Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Jonas Gahr Støres opplevelser

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre deler sin opplevelse av Brexit-krisen og årsakene til den. Det er merkverdig leseropplevelse.


Publisert: 29.06.2016 - 11:11
Oppdatert: 30.06.2016 - 08:32

Brexit-krisen har rystet Europas politiske elite i den grad at selv Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre føler behov for å beskrive sin opplevelse av den. Eller rettere sagt: han beskriver alle andres opplevelse av den.

Mange briter opplever arbeidsløshet, dårlig råd, sosial dumping og uro over høy innvandring. Mange opplever at politikken ikke svarer på utfordringene de opplever i sin hverdag. Det er en fellesnevner for den protesten mot de etablerte politiske partiene vi nå ser i Storbritannia, men også i USA, Frankrike, Nederland og Hellas.
Akkurat, ja. De opplever arbeidsløshet, de opplever dårlig råd og de opplever sosial dumping – alle sammen høyst reelle og statistiske kjensgjerninger. Men de opplever ikke høy innvandring, som også er en høyst reell og statistisk kjensgjerning. De opplever bare sin egen uro over høy innvandring.

Man kan ikke annet enn å beundre rutinerte politikeres åleglatte evne til å unngå å befatte seg med en helt konkret problemstilling, samtidig som de klarer å fremstille den som følelsesbasert; et ikke-eksisterende problem som utelukkende er skapt av fotfolkets irrasjonelle, uregjerlige følelser.


Jonas Gahr Støre

Gratulerer, Støre, bedre kan du det ikke gjøre!

De siste tallene fra Storbritannias uavhengige statistiske byrå (ONS) viser at den britiske befolkningen økte med 513.000 bare i fjor. På bare ti år har befolkningen økt med hele fem millioner og som i de fleste andre europeiske land er veksten hovedsakelig innvandringsdrevet. I fjor kom det hele 77.000 innvandrere fra EU uten jobbtilbud til Storbritannia. Fortsetter den nåværende veksten vil befolkningen øke til nesten 80 millioner innen 2039. Det er nærmere ti millioner flere enn de 70 millionene Blair-regjeringen – Støres søsterparti, bare så det er nevnt – som satte landets grenser på vidt gap påsto at aldri ville bli nådd.
I 2008 viste tall fra Labour-reg­jerin­gens egen under­søkelse av den britiske arbei­dsstyrken at hele 1.089 av 1.334 mil­lioner arbei­d­splasser hadde gått til uten­landske arbei­dere i Storbri­tan­nia i løpet av en 7 års-peri­ode. En rap­port basert på de samme tal­lene kon­klud­erte med at den store innvan­drin­gen av men­nesker som er vil­lige til å arbeide for lavere lønn, hov­ed­sake­lig hadde gått på bekost­ning av inn­fødte briter i lavtlønnede yrker. Og til tross for det store antallet ledige arbei­d­splasser, falt antall inn­fødte briter i arbeid med 62.000 i samme peri­ode, mens østeu­ropeere besatt nesten 459.000 av de nye arbei­d­splassene etter utvidelsen av EU.

Men det Støre opplever at britene opplever som problematisk er altså ikke den beviselig skyhøye innvandringen, men egen uro.
Støre styrer videre:

Dette er en alvorlig samtidsdiagnose med klare lærdommer – også for Norge. For dypest sett handler misnøyen om fordeling av goder og om fordeling av byrder. Storbritannia er et splittet folk, delt enda mer nå enn før, mellom rik og fattig, utdannet og ufaglært, by og land, gammel og ung.

Storbritannia er et splittet folk, enda mer nå enn før.
Storbritannia er nå det landet i EU med de nest største økonomiske forskjellene. Mange briter er blitt «working poor», arbeidere som er fattige til tross for at de gjerne har både en og to jobber. Det britiske samfunnet preges av store problemer på boligmarkedet, i helsevesenet og i den offentlige skolen. Dette er utfordringer først og fremst av britisk opprinnelse.

Jepp, den høye innvandringen har selvsagt liten eller ingen forsterkende, for ikke å nevne skapende, effekt på disse like konkrete som følbare problemene for særlig arbeiderklassen. De hundretusenvis av innvandrerne som ankommer landet årlig skal jo ikke ha arbeid – de av dem som ikke ender i sosialsystemet som allerede er så belastet at det er nødvendig med stadig flere og større nedskjæringer, vel og merke – boliger, helsetjenester eller skoleplasser.

Men spøk til side, her oppleves jo så mangt – også at arbeidsinnvandringen har vært høy, men det skyldes absolutt ikke at Støres søsterparti åpnet grensene for de nye, østeuropeiske EU-medlemmene uten å ta et eneste forbehold slik de fleste andre EU-land gjorde. Labour opplevde nemlig at dette bare ville føre til ankomst av rundt 13 000 polakker. I realiteten ankom det over en million i den største innvandringsbølgen Storbritannia noensinne hadde sett. Støre opplever på sin side at det hele er den britiske høyresidens feil:

Et klart flertall i tradisjonelle «arbeiderklassestrøk» stemte for å ta Storbritannia ut av EU. Mange av dem opplever at EU har lagt sten til byrden. Arbeidsinnvandringen til Storbritannia etter utvidelsen med land fra Sentral- og Øst-Europa etter 2004, har vært høy. Kombinert med høyrepolitikk for mer midlertidighet og svekkede fagforeninger, har det resultert i et kappløp mot bunnen i utsatte bransjer.

EU har truffet tiltak for å begrense sosial dumping i medlemslandene, men særlig kraftfullt har det ikke vært. Det skyldes blant annet den innbitte motstanden fra blant annet britisk høyreside. Ikke uten grunn frykter britisk fagbevegelse en enda verre arbeidslivspolitikk når de går ut av EU.
Den britiske høyresiden har i flere tiår gitt feil svar på disse grunnleggende spørsmålene. Et eksempel er fagforeningene. Sterke fagforeninger skaper en viss jevnbyrdighet mellom arbeid og kapital i samfunnet. Det er en samfunnsorden Margaret Thatcher på 1980-tallet gikk til angrep på. Målet var å svekke fagbevegelsen og redusere fellesskapets ansvar gjennom privatisering. Det lyktes hun og høyresiden med. Prisen betaler britene – hele Storbritannia – nå.

Slemme, slemme Margaret Thatcher. Tenk å tvinge Labour til å åpne grensene på vidt gap slik at innvandrere fra fattigere EU-land strømmet til Storbritannia og i stor grad fortrengte den innfødte – etablerte innvandrere inklusive – arbeiderklassen fra arbeidsmarkedet og bidro til å presse allerede lavtlønte yrker enda lenger ned!
Det er grunn til å minne om at de samme mekanismene for lengst er påvist her hjemme. Det hevdes ikke sjelden at arbeidsinnvandringen er lønnsom nok til å demme opp for denne utviklingen, men SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp, i tillegg til at den fortrenger “innfødte” fra arbeidsmarkedet, hvilket også er dokumentert av både NHO og LO. – Utenlandsk arbeidskraft presser ut norsk, sa LOs sjeføkonom Stein Reegård til Dagbladet i oktober 2014 og ifølge NHO rammer det «hovedsakelig de med lav kompetanse”.

Vår arbeiderklassevenn opplever det likevel som en trøst at Norge ikke er Storbritannia, selv om han opplever det som betimelig å advare mot at vi er på full fart i samme retning – og det er de Blåblås skyld. Riktignok har hans eget parti og ikke minst han selv har styrt landet i åtte sammenhengende år før de Blåblå, men bare se hva som har skjedd nærmest over natten:

Aksept for økende arbeidsledighet, mangel på nye arbeidsplasser, usosiale skattekutt, en passiv politikk mot sosial dumping som nylig ble kritisert av Riksrevisjonen, en svekket arbeidsmiljølov, sentralisering og en politikk som setter by og land mer opp mot hverandre og mer vekt på konfrontasjoner i innvandringspolitikken enn integreringspolitikk som virker. Dette er umiskjennelig høyrepolitikk som øker forskjellene.

Nå er det fristende å spørre om hvilken virkningsfulle integreringspolitikk Støre sikter til, men det får ligge i denne omgangen.

At Norge ikke er som Storbritannia kan jo Støre fortelle til flere av våre næringslivsbransjer; de som hovedsakelig drives og bemannes av det som er arbeiderklassen.

Titusenvis oppholder seg ulovlig i Norge og bidrar til å true næringsgrunnlaget for norske bedrifter i flere bransjer som driver lovlig. Problemet er økende, sa skattedirektør Hans Christian Holte til NRKs Tormod Strand i fjor.

En rapport utarbeidet for Utlendingsdirektoratet anslår at mellom 18.000 og 56.000 personer oppholder seg ulovlig i Norge og at de fleste trolig er avviste asylsøkere. Forskerne bak rapporten tror imidlertid at det reelle antallet er nærmest det laveste anslaget på 18.100. Gruppen har ingen rettigheter i Norge og sluses ofte inn i den svarte økonomien av kyniske bakmenn som således ukonkurrerer firmaer som driver lovlig. Også politiet ser varslene. I Kripos sin rapport om den organiserte kriminaliteten i Norge i 2015, står det om arbeidskriminalitet:

I enkelte bransjer er det avdekket at store entreprenørselskap, gjerne uvitende, har underentreprenører som benytter seg av ulovlig arbeidskraft. Dette bidrar til å utkonkurrere seriøse aktører og har en konkurransevridende effekt i disfavør av virksomheter med ambisjoner om å drive lovlig.

Særlig utsatt er bransjer som bygg og anlegg, bilpleie og bilvask, og serveringsbransjen. Ifølge Byggenæringens Landsforening er malerbransjen en av bransjene som er i ferd med å ødelegges av svart arbeid.

Og hvis noen nå skulle tro at problemet var nytt, så får de tro om igjen. Problematikken var kjent allerede i 2008, og daværende statssekretær i Støres Parti, Libe Rieber-Mohn, forelo den gangen flere tiltak for å stanse utviklingen – som for eksempel å sende ut avviste asylsøkere og ulovlige innvandrere raskere. Vi vet alle hvordan det gikk.

Den svarte økonomien nøyer seg heller ikke bare med å være svart økonomi, den har ikke sjelden noen fingre i den store velferdskrukken i tillegg. I 2015 slo Eivind Borge i Kripos alarm om utviklingen av den organiserte arbeidskriminaliteten i Norge. Han fortalte om at mafialignende strukturer er i ferd med å ta over deler av norsk næringsliv, at politiet ikke var godt nok rustet til å ta opp kampen – og interessant nok med tanke på Gahr Støres opplevelser: politikeres manglende forståelse for problematikken.

– Det er viktig å si dette nå, slik at vi kan gjøre noe med dette før det er for seint. Vi ser at de kriminelle nettverkene operer på samme måten som de tradisjonelle mafiaene i andre europeiske land. De bruker alt fra bedrageri, skatte- og trygdemisbruk til mer alvorlig kriminalitet som menneskehandel, omsetning av narkotika, vold og trusler for å få innpass i det norske samfunnet, sa Borge til Dagbladet og la til at en rekke norske bransjer er rammet. Han nevnte disse spesielt: bygg og anlegg-, restaurant-, transport- , dagligvare- og  renholdsbransjen.

Utenlandske bander utgjør en vesentlig og voksende del av trusselen, og Kripos ser at primært albanske, litauisk og polske kriminelle miljøer får innpass i det norske samfunnet.
– En god del av disse miljøene er aktører fra andre land. Disse miljøene har en helt annen terskel når det gjelder bruk av vold og trusler. De tar med seg slike metoder inn i det legale norske arbeidslivet, sier Borge.

Den delvis tilreiste virksomheten er mao særdeles samfunnsskadelig, ikke minst fordi den presser ut lovlydige skattebetalere som opprinnelig betaler for velferdsytelsene de kriminelle urettmessig tilegner seg. Fra den felleskassen – du vet; den som vår sosialdemokratiske partileder trenger å fylle for i det hele tatt å ha noe å omfordele – de overhodet ikke bidrar til selv, men likevel behandler som sin private sparegris. Hvor skal etterhvert pengene til livsopphold for dem som mister jobben sin som følge av de kriminelles virksomhet komme fra?

Ikke tenk på det, det er nok bare din egen uro du opplever.
EU bør og må forstå at samarbeidet er kommet i utakt med store velgergrupper. Men dette handler om mer enn EU. Det er bare ved å forstå den dype følelsen av utrygghet og urettferdighet som ligger bak utmeldelsen, at vi er i stand til å trekke de nødvendige lærdommene av Brexit.

Hvis Jonas Gahr Støres besynderlige skriftstykke er symptomatisk for hans og Arbeiderpartiets evne til å trekke nødvendig lærdom av Brexit – ja, da opplever jeg uro for resultatet av neste Stortingsvalg.
Du kan støtte HRS ved å dele artikkelen, ved å følge oss på Facebook og ved ågi en gave.


Alex Gordon, CPB: `Britisk nei til EU er arbeider-solidaritet. Det tvinger Cameron-regjeringen til å gå av`.

Alex Gordons tale på møtet for europeiske fagorganiserte, 28/5-16, viser hva han la vekt på for å få britiske fagorganiserte med i Brexit-kampanjen. Gordon er organisasjonsansvarlig i Lexit; Venstrekreftenes kampanje mot EU før avstemningen, men også i ledelsen av CPB: 

«Jeg hilser dere fra Lexit! Jeg er her fordi det er et avgjørende øyeblikk for arbeiderklassen: I UK, internasjonalt og i Frankrike hvor dere kjemper mot arbeidsmarkedsloven `El Khomri`, et siste eksempel på folkets motstand mot finanskapitalens diktatur via EU-kommisjonen. I land etter land angriper EU-institusjoner arbeiderrettigheter og historiske seirer, vunnet av generasjoner av arbeidere. Solidaritet med de franske arbeidernes kamp mot EU-angrepene! 

I UK er det motstand blant kommunister og progressive, fagorganiserte og fra migranter i arbeider-foreninger fra India, Bangladesh, Tyrkia og ungdom fra Hellas og Øst-Europa. for klassefienden har samlet massivt for å få oss til å bli i EU. Representanter for Goldman Sachs og globale banker med sete i City of London, IMF-direktør Madame Lagarde, president Obama, imperialist-lederne i Europa og Canada, NATOs generalsekretær og leder av Bank of England har alle samlet seg for å kreve, overtale og true britiske velgere om at en stemme for å gå ut av EU vil føre til krig, økonomisk krise og et liv i endeløs pine. Ironisk, for akkurat slik er resultatet av politikken deres. Jeg tviler ikke på at mor Theresa vil bli gravd fram  de siste ukene før avstemningen for å bruke henne som siste appellant for EU som fontenen for tro, håp og kjærlighet.
Det er en skam at flertallet av sosialist-ledere og fagforeninger har ledet en uærlig kampanje,  som under den franske folkeavstemningen om EU i 2005. De forteller fagforeningsfolk og arbeidere at det er i våre beste interesser å bli i EU. Et lite, modig mindretall av fagorganiserte i transport-arbeider-foreningene RMT og ASLEF, som organiserer folk innen tungtransport til vanns og til lands, ikke minst jernbane -og metro-arbeidere. Dessuten den britiske fagunionen av bakere og noen få Labour-representanter i underhuset har prøvd å forklare hvordan EU-politikk -og instituasjoner i UK, Frankrike, i hele Europa og globalt angriper rettigheter for å tjene interessene til den globale storkapitalen. Den venstreorienterte nei-kampanjen Lexit, Left Leave, ber arbeidsfolk stemme nei til EU, 23/6 av 2 prinsippielle grunnner:

1) En stemme mot EU er internasjonalisme og solidaritet med undertrykte og arbeidere, ikke bare i Europa, men i hele verden. EU er en imperialistisk pillar i NATO, IMF og EU-aksen. Et slag mot EU svekker imperialismen. Derfor sier pro-imperialister av alle avskygninger ja. 2) En nei-stemme er raskeste metode på å få vekk Camerons kutt-regjering. En ugjenkallelig og dyp splittelse blant de konservative toryene, viser en taktisk konflikt mellom grupperinger på høyresiden om hvorvidt de skal fortsette å være junior-partner til Tyskland i EU eller fortsette som en alternativ pol for global finans-kapital utenfor EU.

En stemme for å forlate EU vil sikkert føre til at de konservative må skifte ut statsministeren og utlyse nyvalg. Da har velgerne mulighet til å velge en regjering som er forpliktet til å stå opp mot dagens kutt i velferden. Lexit-kampanjen har påtatt seg en spesiell oppgave de siste få ukene før avstemningen, 23/6.  Vi skal sprenge mytene og løgnene om et `sosialt Europa` som fremmes av EU-institusjoner som ETUC og kommersielle medier. De blir kynisk gjentatt av LO-ledere som ikke har klart å stanse regjeringens fagforeningsfiendtlige angrep og heller ikke å forsvare arbeidernes lønn og arbeidsforhold de siste 5 år. En melding fra LO-ledelsen hevder at et nei vil sette kvinners rettigheter `flere 10-år tilbake`. Og EUs `stabilitet -og vekst-pakt` - `Amsterdam-forliket` i 1997, ble utformet slik at alle land må kutte i offentlig sektor. Det har ført til de hardeste angrepene på likestilling de siste 20 år. 

LO har hevdet at bare EU er i stand til å forsvare rettigheter mot diskrimiering av gravide på lønn, rett til fridager og pensjoner. Men fordelene for arbeiderkvinner med likelønn og like rettigheter ble vunnet i kamper og kampanjer fra fagforeninger og kvinneorganisasjoner som kjempet for likestilling i generasjoner. Hva har EU oppnådd for kvinnene i Hellas, Portugal, Romania eller Bulgaria? Faktisk startet kamp for lik lønn mellom menn og kvinner for over  100 år siden. Britisk LO satte det på dagsorden i 1888. Labour, arbeiderpartiet, inkluderte rett til lik lønn for likt arbeid for alle ansatte i sitt manifesto fra 1964 og Arbeiderparti-regjeringen introduserte Likelønnsloven i 1970, flere år før UK ble med i EU. Det var resultat av økende  press fra britiske arbeidere, deriblant streik blant kvinnelige bilarbeider ved Ford-fabrikken i Dagenham i 1968 og kampanjer under ledelse av en nasjonal felleskampanje for likestilling som kulminerte i massive demonstrasjoner i 1969. EU-tilhengere ignorerer dette og peker på Roma-traktaten av 1957 som vektlegger prinsippet og lik lønn for likt arbeid i artikkel 119. Men den ble tatt med som konsesjon til franske arbeidere som allerede hadde fått en lov som sørget for likelønn og fryktet det ville gi konkurrentene fordeler. Derfor må vi takke franske arbeideres klassekamp for likelønns-loven, ikke kreditere EU-institusjonene, som britisk LO gjør. I praksis er det tydelige likelønns-gap i EU, 60 år etter Romatraktaten. I tillegg angriper reaksjonære religiøse krefter og høyre-ekstremister ideen om rettigheter knyttet til seksualitet og prevensjon, som ble kjempet fram av flere generasjoner kvinner og menn. 

Økonomisk krise og neo-liberalistisk tvangstrøye-politikk er en unnskyldning for å svekke likestilling mellom kjønn i flere EU-land.  I Slovenia, der kvinner var vant til å tjene 100 %  under svangerskapet, er denne permisjonen redusert med 90 % eller mer. EU tvangskutter for millioner fra Irland til Hellas. Det øker arbeidsløshet, senker lønn, skaper utrygghet, massiv privatisering og TTIP. At dette EU er sosialt og fremmer likhet, er totalt absurd.
Vi godtar ikke påstander om likhet eller arbeiderrettigheter fra de samme EU-institusjonene som angriper arbeidernes rettigheter i Frankrike og vil oppheve fagforeninger rett til å kreve kollektive avtaler som prisen for `redningspakker` til Hellas, Portugal og Irland. De fortsetter å angripe fagforeninger overalt for å forsvare bankene og storkapitalens interesser.

Inntill de aller siste dagene har britiske medier nesten totalt avvist å rapportere om de massive sosiale kampene blant franske transport-arbeidere, jernbanefolk, olje-arbeidere, ungdom og de arbeidsløse. De vil ikke frata de britiske velgerne illusjoner om et `sosialt EU`.
Men arbeidsfolk i UK forstår mer og mer at et `sosialt Europa` er et mytisk vesen av samme type som enhjørningen. Seier for arbeiderklassen i Frankrike mot regjeringen Hollande-Valls ved å stanse de nye lovene for arbeidsmarkedet, El Khomri-loven, er et signal til velgerne i UK, 23/6, om at arbeidfolk bare kan beskytte sine interesser ved å avvise EU. En seier for franske arbeidere og fagforeninger er beste eksempel som kan gis til velgerne i UK, 23/6. En stemme for å gå ut av EU i UK, 23/6, vil styrke de franske arbeiderne og svekke de herskende elitene som angriper arbeidernes retigheter i landet deres og i vårt land.  
   
Konflikten er nå kommet åpent ut. Desto viktigere er det at folk på venstre-siden som ennå skaper illusjoner i og om EU tar ansvar. Arbeideres rettigheter og likestilling er vår felles kamp. EU er vår felles fiende. Solidaritet er kjernen i vår internasjonalisme.
 
CP of Britain, Alex Gordon, 29/5-16.   Oversatt for Friheten/Radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 30/6-16   
 

Bakrus i Brüssel:

Britene stemmer ja til utmeldelse av EU. Sahra Wagenknecht: `Europa må endre seg eller falle fra hverandre`.

Britene vil ut. Ved gårsdagens folkeavstemning i UK stemte 51,9 % for Brexit. Avstanden til dem som vil bli, ble til slutt 1,3 millioner stemmer. Valgdeltakelsen lå på 72,2 % av de 46,5 millioner registrerte stemmeberettigete. Formelt er resultatet av avstemningen ikke bindende for regjering og parlament. Men til nå har det vært utelukket at utøvende og lovgivende makt vil sette seg over folkeviljen. 


Nei folket har vunnet:
`Brexit-tilhengere jubler over folkeavstemningens resultater. Foto: Michael Kappeler/dpa.

Statsminister David Cameron ga 24/6-16, en erklæring foran kontoret i Downing Street 10. Det utelukkes ikke at han trekker seg etter å ha vært statsminister siden 2010. Han foreslo folkeavstemning allerede i 2013 og håpet først og fremst at det ville roe ned kritikken fra EU-motstandere i egne rekker. Den regningen gikk ikke opp. Likevel ble Camerons avgang ute-lukket av UKs utenriksminister Philipp Hammond i samtale med Sky News TV: »Han vil fortsette å utføre forpliktelsene han har overfor det britiske folket«.

Mens de som seiret jubler, reagerer spekulanter. Aksjene for britiske selskap styrtet fredag morgen da pundet havnet under 1,35 US-dollar og laveste nivå siden 1985. Det internasjonale valutafondet, IMF, arbeidsgiverorganisasjoner og bank-folk i London og fastlands-Europa har konstant advart mot Brexit. I tilfelle utmeldelse fryktet de globale økonomiske turbulenser og uro på finansmarkedene. I Brüssel fryktes dessuten at Brexit kan stimulere tilsvarende krav om utmeldelse i andre EU-land.

President i EU-parlamentet, Martin Schulz (SPD), er straks i sving med en sjarm-offensiv mot slike fryktscenarier: `En kjedereaksjon blir det ikke`, sa han på morgensending i tyske  ZDF.  Sosialdemokraten tror negative reaksjoner fra økonomi og på børser er det eneste som vil skje. Han går ut fra at utmeldings-forhandlinger mellom London og Brüssel vil komme raskt igang. UK må ifølge artikkel 50 i EU-avtalen offisielt informere EU om Brexit. Da går en 2-årsfrist der begge sider må forhandle oppløsning av interne forbindelser. Sjefene i EU-institusjonene har møte 24/6 i Brüssel for å drøfte følgene av britisk exit. I Skottland blir det  samtidig fremmet krav om ny folkeavstemning for uavhengighet fra UK. Det er 2 år siden skottene sa nei til brudd med UK. Da stemte 55,3 % nei til brudd med London. Til BBC sa den skotske statsministeren Nicola Sturgeon: «Skottland har det klart for seg og i stor grad stemt for å bli i EU, med 62 mot 39 %». For 2 år siden stemte skottene ned et forslag om å forlate UK. Før avstemningen, 23/6-16, hadde Sturgeon antydet at `Brexit` ga grunnlag for å overveie ny utmelding av UK.  

Linkes gruppeleder i forbundsdagen, Sahra Wagenknecht, gjorde tilstanden i EU ansvarlig for britenes stemmegiving. Hun skrev på twitter: `Brexit viser: Konsern-lobbyismen i Brüssel har undergravd folkelig støtte. Europa må endre seg eller falle fra hverandre`. 
Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier viste seg også skuffet over resultatet av Brexit-avstemningen: `Nyhetene fra Storbritannia gjør oss faktisk desillusjonert`, sa han på fredag i Berlin. SPD-politikeren ventes på EUs utenriksministermøte i Luxemburg, som vil drøfte konsekvenser av avstemningen. 25/6 samles utenriksministrene fra de første 6 EU-landene, også kalt `de indre 6`: Tyskland, Frankrike, Italia og Benelux-landene.

Oversatt for Friheten / Radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 30/6-16. Kilde: dpa/ AFP/ Reuters /jW, 24/6-16.
   
 
Irlands KP - Communist Party of Ireland:

Et annet Europa er mulig, et annet EU umulig.

De irske kommunistene er solidarisk og hilser beslutningen britiske velgere, der arbeidsfolk har spilt en avgjørende rolle for et flertall for Brexit. Folkets nei er en gledelig seier over et frykt-prosjekt som ble utløst av storkapitalen, globale banker og finans-institusjoner med EU og den herskende eliten i alle EU-land. Og vår irske regjering henger som et slips etter denne EU-eliten. Vi gratulerer dem i Nord-Irland som grep muligheten og stemte nei til EU.

Vi krever ny folkeavstemning også i den irske republikken om fortsatt medlemskap for å sette en stopper for ytterligere og dypere integrasjon i EU. Vi må gjenerobre nasjonalt demokrati og sjølråderett. Vi krever også slutt på hemmelige forhandlinger mellom EU-institusjonene og USA om TTIP.

Arbeidsfolk i UK har sendt et kraftig budskap til London og Brüssel om at de har fått nok av innblanding, kroniske kutt i velferd og av storkapitalens interesser før folks behov. Vi avviser EUs tvangstrøye-økonomi. Dets politisk-økonomiske strategi krenker demokratiet og folks evne til å forme økonomiske og sosiale prioritering og finne en alternativ kurs for landet.  

Over hele EU vil millioner av arbeidsfolk ønske det britiske nei velkommen. Det kan være starten på avslutningen av EU av gode grunner. Fryktprosjektet EU med sin elite, brukes til å tvinge innbyggere i Hellas, Spania, Italia, Kypros og Irland til å godta gjelds-slaveri og at det ikke er andre alternativ enn å løse ut bankene og spekulantene på bekostning av folket. Og ikke bare det: Samme strategi har vært brukt mot arbeidsfolks rettigheter over hele EU.

Frykt gir folk følelse av at det er umulig å gjøre annet enn å kamuflere brutale angrep på arbeider-rettigheter og arbeidsmiljø og undergrave demokrati og nasjonal sjølråderett.

Fryktens spiral er nå brutt. Arbeidsfolk må bruke muligheten vi nå har til å fremme våre krav i hele EU-området. De må selv stå opp og bygge aksjonsenhet mot de massive angrepene.

Tiden er inne til å mobilisere arbeidsfolk for et progressivt og demokratisk venstre-alternativ til planene og strategiene som presses fram av storkapitalen via EU-institusjonene.  
     
Oversatt, 30/6-16, Per Lothar Lindtner. Kilde: Communist Party of Ireland, 24/6-16.
 
 

Website Builder drives av  Vistaprint