Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
Foredrag 17.11 1943

Minnearrangement for Thingstad- og Wærdahlgruppa 17.11 2014

Navnet mitt er John Atle Krogstad og jeg har bakgrunn som lektor med historie hovedfag, jeg skrev i sin tid hovedoppgaven «Kommunistene i Trøndelag 1936-45. Kamp mot krig og fascisme» ved Universitetet i Trondheim. I de siste par årene har jeg igjen arbeidet litt med dette stoffet, noe som har resultert i artikler i tidsskrift og aviser.
Jeg takker for invitasjonen til å holde dette foredraget om Thingstad- og Wærdahlgruppas innsats under okkupasjonen 1940-45.
17.11 1943 ble motstandslederne og kommunistene Carsten og Reidar Wærdahl skutt av tyskerne sammen med partikameratene Gustav Andersen, Arvid Austad, Odd Christensen, Kolbjørn Wiggen,- og AUF-lederen Øystein Langseth. Arne Johansen døde før henrettelsen av de skadene han pådro seg ved arrestasjonen, han ble skutt av Henry Oliver Rinnan under en razzia i Gauldal høsten 1943. Motstandsmannen Oskar Hoddø ble skutt samtidig.
Motstandslederen Henry Thingstad, medlem av det illegale NKPs sentralkomite, urmaker og tidligere leder av Sør-Trøndelag Arbeideridrettskrets, ble henrettet 19.05 1943 sammen med  Godtfred Lervåg, Arvid Knudsen, Gustav Bergquist, Thorleif Dahl, Egil Mogstad, Odd Nilsen, Thorleif Olsen , Johan Flønes – samtlige knytta til NKP ,  og Einar Trønsdal med bakgrunn fra AUF. Klokker Morseth fra Selbu ble skutt samtidig med disse fra Thingstadgruppa. Første gang Rinnanbanden sjøl utførte tortur var mot Henry Thingstad, flere andre av de arresterte i både Thingstad- og Wærdahlgruppa gikk også igjennom grusom tortur.
Den første razziaen mot kommunistenes apparat i Trøndelag kom allerede i oktober og november 1941 da mellom 50 og 60 personer ble arrestert, 38 av disse ble sittende i leire til krigens slutt.
34 trønderske kommunister døde som følge av kamphandlinger, henrettelser eller døde i tyske konsentrasjonsleire, 2 falt i Spania i kamp mot Francofascistene. Mange kom tilbake fra konsentrasjonsleirene merka for livet.
s.2.)
I førkrigstida utgjorde kommunistene ennå en aktiv del av arbeiderbevegelsen i Trøndelag. DNA ble det største partiet, men NKP  hadde fortsatt innflytelse i Trondheim og på flere industristeder: Ved kommunevalget i Trondheim i 1937 fikk NKP i overkant av 10% av stemmene, i for eksempel Meråker 18%.  Anti-fascistisk arbeid var høyt prioritert. I min hovedoppgave dokumenterte jeg den aktive rollen kommunistene i regionen spilte i solidaritetsarbeidet med den spanske republikken(1936-39). I Trondheim innleda Trondhjems Kommunistiske Ungdomslag et nært samarbeid med Vestkanten AUL(AUF) i Ungdommens Spaniakomite, de fleste styremedlemmene i denne Spaniakomiteen ble seinere motstandsfolk,- deriblant Carsten Wærdahl og Arne Johansen.   
9.04 1940 stod soldater fra Nazi-Tyskland i Trondheims gater. På tross av motstand og kamper ulike steder i Trøndelag var okkupasjonen et faktum etter noen uker. Flere av de som seinere ble med i de kommunistledede motstandsgruppene kom tilbake fra felttoget med vilje til å fortsette motstanden. Jeg kan nevne at arkivene til NKP og NKU umiddelbart etter 9.04 ble frakta ut av byen og brakt i sikkerhet.
Som det første partiet ble NKP forbudt 16.08 1940. Det ble gjennomført razziaer mot sentrale partifolk både i byen og distriktene. Flere ble arrestert og brakt inn til forhør. Videre aktivitet i regi av parti og ungdomsbevegelse måtte organiseres illegalt. Før nazifiseringa av bystyret i Trondheim  i oktober 1940 der Nasjonal Samling tok over ordførervervet, deltok  Jørgen Vogt, formannskapsmedlem for NKP, i flere illegale møter med ledere fra andre grupper i bystyret, også fra Høyre. De ble enige om hvordan de skulle opptre samla mot NS-ordføreren som rett og slett ble innsatt uten å ha en eneste stemme bak seg i bystyret. DNA hadde ordføreren i Trondheim etter kommunevalget i 1937, det siste før okkupasjonen.
 Etter partiforbudet i august 1940 utvikla kommunistene illegale grupper i 1940-41 med utgangspunkt i partiet, ungdomsbevegelsen, arbeideridretten og avholdsbevegelsen.
 
s.3.)
Ifølge Odd W.Jacobsen, som var aktiv blant de sentrale partifolkene i byen og distriktsstyret, fortsatte aktiviteten i illegale former etter partiforbudet, han arbeidet i en periode fra januar 1941 på heltid med illegalt arbeid i det sentrale partimiljøet.     
Idrettsfronten starta allerede i oktober 1940 i Trondheim. I og med at Henry Thingstad og flere med bakgrunn i kommunistmiljøet var sentrale i arbeideridretten, bidro også de til en effektiv idrettsstreik. På et illegalt møte i «Ørnulf» 15.mai 1941, den største arbeideridrettsklubben i byen, ble Henry Thingstad valgt til leder. Jeg kan nevne at også Carsten og Reidar Wærdahl var medlemmer i «Ørnulf».
Medlemmer i AIF-klubben «Ravn», lokalisert til Buranområdet i Østbyen, ble knytta til det kommunistledede apparatet i 1941. En av disse var Arvid Knudsen, konduktør ved NSB, som allerede høsten 1940 ble med i motstandsarbeidet. Han var en av ildsjelene i «Ravn» og ble viktig fordi han arbeidet på ruta Trondheim –Storlien. Han fikk viktige oppgaver i etteretning mot tyske anlegg og troppestyrker, flyktningearbeid og spredning av illegalt materiell.
Ifølge jernbanemannen Harald Rusten møttes flere kommunister med verv i avholdsbevegelsen NGU 3.august 1940 for å diskutere situasjonen, ellers møtte Eilif Solheim fra Levanger og Oscar Øwre fra Verdal. Disse ble viktige kontakter i det illegale arbeidet. Både Harald Rusten og Oscar Øwre hadde deltatt i kampene etter 9.4. Det samme gjaldt Øystein Johnsen, som før krigen var reisesekretær i NGU. Han overleverte navn på NGU-kontakter, dette kontaktnettet danna noe av utgangspunktet for Wærdahlgruppa. Carsten Wærdahl var sentral i avholdsbevegelsen. Han arbeidet som arkivar ved Siemens. Jobben gav han muligheter til å få stensilert de første illegale avisene allerede i september 1940.
Broren Reidar Wærdahl ble viktig i studiearbeidet i flere grupper, men han fikk også en lederrolle ved Marienborg jernbaneverksted. Even Flatreit, som arbeidet ved verkstedet formulerer det slik i et brev: «Initiativet til gruppene ble tatt av bevisste kommunister – for verkstedets vedkommende var det Reidar Wærdahl som var hovedkontakt.»
s.4.)
For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at Reidar Wærdahl ikke arbeidet ved verkstedet, men fungerte som leder av de illegale gruppene der fra slutten av 1940. Reidar Wærdahl var utdanna dekorasjonsmaler og tok sikte på å kunne livnære seg som billedkunstner.
Kontakten med miljøer i AUF som stod i opposisjon til partiledelsen, for eksempel Vestkanten AUL, ble videreført og flere ble medlemmer i det illegale NKP i 1940-41.  Ifølge mine kilder gikk flertallet i AUF i Trondheim, også de som ikke gikk over til NKP, inn for samarbeid i det illegale arbeidet.
Kontakten med opposisjonen i Selbu AP fra før krigen, representert ved Ole B.Garberg og andre , ble også videreført under krigen. Allerede høsten 1940 sørga Garberg for at det ble oppført ei hytte i Selbu der folk fra kommunistmiljøet i Trondheim og motstandsfolk fra Selbu møttes. Sammen med Henry Thingstad gikk han i 1941 opp ei flyktningerute over Selbu til Sverige, han rakk å føre mange over til Sverige før han sjøl måtte flykte og Torvald Størseth tok over. Ole B.Garberg hadde vært vararepresentant for Nygaardsvold til Stortinget, men orienterte seg i likhet med flere i Selbu AP mot kommunistene like før og under krigen.  
Gjennom kontakter i parti og ungdomsbevegelse, arbeideridretten og avholdsbevegelsen fikk ledelsen i Trondheim knytta forbindelse til stadig flere områder av Trøndelag i 1940-41, også kystområdene på Fosen. I Trondheimsområdet fikk de med bakgrunn i innflytelsen i fagbevegelsen også oppretta forbindelse til en rekke store arbeidsplasser.     
De ulike illegale gruppene kommunistene leda organiserte studiearbeid, produksjon og spredning av illegale aviser, etteretningsarbeid mot tyske anlegg , flyktningetransport, innsamling av penger til etterlatte familier av arresterte,  og de forberedte militære grupper og sabotasje.
Angrepet mot Sovjetunionen 22. juni 1941, og utviklinga i Norge fra og med melkestreiken i Oslo i september samme år, førte til en skjerpa situasjon. Okkupanten stramma grepet. LO-advokaten Viggo Hansteen og tillitsmannen Rolf Wickstrøm ble henretta i Oslo, fagbevegelsen ble forsøkt nazifisert. Dette fikk umiddelbare følger også i Trøndelag.    
s.5.)
Som nevnt innledningsvis ble 50-60 kommunister fra hele Trøndelag arrestert  i oktober og november 1941, ledere som Jørgen Vogt, Odd W. Jacobsen, Fritjof Holthe og andre fra byen ble tatt sammen med sentrale partifolk på industristedene.  Fritjof Holthe hadde bakgrunn fra TKU og «Ørnulf» og var en nær venn av Henry Thingstad, han ble sjuk på Falstad og døde under fangenskapet. De fleste andre som ble tatt under denne razziaen satt på Falstad og i andre tyske leire helt til krigens slutt.  
Under reorganiseringa ble Henry Thingstad organisatorisk leder, Arne Johansen politisk leder og Arne Lund, militær leder. Arne Johansen var før krigen aktiv i Vestkanten AUL, men ble medlem av det illegale NKP i 1940. Arne Lund fra Fosen hadde bakgrunn som sjømann, han var medlem av NKP fra 1931.
Thingstad ble tatt opp i NKPs illegale sentralkomite og organisasjonen ble enda nærmere knytta til partiet sentralt.  Wærdahlgruppa fungerte som ei aktiv undergruppe. Thingstadgruppa vokste og utvikla et omfattende illegalt nettverk i Trondheim og fikk i tillegg kontakter på Røros, Løkken, Orkanger, Selbu,Melhus,Stjørdal,Levanger,Verdal, Meråker,Steinkjer,Namsos,Follafoss,Malm,Grong, Stjørna,Ørlandet,Råkvåg og Rørvik. I alle fall 2 personer i ledelsen jobba illegalt på heltid, Arne Lund og Hjalmar Nilsen.
I en rapport om det illegale arbeidet blant arbeiderne i Trondheim, skrevet i Stockholm i 1943 av en som tidligere hadde arbeidet illegalt utenfor Thingstadgruppa, slås det fast at Henry Thingstad og hans gruppe «var de mest aktive innen det illegale arbeidet blant arbeiderne».
Under hele krigen organiserte folk knytta til disse gruppene innsamling av penger til etterlatte etter arresterte. Penger til finansiering av motstandsarbeidet ble også samla inn på arbeidsplassene, dette brakte organisasjonen i samarbeid med mange andre. På Marienborg jernbaneverksted ble dette organisert som loddsalg, naturlig nok uten gevinster, men det gav følelsen av å delta i en solidarisk sammenheng i ei vanskelig tid.
s.6.)
Gunnar Gundersen, som deltok i illegalt avisarbeid sammen med ungdom med bakgrunn i AUF, forteller til journalist Halldis Nergård i Uke-Adressa 1.02 i år om hvordan han samarbeidet med Wærdahlgruppa i dette arbeidet:
Han arbeidet som læregutt ved Sporveiens verksted i Trondheim. En dag ble han kontaktet av en av verkstedets eldste, en erklært kommunist. Han lurte på om Gunnar ville være postbud, han sa ja og skjønte fort at han var pengebud. Konvoluttene med penger han fikk overlevert tok han med heim. Utpå ettermiddagen pleide Kolbjørn Wiggen fra Wærdahlgruppa og henta dem. Etter hvert forstod han at pengene han fraktet ble fordelt blant familier som var overlatt til seg selv etter at familieforsørgeren var drept, tatt til fange eller hadde rømt til utlandet, pengene gikk også til motstandsarbeid. Gundersen måtte seinere gjennomgå tortur og opphold i flere tyske leire.
Avisapparatet ble omfattende, i første omgang ble illegale aviser produsert lokalt, fra høsten 1941 fikk de i tillegg tilgang på illegale aviser produsert sentralt, den viktigste ble «Friheten». Også her ble jernbanen viktig: Marienborg jernbaneverksted og Lokomotivstallen ved jernbanen ble viktige spredningssentraler – jernbanefolk gjemte de illegale avisene i lyskasterne på lokomotivene og fikk brakt pakker med aviser ut til kontaktene langs jernbanelinja. Disse organiserte så spredning lokalt. Det er en kjensgjerning at NKPs «Friheten» ble lest av svært mange både i byen og distriktene.  Men organisasjonen spredte også materiell for det illegale faglige utvalget i byen og faktisk også opprop fra prestene.
En annen side ved virksomheten til Thingstad- og Wærdahlgruppa som jeg har fått mer kjennskap til etterhvert er omfanget av flyktningearbeidet. Ved siden av flyktningeruta over Selbu, ble ruta via jernbanen over Meråker og Storlien viktig, ei rute over Røros og Fosen ble også brukt. På Verdal ble kommunisten Ivar Lillesand en krumtapp i flyktningearbeid. Motstandsfolk og andre nordmenn ble brakt over til Sverige, men også jøder og enkelte tyske flyktninger.  Vi har flere kilder som kaster lys over den innsatsen konduktør Arvid Knudsen og andre jernbaneansatte gjorde for å skjule folk i vognene og sørge for at de kom seg over til Sverige via ruta Trondheim – Storlien. 
 
s.7.)
Et interessant tilfelle er hvordan Jon Leirfall, etter krigen mangeårig stortingsrepresentant for Senterpartiet, og familien hans fikk hjelp til å flykte: I første omgang fikk Leirfall sjøl hjelp av kommunisten og kureren Mauritz Stokke i Meråker til å komme seg over fjellene og til Sverige. Mauritz Stokke samarbeidet med folk i Milorg og gjennomførte svært mange turer med flyktninger over Meråkerfjellene og til Sverige.
Flere kilder viser hvordan konduktør Arvid Knudsen fra Thingstadgruppa seinere hjalp kona til Jon Leirfall, Marie og døtrene på 12 og 2 år, inn i ei godsvogn på Hegra en mørk kveld med 20 kuldegrader 20.1 1943. De kom seg i sikkerhet i Sverige. Kort tid før dette hadde Knudsen hjulpet jøder over til Sverige på samme måte. Arvid Knudsen ble en måneds tid seinere arrestert. Han ble henretta sammen med Henry Thingstad og andre 19.05 1943.
Wærdahlgruppa hadde ellers en egen flyktningerute over Stjørdal: Flyktninger ble skjult i togene fra byen til Stjørdal, kontakten på Stjørdal fikk brakt de med lastebil opp til Meråker, der fikk de hjelp til å komme seg over fjellet til Sverige. Sjøl om mange fikk hjelp på denne måten, husket denne sjåføren etter krigen spesielt på jødiske flyktninger som ble hjulpet over til Sverige i 1942.
Organiseringa av etteretningsarbeidet mot tyske anlegg og tropper ble starta allerede i 1940, på ulike måter ble informasjonen brakt videre til de allierte. Her spilte jernbanefolk og kontakter på andre arbeidsplasser en nøkkelrolle.   En av Wærdahlgruppas kontakter ved jernbanen samarbeidet med en person med radiosender. Han formidla viktig etteretning om bombemål som ble sendt via radiosenderen til de allierte, - denne virksomheten skal ha hatt betydning for bombinga av ubåthavna på Dora sommeren 1943.
De militære gruppene var under oppbygging i 1942 - 43. En Spaniakjemper starta instruksjon og det ble arbeidet for å skaffe våpen. Flere tidsvitner, blant annet Harald Rusten, forteller om møter med folk fra Osvaldgruppa i 1942, den mest aktive sabotasjegruppa i Norge leda av Asbjørn Sunde. I hvilken grad Thingstad og Wærdahlgruppa lyktes med sine planer for sabotasje har jeg ikke oversikt over. Men former for sabotasje mot lokomotiver ved jernbanen i Trondheim ble gjennomført. Det vet vi.
s.8.)
Det er godt dokumentert at Asbjørn Sunde sendte rørleggeren Sigurd Hansen til Trondheim, han fikk seg arbeid på Værnes flyplass i 1942 . Hansen forberedte fra første stund sabotasje mot tyske fly og fikk hjelp av arbeidskolleger. Det var viktig å uskadeliggjøre landistansefly for å hindre bombing av konvoiene til Murmansk. Sigurd Hansen og hans medhjelpere lyktes i alle fall å sprenge ett langdistansefly før han ble tatt og skutt av tyskerne i Trondheim 18.09 1942. Jeg kan ikke dokumentere at dette ble gjennomført i samarbeid med kommunistene i Trondheim, men det er sannsynlig at Sigurd Hansen må ha hatt medhjelpere lokalt.
Kravene til økt konspirasjon gjennom bruk av dekknavn osv. ble forsøkt fulgt opp. Kurerer til Sverige og ledelsen i Sør-Norge ble brukt, jeg kan nevne den kvinnelige kureren Ragna Vennatrø fra Gauldal som opererte som kurer for organisasjonen både til Sverige og til Oslo.
Et viktig trekk under hele krigen er samarbeid med andre motstandskrefter, det gjelder som tidligere nevnt folk fra AUF-miljøer, men også anti-fascister på arbeidsplassene, kontakter i fagbevegelsen, arbeideridretten og avholdsbevegelsen. Jeg kan nevne at de i Trondheim fikk kontakt med Johan Cappelen som var hovedkontakt for juristene i Trondheim, Cappelen sørga for økonomisk støtte og det ble inngått avtale om nærmere samarbeid. Arrestasjonene av Henry Thingstad og andre i februar 1943 forhindra videre utvikling av dette. Etter arrestasjonen av Thingstad ble Carsten Wærdahl leder av partiets motstandsarbeid. Arne Lund, Hjalmar Nilsen og flere kom seg over til Sverige. Arne Johansen kom seg unna, lå først i dekning i byen, før han i samarbeid med kontakter på Ler fikk etablert en base der og fortsatte motstandsarbeidet. Et stensilapparat ble frakta fra Trondheim til denne basen i Gauldal, produksjonen av egne illegale aviser fortsatte der, de ble tatt med til jernbaneområdet i Trondheim og spredd videre av Wærdahlgruppa. Jeg gjør oppmerksom på at det i nedre Melhus og på Lundamo i Gauldal, var  illegale grupper knytta til Wærdahlgruppa. Lederen var Arvid Austad, svoger av brødrene Carsten og Reidar Wærdahl.
 
 
s.9.)
På det militære området ble det flere steder inngått samarbeid med folk fra andre motstandsmiljøer. På Verdal, der kommunistene stod sterkt og var meget aktive, ble grupper slått sammen under felles ledelse tidlig i 1943. Ivar Lillesand ble leder av det illegale NKP etter at Sverre Vestvik måtte rømme til Sverige. Men Ivar Lillesand ble også meget sentral i det videre tverrpolitiske motstandsarbeidet. Han jobba illegalt helt til krigens slutt. Oscar Øwre fra Verdal fortsatte som kontakt for Wærdahlgruppa fram til arrestasjonen høsten 1943. 
Blant de kommunistene som kom seg i sikkerhet i Sverige, ble flere kurerer for norske myndigheter representert  ved legasjonen i Stockholm. For eksempel Trygve Eidem og Ole B.Garberg dro i skytteltrafikk mellom Sverige og Norge i 1943-45 og utførte viktige oppdrag for norske myndigheter og motstandsbevegelsen. Trygve Eidem utførte mange oppgaver på turene tilbake til Trøndelag som kurer. Han tok blant annet opp igjen kontakten med  kommunister ved Marienborg verksted der han jobba før han måtte flykte, et sinnrikt system for formidling av etteretning ble utvikla. Informasjonen ble brakt til Sverige via togpersonalet eller via radiosender.Eidem instruerte også kontaktene sine ved verkstedet i sabotasje mot utstyr og tyske telefonledninger.
Sjøl om det ble meget vanskelig å lede og samordne arbeidet med utgangspunkt i Trondheim etter arrestasjonene og terroren i 1943, fortsatte kommunister og sympatisører motstandsarbeidet sammen med andre miljøer lokalt helt fram til frigjøringa. 
Thingstad- og Wærdahlgruppa stod for en aktiv motstandslinje der siktemålet var å utvikle et bredt samarbeid i kampen for frigjøringa av Norge. Risikoen var stor på grunn av tyskernes store apparat i det stragisk viktige Trøndelag, men ikke minst på grunn av Rinnanbandens virksomhet. Det ble gjennomført flere mislykkede likvidasjonsforsøk mot Henry Oliver Rinnan.
 
 
 
s.10.)
I et brev Henry Thingstad skrev 8.mai 1943 og som han fikk smugla ut fra fengslet avslutta han slik:
«Håper da at dere alle får være friske og at dere får overleve denne krig slik at dere får oppleve sluttkampen og den seierrike fred. En gammel verden holder på å gå under og en ny oppstår, fødselen er smertefull og tung, men det nye som fødes vil bringe lykkelige tider for alle mennesker i århundrer framover. Derfor er ingen offer gitt forgjeves. Vi dør som bærere av det nye som uvilkårlig vil komme. Mange kjærlige og broderlige hilsener til dere alle fra deres Henry.»
Henry Thingstad må vært en unik idrettsungdom og organisasjonsmann:
Han hadde bak seg en serie med lederverv i  NKU og i AIF før krigen. Under krigen fikk han ny tillit og ble motstandsleder, men måtte bøte med livet bare 27 år gammel.
 
 
 
Vi kan trygt si at medlemmene i Thingstad- og Wærdahlgruppa tok sin del av ansvaret i det verdensomspennende oppgjøret med Nazi-Tyskland.

Mange i denne aktive delen av motstandsbevegelsen i Trøndelag ofra alt i kampen for frigjøringa av Norge!

Takk for ordet.  

Website Builder drives av  Vistaprint