Nordahl Grieg Fredsfond - Krigsseiler Edvard Trevland
Nordahl Grieg Fredsfond - FRED KARBONBALANSE NEDRUSTNING  TEMPERATURNEDGANG  KLIMABALANSE


Krigsseiler i seks år-med mareritt fra krigen

Av Øystein Rismyr

Jeg gråter stadig vekk og ligger og tenker på hva som skjedde under krigen , sier 98 år gamle Edvard Trevland. Han er oppvokst på ysteriet på Trevland i 1920-30 årene. Han reiste ut på hvalfangst høsten 1939 og kom ikke hjem før i 1945 på grunn av krigen. Som krigsseiler opplevde han fryktelig mange tragedier.

Bilde 4.1 og 4.2 som helsidebilder:
Bilde 4.1 BT: Edvard Trevland er en av de siste krigsseilerne som kan fortelle om grusomhetene
Bilde 4.2 BT: Tjenestebevis fra Thorvald Stoltenberg og Nortraship.

Minnene herjer i meg. Nervene er så i ulage at jeg våkner og lager mygger til elefanter. Jeg opplevde mange torpederinger, det smalt.

Mange kamerater døde. De var så unge. Unge gutter med drømmer, og livet foran seg. Gutter i sin beste alder. Gutter alene med sine tanker og langt vekk fra mor og far og kjærester. Smellene av torpedoer som traff. Skrikene og de døde kroppene. Røyken og flammene som slo ut fra skipene.

Bilde 4.2A BT: Her på Trevland ysteriet i Kodal vokste Edvard opp på 1920- og 1930-tallet
Bilde 4.3 BT: Sir James Clark Ross på havna i Wellington på 1930-tallet. Foto er fra www.paafeltet.org
Bilde 4.4 BT: Edvard Trevland om bord
 
Vi måtte gå inn til Nordfolk. Vi hadde passert Key West på Floridakysten. Så kom meldingen fra marineledelsen om at det var tyske ubåter langs kysten der. Da var vi tunglastet med olje fra Venezuela som vi skulle opp til New Jersey med. Vi ble kommandert på rekke på dekk. Vi passerte en annen båt, så smalt det. Torpedoen traff den andre båten. Vi lå stille i sjøen for å se hvordan vi skulle klare å komme inn til land, vi hadde jo ikke noen los om bord. Da så vi en gutt som spaserte på dekk på nabobåten akterut. Han ble blåst overende og ut i sjøen. Trykkbølgen tok ham. Helt utrolige greier, blåst overende av det trykket. Vi så han aldri mer. Det var stadig det smalt sånn. Jeg ble aldri torpedert selv, men minnene om trykkbølgen da nabobåten ble torpedert er forferdelige.

Men, de bommet på oss! Lykke? Flaks? Høyere makter?
Hele mitt liv har vært som et eventyr i forhold til mange andre mennesker, sier 98- åringen. Jeg kan telle de gangene jeg har vært syk. Har vært heldig hver gang, alt har rettet seg til det beste til slutt.
Tenk på alle de krigsårene jeg seilte verden rundt fra 1939 og helt til krigens slutt i 1945.

Bilde 4.5 BT: Edvard Trevland som lite uskyldig barn, ca 1920
 
Så nære på det var. Så ille det var å høre om gode kamerater som døde. Flere var fra Sandefjord. Jeg glemmer dem aldri.

En gang vi hadde vært i land i New York og spist middag glemmer jeg aldri, vi lå ved Brooklyn Shipyard så vi måtte med båt over fra New York. Vi var 4 unge gutter, noen var ikke fylt 20 en gang. Vi spiste deilig middag og skulle om bord. Vi gikk forbi sjømannskirken i Brooklyn, den lå på 33. First Place. Vi går en liten tur, det har vi tid til nå før vi går om bord. Vi var ferdig lastet med alt mulig av krigsmateriell og skulle til England. Vi skulle reise neste dag. Vi var 4 unge gutter. Da sier den ene «jeg må innom her». Da gikk vi forbi en restaurant som het Ragnas, den var halvt norsk og halvt amerikansk.
«Jeg må ha to doble»

Det hjelper deg ikke en dritt, sa jeg. Du ligger heller dårlig an når det smeller og du ikke er edru. Prøv å kutt ut.

«Jeg klarer ikke ….jeg klarer det ikke…Jeg klarer ikke å gå om bord». Han gråt fordi han ikke klarte å gå om bord. Han visste at når han kom ut i sjøen så smeller det.

Er det ikke grusomt? Er det ikke ille? Og sånn var det med en av de andre unge guttene også.

Selv om jeg sa «prøv å glemme det brennevinet», kos deg heller med et glass vin når du sitter inne eller er et sted.

Nei, nei, nei, jeg må ha noe så jeg roer meg ned.

Mange drakk mye for i det hele tatt å få sove. De klarte ikke tanken på at hvert øyeblikk så smeller det. Natt etter natt, uke etter uke, måned etter måned og år etter år.

De stakkarene, når de overlevde og kom hjem til Norge så var de fylliker. De fikk ikke noe hjelp i det hele tatt, de fikk ikke noen jobb, så de tydde til brennevin, og fortsatte å drikke. Det var hjelpen de fikk fra myndighetene. Fytt i rakkern! Det var skrekkelig. Det var helt forferdelig.

Bilde 4.6 BT: Familien var god å støtte seg til

Vi ungdommene var så nervøse, for vi visste at en torpedo i skipssiden betydde slutten i et voldsomt flammehav. Nervene lå utenpå oss.

Det tok lang, lang tid etter krigen før vi fikk noen krigspensjon. Hvor myndighetene var etter krigen kan en bare lure på. Det var ikke på agendaen. Ikke en dritt.

Til slutt ble krigsseilerforeningen etablert. Vi hadde møter i Sparbosalen i Sandefjord. Der møttes vi hver uke, hver onsdag. Vi samtalte. Vi bygde hverandre opp. Det hjalp litt. Det er praktisk talt ingen av oss igjen nå.

Hvis ingen taler din sak sterkt nok så er det ingen ting som skjer. Det er en av lærdommene i livet. Ta vare på deg selv. Ta ansvar for eget liv. Vis omsorg for andre. Respekter din neste.

Da jeg var 94 år opplevde jeg verdige og fine samlinger med HM Kongen og forsvarsministeren. De 220 krigsseilerne som var igjen ble invitert til en seremoni i Kristiansand og Risør, ca. 200 møtte. Jeg så veldig frem til å hilse på Kong Harald og jeg så veldig frem til å møte krigsseilerne jeg ikke hadde sett siden krigen.

Det var stort å hilse på Kongen. Vi var mange, så vi ble på forhånd oppfordret til ikke å snakke med Kongen, eller så rakk han ikke igjennom alle sammen. Det tok vi hensyn til. Han hilste på hver enkelt.
Jeg kunne ikke dy meg da han kom til meg. Jeg var helt på slutten av rekken med vettranere.

«Det var jammen koselig å hilse på deg» sa jeg. Flott kar kongen vår.

«Eh, eh, eh, i likemåte» sa han, og jeg fikk et stort fint smil.

Ja dette er gode minner fra et fantastisk kongehus som sto opp mot nazistene 9. april 1940 og resten av krigen.


Edvard Trevland var krigsseiler i 6 år

Da vi nærmet oss hvalfangstsesongen i 1939 hadde jeg helt mistet lysten på å ta en ny sesong i Ishavet. Da hadde jeg helt siden jeg var 15 år hatt mange sesonger ute. Den første tilbake i 1933.

Jeg gikk på kontoret til A/S Rosshavet og sa opp, til høylytte protester fra ledelsen der. Det var ingen vei utenom. Jeg hadde fått jobb på Jotun og hadde kommet inn på Handelsskolen på kveldstid.

Bilde 4.7 BT: Karsten Langeby var en god venn av Edvard

Utover høsten 1939 får jeg den ubehagelige beskjeden fra Jotun. En av lederne innkaller meg til sitt kontor og er tvunget til å gi meg følgende brutale beskjed: «Du, vi må permittere deg. Ja, hele avdelingen. Du skjønner tyskerne har konfiskert båtlasta vår med råvarer et sted ute i Europa.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg reist ut på hvalfangst igjen, og så kommer du tilbake hit til våren igjen når det roer seg ned».

Det kom som et stort sjokk på meg som akkurat hadde begynt på skolen. Jeg var ung og uskolert. Jeg hadde jo bare Prestbyenskolen i Kodal.

Nå var jeg uten jobb og skole. Jeg sto helt på bar bakke. Så en dag skulle jeg på apotek Hvalen i Storgata. Da jeg står ved disken kommer Rudolf Ranberg som har en sentral stilling i Rosshavet. Det var et lykketreff. Han ordnet slik at jeg kom tilbake til den samme jobben jeg hadde hatt før på «Sir James Clark Ross 2»

9. April 1940 etter endt hvalfangst befant kokeriet seg utenfor Syd-Amerika på vei hjem etter endt sesong. Vi seiler langs Brasil kysten noen dager fra Rio da vi får høre over radioen at det har brutt ut krig hjemme i Norge. Det ble starten på et ufrivillig 5 års opphold som krigsseiler.

Bilde 4.8 BT: Det var godt å minnes barndommen på Trevland ysteriet i Kodal når det røynet på

Vi ble dirigert til Halifax i Canada og innrullert i Nortraship. Fram til juli 1942 ble vi satt inn i transport av råolje fra De Karibiske øyer til havner i USA. Vi måtte male ned hele båten i mørk grå fra skinnende hvit for å gjøre oss mest mulig usynlig. Vi ble utstyrt med kanoner foran og bak og mitraljøser til beskyttelse mot fiendtlige flymaskiner.

Tidlig i krigen ble vi forsøkt angrepet av en U-båt utenfor Baltimore. Det satte sine spor i meg for resten av livet. Vi fikk øye på teleskopet til U-båten der den lå klar til å beskyte oss. De bommet og vi besvarte med kanonild. Vi hadde ingen øreklokker eller hørselsvern den gangen. Den ene øra mi ble «blåst ut» under skytingen og siden har jeg vært døv på det ene øret. En eike-dør i nærheten av der kanonen sto ble splintret til pinneved av rekylen og trykket. Vi var heldige. Vi unnslapp den tyske u-båten.

I juli 1942 ble vi satt inn i Atlanterhavsfarten. I tillegg til olje fraktet vi også krigsmateriell. Det var få båter som kunne ta så mye materiell som oss. Vanntanker som hadde blitt brukt til ferskvann under hvalfangstekspedisjonene ble gjort om til oljetanker. Under oppkjøringen til invasjonen i Normandie kunne vi frakte en mengde tanks og to-motors jager fly.

Jeg hadde min lugar akterut, men jobben min var på brua hvor vi gikk 4-8 timers vakter. Da måtte de lage gangvei for oss fra toppen av skorsteinene.

Jeg måtte klatre i stige opp til skorsteinene og gå på gangveien bort til mastetoppen på den andre siden. Deretter klatre  i leider fra mastetoppen og ned til brua.

Bilde 4.9 BT: Utkjøring av ost fra ysteriet til far og bestefar på 1920- tallet er det alltid moro å fortelle om

Dette måtte vi gjøre stadig vekk, for nede på dekk var det fullt av krigsmateriell og flymaskiner som vi skulle til England med.

Vi var på vei fra Venezuela til Norfolk for å laste tanks og til New Jersey for å laste flymaskiner.

Når vi gikk så fikk vi dårlig vær og wiresikringene av flymaskinene røyk.

Vi var nødt for å gå innom Halifax. Vi skulle nemlig til England men først om Newfoundland for å få kontakt med andre båter.

Vi var en 10-12 båter som gikk  fra New York, Brooklyn, Norfolk og Baltimore som samlet seg. Det var alle slags skip. Da var det to av oss, en liten tass som het Harpefjell som kom på skrå i sjøen. Den var så nedlagt av lasten at den fikk slagside. Den måtte også inn til Halifax i Canada. Der måtte vi reparere.

Vi rakk derfor ikke den konvoien da. Da var det 41 båter igjen som gikk over til England, det var 12 som kom frem. Der skulle jeg vært.
Vi var 6-7 døgn i Halifax for reparasjon og gikk videre. Da var vi 51 båter, og alle 51 kom frem.

Bilde 4.10 BT: Pappa Peder Trevland  var en kjent person i Kodal og Sandefjord

Det var helt utrolig flaks, og slik var det stadig vekk for oss.
Alt dette hendte i 1943.

Høsten -43 var det veldige  problemer for Rommel. Han holdt på å ta Egypt, Nord Afrika etc.

Da fikk vi oppdrag om å komme med nødvendig materiell. Vi gikk også med gassolje, slik at vi måtte gå med gummisåler for å unngå gnister som ville forårsake eksplosjoner.

Bilde 4.11 BT: Edvard som ung på 30-tallet uten tanker om hva som lå foran ham

På den tiden hadde jeg en veldig god kamerat som het Einar Ask. Vi var matroser begge to.

Vi fikk det oppdraget at vi skulle dra til Suez med dette materiellet.
Alene gikk vi i stummende mørke tvers over Atlanteren fra Amerika over til andre siden. Til slutt kom vi til Cape Town. Der måtte vi ha drivstoff og vi måtte ha mat og proviant.

Jeg og Einar Ask gikk på Del Monica, en restaurant midt i Cape Town. Kelneren anbefalte en indisk rett som besto av 20 forskjellige små retter som kom i tur og orden. Etter at vi var ferdige, så sitter vi og prater litt. Jeg begynner først å bli kvalm og ufyselig. Kommer om bord, kaster opp. Ikke nok med det, jeg må fly på do. Sånn varte det og rakk. Jeg fikk ikke sove.

Bilde 4.12 BT: Blå- og Finnhval hengende bak Rossen

Vi begynte å gå oppover Afrikakysten mellom Madagaskar og fastlandet og kommer til Suez. Jeg blir fryktelig syk. Jeg klarer nesten ikke å gå. Jeg kaster opp så fort jeg får noe innabords. Enten den ene eller den andre veien.

I Suez var det bare fattigdom og elendighet. Det kommer folk om bord, jenter, gutter og mannfolk som tigger. De har ikke noe å spise. For eksempel så hadde vi bacon og egg og det ble masse til overs. Eggene tok de, men bacon, nei da, flesk tok de ikke enda så sultne de var. Det stred mot deres muslimske tro.

Jeg kunne som ung mann ikke skjønne noen ting. Jeg selv var sulten, men kunne ikke spise noe.

Da vi var ferdig med å losse, får vi beskjed at vi skal videre og laste i Iran. Jeg ble sykere og sykere og gikk ned fra 83 kg til nær 60 kg. Det er lite for en mann på 190 cm.


Genever reddet livet mitt

Så kom vi til Aden i Yemen. Oskar Nilsen som var skipper bestemte at vi måtte gå i land og oppsøke lege. Det første legen konstaterer er:

«Du må på sykehus». Jeg nektet, etter å ha sett de forferdelige forholdene det var i Aden by. Da sa jeg rett ut til Oskar Nilsen: «Skal jeg dø, så skal jeg dø om bord». Han fikk ikke overbevist meg. Jeg fortsatte å ligge svært syk i en provisorisk kahytt de hadde fått installert på toppen av byssa. Båten måtte forlate Aden, og sjøreisen fortsatte.

Bilde 4.13 BT: Tankbåter måtte hente hvalolje det ikke var plass til

Ukene gikk, og etter 3-4 uker så dekkes det til på dekket utenfor messa, under der jeg bodde under åpen himmel.

Mens de andre spiser så kommer Oskar Nilsen og spør hvordan jeg har det. Det er så ille som det kan få blitt sa jeg. Jeg var så tørr i munnen at leppene holdt på å sprekke.

Så skjer det. Oskar Nilsen setter fram et «sotrør» som vi kalte det. Det var en 2 liter med genever brennevin. Etter at alle var ferdig med spisingen og drikkingen og messegutten rydder av bordet stabber jeg meg ned fra kahytten og setter meg ved bordet.

Jeg legger merke til at det er bitte lite granne igjen i bunnen på flaska. Oskar Nilsen kommer tilbake og jeg spør, «Tror du jeg kan ta noe av bunnen på den flaska?» Du får gjøre som du vil sa han.

Jeg tok et par fingerbøl og svelget ned. Jeg trodde jeg hadde «eksplodert», det smalt når det kom ned i magen.

Nå går det galt tenkte jeg, men etter 10-15 sekunder kommer det en vidunderlig følelse. Varme og behagelighet. Jeg skjønte ingen ting. Jeg tok to fingerbøl til. Akkurat det samme skjedde. Jeg hadde i den intense varmen ikke svettet på 4 uker. Jeg kunne børste støvet av huden min.

Jeg tok det som var igjen på flaska og begynte å fosse svette, det rant av meg.

Jeg gikk i dusjen og deretter opp i senga og sovnet pladask. Dette var 2. påskedag. 3. påskedag våknet jeg og var så sulten at jeg visste ikke mine arme råd. Det hadde jeg ikke vært på mange uker. Jeg stabbet meg ned i byssa og fikk tak i noe ertesuppe av kokken. Suppa satt som et skudd og jeg spiste hver eneste dag.

Bilde 4.14 BT: Hardt arbeid ombord

Jeg vil ikke påstå at de var genever brennevinet som reddet meg, men det er 90 % sikkert at det var det som skjedde. Det var ikke noe annet enn et under. I ettertid ble det konstatert at jeg hadde hatt difteri. Normalt hadde jeg dødd av det.

Bilde 4.15 BT: Tøffe tak i sjøen
Bilde 4.16 BT: Hvalbåter i Sandefjord

Det er derfor jeg sier at livet mitt har ikke vært annet enn hell.
Jeg har vært ufattelig heldig som kom fra krigen med livet og helsa i behold etter å ha sett så mange venner og båter bli torpedert.
Rundt 25 000 nordmenn seilte i konvoiene og hver tiende sjømann omkom.

Uten den norske handelsflåten ville krigen fått et helt annet forløp. Hadde ikke den norske flåten fraktet olje, bensin og krigsmateriell fra USA til Europa ville det vært mye vanskeligere å tilføre Hitler nederlag.


Edvard Trevland møter Frank Sinatra som ung og ukjent

I 1940 kom vi til New Jersey på andre siden av New York. Jeg tok undergrunnsbanen da vi kom til Manhattan opp til Time Square. Jeg går og kikker meg rundt, jeg var blitt vant til å legge merke til bygninger og landemerker slik at jeg ikke gikk meg vill.

Jeg kunne ikke noe engelsk, det var lite med det på Prestbøen skole i Kodal. Det var stort sett bare Yes og No. Jeg sto minst en halv time på Time Square og kikket meg rundt. Der borte var  Rockefeller senter og andre bygninger.

Allerede i 1940 var det store belyste nyhetstavler og mange reklameskilt i New York. Så oppdaget jeg Paramount teater borti 42.street. Jeg bestemte meg, klokka var 11 på formiddagen, jeg går på kino. Husker godt at billettprisen var 40 cent og da hadde du billett hele dagen og kvelden til du gikk hjem. De sendte både filmer og sceneshow. Det sto at det var Tommy Dorsey orchestra som underholdt. Jeg satte meg der. La meg sitte her og spore opp forskjellige ord og uttrykk på engelsk i filmene og det som ble introdusert. Jeg hadde en liten ordbok i lommen som jeg slo opp i hele tiden underveis. I tillegg studerte jeg aviser sammen med ordboken min så godt jeg kunne.

Bilde 4.17 BT: Frank Sinatra og Tommey Dorsey

Jeg glemmer aldri da scenen kommer opp fra gulvet av ingenting med hele orkesteret. Det var helt uvirkelig for en ung gutt fra enkle kår på Trevland i Kodal.

Der kommer Tommy Dorsey og forklarer ; «My dear friends, I have the privilege to introduce my new singer. His name is Frankie Boy. His real name is Frank Sinatra, and here he is». Den første opptreden til Frankie Boy var på dette teateret og her var jeg, Kodalgutten fra Trevland. Da var Frank Sinatra 16 år, dette var i 1940. Så lenge Tommy Dorsey orchestra spilte så var jeg der rett som det var når vi kom til New York for lossing og lasting. Dette var lysglimt i en ellers trist hverdag med hjemlengsel.

Også ballett med minst 100 unge jenter måtte vi få med oss på Rockefeller senteret. De danset etter et strålende symfoniorkester.
Om de beveget en finger så gjorde de det likt alle 100 jentene. Det var helt utrolig og en kjempe kjærkommen virkelighetsflukt. Frank Sinatra var allerede som 16 åring meget spesiell og fasinerende. Vi fulgte han hele tiden hvert år når vi ankom New York.

Website Builder drives av  Vistaprint