Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Avram Noam Chomsky, f 1928, er en verdenskjent amerikansk forfatter, filosof og politisk aktivist. ( Professor i ligvistikk ved Massachussetts Institue of Technlogy (MIT) fra 1955). På  1960-tallet var han engasjert i sterke grasrotbevegelser for menneskerettigheter og motstand mot Vietnam-krigen. I dag er han kritisk til neoliberalisme og US-intervensjoner og kjent for denne uttalelsen: `Ingen USA-president etter 2. verdenskrig ville ha overlevd Nürnberg-prosessene med æren i behold`.

Chomsky skapte kontrovers i 1979 ved å si at holocaustfornekteren Robert Faurisson burde ha ytringsfrihet. Chomsky er tilhenger av frihetlig sosialisme, desentralisert økonomi, der lokal-samfunn og ansatte styrer produksjons-midlene sammen.

Noam Chomsky: Alvorlig fare for verdenskrig:  

Patricia Lombroso (PL) iden italienske dagsavisa Il Manifesto intervjuer Noam Chomsky (NC). Her er utdrag av intervjuet:

PL: USAs forsvarsbudsjett 2016-17 ble vedtatt uten debatt i kongressen. Utgifter til `å styrke NATO-arsenalet for mer sikkerhet til øst-europeiske allierte på grensen til Russland` ble økt  med 400 %, dvs 4 ganger mer. Hvilket budskap sendes da?

NC: Åpenbart er det fare for eskalering av strategiske konflikter mellom stater, som ligger i Russlands eller USAs innflytelsessfære. Men ville USA i det hele tatt noen gang ha godtatt det som skjer på grensen til Russland? Kunne vi tenke oss at det ble stilt opp NATO-raketter på grensen til Mexico eller Canada? Etter min mening ligger en strategi bak denne utvidelsen av NATOs maktbrynde, en farlig geopolitisk provokasjon. Jeg er enig i uttalelsen til George Kennan (USA-amerikansk kald-kriger. På slutten av 1960-tallet startet Kennans selvkritiske snuoperasjon, PLL) om at `avskrekking med kjerne-våpen` kan gi basis for utryddelse av hele menneskeheten. Det er ingen overdrivelse. I det siste har spenningene vært så sterke. Tyrkias neskyting av et russisk jagerfly over Syria i november 2015 var et faretruende eksempel. Det signaliserte en eskalering som kan føre til en konfrontasjon med atomvåpen. 
 
PL: Betyr det at jevn oppbygging av spenning i seg selv utgjør fare for en 3. verdenskrig?

NC: Det vil ikke være første gang vi står på randen av en kjernefysisk konflikt. La oss være tydelige: Uansett hvor et a-våpen-angrep kommer fra, ville det bety slutten på mennesket som biologisk art. Full konflikt mellom 2 supermakter fører til en kjernefysisk vinter, en tragedie av katastrofalt omfang. Det får meg til å tenke på Albert Einstein, da han ble spurt om hvilket våpen som vil bli brukt i krigen etter at bomben er brukt? Einstein: `Det eneste våpenet som mennesket da kan bruke, vil være en forsteinet øks`. Faren for verdenskrig er meget alvorlig.

PL: Mener du at globaliserings-lederne har en strategi eller er situasjonen er på vei til å gli ut av deres kontroll?

NC: Egentlig bør vi alt nå grave oss ned et trygt sted for ikke å bli rammet av skadene. Den `fossile` industrien har i flere 10-år vært klar over ødeleggende følger av en industripolitikk, basert på olje. Ledelsen i Exxon Mobil er ikke dumme, men totalt fanget inn av en snever ideologi for profittmaksimering og stigende aksjekurser. Ingenting er viktigere enn det. Det er akkurat som hos fundamentalister blant evangeliske kristne eller islamske ekstremister. De forholder seg til religiøse dogmer, som verken gir rom for tvil eller argumenter. Vi vet alle at det er enkelt å basere seg på sannheten og ikke noe annet enn sannheten. Men i dette tilfellet har vegring mot å ta innover seg historiske fakta dødelige konsekvenser. 

PL: Hvilke farer representerer presidentvalget i USA i 2016? 

NC: Meget alvorlige. Om uttalelser fra ledende republikanere som nå ønsker nominasjon, skulle bli politikken fra det hvite hus framover, må vi innstille oss på et sant ragnarok, for budskapet de kommer med er slik: `Se bort fra global oppvarming! La oss kutte atomavtalen med Iran! La oss utvide militærmakt og intervenere tøffere og mer besluttsomt i resten av verden, selv om det kan utløse en verdenskrig!`

Når et land med USAs maktmidler velger en sånn politisk strategi, er sannsynligheten for menneskeartens overlevelse redusert ned mot et minimum. Dagens republikanske parti i USA  er nå en av de farligste organisasjonene i menneskehetens historie. 
  
Per Lothar Lindtner, 14/4-2016. Kilde: JW/ Andreas Schuchardt, 7/3-2016..



Robert Parry bidro til avsløring av Iran-Contras -skandalen på 1980-tallet. Han har også  utgitt `America`s stolen Narrative`. Der går han ut mot herskende ideer slik de presenteres via også Washington Post, New York Times og `fyrtårn for ytringsfrihet` som lar seg dominere av de militær-industrielles `evige kamp mot terror` og `regime-skifter`. Forklaringen på økende motstand i USA mot imperialistiske krigføring om verdensressursene og militær opptrapping i og rundt Ukraina, Korea, Kina og Midtøsten, er Parrys  Consortium News et alternativ. Parrys artikkel, 20/2-2016, om WP-innspill i USAs presidentvalgkamp 2016 gir ikke bare innsikt i et nord-amerikansk drama, men viser samtidig støtretningen for verdens fredskrefter.             
»Frykt for at Sanders er `skap-realist`.

For neocons (nykonservative = ekstrem-høyre), som David Ignatius i Wahington Post (WP), er senator Sanders ubrukelig som president fordi han er `skap-realist`. Sanders godtar trolig ikke planene deres om å tvinge fram `regime-skifte` i Syria. Sanders går heller ikke god for en neocons-`nasjonsbygging`-strategi, som i Afghanistan, Irak og Libya.

David Ignatius, fast spaltist i Washington Post.

Hvor lite en neocons-dominert utenrikspolitisk elite i Washington har lært av det som skjedde de siste 20 år kan vi lese 19/2-16 i WP, der David Ignatius har sin faste kronikk, en av dagens tenke-tanker for USA-eliten. Om Syria-tragedien skriver han: `Det er aldri for sent for USA å gjøre det rette; bygge opp politisk-militær struktur for et nytt Syria`.

Når vi leser Ignatius og andre neocons, er det som om Afghanistan, Irak og Libya, og andre ødelagte stater som resultat av USA-intervensjoner, ikke har skjedd. Det er som om Irak var uutholdelig lett og Syria er en av flere brikker i et barns puslespill med bare 24 biter, lett å ta fra hverandre og pusle sammen igjen.

Selv om Ignatius ikke kommer inn på det traumatiske i  nasjonsbyggingsprosjektet, bør det være innlysende hva president Obama må gjøre. Ignatius tenkemåte tilsier at USA først må invadere og okkupere Syria, drepe syrere, iranere, russere og andre som kommer i veien. Så kommer en vanskelige prosess med `forsiktig` å få Syria på plass igjen, under reaksjonær jihadisme med veibomber og selvmordsbombere. 

Det er fristende å bare avfeie Ignatius som useriøs, men han regnes som en av spissene blant dagens utenrikspolitiske elite i Washington. Han skal være etterpurt som moderator til UDs  konferanser og opptrer stadig som sannhetsvitne på framtredende plass i Washington Post. Men han er bare et nytt eksempel på hvor farlig det er for det amerikanske folk å vente seg  ansvarlighet fra karrieristiske neocons med `liberal-intervensjonistiske` assistenter, som står for mange katastrofale feilvurderinger og krigsforbrytelser.

Om amerikanerne ennå hadde hatt høygafler, ville de ha jaget ut denne arrogante eliten, som har ført til så mye tragedie, smerte og blodsutgytelser for folkene i disse landene og for US- soldater, som er sendt ut for å realisere så mye hensynsløshet. De totalt bortkastete billionene av skattebetalernes penger kommer i tillegg. Men nykonservative er upåvirkelige av kritikk fra `vanlige folk`. I neocon-boblen er Syria-krisen kun resultat av at Obama ikke grep inn før og sendte enda flere våpen til de mytiske `moderate` syriske opprørerne.

Ingen har noen gang innrømmet at de `moderate` alltid var dominert av sunni-jihadister og allerede før 2012 var hovedmottak for sofistikerte US-våpen før tyngre våpen ble sendt inn,   bevisst eller ubevisst, til Al Qaida-filialen al-Nusra, IS og andre ekstremist-grupper.

Jeg anbefaler en oppsiktsvekkende kronikk fra veteran i utenriks-journalistikk, Stephen Kinzer i Boston Globe. Hanbeskriver terrorveldet syriske opprørere påførte folket i Aleppo, mens USAs hovedstrøm skjønnmalte `edle opprørere`. Kinzer angriper sine medie-kolleger for misledende journalistikk: `Dekningen av Syria-krigen vil bli husket som en av de mest skammelige periodene i amerikansk pressehistorie. Rapporteringen fra  blodbadet i Aleppos gamleby er siste dråpen`.
 
En annen ubehagelig sannhet kommer fram om `moderate` opprørere i Aleppo. De er helt hånd i hanske med al Qaida-filialen al-Nusra-fronten. Samarbeidet er så koordinert at et forslag om delvis syrisk våpenhvile mislyktes fordi US-diplomater ville utvide forsvaret av deres al-Qaida-styrker, kjent i Syria under betegnelsen Jabhat al-Nusra. Det WPs Karen DeYoung nonchalant omtaler langt inne i en historie, 20/2-16, om `Jabhat al-Nusra`, er spesielt problematisk, for samme gruppe er blandet inn i `moderate` grupper i nord-vest, tett på Tyrkia-grensen. Russland skal ha avvist et US-innspill om å `utsette bombing av Jabhat al-Nusra-stillinger, som del av foreløpig våpenhvile, til gruppenes karakter er avklart`. M.a.o. forsinkes og muligens torpederes våpenhvilen fordi Obama-administrasjonen ikke ønsker at Syria-hæren og russiske luftstyrker skal angripe al Qaida.
Denne uvirkelige beskrivelsen får Midtøsten-ekspert Gareth Porter fram eksplisitt når han   skriver at `informasjon fra et bredt spekter av kilder, deriblant kilder USA selv støtter seg på, klargjør at hver eneste anti-Assad-enhet ved Aleppo er del av en militær-struktur, kontrollert av al-Nusra-militante. Alle disse guppene koordinerer sine militære aktivitene med al-Nusra`.
  
Mirakeltro: Men for å bli akseptert som stor tenker i Washington, må en tro på mytene om  `moderate` syriske opprørere, på samme måte som å måtte godta som `udiskutabelt` at Iraks Saddam Hussein løy da han sa han ikke hadde masseødeleggelsesvåpen og Libyas Muammar Gaddafi løy da han sa han var i ferd med å bli angrepet av terrorister.

Men det som vekker oppsikt i fortellingen til Washingtons `vise kvinner og menn`, som er så ukloke, er at de rett og slett flytter fra en katastrofe til neste. Journalister og spaltister av den typen snur rutinemessig på fakta, men får likevel beholde jobbene sine hos redaktører og for-leggere, trolig fordi det her dreier seg om ideologisk slektskap.
 
Neocons og liberale hauker overser krav til sannhet og ansvar med sine feilvurderinger og groteske bidrag til krigsforbrytelser. I Republikanernes primærvalgkamp går alle kandidater fra establishment for dobbel innsats utenriks etter neocons-strategien. Demokratenes ledende kandidat, Hillary Clinton, støttet ikke bare Irak-krigen. Som utenriksminister støttet hun en like aggressiv kurs som den meningsløse opptrappingen i Afghanistan, trakk vettløst i trådene i Libya og blokkerte betimelige fredsinitiativ i Syria. Clinton-supportere kaller henne `liberal` eller `human` intervensjonist, men det er ingen merkbar forskjell mellom henne og neocons. Det gir håp når anti-establishment-folk som republikaneren Trump og demokraten Sanders, ikke lar seg binde av neocons-tanker, men det er i hovedsak fordi de har klart å styre unna å gi presise løfter. De har begge tatt avstand fra Irak-krigen og mener samarbeid med Russland er mer fornuftig enn konfrontasjon.
 

Det overrasker derfor ikke at Washingtons utenrikspolitiske elite har vært negativ til begge kandidatene. De blir forsøkt marginalisert, som altfor langt fra `mainstream`. Forståsegpåere og akademikere på karrierevei, foretrekker diplomatiske broilere som Hillary Clinton og mener andre kandidater fra Republikanernes establishment er seriøse.

`Å oppdage og røke ut realister`: Når det gjelder Sanders, har Ignatius funnet klare tegn på at senatoren fra Vermont må karakteriseres som `skap-realist`. 12/2 legger Ignatius vekt på den sjokkerende muligheten i en WP-kronikk: `Er Bernie skap-realist: Hans utenrikspolitiske utspill viser tendens til å omfavne realister med dyp skepsis til USAs militære aksjoner`. Etter å ha snust inn en farlig stank av `realisme` fortsetter Ignatius: `Når nå Sanders nesten vant i Iowa og vant i New Hampshire, er det reelle muligheter for at han kanskje kan framstå som demokratenes kandidat. Spørsmålet er da: Hvor redd bør solide hovedstrøms-demokrater da ikke bli for Sanders som utenrikspolitisk president`?

Ja, hvor skremmende er det egentlig en `realist` i det hvite hus?

Men Ignatius har sett at president Obama også har samme ødeleggende `realisme`-tendens. Er Sanders kanskje bare enda verre? Topp-kronikøren gir følgende prognose: `Skulle jeg gjette, vil jeg tro at Sanders trolig vil fortsette og forsterke Obamas skepsis til bruk av militær-makt, mens Clinton blir en god hauk. Det er kun gjetning. Kanskje blir Sanders enda mer en due`.

Som uheldige inspektør Clouseau fortsetter Ignatius` politiske kannestøperi med å klargjøre hvor `realistisk` eller farlig Sanders er: `Han sier han vil innta samme holdning som flere selverklærte realister. 1. prioritet er å beseire IS ved hjelp av en brei koalisjon med Russland. 2. prioritet er å fjerne Assad gjennom politisk avtale med Iran, samordnet med Russland`. Ignatius finner selvsagt slike prioriteringer tvilsomme og trekker fram gamle påstander som for lengst er tilbakevist; om Assads ansvar for det dødelige sarin-gass-angrepet i Damaskus, 21/8-2013. Samtidig som han ser helt bort fra mangel på bevis skriver Ignatius: `Kritikere sier det er umoralsk å neglisjere at gjeninnsettelse av en leder, som har brukt kjemiske våpen mot sitt eget folk, er en underordnet bekymring`.

Ja, i neocon-land, er det moralsk å anklage andre for fryktelige og avskyelige forbrytelser uten å legge fram dokumentasjon som kan etterprøves. Når det så framlegges bevis i motsatt retning, blir land invadert og okkupert, stikk i strid med folkeretten. Og hundretusener drepes og lemlestes, millioner tvinges på flukt. Nettopp slik gikk neocon-politikere fram i Irak med Ignatius og andre og utenrikspolitiske `moralister` som heiagjeng.

Når det gjelder Syria, forteller imidlertid Ignatius at det er enkelt å følge opp en invasjon og okkupasjon `med en skånsom planfor å bygge det politisk-militære rammeverket for et nytt Syria`. Det er ikke rart at Ignatius og andre nykonservative er så fiendtlig til `realisme` og Bernie Sanders. «
  
Bearbeidet for Friheten, Radio Arbeidet, 3. April 2016, Per Lothar Lindtner. Kilde: Robert Parry, 20/2-16.




Helmut Scheben: Bakgrunn for krig i Syria; propaganda og fakta: En krig om gass og olje.

`Borgerkrigen` i Syria er en krig om råstoffer og om kontroll med et globalt energimarked. La oss se på bakgrunnen: Hovedaktører blant utenlandske krigførende grupper i Syria, er gass-eksportører med interesser i 1 av 2 omstridte rørlednings-prosjekt. Det dreier seg om utbytte fra verdens største jordgass-reserver i Persia-gulfen; i havet mellom Iran og Qatar. På engelsk kalles området South Pars-Gas-Condensate Field. Sammen med North Dome Field, verdens til nå største oppdagete gassfelt. Både Iran og Qatar krever rett til å ta ut gass derfra og ifølge det internasjonale energibyrået, IEA, er reservene 1800 trillioner kubikk-fot, omregnet 51 billioner m3 naturgass og 50 milliarder eller 7,9 milliarder oppdaget m3 fat (barrels) gass. Gassfeltene dekker et område på 9 700 km2, hvorav 3 700 km2 i South Pars på Irans side og 6 000 km2 i North Dome i Qatars territorial-farvann. Begge land startet forberedelsene på å produsere i 1989.    

 Helmut Scheben http://www.infosperber.ch

Gass fra Qatar, alternativ til russisk monopol: I 2009 foreslo Qatar å bygge rørledning for å frakte jordolje gjennom Saudi-Arabia, Jordan og Syria til Tyrkia og derfra til Europa. Ved å minimere produksjons- og transportkostnader ville Qatar bli mer konkuranse-dyktig på det europeiske markedet. Vestlige industriland støttet prosjektet for å svekke Russlands stilling i energisektoren og redusere europeisk avhengighet av russisk gass. Russerne prøvde å hindre det. De satset på et konkurrerende prosjekt som så for seg en rørledning, som kunne pumpe iransk gass gjennom Irak til Latakia i Syria og derfra til Europa. Gjennom en avtale med Iran og deres allierte i Syria så russerne åpenbart større muligheter til å påvirke priser, men også til markedsføring av oljeforekomstene ved det kaspiske hav og i sentral-Asia.

Scenariet beskrives av Mitchell Orenstein i oktober 2014 i Foreign Affairs, et tidsskrift med fokus på USAs utenrikspolitikk. Orenstein underviser i Øst-Europa-politikk ved universitetet i Pennsylvania: Assad ville ikke være med på Qatars rørledningsprosjekt. »Russland la et hardt press på Assad for å unngå at landets stilling på det europeiske gassmarkedet ble svekket. Til slutt gikk Assad med på en avtale med Iran. I juli 2011 ble det meldt om en rørledning fra Iran via Irak og Syria til 10 milliarder-dollar. Avtalen ble signert i juli 2012«.

  Hvem går for dialog i maktkampen om gass fra Persia-golfen.  

Qatar og Saudi-Arabia trakk i trådene bak oppstanden: Men akkurat da hadde `arabisk vår` allerede begynt å endre forholdene i Midtøsten. Det som står fast er at Qatar allerede i 2011 begynte å finansiere væpnet oppstand mot Assad og at i alle fall UK, USA, Frankrike og Tyrkia var involver i planene og støttet dem.

Selvfølgelig er det umulig å forklare konflikter om rørledninger og markedsføring av gass som eneste årsaksfaktor. Strid om rørledning var ikke mer enn en blant flere viktige faktorer som drev Syria inn i krig. Også fra Saudi-Arabia fløt store summer til etablering av væpnete enheter. Det gjaldt å destabilisere Syria med terror forå få til et `regime-skifte`. For å styrte Assad hadde saudier lenge smidd planer. De ville blokkere iransk sjia-innflytelse i regionen og demontere aksen Teheran-Damaskus-Hisbollah.

Tyrkia: Transittland for penger, våpen og hellig-krigere:NATO-Tyrkia spilte en nøkkelrolle i starten av Syria-krisen. President Erdogan regnet med høye inntekter på rørledning gjennom Tyrkia. Han ville redusere sin avhengighet av russisk energi. Det kan være forklaringen på at han så fanatisk gikkr inn for Assads fall. Fra 2011 ble Tyrkia transittland og sentrum for all eksport av våpen og krigere til Syria. Det ble riktignok dementert av Ankara, men bevisene på samarbeid mellom tyrkiske militær -og e-tjeneste med jihadister i Syria er overveldende.

Nøyaktig dokumenterte studier om samarbeidet ble lagt fram av Nafeez M.Ahmed en britisk journalist. Han underviste ved Sussex University og skrev for Guardian. Ahmed sa at  `Tyrkia kjøpte olje fra IS og garanterte samtidig inntekter til de hellige krigerne på 1 milliard dollar.

Militær destabilisering er planlagt `over there`: Obama-administrasjonen med sine vestlige allierte var på et meget tidlig tidspunkt av konflikten nøye informert om terroren fra jihadister i Syria. Om vi studerer offisielle uttalelser fra USAs UD nøye, finner vi en pressemelding fra 11/12-12, der det heter at terrorgrupper opererte i Syria allerede i 2011. En av gruppene, al-Nusra-fronten, har tatt på seg ansvar for 600 attentat siden november 2013: «Attentatene har variert fra 40 selvmordsangrep og angrep med lette håndvåpen, improviserte angrep med ulike eksplosiver i storbyene Damaskus, Aleppo, Hamah, Dara, Homs, Idlib og Dayr al-Zawr. Et meget stort antall uskyldige sivile er drept i disse attentatene.«

I samme pressemelding ramses opp flere radikal-islamske grupper i Syria, som i følge ordre fra presidenten er på listen over `terror-organisasjoner i utlandet`. Når den skriver at væpnete ekstremister har operert i Syria fra november 2011, betyr det ikke at de plutselig dukket opp i november 2011. Bare de med inngående kjennskap om hva det går på når det gjelder såkalte `opprørs-operasjoner`, vet at det kan ta måneder og år å rekruttere, væpne og lære opp en slik opprørsgruppe. Det varer enda lenger til den har bygget støttepunkter og forsyningsveier og opprørs-operasjoner som virker i operasjons-området. Det er altså ingen tvil om at den mål-rettete militære destabiliseringen av Syria var i full gang allerede i 2011, mens det daglig ble gjentatt og referert i vestlige medier at Assad bombet fredelige demonstranter.

Ifølge Orenstein overførte Qatar alene 3 milliarder US-dollar til Syria-opprørere fra 2011 til 2013 og tilbød enkelt-desertører fra Syrias armé 50 000 dollar. CIA ga `opprørere` opplæring ved US-baser i Qatar, mens Al Jazeera-kanalen i Qatar propagerte holdningene til den syriske opposisjonen.

Arabisk vår som katalysator for interne konflikter: Selvfølgelig ble ikke krigerne bare ført inn i Syria utenfra, men det var også internt historisk betingete konflikter mellom maktsentret rundt Bashar al-Assad og opposisjons-grupper, klans -og stammeledere. Gammel urett og hat mellom etnisk-religiøse grupper var også del av det. En politisk tsunami fra `arabisk vår` ble en katalysator for konflikten. Et muslimsk brorskap hadde ikke glemt at syriske regjerings-styrker knuste oppstanden i Hama i 1982. Tidlig i 2011 ble en `Syria-revolusjon` aktivert på facebook. Knapt noen visste da at den ble satt opp i Sverige, av folk fra muslimsk brorskap. (kilde: Karin Leukefeld: Flächenbrand, Köln 2015, s 15)

Demonstrasjoner i ulike landsdeler ble kvelt i starten av politi og e-tjeneste. Grupper i Syria var på sidelinjen, økonomisk tilbakeliggende og under elendige forhold. De ventet på rop om opprør som nå kom i mange moskeer. Da alt det skjedde, svingte Assad taktstokk mellom en militant undertrykking og tilbud om reformer. Vannkanoner ble satt inn mot opposisjonens propaganda-mølle, mens reformtilbudet ble med kontant avvist av en væpnet opposisjon

Da situasjonen lynraskt eskalerte i blodig borgerkrig, hang det sammen med at regjeringen i Damaskus ikke så annen utvei enn å møte terror-grupper med massive militære slag. Dermed fulgte den nøyaktig opp terroristenes planer. Opposisjonen kunne framstille bildet av regimet for den internasjonale opinion som vi nå kjenner: Et regime som angrep hele by-områder med artilleri og bomber fra luften. 
        
Skitten propaganda-krig: Forståelse av Syria-konflikten i vestlige medier er historien om en illusjon og skuffelse over noe som ble kalt `arabisk vår`. Det er også historien om massiv feil-informasjon. Med krisen på førstesidene i hoved-mediene, i mars/april-2011, lot motstandere av Assad ingen metoder være uprøvd for å få til det samme som førte til Gaddafis fall i Libya. `Et folk reiser seg mot tyrannen`, hørte vi. `En diktator massakrerer fredelige demonstranter`, het det i Washington, Paris, London, Riyadh og Ankara. Mediebildet i alle TV-kanaler og vi kunne lese det samme i alle store dagsaviser. 

Ikke en eneste radio -eller TV-moderator glemte standard-formuleringen fra Libya-krigen i sitt repertoar: `Diktatoren skyter mot sitt eget folk`. Sommeren 2011 var fortellingen om undertrykking av fredelige demonstranter blitt en sann medie-orkan. Amnesty International krevde at Syria-regimet måtte sendes til den internasjonale Haag-domstolen, fordi den prøvde `å kvele fredelige protester med hjelp av panservogner og skarpe våpen`. Syrisk stats-TV viste samtidig nedbrente rettsbygninger, sprengte politistasjoner og telefonsentraler, massedrap i landsbyer, erobret av opprørere. Fra noen regioner ble fastboende sjia-muslimer, alavitter eller mulige sympatisører med Assad systematisk fjernet. Forskere, leger, ingeniører, offiserer og ordførere, som hadde en eller annen kontakt med regjeringen, ble truet, fordrevet og myrdet.

I vestlig presse ble alt dette først framstilt som billig Assad-propaganda: `Regimet hevder den er offer for aggresjon fra radikal-islamske terrorister`, lød standard-formuleringen på TV og i radio. Men snart meldte usikkerheten seg. De samme mediene som omtalte opprørerne som heroiske kjempere for frihet og demokrati, fikk forklaringsproblem da det ble kjent at over 1000 ulike væpnete grupper opererte i Syria, mange av dem fra Al-Qaida-miljøet. Det var alle typer krigere, fra vanlige kriminelle til folk som drev med hals-hugging, viste til koranen og brukte videoer på internett for å skape frykt. 

Uavhengige røster neglisjeres i medier: Karin Leukefeld har vært i Midtøsten i flere år og i Syria ved utbruddet av den voldelige konflikten. I boka Flächenbrand / Gressbrann fra 2015 beskriver hun hvordan uavhengige journalister ble bedt om å holde kjeft, om de gikk ut mot narrativene i ledende medier. Leukefeld tilbød tysk radio i mars 2011 en reportasje der hun snakket med syrere om den arabiske våren. Det viste at støtten bak regjeringen Assad så ut til å være større enn ventet og at folk flest ikke kunne forestille seg en omveltning på linje med utviklingen i Tunis og Egypt.

Radio-redaksjoner i Tyskland avviste rystet rapporten som de på forhånd hadde forhandlet seg fram til enighet om. Journalister fikk høflig beskjed om å holde seg til de aktuelle meldingene som fortalte at Assad undertrykte folket sitt og ikke kunne holde seg særlig lenge ved makta. `Agenturmeldinger, blogger, sosiale medier og `aktivister` ble fra nå av regnet som troverdig kilde på det som skjedde i Syria`, skriver Leukefeld: `Andre røster fikk neppe gehør i radio og fjernsyn når den akkrediterte journalisten ble skjelt ut, truet og omtalt som `representant for regimet` av syriske opposisjonelle i Tyskland`.

Slik gikk det også med uavhengige journalister i vestlige ambassader i Damaskus, som ikke ville følge en aggressiv linje fra egen regjering. 2 franske journalister, George Malbrunot i Le Monde og Christian Chesnot i Radio France avslørte i boka Les chemins de Damas, Veiene til Damaskus, hemmelig informasjon om Sarkozy-regjeringens politikk. Der skildres en scene der den franske ambassadøren i Syria, Eric Chevalierpå en sjokkerende måte ble satt på plass under en samtale i fransk UD, fordi han tvilte på om det var fornuftig politikk å satse på at Assad måtte styrtes.

Assad-motstandere sender ut desinformasjon: En kilde i Coventry, nord for London, har fra starten av vært dominerede i vestlige medier : `Observatørene for menneskerettigheter i Syria`. Disse observatørene opptrådte som et PR-byrå for Assad-motstanden. En Ex-CDU-representant i Tysklands forbundsdag Jürgen Todenhöfer beskrev observasjonsposten for menneskerettigheteri London slik i 2013: `Det er en eneste mann i samarbeid med 1 eller 2 på deltid. Denne Rami Abdul Rahman, som i virkeligheten het Osama Ali Suleiman forsynte hele verden med nyheter, som særlig de 2 første årene i stor grad var eventyrfortellinger`.

Informasjon fra Abdul Rahman har til i dag først og fremst opphav hos `aktivister`, som av sikkerhetsgrunner opererte under hemmelige navn. New York Times skrev 9/4-13: `Ut fra egne opplysninger får mannen økonomisk støtte fra den europeiske kommisjon og et annet land, han ikke ville oppgi navn på`. Rahman satt ifølge egne opplysninger i syrisk fengsel og kom som politisk flyktning til London i 2000. Hans kontakt med UKs utenriksminister William Hague er dokumentert. Til tider har det vært flere syriske observasjonsposter i UK, noe som må forklares med interne stridigheter. 

Brei allianse mot Assad:Etter initiativ fra Frankrikes president Nicolas Sarkozy i februar 2012 møttes representanter fra flere land og internasjonale organisasjoner i Tunis for å danne en allianse, kalt `Syrias venner`. Den ble dominert av NATO-land, USA, UK, Frankrike og Tyrkia. Dessuten: Golf-statene som kjempet militært mot Assad.  Da Russland og Kina sa nei til FNs sikkerhetsråd om grønt lys for å gjenta Libya-scenariet, prøvde `venner av Syria` å styrte Assad uten FN-mandat gjennom politisk og militært press. Økonomiske sanksjoner ble også satt inn for å få fart på sammenbruddet i Syria.
Som talsperson for `Syrias venner` var US-utenriksminister Hillary Clinton i front med sine skarpe trusler mot Syrias allierte, Russland.
Obamas `røde linje`: I august 2013 møtte et team av spesialister på kjemiske våpen fra FNs OPCW i Damaskus for å undersøke anklager om bruk av gass i ulike deler av landet.  En dag etter at FN-spesialistene dukket opp, kom et angrep med saringass ikke langt fra hotellet der de var innlosjert. Angrepet tok livet av flere hundre. Syrisk opposisjon og Vesten med USA i spissen, anklaget omgående Assad. De gjorde det uten å ha bevis og uten bruk av innlysende logikk: Assad måtte være mindre begavet om han brukte gass akkurat når FNs eksperter på giftgass var på besøk. Og det skulle han ha gjort samtidig med president Obama erklæring om at bruk av kjemiske våpen var en rød linje for USAs tålegrense i Syria. 

10/9-2013 talte Obama til nasjonen. Han sa bl.a. at `regjeringen Assad hadde drept over 1000 mennesker med gass`. Eksplisitt sammenliknet han det med holocaust under 2. verdenskrig. Han annonserte et militært angrep på Syria, men ble åpenbart holdt tilbake av egne e-folk og generaler. Generalstabssjef Dempsey advarte mot `aggresjon som ikke kan rettferdiggjøres`, som ville utløse en ukontrollerbar politisk gressbrann i hele Midtøsten.                   
Var påstander om bruk av giftgass en propagandaløgn? US-forsvarets-etterretning, DIA, henviste i juni 2013 i et strengt konfidensielt notat til at al-Nusra-fronten hadde en avdeling som produserte sarin og fikk hjelp av tyrkiske og saudi-arabiske agenter. I e-tjenestene gikk rykter, for det var mange tegn på at al-Qaidas ideologiske tvillingbror al-Nusra-fronten kunne stå bak angrepet for å provosere fram et USA-angrep. Noen e-folk bestemte seg for å gå ut med det de visste til journalisten Seymour Hersh; The Red line and the Ratline, London Review of Books, april 2014.

Bashar al-Assad sa selv etter gass-angrepet i intervju med der Spiegel: `Obama kommer ikke med annet enn løgner. Vi har ikke brukt kjemiske våpen. Og bildet dere tegner av meg som en drapsmann mot sitt eget folk, er like falskt`.

Også Russland, en nær alliert med Syria med gode informasjonskilder på stedet, kom til den slutningen at det ikke var Assad som var ansvarlig for gass-attentatet, men opprørerne. Putin skrev dette i et innlegg i New York Times. Men det gjorde ikke inntrykk på ledende vestlige medier, som slavisk fulgte US-narrativen om `Assad som skyldig`.

De prøvde å bruke rapporten fra FNs kjemi-våpen-eksperter som bevis. Men de hadde ikke i oppdrag å slå fast hvem som sto bak ugjerningen. Det gjorde de heller ikke i rapporten. Tvert i mot pekte de på at undersøkelsen fant sted under enormt tidspress og at området de sjekket var under opprører-kontroll. Videre slo de fast at forholdene på stedet gjorde det ikke umulig å manipulere ammunisjonshylser og andre bevismaterialer. For å forstå det var det nødvendig å lese hele FN-rapporten, også det med liten skrift, nøyaktig. De fleste journalistene hadde åpenbart ikke tid til det og fulgte raskt opp meldinger og framstillinger fra vestlige regjeringer som betegnet Assad som `massemorder`.

Ekspertene fra FNs organisasjon for forbud av kjemiske våpen, OPCW, har siden sist funnet ut at opprørsgrupper brukte kjemiske våpen, siste gang for eksempel primo november 2015. Tilsvarende rapporter ble allment ignorert av vestlige medier eller dukker opp bare som rand-meldinger. De mener tydeligvis at det er saker vi helst ikke bør kjenne til.

Våpen og US-dollar til terrorister: US-visepresident Joe Biden fortalte i 2014 om stillingen når krigen begynte i Syria med forbausende åpenhet i en tale ved Harvard-universitetet:  
«Vårt største problem var våre egne allierte. Tyrkere, saudier, emirater var så opptatt av å få vekk Assad og sette i gang stedfortreder-krig mellom sunni -og sjia-muslimer at de leverte hundre millioner US-dollar og flere tusen tonn våpen til alle som ville kjempe mot Assad».

På samme måte ble al-Nusra og al-Qaida og `hellige krigere fra hele verden rustet opp. (Se også Leukefelds bok). Det Biden her unnlot å nevne er at Washington fra starten av var med på å destabilisere Syria, som da CIA organiserte transport av våpen fra Benghasi til Syria, noe som kom fram under kongress-høringen om drapet på USAs ambassadør i Benghasi, Libya.

De store feilene i Vestens politikk: Michael Lüders, mangeårig Midtøsten- korrespondent for Die Zeit publiserte for kort tid siden boks: Den som sår vind - Hva den vestlige politikken har fått i stand i Midtøsten. Lüders kom til denne konklusjonen: `Vestens politikk i arabisk-islamsk verden er blind på årsaker og kompleksitet i de sosiale endringene disse regionene gjennomlever. Den tror at direkte eller indirekte intervensjoner kan ordne opp i alt, uten å ta hensyn til tapene`.

Lüders minner om at det ikke finnes mellomsjikt i de fleste arabiske statene, som er sterke nok til å sette inn en egen narrativ og en ny identitet mot klans-makt, stamme-makt og innflytelse fra religion og etnisitet.

Lüders frifinner ikke Assad-regjeringen fra anklager om at den ikke prøvde andre løsninger på krisen enn panservogner og bombing fra luften. Likevel slår han fast: `Det var en stor feil å gå inn for å styrte Assad for enhver pris`. Etter erfaringene i Irak, Afghanistan og Libya må det nå endelig være klart at det er umulig å påtvinge en demokratisk modell utenfra. Nøkternt sett kom den syriske oppstanden minst 10 år for tidlig. Betingelsene for endring av makta var ikke til stede`
.
Det er ingen temaer fra forfatteren, Helmut Scheben, som binder ham til spesial- interesser:  Helmut Scheben, var fra 1993 til 2012 redaktør og journalist i sveitsisk TV, SRF, 16 år i sveitsisk dagsrevy. http://www.infosperber.ch/Artikel/Politik/Syrien-ein-Krieg-um-Gas-und-Ol

Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 4/2-2016. Kilde: Helmut Scheben , 2/12-15, gjengitt av uz/dkp, 5/12-2015.


Anti-Porosjenko-protest i New York City, 29/9-2015!

Krigsforbryteren Porosjenko er ikke velkommen i New York! Han er invitert som gjest til Columbia University. Hvem er han?

-En oligark som ble valgt som følge av valgfusk. -En fascist-kollaboratør. -En som krenker våpenhvileavtalen i Minsk. -En sterk tilhenger av IMFs kutt i offentlig velferd. -En som setter journalister og politisk opposisjonelle i fengsel. 

Porosjenko er ansvarlig for 7 000 drepte i Donbass, over 1 300 000 flyktninger og hjemløse og tusenvis politiske fanger. Medio september 2015 melder Pentagon at USA vil intensiverer opplæring av regulære styrker i Ukraina etter å ha hatt instruert fascistene i Asov-bataljonen. Ledelsen i NATO og John McCain er i Ukraina akkurat nå for å holde oppe et regime som holder på å bryte sammen ved å integrere det i NATOs krigs-maskineri. Politiske agenter fra Texas Rangers og California Highway Patrol trener opp lokale sikkerhetsstyrkene i Ukraina for å kunne knuse all motstand. 

Om lag 90 000 regulære ukrainske styrker er stasjonert på grensen til Donetsk og Lugansk, et åpent brudd med fredsavtalen i Minsk. Den sterkeste NATO-øvelsen noensinne starter opp i Svartehavet. Det er åpen provokasjon mot Russland, samtidig som spenningen øker i Syria. 

Men i FN vil alle i neste uke høre løgner om hvorfor Russland er aggressoren i Ukraina! 

Si til Obama og John McCain: Stans USA-NATOs støtte til folkemord-regimet i Ukraina!        

Støtt folkerepublikkene i Donetsk og Lugansk og antifascistene i Ukraina. Protester, torsdag, 29/9-2015, på gate 116 og Broadway i New York!

Innkalling er sendt ut av Greg Butterfield og solidaritetskomitéen for ukrainske antifascister. http://IACenter.org/http://No2NATO.org/   Ukrainas Porosjenko er krigsforbryter!
Når Ukrainas president Petro Porosjenko ankommer New York til FNs 70. generalforsamling, vil aktivister som solidariserer seg med folkerepublikkene i Donbass, gjøre ham oppmerksom på hvilken krigsforbryter han er.

Porosjenko vil ha med seg forslag som skal forsterke USA -og NATOs demonisering av den russiske føderasjonen. Russlands president Putin deltar også i generalforsamlingen. I sin tale, 29/9, forventer vi at Porosjenko vil be FN fjerne Russland fra fast plass i FNs sikkerhetsråd, der landet ofte har vært motvekt mot US-aggresjoner, som i Syria. Selv om det er usannsynlig at Porosjenko får mye støtte, må vi regne med at støttespillerne hans i USA bruker høvet til å fortsette med å spre løgner om påstått `russisk invasjon` i Donbass og liknende om russiske trusler mot de nye NATO-landene i Øst-Europa.

Det forventes også at Porosjenko vil be president Barack Obama og andre offisielle i USA om milliarder av dollar i tillegg til våpen og utstyr for å kue anti-fascistiske opprørere i den øst-ukrainske gruve-regionen. I tillegg til å demonisere Russland skal slike utspill diskreditere de uavhengige folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Der stemte et overveldende flertall for å gå ut av Ukraina etter det høyre-ekstreme kuppet 22/2-2014, som straks vedtok å frata russisk status som førstespråk for flertallet i Donbass.

Etter å ha signere en internasjonalt forhandlet våpenhvile-avtale i Minsk tidligere i år har hans styrker krenket avtalen på alle mulige punkter: Han nekter å realisere sær-avtalen om Donbass og andre regioner og fortsetter å bombe sivile om natten og til og med bygge opp en styrke på 90 000 mann i tillegg til nye NATO-våpenforsyninger på front-linjen i Donetsk og Lugansk. Disse troppene gjør seg nå klar til en ny militær offensiv.

Mangemillionæren Porosjenko, den oligarkiske `sjokoladekongen` med kontroll i sjokolade-imperiet Roshen,velges under ufrie, urettferdige valg i mai 2014, få uker etter den fascistiske massakren mot minst 48 ungdommer, arbeidere og pensjonister i og utenfor fagforeningshuset i Odessa. Samtidig ble Porosjenko ansett som en `moderat` leder i Maidan bevegelsen som styrtet den forrige regjeringen. Men partier som går mot Maidan-kuppet settes utenfor valg-kampen med makt. Folk øst i landet boikotter `den blodige valgkampen`. Nynazistiske bander forfølger og trakasserer velgere ved stemmeurnene. Slik er forholdene når Porosjenko velges. Noen velgere har håp om at han vil forhandle seg til en fred med Donbass. Men Porosjenko   intensifiserer derimot krigen og bruker ideologisk staffasje fra verste fascist-gruppene i Kiev og stiller seg bak jakten på politiske motstandere, spesielt på venstresiden.

Sammen med sjefene sine i Washington og Brüssel har Porosjenko ansvaret for minst 7 000 drepte og 10-tusener skadete i Kievs `anti-terror-operasjon` mot folkerepublikkene i Donbass; over 1 350 000 mennesker på flukt, deriblant 900 000 på flukt fra Ukraina og Donbass etter at krigen startet, de fleste til Russland og tusenvis politiske fanger; lokale kommunist-aktivister, internasjonalt kjente journalister og tenåringer med anti-krigs-ytringer i sosiale medier.
Wall Streets og Washingtons mann er Porosjenko: Han selger sitt lands økonomiske sjøl-råderett til det internasjonale pengefondet, IMF, og setter i gang brutale tiltak som rammer de fattige hardest, mens han sier ja til salg av samfunns-eid industri til vestlige investorer. Han plukker ut US-assistenter og sågar US-statsborgere til høye stillinger i regjeringskontorene. Han leder an i gammeldags anti-kommunisme og sørger rehabilitering av nazi-kollaboratører under 2. verdenskrig.

Under Porosjenko er Pentagon på god vei til å ta kontroll med Ukrainas væpnete styrker. I Stars and Stripes, avisa til US-arméen, reklameres 16/9-15, for mer trening av regulære US-styrker der. Det følger opp et `vellykket pilot-program` med nynazistene i Asovbataljonen.

Notoriske rasister og brutale USA-agenter fra Texas Rangers og California Highway Patrol er innkalt til å lære opp politistyrker i samarbeid med lokale fascister i Odessa og Kharkov. I de byene har Kiev-regimet kontroll, men også mange Maidan-motstandere bor der. Kanskje er det ingenting som kort fortalt viser hvor grotesk Ukraina-presidenten er som uttalelsene hans i fjor om Donbass-barna: `Barna vil gå på skole og i barnehage, men tvinges ned i kjellerhull!` (Video sendt på Russia Insider, 14/11-2014).

Når nytt skoleår starter 1/9-15 for skoleklasser i Donetsk og Lugansk, preges Kiev av interne oppgjør mellom fascist-fraksjoner. Folket i Donbass trosser alle forsøkene på undertrykkelse. Vi står sammen med dem og sier: Porosjenko, Obama og John McCain er skyldige i krigs-forbrytelser i Ukraina! Stans NATOs og Kievs krigsmaskineri, innstilt på folkemord !

For informasjon om aksjoner under Porosjenkos besøk: `Solidaritet med den ukrainske anti-fascist-komitéen` på facebook eller besøk No2NATO.org.

Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 8/12-15. Kilde: Greg Butterfield, 25/9-2015, New York.

_______________________________________________

Journalisten Robert Parry ble kjent på 1980-tallet med sine avsløringer om `Iran-Contras-skandalen`, også kalt Irangate. På 1980-tallet solgte USA i hemmelighet våpen til Iran, angivelig for å få fri USA-gisler i Libanon. Iran var samtidig i krig mot Irak og trengte våpen. Inntektene ble brukt `under cover` til å forsyne de kontrarevolusjonære Contras med våpen. De kjempet mot de venstreorienterte sandinist-regjeringen i Nicaragua.

Parry grunnla Consortium News i 1995 som første nettsted for undersøkende journalistikk på internett. Han kombinerte ny teknologi med `gammeldags` journalistikk og ser det i dag som alternativ og motkraft overfor hovedstrømmen i trivielle USA-medier.

Robert Parry, 9/9-15:
Hvordan USAs nye høyre-ekstreme (neocons) destabiliserer Europa:

Neocons, de høyrevridde amerikanske haukenes `uendelige krav om regime-skift` sprer kaos som sprer seg fra Midtøsten til Europa. Selv om neocons kontrollerer narrativen i hoved-strømmen av nyheter, mener de `det ikke er nok regime-skifter`.  

I flyktningestrømmens kjølvann sprer kaoset seg dypt inn i Europa. Ekstremt ubehagelige bilder av en liten død gutt, Aylan Kurdi, som vaskes i land på en strand i Tyrkia, forsterker dramatikken. Bakgrunnen er strategien til USAs neocons med heia-rop fra `liberale hauker` som lenge har gått inn for et nytt kart i Midtøsten og andre steder med `regime-skift`.

I stedet for løfter om `demokrati og menneskerettigheter` klarer `anti-realistene` å spre død, ødeleggelse og destabilisering fra Midtøsten, deler av Afrika og nå via Ukraina til Europas hjerte. Likevel og fordi de ny-konservative fortsatt kontrollerer framstillingen av det som er i ferd med å skje, `narrativen`, og så lenge den får topp-plass i mediene, ser det ut til at det ikke kan bli nok `regime-skifter`.

For eksempel, gikk lederskribent og neocon Fred Hiatt i Washington Posts nylig til angrep på  `realistene`. Mandag 7/9, kritiserte han dem for å utløse katastrofer. Hiatt hevdet at de og president Obama er skyldig fordi de ikke gikk enda mer aggressivt til verks i Syria for å få vekk president Assad, et mange-årig mål for  `regime-skifterne`.
Men sannheten er at eskalering av menneskelig lidelse henger direkte sammen med neocons` og deres liberale medpassasjerers ukontrollerte innflytelse. De har til nå avvist alle former for politisk kompromiss og blokkert alle realistiske forsøk på å få til en avtale om maktdeling i Syria mellom Assad og de av hans politiske motstandere, som ikke er terrorister. 

I starten av 2014, saboterte neocons og `liberale hauker` fredskonferansen om Syria i Genève ved å blokkere Irans deltakelse og snu konferansen til en konkurranse i utskjelling. US-finansierte `opposisjonsledere` skrek til representanter fra Syrias regjering, som så dro hjem, mens redaktører i Washington Post fortsatte å egge til bombing av Assad-styrkene.  
 
Galskapen i denne neocon-strategien ble mer åpenbar i løpet av sommeren 2014 da al-Qaida-avleggeren, IS,  som slakter mennesker de kaller tilhengere av Assad, intensiverte sin blodige kampanje ved å gå over til halshuggning, en metode de først brukte under Irak-krigen da de ekstremt-voldelige dukket opp som `Al-Qaida i Irak`, selve `svaret` på US-invasjonen i 2003.

Om neocons hadde fått viljen sin medio 2014 og Obama hadde gjennomført massiv USA-bombing for å ødelegge Assads militær-apparat, ville kanskje sunni-terroristenes svarte flagg ha vaiet over Syrias hovedstad, mens rødt blod hadde fylt gatene i Damaskus.
Men i dag, 1 år etter, har folk som Hiatt ikke lært noe av kaoset i kjølvann av strategien til de ny-konservative. Den destabiliserer nå hele Europa. Så sjokkerende og urovekkende, det enn er, kan det ikke overraske, for neocons fører alltid med seg kaos og ødeleggelse.  
Mine første erfaringer med neocons er fra Mellom-Amerika i 1980 da president Reagan ga `fyrtårn` som Elliott Abrams og Robert Kagan fullmakter. Men Reagan holdt dem stort sett unna områder for USAs maktambisjoner i Midtøsten og Europa. Disse strategisk viktige områdene gikk til `voksne` folk som James Baker, George Schultz, Philip Habib og Brent Scowcroft.  Fattige mellom-amerikanere i generasjoners kamp mot brutale,  høyreorienterte oligarkers undertrykkelse, ble nå møtt av USAs necons` dødsskvadroner og sågar folkemord, rettet mot bønder, studenter og arbeidere.

Et ikke overraskende resultat er strømmen av flyktninger fra El Salvador og Guatemala, som særlig dro nordover til USA. Neocon-`suksessen` på 1980-tallet, var knusing av progressive sosiale bevegelser og forsterket oligarkisk kontroll. Den overlot mellom-amerikanske land til korrupte regimer og kriminelle syndikat. I perioder førte det til bølger av det Reagan kalte `folk til fots` gjennom Mexico til USAs grenser i sør.

Det skapes kaos i Midtøsten: Men necons ville ikke sitte på sidelinjen, heller ikke under Reagan. De prøvde å presse seg fram i strategiske stillinger. Robert McFarlane og Paul Wolfowitz, støttet en Israel-vennlig politikk overfor Iran, som israelerne da så som motvekt til Irak. Den strategien førte til slutt til Iran-Contras-skandalen, den verste skandalen under Reagan. Men høyreorienterte og hovedstrømmen i USA likte aldri Iran-Contras-skandalen. De ville helst unngå for mye snakk om den, fordi den avdekket kriminalitet på flere nivåer.   Demokratene ville ha et kompromiss i stedet for konfrontasjon for å skjule mest mulig. På den måten overlevde de fleste av de viktigste neocons Iran-Contra-skandalen. De trakk seg rolig tilbake og gjorde seg klar til neste fase på vei til maktens tinder.
På 90-tallet etableres en infrastruktur av `tenketanker` og medier med en pengetrøm basert på generøsitet hos militære kontraktører, opprettet av kongressen i 1982 etter president Reagans initiativ; END, National Endowment for Democracy, i realiteten en filial av CIA, ledet av neocons Carl Gershman.

Neocons fikk utfolde seg mer dynamisk under golfkrigen 1990-91. Da begynte mange i USA å se på krig som underholdning, som et videospill der `fienden` knuses fra det fjerne. Tøffe ekspert-kommentatorer satte standard i nyhetsshow på TV. Du var sikker på suksess så lenge du inntok en macho-holdning ved hjelp av en spesiell brumme-effekt.

Sammen med Sovjetunionens kollaps i 1991 ble ideen om USAs uovertrufne militære styrke utviklet. Det styrket tro på å endre USAs diplomati ved å gå over til en ultimatums-linje. I Midtøsten inntok de da samme holdning som Israels hauker som ikke ville forhandle fram gode politiske løsninger, verken med palestinere eller andre arabere.
I stedet for `prat` ble det forlangt `regime-skifte` fra enhver regjering som ikke fulgte USA. Linjen ble utviklet i 1996 når en gruppe US-neocons med Richard Perle og Douglas Feith i spissen dro til Israel for å støtte Netanyahus valgkamp. De hadde med seg strategi-notatet `Et rent brudd: En strategi for sikring av kontroll med våre interesse-områder`.

Irak ble første land på neocons` målskive. Så kom Syria og Iran. Overordnet målsetting var at om en bare klarte å flytte og passivisere regimer som støttet palestinere og Hezbollah, kunne Israel diktere fredsvilkår for palestinerne som da bare måtte godta et nytt styrkeforhold.

I 1998 grunnla Robert Kagan og William Kristol et `prosjekt for et nytt amerikansk århundre`. Det var en neocon-plan for US-invasjon i Irak, men president Bill Clinton steilet fordi det var for ekstremt. Men terror-angrepene 11/9-2001 mot New York skapte frykt og raseri i USA og situasjonen var en annen etter at president George W. Bush overtok etter valget høsten 2000.

Plutselig hadde de nykonservative en skikkelig `commander in chief` som var enig i at det var nødvendig å eliminere Iraks Saddam Hussein og amerikanerne kunne lett overtales selv om Irak og Hussein ikke hadde noe som helst å gjøre med 11. september.

Realismens død: Invasjonen i Irak i 2003 var dødsklokken for utenrikspolitisk `realisme` i det offisielle Washington. Eldre og døende gamle kloke røster ble ignorert. I kongressen, regjeringen og tankesmiene var alle `opinionsmakere` nå blitt necons og flere liberalere støttet presidentens begrunnelse for krig.

Selv om flokkmentaliteten bak støtte til Irak-krigen var nærmest total fiasko, både når det gjaldt eksistens av masseødeleggelsesvåpen som begrunnelse for krig og forventning om en triumfferd for et nytt og bedre Irak, ble nesten ingen av dem som fremmet katastrofe-kursen straffet for folkerettsstridig invasjon eller fravær av fornuft ved å stå bak noe så tankeløst.

I stedet for negative utslag, sikret Irak-krigens støttespillere, neocons og medsammensvorne liberale hauker, i hovedsak kontroll over USAs utenrikspolitikk og hovedstrøms-medier. Fra New York Times / Washington Post til Brookings-institution / American Enterprise Institute, fortsatte `regime-skifte`-agendaen å svaie i vinden.

Det spilte ikke en gang noen rolle når sekterisk krigføring ble sluppet løs i Irak og førte til hundretusener døde, millioner hjemløse og førte til Al Qaidas hensynsløse Irak-filial. Ikke engang 2008-valget av Obama, en Irak-krig-motstander, endret den generelle dynamikken.
I stedet for å stå opp mot dette nye utenrikspolitiske etablissementet, bukket Obama for det, beholdt nøkkelspillere fra sikkerhetsteamet til president Bush, som forsvarsminister RobertGates og general David Petraeus, og ved å ansette demokratiske hauker, inkludert senator Hillary Clinton som utenriksminister og Samantha Power i det nasjonale sikkerhetsrådet.

Dermed overlevde ikke bare kulten med `regime-skiftet` i Irak; den blomstret. Hver gang et vanskelig utenlandsk problem dukket opp, var løsningen fortsatt `regime-skifte`, fulgt opp med demonisering av en leder i målskiven, støtte til `demokratisk opposisjon` og krav om  militær intervensjon. President Obama, utvilsomt en `skap-realist`, ble nå som motvillig sjef viklet inn i det ene `regime-skifte`-korstoget etter det andre.

I 2011 overtalte utenriksminister Clinton og USAs sikkerhetsråds Power Obama til å få med seg krigshissige europeiske ledere på `regime-skifte` i Libya, der Libyas leder Muhammar Gadaffi var på offensiven mot opprørsgrupper han identifiserte som islamske terrorister. 

Men Clinton og Power så det som en test på sine teorier om `humanitær krigføring`, eller et `regime-skifte` for å fjerne en `bad guy` fra makten. Obama signerte raskt og da USA var i stand til å levere avgjørende teknologisk støtte, ble Gadaffis hær knust av vestlige bombefly som presset Gaddafis hær tilbake til Tripoli, som til slutt førte til hans død som tortur-offer. 

`Vi kom, vi så, han døde.' Utenriksminister Hillary Clinton pilte av gårde for å sikre seg æren for dette `regime-skiftet`. Ifølge en e-post-kjede i august 2011, roste hennes mangeårige venn og personlige rådgiver Sidney Blumenthal bombekampanjen for å ødelegge Gaddafis hær og hyllet dem som kastet diktatoren.

Blumenthal skrev 22/8-2011: `Først et bravo! Et historisk øyeblikk, og du vil bli kreditert for å få det til. Når Gaddafi nå endelig er fjernet, må du selvsagt gå ut offentlig foran kameraene. Uansett hvor du er, selv på hytta, så må du på kameraene. Du må etablere deg i den historiske posisjonen dette øyeblikket gir deg. Det viktigste du skal si er: `Vellykket strategi`.

Clinton sendte Blumenthals råd videre til sin nære medarbeider i DU, Jake Sullivan: `Vær så snill å lese det under`, skrev hun. `Sidney jobber bra, så vidt jeg kan se, men det er avgjørende at det sies etter at Gadaffi er drept, noe som vil gjøre det mer dramatisk. Jeg nøler fordi jeg ikke er sikker på hvor mange sjanser jeg får`. Sullivan svarte slik: `Det kan være fornuftig for deg å få ut en kronikk like etter at han er falt,  og da framheve det poenget. Du kan forsterke innholdet hver gang du tar ordet, men det er fornuftig å vektlegge noe definitivt, nesten som Clinton-doktrinen`.

Men da Gaddafi ga opp Tripoli samme dag, grep president Obama øyeblikket til å komme med en triumferende erklæring. Clintons mulighet til å markere glede ved et libysk `regime-skifte` måtte vente til 20/10-2011, da Gaddafi ble tatt til fange, torturert og drept.

I et TV-intervju, feiret Clinton nyheten da den kom på hennes mobiltelefon. Hun omskrev den berømte uttalelsen til Julius Cæsars da romerske styrker fikk en rungende seier i 46 f.Kr. med ordene: `Veni, vidi, vici` - `Jeg kom, jeg så, jeg seiret`. Clintons reprise ble slik: `Vi kom; vi så; han døde`. Hun lo og klappet i hendene.

Trolig vil denne `Clinton-doktrinen` huskes som `liberal intervensjonisme`; å oppnå `regime-skifte` i et land uten krise, der lederen vil knuse en intern sikkerhetstrussel, men USA setter seg i mot handling. Problemet med Clintons sjølskryt om `Clinton-doktrinen` er imidlertid at det libyske eventyret raskt surnet med de islamske terroristene, som Gaddafi advarte mot, da de tok makta over store territorier og endret dem til Irak-liknende terrorist-bastioner.

11/9-2012 rammet denne virkeligheten det amerikanske konsulatet i Benghazi. Ambassadør Christopher Stevens og 3 andre amerikanske diplomater ble drept. Det viste seg at Gaddafi ikke tok helt feil i bedømmelsen av sine motstandere. Til slutt, kom ekstremistisk vold i Libya så mye ut av kontroll at USA og europeiske land måtte forlate ambassadene sine i Tripoli. Så begynte IS-terrorister å halshugge koptiske kristne på libyske strender og slaktet andre `kjettere`. Midt i anarkiet, var Libya blitt en rute for desperate innvandrere på jakt etter fluktmuligheter over Middelhavet til Europa.

Krig mot Assad: Parallelt med `regime-skiftet` i Libya kom en liknende utvikling i Syria der neocons og liberale intervensjonister presset på for å styrte president Assad. Hans regjering slo i 2011 ned på det som fort ble et voldelig opprør, ledet av ekstremistiske elementer, men vestlig propaganda framstilte opposisjonen som `moderat` og `fredelig`.

I de første årene av den syriske borgerkrigen, forble påskuddet at de `moderate` opprørerne ble undertrykket uberettiget og det eneste svaret var `regime-skifte` i Damaskus. Assad sa på sin side at opposisjonen inkluderte mange islamske ekstremister, men dette ble i stor grad  avvist på samme måte som Gaddafis alarmerende advarsler i Libya.

21/8-2013 ble hundrevis sivile drept under et sarin-gass-angrep utenfor Damaskus. USAs UD og hovedstrøms-medier la umiddelbart skylden på Assad-styrkene samtidig som UD fremmet krav om militær gjengjeldelse mot den syriske hæren.

Trass i tvil i amerikansk e-tjeneste om Assads ansvar for sarin-angrepet, som noen analytikere i stedet så som en provokasjon fra anti-Assad terrorister, utløste det intens støy fra offisielle blant Washingtons neocons og liberale intervensjonister for å gå til krig, mens alle tegn på tvil ble feid til side.

Men president Obama som kjente til usikkerhet og skepsis i USAs e-tjeneste, klarte å holde tilbake et militært angrep og fikk til slutt på plass en avtale, forhandlet fram av Russlands president Putin, der Assad sa seg enig i å overgi hele sitt kjemiske-våpenarsenal, mens han opprettholdt sin benektelse av å ha noen som helst rolle i sarin-angrepet.

Selv om saken som klistret sarin-angrepet på den syriske regjeringen til slutt falt fra hverandre med bevis som pekte i retning en `falsk flagg`-operasjon, utført av høyre-radikale sunnier for å lure USA til å gripe inn på deres side, nektet `gruppetenkningen` i et offisielt Washington å revurdere den lynraske viljen til å fordømme og gå til krig. Redaktør Hiatt i Washington Posts lederartikkel i september 2015 viser fortsatt til Assads `villskap med kjemiske våpen`.

Enhver antydning om at eneste realistiske alternativ i Syria er et maktdelings-kompromiss som inkluderer Assad, som oppfattes som beskytter av Syrias kristne, sjiaer og alawittiske minoriteter, blir avvist blankt med slagordet: `Assad må gå!`

De ny-konservative har skapt en passende visdom. Den hevder at Syria-krisen kunne ha vært unngått om bare Obama hadde fulgt deres oppskrift på en ny amerikansk intervensjon for å tvinge fram `regime-skifte` i 2011. Men, en langt mer sannsynlig utgang ville enten ha blitt en ny og uavklart og blodig amerikansk militær okkupasjon av Syria eller det svarte flagget til IS og islamsk terrorisme ville da ha vaiet over Damaskus.

Ta Putin:En annen skurk som dukker opp når Obama unnlater å bombe Syria i 2013, er den russiske president Putin, som hisser de ny-konservative med sine innspill slik at Obama får Syrias regjering med på å overlevere kjemiske våpen. Putin fortsetter å provosere neocons ved å få Iran med på seriøse forhandlinger om å begrense sitt atomprogram. For trass i katastrofale `regime-skifter` i Irak og Libya, ønsker de å ta fram igjen tryllestaven for `regime-skifte` over Syria og Iran.

Putin får sin velfortjente straff når neocons med NED-president Carl Gershman sammen med statssekretær for Europa, Victoria Nuland (gift med Robert Kagan) bidrar til `regime-skift` i Ukraina 22/2-14 da demokratisk valgte president Viktor Janukovitsj avsettes og erstattes av et heftig anti-russisk regime på Russlands grense. Mens de gleder seg over `seieren` i Kiev og suksess med å demonisere Putin i USAs hovedstrøms-medier, synker Ukraina etter `regime-skiftet` forutsigbart inn i en djevelsk borgerkrig. Vest-ukrainere fører så en brutal såkalt `anti-terrorist-operasjon` mot etniske russere i øst-Ukraina som nekter å akseptere kuppmakere med støtte fra USA.

Tusenvis av ukrainere drepes og millioner fordrives mens landets nasjonal-økonomi er på vei over i kollaps. Likevel fortsetter neocons og deres liberale hauke-venner propagandaen mot øst ved å skylde alt på `russisk aggresjon og Putin`.

Selv om Obama tilsynelatende tas på sengen av det ukrainske `regime-skiftet`, er han raskt ute i det gode selskap som fordømmer Putin og Russland. EU stiller seg også bak USAs krav om sanksjoner mot Russland, trass at de skader en allerede vaklende EU-økonomi. Stabiliteten på det europeiske kontinentet belastes nå av en strøm flyktninger fra krigsområdene i Midtøsten.

15 års kaos:Så nå kan vi se konsekvenser og kostnader av en strategi de siste 15 år, velsignet av `regime-skifte`-strategien til neocons og liberale hauker. Ifølge flere anslag er dødstallene i Irak, Syria og Libya over 1 million. Flere millioner er på flukt i Midtøsten, i og fra land med knappe ressurser og labile politiske forhold.
 
Hundretusener andre flyktninger og migranter har flyktet til Europa. Det belaster kontinentets allerede stressete sosiale strukturer etter en alvorlig resesjon som følge av krasjet i Wall Street i 2008. Selv uten flyktningekrise, ville Hellas og andre søreuropeiske land ha slitt med å møte innbyggernes behov.

Tar vi en kort tenkepause for å vurdere den fulle effekten av politikken til nye høyrekrefter i USA, overraskes vi over hvor mye kaos de har spredt over store deler av jordkloden. Hvem ville trodd at neocons kunne klare å destabilisere ikke bare Midtøsten, men også Europa?

Og mens Europa sliter og kinesiske eksportmarkeder er under press, spres økonomisk labilitet i verdensøkonomien. Slike markeds-sjokk får en buldrende rekyl tilbake i USAs økonomi.

Nå ser vi menneskelige tragedier i kjølvannet av ideologien til neocons og liberale hauker gjennom lidelsene til syrere og andre i flyktninge-strøm til Europa og barn som drukner med sine desperate familier på flukt, skapt av `regime-skifter`. Men vil det bryte grepet til neocons og liberale hauker i det offisielle Washington? Vil det framover føre til reell debatt om farene i resepten `regime-skifte`?

Det skjer ikke om folk som Fred Hiatt i Washington Post beholder sin innflytelse. Sannheten er at om Hiatt og andre neocons fortsatt dominerer, da kan vi bare forvente mer neocon-propaganda fra mainstreams kiosker, som ikke vil forklare kaoset med deres egen feilaktige strategi for `regime-skifter`, men manglende evne til å gjennomføre flere `regime-skifter`!  

Et håp er at mange amerikanere ikke vil la seg lure denne gang, og at en forsinket `realisme` til slutt vender tilbake i USA geopolitiske strategier, som vil se etter mulige kompromisser for å gjenopprette en viss grad av politisk orden i land som Syria, Libya og Ukraina. I stedet for flere og mer katastrofale konfrontasjoner, vil vi til slutt kanskje oppleve noen alvorlige forsøk på forsoning.

På den andre siden har de intervensjonistiske kreftene fått et kraftig feste i det offisielle Washington, innenfor NATO, i vanlige medier, ja selv i europeiske institusjoner. Derfor blir det ikke lett å befri verden for de alvorlige farene som skapes av de høyre-ekstreme kreftene.
 
Bearbeidet av Per Lothar Lindtner, 6/12-15: Robert Parry, Consortium News, 9/9-2015.


Website Builder drives av  Vistaprint