Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Sandefjord Symposiet 2015



70 år siden frigjøringen fra facismen 8. mai 1945.
Krigsseilerne, motstands-arbeidet, flyktningerutene och livsöden under beredskapstiden

I Sandefjord kom nyhetene om kapitulasjonen 7. mai 1945 om ettermiddagen gjennom den NS-kontrollerte NRK-radioen, først på tysk ved 17.30 tiden og så på norsk. Folk samlet seg særlig under balkongen over avisen Vestfolds redaksjonslokaler i Storgata. Her satte 17-åringene Odd Evensen og Kjell Røyeng opp en stor Huldra-radio. Den var innstilt på de norske sendingene fra BBC i London, og klokken 18.30 kunne folk høre de norske nyhetene på direkten. Da brøt jubelen løs også i Sandefjord. Radioen formidlet også talene og jubelen på Trafalgar Square i London.
 
Program
 
Sandefjord Bibliotek fredag 8. mai
12.00 Om Sandefjord Symposiet ved Knut Vidar Paulsen, Stiftelsen
         Natur og Kultur
12.01 Åpning av Sandefjord Symposiet ved Paul Karlsen,
         Hjemmefronten Sandefjord
12.05 8. mai i Sandefjord ved Tor Bjørvik, lokalhistoriker
12.35 Pause
12.45 Krigsseilerne ved Oddvar Schjølberg, forfatter
13.30 Atlanterhavserklæringen og gjenstående saker ved Knut Vidar
        Paulsen, Nordahl Grieg Fredsfond
13.45 Ordskifte
14.00 Avslutning første dag
 
Sandefjord Bibliotek lørdag 9. mai

Kl. 10.00 Glimt fra motstandskampen og flyktningetransporten ved
             Paul Karlsen, Hjemmefronten i Sandefjord.                   
Kl. 10.35 Flyktningerutene til Sverige fra Sandefjord ved Heidi Bjørvik
            Johansen, historiker
Kl. 11.15 Motstands dikt før og under Den annen verdenskrig ved
             Odd Georg Murud, kulturformidler
Kl. 11.45 Pause
Kl 12.15 Sivilt motstandsarbeid under krigen i Sandefjord ved Heidi
            Bjørvik Johansen, historiker
Kl. 12.45 Livsöden under beredskapstiden ved Ulf Hansson,
             Strömstad Museum 
Kl. 13.30 Avslutning

Kl. 14.00 Avgang med Colorline for en sjøreise i flyktingenes spor.
             Reiseleder Knut Vidar Paulsen vil sende rundt lister for  
             påmelding under symposiet 8. og 9. mai for egen bestilling
             av reise og middag, sewww.colorline.no — tlf.: 810 00 811

Kl. 16.30 Ankomst Strømstad
Kl. 17.30 Avgang fra Strømstad
Kl. 20.00 Ankomst Sandefjord






Arrangører: Nordahl Grieg Fredsfond, Stiftelsen Natur og Kultur, Aktive Fredsreiser, Strömstad museum
 
Kontaktperson Knut Vidar Paulsen tlf.: 0047 41 50 62 71 e-post knutvidarpaulsen@gmail.com


















Minnetavlene med innskriften ― De satte livet inn ― i våpenhuset i Sandar Kirke over 222 sandaringer ― avduket 17. mai 1947. 

100 navn står også på minnetavlene i Sandefjord kirke ― avduket 29. juli 1947.












Ungdomskorpset spilte og spilte i fredsdagene etter 8. mai. 10.mai kom Grini-fangene hjem i buss til Sandefjord.















Hjemme-frontsoldater med aksel gevær på torget i fredsdagene.
 


Fra en minnekarkering i regi av Sandefjord Forsvarsforening foran Sandefjord kirke 8. mai 2012.












Paul Karlsen fra Milorg og Hjemmefronten fortalte om sitt arbeid og hendelser i motstandsarbeidet under krigen den 9. mai 2015.












Et utsnitt av tilhørerne på Biblioteket.









Heidi Bjørvik Johansen som er historiker under et av de to foredragene.







Odd Georg Murud som er kulturformidler leste motstandsdikt fra før og under krigen og sang sanger.

















Krigsseiler Aksel Remøe, 96 år fra Unneberg til høyre og krigsseiler Helge Andersen fra Rekkevik i Larvik som deltok i kampene i Afrika og Normanndi var med på minneturen med Colorline i flyktningenes spor over til Sverige.







Heidi Bjørvil Johansen og Paul Karlsen på minneturen.




Atlanterhavserklæringen og utfordringene
 
Av Knut Vidar Paulsen, Nordahl Grieg Fredsfond
 
President Franklin D. Roosevelt hadde våren 1941 etter en hard politisk kamp sikret oppslutning om låne/leieavtalene, et massivt hjelpeprogram som skulle omfatte våpen og utstyr for mer enn 50 milliarder kroner til de allierte i Europa. Roosevelt erklærte i slutten av juni 1941 støtte til alle som bekjempet Hitler, inkludert Sovjetunionen.
 
«Den 9. juli instruerte han statssekretær Sumner Wells om å sørge for at en betydelig hjelp nådde Russland før 1. oktober», skrev historikeren Joan Beaumont i verket Comrades in Arms. «Han bekreftet løftene overfor den russiske ambassadør Oumansky dagen etter, og sa at jagerfly ville bli levert meget hurtig».
 
Roosevelt øvet nå sterk innflytelse på britisk politikk og Churchill var i dialog med Stalin få dager før krigens første viktige politiske konferanse i Placentia Bay på Newfoundland. Etter konferansen ble Atlanterhavsdeklarasjonen sendt ut i august 1941 av Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill fra dekket på en krysser utenfor Newfoundland. Erklæringen satte opp fredens mål — demokrati, menneskerettigheter og frihet fra nød.
 
Norske tankskip fraktet 40 % av brennstoffet til de allierte styrkene og norske sjøfolk var en forutsetning for at London ikke falt. Den britiske admiralen Charles Dickens sa i en radiotale til det engelske folk via BBC i januar 1941: «Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser». 
 
Den sovjetiske Generalfeltmarskalk Georgij Konstantinovitsj Zjukov skal i følge avisa Friheten 5. august 2014 ha uttalt at «uten den norske sjømann i konvoiene fra England ville Sovjet neppe ha klart seg». 5000 stridsvogner og 7000 fly var en del av våpenforsyningene som fra de allierte ble sendt til Sovjet Unionen under krigen. 
 
Og den britiske transportministeren Sir Noel Baker la også stor vekt på betydningen av den norske handelsflåten da han  i 1942 sa følgende: «De norske tankskipene er i slaget om Atlanterhavet det samme som Spitfireflyene var det i slaget om Storbritannia».
 
Verdens største rederi The Norwegian Shipping and Trade Mission med over 1000 skip og med en bemanning opp mot 38 000 sjøfolk finansierte gjennom Nortraskipfondet den  norske regjering i London. Stortinget og regjeringene Gerhardsens dårlige behandling av Krigsseilerne er et stygt kapittel i norsk historie.
*
I Norge var det under krigen om lag 100 000 sovjetiske krigsfanger og slavearbeidere. Etter frigjøringen 8. mai omkring den 13. juni 1945 gikk de første togene med sovjetiske krigsfanger via Sverige og Finland til Sovjetunionen. «I løpet av en måned ble i alt 75 859 sovjetiske krigsfanger sendt med skip og tog fra Norge, Ytterligere 8000 ble sendt til Sovjetunionen etter 11. juli. Det har vært mange rykter og historier om hvilken skjebne eksfangene møtte etter at de kom hjem. Nyere forskning viser imidlertid at godt over 90 prosent av dem ikke fikk straff etter hjemkomsten», skriver Bjørn Westlie i boka: Fangene som forsvant, s.187. ISBN978-82-430-0913-4
 
Vi har overfor forrige regjering og den nåværende krevd at disse slavearbeiderne eller deres etterlatte mottar en veteranpensjonen for det slavearbeidet de utførte for NSB og Statens veivesen i Norge under krigen.   
 
Den kalde krigen blokkerte for forsoning nasjonalt og internasjonalt mellom de allierte under krigen. Olje og gassavtalen mellom USA og Russland i 2001 ble en ny tilnærming. Islands utenriksminister og de nordiske forsvarsministrene avsluttet en felles artikkel i Aftenposten 10. april med et løfterikt perspektiv: «Vår felles ambisjon er å øke forutsigbarheten, bidra til en fredelig utvikling og til å unngå militære hendelser og konflikter». Dette kan gjenåpne tillitskapende militært samarbeid mellom de nordiske og baltiske land, samt Russland og Hvitrussland.

De nordiske land har støttet fredsavtalen i Minsk mellom Ukraina, folkerepublikkene Lugarsk/Donesk og Russland. Når sanksjonenes utløper til sommeren må de oppheves av EU og Russland. Det eksisterer i dag ikke noe alleuropeisk konfliktstoff mellom Norge, de nordiske, baltiske land, EU og Russland som skal bli omsatt i væpnet konflikt. Norge og Russland har aldri vært i krig, men har historisk gjerne vært allierte når det var krig i vår del av verden. Denne geopolitiske erfaring er gyldig også i vår tid. De arktiske lands suverenitet, territorielle integritet skal derfor støtte nedrustning, tillitskapende samarbeid, felles og kollektiv sikkerhet.
 
Vår nordlige dimensjon og vår nordiske dimensjon har vi tatt opp ovenfor NATO, Collective Security Treaty Organisation, CSTO og Organisasjonen for avtale om kollektiv sikkerhet (ODKB). Under Tilsynskonferansen for Ikkespredning av atomvåpen, NPT, i New York 27. april til 22. mai 2015 med 189 land  som diskuterer ikke-spredning, nedrustning og fredelig bruk av kjerneteknologi, skal de nordiske og baltiske land foreslå 6 punkter til Sluttdokumentet på NPT-konferansen:
 
1.    Reduksjonsplan for atomvåpen fram til 2020.                            
                                 Antall stridshoder
Atommakt År:   2015  2016   2017   2018    2020
USA                  5113  1500     750     300          0
Russland            4650  1500     750     300          0
Storbritannia        185   170     100       50           0
Frankrike             300   250      150       75           0
Kina                   180   160      100       50           0
Israel                   80     30        0         0            0
Pakistan         <70–90     50      25       15            0
India               60–80     50       25       15            0
Nord-Korea         <10       5         0        0             0
 
Forslag til skisse støtter FNs sikkerhetsråds mål om global zero – globalt null – for atomvåpen og er utarbeidet på bakgrunn av opplysninger i Bulletin of the Atomic Scientists, The Guardian, Federation of American Scientists og VG 27. mai 2009. Under NPT-konferansen i New York 3. mai 2010 offentliggjorde USA for første gang antallet atomstridshoder. Ifølge utenriksminister Hillary Clinton hadde USA da 5113 atomstridshoder. Den 26. november 2011 vedtok Røde Kors og Røde Halvmåne-bevegelsen å gå inn for et forbud mot atomvåpen. Se også :http://www.fas.org/programs/ssp/nukes/nuclearweapons/nukestatus.html
 
2. Alle land med atomvåpen vedtar innen den 22. mai ikke å anvende atomvåpen mot land som har undertegnet avtalen om Ikke spredning av atomvåpen.
 
3. Avståelse av øvelser med atomvåpen, atomvåpnene tas ut av beredskap og modernisering av arsenalene fryses fra 01.07.2015 — 2020.
 
4. Atomvåpenmaktene trekker tilbake sine atomvåpen fra alle andre lands territorium og avvikler rakettskjoldet innen 2016.
 
5. Alle atommakter deltar i Den internasjonal konferanse om virkningene av atomvåpen og atomkrig. På den tredje konferansen i Wien 8. og 9. desember 2014 deltok 146 land.
 
6. Midler fra atomnedrustning øremerkes grønn omstilling og avskaffelse av fattigdom.


De seks punktene er i samsvar alleuropeiske og arktiske interesser. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har bedt Forsvarssjefen om et fagmilitært råd innen 1. oktober — et sikkerhetsfaglig råd fra Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NMS) innen 1. juli — og en uavhengig ekspertgruppe la fram sin rapport på Nobelinstituttet den 28. april 2015.

Norge bør under Tilsynskonferansen for Ikkespredning av atomvåpen i mai ta initiativ for samtaler på politisk nivå for at de planlagte 15 besøk og aktiviteter, som skulle ha funnet sted høsten 2014 nå finner sted sammen med Russland. For eksempel:
 
  • Besøk fra den russiske hærsjefen
  • Stabssamtaler om sjømilitært samarbeid
  • Bilaterale embetssamtaler.  
 
Norge bør i samband med Tilsynskonferansen åpne disse dørene for å fryse avskrekkende militærøvelser og fremme nedrustning, samtidig som samvirket innenfor kystvakt og grensevakt, søk og redning, og om mekanismene i Incidents at Sea-avtalen, og kontakten mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåten ivaretar alle parters sikkerhet i sjøområdene i nord samt stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder.
 
Et tverrpolitisk forlik på Stortinget må ta høyde for Norges særegne beliggenhet, geografi, sikkerhetsbehov og internasjonale forpliktelser først og fremst vår plikt iht. FNs 3. havrettskonvensjon til å husholde med ressursene i EEZ og på kontinentalsokkelen, men også forpliktelsene som medlem av FN. Til nå har vi langt på vei bygget et høyteknologisk ekspedisjonskorps som først og fremst er tilpasset NATOs og USAs behov, men som er dårlig egnet til å ivareta norsk sikkerhet.
 
I den sammenheng er det av enkelte foreslått en sterkere militær terskel i Finnmark, men det er også en annen og bedre vei å gå. Norge og de nordiske land bør be Russland redusere bemanningen i sine garnisonsforlegninger på Kolahalvøya og langs grensene til Finland og de baltiske land, og som tillitskapende motytelse redusere NATOs avskrekkende militærøvelser. En slik linje fra Regjeringen Solberg vil åpne for en nødvendig dialog med Russland om situasjonen i Ukraina og styrke våpenhvileavtalen i Minsk. Stormakten Russland og NATO trenger et tillitskapende påtrykk for å forhandle fram avtaler om å redusere de gjensidige avskrekkende militærøvelsene.
 
Norge, Sverige og Finland må i samarbeid med de baltiske land søke å få til tillitskapende militærøvelser mellom Russland og Hvitrussland, for å bidra til avspenning, felles og kollektiv sikkerhet i vår del av Europa. Den kjennskap, kunnskap og forståelse som Norge, Sverige og Finland har bygget i de tillitskapende militærøvelsene med Russland tidligere er i samsvar med norske, finske, svenske og russiske interesser og styrker den felles sikkerheten i vårt grense område.
 
*
Den rød/grønne regjeringen tok initiativ til en konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen i 2013, som løper samtidig med forhandlingene om et forbud mot atomvåpen og Ordførere for freds arbeid med å fjerne alle atomvåpen innen 2020.

NATOs generalsekretær og tidligere Ap-leder Jens Stoltenberg har sagt at NATO vil «forbli en kjernefysisk allianse så lenge kjernevåpen eksisterer». Derfor står Ordførere for freds sluttdato for å avskaffe alle atomvåpen i 2020 helt sentralt, nå når også de humanitære argumentene er brakt inn i FN-diskusjonen.

Lykkes det ikke Norge og de nordiske lands regjeringer å få atomvåpenmaktene på NPT-konferansen i New York i 2015 med på en avtale om å fjerne alle atomvåpnene innen 2020 i tråd med målet for Ordførere for fred , er det i dokumentet: Vår nordlige dimensjon i «The New Climate Economy» presentert en skisse  for å fjerne alle atomvåpen fram til det neste NPT-møtet i 2025.
 
 I en Tilleggsavtale på Tilsynskonferansen for Ikkespredning av atomvåpen er de nordiske og baltiske land er det fremmet følgende punkter:
 
  1. Frys av alle avskrekkende militærøvelser.
  2. Tillitskapende militærøvelser mellom NATO og med Organisasjonen for avtale om kollektiv sikkerhet (ODKB) og landene i Konferansen om samkvem og tillitskapende tiltak i Asia mot terrorisme, for beredskap og redning av sivile.
  3. I 2015 til 2020 å frigjøre tilstrekkelig med militært bundne budsjett midler til:
  • 60 % CO2 kutt fra 1990 nivå innen 2020 og 80 % C2 kutt fra 1990 nivå innen 2030.
  • en temperaturnedgang til 0 °C i forhold til 1850-nivå innen 2100
  • å avskaffe arbeidsløshet og fattigdom innen 2017 ved å styrke de sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettighetene og etablere nullutslipp i byer og land på vei til klimabalanse innen 2030.
 
Pr. 1. mai 2015 har Ordførere for fred 6675 medlemsbyer i 160 land. 100 medlemsbyer, kommuner og fylkeskommuner i Norge; 26 i Sverige; 13 i Danmark; 3 i Finland og 3 i Island. Politikerne fra alle partier med ordførere i Norge og globalt vil avskaffe atomvåpen innen 2020. Kontaktperson i Ordførere for fred i Norge Thore Vestby (Høyre) Frogn kommune er en av vicepresidentene i Mayors for Peace, sewww.mayorsforpeace.org

Tilsynskonferansen for Ikkespredning av atomvåpen, NPT, i New York  og Den internasjonale klimakonferansen (UNPCCC) — COP 21 i Le Bourget utenfor Paris — den 30. november til 11. desember 2015 må følge opp Atlanterhavsdeklarasjon omfredens mål — demokrati, menneskerettigheter og frihet fra nød.

FNs klimakonferanse i Paris skal derfor ta høyde for; 60 % CO2 kutt fra 1990 nivå innen 2020 og 80 % CO2 kutt fra 1990 nivå innen 2030 og en temperaturnedgang til 0 °C i forhold til 1850-niva innen 2100. Vårt bidrag til sikkerhet og fred på den nordlige og sørlige halvkule.
 


Krigsseilerne

Av Oddvar Schjølberg, forfatter

Jeg vokste opp i Larvik og fra gutterommet så jeg forbi huset til Thor Heyerdahl og videre ned på brygga.
Som guttunge var jeg ofte ned på brygga og sugde til meg inntrykk fra den store verden, når små og store skip var innom.
Satt gjerne på telegrafstolpene som kom fra ”impregneringa” på Revet. Det var verst når vi satt på stolpene som var satt inn med tjære, for da ble vi gjerne satt inn vi guttene også – på rommet som straff for ødelagt bukse.
 
Seks av mine onkler var sjøfolk, og bestefar hadde vært seilskutefører så jeg fikk det maritime miljøet sammen med morsmelka.
 
Tre av mine onkler hadde seilt under krigen, men ingen av dem fortalte noe om sine opplevelser.
 
Da jeg mange år senere hadde med krigsseileren Gunnar Knudsen i et direktesendt radioprogram begynte jeg å få øynene opp for den innsatsen de karene gjorde i krigen til sjøs.
 
Dette er en historie som er viktig å dokumentere, og siden 2004 har jeg samlet inn stoff, bilder og intervjuer med krigsseilere fra hele Norge. Dette har resultert i bøkene:
 
Fra krigsseiler til aktiv fredsreiser – biografien om Gunnar Knudsen
 
Tro mot sin visjon - biografien om Else og Leif Heimstad som bygde opp Konvoibyen og ga krigsseilerne et ansikt.
 
Krigsseileren fra Stallogargo – Historien om Trygve Laheim Johansen fra Finnmark
 
En krigsseilers loggbok – biografien om Helge Birger Kolstad fra Arendal
 
Krigsseilernes evige krig – 17 krigsseilere forteller sine historier.
 
Krigsseilerne barn – Utkommer 15. september, og her forteller sønner og døtre av krigsseilerne om sin oppvekst.
 
De som skulle bli våre krigsseilere var ungdommer som dro ut 1938/39. Det var lite arbeid. Men norske rederne hadde vært framsynte og investert i nye moderne skip, og framtiden synes å ligge i yrker til sjøs.
For andre var det kanskje eventyrlyst som var drivkraften – dette å kunne dra rundt som en Havets Vagabond og samtidig ha fortjeneste.
 
Drømmen ble knust da krigen brøt ut – de ble ufrivillig skilt fra sine familier og hadde ingen mulighet til å komme hjem. De ble bombet og torpedert. Og de som overlevde ble kjapt og skånselløst sendt ut på nye oppdrag og ny angst.  Noen av dem kom ikke hjem før i 1947 – hvis de var så heldige å overleve så lenge.
 
Krigen startet for sjøfolka allerede den 1. september 1939 da Hitler overfalt Polen. Fra den dagen og fram til 9. april hadde allerede 377 norske sjøfolk gitt sitt liv, i det som fikk betegnelsen Den glemte krigen.
 
Norge var en foregangsnasjon innen sjøfart, og før krigen brøt ut hadde Norge en av verdens største og mest moderne handelsflåter. Bare USA, Storbritannia og Japans flåter var større. Totalt hadde Norge en flåte på over 1000 fartøyer. Dette fikk en avgjørende betydning for krigens utvikling.
 
Krigsseilerne var utsatt for store nervepåkjenninger 24 timer i døgnet, for mange i mer enn fem år. På 1071 skip i den norske handelsflåte omkom under annen verdenskrig 3670 nordmenn og 977 utlendinger.
 I Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten tjenestegjorde 1798 skyttere.
Antall «skytterdager», dager skyttere var i tjeneste om bord, var godt over en million. 1500 britiske skyttere tjenestegjorde også på norske skip.
 
Norske handelsskip fraktet drivstoff, krigsmateriell og andre varer over Atlanterhavet, Middelhavet, Ishavet, Indiahavet og Stillehavet. Forholdene var ekstremt vanskelige. Krigsseilerne møtte store psykiske påkjenninger. Trusselen om angrep fra fiendtlige bombefly, torpedobåter og ubåter var konstant. Samtidig var de langt på vei forhindret fra kontakten med kjente og kjære hjemme i Norge.
 
Den britiske admiralen Dickens forsto verdien av den norske innsatsen, og sa det slik i BBC i 1941: «
Uten den norske handelsflåten kunne vi like gjerne bedt Hitler om hans betingelser:
 
Forfatter Jon Michelet har sagt det så treffende:
Max Manus og gjengen hans opplevde «action» tettpakka i korte glimt, mens krigsseilerne levde med angsten krigen ut».
 
Våre krigsseilere - de som seilte på norske handelsskip under andre verdenskrig, regnes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over Tyskland. Krigsveteranen Gunnar Sønsteby uttalte:
 
Jeg har alltid hatt en dyp respekt for krigsseilerne og den innsatsen de gjorde for Norge.
Krigsseilerne var de eneste nordmennene som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet».
 
Det er et paradoks at andre lands statsledere roste den norske innsatsen, mens norske myndigheter har oversett dette – inntil møtet i Risør 3. august 2013 – da kom endelig unnskyldningen – 68 år etter at krigen var slutt. Da ber forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen krigsseilerne om unnskyldning på vegne av den norske staten - 68 år for seint. Det var bare noen få krigsseilere tilbake.
 
 
Hvalfangerne er også en gruppe krigsseilere som har havnet litt i skyggen. Da krigen brøt ut var de på vei hjem fra fangstfeltet – 10 kokerier og 105 hvalbåter med flere tusen hvalfangere. Nå ble de omdirigert til blant annet Halifax og Liverpool for å losse verdifull hvalolje.
Engelske myndigheter ville ha store hvalbåter til konvoifart. På grunn av den enorme lastekapasiteten.
 
Noen båter fortsatte fangsten neste sesong, men det endte i katastrofe. Noen av hvalbåtene og kokeriene ble bordet av tyske raidere, og mannskapet sendt til franske og tyske leirer før de ble sendt hjem til Norge igjen.
 
Verdens største kokeri – Kosmos fra Jahre, Sandefjord – ble kapret av den tyske raideren Thor. Det norske mannskapet måtte gå om bord i raideren og den tyske kapteinen senket Kosmos med 106.000 fat hvalolje om bord. Det norske mannskapet havnet 3 måneder i konsentrasjonsleiren Dranchy i Frankrike før de ble videresendt til en tysk leir ”Bremervörde” mellom Bremen og Hamburg. 3. mai 1941 kom de hjem til Norge.
Noen kokerier ble satt i konvoifart, mens flere hvalbåter ble ombygd bl.a. som treningsskip for skyttere ved skolen i Camp Norway som utdannet skyttere til Handelsflåten.
 
 
Hjemmeseilerne Vi må også sette fokus på dem. For dette var lenge en glemt gruppe av krigsseilere.
 
Mens krigen for krigsseilerne i utenriksfart begynte i september 1939, var hjemmeseilerne på sjøen i farlig tjeneste året rundt. De ble var de utsatt for bombing fra allierte fly, i tillegg til russiske og tyske fly og ubåter.
Det antas at 9.500 hjemmeseilere var i jobb langs Norskekysten, inkludert hurtigruteskipene.
 
Tyskerne okkuperte skip - tvang mannskap ombord – familien ble gisler hvis de ikke ble om bord.  130 av 3257 små og store skip måtte seile på tyskkontrollerte havner.
Fartøyene de jobbet på var en del av hjemmeflåten, og hjemmeseilerne hadde yrkespåbud. De var pålagt å jobbe! Fikk kun utdelt rasjoneringskort om bord, så de ikke skulle stikke av.
 
Ved allierte angrep ble 172 skip senket, hvorav 108 var på over 500 tonn. 22 av fartøyene var passasjerskip, hvorav åtte var hurtigruteskip. 637 sjøfolk og 392 passasjerer mistet livet.
Riksarkivet opplyser 219 skip gikk tapt hjemmeflåte 1058 omkom av dem 60 kvinner. Tidligere ble det hevdet at 19 kvinner var krigsseilere, nye forskning er dokumentert av forfatter Elisabeth Lønnå, og nå oppjustert til 233 kvinner.
 
 
 
En av de mange tragediene utenfor Norskekysten var bl.a bombingen av Sanct Svithun 30. september 1943. Seks britiske bombefly rammet hurtigruten da de sendte sin dødbringende last over skipet, som var på sydgående etter anløp av Ålesund – i sterk kuling. 35 nordmenn og 12 tyskere omkom under denne tragiske hendelsen. 47 mennesker ble reddet.
 
IRMA
Også marinen i Norge har dessverre sine svin på skogen – i form av det vi alltid unnskyldende i ettertid ynder å kalle ”friendly fire”.
 
13. februar 1944 er en av de mest dramatiske dagene i Hurtigrutens historie, da hurtigruteskipet D/S Irma ble torpedert. Det ble lagt et lokk over sannheten. En av de som gransket hendelsen var Astrup Nilssen, som mistet faren på Irma.
Om bord var 43 passasjerer, 43 manns besetning, 2 loslærlinger, 1 postekspeditør samt det tyske flakmannskapet 5 mann. Lasten 1650 kasser sild, samt vanlig stykkgods og post”.
Navigasjonslysene var tent, og lysene var blendet etter gjeldende regler. Fartøyet var tydelig merket med norske nasjonalitetsfarger, akter ble det ført norsk flagg på stang, og i tillegg var det på en stor fast plate på forskipets dekk og en akter påmalt med norske flaggmerker, som var godt synlig på tvers i lang avstand. Dertil var fartøyet malt i de vanlige passasjerbåtfarger med sort skrog og hvit overbygning.
 
På kvelden rammet katastrofen med full styrke. To torpedoer slo inn førte til voldsomme eksplosjoner. Dekket revnet og livbåtene ble pulverisert og 2 ½ minutt senere sank Irma. Samtidig haglet det med maskingeværkuler over skipet, og de 25 nordmennene som på mirakuløst vis hadde reddet seg opp på noen flåter. Det er dokumentert at det ble skutt 1934 skudd mot flåtene og de folkene som lå og kjempet for livet i den iskalde sjøen. En av de omkomne hadde redningsvesten full av kuler, da han ble funnet
 
jobbet om bord og bekreftet følgende i et brev til Astrup Nilssen:
”Søndag den 13. ca kl 1830 stod jeg i pentryen akterut. Vi hadde dekket til i 2. kl. spisesalong til aftens, da det plutselig kom et kraftig smell. Kopper og glass kom ramlende i hodet på meg, og folk ble slengt huler til bulter. Jeg skjønte straks at vi var angrepet.
Folk kom løpende ut fra lugarene og styrtet ut på dekk. Jeg hoppet over bord iført en kortermet hvit kjole. Jeg fulgte med ned i dragsuget, dukket opp igjen jeg kan synes å huske at jeg så lastebåten "Henry", men den var vekk da jeg kom opp til overflaten. Ganske snart så jeg en flåte og klarte å komme meg opp der. Det var så trangt om plassen, at jeg måtte stå.
Styrmann Andersen var såret, og var den nest siste som kom opp på flåten.  I to timer sto Kirsten og holdt styrmannen opp.  Han begynte å resignere og sa at han kjente dødskulden komme fra benene og opp. Han ba meg hilse hjem." Men han overlevde."
 
Kirsten Hansen Dragnes var en av de kvinnelige norske hjemmeseilerne under krigen. Og hun var et offer for norske myndigheters skammelige holdning, til de som måtte lide uskyldig. Kirsten fikk ingen krigspensjon, men skarve 100 kroner fra innsamlede midler.
 
Forsøkte å skjule sannheten
Redningsmennene ble selv senket. Også båten Henry som kom til for å hjelpe ble senket av en ny torpedo.
65 mennesker mistet livet i denne ulykken. Lenge mente man at det var tyskerne som hadde senket et sivilt passasjerskip. Senere ble det spekulert i om udåden var utført av engelske krigsskip. Fra norske myndigheter ble det imidlertid lagt lokk på denne saken. Først da ryktene begynte å spre seg på 1960 og 1970-tallet kom sannheten på bordet: Irma og Henry var sendt til bunns av den norske marinen, nærmere bestemt de to norske MTB’ene 627 og 653.
Begge to forsvant rett etter torpederingen. Ingen av loggbøkene ble undertegnet den 13. februar 1944 om bord i de to norske marinefartøyene.
 
Astrup Nilssen ønsket å finne sannheten. Han var 25 år gammel da faren omkom på Irma. Astrupfamilien har følt på kroppen mangelen på informasjon fra myndighetene, rykter og usikkerhet omkring hva som egentlig gikk for seg da Irma ble skutt i senk. Da krigen var over satte han seg som mål å dokumentere sannheten. Og han sier det slik:
 
Den offisielle krigshistorien fortalte lenge at hurtigruteskipet "Irma" gikk i konvoi uten navigasjonslys ledsaget av et tysk eskortefartøy, og at skipet hadde ammunisjon i lasten, samt at det seilte for tyske interesser. For å si det mildt så er det beskrevne om "Irma" en skammelig løgn, for å dekke over skandalen. 
 
Da angrepsrapporten ble skrevet den 17. febr. - 4 dager etter angrepet, visste skipssjefene at de hadde senket en hurtigrute, men sløyfet det i sin rapport. Styrkesjefen fortalte at det var på overfarten til Shetland han over tysk radio fikk høre at en hurtigrute var senket. Etter denne nyheten ble stemningen om bord noe deprimert. Rapporten fra skipssjefene ser ut til å være manipulert for å skjule virkeligheten.
 
I et notat til rapporten som viser antall skudd som ble avfyrt mot «Irma» og «Henry», viser det seg at MTB 627 totalt avfyrte 516 skudd, mens MTB 653 avfyrte 1418 skudd av ulike typer ammunisjon som ikke kunne senke skip, kun drepe mennesker.
Etter torpederingen, stakk MTB`ene til havs uten å gjøre et eneste forsøk på å berge folk som kjempet mot døden i sjøen. 
Det var meget kritikkverdig og fullstendig utilgivelig at skipene ikke fikk et forvarsel før angrepet slik at de ombordværene kunne redde seg i livbåtene 
 
Han visste sannheten og ble sendt til Normandie
Jakob Sandøy fra Møre som var los på MTB 627 og gjenkjente hurtigruten og ropte det ut, og ga klar beskjed om at det ikke måtte angripes, uten reaksjon. Han bekreftet senere skandalen.
Jakob Sandøy, er død, men han etterlot en notisbok som han førte under tjenesten i Marinen. Her fremgår det at han gikk om bord i MTB 627 den 11. febr. 1944. Sønnen Peder J. Sandøy skriver:
Far snakket lite om krigen, men han ga uttrykk for at det var stor skam at "Irma" ble senket. Det er liten tvil om at han også forsøkte å forhindre angrepet da han så hva som holdt på å skje. Han fortsatte kritikken etter at han kom tilbake til Shetland, og ble etter hvert betraktet som så "brysom" at han ble postert bort fra basen. Hans kritikk virket negativt på stridsmoralen"
 
For å bli kvitt Sandøy ble han den 30. mars 1944 beordret om bord i Devonport Depot og den 20. april om bord i korvetten Eglantine. Han var i denne perioden med i invasjonen i Frankrike i juni 1944, men berget livet. 
Etter krigen kom Sandøy hjem som en nedbrutt mann med ødelagt helse. Som en følge av krigsopplevelsene, og situasjonen han opplevde etter krigen, ble han en "bitter mann" og snakket minst mulig om krigsopplevelsene. Han ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren for utmerket lostjeneste.
(Også hans søster - Bergljot Sandøy Andersson – bekrefter ovenstående.)
 
Det er helt uforståelig at myndighetene som kjente historien ikke straks ga korrekte opplysninger, men la lokk over hele tragedien?
Da sannheten kom for dagen var det skrevet krigshistorie som ga et falskt bilde av de virkelige hendelsene. Mange hadde trodd på det de hadde lest, men de overlevende og etterlatte visste at sannheten var en annen. Skipet var senket av norske torpedoer, men det skulle gå mange år før det kom noen beklagelse fra norske myndigheter.
 
Det norske sjøforsvarets tabbe den 13. februar 1944 kostet 65 nordmenn livet. Først i 1997 kom Forsvaret med en beklagelse over det fatale som skjedde. I 1999 kom det endelig en innrømmelse fra myndighetene.
Da var skipene Irma og Henry nettopp funnet på 200 meters dyp. Det var daværende forsvarsminister Eldbjørg Løwer som kom med den offisielle beklagelsen. Tre år senere ble minnesmerket for tragedien – Stille rom - avduket av Kong Harald Kongen foretok en høytidelig avduking 16. september 2002.
Jeg snakket nylig med skipper Sten Magne Engen på hurtigruteskipet Finnmarken. Han fikk besøk på broa en dag av en tidligere norsk marineoffiser. Uten omsvøp fortalte han:” Det var jeg som senket Irma.
- Du hadde fått beskjed om at det var en Hurtigrute.
- Ja men orden var gitt svarte han.
- Det var tungt fortalte Engen – for jeg mistet en onkel på Irma.
 
Ikke plass på minnetavlene
Hjemmeseilerne og deres pårørende er diskriminert av myndighetene. Ved å fortie hjemmeseilernes meget farlige innsats har vi gjort urett mot en yrkesgruppe som ofte har lidd vondt, nemlig sjøfolkene. Selv krigsseilerne i utenriksfart har fått sine minneplater i Minnehallen i Stavern, skjønt deres innsats ellers har fått en skandaløs ”påskjønnelse” i Norge. Og Marinens folk fikk tilbud om plass for 939 navn.!
 
Denne hjemlige delen av den norske handelsflåten var både før, under og etter krigen navlestreng og livlinje for tusenvis av kystsamfunn. Derfor er det forstemmende at sjøfolkene i hjemmeflåten ble møtt med misbilligelse fordi de nødvendigvis også fraktet gods og passasjerer i okkupasjonsmaktens tjeneste. Sjøfolk i hjemmeflåten ble heller ikke omtalt som krigsseilere, langt mindre funnet verdig til å motta krigsseilerpensjon. Det gjør inntrykk når det tørt beskrives at de 1200 kvinner og menn som omkom i hjemmeflåten under krigen, ikke ble ansett verdige til å få heder med på den nasjonale minnetavle over falne sjøfolk i Stavern, og først fikk en slags oppreisning i 1986, fremdeles ikke på minnetavle, men i en egen protokoll. 
Ikke før i dag – 8. mai 2015 har de fått plass på minnetavlene. 70 år etter frigjøringen!
 
 
Krigsseilernes hjemkomst er en skandale i norsk krigshistorie
 
Kåre Årset var ute under hele krigen sammen med sin bror Arthur. Han ble drept i torpedering, forteller Kåre, men kemneren forlangte at faren skulle betale skatt sønnen var skylding fra 1939.  Han hadde betalt skatten av hyra, men det ble ikke godtatt.
Historiene er mange og sjokkerende. Tar med et eksempel til slutt:
Nils Bjørnsson
1991. Han hadde omsider bestemt seg for å be om et aldri så lite bidrag av økonomisk art til innkjøp av en PC for å få ferdigskrevet et unikt kapittel norsk sjøkrigshistorie. Det han likte minst, var å fylle ut punkt 4 på skjemaet: "Kort begrunnelse for hjelpemiddelbehovet", men der trødde assisterende styrer ved Trones bolig- og eldresenter til:
"Nils Bjørnsson har amputert begge armer. Høyre over albuen, venstre under albuen. Han har proteser på begge armer, men bare venstre kan brukes til daglige gjøremål. Høyre brukes til å støtte eller bære ting. Bjørnsson gjør det han kan for å hjelpe seg best mulig selv. Han ber ikke om hjelp uten at det er helt nødvendig. Tidligere hadde han sin ektefelle som hjalp ham med mange praktiske ting. Hun døde for to år siden. Bjørnsson må bruke skrivemaskin for å skrive ordentlig. Han har en god del korrespondanse, både på norsk og engelsk. Han er tidligere krigsseiler og skriver artikler og liknende vedrørende krigen.
 Hittil har Bjørnsson brukt elektrisk skrivemaskin. Det er noe problematisk når han skal rette opp feilskriving etter at arket er tatt ut av maskinen. Han må da skrive alt om igjen. Han har behov for kopiering og arkivering av det som er skrevet, noe som vil bli mye enklere med hjelp av PC. Bjørnsson er innstilt på å lære bruk av data. Han har en sønn som kan lære ham dette. Bjørnssons situasjon fører lett til depresjon. At han kan mestre oppgaver og utføre oppdrag som tidligere nevnt, er til stor hjelp for hans psyke. En PC vil være en stimulans både til arbeid og læring.Sandnes 13. november 1991      Charloth Nervick ass. styrer
 
Tre måneder senere kom svaret fra Trygdeetatens fylkeskontor i Rogaland.

"Vi har forståelse for at retting av brev er lettere med en datamaskin. Vi finner imidlertid ikke at dette problemet er av et slikt omfang at De ikke kan nyttiggjøre bruk av elektrisk skrivemaskin, eller at problemet er av et slikt omfang at det nødvendiggjør bruk av datautstyr. Det er med bakgrunn i ovennevnte vurdering at Deres krav om stønad til datautstyr er avslått.
Med hilsen Trygdeetatens fylkeskontor i Rogaland."
 
"Det ligger utenfor rammen for folketrygden å dekke utgifter til hobbyutstyr og fritidsaktiviteter."
Mest av alt angret han på at han hadde søkt. At han skulle gjøre seg så liten.
 
Han bestemte seg for å ta fighten, nær sagt på vegne av hele den uteseilende handelsflåte og den kongelige norske krigsmarinen. Denne gangen trødde Berit Rosenberg, kurator ved Stavanger-kontoret til Nasjonal-hjelpens fond for krigens ofre, til:
 
"Skrivearbeidet er blitt en livsnødvendighet for ham, gir livet mening, og han har noe å gjøre hver dag. En PC ville absolutt gitt ham en 'bedring av den alminnelige
 
funksjonsevnen'. ... Han seilte ute under krigen i meget hard krigsfart. Dette har preget ham for resten av livet med depresjoner. Han har arbeidet hardt for å overvinne depresjonene, en viktig del av hans terapi er skrivearbeidet."
 
Nå skrev han anken på vegne av tusenvis av krigskamerater. Om tre år skulle Frigjøringsjubileet feires, 50-årsminnet for freden, - og til den tid måtte han ha boken ferdigskrevet!
 
Et halvt år senere lå svarbrevet fra trygdeetatens fylkeskontor i postkassen hans, datert 14. september 1992:
"Den ankende part er en vel 77 år gammel enkemann, alderspensjonist."
 
"Da tiltak/hjelpemidler i forbindelse med trening, sport og hobby faller utenfor stønadsområdet til folketrygdlovens § 5-8 er fylkeskontoret kommet til at vilkårene for rett til stønad ikke er oppfylt. Fylkeskontoret nedlegger slik PÅSTAND: Fylkeskontorets vedtak av 18/2-92 stadfestes."
"Med hilsen."
 
Hele høsten utover arbeidet han flittig på boken han så gjerne skulle hatt ferdig til den store frigjøringsfesten. Og noen sider ble det hver dag. Trygdeetatens arrogante avslag hadde gitt ham nye krefter. Denne seilasen skulle han klare alene! Han hadde nesten glemt hele anken da han en desemberdag i 1992 hentet posten og så brevet fra Rikstrygdeverket. Merkelig. Men han var ikke det minste spent på svaret. Rikstrygdeverket kunne like godt svare ja som nei, det vedkom ham ikke lenger. Han var kort og godt ferdig med hele kostebinderiet. Ankesak nr. 1019/92." Jøss, var det tusen og nitten som hadde anket til Rikstrygdeverket i nittenhundreognittito?

"Rikstrygdeverket har overprøvet det påankede vedtak og vurdert anken. Rikstrygdeverket har ikke avgjørende innvendinger til det ankemotparten har anført om faktiske forhold og relevante trygderegler i sitt oversendelsesbrev til ankesaken. Det samme gjelder begrunnelsen. Rikstrygdeverket er kommet til samme resultat som fylkeskontoret og finner at vedtaket er i samsvar med lov og praksis.
SLUTNING
Fylkeskontorets vedtak av 18. februar 1992 stadfestes."

Ser man det ja, underskrevet av ikke mindre enn tre byråkrater som naturligvis bare hadde utført sin embetsplikt, og for å understreke alvoret hadde de hentet frem Rikstrygdeverkets stempel i midten med løve og øks og kongekrone og det hele.
 
"Vedtaket er i samsvar med lov og praksis."
 
Nei takk, nå var det nok. Han hadde viktigere ting å gjøre. Han hadde ikke minst en viktig bok å skrive…
 
Og boken Å være eller ikke være – Under Orlogsflagget i Den annen verdenskrig” ble utgitt av det Sjømilitære Samfund ved Norsk Tidsskrift for Sjøvesen, 1994.
 
Et verdig dokument på 240 sider, skrevet med proteser og munnpinne av krigsseileren som ikke lot seg stoppe av trygdevesenets vrangvilje på sitt verste. Den gamle marinegasten gikk bort etter frigjøringsjubileet i 1995.
 
 
Krigsseilerne er blant våre eldste veteraner. Det er en hedersbetegnelse på menn og kvinner som var villige til å ta på seg tøffe og farlige oppdrag på vegne av fellesskapet. Det er vår plikt å hedre dem og holde denne viktige delen av norsk historie levende.

Website Builder drives av  Vistaprint