Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

USAs trusler avslører en grunnleggende svakhet:

Donald Trump i FN viser at neocons er tilbake med hendene på rattet i USAs utenrikspolitikk. Den var et ekko av George W. Bush og Dick Cheney og så ekstrem at den sendte sjokkbølger rundt om i verden. USAs president truet jo faktisk med «total utslettelse» av en nasjon med 25 millioner innbyggere. Og vi bør også legge til hva en slik krig ville bety for Sør-Koreas 51 millioner innbyggere. Trump truet med et ragnarok uten sidestykke. Dette bryter naturligvis med all internasjonal lov og rett.

Og som Bush snakket om «ondskapens akse», lanserte også Trump sin variant av de onde maktene. De 3 utvalgte nå er Nord-Korea, Iran og Venezuela, med Syria og Cuba som mini-onde. Da han i forbifarten snakket om Ukraina, kom det ingen anklager mot Russland, og da han snakket om Sør-kinahavet kom det heller ingen angrep på Kina.

Etter trusler om å totalt utslette Nord.Korea, var Trump frekk nok til å kalle Iran en «depleted rogue state». Men utvilsomt var det ingen tvil om hvem som framsto som bandittstaten.

 Trump taler i FN. Copyright: Lucas Jackson / Reuters.

Uvitende »hate-speech«: Det er ingen overdrivelse når Irans utenriksminister sier: «Trumps uvitende hate-speech hører hjemme i middelalderen», og Irans president Hassan Rouhani er  uangripelig når han sier at slike trusler fratar Nord-Korea enhver interesse for å være med på en atomavtale à la den som Iran har inngått. Hvordan overbevise Nord-Korea om å stoppe sin kjernefysiske opprustning når verdens største atommakt truer dem med utslettelse?

Dette bemerker også Pepe Escobar i Asia Times. USAs forsvarsminister James «Mad Dog» Mattis dempet tonen noe etter talen til Trump med å si at «Nord Korea-krisen er fortsatt på det diplomatiske sporet». Russland og Kina prøver å friste Nord-Korea til å være en del av Kinas Belt and Road Initiative (BRI) og Eurasisk Økonomisk Union (EAEU). De lokker med investeringer i en ny transkoreansk jernbane og Nord-Koreas havner.

Iran er nøkkelledd i BRI, på vei til å bli med i Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og  knyttet til North-South Transport Corridor fra Russland til India, og Iran kan spille en viktig framtidig rolle for å forsyne Europa med naturgass. Trumps trusler mot Venezuela øker faren for et latin-amerikansk Afghanistan. Venezuela har verdens største oljereserver. Russland og ikke minst Kina har lagt opp en strategi med å hjelpe landet ut av den økonomiske krisa, mens Trump snakker om «diktatoren Maduro» og forbereder regimeendring.

11/8-2017 truet Donald Trump Venezuela med militær intervensjon, meldte Reuters: «The people are suffering and they are dying. We have many options for Venezuela including a possible military option if necessary«. De eneste politiske lederne som likte Trumps tale i FN, var delegasjonen fra Israel. Anført av Benjamin Netanyahu smilte og lo de av det de hørte.

Svakhet forkledd som styrke: Det er all grunn til å ta Trumps krigs-retorikk alvorlig. Den betyr at neocon-agendaen er tilbake i det hvite hus. Men 2017 er forskjellig fra 2001. USA er betydelig svekket som økonomisk stormakt og Kina er i en helt annen divisjon, militært og økonomisk i dag. Når Kinas ledere sier de vil stoppe et eventuelt amerikansk angrep på Nord-Korea er det ikke retorikk, men viser hva Kina vil være i stand til om det skulle gå så langt.

Trusler om utslettelse og regimeendring er, i all sin krigerske grusomhet, uttrykk for at USA er en supermakt i terminalfasen. USA kan ikke lenger å konkurrere økonomisk og teknologisk med Kina. USA lokker ikke land inn i sin sfære ved å tilby dem vekst og velstand. Det eneste kortet USA har igjen er trusler om utslettelse. Dette er svakhet forkledd som styrke.

Pål Steigan, på egen blogg, 21/9-2017.

9 kommentarer: 1) AnneBrit, 21/9-2017: Bibi’s latter er også ganske avslørende. Jeg må få høre hva broder Nathaniel har å si om det. Ingen er så anti-semittiske som semitter. I følge han er Washington »et sionist-okkupert område«. https://youtu.be/QQH2oimiZUQ  2)Eilev Groven Myhren: 21/9-2017: «Ikkje ein gong i mellomalderen snakka folk slik. Det næraste er nok pave Urbans oppmoding til krosstog i 1096». 3)leveveg, 21/9: »Sein-middelalderen er ei blomstringstid i Europa, arkitektonisk og med dei mange bystatene. Byene var i stor grad allmenninger ala Tolfa, med selvstendige økonomier. Douglas Rushkoff har skrevet mye om det. Det var opplysningstiden som fant på begrepet «den mørke middelalder», mens faktisk er »opplysningstiden« den svarteste perioden i Europas historie, for da vokste kapitalismen fram fra den engelske landsbygda.

En krig mot Nordkorea vil ramme Sørkorea hardt, hvilket vil merkes godt på Filippinene. Nå er det sørkoreanere overalt på Filippinene, og med den nye internasjonale flyplassen på Bohol kommer mange nye direkteruter mellom Seoul og Bohol. Selv følger jeg spent med på denne konflikten, da det nå ser ut til å åpne seg en mulighet for meg til å bosette meg på Bohol for en periode. Når flyplassen åpner, tror jeg prisene vil eskalere både for utdanning og bolig, så jeg ser det slik at det er nå jeg har muligheten. Veldig synd om to hybrismonster i Washington og Pyongyang knuser dette mulighetsvinduet for meg.

En drøm er å kunne dokumentere noen av alle de storartede menneskene som lever i slummen i Talisay City for Mot Dag AS, de som trår rundt i gloheta på tricyclene sine til 10 øre pr tur og overlever på under 1 dollar pr dag, men likevel smiler fra øre til øre. Lutfattige kunstnere som bruker søppel og avfall til kunsten sin, ikke som stunt, men fordi de ikke har råd til annet. Samt myriader av fattigbønder på landsbygda som lever uten elektrisitet og med carabao-kua som eneste hjelpemiddel. Så har vi et utrolig landskap, medregnet Cebu, like vilt og vakkert som i Norge, men med intakt kulturlandskap.http://permaliv.blogspot.no/2017/09/a-planer-for-permaliv-as.html   4) Erik Skjold, 21/9-17: Se denne korte presentasjonen fra Xi Jinping. Kan vi sammenlikne ham med «Neocons nye posterboy» - Trump?https://www.youtube.com.

Dette er mennesker fra to helt ulike verdener. Xi Jinping, en politiker og visjonær som ivrer for samarbeid om en bedre fremtid. Ikke bare for Kina, for alle. Han tilbyr vekst og utvikling med en realistisk plan og som alt 60 land støtter opp om. Stadig flere kommer til. En drømmer vil nok enkelte si, men en vinner er som kjent en drømmer, eller visjonær som aldri gir opp.

»Atlantistene, 5 eyes« og deres imperialistiske plan om verdensherredømme vil, som Galtung sier, se sitt endelikt innen få år.

Hva som erstatter dette og hvem som vil ta plass i denne nye verden blir tydeligere for hver dag som går. 60 % av jordens befolkning har allerede inntatt sin plass. Vi risikerer å havne på feil side i historieboka, sist og uten innflytelse. 5) leveveg, 21/9-17: «Pål Steigan er en mye større ex-politiker og visjonær enn Xi Jinping. Det er i Tolfa Europas framtid ligger, ikke i Beijing!» 6)Johnny, 21/9-17: »USAs grunnleggende svakhet handler om et økonomisk system og et voldsomt krigsmaskineri de har bygd opp. Krigene i Afghanistan og Irak kostet USA minst 2600 milliarder dollar. Bush ga store skatteletter like før krigene, USA hadde derfor ikke penger til krig, og måtte derfor finansiere kriger med lån fra utlandet! USAs utenlandsgjeld er nå blitt så enorm at det trengs et økonomisk mirakel for å opprettholde hegemoni. Når dollarenkollapser, vil det ramme Kinas eksport hardt, og landet vil gå inn i en lang periode med stagnasjon og økonomi-krise. 7) Karsten Herold, 21/9-17:

 »Johnny, du vet at USA ikke har utenlands-gjeld? De skylder kun dollar? Og «dollarseddel- pressen» står i en kjeller i New York? Hvor urolig ville du vært, om du hadde kjøpt en flott eiendom for 25 mill Johnny-kroner fra banken din og seddelpressen for Johnny-kroner sto i kjelleren på det nye flotte huset? Og det selvfølgelig var helt lovlig for deg å trykke opp så mange Johnny-kroner du syntes du hadde bruk for til enhver tid?» 8)SH, 21/9-17:«Trump er blitt neocon på steroider. Det er så voldsomt at vi kan lure på om Trump bevisst overdriver? Aftenposten analyserer saken i dag. Det sies bla i at et førstehånds a-angrep på Nord-Korea fra USA øyeblikkelig vil bety slutten på USAs lederposisjon i verden«. 9)Jan Hårstad, 21/9-17: «Hva sier de nå? Selv på Steigan-bloggen luftet mange positive synspunkter på Trump og ble sure når noen sa dem imot.

Document.no er ennå trumpiansk. De finnes andre steder. Kanskje de mente det var fint at Trump bygget opp administrasjon med Goldman Sachs-sionister og Pentagon-generaler? Det var neocon-sionist Stephen Miller som skrev Trumps FN-talen som begeistret sionisten Netanyahu. Fortsetter utviklingen med krig mot NordKorea og Iran, ender vi opp med sionisme og Israel som neste verdensmakt. Men hva driver SV og Rødt med? Bare kommunepolitikk?»

2) Professor emeritus Sigurd Allern.En lammende utenrikspolitisk taushet: »NUPI; Norsk Utenrikspolitisk Institutt har gjort meningsmålinger som viser at utenrikspolitiske saker var  viktig for mange velgere før siste valg, men å argumentere med det er som å skvette vann på gåsa«, skriver Sigurd Allern i kronikken som først ble publisert på Uniforum.

 Takket være en kritisk folkeopinion og Kjell Magne Bondeviks motstand i regjeringen unngikk Norge å bli trukket direkte inn i Irak-invasjonen i 2003«, skriver Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern. Han etterlyser flere utenrikspolitiske debatter i norsk valgkamp. Foto: Ola Sæther. 

Før Stortingsvalget i 1965 organiserte nrk, i tillegg til partiutspørringer, 3 store politiske ordskifter. Et av dem handlet om utenrikspolitikk. Det var under den kalde krigen, med opptrapping av Vietnamkrig som sentralt emne. Så forsvant internasjonale spørsmål så å si helt fra sakskart i valgkamper og TV-sendingene. Et lite unntak er 1981, da forsvars- og fredspolitikk var på agenda, men ellers lammende taushet. Ikke en gang norsk deltakelse i krigsoperasjoner ledet av USA og NATO, i Afghanistan, Irak eller Libya, har fått politikere eller tv-journalister til å endre prioriteringer. Valgsendingene 2017 ble ikke noe unntak fra den hovedregelen.

Verken a-våpenforbud, Russlandssanksjoner, USA-basen på Værnes, våpeneksport til krigførende land eller nyliberale handelsavtaler (TISA) vurderes i dag som emner som kan få debattemperaturen til å stige og ratingen til å øke.

Få partier og politikere ser ut til å beklage det. Konsensuspolitikerne som helst vil være enige om det meste; «Norsk utenrikspolitikk ligger fast», så de presser ikke akkurat på for å få noen oppmerksomhet om internasjonale temaer. Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har foran de siste valg gjort meningsmålinger som viser at utenrikspolitikk er viktig for mange velgere, men å argumentere med det er som å skvette vann på gåsa. Det finnes alltid nye målinger uten signifikante endringer som er mye mer interessant å drøfte. «Norge er et lite land i verden», sa statsminister Lars Korvald i Stortinget i 1973 og mange har smilt over visdomsordene. Men Korvald nevnte i det minste «i verden». En moderne norsk valgkamp bærer i første rekke preg av at Norge er et lite land.

Ett av de mest dramatiske eksemplene på avstanden mellom provinsiell norsk valgkamp, langt borte fra «verden», fikk vi ved Stortingsvalget i 2001. Bortsett fra korte diskusjonsrunder om Norges forhold til EU/EØS, var valgsendingene så å si kjemisk renset for internasjonale saker, sikkerhets- og forsvarspolitikk. 11/9-2001, dagen etter valget, kom terrorangrep mot World Trade Center. I løpet av timer var ett av valgkampens «ikke-temaer», forsvars- og sikkerhets-politikk, et av de heteste.

Allerede 12/9-01 vedtok NATO at terroraksjonene har utløst artikkel 5 i Atlanterhavspakten, dvs. at alle medlemsland har plikt til å bistå USA i «kamp mot terror». Rett til selvforsvar ble raskt tolket som rett til å invadere Afghanistan for å styrte Taliban, som hadde gitt al-Qaida husrom. Det siste lyktes på kort sikt, men på lang sikt ble det evigvarende krig, omfattende korrupsjon og en stat som etter 16 år ikke fungerer uten permanente utenlandske tropper.

Det handlet om å demonstrere Norges rolle som en stabil alliansepartner.

I fjor kom en evaluering av norsk deltakelse i Afghanistankrigen fra et utvalg, ledet av Bjørn Tore Godal, forsvarsminister 2000-2001. Tittel på rapporten (NOU 2016: 8) er talende: En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014.

For det viktigste for Norge var «å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans» (s. 10). Det handlet om å demonstrere Norges rolle som en stabil alliansepartner. Det lyktes også, noe NATOs nye generalsekretær Jens Stoltenberg sikkert kan bevitne.

Langt verre er det med de målene som var knyttet til «internasjonal terrorbekjempelse» og erklæringer om demokratisk statsbygging.
Afghanistan-krigen har i stedet fortsatt med økende intensitet, senere er den utvidet gjennom intervensjoner og bombing til å omfatte både Irak, Syria og Libya. Slik gjødsles jorda for islamistiske terror rundt om i verden. Men å blande sånt inn i en norsk valgdebatt? Uhørt!

Takket være en kritisk folkeopinion og Kjell Magne Bondeviks motstand i regjeringen, unn-gikk Norge å bli direkte trukket inn i Irak-invasjonen i 2003. Under den libyske borgerkrigen i 2011 ble resultatet verre. En samlet Stoltenberg-regjering, inkludert SV, gikk, etter kjappe og uformelle konsultasjoner med andre partier, men uten parlamentarisk debatt og formaliserte vedtak, inn for å delta i NATOs krigseventyr. Ja, vi var ikke bare, som i Afghanistan, med på en sidevogn i en fjern provins: «Norge bomber mest», meldte Aftenposten 19/4-2011. Det resulterte i en oppløst stat, stadige oppgjør mellom rivaliserende klaner, våpen til flere terror-grupper og dramatisk nedgang i befolkningens levestandard og Libya som gjennomgangsland for store flyktningstrømmer.

Psykologisk er det lett å forstå at flere har sagt og skrevet mye de helst vil glemme eller skjule.

I Norge tok historiker Terje Tvedt for et par år siden til orde for en nasjonal gransking av Norges rolle i en krig der det i dag er åpenbart at ikke et eneste av målene krigen offisielt ble begrunnet med, ble nådd. Kravet vakte ingen entusiasme i norsk politisk elite, heller ikke i kommentariatet. Det er psykologisk lett å forstå, mange har sagt og skrevet mye de helst vil glemme eller skjule. Det gjelder ikke minst Aps leder, tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre, som ved siden av Stoltenberg var arkitekt bak beslutning om at bomber fra norske F-16-fly var et egnet bidrag til menneskerettigheter og demokrati.

I den norske medievalgkampen er det selvsagt taust også om dette. I UK, som sammen med Frankrike og USA var pådriver for Libya-intervensjonen, har viljen til en kritisk evaluering av egen innsats vært mye større. Utenrikskomiteen i Underhuset, der 6 av 11 medlemmer er fra de konservative, leverte høsten 2016 en kort, poengtert og sviende rapport om Libya-krigen og sammenbruddet som fulgte. Publikasjonen er lett tilgjengelig på nett og kan trygt anbefales for leg og lærd: https://publications.parliament.uk/pa/cm201617/cmselect/cmfaff /119/11902 .htm Det er nesten 4 år til neste stortingsvalgkamp, og aldri for sent å lære.

Artikkelen ble først publisert på nettsidene til Uniforum, er gjengitt her med forfatterens vel-villige tillatelse. Sigurd Allern leder Sosialistisk Ungdomsforbund 1967–68, formann i ML-gruppene 1971–73, formann i AKP(m-l) 1973–75, redaktør i Klassekampen 1969–72 og 1979–95. Professor i journalistikk ved institutt for medier og kommunikasjon ved UiOslo.  Gjesteprofessor ved Institutionen för mediestudier i Stockholm fra 2008.

Har utgitt bl.a. Møkkagraverne og den kritiske tradisjonen (1988), Kildenes makt. Ytrings-frihetens politiske økonomi (1992), Når kildene byr opptil dans (1997) og Flokkdyr på Løvebakken? (2001).

Tilrettelagt for Friheten, 21/9-2017, Per Lothar Lindtner.


Jason Ditz, Antiwar, 1/9-2017: Putin advarer mot stillstand i diplomatisk kontakt mellom USA og Nord-Korea. Risiko for større konflikt øker. Samtaler, ikke provokasjoner nå!

I nytt utspill fra den russiske regjeringen advarer president Putin. Han mener fortsatt mangel på dialog mellom Nord-Korea og USA er farlig. Situasjonen nærmer seg det stupet da det hele går over til en »stor-skala-konflikt«  mellom de to partene.
   
Putin kritiserer begge sider, men er særlig kritisk er han mot USAs kurs og sier at amerikanerne nå er nødt til å ta initiativ til å starte opp direkte samtaler. Han legger til at »provokasjoner, press og krigersk og offensiv retorikk fører ingensteds«.

Russerne er spesielt bekymret for muligheten for en krig på Korea-halvøyen fordi de utvilsomt vil bli overstrømmet av flyktninger fra en sånn konflikt. Putin insisterte på at det er »fruktesløst«  å prøve å stanse Nord-Koreas atom-program bare med tøff tale og ytre press.
Utenriksminister Sergei Lavrov fulgte opp. Han framhevet at det som nå skjer bare gjør det enda mer sannsynlig at en krig kan bryte ut. Det trengs derfor initiativ for å unngå nettopp det. Russland, Kina og Sør-Korea har alle anbefalt diplomati overfor Nord-Korea, men president Trump har insistert på at samtaler ikke er rette svaret.

Jason Ditz, Antiwar, 1. September 2017. Oversettelse: Per Lothar Lindtner, 2/9-2017. 



Redaktøren i Antiwar, Justin Raimondo,

bruker »Hodgkinsons disease« for å beskrive det han ser i USA, 20/6-2017. Han mener main-stream-medier og »deep state«; dvs stay-behind-apparatet i USA, er i ferd med å utvikle politisk forfølgelses-vanvidd eller paranoia et halvt år etter at Trump innledet sin presidentperiode. Det er samtidig et ordspill. Bakgrunn:Hodkins sykdom er en alvorlig sykdom; lymfekreft som i dagens medisin lar seg kurere. Hodkinsons sykdom er derimot uhelbredelig. 

Hodginsons sykdom eller politikk og paranoia i Trumps æra. Mulig  massemorder ble inspirert og heiet fram av media og ledelsen i det Demokratiske partiet. 

James T. Hodgkinson, som for 1 uke siden var i ferd med å ta livet av flere republikanske kongress-representanter, ble ikke regnet som »ytterliggående«. Ser vi på det han sendte til lokal-avisa i Belleville, Illinois og skrev på internett, var det saker som »normale progressive«  er like opptatt av; De rike betaler ikke nok, helsesystemet fungerer ikke, forskjeller øker. Alt i alt et vanlig syn på verden som enten en Bernie Sanders-supporter, som Hodginkinson, en Hillary-supporter eller en liberal republikaner er enig i.

Hva var det da som fikk ham til å gå over streken?  Et av hans siste innlegg på facebook er knyttet til en underskriftskampanje for å fjerne USAs president og visepresident via »riksrett« for forbrytelser mot USAs konstitusjon. Han ba lesere til å følge opp: «Trump er en forræder, som undergraver demokratiet. Tida er inne til å knuse Trump & co». 

Hodgkinson var også stor beundrer av journalisten Rachel Maddow. Hun har brukt mye tid på kritikk av »kontakten med russerne«, som hun hevder å kunne bevise, men det forblir med endeløse avsporinger på 24-timers-kanalen, MSNBC. Hodgkinson deltok også i facebook-gruppen «Stans det Republikanske partiet», en betegnelse han tilsynelatende tok bokstavelig. Gruppen har 14 000 aktive. Selv-utnevnte riddere i kamp mot »republikanere og russere« er  hovedoppslag med en tegneserie av Putin som manipulerer Trump som en marionette-figur.

Da Translation errorHodgkinson dro hjemmefra på jobb til Alexandria, Virginia, sa han til kona at han skulle jobbe med »skattespørsmål« den dagen. Men var det misnøye med skattene som motiverte ham til drapsorgie? Kan det ha vært nok til å få noen til å planlegge og utføre et drapsforsøk som uten tilstedeværelse av det føderale politiet ville ha blitt en massakre? 

Tydeligvis mente Hodgkinson at Trump var «agent for en fremmed makt». Han hadde signert på at den nye US-presidenten ikke kun hadde fordeler av »den russisk kampanjen som svertet Hillary Clinton«, men var involvert i krig mot sitt eget land. Eller som Maddow sa det i et av sine TV-innslag: «Om president-administrasjonen er resultat av effektiv russisk operasjon, om US-presidenten er produkt av samarbeid med russiske e-tjenester og en kampanje i USA, er det  enormt. Da er det ikke lenger vanlig intern US-politik og strid mellom republikanere og demokrater, men internasjonal krigføring mot landet vårt«.

Og Hodgkinson så seg selv som soldat i »internasjonale krigføring«. For ham var det en plikt å bruke våpen som er vanlig da. Det var derfor han skjøt løs fra sitt gevær mot baseball-feltet over 50 runder. Da geværet gikk tomt, tok han fram sin pistol og fortsatte. Fordi det ikke var »vanlig konflikt mellom republikanere og demokrater, men dreide seg om krig mot landet, mente han det var en »plikt for patriotiske borgere å gå til kamp mot USAs fiender«.

Slik galskap er vanligvis forbeholdt de fjerneste utkanter i amerikansk politikk. Vi er tilbake på 1960-tallet med høyreekstreme minutemen, som i tradisjonen fra krigen for selvstendighet mot britene på 1770-tallet, hevdet at »USAs ledelse nå ble effektivt kontrollert av Kreml og forberedte seg på dagen for frigjøring av Amerika». Galskapen var da et innslag fra USAs høyre-ekstreme.

At den nå dukker opp på »venstre-siden«, ikke ytrevenstre, men blant »liberale demokrater«, midt i det demokratiske partiet, som følger en teori om russisk konspirasjon og utelukker alle andre saker akkurat nå, er årsak til det vi kan kalle Hodgkinson sykdom: I det 21. århundret ser vi nå en radikalisering av passive og moderate krefter i det Demokratiske partiet. De spiller nå på lag med de tradisjonelle høyre-radikale i USA.   

Hvordan er det blitt slik? Demokratiske partiledere, i samkjør med et journalistisk hoff, har lenge prøvd å velsigne en konspirasjonsteori uten fnugg av avgjørende bevis: Ideen om at «russerne avgjorde valget for Trump og at Trump-kampanjen baserte seg på samarbeid med russerne» er blitt til en generell anklage om forræderi fra Trump.

Men galskapen har ikke stoppet demokratiske partiledere fra å ta meieballen og løpe videre med den. Som Jennifer Palmieri, en av lederne i Clinton-kampanjen, sa: «Demokrater må nådeløst og over alt annet framheve «Trumps forræderi». De må ta det opp i hver eneste medie-debatt. New York Times skriver om konspirasjonen som om den er et ubestridt faktum. Demokrater i offentlige posisjoner påstår at «hackingen var en «krigshandling». Et ekko fra høyre-republikanere i «Aldri Trump»-kampanjen viser det samme, mens Twitter-teoretikere drar i feltet hver dag med påstander om at «vi er i krig med Russland». Vi ser at de villeste fantasier fra ubalanserte mennesker forsterkes av utspill fra «respektable» statsretts-eksperter som Laurence Tribe.

Slik injiseres Hodgkinsons sykdom. En gift trengte inn i systemet til et påvirkelig og bittert menneske. Til slutt er det samlet opp så mye at det eksploderer i fullstendig ukontrollerbart raseri. Rachel Maddow leverer teori, James T. Hodgkinson praksis. Et ekstremt uslag er rett og slett borgerkrig.

Når en slik konflikt blir resultatet av vrangforestillinger i stor skala, likner det mer og mer på den kalde krigen på sitt verste, med 1950- 60-tallets fiendebilder. »Russian-gate«  tapper medier og kongress for energi og president Trump framstår som klovn. Blanding av løgn og virkelighet baseres på en uholdbar forutsetning: At det faktisk var russere som hacket det demokratiske partiet og e-postene fra UD-stabssjef John Podesta til Hillary Clinton.

Selve saken er altså en påstand om at metoder en mener er brukt av antatte hackerne er identiske med dem som ble brukt av »antatte russiske hackere«. Men det samme argumentet ignoreres det faktum at verktøyene og metodene var tilgjengelige og klare til bruk for alle. Dette er skole-eksempel på hva sikkerhetseksperten på cyber-war, Jeffrey Carr, kaller «tro-basert attribusjon»; som i beste fall ender med kvalifisert gjetning, i verste fall bekreftelse på egne fordommer sammen med økonomiske insentiv til å fortelle klienter det de ønsker å høre.

Når det gjelder Demokratene /Podestas hackete e-poster, er det leid inn hjelp for å undersøke alt. CrowdStrike-selskapet har god grun til å bli ekko av Hillarys påstander om at russerne var skyldige. Forresten ga forøvrig aldri Crowd Strike USA-politiet tilgang til Demokratenes servere, for selve anmodningen om det fra det føderale politiet FBI ble avvist.

»Russia-gate« i mainstream er så sterkt forgiftet at det forderver politiske diskurs. Påstander om Trumps forræderi for å »ødelegge demokrati og overlate landet til hjelpere fra et fremmed land«, som Hodgkinson sa det, er om de tas på alvor, et tema som uunngåelig fører til vold. Sjansene for at vi får se flere med »Hodgkinsons` desease» på tabloidenes forsider er økende.

Og bak det hele er den dype staten med lekkasjehull og tilgang til alle kommunikasjoner,  som mater desinformasjon til Washington Post og New York Times for å fjerne en ny US-regjering. En spydspiss i operasjonen er spesialrådgiver Robert Mueller, som lot seg drive til å lede etterforskning av lekkasjer fra den samme dypstaten. En annen hjørnestein i operasjonen er et publikum av nyttige idioter, som tror på propaganda og kan mobiliseres. 

De som jobber i den dype staten trenger ikke ta direkte kontakt med Hodgkinson-ere er for å provosere til vold mot regjeringen eller Trump-supportere. De må bare fortsette med å gjøre det samme de har drevet på med siden selv lenge før Trump overtok, i det skjulte å spre ideen om Trump som «Putins marionett», slik Hillary sa det: Resten gjør radikaliserte nyttige idioter som Hodgkinson. Uhyggelig likt CIA-metodene som ble brukt for å styrte regjeringer i andre land: spre rykter, utnytt journalistiske nikke-dukker, oppmuntre og mobilisere gatemobb. Den eneste forskjell er at de gjør det de alltid har holdt på med, nå på hjemmebane i stedet for i et u-land i Langtvekkistan.

Ja, akkurat der er vi nå. Vi er blitt et u-land i Langvekkistan. Det gjelder å vende seg til denne tilstanden, som det ikke blir slutt på før dypstaten er nedkjempet og fratatt sin makt.

Justin Raimondo, Antiwar, 19/6-2017, Per Lothar Lindtner, 15/6-17.


Marsj for klimarettferdighet i USA, 29/4-2017:

28. mars beordret president Trump opphevelse av Obamas plan for ren energi. Det akselererer stenging av hudrevis skitne og kullbaserte kraft-selskap. Obamas plan var del av en langsiktig plan om å redusere klimagassene radikalt. 

Trumps ordre kom i en situasjon da truslene mot livet på jorda øker. 29/4-2017 marsjerer vi for klima-rettferdighet. Ordren er basert på klima-fornekteres ekstreme uvitenhet og Trump-folkenes politikk, deriblant den nye lederen i USAs miljø-departement, Scott Pruitt, som formelt sett skal sørge for beskyttelse av natur-miljøet; `rent vann og land`.

Trump og hans reaksjonære klimafornektere er innstilt på å trekke USA ut av klima-avtalen fra Paris, som ba menneskeheten om å sette inn tiltak mot den eksistensielle klimakrisen.

Men det amerikanske folket er stadig foruroliget av klimakrisen og ønsker tiltak. De vil ikke la seg skremme fra å kreve tiltak for mer bærekraft og krever en politisk linje og ressursene som trengs. En utrolig brei og sammensatte allianse vokser fram. Den består av miljøvernere, bedrifter, byer, kommuner og stater.

Klima-rettferdighet er klassekamp, kamp mot rasisme og kamp for likestilling.

Det er avgjørende for økonomisk utvikling hvordan statsapparatet prioriterer. Vi må stanse sløsing med landets ressurser, bl.a. via militær-apparatet. Vi må snu pengestrømmen for en ny og bærekraftig infrastruktur og satse på klima-utfordringene nå. Det vil sette i gang prosesser som skaper millioner av nye arbeidsplasser.
Dette ser vi som nødvendige steg i en økonomisk og sosial omforming i retning sosialisme.

Vi ber alle våre medlemmer og venner delta i folkets klimamarsj, 29/4-2017, og la uken forut preges av aktiviteter, fra og med marsjen for vitenskap på Jordens dag - Earth Day, 22/4-17.  USAs kommunistiske parti er landsomfattende støttespiller til denne bevegelsen og blir med i marsjene begge dager.

Vi sender alt til dere som vil mobilisere for marsjene. Det er mye dere kan gjøre for å få dette til å bli en suksess og styrke en pågående bevegelse for klima-rettferdighet. Vi ber dere også oppsøke alt materialet vi kan tilby via sosiale medier. Avisa People`s World og CPUSA.orgwebsites fortsetter å sende ut nyttig informasjon.
Sammen skal vi stoppe Trump og klimafornekterne og redde naturen og menneskeheten!

Fram kamerater! John Bachtell, leder i USAs kommunistiske parti, 7/4-17, cpusa.

Hilsen fra kamerat John Bachtell, leder i cpusa, 7/4-2017, til Per Lothar Lindtner og avisa Friheten, 7/4-17.


Thierry Meyssan:

Har ikke Trump egentlig skiftet linje?

Vestlige regjeringer og medier forsikrer nå at president Trump og politikken hans har endret seg. Velgerne ble forrådt da general Flynn trakk seg tilbake og Sharyat ble bombet.Thierry Meyssan peker imidlertid på trekk som tyder på det motsatte: I virkeligheten kan USAs militære aggresjon være rettet mot landets allierte.
 
 Michael T Flynn sammen med sin venn Sebastian Gorka presenterer hverandres bøker. Gerals Flynn som represneterer anti-IS-politikken, ble tvunget til å trekke seg fra stillingen som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Sebastian Gorka er fortsatt assisterende rådgiver for president Trump. Ifølge ham tilslører bombingen av Sharyat realitetene i politikken til det hvite hus overfor Syria nå. 

Har Donald Trump, som programforpliktet seg til å avslutte USAs imperialisme og tjene sitt folks interesser, nå plutselig endret politisk kurs, bare 3 måneder etter at han trådte inn i det hvite hus? Slik er den allmenne tolkningen av rakettangrepet mot Sharyat-flybasen, 6/4-17. Alle landets allierte har hilst aksjonen som humanitær handling, mens alle allierte med Syria fordømte den som et brudd på folkeretten.

Under debatten i sikkerhetsrådet ble likevel ikke argumenter om ansvaret for gass-angrepet på Damaskus støttet av FNs spesialutsending. Tvertimot understreket de Mistura hvor umulig det var da å vite hvordan gass-angrepet hadde foregått. Bolivia spurte sågar om angrepet hadde funnet sted i det hele tatt. Vestlig opinion er ensidig informert fra de hvite hjelmene om hva som skjedde 4/4 med gassen. De er en Al Qaida-undergruppe, som styres av britisk MI6 for  UKs interesser. Dessuten understreket militær-ekspeter at giftgass må sprees via artilleri og absolutt aldri kan sendes inn i et område med bomber fra luften.

Ellers viser US-aggresjonen mot militær-flybasen Sharyat seg som åpenbart brutal: 59 BGM-109 Tomahawk-rakettene har samme sprengkraft som to Hiroshima-bomber, og likevel er det karakteristisk at den manglet effekt: Selv om det var martyrer som prøvde å slukke en brann, er skadene så ubetydelige at basen ble tatt i bruk igjen dagen etter. Derfor må vi slå fast at US-marines enten er en `papir-tigre` eller at hele operasjonen kun var en teaterforestilling.

Da er det lettere å forstå hvorfor det russiske luftforsvaret ikke reagerte. Konklusjonen blir da at S-400 anti-rakett-rakettene, som drives automatisk, bevisst ble skjaltet ut på forhånd. Alt foregikk altså som om det hvite hus hadde en plan om å lede sine allierte inn i en krig mot dem som bruker kjemiske våpen, dvs jihadistene. Til i dag er det faktisk slik, ifølge FN, at de  eneste sikre tilfellene der giftgass ble brukt i Syria og Irak, var det jihadister som sto bak.

I løpet av de siste 3 månedene har USA brutt med politikken til George Bush jr, som signerte krigs-erklæringen Syrian Accountability Act, 12/12-2003. Den kalte Syria `arnestedet for all terror` i Midtøsten og krevde `Syria ut av Libanon og stans i syrisk støtte til irakisk motstand mot US-okkupasjon av Irak`. Men de siste 3 månedene har Trump også brutt med Obams kurs for en revitalisering av arabernes opprør i 1916, kalt `den arabiske våren` i 2010.

Hensikten var å kaste alle `despotier og erstatte dem med marionetter for vestlig liberalisme`. I Libya og så Syria skulle regimer kastes og fra nå av basere seg på militær-økonomisk innblanding fra USA, UK og EU uten hensyn til landenes egne nasjonale sjølråderett.
Men Trump har ennå ikke klart å overbevise sine allierte, særlig tyskere, briter og franskmenn om å forlate Bush og Obama og utvikle en ny politikk i Midtøsten. London satser også på noe som framstår som radikal endring av USAs politikk og uttaler seg hyppig mot Syria, Russland og Iran, og utenriksminister Boris Johnson har avlyst sitt planlagte besøk i Moskva.

Men hva nå? Om Trump har endret politikken. Hvorfor har da utenriksminister Rex Tillerson reist til Moskva? Og hvorfor reagerte Kinas president Xi Jinping så tamt da han besøkte USA midt under bombingen av Sharyat, selv om Kina har brukt vetoretten 6 ganger for å beskytte Syria i sikkerhetsrådet?

Midt i retoriske enhet og saklige motsetninger sprer Trumps assisterende rådgiver, Sebastian Gorka, nyheter i motsatt retning.  Han forsikrer at det hvite hus stadig ser president Al-Assad som legitim og jihadister og særlig IS som fienden. Gorka er nær venn av general Michael T Flynn, som la fram utkastet til Trump-planen mot jihadistene allment og mot IS i særdeleshet.
    
Thierry Meyssan, Voltaire nettverk, Damaskus, Syria, 11/4-2017, oversettelse, Per Lothar Lindtner, 12/4-17 .
 

Donald Trump viser autoritet over alliansepartnere:

La oss ikke forvirre av diplomatisk spill og tilpasning til hovedstrøms-medier. Det som skjedde i dag morges har ingenting med meldingene derfra og konklusjonene deres.

I dag skal USA angivelig ha fyrt av 59 krysser-raketter fra Middelhavet for å ødelegge Syrias flybase i Sha`irat. Det skal ha vært en ensidig aksjon for å straffe bruk av kjemiske våpen den syriske arméen skal være ansvarlig for.

Forbauset over nivået på en US-amerikansk reaksjon, drar alle kommentatorer slutningen at det er en helomvending (180°) i Trump-administrasjonen vis avis Syria. Endelig inntok det hvite hus samme holdning som opposisjonen i eget land og sine britisk-franske allierte.

Men er det slik?  Nei, virkeligheten stemmer ikke med det som kommuniseres.

USA-kryssere klarte uhindret å passere luftrom som kontrolleres av nye russiske våpen, men  russiske forsvarsvåpen kunne tilintetgjøre kommunikasjoner og Nato-ordrer. Ifølge general Philip Breedlove, ex-sjef i Natos overkommando, avgått i 2016, overgikk russisk forsvar  USA i konvesjonell krigføring med dette nye forsvarssystemet. De kan forstyrre styrings-mekanismer i rakettene, men gjorde det ikke nå, enten fordi Pentagon har funnet et teknisk svar siden sist eller fordi det syrisk-russiske forsvaret var skjaltet ut.  
Luftvernet i Syria omfatter S-300 bakke-luft-raketter og S-400. De styres av landets armé og betjenes av russere. De skal fange opp angripende kryssere selv om det til nå aldri har vært aktuelt i kamp. Det dreier seg naturligvis om automatiske system, som heller ikke ble aktivisert. Det ble ikke skutt ut en eneste anti-rakett fra den russiske eller den syriske armé.

Da USA-krysserne traff sine mål, rammet de en nesten tom flybase, nettopp evakuert. Altså ødela de en asfaltert flystripe med forlengst utrangerte radarer, fly, hangarer og hus. Men de rammet 12 personer, hvorav 6 døde på flybasen. Mens ikke en eneste krysser-rakett offisielt gikk tapt eller ble ødelagt, slo likevel bare 23 og ikke 59 inn i Sha´irat-flybasen.

Hva betyr dette krigsteatret? Fra og med innsettelse prøver Trump på å endre USAs linje og erstatte pågående strider med nye former for samarbeid. Han inntok en holdning til spørsmålet om `utvidet Midtøsten`, som skulle `knuse` IS-organisasjonene og ikke å `redusere` dem som forgjengerne Obama og Kerry.

De siste dagene har han anerkjent legitimiteten til den arabiske republikken Syria og dermed legitimitet til demokratisk valgte president Bashar al-Assad. Han mottok Syrias allierte, den egyptiske president og feltmarskalt Abdel Fattah al-Sissi, og gratulerte ham med kamp mot jihadisme. Han har restaurert direkte kommunikasjonskanal mellom USA og Syria.

Som alltid ellers er Trumps problem å overbevise sine vestallierte om å endre på Obamas linje selv om USAs vest-allierte har investert i å styrte Assad. Det er mulig at Trump, kun ved å se en video-stub fra you-tube, gjorde 180°-vending. Mer sannsynlig er at angrepet i dag morges er del av logikken i hans tidligere diplomatiske utspill.

Gjennom angrepet tilfredsstilte han sin egen opposisjon i USA, som i etterkant ikke kan gå så hardt ut mot ham. Men Hillary Clinton krevde i går `total-angrep` på Syria som svar på et angivelig gass-angrep mot sivile.

Trump beordret angrep mot en nesten tom flybase etter at han hadde informert hele verden, medregnet Russland og Syria om det samme.

Med unntak av Damaskus og livet til noen mennesker, vant han autoritet til å lede en breiere aksjon mot alle som bruker kjemiske våpen. Det vil si så lenge som de eneste identifiserte brukerne av disse våpnene, ifølge FN, til nå er jihadistene.

IS, som også ble informert om US-angrepet av sine britisk-franske-tyske sponsorer, startet straks et angrep på Homs, som jo ikke lenger har en flyplass.

De neste dagene vil vi se hvordan Washington og deres allierte vil reagere på jihadistenes frammarsj. Først da vil vi vite om manøveren til Donald Trump og veddemålet mellom Putin og Bashar al-Assad vil gå opp. 

Thierry Meyssan, oversettelse Per Lothar Lindtner, 8/4-17, Voltaire-nett, Damaskus, Syria, 7/4-17.



Nye anklager fra Trump-administrasjonen: «Russerne visste om Assads gass-angrep på forhånd» - og: «De prøvde dekke over det».

Siste dreining av eskalerings-skruen for full konfrontasjon mellom Russland og USA ser vi nå rett før det planlagte møtet mellom utenriksministrene Rex Tillerson og den russiske ledelsen i Moskva: US-talspersoner anklager russerne: «De kjente på forhånd til at Syria planla angrep med gass mot opprørere i Idlib-provinsen».
  
`Beviset` som skal støtte denne anklagen er tilstedeværelse av en russisk drone hengende over sykehuset som ble brukt for å ta seg av skadde, men det ble ikke lagt fram noe bevis på at dronen i så fall faktisk var russisk og US-talspersoner fra  sa først at `de ikke var sikre på dronens identitet`. 

Dessuten fremmes beskyldninger om angrep fra uidentifisert jetfly mot det ene sykeshuset som bevis på at `Russland prøvde å fjerne bevis`. Anklagen kommer selv om de ikke vet `med sikkerhet om flyet var russisk eller syrisk`.

Mens anklagene går ut på at om en drone var i nærheten av sykehuset, måtte de kjenne til et nært forestående angrep med kjemiske våpen og at intet kampfly ville bombe et sykehus uten at hensikten var å ødelegge militære etterretnings-installasjoner, lar USA rutinemssig droner henge over ulike områder i USAs mangfoldige krigssoner. De angriper også rutinemessig og redder mannskapene sine i flyangrep mot sykehus med `doble hammerslag` for å ta livet av de sårete.

Begravet midt i en haug med ikke-dokumenterte beskyldninger mot Russland, fremmet av  `anonyme senior rådgivere` kom en samtidig en klar innrømmelse om at `USA ikke har bevis på russisk involvering i det aktuelle angrepet med kjemiske våpen i Nord-Syria`.  Det kan ikke overraske ettersom organisajonen for å hindre bruk av kjemiske våpen, OPCW, ikke en gang har vært i stand til å bekrefte at angrepet faktisk fant sted, 4/4, selv om USA lynraskt angrep Syria, 7/4, på nettopp det grunnlaget uten å vente på en avklaring.

Og nå, etterat Syria er angrepet på grunnlag etter en umoden vurdering, ser det ut til at USA er villig til å gå enda lenger i forverring av USA-Russland-forbindelsene ved å komme med verre anklager, som de selv innrømmer at de ikke kan bevise. Det virker som om hensikten bare er å holde spenningen så sterk som mulig.
Mens hensikten med Tillersons besøk i Russland opprinnelig var et forventet et forsøk på å  normalisere forholdet mellom USA og Russland etter år med fiendtligheter, ser det nå ut til at Tillerson vil gjøre en god jobb om han unngår å forverre forbindelsene mellom de to land ytterligere og unngår å starte en ny krig. 
 
Jason Ditz, Antiwar, 10/4-17, Oversettelse: Per Lothar Lindtner, 11/4-2017.  PS: `Rutinemessig ble meldingen om nye anklager gjengitt av morgensendinger på SVT og BBC World uten motforestillinger. (Oversetter).


Antiwar, 6/4-17: Rand Paul: Angrepet på Syria må godkjennes av kongressen.

Umiddelbart før US-angrepet med tomahawk-raketter mot Syrias territorium advarte  Ran Paul: Krig gjør situasjonen i Syria enda verre. 

Mens president Trump fortalte om planlegging av mulig angrep på Syria og ville diskutere et angrep med forsvarsminister James Mattis, gikk Paul ut med en advarsel om at et slikt angrep krever kongress-godkjenning.

Senator Paul refererte til uttalelser fra USA s FN-ambassadør, Nikki Haley, som ville gå til krig uten godkjenning fra kongressen. Mens nåværende og tidligere US-administrasjoner har brukt tillatelsen fra 2001 som blanko-fullmakt til å angripe terrorister hvor som helst, har angrepet mot Syria ingen som helst relasjon til al-Qaida.

Det vil være å tolke vedtaket om kamp mot terror fra 2001 langt utover det troverdige.

Behovet for godkjenning fra kongressen av en krig for `regime-skifte` i Syria, stanset Obamas krigs-planer i 2013, særlig fordi det britiske parlamentet stemte mot krig. Folkene i Obama-administrasjonen begynte da å bearbeide kongressen for å se om den kunne få flertall for krig. Da det ble klart at de ikke ville få godkjenning av nok en krig, og Putin på samme tid intervenerte med å få til en avtale om å fjerne kjemiske våpen i Syria, droppet de forsøket på storkrig, trass i at Obama-administrasjonen var innstilt på å gå til krig uten godkjenning fra kongressen. 

USA-presidenters lyst til å gå til krig i nyere tid uten behandling og tillatelse i US-kongressen har lagt et tungt press på en kongress, når den ikke åpent våger å utfordrer slike skritt, selv om presidentenes krigslyst øker faren for storkrig, også mulighet for krig mot Russland. Med en slik behandling blir det tøffere for de folkevalgte å benekte sin rolle i beslutningen om krig.

Senator Paul advarte også fordi et USA-angrep for å `skifte ut regimet` kan gjøre sakene mye verre, for det kan føre enda mer militante aksjoner i den syriske borgerkrigen.

Jason Ditz, April 06, 2017, oversettelse, Per Lothar Lindtner, 6/4-2017. 



Arnold Schölzel, Junge Welt, 18/1-2017: Realitetsfoskyvning:

Donald Trump mener Nato er viktig, men koster for mye. For ham er EU et tysk instrument til å beherske Vest-Europa. Begge utsagn er rasjonelle og dreier seg om en ny kamp. Europeiske Nato-medlemmer bør betale mer, men først og fremst redusere konfontasjonen med Russland, noe som igjen kan gi en spare-effekt. Tyskland bør likeledes betale mer til krigskassen. Tysk styring med EU som fikk et slag med Brexit, må omstilles. 
     

 Donald Trump. Foto: Seth Wenig/AP Photo.


Om Trump faktisk er kritisk til `etterkrigs-ordenen` som Süddeutsche Zeitung skrev 17/1, og hvorvidt vi står overfor en renessanse av `klassisk stormaktspolitikk`, som Gabriela Simon skrev i portalen Telepolis, 16/1, er åpent. En mulig tolkning: I det minste reduseres dominans for US-amerikansk ødeleggelses-makt. Kanskje ser vi vendepunktet i politikken med kriger for `menneskerettigheter og eksport av demokrati`, men ikke generelt for imperialistisk krigs -og trusselpolitikk. Det blir ikke start på en ny fredsæra, men vi ser en manøver for å forsvare konkurranseinteresser og i enkelttilfeller utvikle samarbeid med andre stater.


Mot en forblindet politikk til establishment og medier i Tyskland, basert på troen på USAs evige lederrolle som verdenspoliti og eneste `supermakt` kan vi se en kurs vekk fra 1990-tallet i retning en multipolar verden.  Strategien for å isolere Russland og bremse Kinas vekst mislyktes, på Syrias slagmark skjedde det også militært.


Alt nå går rykter i Washington om at Trump og Putin, som Reagan og Gorbatsjov i sin tid, vil møtes i Reykjavik for å inngå `deal`. Ingen bør tro at Trump blir en Gorbatsjov. Likevel er der paralleller. Trump tvinges til å ta konsekvenser, ikke bare av landets forfeilete utenrikslinje, men først og femst av USAs sosial-økonomiske krise.

Det dreier seg om mer enn Nato, om Hillary Clintons `Økonomi-Nato`, TTIP og andre saker. UK-statsminister Theresa May følger opp det anslaget til ny utenriks-justering, noen talen hennes om Brexit i går, 17/1-17, viser. Verden er multipolar. Vesten kommer forsinket etter.

Realitetsforskyvningen blottstiller indre motsetninger i et såkalt `verdi-fellesskapet`, ikke minst for en ny tysk `middel-stormakt`.  


Arnold Schölzel, Junge Welt, 18/1-2017. Oversettelse, Per Lothar Lindtner.     



CPUSA velger `det minste ondet`.

USA-kommunister ber folk stemme på Hillary Clinton, men håper å etablere et velger-alternativ for fredskrefter i USA.  


Kan 2-parti-systemet brytes i USA?  Småpartier utenfor Demokrater og Republikanere blir i USA kalt `Third-parties`. Vanligvis har de vansker for å stå opp mot valgmaskineriene til de to store. Avhengighet av og tette bånd til storfinans, også kalt `Wall Street`, gjennomsyrer det amerikanske valgsystemet. Bare kandidater med store penger bak seg kan kjøpe tid og plass i kommersmediene. Og det er så å si umulig for konkurrenter til de to store å presentere seg i TV-show rundt primær-valg og nominasjoner. Tradisjonelle TV-dueller går kun mellom de to store.

Alle andre skvises på utsiden og i beste fall inviteres inn `i varmen rundt de to store`. I tillegg kreves underskrifter og andre formal-krav for å stille opp. Lover og krav til småpartier er ulike i hver av de 50 statene.


Ikke desto mindre har `tredjepartier` slått igjennom. I 1924 var Robert Marion LaFollette,  `Fighting Bob`, kandidat for det `Progressive Partiet`. Med 16,6% og 5 millioner stemmer bak seg var han støttet av sosialistpartiet og store deler av fagbevegelsen. Henry A. Wallace brøt med Demokratene da Truman ble `kuppet som ny visepresident-kandidat i 1944` og stilte som uavhengig progressiv i 1948, men oppslutningen ble begrenset av pengemaktas innflytelse og et valgsystem som er skreddersydd for akkurat det. Kommunister som har stilt opp alene, som USAs kommunistiske parti, cpusa stiftet i 1919, fikk aldri suksess ved valg i hele landet, selv om partiet har spilt en viktig rolle i arbeiderbevegelsen og blant progressive intellektuelle. På høyresiden husker vi den uavhengige høyre-kandidat, Ross Perot, som etter en svært kostbar valgkamp fikk 18,9 % av stemmene i 1992. 


Alt avhengig av reklame: Demokratenes Hillary Clinton vekker ikke gode følelser for de fleste på venstresiden, i og utenfor USA.

 
En kvinnelig garantist for fortsatt US-amerikansk krigføring: Hillary Clinton. Bildet er hentet fra Tripolis i Libya, 18/10-2011.  Foto: Reuters/ Kevin Lamarque.


Mange ser henne som hauk og pådriver for en aggressiv utenrikspolitikk. De husker hennes  tøffe utfall mot Russland eller krav om `flyforbudssone` i Syria for å skifte ut Assad`, noe som reelt hjelper IS. Uttalelsen fra en jublende Hillary etter et bestialske drap på Libyas leder Gadaffi,: `Vi kom, vi så, han døde`, blir heller ikke glemt.  


Derfor overrasker det at et tradisjonsrikt kommunistparti, Communist Party of USA, cpusa, ber folk støtte Demokratene nå. Lille cpusa med 3 - 5 000 medlemmer ligger fjernt fra den innflytelsen partiet hadde på slutten av 1940-tallet før McCarhyismen startet sin kommunist–jakt i USA.


Joe Sims, i cpusa-ledelsen sa til Junge Welt, 27/10-16, at anbefalingen om å stemme Clinton ikke må sees som støtte-erklæring (Endorsement). Vi må stoppe Republikanernes Trump. På grunn av valgsystemet, som setter kandidater fra mindre partier eller uavhengige på sidelinjen fra starten av, er valg av Clinton eneste realistiske mulighet: `Trumps kandidatur er direkte trussel mot demokratiet. Seier for Trump får dramatiske følger på levekårene for folk flest, særlig deler av arbeiderklassen og ofre for rasisme`. Sims viser også til ultra-høyre-krefter helt til Ku-Klux-Klan, som åpenbart støtter Trump. Det er dessuten typisk at Trump i august 2016 utnevnte Stephen K. Bannon som leder av valgkampanjen. Bannon ledet da den nye høyre-ekstreme nyhetsportalen, Breitbart.


Dessuten har Clinton tatt inn viktige krav i valgprogrammet: Gratis utdanning og offentlig helseforsikring, som gjør det mulig millioner av amerikanere å få tilfredsstilt de nå står langt fra fordi alt er basert på privat-kapital. Også til kampen mot politivold som særlig rammer  svarte og latinos har Demokratene klart bedre holdninger enn Trumps republikanere. Det er også resultat av krav fra ungdom og arbeidsfolk bak kandidaten Bernie Sanders som utviklet seg i primærvalgene. Også andre krefter, som anti-rasist-bevegelsen `Black Lives Matters`, legger ytterligere press på Clinton om å gå fra ord i programmet til handling. 


CPUSA har ingen illusjoner om det demokratiske partiet, men mener at Trump er en mye større fare enn Clinton. Trump kan spørre slik: `Hvorfor skal vi ikke bruke atom-våpen?` Og vinner han, har han fingeren på knappen som utløser USA-innsats med kjernevåpen. At det er tunge problemer i forhold til Clintons utenriks-politikk, er cpusa fullt ut klar over: `Etter valget må flere progressive bevegelser presse Clinton til å endre utenrikspolitisk kurs. Det er mulig å utvikle et sterkere press mot henne enn mot Trump.
 

Ikke desto mindre vil cpusa på lengre sikt satse på et `3. Parti`. Men det er for øyeblikket ikke politisk basis for det. `For å få ny politisk kraft må det skapes kontakter med progressive på grasrotnivå. De fleste av disse, om ikke alle, opererer innenfor det demokratiske partiet`, sier Sims: `Der er fagbevegelsen og de som slåss mot diskriminering av afro-amerikanere, latinos og homofile og trans-seksuslle i lgbtq-bevegelsen`. 


Et internasjonalt kjent ex-medlem i cpusa, støtter anbefalingen om å stemme på Hillary: Det er forkjempersken for borger-rettigheter og ex-president-kandidat for cpusa, Angela Davis, som 1/10-16, sa på et møte i bevegelsen `Black Lives Matter: ` I november stemmer jeg mot  Trump. Jeg har alvorlige problemer med den andre kandidaten, men er ikke så narsissistisk at jeg ikke lar meg overtale til å stemme på henne, likevel`.


Rapport fra US-valget, Michel Streitberg, JW, 31/10. Bearbeidet, Per Lothar Lindtner, 3/11-16.              


Conn Hallinan, People`s World:

Ingen av de to president-kandidatene aksepterer at USA må innta en ny rolle i verden.


Mens hovedstrømsmediene fokuserer på om Hillary Clinton eller Donald Trump vinner, pågår en debatt om USAs framtidige kurs, som neglisjeres i altfor stor grad. Resultatet av debatten er avgjørende for Washingtons maktpolitiske prosjekt og hvordan landets ledelse vil opptre de neste 10 år, diplomatisk og militært.  


 Foto: US-army paraderer sammen med den estiske arméen.  i Estland, noen få hundre meter fra den russiske grensen i februar 2015.


De som står på spill er ikke abstrakt. USA er for tiden aktivt i krig i Afghanistan, Irak, Syria, Jemen og Somalia. US-militære er utplassert på grensen til Russland, har en stund lekt `katt og mus` med Kina i Asia, og satt dype spor i Afrika. Det er ingen overdrivelse å si med ex-forsvarsminister, William Perry, at `verden er et farligere sted i dag enn det var under den mørkeste perioden av den kalde krigen`.


Å forstå nøyaktig hva det innebærer, er ikke lett, bl.a. fordi aktørene heller ikke skjønner hva som blir konsekvenser av det de gjør. Samtidig overforenkles saker av mediene. I en utvidet forstand står `realistene`; ex-rådgiver, Henry Kissinger, Harvards Steven Walt og Chicago-universitetets John Mearsheimer mot `liberale intervensjonister`; USAs FN-ambassadør, Samantha Power.

Forutsatt at Power er viktig rådgiver i Obamas utenrikspolitikk og trolig  spiller en tilsvarende rolle om Clinton blir valgt, blir hennes syn tungtveiende. 


I en fersk artikkel i New York Review of Books, spør Power: `Hvordan må en representant for statsmakten opptre for å fremme US-interesser`? Hun starter med realistenes syn på diplomati. Det må reflektere `nasjonale interesser`, men argumenterer for at de ikke må skilles fra `etiske verdier`: Det som skjer med folk i andre land er del av vår `nasjonale sikkerhet`. 


Sammen med Hillary Clinton og ex-president Bill Clinton har Power lenge vært talerør for `ansvar for å beskytte` som premiss for USAs bombing av sivile i Jugoslavia og utskifting av  Gaddafi i Libya med samme metode. Hillary har argumentert for å bruke militærmakt for å ta `beskytte sivile` i Syria ved å gå for `flyforbuds-soner` som vil blokkere Syria og Russland fra å bombe områder som kontrolleres av jihadist-opprørere. 


Men Power foreslår mer enn `humanitær intervensjon`. Hun vil forsterke USAs forbindelsen mellom `ansvar for å beskytte` til kravet om nasjonal sikkerhet. Det lyder som et argument for at USA skal gripe inn overalt i områder som ikke likner det amerikanske systemet. Hennes valg av eksempler viser hvor det fører oss: Russland, Kina og Venezuela, land som er altfor uavhengige etter Washingtons smak.

Power bruker mest tid på Moskva og krisen i Ukraina og beskylder russerne for å `undergrave den grunnleggende retten til uavhengighet ved å overta deler av nabolandet gjennom sin støtte til opprøret i Donbass, overta Krim, og undertrykke sannheten om russisk intervensjon for det russiske folk. Om russiske medier hadde rapportert om Ukraina på en sannferdig måte, ville mange russere heller ikke ha godtatt denne håndteringen av konflikten`, hevder hun.


Power legger ikke fram bevis for disse påstandene, for de finnes ikke. Uansett hva en måtte mene om Moskvas rolle i Ukraina, er ikke bare det store flertallet av russere klar over den, men et overveldende flertall støtter Putin. Fra et gjennomsnittlig russisk perspektiv, har Nato jevnt og trutt marsjert østover siden avslutning av krigene i Jugoslavia. Det er USA som har etablert baser i Baltikum og Polen. Russere står ikke oppmarsjert på US-grensen i Canada og Mexico. Russerne er følsomme for grensene sine utfra erfaringer fra tap av 20-30 millioner liv i 2. verdenskrig, noe Power synes uvitende om.

Det Power også synes ute av stand til, er å forstå hvordan Kina og Russland ser på USA. Det perspektivet er avgjørende i internasjonalt diplomati, for det gir basis for å vurdere hvorvidt en motkraft utgjør en alvorlig trussel mot USAs egen nasjonale sikkerhet.


Moskvas perspektiv: Er Russland - som president Obama nylig sa i FN - `reelt i gang med å gjenopprette tapt ære med militære midler` eller er det slik at Moskva bare reagerer på det de der oppfatter som trusler mot egen nasjonale sikkerhet? Russland grep ikke inn i Ukraina før USA og Nato-allierte støttet kupp mot Janukovitsj-regjeringen og knuste avtaler, forhandlet fram av EU, Moskva og USA for å løse krisen i Ukraina på fredelig måte.


Power argumenterer som om det ikke var kupp, men USAs hjelpe-utenriksminister Victoria Nuland og US-ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt ble tatt opp på lydbånd da de snakket om hvordan `de kunne være `jordmødre` for de nye makthaverne og valgte ut personer de mente passet best til å lede det nye kupp-regimet.


Når det gjelder `amputasjonen` av Krim, hadde ikke Power problemer da USA, Nato og EU `amputerte` Kosovo fra Serbia etter 80 dagers bombing. I begge områdene støttet flertallet `amputasjonen`. På Krim sa 96% ja til den. 


Å forstå hvordan andre land ser verden betyr ikke å være enige med dem, men det er ikke noe i Moskvas handlinger som tyder på at `russerne reetablerer et imperium`, slik Obama sa det i sin omtale av Moskvas opptreden i FN. Da Hillary Clinton sammenliknet Putin med Hitler, likestilte hun Russland med et Nazi-Tyskland, som også var en eksistensiell trussel mot USAs sikkerhet. Men tror noen på den sammenlikningen? I 1939 var Tyskland det mektigst landet i Europa med et massivt militær-apparat. Russland er i dag på 11. plass, målt etter økonomisk styrke, bak sågar Frankrike, Tyskland, UK, Italia og Brasil. Tyrkia har større hær.


Powers perspektiv på hva som er bra for det russiske folk er en ting. Mens vi ikke har grunn til å beundre oligarkiet som dominerer Russland. Det siste valget indikerte stor velgerapati i storbyene, men det ser ut som om `liberale` Power er så forelsket i akkurat den delen av det russiske folket som sverget til den såkalte økonomiske `sjokkterapien` på 1990-tallet, som utarmet titalls millioner og førte til dramatisk fall i forventet levealder. Med det rullebladet er det usannsynlig at de `liberale` russiske kjæledeggene til Power noensinne kan få oppslutning der. I alle fall bør vel amerikanere gå stille i dørene og ikke opptre som moralens voktere når det gjelder bruk av oligarkisk rikdom for å manipulere valg. 


Våpenkappløp i Asia: Kineserne er tøffe nå, men Washingtons konflikt med Beijing går på veier for internasjonal skipsfart, ikke stemmerett og demokratiske spilleregler. Bakgrunn for Kinas tøffe holdning i Sør-Kinahavet var da president Bill Clinton utplasserte 2 hangarskip med kampstyrker i Taiwan-stredet i 1995-96. Det skapte fastlåst nervekrig mellom Taipei og fastlandet. Kina hadde verken da eller nå kapasitet til å ta Taiwan, så truslene fra Beijing er ikke reelle. Men hangarskipene er det, og de ydmyket og skremte Kina i sine egne farvann. Det utløste direkte Kinas eskalerende militære aktivitet og tøffe handlinger i Sør-Kinahavet.


Igjen er det en lang historie her. Den startet med opiumskriger i 1839 og 1860, etterfulgt av den kinesisk-japanske krigen i 1895 og Japans invasjon av Kina i 2. verdenskrig. Kineserne ble invadert og ydmyket gang på gang. Beijings syn på Obama-administrasjonens `offensiv mot Asia` har til hensikt å omringe Kina ved hjelp av USAs allierte.


Kanskje er dette overforenkling - Stillehavet har lenge vært USAs største marked – Det er en helt rasjonell konklusjon etter utplassering av US-marines i Australia, kjernefysiske våpen i Guam og Wake, anti-ballistiske missiler i Sør-Korea og Japan og forsøk på å få til sterkere og tettere militære bånd med India, Indonesia og Vietnam. `Er du strategisk tenker i Kina, må du ikke være paranoid konspirasjonsteoretiker for å tenke at USA prøver å samle resten av Asia mot Kina`, sier Simon Tay, leder av Singapore Institute of International Affairs.


Mobilisering mot den latin-amerikanske venstresiden: Som i Venezuela, der USA støttet kuppet mot Hugo Chavez i 2002 og har ledet en fiendtlig kampanje mot regjeringen siden da. Trass i alle landets problemer klarte Chavez-regjeringen å redusere fattigdom fra 70 til 21 %  av befolkningen, eksrem-fattigdom fra 40 til 7,3 %. Spedbarnsdødelighet er gått ned fra 25 pr 1.000 til 13 pr 1000, til det samme som for svarte amerikanere.


Bekymring for demokratiske rettigheter i Venezuela strekker seg tydeligvis ikke til folket i Honduras. Da et militærkupp styrtet den progressive regjeringen i 2009, var det USA-press  som førte til at andre latin-amerikanske land anerkjente den ulovlige regjeringen i kjølvannet av kuppet. Opposisjon i Venezuela møtes med tåregass. En håndfull blir fengslet. I Honduras ble opposisjonelle drept av dødsskvadroner.


Powers syn på USA som det godes forsvarer, ser bort fra muligheten for at USA bare følger sine egne interesser, en helt unik amerikansk vrangforestilling. `Det er et bilde amerikanere har av seg selv`, sier Jeremy Shapiro, forskningsdirektør i et europeisk forskningsråd på internasjonale forbindelser. `Men det deles ikke en gang av landets allierte`.


Skillet mellom `realister` og `tilhengere av ansvar for å beskytte` er illusorisk. Begge ender i det samme: De konfronterer antatte motstandere og støtter sine allierte, uavhengig av hvordan de behandler folk. Power er rask med å kalle russerne i Syria `barbariske` og påfallende taus om US-støtten til Saudi-Arabias luftkrig i Jemen. Den rammer sykehus, markeder og sivile.


Argumentet for at et annet lands interne politikk er et nasjonalt sikkerhetsproblem for USA, hever `ansvaret for å beskytte` til et nytt nivå. Det setter standard for militær intervensjon mye lavere enn den i dag er og legger grunnlag for en intervensjonistisk utenrikspolitikk som får selv Obama-administrasjonen til å se pasifistisk ut.  
 

Hva betyr dette for presidentvalget? Det er umulig å skille denne debatten fra kampen om det hvite hus. Clinton har vært en hauk i de fleste internasjonale spørsmål, og hun er ikke redd for å gå til militær intervensjon.


Hun har omgitt seg med noen av de samme som planla Irak-krigen, inkludert grunnleggerne av prosjektet `for et nytt amerikansk århundre`. Rykter går om at dersom hun vinner, vil hun utnevne den ex-ansatte i forsvarsdepartementet, Michele Flourney, som ny forsvarsminister.  Flournay har gått inn for bombing av de syriske regjeringsstyrkene, `Assads styrker`.


På den annen side har Trump vært lite logisk sammenhengende. Han har kommet med noen fornuftige utsagn om samarbeid med russerne og skremmende om Kina. Han sier han er imot militær-intervensjoner, selv om han støttet Irak-krigen og lyger om det nå. Om bruk av atom-våpen er han skremmende uforutsigbar.
 

I tidsskriftet Foreign Affairs er Stephen Walt en ledende `realist`. Han sier at Trumps vilje til å vurdere å bryte atom-tabuet gjør ham til en `ikke hvilken som helst øverst-kommanderende`. Walt fortsetter: `Andre land er bekymret for USAs makt og hvordan den brukes. Det siste vi trenger nå er en amerikansk etterlikning av den heftige og bombastiske keiser Wilhelm 2.`


Keiseren var viktig drivkraft bak 1. verdenskrig, som påførte menneskeheten 38 millioner tap.


Den som vinner i november, vil møte en verden der USA ikke kan bestemme alt. Midtøsten-eksperten Patrick Cockburn påpeker: `USA er fortsatt supermakt, men ikke like mektig som før. Selv om den kan velte regimer den ikke liker, kan den ikke erstatte det som er ødelagt`.


Powers opplegg for diplomati er formel for en endeløs syklus av krig og ustabilitet.


Conn Hallinan, 4/10-16. Per Lothar Lindtner, 30/10-16. Kilde: People`s World.
 

Michael Hudson, Antiwar/ Counterpunch, 28/7-16: Obama sier at Hillary tar opp arven. Det gjør hun!


Hudson går inn på USA-mediers dekning av demokratenes landsmøte. Han gir innblikk i valg-mekanismer, samtidig som han er svært kritisk til Clintons anti-russiske retorikk. Samtidig har kommunistene i cpusa en annen tilnærming. Som Sanders og trolig et klart flertall av fagorganiserte mener de at kamp for minimumslønn, helsereform, likestilling, velferd og miljø må rettes mot Wall Street og TTP, uansett hva Clinton-fløyen og høyre-ekstreme republikanere sier. De legger vekt på at Sanders fikk gjennomslag for flere progressive saker på konventet, men advarer mot Clinton-fløyens anti-russiske retorikk. Jeg gir flere tilbakemeldinger om samme problemstilling framover.


Per Lothar Lindtner, 22/9-16.


 Evan El-Amin, Shutterstock.com


»Like før demokratenes landsmøte (konvent) 25/7-16 valgte Hillary senator Tim Kaine fra Virginia som visepresidentkandidat. Så kom Wikileaks avsløring av e-mail-filer som viste at partiets nasjonal-komité lot Clinton-kampanjen bruke parti-advokater motBernie Sanders.


Svaret på denne avsløringen om maktmisbruk i Clinton-fløyen kom fra de ny-konservative i det samme demokratiske partiet, Anne Applebaum i WashingtonPost og anti-kommunisten Paul Krugman i søndags-samtaler; Et hint om at `russisk undergraving lå bak Wikileaks-avsløringene av de famøse e-poster fra parti-apparatet til demokratene (DNC) for å hjelpe Trump`. Ex-USA-ambassadør i Russland, Michael McFaul, forsterket inntrykket ved å si at Putin `støttet hackerne som fikk fram de skitne triksene mot Bernie`.

Angrepet på Trump var selvsagt rettet mot Sanders. Det fungerte ikke i starten. Det var nok delegater til å true Debbie Wasserman Shultz, leder i DNC-styret og lobbyist for ågerrenter, vekk fra podiet om hun viste ansiktet sitt. En slik avvisning ville ha truet selve grunnlaget for `samling om en delegat`, så Schultz ble tvunget til å trekke seg. Men Hillary belønnet hennes lojalitet ved å si at `Schultz var den reelle lederen av min kampanje for å bli nominert`!

Lojalitet lønner seg. DNC gjør som forventet. Ingen reform virker sannsylig. Demokratenes parti-maskin orkestrerte en medie-kampanje som distraherte ved å hinte at `russerne lå bak lekkasjene som ville undergrave demokratiet i USA`. Som om e-postene ikke i seg selv viser hvor udemokratisk DNC fungerer når maskineriet blandet seg inn i primærvalgkampen: `En stemme mot Hillary var stemme for Trump, en stemme for Trump var stemme for Putin`, het det derfra. Og tidligere hadde jo Hillary sagt at Putin var identisk med Hitler. Media lot det se ut som om angrep mot Wasserman Schultz, og generelt mot Hillarys neocon-politikk, gjør oss til brikker i et russisk spill. Samme tema farget hele uken under demokratenes konvent. .

Da Sanders godkjente Hillarys kandidatur 25/7, sluttet han seg til koret, som vil ha Gud før Djevelen i november. Eller som Ray McGovern sa i Crosstalk Russia Today; Vi kan ikke gi Netanyahu like mange fullmakter som Putin. Wall Street-senator for demokratene i New York, Chuck Schumer, ga et lettelsens sukk på TV fordi partiet nå var samlet igjen. Flere av Sanders-supporterne følte seg ikke forpliktet til å være like lydig. Mange forlot salen da han trakk forslag om en voteringsmetode som ville fått fram støtte fra stat til stat før Sanders gikk inn for Clintons kandidatur. Andre ropte `Steng henne inne!` 


Visepresident Kaine som Hillarys stand-in om hun tiltales eller ikke kan velges: Potensielle `Hillary-republikanere` som avviser Trump, deriblant Mike Bloomberg, den nykonservative Kagan-familien med Robert og Victoria Nuland og William Kristol utmanøvrerer Sanders-supportere som kanskje blir hjemmesittere eller støtter Jill Stein og de Grønne. Hillary håper sikkert på flere stemmer og mer penger til valgkamp og framtidige tale-honorar fra Koch-brødre, George Soros, Wall Street, Saudi Arabia og det korporative handelskammeret.


Nylig kjempet Kaine for å `frigjøre` små og mellom-store banker fra tiltak initiert av CFPB,  det  føderale Consumer Financial Protection Bureau, opprettet som følge av krisen 2007-2010 for å beskytte forbrukere av finansprodukter og -tjenester. CFPB har lenge vært i fokus for bitter strid mellom Obama-administrasjonen og republikanere i kongressen.


Kaine har lenge støttet TPP; deregulering av Wall Street og gått ut mot det meste i Sanders-kampanjen i  valgkampen. Obama utnevnte ham som DNC-leder; sjef for demokratenes parti-apparatet i 2008. I sin nye posisjon forlot Kaine Howard Deans `50-stats-strategi. Følgen er at Demokratene ikke vil kjempe mot Republikanerne i sør eller andre `sikre røde stater`. Det har gjort det mulig å velge guvernører som manipulerer valgkretser etter 2010-folketellingen og det påvirker fordeling av seter i representantenes hus og valgmannskollegier fra 2012 til 2020, etter at Demokratene lot `taper-stater` komme først ved primærvalgene våren 2016. 
 

(Texas og andre stater i sør og sør-vest får flere seter, mens stater i nord-øst og Midtvesten blir tapere. Utover det fordeles også 400 milliarder US-dollar utfra folketallet lokalt, PLL)  I disse statene vant Hillary. Sanders vant de fleste vippestatene og sikre demokratiske (`blå`) stater. Derfor var han partiets sterkeste kandidat. Det tvang DNC-apparatet til å manøvrere ham ut på sidelinjen. Sanders-kritikken av `stor-donatorer` og Sanders folkelige støtte truet selve finansieringen, ikke bare av Hillary-kampanjen, men også av DNC, som kun går etter penger, der hovedsponsorene er Wall Street, nyliberale korporativister, og nykonservative kald-krigere.
 

Bernie-kampanjen var rettet mot Wall Street og korporativ deregulering, selve essensen i TTP og TTIP og nøkkelen til 1 %- monopolisering av inntekt og formue etter at Obamas fra 2008 gikk over til å ofre det økonomiske grunnlaget for velferd for å redde banker og obligasjons-eiere . Derfor vil Wall Street-donatorene, som styrer demokratenes parti-maskin fraråde ny- registrerte velgere og økt deltakelse. Det siste de ønsker er tilstrømning av nye velgere som kan kreve reell reform av valgsystemet. De nye velgerne med bakgrunn etter 1000-årsskiftet er mer progressive, født inn i en generasjon med langt større vansker med å skaffe seg jobber og boliger enn foreldre-generasjonen. Derfor er det best å holde uavhengige velgere borte og satse på gammeldagse velgere som er blindt lojale til partiapparatet. 


Demonisering av Trump ved å si at `Trump gjentar Bernie Sanders-standpunktene`.


Trumps spøk om Russland under en pressekonferanse preges av veltalenhet og humor, men tas ut av konteksten av medier som vil gi et bilde av `Trump som ba russerne hacke seg inn på våre e-mailer`. Trump sa faktisk at `om Russland eller Kina eller andre sittende på sengene sine, faktisk har lest om Clintons UD eller Clinton-fondet, bør de gjøre hele verden en tjeneste ved å få dem fram og avsløre hennes innside-handel`.


Trump har rett i at det ikke har skjedd forbedringer i `rust-beltet` eller for 99 %. Uten blygsel påstår Hillary at Obamas ny-liberalisme har hjulpet lønnstakerne, trass i deflaterende sparing, som hindrer det. Hun lover å fortsette samme politikk med støtte fra Obamas bidragsytere. Det kan vise seg som en nederlags-strategi, med mindre demokratene får kontroll over de elektroniske stemmemaskinene, særlig i Ohio. Men republikanerne kan bestemme seg for å støtte Hillary, som har fordel av å ha Trump som motstander, demonisert som `Putins Sibir-kandidat`. Slagordet `Hillary er ikke Trump` er nå demokratenes samlende kraft.  

Parolen blir dermed `å stemme på det minste ondet`. Hillary budskap: `Selv om vi støtter TPP og ny kald krig, vil dere i alle fall få en kvinne ved roret`! Men uansett har dere ingen andre kandidater, for alternativet er enda verre`! Hillarys logikk er: 1) Kritiserer du meg, støtter du Trump. 2) Trump er Sibir-kandidat; 3) Følgelig er enhver kritikk av Hillary, Nato-eskalering eller en arbeiderfiendtlig TTP-avtale og finansiell deregulering det samme som å være pro-russisk og anti-amerikansk.


Alt strateger for 1 %-makt trenger å gjøre er å finansiere et enda verre partiprogram til høyre  for demokratene. Da blir det et valg mellom `Onde A`:et økonomisk helvete med etnisk og seksuell toleranse og `Onde B`: Økonomisk helvete uten slik toleranse.

Det måtte ikke bli slik, men Sanders ga opp. Da han ble demonisert som sosialist av Hillary, hadde han ikke inspirasjon til å fortsette. Hillary opptrer som 2010-tallets McCarthy, flytende på en bølge av antikommunistisk retorikk mot republikaneren Trump. Like før demokratenes konvent, brukte partiets TV-kanal, MSNBC bilder av Trump og Putin ved siden av hverandre. Kritikk av Clintons neocon-støtte til militærkuppet i Ukraina ble framstilt som om han støttet  Russland. Andre kommentatorer fulgte trofast opp president Obamas påstand om at TTP-kritikk vil si `å gjøre Kina den nye lederen av Asia`. Budskapet at `kritikere av Nato-eventyr risikerer omtale som `sovjet`- unnskyld `russiske marionetter`.
 

Dilemmaet for Bernie og alle andre som ønsker å reformere det demokratiske partiet:


På 1950 -og 60-tallet hørte jeg arbeiderledere spørre om det virkelig ikke var andre alternativ enn det demokratiske partiet. De fleste som deltok i kampanjene, ble medlemmer, men i stedet for å bevege partiet til venstre, korrumperte parti-ledelsen arbeiderbevegelsen og etter hvert antikrigsbevegelsen og alle sosialister som hadde tro på å flytte partiet til venstre.


Hva er så Bernies plan for å redde tilhengerne fra å bli tvunget til det ene kompromisset etter det andre? Parti-maskinen demoniserer en linje som Hillarys neocons er uenige i, og krever støtte til Nato-eskalering og TTP fra Obama, Hillary og Kaine ut fra forestillingen om at TTP vil hjelpe og ikke skade arbeidsfolk. Hillary har fordømt Bernies krav om gratis helsetjenester til alle som utopisk, noe som gjør også Canada og eurosonen til `tantikapitalistiske utopier`. 


Mens Trump sendte tweets og ga intervju om hvordan Hillary og Debbie Wasserman Schultz svindlet Bernies støttespillere, foretok ikke Sanders seg noe for å spørre om ikke progressive demokrater applauderte Trumps utspill om nedtrapping av konfrontasjonen med Russland, om at Nato er foreldet og trenger omstrukturering og om Trumps motstand mot TPP. Bernie grep ikke sjansen til å mobilisere uavhengige i kritikken av nyliberalismen. Når han til slutt valgte å støtte Hillary, motsa han sine egne påstander fra primærvalget om at `hun var kvalifisert til å være president`.


Da Sanders avsluttet åpningen av konventet mandag kveld med å støtte Hillary Clinton, gikk MSNBC-kamera-folk ned for å snakke med Sanders-supporterne. De spurte ivrig den første og beste om hvem hun ville stemme på etter å ha hørt Bernies anbefaling. `Jill Stein`, svarte kvinnen som forklarte at hun på ingen måte ville stemme på Hillary.


Neste intervju ga liknende resultat. `Jeg stoler ikke på henne`, sa en Bernie-supporter. Den tredje sa det samme. MSNBC-intervjueren prøvde å redde ansikt ved å forsikre seerne om at alle de snakket med, ville stemme på Hillary. Men det klang hult. Jeg har en mistanke om at seerne ikke lenger stoler på TV-kanalen mer enn de stolte på Hillary.


Problemet til Hillarys rivaler er at hun er pakket inn i arven etter Obama. Etter å ha sluttet å kritisere presidenten, har Sanders og støttespillerne hans lagt til rette for det som kan bli en siste upolitisk innsats etter valget i november. Jeg er redd Obama vil `redde omdømmet sitt` ved å samarbeide med republikanerne for å kjøre gjennom TPP og eskalere den nye kalde krigen med Russland og Kina for å gjøre det enklere for Hillary å følge i de samme sporene.


Valget av Tim Kaine som visepresidentkandidat betyr fortsatt neoliberal pro-TPP-kurs. For Hillary sa ikke nei til TPP. Hun sa bare hun ville endre retorikken i retning `hensikten med TTP er å heve lønningene`. Men de fleste velgerne viser seg å være smarte nok til å se at effekten blir det motsatte. Likevel erklærte Sanders at han støttet Hillary. Tydeligvis håper han på å holde sin stilling i partiet som leder for senatets mindretalls-budsjett-komité, mens han parallelt prøver å fremme en revolusjon på utsiden av Demokratene. Jeg ble minnet om et kinesisk ordtak: `Om det er en gaffel i veien, vil en mann som prøver å ta to veier på en gang, ende med å bryte lårhalsen`.


Spriket kan ha ført til at muligheten for Sanders mulighet til å gjøre en forskjell, glapp. Han prøver å ta to veier samtidig; Fortsette som uavhengig senator og jobbe i det demokratiske parti-apparatet uten å kunne blokkere TPP og nye donasjoner til 1 % av amerikanerne fra Wall Street. Det var akkurat det han så dyktig avslørte og fordømte i primærvalg-kampen. Revolusjoner er et spørsmål om timing. Som tidligere ungsosialist i YPSL han kan ha husket hva som skjedde da Trotsky unnlot å bryte med Stalin etter Lenins altfor tidlige død i 1924. Snart var det for sent, og alle Stalins motstanderne var eliminert. Han lot sjansen gå fra seg.


Bernie har vært effektiv katalysator i årets valgkamp. Men som i kjemi er ikke katalysatoren egentlig del av ligningen. Den hjelper bare til å fullføre den. Sanders sa ikke: `Takk Gud for Wikileaks. De viser at jeg har rett. DNC trenger radikal reform`. Han lot supporterne fortsette med å holde opp TPP tegnene sine. Budskapet nå var: `Stol på Hillary`. Likevel vil hun ikke tilgi ham, for han var motstander før han sa ja. Likevel kan han bli marginalisert i 2017.


Jeg hadde håpet på at Sanders i talen til konventet ville ha sagt at målet ikke bare var å velge president, men medlemmer av kongressen og nye representanter over hele linjen. Han kunne ha nevnt menneskene han støtter og startet med Wasserman, Schultz` opponent i Florida-nominasjonen til representantenes hus, som støttes av Obama og Hillary.


Bernie-supporterne som gikk ut 26/7, var grundig radikalisert. Men Sanders ser ut som en amerikansk utgave av Alex Tsipras, som mente at tilbaketrekning fra eurosonen var verre enn kapitulasjon overfor krav om velferdskutt og privatisering, mens Sanders mener at det å trekke seg fra demokratene og støtte en politiske reformer, kanskje med valg av Trump som resultat i mellomtiden, er verre enn Hillary pro-Wall Street Obama-lignende agenda.


Sakene blir ikke bedre når Bill Clinton utgir en flatterende Hillary-biografi som understreker hennes innsats for lover som skal beskytte barn, uten å nevne hvordan `velferdsreformen` fra 1994 førte til brutale kutt i hjelpen til barn. Madeleine Albright sa at Hillary `ville sørge for et trygt Amerika` uten å nevne Hillarys kampanje for å destabilisere Libya og støtten til al-Qaida mot Syrias regjering, noen som igjen har ført millioner på flukt til Europa og andre steder de kanskje kan finne trygghet.


Alle Sanders-supporterne som viftet med anti-TPP-plakater 27/7, hørte Hillary si hun ville gå imot `TPP i nåværende utgave`. Det er antydning av en nådegave til fagbevegelsen, som kun er en ny retorisk manøver for å få fram at målet med TPP er `å heve folks levestandard`. Dette viser nok en gang hennes manipulering med løfter, noe som gir henne en utvei som hun og den langvarige TTP-supporterren, Tim Kaine, selvsagt vil benytte seg av.


Mange beundrer Obamas fantastiske demagogi. Ingen kan bedre framføre falsk oppriktighet og fordreie virkeligheten. Trolig oppfattet bare noen få Obamas truende hint til Hillarys plan om å få bedrifter til å dele profitten med sine ansatte. For meg lød det som Pinochets plan for å privatisere velferds-systemet ved gjøre det til et Esop-program, der ansatte gjøres til aksje-eiere i sosial velferd.


Tanken går ut på at tilbakeholdt lønn styres via selskaps-aksjer, som vil øke kursen i løpet av prosessen. De ansatte vil kunne ende opp med å motta tom lønns-pose, som nylig skjedde i Chicago Tribune. Det skal se ut som den store `reformen` som skal sikre sosial trygghet som Wall-beskytterne hennes reklamerer sterkt for nå.


Vi kan forestille oss at demokratene vil se Obama-administrasjonen som en albatross rundt halsen deres, akkurat Al Gore hadde Bill Clinton rundt halsen i 2000. Gore ønsket ikke å se Bill i kampanjen. Likevel presenterer Hillary seg selv som en fortsetter av Obama-politikken, altså at vi får `business as usual`, fordi Hillary overtar i `Obamas 3. periode`.


Velgere vet at Obama, ikke økonomien, reddet bankene og at Hillarys støttespillere er på Wall Street. Så 2016 kunne vært gunstig for et reelt alternativ. Hillary har mistillit og mistilliten sprer seg til den demokratiske parti-maskinen - Spesielt Koch Brothers og liknende supportere av mislykkede republikanske kandidater finner nyliberal religion hos Hillary. Et 3. grønt eller sosialistisk parti kunne sikkert seilt i medvind. Da ville Sanders tatt Trump-velgeres misnøye med TTP, frihandel og Nato, forsterket motstand mot Wall Street og fått folkelig støtte.`


President-debatter i høst: Hillary og selv Bernie forsikret det demokratiske konventet igjen og igjen hvor mye president Obama har stimulert økonomien etter Bush-`kaoset`. Mens Trump retter forakt mot TPP, på samme måte som han satte Jeb Bush ut av spill ved å si at Irak-invasjonen var feil, kan han svare: `Hvilket oppsving? Har dere velgere virkelig fått et oppsving fra 2008`?


Hillary og andre taleskrivere på det demokratiske konventet kritiserte Trump for å si at `ting går dårlig`. Men ifølge målingen 13/7 i NBC/WSJ mener 73% av velgerne at landet er `på feilt spor`. Om Trump bare skifter kallenavnet fra `Crooked Hillary` til litt mer nyanserte `Crooked Wall Street og svindel-kandidaten deres, Hillary`, vil han rykke i fra så det spruter.


Gjeld, deflasjon og krympende markeder de neste 2 år gir ikke mye håp for minstelønn, som ikke vil hjelpe mye om en ikke finner en jobb i det hele tatt! I 2018 vil fortsatt stagnasjon på 99 % kunne føre til demokrater taper ved mellomvalg, forutsatt at Hillary vinner mot Trump i år. Det kan bli katalysator for et alternativt politisk parti om hun ikke blåser verden overende gjennom sine neocon-militære eskalering på grensene til Russland og Kina.


Problemet med Trump er ikke mistillit; men at ingen vet hvilken politikk han støtter. Media gjør med Trump som de gjorde med Bernie; De sier `han er i Putins lomme`. Ja, han går med på å ha solgt eiendom til russiske nasjonalister. Kanskje har noen gevinstene fra salget fyrt opp under valgkampen hans.


Løsningen er ikke å redde det demokratiske partiet, men å erstatte det. Debatten minner meg om den som pågikk om Sovjetunionen på 1950-tallet: Er det en degenerert arbeiderstat eller en stalinistisk-byråkratisk mutasjon, som går i motsatt retning av ekte sosialisme

Jeg lurer på hvor mange år det tar før Hillary blir buet ut så kraftig at hun må forlate hoteller og andre tale-arenaer via bakdører, akkurat som Lyndon B. Johnson måtte snike seg ut for å unngå anti-krigs-kritikere før valget i 1968.»


Michael Hudson, 28/7-16. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 22/9-2016. Kilde: Antiwar/ Counterpunch.







 John Bachtell: 5/8-16: Strategien for `sikre stater` for de Grønne (Green Party) gir verken sikkerhet eller viser strategisk opptreden.
 


Etter landsmøter hos Demokrater og Republikanere er presidentkandidatene over i en ny fase. Innspurten er selve valgdagen. Etter det republikanske GOP-konventet, som vedtok sin mest reaksjonære plattform noensinne, har alarmene vokst mot trusselen mot demokratiet fra Donald Trump. Hans appell til hat og frykt vil splitte nasjonen og krenke grunnloven.


Praktisk talt hver eneste tale på demokratenes konvent (DNC), medregnet dem fra president Obama, Hillary Clinton og Bernie Sanders, understreket faren. Men advarsler kom også fra folk i det republikanske partiets ledelse, tidligere og nåværende valgte republikanere, fra utenrikspolitikere, nasjonale sikkerhetsfolk og donatorer. Trumps angrep på Khan-familien, foreldrene til en muslimsk armé-kaptein, drept i Irak, skapte sinne blant militære veteraner og familiene til falne amerikanske soldater.


Enestående støtte-erklæringer for Clinton har stått i Washington Post og Houston Chronicle, som beskriver Trump som en `fare for republikken`. Mange omtaler Trump som ekstrem og autoritær eller verre, som en fascist. 


Budskapet fra DNC er helt motsatt. Det viser til en brei valg-koalisjon bak Clinton, inkludert talspersoner for fagbevegelse, afro-amerikanere, latinos, asiatiske og folk med annen etnisitet, kvinner, Lhbt-samfunnet, ungdom, miljøvernere, immigranter og funksjonshemmete.


Det inkluderer Bernie Sanders og hans tilhengere, over 90 % av dem som i følge målinger nå støtter Clinton. Disse Sanders-tilhengerne var avgjørende brikker for å skape demokratenes valg-plattform som vurderes som den mest progressive i USA noensinne.


Men fortsatt nekter noen progressive, inkludert noen Bernie-supportere som er svært aksjons-orientert, å støtte Clinton. De forakter dypt hennes bånd til Wall Street og ser henne som en krigs-hisser og løgner. De ser ikke noe positivt i Clinton, hennes historiske kandidatur eller i den politiske plattformen til det demokratiske partiet. De avviser en brei valg-koalisjon, også der fagbevegelsen er med, som støtter Clinton det har formet plattformen, en koalisjon med den brede valg koalisjon, inkludert fagbevegelsen, som står bak Clinton og har utformet den politiske plattformen, en koalisjon med åpenbar innflytelse. For dem er hun en kandidat, like dårlig som Trump.


Noen støtter de Grønnes Jill Stein `for å sende en melding`. Andre håper på at et nederlag for Clinton vil føre til at det demokratiske partiet sprenges. Andre ser faren fra Trump og ønsker å slå ham. Men Sanders-supporter og grunnlegger av grasrot-organisasjonen RootsAction.org,Norman Solomon, argumenterer for strategien med `sikre stater`; Å stemme Clinton i `sving-stater`, der demokrater og republikanere er tradisjonelt veldig jevne, fordi en stemme til de Grønne indirekte vil være til støtte for Trump. Derfor vil de kun støtte de Grønne i stater der demokratene har solid flertall; i såkalt `sikre blå` stater.


Dette er feil strategi. For det første har vi et 2-parti-system, om vi liker det eller ei. Et av de to store partiene vinner og regjerer. Hadde vi hatt et parlamentarisk demokrati, ville vi ha valgt en annen taktikk.


Wall Street-interesser kan kanskje dominere begge partiene, men de reflekterer svært ulike valg-koalisjoner utfra klasse-, rase- og sosial-sammensetning.


Flere ledere i arbeider -og borgerrettighets-bevegelsen og demokratiske grasrotbevegelser, inkludert demokratiske sosialister, har ledende posisjoner i det demokratiske partiet.  


Å oppfordre til å stemme mot Clinton, innebærer å skille seg ut fra denne velger-koalisjonen.


For det andre er det farlig å snakke om såkalte `sikre stater`. Valgkampen preges av ubehag, og et nytt terror-angrep, masse-skyting eller større ulykker kan gjøre utfallet uforutsigbart.


I noen blå `sikre stater` kontrollerer republikanere og høyreside guvernør-administrasjon og delstatsforsamling. I noen tilfeller har disse statene valgt republikanske senatorer og vært opptatt av å vedta lover som innskrenker stemmeretten. Fordi velgere ofte stemmer på det samme partiets kandidater, vil valgskred for Clinton i de statene bli nødvendig for å sikre at flest mulig høyre-ekstreme republikanere feies ut av posisjon for å sikre demokratenes regjeringsevne i hele landet.


Trump er blitt avvist hver eneste gang som et `forbigående fenomen` og `ikke valgbar`. Han har ikke bare overlevd, men de ekstreme uttalelsene hans får gehør blant millioner. Han har også klart å utlikne Clintons fordel når det gjelder bidrag til valgkampen.

Venstre-orienterte og progressive aktivister må ikke gjøre samme feil som bedrevitere. Trump er en klar fare nå, en uforutsigbar kandidat i et uforutsigbart valg.


Talspersoner for `sikre stater` glemmer rollen til Ralph Nader og de Grønne fikk ved valget i år 2000. De stemmene utgjorde forskjellen ved presidentvalget i New Hampshire og Florida. Resten er historie. (George W. Bush vant over Al Gore med flertall av `valgmenn`, men fikk færrest stemmer av de 2 kandidatene totalt i USA, PLL).


For det tredje er mandatene reelle. Valget blir en folkeavstemning om rasisme, kvinnehat, homofobi , fremmedfrykt og islamofobi. Målet må bli et valgskred mot Trump, et avgjørende nei til hat.


Valget av Clinton som første kvinnelige president vil bli historisk. Et valgskred vil ikke gjøre slutt på kvinneundertrykking, men det vil representere et mektig slag på samme måte som valget av president Obama var et slag mot rasisme. Det vil fremme demokratiet.


Et valgskred gjør det mer sannsynlig å hindre republikansk flertallet i lovgivende forsamling, kongressen, og politisk obstruksjon. Flest velgere stemmer på alle partiets kandidater. Det vil styrke den progressive plattformen fra demokratenes konvent og oppmuntre til å gå inn for og utnevne progressive høyesteretts-dommere. Det øker presset mot å falle fra i motstanden mot TPP og andre handelsavtaler. Det vil sette opinion og bevegelser i bedre posisjon til å presse Clinton vekk fra tendensen til militær-eventyr og politikken med regime-skifter.


Med demokratisk president og demokratisk flertall i kongressen etter valget vil det politiske terrenget skifte og gi en umiddelbar offensiv for den nye Clinton-administrasjonen. Selv om Trump er slått, blir bevegelsen og de ekstreme holdningene han skapte bli en politisk faktor i lang tid framover. En massiv avvisning av Trump vil svekke og isolere denne bevegelsen.


For det fjerde er politikk mer enn å stemme etter overbevisning. Det handler om å bygge valg -og regjerings-allianser som kan utvikle breie kampbevegelser på sakene. Å avgi stemme er taktisk og bare sjelden stemmer folk på kandidater som de er 100 % enige med.


Organisasjoner vi er med i, påvirker stemmegiving. Enhet av breie folkeviljer før, under og etter valget, gjør mer for å sikre at den progressive plattformen til Demokratene følges opp av en ny Clinton-administrasjon. En brei allianse av arbeiderbevegelse, etniske grupper, kvinner, Lhbt, ungdom, miljø, immigranter og forkjempere for funksjonshemmete er eneste kraft som effektivt kan utfordre kapital-makt og endre landet vårt på lang sikt. Denne valgalliansen med sin grasrot-kapasitet bygges i valgkampen ved å gjøre den i stand til å påvirke og mobilisere i viktige valgdistrikter.


Koalisjonen vil ikke bare fortsetter å påvirke Clinton i progressiv retning, men gir grunnlag for økende politisk uavhengighet og et framtidig arbeiderstyrt politisk parti som vil kjempe for radikal økonomisk, politisk og sosial om-organisering av samfunnet. Deler av denne valg koalisjonen også tar opp Sanders 'utfordring om å stille tusenvis av kandidater på alle nivåer, forpliktet til `politisk revolusjon`.


En stemme på de Grønne vil skille aktivister og velgere fra disse viktige kreftene. Vi kan ikke engasjere oss med troverdighet for mobilisering av arbeider,- borgerretts-, kvinne, lgbt -og miljø-bevegelse og samtidig oppfordre folk til å stemme på de Grønne.

Som i alt annet: Om vi kjemper sammen og stemmer sammen, vinner vi. Enheten gir makt.


Bachtell, cpusa: Å stemme på de Grønne i de `blå` stater er verken trygt eller har virkning. I de statene er et valgskred for Clinton nødvendig for å feie høyre-republikanere ut av kontorene i de statene der høyre-fløyen ennå regjerer.

Oversettelse/bearbeidelse, Per Lothar Lindtner, 23/9-2016. Kilde: People`s World, 5/8-16.


Zbigniew Brzeziński:

Infiltrasjon i Afghanistan før sovjetisk innmarsj i 1979, terrorismens røtter og USAs innblanding i Ukraina:


Strategen Zbigniew Brzezińskis ideer er det nødvendig å forstå om vi vil ha innsikt i USAs og NATOs linje fra nederlaget i Vietnam i 1975 og fram til idag.


Allerede i 1997 krevde mannen, som har vært rådgiver for US-presidenter fra 1970-tallet til idag, at `USA må ta kontroll over Ukraina`. Men la oss først må se hva som faktisk skjedde i Afghanistan for snart 40 år siden. Det er bakteppet når mannen bak ideen om verdenes eneste supermakt, Zbigniew Brzeziński, åpenttar på seg ansvaret for opprettelsen av al-Qaida.


Operasjon Cyclone: 28/4-1978 kom det venstreorienterte og sovjet-vennlige Afghanistans folkedemokratiske parti til makta i Afghanistan. 5/12-78 inngikk Afghanistans sekulære  regjering allianse med Sovjetunionen. Brzeziński var fra 1977 US-president Jimmy Carters sikkerhets-rådgiver, som satset på de radikal-islamske og antikommunistiske mujahedinene for å velte den sekulære regjeringen. Infiltrasjonen het Operation Cyclone på CIA-språket

Mellom 17/3 og 12/12-79 ba regjeringen under Hafizullah Amin 21 ganger om militærhjelp fra Sovjetunionen etter at det militære presset fra fundamentalistisks islamster ble trappet opp. 24/12-1979 gikk sovjet-arméen inn i landet. Men USA hadde startet trening og andre støtte-operasjoner for hellig-krigerne, deriblant Osama bin Laden, 6 måneder før Sovjetunionens  innmarsj. I følge intervjuet med Brzeziński i det franske tidsskriftet Le Nouvel Observateur i januar 1998, startet US-støtten til mujahedinene nøyaktig, 3/7-79, dagen da president Carter signerte første direktiv om hemmelig støtte til mujahedin. Brzeziński bekreftet i intervjuet en likelydende framstilling fra CIA-presidenten da; Robert Gates. 


Al-Qaidas historiske røtter: Den angivelige bakmann for 11/9-2001-terrorangrepet i New York, Osama bin Laden, ble født i Saudi-Arabia. Under krigen i Afghanistan ble han `ironisk nok rekruttert av CIA for å bekjempe sovjetiske inntrengere`. Daily Telegraphs Hugh Davies får fram at informanter pekte ut bin Laden, 24/8-1998, for da var `Washington på alerten mot selvmordsbombere`, 19 år etter at USA i 1979 startet den til da mest omfattende hemmelige  operasjonen i CIAs historie for å nedkjempe Sovjetunionen og det USA-lederne da kalte `verdenskommunismen`. Det er 4 år etter nederlaget i Vietnam-krigen.
 

Ahmed Rashid skrev i New York-baserteForeign Affairsom det som så utviklet seg: (The Taliban: Exporting Exstremism, Foreign Affairs, November - December 1999): »Fra 1982 til 1992 var 35 000 muslimske ekstremister fra 40 islamske land med i krigen mot Sovjetunionen i Afghanistan med aktiv støtte fra Pakistans hemmelige tjenester ISI og CIA. Felles mål var å utvide afghansk jihad til global krig fra alle muslimske stater mot Sovjetunionen. 10-tusener startet studier av koranen på pakistanske Madrasas-skoler. Over 100 000 muslimske krigere kom til slutt under innflytelse av afghansk jihad. Dette USA-strukturerte prosjektet fikk aktiv støtte i pakistanske ISI, som hadde ansvar for å få fram hemmelig militær-støtte til islamske brigader og penge-støtte til koran-skoler og trenings-leirer for mujahedine-gruppene.«


Hva sa Brzeziński i intervjuet med franske `Le Nouvel Observateur` i 1998?  


Brzeziński: I en offisiell versjon av verdenshistorien startet støtten til mujahedin av CIA på 1980-tallet, det vil si etter innmarsj av sovjet-tropper i Afghanistan, 24/12-79. En godt gjemt realitet ser imidlertid helt anderledes ut. Faktisk signerte president Carter den første ordren om skjult støtte til motstanderne av det pro-sovjetiske regimet i Kabul allerede, 3. juli 1979.  Samme dag sendte jeg melding til presidenten og gjorde ham oppmerksom på at den støtten uvegerlig ville føre til en sovjetisk militær-intervensjon.

Le Nouvel Observateur: Men trass i risikoen støttet du altså denne hemmelige operasjonen. Kanskje ville du sågar provosere fram en sovjetisk krigserklæring?


Brzeziński: Det var ikke akkurat slik.Vi presset ikke russerne til å intervenere, men bare økte sannsynligheten for det.

Le Nouvel Observateur: Når russerne begrunnet intervensjonen med at de måtte bekjempe en hemmelig infiltrasjon fra USA i Afghanistan, var det ingen som trodde på dem, selv om dette utsagnet i grunnen var korrekt. Angrer du ikke på dette idag, ut fra det vi vet nå? 


Brzeziński: Hva skal jeg angre på? Denne hemmelig operasjonen var framragende. Den førte til at russerne havnet i den afghanske fellen og dere venter at jeg skal angre på det? På samme dag som russerne offisielt gikk over grensen, skrev jeg til president Carter: Når er det mulig å få Sovjetunionen til å gå inn i sin Vietnam-krig. Og faktisk ble Moskva i løpet av de neste 10 år tvunget til å føre en krig, landet ikke var i stand til. Det førte igjen til demoralisering og til slutt til sammenbruddet for sovjetisk herredømme over et stort område. 


Le Nouvel Observateu: Du angrer altså heller ikke på støtten til islamske fundamentalister, som ga våpen og know-how til de framtidige terrorister? 


Brzeziński: Hva er av størst betydning for verdensutviklingen? Taliban eller Sovjetunionens sammenbrudd? Noen få forvirrete muslimer eller frigjøringen av Sentral-Europa og slutten på den kalde krigen?


Året før hadde den samme Brzeziński også utarbeidet planer om Ukraina: 


 Michel Choussudovsky: The Globalization of War fokuserer på Zbigniew Brzezińskis rolle i organiseringen av global terrorisme som et redskap for USAs globale interesser


Ifølge Michel Choussodovsky ved Ottawa-Universitetet i Canada, har `den frie pressen` for lengst sluttet å være fri. For den informerer ikke om at CIA / Mossad skapte al-Qaida og IS. Kursen i retning en 3. verdenskrig for å sikre USA-dominans ble inspirert av folk i et globalt nettverk for å sikre dominans for militær-industrielle interesser. Zbigniew Brzeziński har hatt en sentral rolle der, men er ikke enestående. `De forbereder krig mot menneskeheten`, skriver Choussodovsky. 


For over 20 år siden planla amerikanske ny-konservative - neocons - å skifte ut regimer i Midtøsten og Nord-Afrika. Robert Parry, Consortium News, har pekt på at neocons er på offensiven igjen nå etter at `stormen av forakt` etter fiaskoen i Irak har lagt seg. Og Irak-krigen, som offisielt ble avsluttet i 2011, fortsetter. Nå som `kamp mot IS` med en koalisjon, der Norge henger med i noe som i realiteten er en uerklært krig mot FN-landet Syria. Til nå har Antiwar.com meldt om 7 falne US-soldater i Irak, bare fra 1/1-2016.

Faktisk har USA-alliansen lenge vært på samme kurs som Brzezińskis neocon-strategi har lagt opp til. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har USA/NATO sirklet inn Russland og andre sannsynlige motstandere som Kina og Iran.


I 1997 argumenterte rådgiveren for president Carter og spesial-rådgiver for Obama i boka `The Grand Chessboard - American Primacy and Its Geostrategic Imperatives (Amerikas strategi for verdensherredømme) for at USA må få kontroll i Ukraina, Aserbajdsjan,Sør-Kora, Tyrkia og Iran. Om Ukraina skrev han: »Ukraina er et nytt og viktig område på det russiske sjakkbrettet og representerer et geo-politisk sentrum, for Ukrainas eksistens som uavhengig fører i seg selv til at Russland forvandles. Uten Ukraina er ikke Russland lenger et eurasisk rike. Gjenvinner Moskva kontroll i Ukraina med sine 52 millioner, råstoff og tilgang til Svartehavet, vil Russland automatisk få posisjon som et mektig imperium som strekker seg ut over Europa og Asia«.


Under Obama får USA verden til randen av krig med Russland, grunnet Ukraina og Krim, men også Syria. Chris Ernesto fra amerikansk antikrigsbevegelse i Florida kommenterer bakgrunnen for denne anti-russiske linjen fra Brzeziński-strategene:


»Da den nå styrtete Ukraina-president Viktor Janukovitsj i slutten av 2013 overraskende lot planer om ukrainsk integrasjon med EU falle, til fordel for tettere kontakt  med Russland, steg frykten for at Ukraina nok en gang var i ferd med å gli ut av USAs kontroll. Fordi Ukraina-løsrivelse alt var planlagt, besluttet USA derfor å støtte eliminering av Janukovitsj direkte, slik den tappete telefonsamtalen mellom Europa-ansvarlige vise-utenriksminister, Victoria Nuland og US-ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt, må tolkes. Når fredelige protester ikke var nok til å fjerne Janukovitsj, godtok Vesten voldelige aksjoner fra ultra-høyre-ekstremister.   


I dagens Ukraina er USA på lag med anti-semittiske ny-nazister, da USA åpenbart går ut fra at skampletten likevel kan motvirkes med vennlig-sinnet vestlig medie-dekning. Men selv om det er svært risikabelt, mener USA det muligens er nødvendig å samarbeide med disse anti-semittiske ekstremistene ut fra den geo-politiske betydningen Ukraina har, som Brzeziński allerede i 1997 la fram«. 

Obama har altså til nå fulgt en over 20 år gammel dreiebok fra neocons. Det gir grunn til å være på vakt når norske forsvars -og  utenriks-politikere drar Norge lenger inn i `Vestens kamp mot terror`. Brzeziński la grunnlaget for strategien på 1970-tallet. Voldelig eskalering av høyre-ekstremisme i Øst-Europa og global høyre-jihad i Midtøsten har til nå hatt skjult støtte fra NATO-land med USA i spissen.


Alternativet er fri informasjon om hva som foregår i kulissene når det tas beslutninger som fører til mer krig, terror og forberedelser på utslettelse av menneskeheten. Alternativet er et Norge for fred, miljø, demokrati, internasjonal solidaritet og sosialisme.


Bearbeidet og redigert, Per Lothar Lindtner, 25/6-2016. Kilde: Washington`s blog, Chris Ernesto.


Andrew Cockburn (AC) født 1947 i London med irsk bakgrunn er Washington-redaktør avHarper`s Magazine.

Under den kalde krigen var han opptatt av de militær-industrielle i øst og vest. I 2007 kom Rumsfeld: His Rise, Fall and Catastrophic Legacy, i2015 Kill Chain, der AC avdekker krefter bak drone-krig, som ikke fungerer etter hensikten, trass i høy-teknologi. AC avslører fellesskap mellom Pentagon, CIA og krigsindustri, som driver fram drap med fjernkontroll. Veksten i drap uten lov og dom, ledet av NATO-land nr 1, er skremmende. Hvorfor USAs militærstrategi er slik og president Obama, kjent for løfter om `real change`, selv ikke 71 år etter ikke kan gi en uforbeholden unnskyldning fra USA til ofrene for atom-bombene over Hiroshima og Nagasaki, stilles på ny måte i samtalen mellom AC i Harper`s Magazine og historikeren Gar Alperovitz(GA):


AC: Umoralsk krigføring: Som forhåndsvarslet ba ikke president Obama om unnskyldning for det kjernefysiske slaget som ødela Hiroshima, 6/8-1945, da han besøkte i byen, 26/5 i år som første USA-president. I stedet la han fram et tomt krav om å vise mot `for å skape fred og kjempe for en verden uten kjernefysiske våpen`. Han styrte unna enhver henvising til hvorfor USA valgte å ta livet av over 100 000 japanere ved å si: `Vi vil tenke over de fryktelige kreftene som ble sluppet løs i ikke så altfor fjern fortid. Vi vil minnes de døde. Sjelene deres snakker til oss og ber oss gå i oss selv for å finne fram til hvem vi er og hva vi kan bli`. Det var en retorisk øvelse som i innhold bare gikk litt lenger enn Donald Rumsfelds beryktete `ting skjer`-uttalelse.(Se: Rumsfelds Rise, Fall and Catastrophic legacy 2007)



AC: La oss starte med det grunnleggende: Var det nødvendig å slippe a-bomben over Hiroshima for å tvinge fram Japans kapitulasjon og dermed redde amerikanske liv?


GA: Slett ikke. Hvert eneste bevis understreker sterkt at vedtaket ikke bare var unødvendig, men at det på daværende tidspunkt ble alminnelig forstått som helt unødvendig. Slik var oppfatningen i etterretning og militær-ledelse. E-rapporter fra april 1945, bekrefter fra måned til måned fram til Hiroshima-bomben i august 1945, at krigen ville ta slutt når russerne kom inn og at japanerne ville kapitulere om keiseren fikk fortsette, i hvert fall i en symbolsk rolle. US-militære hadde allerede bestemt seg for å beholde keiseren fordi de ville bruke ham etter krigen for å kontrollere Japan. Praktisk talt alle viktige figurer som nå sto fram offentlig, de fleste av dem rett etter krigen, sa at bomben var totalt unødvendig. Eisenhower gjentok det flere ganger. Leder i fellesstaben var admiral Leahy, som også ledet presidentens stab. Men også Curtis LeMay, med ansvar for konvensjonell bombing av Japan sa det samme. Alle sa det offentlig. Det er oppsiktsvekkede at militære topp-lederne offentlig utfordret president-beslutningen få uker og måneder senere. Er det mulig å forestille seg det idag? .


AC: Ønsket USA i det hele tatt at russerne skulle komme med?

GA: Uten å vite sikkert om bomben virket, kjente US-lederne til Sovjeunionens  krigs-erklæring mot Japan. Den ble kombinert med forsikringer om at keiseren kunne beholde tittelen og fortsette som symbolsk leder uten makt. Det ville avslutte krigen. Derfor var de  desperat opptatt av å få russerne med under toppmøtet i Jalta i februar 1945. De ba dem pent om å være med og ble enige om at de skulle gå inn i krigen 3 måneder etter tysk kapitulasjon i Europa. US-e-tjeneste sa tidlig at det ville avslutte krigen. Derfor var USA opptatt av å få russerne med før bomben ble testet. Etter bombe-testen i New Mexico, 16/7-45, ble US-ledelsen desperat opptatt av å avslutte krigen før russerne kom med. 


AC: Er det mulig at US-ledelsen unngikk aksjoner som kunne ha ført til kapitulasjon for å la krigen fortsette slik at de hadde en unnskyldning for å bruke bomben? 


GA: Der setter du fingeren på det mest delikate spørsmålet. Vi kan ikke bevise det. Men vi vet med sikkerhet at rådet presidenten fikk fra hele topp-ledelsen, militært og politisk, var å gi garantier til japanerne om at de ville ha en kapitulasjon tidligere på sommeren 1945. Det kan bekreftes av e-rapporter fra april 1945. Var disse betingelsene blitt gitt da, som mange  topp-ledere foreslo, deriblant assisterende utenriksminister Joseph Grew og krigsminister Henry Stimson, ville krigen ha sluttet tidligere, også før russerne kom inn med sin krigserklæring.
 

AC: Møtet for de allierte i Potsdam ultimo juli utarbeidet Potsdam-erklæringen som grunnlag for japansk kapitualasjon. I boka diskuterer du forsøk på å inkludere de samme nødvendige forsikringene om å beholde keiseren i selve erklæringen. Hva skjedde?


GA: Først ga paragraf 12 i Potsdam-erklæringen en viktig forsikring til japanerne om at keiseren ikke ville bli fjernet fra tronen og fikk beholde sin symbolske rolle, men uten makt. Det var en anbefaling fra alle i US-regjeringen, med unntak av Jimmy Byrnes, presidentens hovedrådgiver og utenriksminister. Utvilsomt kontrollerte han selve beslutningsprosessen. Han var også presidentens personlige representant i interim-komiteen, som vurderte hvordan, ikke hvorvidt, bomben skulle brukes og var direkte ansvarlige i saken. De visste alle at krigen ville bli avsluttet øyeblikkelig om erklæringen ble vedtatt, og visste at den ville fortsette om de tok ut paragraf 12. Jimmy Byrnes tok den ut med godkjennelse fra Truman. 


AC: Så det ble gjort med overlegg for å fortsette krigen?

GA: Jeg tror det, men kan ikke bevise det. Da US Joint Chiefs of Staff ble blokkert av Byrnes, prøvde de å finne en åpning via britenes militærstab for å få Churchill til å få ham til å ta inn igjen paragraf 12, noe Churchill også gjorde. Men Truman ga ikke etter. Han fulgte rådene fra Byrnes i det avgjørende øyeblikket.


AC:Hva rettferdiggjorde Nagasaki-bomben, 3 dager senere?

GA: Det ble påstått at beslutningen kom automatisk. Det var vedtatt å bruke bombene så snart de var klare. Jeg tror forskere og militære ledere, særlig Groves, ville teste bombe nr 2.  Trolig lå også en annen grunn under. Den røde arme var gått inn i Mandsjuria, Nagasaki ble bombet 9/8. Fokuset fra dem som tok den endelige beslutningen, Jimmy Byrnes og president Truman, var nå kommet forbi det punktet å ta stilling til hvorvidt det var klokt å bruke bomben. Når den røde armé var på offensiven i Mandsjuria, dreide seg om å avslutte krigen raskest mulig.  


Logisk forbindelse mellom det og svaret på hvorfor bombe nr 2 ble sluppet over Nagasaki og hvorfor den ikke ble avbrudt, er det umulig å få utfra dokumentene vi har. Men det er ingen tvil om at holdninger i US-ledelsen gikk på `hvordan de skulle bli ferdig med denne fordømte jobben raskest mulig.` Ut fra konteksten kan vi idag si at beslutningen om å bombe Nagasaki enten allerede var tatt eller at det ikke ble stilt spørsmål ved det. 


AC: Offisielt ble det hevdet at `vi måtte bruke bomben for å redde liv, japanerne ville slåss til siste mann og vi måtte handle hardt og raskt`. Hvordan ser du på det argumentet?


GA: Daværende Harpe`rs Magazine spilte en rolle ved å publisere et uærlig innspill fra USAs ex-forsvarsminister, H. Stimson. Kritikken økte raskt  etter krigen, først fra de konservative, ikke de liberale, som forsvarte Truman. De første var militære, så kom noen av forskerne og så de religiøse lederne. Så kom John Herseys `Hiroshima`-artikkelen i New Yorker.


Der var nok at kritikk utover i 1946 om at ledelsen måtte stanses. Så ble ex-forsvarsminister Stimson kjørt fram for å forsvare beslutningen, skrevet av McGeorge Bundy, som senere ble nasjonal sikkerhetsrådgiver under Vietnam-krigen. De fikk Harper`s Magazine til å trykke artikkelen i februar 1947. Den fikk hovedoppslag og ble basis for alt i aviser og radio da. Jeg tror det er riktig å si at den kvelte all kritikk i 20 år.


AC: Vi kan se dette intervjuet som en form for botsøvelse. Var det viktig for USAs utenriks-politikk å fortsette å overbevise folk i verden om at USA ikke hadde gjort noe galt, men en god ting ved å avslutte krigen og redde liv? 


GA: På to nivåer. Hiroshima og Nagasaki var ikke-militære mål og ble ikke angrepet tidligere i krigen fordi de lå så lavt på prioriteringslisten. Så hvem var der da? Byene hadde noen få og små militær-installasjoner, men unge menn derfra var reist i krigstjeneste, så hvem var blitt igjen? Minst 300 000, primært barn, kvinner og eldre ble helt unødvendig tilintetgjort. 


For USAs posisjon og beslutningstakerne er det en ekstra-ordinær moralsk utfordring. Om du på den ene eller andre måten ikke kan rettferdiggjøre beslutningen, må du faktisk være helt t åpen for ekstrem kritikk, som både er rett og riktig.


AC: Når Obama ikke ber om unnskyldning for Hiroshima-bomben, hva bør han da gjøre?


GA: Det vil være bra om presidenten beveger seg fra ord til handling. En god start vil være å melde vedtak om å stanse $1billion-satsingen på neste generasjon kjerne-våpen og leverings-system. Han kunne da invitere Russland og andre land til konstruktive samtaler for å få i gang en kraftig reduksjon av a-våpen-arsenalene innen rammen av ikkespredningsavtalen, Nuclear Non-Proliferation Treaty, også kalt NPT-avtalen.  
  

Bearbeidet til norsk av Per Lothar Lindtner, 18/6-2016. Kilde: Harper`s Magazine, 27/5-16, Andrew Cockburn.   



Peter van Buren: John Kerry og arven etter Hiroshima. 


Peter van Buren, f 1960, jobbet for USAs UD. Han har bl.a. skrevet Ghosts of Tom Joad, en refleksjon rundt grunntemaet til hovedpersonen i John Steinbecks Vredens druer, 1939. I Skyggen av Tom Joad finner vi van Burens forklaring på hvorfor `han var en av de medskyldige i å tape kampen om hjerter og hjerner i det irakiske folket`.


Peter van Burens kommentar til USAs utenriksminister John F Kerry besøk av minnesmerket over de drepte i Hiroshima, 6/8-1945. Det skjedde samtidig med G-7-toppmøtet, 11/4-2016. Da Kerry var i fredsparken som minnes ofrene for verdens første angrep med atomvåpen, 6/8-1945, var han høyeste representant for USAs regjering som noensinne har besøkt parken. Det offisielle USA vurderer tilsvarende besøk med Nobel-fredpris-vinner Obama i spissen ultimo mai 2016 under G-7-møtet i Japan. Alt i 2011 viste Obama interesse for å være første sittende USA-president i minneparken, men han fulgte det ikke opp da.


Ex-president og Nobel fredsprisvinner i 2002, Jimmy Carter, besøkte Hiroshima i 1984, men da som privatperson. Andre offisielle visitter fra US-`elite`-nivå har de siste årene vært; USAs Japan-ambassadør, John Roos, besøkte Hiroshima-minnehøytiden i 2010, den første av USA-ambassadørene noensinne. I 2011 ble første US-reprsentant, riktignok på `lavere` nivå sendt til den årlige minnehøytiden i Nagasaki. US-ambassadør, Caroline Kennedy, var i Hiroshima ved 70-års-minnet i fjor. Som sine offisielle forgjengere på minnestedet i Hiroshima uttalte Kerry empati for de døde uten å vise tegn på skyld og ansvar for det som drepte dem. Det var nærmest som om det var en naturlig handling eller som om noen andre hadde gjort det.


Når det gjelder forgjengerne, legger vi merke til besøks-datoene; Første USA-ambassadør i Japan på beøk i Hiroshima kom først i 2010, 65 år etter a-bomben. Kerrys besøk var 71 år etter angrepet. Han kom sammen med kolleger fra G-7-toppmøtet og ikke på den symbolske Hiroshima-dagen, 6. august. Alle nasjoner forteller sin egen historie til en viss grad feilaktig. Et følsomt tilbakeblikk med fravær av påtvunget anger var noe Tyskland hadde kort etter 2. verdenskrig. Ellers er det sjelden. Likevel, som eneste nasjon som faktisk har brukt bomben mot nærmest utelukkende sivile mål og under diskutable omstendigheter, skulle vi kanskje forvente at USA, 71 år senere og i nær allianse med Japan, var i stand til å stå for en viss grad av selvinnsikt. Det har aldri skjedd. Unntaket er noen få akademikrere og `fredsforkjempere`.


I USA ble a-bombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945 presentert propagandistisk som om de ikke ble sluppet ned over uskyldige ut fra hevn og ondskap, men ble tvunget fram av den militære situasjonen. Angrepene gjenspeilet ikke amerikansk ondskap, men var uunngåelige og stygge nødvendigheter av `en krig vi ikke startet`.


Vi ble fortalt at bombene reddet millioner av liv som ville gått tapt i en land-invasjon. Den ville også ha kostet amerikanske og japanske liv. Atomvåpen-angrep ble dermed omtalt som en fordel for Japan, for vi drepte færre slik. Kjernefysiske bomber var kun det minste av 2 onder. Det var krig, og Hiroshima og Nagasaki lå langt utenfor de sentrale mål-områdene for krig fra luften mot sivile mål. En mer urovekkende understrøm for å legitimere angrepet hørte vi og: `De fortjente det. Livet er mindre kostbart i Orienten`. På et vis er konsensus vevd inn i den amerikanske fortellingen: `Vi hadde rett og slett ikke noe valg`.


Dypere årsak ser ut til å ligge i en slags nasjonal særegen US-amerikansk tenkemåte: Så lenge det ikke er moralske feil, er selvransakelse unødvendig. USA er tydeligvis ikke alene om å tenke slik. Japan har også mangelfull evne til å se landet som skyldig i grusomhetene som ble begått i Kina, Korea og andre steder under 2. verdenskrig.


`Alle andre gjør det` er en unnskyldning for 5-åringer, men den er uverdig fra USA som stat. Men i motsetning til andre nasjoner som begikk fryktelige handlinger under 2. verdenskrig, har USA bare fortsatt å krige i stor målestokk; Over 1 million ble drept i Vietnam, selv om ingen vet tallet med sikkerhet, anslagsvis 1 million i Irak, som vi heller ikke vet eksakt og mellom en kvart og en halv million er drept i Syria, der antallet ofre stadig stiger. 


Korea, Domingo, Libanon, Haiti, Grenada, Mellom-Amerika, Afghanistan og andre kriger bortforklares. Dessuten ser vi nå en ny vri; global dronekrig. Underveis kan vi dokumentere USA-trusler om å bruke atomvåpen for å bryte Berlin-blokaden, for å forsvare Sør-Korea, for å slå russerne under Cuba-krisen, for å `vinne` i Vietnam, for å redde Israel i Yom Kippur-krigen, samt flere situasjoner da bruk av bomben ble vurdert. USA fortsetter med et a-våpen-arsenal langt utover forsvarsbehov og mye mer enn andre atom-makter har.


Noen av disse atomtruslene fra USA er kanskje historisk diskutable. Noe kan ha vært mer kjeft enn forsøk på å endre maktbalansen med a-våpen, men generelt er det vanskelig å se bort fra US-apparatets vilje til å bruke a-våpen igjen; for snakket om bruk av `taktiske a-bomber` dukker stadig opp i diskusjoner om hva som må gjøres dersom Iran skulle utvikle sine egne a-bomber. Hver eneste trussel om bruk av a-våpen, uansett faktisk bruks-evne og militær-mål, garanterer uansett destruktiviteten i bomben enorme sivile ofre og vilkårlige ødeleggelser i massiv målestokk. Likevel demper ikke disse faktorene bruk av trusler og videreutvikling av krigsplaner. De demper absolutt heller ikke den konvensjonelle krigføringen.
 

USA-elitens tankegang er resultat av manglende selvransakelse. Det er en fanfare av nasjonal arroganse om at `det vi gjør er alltid riktig`. John Kerry er en intelligent mann, er velskolert og har vært i krig. Snek det seg kanskje inn en ekstra tanke eller to omkring den virkelige betydningen av hans sene tilstedeværelse på minnestedet for den grusomme forbrytelsen, da han framsa banale ord under sitt offisielle besøk i Hiroshima?  
  

Peter Van Buren varslet om USAs UDs sløsing og vanstyre under irakisk gjenoppbygging i sin første bok: Det var velment. Hvordan jeg hjalp da vi tapte kampen om hjerter og hjerner i det irakiske folket. Hans siste bok er Ghosts of Tom Joad. Denne artikkelen er gjengitt fra van Burens blogg med hans tillatelse, 14/4-2016, på Antiwar.com.


Per Lothar Lindtner, 25/5-16.  Kilde: Antiwar: Peter van Buren, 14/4-2016.  


David Sirota og Andrew Perez, 26/5-15, IBT (International Business Times) avslører: Bidragsytere til Clinton Foundation fikk våpen-avtaler da Hillary Clinton styrte USAs UD. 


Hillary Clinton vil bli ny US-president Foto: Yana Paskova/Getty Images.


Under Hillary godkjente USAs UD salg av våpen til 20 land, som samtidig ga millioner av dollars til Clinton-fondet. Prisen var $165 milliarder; Over 1 billion norske kroner. Også i forhold til nivået på våpenavtaler mellom USA og Saudi Arabia, er beløpet enormt.


En gruppe amerikanske krigs-kontraktører, ledet av Boeing, skulle levere avanserte kampfly til $ 29 milliarder til USAs oljerike nabo i Midtøsten. Det ble meldt at Israel klaget til Obama-administrasjonen fordi den faktisk styrket det saudiske fly-våpen. Det ble en trussel mot et allerede skjørt regionalt styrkeforhold. Avtalen så ut til å kollidere med UDs dokumenterte bekymring for den aggressive politikken til den saudi-arabiske kongefamilien.


Men sent i år 2011, klarerte Hillarys UD salget ved å si at `det var i nasjonens interesser`. På pressekonferanser i Washington sa assisterende statssekretær for politisk-militære kontakter, Andrew Shapiro, at avtalen for Hillary personlig hadde `høyeste prioritet`. Shapiro, som var Hillarys rådgiver fra hun ble valgt inn i senatet, la til at `US Air Force og Army har særdeles gode forbindelser i Saudi-Arabia`.


Det er ikke det eneste som knyttet sammen lederne for USA og Saudi-Arabia. I årene før Hillary ble utenriksminister, ga kongeriket Saudi-Arabia minst $ 10 millioner til Clinton-fondet, den filantropiske bedriften hun driver med sin ektemann, ex-president Bill Clinton. Bare 2 måneder før denne avtalen ga Boeing i følge en pressemelding $ 900,000 til Clinton-fondet. Boeing er storprodusent av innen flyvåpen og står bak jagerflyet F-15, som saudiene svært gjerne ville ha. 


IBT-undersøkelsen viser at avtalen med Saudi-Arabia er en av dusinvis våpensalg-avtaler, som ble godkjent av Hillarys UD. De sikret våpen til regjeringer som også hadde gitt penger til Clinton-familiens filantropiske imperium. Under hennes ledelse godkjente UD våpensalg i et  kommersielt marked til 20 stater, verdt $165 milliarder. De samme statene sendte penger til Clinton-fondet ifølge IBTs gjennomgang av data fra UD og Clinton-fondet.


Tallet er fra de 3 skatteårene da Hillary var utenriksminister, oktober 2010 - september 2012. I verdi utgjør det nesten det doble av US-våpensalg til de samme land, godkjent av USAs UD i 2. periode under president George W. Bush, 2004-2008.


UD under Hillarys ledelse godkjente også $151 milliarder i Pentagon-arrangerte avtaler med 16 av landene som hadde  gitt til Clinton-fondet. Det førte til en økning i våpensalg til samme land over samme tidsperiode på 143 % i forhold til Bush-perioden. Ekstra-omsetningen var del av økningen i amerikansk militær-eksport etter at Obama kom i det hvite hus. En økning på 143 %-økning til Clinton-fondets giverland kan sammenliknes med 80 % økning av all våpeneksport i samme periode.


Også USAs våpenprodusenter ga til Clinton-fondet under Hillary i UD, og noen ganger var det tale-honorar for Bill Clinton. Firmaer og supportere fikk kontrakter på $163 milliarder dollar via avtaler, forhandlet fram av Pentagon og godkjent av Clintons UD mellom 2009 og 2012. UD godkjente våpensalgene formelt, selv om mange av avtalene økte militær styrke i land med autoritære regimer, som også var blitt kritisert av departementet for å undertrykke menneskerettighetene: Algerie, Saudi-Arabia, Kuwait, De forente Arabiske Emiratene, Oman og Qatar ga alle gaver til Clinton-fondet og fikk klarering fra UD til å kjøpe inn mengder av US-produserte våpen, samtidig som UD pekte på kritikkverdige forhold som korrupsjon, mangel på sivile rettigheter og brutale reaksjoner mot politiske motstandere.
 

Som utenriksminister kritiserte Hillary noen av landene for ikke å ha en seriøs og vedvarende kampanje mot terrorisme. En Wikileaks-melding i desember 2009  viser at Hillary klaget på `vedvarende problemer med å få saudi-myndighetene til å innse at finansiering av terrorisme via kilder i Saudi-Arabia må ha høyeste strategiske prioritet`. Hun sa at `Qatars samlete nivå i business-samarbeid med USA er det dårligst i regionen og at regjeringen i Kuwait er mindre innstilt på å sette iverk tiltak mot Kuwait-baserte pengefolk som planlegger terrorangrep. Hun sa også at givere i Emiratene hadde støttet flere terrorgrupper økonomisk. Alle disse landene ga til Clinton-fondet og fikk tillatelser til økt våpen-eksport under Hillarys UD.


Hillary Clintons valg-kampanje og Clinton-fondet svarte ikke på spørsmål fra IBTimes. Totalt ga regjeringer og selskap, involvert i våpen-avtaler, godkjent av Hillarys UD, mellom $54 og $141 til Clinton-fondet. Så kom hundre-tusener dollar i betaling til Clinton-familien i følge oppgaver fra Clinton-fondet og UD. Fondet gir kun et røft anslag over individuelle givere. En mer nøyaktig er ikke mulig. . 


Å få venner og innflytelse via Clintons: Føderal lov forbyr utenlandske regjeringer som vil ha UD-klarering for kjøp av amerikanske våpen, å bruke bidrag som virkemiddel. Forbudet skal hindre utenlandske interesser i å påvirke USAs sikkerhetspolitikk. Men ikke noe hindrer dem i å gi til en filantropisk stiftelse, styrt av politikere. Like før Hillary ble utenriksminister inngikk Clinton-fondet en avtale som generelt forpliktet til å melde fra til UD om økning i gaver fra utenlandske regjeringer og alle nye offentlige utenlandske givere. Slike økninger måtte sjekkes av ansatt i UD og `etter behov` en rådgiver i det hvite hus. Ifølge informasjonen vi har, tok ingen i UD eller det hvite hus opp potensielle interesse-konflikter rundt våpensalg.


Under senatshøringer av Hillary som utenriksminister i 2009, ba den republikanske senatoren fra Indiana, Richard Lugar, Clinton-fondet si nei til penger fra utenlandske regjeringer og firmaer: `De kan se Clinton-fondet som åpning for innflytelse i USAs UD`. Hillary og Bill fulgte ikke rådet fra Lugar. I lys av våpen-avtaler som fløt til Clinton-fondets givere, ser de som vil sette grenser for bruk av penger for å påvirke vedtak i US-administrasjonen at Lugars bekymringer var svært forutseende.


Meredith McGehee, politisk direktør ved Campaign Legal Center, advokatgruppen som skal stramme inn reglene for bruk av hemmelige fond i valgkamper, sa det slik: `Det kom fram at det var gjengs oppfatning at en av de beste metodene for innflytelse i USA-administrasjonen gikk gjennom Clintons. Det viser hvorfor kontakt med idealistiske organisasjoner for personer i offentlig tjeneste eller sågar deres samboere, er problematiske. `Hillarys vilje til å akseptere støtte til fondet før UD behandler saker, gjør bekymringene større for hvordan hun kommer til å kombinere linken til fondet med jobben som president`, sa direktør i Harvard-universitetets Safra-senter for etikk, Lawrence Lessig: `Kontinuerlige avsløringer reiser det grunnleggende spørsmål om dømmekraft`, sier Lessig til IBTimes: `Kan det virkelig være slik at Clinton ikke forsto spørsmålene som ville bli stilt som følge av disse transaksjonene? Og om de forsto det, hva sier det så om Clinton-familiens oppfatning av hva som bør være et riktig forhold mellom privat vinning og fellsskapets beste`? 


Nasjonale sikkerhets-eksperter er sikre på at overlapping mellom listen av givere og inngåtte  avtaler via UD innebærer en bekymringsfull interessekonflikt. Gregory Suchan med 34 års erfaring i UD har hjulpet med å få fram oversikten over våpenhandel via UD i Bush-perioden. Han sa det slik: `Mens regjering og forsvar kanskje ikke ga penger til Clinton-fondet  primært for å påvirke våpenhandel, var de opplagt `ute etter å bygge opp reserver i gunstige banker og få god behandling`.


Når Hillary vil bli president, ber hun samtidig om vedvarende granskning i familiens privat-filantropiske aktiviteter og granskning av hvorvidt privat-interesser kan påvirke utøvelsen av hennes offentlige verv.


Som IBTimes har meldt, gikk hun fra å være mot USAs frihandelsavtale med Colombia til støttespiller da et kanadisk selskap i energi og gruver med interesser i Colombia ga til fondet.

Gjennomgang av Clinton-fondets års-rapport avslørte at 13 bedrifter som drev lobby i UD, betalte Bill Clinton $ 2.500.000 for taler om avgiftssystemet, mens Hillary ledet UD.


Spørsmålet om linken mellom våpensalg og givere til Clinton-fondet går direkte på UDs rolle i våpen-eksport. UD gir lisenser til våpensalg og forsvarskontrakter til regjeringer i utland og godkjenner Pentagon-formidlete avtaler med regjeringer. Dette er nedfelt i en føderal lov som  gjør utenriksminister `ansvarlig for kontinuerlig tilsyn og styring med salg av militær-utstyr  og tjenester til utlandet. I sin rolle kunne Hillary si ja eller nei til avtaler på bredt grunnlag, ut fra nasjonale sikkerhetshensyn eller bekymringer for menneskerettighetene.


UD oppgir ikke hvilke enkeltselskap som er inne i kommersielle salg, men åpne dokumenter avslører at land som ga til Clinton-fondet fikk en vekst på $ 75 millioner i autoriserte våpen-salg i løpet av 3 hele regnskapsår da hun hadde ansvar for, sammenliknet med tilsvarende 3 hele regnskapsår i 2. periode under George W. Bush. Clinton-fondet har ikke lagt fram data på nøyaktig tidsperiode for mottatte gaver. Det gjør det umulig å se om penger fra regjeringer i utland og forsvars-kontrakter kom til fondet før eller etter at Hillary godkjente avtalene som involverte hennes egne interesser. Men medie-rapporter viser at minst 7 regjeringer som fikk lisens til kjøp av US-våpen, ga penger til fondet da Hillary styrte i UD: Norge, Algerie, Oman Australia, Thailand, Kuwait og Qatar. 


Salg, trass i bekymringer for menneskerettigheter: Ifølge president-direktiv, signert av Bill Clinton i 1995, skal UD spesielt vurdere menneskerettigheter når det  godkjenner lisenser som gjør det mulig for regjeringer i utland å kjøpe militær-utstyr og tjenester fra US-selskap. Trass i direktivet, godkjente Hillarys UD salg til nasjoner som det kritiserte for systematiske brudd på menneskerettigheter samtidig. 
 

I rapport fra Clintons UD i 2010 ble Algeries regjering kritisert for å `hindre organisasjons-frihet og tolerere vilkårlige drap, utbredt korrupsjon og mangel på rettssikkerhet`. Rapporten konkluderte med at Algerie-regimet brukte sikkerhetsargumenter som grunnlag for å begrense ytringsfrihet og retten til å bevege seg fritt`.


Samme år ga Algerie-regimet $ 500.000 til Clinton-fondet og lobbyister fra Algerie møtte ansatte i UD med ansvar for menneskerettigheter. Året etter godkjente Hillarys UD 70 % økning av eksport-lisenser for våpen til Algerie. Økningen ga autorisasjon til nesten 50.000 enheter, klassifisert som `toksikologiske, kjemiske og biologiske våpen med utstyr`. Det skjedde trass i at UD ikke godkjente eksport av slike elementer til Algerie året før, i 2009.

I løpet av Clintons UD-periode ble det godkjent salg til minst $ 2,4 milliarder av utstyr til Algerie; nesten 3 ganger mer enn godkjente lisenser i regnskapsårene under Bush. Hillary  åpnet ikke for innsyn i gavene fra Algerie før i år. Det er et brudd på etikk-avtalen som ble inngått med Obama-administrasjonen.


Qatar-monarkiet ble tilsvarende kritisert av UD for flere menneskerettighets-brudd. Men det   ga penger til fondet. Ganger vi antallet lisenser med 14, ser vi økningen i løpet av 3 budsjett-år med Hillary som UD-sjef. Det gjaldt salg av militær-utstyr og tjenester, sammenliknet med samme tidsavsnitt i 2. Bush-periode. UD godkjente også salg av multi-task-helikopter til $ 750 millioner til Qatar, godkjent separat av Pentagon. Det førte til at 3 selskap, som alle hadde støttet Clinton-fondet, ble engasjert som kontraktør-selskap: United Technologies, Lockheed Martin og General Electric. Giver-land til fondet, som var kritisert for brudd på menneske-rettighetene av UD, men fikk lisenser likevel, svarte ikke på spørsmål fra IBTimes.

Alle våpenprodusenter ble sammen med Clinton-fond-giverne Boeing, Honeywell, Hawker Beechcraft og deres filialer oppført som entreprenører i 114 slike avtaler under Clinton som utenriksminister.

Det kommersielle mediehuset NBC ansatte Hillarys datter, Chelsea Clinton, som nettverks-korrespondent i 2011 da General Electrics eide 49 %. Talsperson for General Electric besvarte ikke spørsmål fra IBTimes. Alle andre selskap sa at gavene ikke hadde  med eksport-avtalene å gjøre. Robert Ferris i Honeywell sa det slik: `Donasjonene våre følger bare opp våre lenge innarbeidete filantropiske forpliktelser`.
 

`Selv om det er en interessekonflikt`: I løpet av senatets klarering av Hillary i jobben som utenriksminister i 2009, sa hun at ekteparet `garanterte at Bills jobb ikke ville komme i veien for henne som utenriksminister`. Hun `lovet` å være forberedt på mulig konflikt mellom hans jobb og forpliktelsene hennes som utenriksminister` og tilføyde: `I flere, om ikke de fleste tilfeller, er det sannsynlig at fondet eller ex-president Clinton ikke vil følge opp en sak som kan innebære en slik interessekonflikt`. Likevel tjente ex-president Bill Clinton $ 625 000 på taler, sponset av selskap som samtidig lå i forhandlinger om lisenser med Hillarys UD. I 2011 fikk Bill $ 175 000 som æresgjest og hovedtaler under en årlig galla i Kuwaits America Foundation, hjemme hos den kuwaitiske ambassadøren. Skuespiller Ben Affleck talte også under gallaen der det var lagt inn musikalsk underholdning med Grammy-award vinner Michael Bolton.

Seremonien ble ledet av Joe Scarborough og Mika Brzezinski, kjent fra talk-showet Morning Joe. Blant sponsorer til gallaen var Boeing, ambassadene til Forente Arabiske Emirater, Saudi-Arabia, Kuwait og Qatar. De to sistnevnte ga til Clinton-fondet da Hillary ledet UD.


Tale-honorar fra Kuwaits Amerika-fond til Bill Clinton ble betalt i samme periode som flere avtaler mellom Kuwait og Boeing ble godkjent av Hillarys UD. Måneder før gallaen gjorde US-forsvarsdepartement det klart at Boeing ville bli hoved-entreprenør i en avtale på $ 693 millioner for Kuwaits militære transportfly, klarert av Hillarys UD. 1 år senere vil en gruppe som er delvis sponset av Boeing, betale Bill nok et tale-honorar på $ 250 000.


Gordon Johndroe, talsperson fra Boeing sa til IBTimes: `Boeing sponset transport-selskapet Global Business Travel Association i flere år, uavhengig av inviterte talere`. Han understreket at Boeings støtte til Clinton-fondet var `åpen handling ut fra medfølelse og investering for å  hjelpe langsiktige interesser og håp for folket på Haiti etter det ødeleggende jordskjelvet`.


Boeing var et av 3 selskap som ga penger til Bill Clinton personlig og samtidig nøt godt av lisenser utstedt av Hillarys UD. Lockheed og Goldman Sachs var de 2 andre selskapene.


Lockheed er medlem av USAs handelskammer i Egypt og betalte Bill Clinton $ 250.000 for en tale på et arrangement i 2010. 3 dager før talen, godkjent Hillarys UD 2 våpen-eksport- avtaler der Lockheed ble oppført som hovedentreprenør . I løpet av 2010 var Lockheed med på 17 Pentagon-forhandlete avtaler som ble godkjent av UD. Lockheed fortalte IBTimes at støtten til Clinton-stiftelsen startet i 2010, da Hillary var utenriksminister.


`Lockheed Martin har fra 2010 i perioder støttet individuelt medlemskap i CGI; Clinton Global Initiative`, sier selskapets talsperson, Katherine Trinidad. `Medlemskap har den fordelen at vi kan delta på CGIs årsmøter, der vi er i arbeidsgrupper med fokus på realfag, utvikling av personalet og avansert produksjon.


I april 2011 betalte Goldman Sachs Bill Clinton $ 200 000 for å tale til `runft 250 kunder og investorer på høyt nivå` i New York, ifølge UD-notat innhentet av den uavhengige  stiftelsen for kontroll med offentlig virksomhet, Judicial Watch. 2 måneder senere, godkjente UD et salg på $ 675 millioner-salg til utenlands-militære. Det involverte Hawker Beechcraft, som da var del-eid av Goldman Sachs. Som del av avtalen, støtter Hawker Beechcraft Iraks regjering i å etablere luftforsvar med kapasitet til etterretning, overvåking og rekognosering. Goldman Sachs har også bidratt minst $ 250.000 til Clinton Foundation, ifølge donasjonsposter.


`Det er absolutt ingen sammenheng mellom alle punktene dere har tatt opp med vårt firma`, sa Andrew Williams, talsperson for Goldman Sachs. Etikk-medarbeidere i UD godtok betaling til Bill Clinton fra Goldman Sachs, Lockheed- og Boeing-sponsete grupper, uten innvendinger selv om selskapene hadde store eierandeler i etatens våpen-eksport-beslutninger. Det viser de føderale rapportene.


Stephen Walt, professor ved Harvard i internasjonale spørsmål, fortalte IBTimes at sammen-fletting av finans-relasjoner mellom Clinton, forsvars-entreprenører og regjeringer i utland som ønsker lisenserte våpen-eksport-avtaler er `et levende utrykk for omfanget av interesse-konflikt-problemet. Det likner en epidemisk sykdom`:
`Det har alltid plaget meg at Clinton-fondet ikke viste mer samvittighet på hvem de tok i mot penger fra og hvem de sa nei til`, sa han. `USAs utenrikspolitikk er best tjent med at folk i ansvarlige stillinger ikke i det hele tatt kan mistenkes for interessekonflikt. Da George Marshall var UD-sjef like etter 2. verdenskrig, var ingen redd for om han kunne bli distrahert av donasjoner til en stiftelse eller til seg selv. Dette var ikke et problem. Det var trolig bedre da`.


I en e-post sier talsperson for Taipeis økonomiske og kulturelle representasjon til IBTimes:  `Taiwans 2003-donasjon gikk til fondet for å etablere Clinton Presidential Library. Dette var lenge før Hillary ble USAs utenriksminister. Vi har verken kunnskap om eller kommentarer til andre saker`. Historien er oppdatert og inkludert i en ekstra link til UDs pressekonferanse i 2010 om USAs-Saudi Arabias våpenhandel.


Giverland til Clinton Foundation får store tilbud om våpen: 17 av 20 land som har donert til fondet fikk økt våpeneksport, autorisert av Hillary Clintons UD. 


Her er oppført etter hva landene minimum har gitt av penger til til Clinton Foundation i US-dollars: a) Så kommer beløp på våpensalg i 2. periode til George W. Bush, 2006-2008: b) Så fra Hillarys tid i UD, 2010-2012: c) Til slutt prosentvis forskjell mellom de to periodene: d): Algerie: a) $ 250 000 b) $ 649 943 709 c) $ 2 431 535 005 d) + 274 % - Australia: a) $ 10 000 000 b) $ 8 030 754 085 c) $ 23 953 849 391 d) + 198 % - Bahrain: a) $ 50 000 b) $ 219 718 802 c) $ 630 586 020 d) + 187 % - Brunei: a) $ 50 000 b) $ 101 239 902 c) $ 19 256 846 d) minus 81 % - Canada: a) $ 250 000 b) $ 20 975 621 915 c) $ 24 844 128 294 d) + 18 % - Tyskland: a) $ 100 000 b) $ 9 147 637 319 c) $ 9 839 619 231 d) + 8 % - Irland: a) $ 5 000 000 b) $ 144 929 678 c) $ 107 064 341 d) minus 26 % - Italia: a) $ 100 000 b) $ 6 195 891 571 c) $ 12 274 692 168 d) + 98 % - Jamaica: a) $ 50 000 b) $ 18 572 209 c) $ 11 360 582 d) minus 39 % - Kuwait: a) $ 5 000 000 b) $ 1 895 298 212 c) $ 2 109 839 611 d) + 11 % - Marokko:  a) $ 2 000 000 b) $ 250 045 824 c) $ 253 096 156 d) + 1 % - Nederland: a) $ 5 000 000 b) 3 069 131 994 c)  $ 4 655 490 802 d) + 52 % - Norge:  a) $ 10 000 000 b) $ 2 718 237 833 c) $ 3 351 140 380 d) + 23 % - Oman: $ a) 1 000 000 b) $  170 597 237 c) $ 547 003 781 d) + 221 % - Qatar: a) $ 1 000 000 b) $ 271 325 915 c) $ 4 291 824 236 d) + 1 482 % - Saudi Arabia: a) $ 10 000 000 b) $ 4 105 561 815c)$ 8 094 719 012 d) + 97  % - Taiwan: a) $ 500 000 b) $ 2 612 251 394 c) $ 3 811 233 565 d) + 46 % - Thailand: a) $ 250 000 b) $ 656 266 680 c) $ 1 113 283 489 d) + 70 % - De Forente Arabiske Emirater: a) $ 1 000 000 b) $ 2 261 801 903 c) $ 24 998 754 760 d) + 1005 % - UK: a) $ 1 000 000 b) $ 26 225 307 395 c) $ 38 015 933 065 d) + 45 %. 

Kilde: USAs UD og data fra Clinton-fondet på grunnlag av datasøk.


Under press fra senator Bernie Sanders om å legge åpent fram hva hun sa i betalte taler, sa Hillary Clinton at hun ville frigjøre sine manus dersom alle hennes motstandere gjorde det samme. Da hun ble spurt av CNNs i demokratenes primærvalg-debatt, 23/2-16, i South Carolina om hun ville legge fram kommentarene fra talene åpent, sa hun: `Ja, hvis alle gjør det, inkludert republikanerne, for vi vet at de har holdt en rekke taler`. Da hun ble presset på hvorvidt hun ville slippe manus selv om motstanderne ikke ville, spurte Hillary: `Hvorfor er det en standard for meg og ikke for alle de andre`.

Tidligere i februar 2016 sa hun for første gang at hun ville `se etter` i manus fra sine betalte tale-jobber. Etter perioden som utenriksminister, tjente hun regelmessig 6-sifrete beløp på foredrag i Wall Street-bedrifter og store selskap, inkludert $ 675 000 for 3 arrangement hos Goldman Sachs. Hillary og ektemannen, ex-president Bill Clinton, fikk $ 153 millioner i tale-honorar etter at han forlot stillingen i det hvite hus i 2001, ifølge CNN.


Samtidig bemerket Sanders-kampanjen at det hadde gått 17 dager siden hun sa hun vurderte å offentliggjøre utskrifter fra de aktuelle talene. Sanders sa tidligere at det var opp til Clinton å avgjøre om hun ville frigi utskrifter av talene sine. `Jeg tror avgjørelsen om å legge ut talene eller ei, er hennes egen avgjørelse`.


Sanders ble spurt av CNN om han ville legge fram manus fra sine taler. I fjor rapporterte The Hill i Washington DC at Sanders hadde tjent $1,867 for 2 betalte taler og deltakelse i Bill Mahers TV-show i 2014. Han sa han ville offentliggjøre utskrifter av talene dersom han fant dem: `Jeg holdt noen taler og honoraret ga jeg til humanitære saker. Jeg fikk noen få dollars. Om jeg finner manus, legger jeg dem fram med glede`. I motsetning til Hillary hadde han ikke talt for finans-institusjoner: `Jeg talte ikke der`, sa Sanders. `Jeg holder ikke slike taler. Jeg får ikke honorar fra Goldman Sachs. De talene finnes ikke`. 


Minst en av de republikanske president-kandidater fikk tale-honorar i det siste: Ohio-guvernør John Kasich. Han sa nylig at han som kongress-representant hadde fått betaling for å tale på et arrangement for å delta i valgkampen: `Vi gjorde jobben vår. Jeg tror jeg talte i 8 minutter, den andre holdt også på i 8 minutter. På vei inn i bilen ga de meg en sjekk på $ 15,000. Ja! Hei, disse folkene får  $ 200,000, $ 300,000 for en tale, ok?` sa han ifølge New York Times.


Kasich sa at erfaring fikk ham til å løsrive seg fra denne praksisen: `Meldingen jeg fikk var: `Det er på tide å komme seg ut av livsstilen du er en del av. Du må komme deg tilbake til det opprinnelige. Derfor var jeg sikker på at det var riktig å stille opp til guverrnør-valget.`

Rapporten fra IBTimes er interessant. Tallene viser for eksempel at den norske regjeringen har gitt minst a) $ 10 000 000 til Clinton Foundation. b) Norge kjøpte våpen fra USA for $ 2 718 237 833 i de 3 siste årene av 2. periode under George W. Bush i perioden 2006-2008 c) I perioden da Hillary var sjef for UD kjøpte vi militært utstyr og tjenester for $ 3 351 140 380 i USA d) Det var en økning på 23 %.  Her går det ikke fram når Norge ga penger til Clinton Foundation, men at innkjøpene fra USA økte i perioden da Norge deltok i Libya-krigen og Jens Stoltenberg satset på å bli beste gutt i NATO-klassen. Det er grunn til å spørre: På hvilket tidspunkt ga den norske regjering $ $ 10 000 000 til Clinton Foundation ?


Per Lothar Lindtner, 30/5-2016. Kilde: International Business Times- Investigations: Clinton Foundation Donors Got Weapons Deals from Hillary Clinton's State Department,  David Sirota og Andrew Perez, 26/5-2015: 
 


Website Builder drives av  Vistaprint