Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Brian Cloughley: Vi stormer mot nok en atom-krig:

`Vi` betyr hele jordens befolkning. I mellomtiden får vi høre om hvem som får gå på hvilket toalett i en amerikansk delstat.  
 10/5-16 navigerte USA nærmere krig. Landet er ikke fornøyd med kaos fra Afghanistan til Libya og trusler mot russisk grense.

Washington beordret rakett-jageren USS William P Lawrence innenfor 12 nautiske mil av Fiery Cross Reef i Sørkina-havet. Skipet er bare 1 fartøy med a-våpen som US-flåten har utplassert i regionen. Som US- marinens avis Navy Times stolt rapporterte, 4/3: `US-marinen sender en armada til Sørkina-havet. Hangar-skipet John C Stennis, 2 jagere, 2 kryssere og flaggskipet til 7. flåte i Stillehavet seilte inn i de omstridte farvann de siste dagene. (..)Hangarskipsgruppen er siste maktbrynde i en spent region, der USA påstår Kina militariserer regionen for å beskytte sine store territoriale krav`.

Fiery Cross Reef er utposter i Spratly-øyene, etablert av Brunei (1), Kina (7), Malaysia (5), Filippinene (9), Taiwan (1) og Vietnam (21). USA-begrunnelsen for sin `siste fremvisning av makt` ble gitt av Pentagon. Talsmannen kunngjorde at USA utførte militære handlinger for å `utfordre overdrevne maritime krav` fra Kina, som etablerte base på Fiery Cross Reef for over 25 år siden. På møte i FNs Oseanografiske kommisjon i UNICEF i Paris, mars 1987 ble det avtalt å bygge vær-målere for å bistå global hav-forskning. Kina bygget 1 stasjon på Fiery Cross Reef i 1988. Flere år senere gikk USA for en militær `snuoperasjon` for konfrontasjon: Kina skulle ikke ha lov til å etablere noe i Sørkina-havet.

USA har ingen territorielle rettigheter i Sørkina-havet, 11.000 km fra egen vestkyst. Ingenting i internasjonal lov legitimerer ensidige militær `opptreden` mot Kinas tilstedeværelse der. 10/5 erklærte Pentagon at Kinas `overdrevne sjø-krav er i strid med folkeretten, som reflektert i Havrettskonvensjonen, dvs. tiltak som vil begrense navigasjons-rettigheter, som USA og alle stater har rett til å utøve`.

Havrettskonvensjonen (UNCLOS) er ratifisert av 167 land. Den fastsetter `rettigheter, plikter og jurisdiksjoner for maritime stater, definerer grenser for et lands sjøterritorium, fastsetter regler for transitt gjennom internasjonale streder, og definerer eksklusive økonomiske soner (EEZ) på en måte som er forenlig med fri ferdsel og overflyging`, og er i det store og det hele en beundringsverdig internasjonal pakt.

Men som med så mange internasjonale avtaler: Kyotoavtalen om klima, den internasjonale straffedomstol, konvensjon mot diskriminering av kvinner og konvensjon mot tortur, nekter USA å ratifisere traktaten, mens landet beordrer alle andre land å rette seg etter den. Når det gjelder internasjonal lov, nekter USA å tiltre en pakt som fastsetter retningslinjer for maritim transport. USAs forsøk på å begrunne handlingene de hevder er basert på bestemmelsene i Havrettskonvensjonen, blir dermed det rene nonsens. Det ville vært ekstremt morsomt om det ikke var så arrogant uforskammet og potensielt farlig.

 29/3-16 sa sjef for USAs generalstab, general Dunford: `Kinesisk aktivitet i Sørkina-havet destabiliserer og kan utgjøre en trussel mot kommersielle handelsveier`, i sannhet en tåpelig påstand.  Kinas militære tilstedeværelse på små bergknauser er minimal. Den skal heller av-skrekke utenlandske militære handlinger enn å true sivile skip. Hvorfor i all verden skulle det være en trussel mot kommersiell skipsfart? Kinas liv-linje er handel. De fleste av landets rå-varer og bearbeidede varer transporteres sjøveien til og fra. Det ville være galskap for Beijing i det hele tatt å vurdere å kutte egne handelsforbindelser. Hvis Kina ønsket en aggressiv og  militær konfrontasjon, på linje med USAs atomvåpen-armada (Navy Times), ville ikke Kina ha grunn til å bruke knauser langs sine egne kyster. De ville gjøre det fra Hainan, hovedbasen til Kinas sør-flåte. Om de ønsket det, kunne de stenge Kinahavet for kommersiell skipsfart, men det vil være kommersielt selvmord.

Så hvorfor er Pentagon så konfronterende? Hvorfor sender militæret rakett-jagere og fly for elektronisk krigføring til områder som ikke har noe med USA å gjøre? Hvorfor bryster de seg med militær-makt for å true et land som ikke truer USAs sikkerhet? Mener de havområdene rundt Sør-Kina bør kalles det vestamerikanske havet?

Pentagons strategi er basert på Washington-doktrinen om `Snuoperasjon i Asia`, basert på en militær beleiring av Kina, slik amerikansk-styrt utvidelse av NATO truer Russland i Europa. Som det fremgår av Voice of America; `USA har flyttet flere soldater og militær-ressurser til regionen … Admiral Harry Harris, sjef for USAs Stillehavsflåte, sa at marinen allerede har brakt sitt nyeste og mest kapable militær-utstyr til området, som P-8 overvåking fly, LCV-skip for amfibisk krigføring, ubåter av Virginia-klassen, og nye amfibiske skip som USS America … Disse økte kapasitetene i Sørøst-Asia er supplert med store amerikanske militærbaser og utplasseringer i Guam , Japan og Sør-Korea`.  (Det er om lag 800 amerikanske militærbaser og 350.000 uniformert personell i land over hele verden.)

USA har 1 problem: Hvordan reagerer Kina på Washingtons stadig konfronterende stil. Fordi Kina, som Russland, ikke vil godta mye mer provokasjon før landet reagerer militært, noe det synes som om Washington absolutt ønsker. USA fosser mot nok en krig, men nå blir det mye mer alvorlig for verden. Neste krig vil ikke føre til utvidelse av terror-nettverk eller ha ansvar for utallige millioner av desperate flyktninger. Den starter med et relativt lite sammenstøt, forårsaket av nærgående konfrontasjon og provokasjon fra US-skip -og fly. Sannsynligvis kan feilvurderinger fra bombastiske generaler og admiraler i Pentagon føre til at situasjonen fort kommer ut av kontroll. Så mye at det vil føre til en atomkrig.

Åpenbart vil ingen rasjonell person bringe sitt land nær en slik forferdelig skjebne. Men er de rasjonelle mennesker?
 

Striden i Sør-Kinahavet
Av Knut Vidar Paulsen, 2. mars 2015

Kina hevder å ha historiske rettigheter i Sør-Kinahavet som er en av verdens viktigste handelsruter.

USAs ønske om å være en verdensmakt støter sammen med Kinas om å være en regional stormakt. Kinas syn på Sør-Kinahavet er en del av å beskytte landets kystbyer, grunnlaget for nasjonens økonomi, og fri adgang til verdenshavene.

USA hevder at FNs havrettskonvensjon, UNCLOS, (som Kina ratifiserte i 1996 og USA ikke ennå har ratifisert) gir Washington rett til å sende sine spionskip og overvåkningsfly helt til 12 nautiske mil fra Kinas kyst. 

Kina vil at prinsippet om 200 mils økonomisk sone skal gjelde for sjøstridskrefter. En folkerettlig håndhevelse av dette prinsippet vil føre at hegemonstater vil miste adgangen til sine militære baser kloden rundt til fordel for ikke-innblanding i andre staters indre anliggender, tillitsskapende samarbeid og fred.

USA stillehavsflåte seiler i dag regelmessig gjennom farvannet. Wahington demonstrerer makt og innflytelse knyttet til det rådende frihandelsregimet.

Det var kartografer fra Republikken Taiwan som først tegnet U-linjen, og arkivene der kan fortelle hvordan den nasjonalistiske myten oppsto.

I 1975 sa Kinas sterke leder, Deng Xiaoping, at Sør-Kinahavet "har tilhørt Kina siden de eldste tider". På 1890-tallet nevner imidlertid kinesiske kart ikke øyene. Først i 1909 da kineserne viste interesse for området, oversatte de navn fra britiske sjøkart, med de feil som britiske kart inneholdt. Fraværet av kinesiske kart var trolig grunnen til at Kina benyttet de britiske som grunnlag for sine historiske krav. Oversettelsesfeil forekommer også.

Klippene og korallene med navn James Shoal er en banke 22 meter under havflaten og 107 km fra kysten av malaysisk Borneo. Kina 1500 km lenger nord anser banken for å være det sørligste punktet i sitt eget territorium. Det ligger i bunnen av en ikke altfor nøyaktig U-formet linje, som i uoverensstemmelse med havrettskonvensjonens prinsipper omfatter store deler av Sør-Kinahavet og teritorialfarvannene til Vietnam, Filippinene, Malaysia, Indonesia og Brunei.

U-linjen hevdes også av Taiwan, ettersom det var Republikken Kinas kartografer som tegnet U-linjen. De fleste av øyene og revene innenfor linjen har aldri vært bebodd. Noen stikker så vidt over havflaten. Andre ikke. Øyene er i seg selv ikke verdt å utnytte. Det som står på spill er fiske og potensielle oljerikdommer i havområdene mellom dem. Derfor er noen av øyene i dag omgjort til minifestninger til støtte for territorielle krav. 

I kinesiske skolebøker står det at Kina har 3 millioner kvadratsjømil med maritimt territorium. Linjen står på offisielle kart, og fra 2012 i kinesiske borgeres pass. 

U-linjen er blitt et nasjonalistisk symbol på å revansjere ydmykelser Kina måtte tåle i møtet med fremmede makter i det 19. og 20. århundret.

Paraceløyene strides Kina og Vietnam om og alle er okkupert av Kina; Spratly-øyene i sør gjør både Kina, Vietnam, Malaysia, Filippinene, Brunei og delvis Indonesia krav på;  Scarborough Shoal, der Kina står mot Filippinene. 

Kina og Vietnam har kjempet flere blodige sjøslag ved Spratly-øyene. I 2011 kuttet Kina seismiske kabler tilhørende oljeselskaper som drev letevirksomhet utenfor Vietnam og Filippinene. I 2014 kom det til et nytt sjøslag da en kinesisk oljerigg boret i farvann ved Paracel-øyene like utenfor Vietnams kyst.

Stridene på den Koreanske halvøy, i Sør-Kina-havet, japansk og kinesisk revansjisme og USAs militære nærvær er i dag en trussel mot fred i Asia.








En storkrig kan bli utløst av sammenstøt mellom kinesiske og japanske marinefartøy. Japans okkupasjon og krangel med Kina og Taivan om kontroll over flere øygrupper er urovekkende. Foto: Kyodo/Reuters.

Et strategisk samarbeid

Av Knut Vidar Paulsen, 3.07.2014

I mai 2014 signerte Kina og Russland en gassavtale der Kina betaler ca. 2400 milliarder for en 30 år lang gassleveranse. Kina er allerede i god gang med å bygge rørledninger mot Sør-Asia og dette vil påvirke markedene i Japan og Sør-Korea. Europa ser seg etter sanksjonene mot Russland om etter nye importører.

Konferansen om samkvem og tillitskapende tiltak i Asia, CICA består i dag av 24 land: Afghanistan, Aserbajdsjan, Bahrain, De forente arabiske emirater, Egypt, India, Iran, Irak, Israel, Jordan, Kambodsja, Kasakhstan, Kina, Kirgisistan, Mongolia, Pakistan, Palestina, Sør-Korea, Russland, Tadsjikistan, Thailand, Tyrkia, Usbekistan og Vietnam. CICA er i dag bygget opp med hovedfokus på dialog og bygge tilliten til hverandre. Kina skal de to neste årene lede organisasjonen og vil arbeider for at CICA bygger ut sin kapasitet og institusjon, og med det begynner å legge til rette for at medlemsland avholder samtaler angående forsvar. Kinas president Xi Jinping vil at asiatiske problemer skal løses av asiatiske nasjoner, og ser for seg et sikkerhetsnettverk som dekker hele regionen, framfor at enkelt land skal ha enkeltavtaler, med som for eksempel USA.

Denne tilnærmingen kan føre til at kontroll eller forvaltning av flere av øygruppene kan bilegges fredelig uten konflikt.

«— Obama har ikke forpliktet seg til å støtte klientstatene militært hva gjelder de omstridte øygruppene, men det er åpenbart at dersom kineserne, som de har gjort så langt, neglisjerer havrettskonvensjonen, så kan det skape problemer, også i forhold til USA, som står utenfor, sier historieprofessor Helge Pharo ved Universitetet i Oslo til Aftenposten 29. juni 2014.

Historieprofessor Jan Eivind Myhre ved Universitetet i Oslo påpeker at alliansesystemet man hadde den gang, og som kunne minne om det man hadde den gang, og som kunne minne om det man hadde under Den kalde krigen, til en viss grad er borte i dag.

«— Alliansesystemet er opphevet i og med at det bare er én allianse igjen, nemlig NATO. Men forholdet mellom halvstormakten Russland, som driver opprustning, og NATO, er spenningsfylt», slutter Myhre i Aftenposten 29.06.2014.  Det er åpenbart gått professor Myhre forbi at
Konferansen om samkvem og tillitskapende tiltak i Asia, CICA i dag består av 24 land og under kinesisk ledelse de to neste årene vil lede organisasjonen og arbeide for at CICA bygger ut sin kapasitet og institusjon, og med det begynner å legge til rette for at medlemsland avholder samtaler angående forsvar.

«På 60- og 70-tallet var Vestens andel av verdens BNP på over 60 %. Nå er den på full fart nedover på 40-tallet, og midt i dette århundret kan den være helt nede i 30 %. Det peker altså mot en helt annen verden enn den vi har vendt oss til å legge til grunn», skrev forsvarsminister Espen Barth Eide i en artikkel i bladet til Norges Forsvarsforening: Norges Forsvar nr. 1/12.

NATO-landene sto før finanskrisen i 2008 for 70 % av verdens militærutgifter. I dag utgjør Nato-landene 57 % av verdens totale utgifter til militære formål. Kilde: Kureren 16. april 2013.

Verden brukte i 2013 75 billion dollar, eller 10,45 billioner norske kroner på militære utgifter som:

  • Tilsvarer 12 ganger det OECD-landene til sammen gir i bistand årlig.
  • Er nok til å betale den årlige prisen for å utrydde malaria 300 ganger.
  • Bare 11 land i verden produserer mer totalt sett enn summen som brukes på militærutgifter.
  • Tilsvarer drøyt to norske oljefond.listen til sammen.Arabia mer enn doblet militærutgiftene etter 2004.havet har ført til at også landets naboer nå bruker mer på militæret. 


Sør-Kina-havet
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Den 2. juni 2000 samlet internasjonale eksperter seg til en konferanse i Oslo med tema "menneskelig og regional sikkerhet rundt Sør-Kinahavet". Ikke mindre enn seks land - Kina, Taiwan, Filippinene, Malaysia, Brunei og Vietnam - hevder at alle eller deler av Spratly-øyene er deres. Stor grad er det en kamp om resurser. Sør-Kinahavet har rike fiskefelt i tillegg til at man antar det finnes olje og gass der. Dessuten går en av verdens viktigste skipsleder gjennom havområdet.
 
I følge en oversikt fra det filipinske forsvarsdepartement fra 2000 har Kina okkupert 9 øyer eller rev, Fillipinene 8, Malaysia 3 eller 4, Taiwan 1 og Vietnam 21-25.
 
Konflikten har potensiale i seg til å bli et flammepunkt. 
 
Allerede har det vært sammenstøt. Vietnam og Kina har utvekslet blod tidligere om retten til øygruppen, men har nå inngått en avtale.
 
Kina inntok tidligere den posisjon at de bare ville forhanddle med de andre landene på tosidig basis. Den sørøstasiatiske organisasjonen ASEAN, hvor alle de andre landene er med, har nå fått støtte fra USA for å finne en felles løsning i forhold til og sammen med Kina og Taiwan.
 
 
Øst-Kina-havet
Striden mellom Kina og Japan om noen ubebodde øyer i Øst-Kina har nådd kokepunktet og retorikken vokser i Kina og Japan. De kalles Senkaku i Japan, Diaoyu i Kina og Diaoyutal i Taiwan.
 
To syn støter mot hverandre i suverenitetsspørsmålet: ett basert på folkeretten, det andre hovedsakelig på et historisk perspektiv.
 
Nylig kom det fram at Kina vil foreta en oppmåling av øyene for å ”sikre sine maritime rettigheter og interesser”.
 
Taiwan ligger geografisk mye nærmere Diaoyutal enn både Japan og Kina. I over hundre år har fiskere fra Taiwan fisket på de rike fiskebankene rundt øyene. I tidligere tider gikk de også i land for å sanke fugleegg og skaffe seg ferskvann, eller søke ly når uvær raste.
 
Verdenssamfunnet ble for alvor klar over at striden hadde en tredjepart da det sto et veritabelt sjøslag ved øyene mellom taiwanske fiskere og japansk kystvakt i slutten av september 2012.
 
De taiwanske fiskerne hadde fått nok av at Japan bare okkuperer uten å ville forhandle først. Men fiskerne yppet ikke til strid uten beskyttelse av taiwansk marine og med egne myndigheter i ryggen.
 
  • De var forpliktet til å støtte oss fordi dette offisielt er innenfor våre egne maritime grenser, uttaler Chen Chun-Sheng, formann for fiskarlaget i Su-Ao, en by i Yilan-fylket på nordøst-kysten av Taiwan til Aftenposten 26. januar 2013.
 
Fiskernes forhandlingsønske er helt i tråd med fredsinitiativet Taiwans president Ma Ying-jeou kom med i august 2012. Han foreslår at suverenitetsspørsmålet blir lagt til side, og at resursspørsmålene blir tatt opp først. Ressurser kan deles, ikke suverenitet, er Mas syn. Han oppfordrer partene til å holde seg i skinnet, holde seg til folkeretten og forhandle. En fiskeriavtale, ligger i kortene, for også fiskerne i Yilan er innstilt på å dele ressursene. Og et et kompromiss om olje og gass vil være mulig ved en slik framgangsmåte.
 
Alt annet enn en forhandlingsløsning gir skremmende perspektiver. En væpnet konflikt vil ramme hele verdensøkonomien, mener eksperter  med landets økende økonomiske og militære makt.
 
Flere av landene i regionen har konkludert med at Kinas ”fredelige oppgang” har tatt slutt, og har tatt skritt for å søke ly under en amerikansk sikkerhetsparaply. USA har sagt at de ikke vil bli innblandet i striden i Øst-Kina-havet, men holdt så sent som i august 2012 felles militærøvelser med Japan på stillehavsøya Guam.
 
Liu Fu-Kuo, leder for Senter for sikkerhetsstudier ved National Chengchi University, sier til Dagsavisen at ”Kinas krav på øyene er basert på at Taiwan eier dem. – Beijings prinsipp er at Taiwan er en del av Kina”.
 
Fra Taiwans perspektiv er øyene historisk, geologisk og geografisk en del av Kinas kontinentalsokkel.
 
Forhandlinger og felles sikkerhet er eneste farbare vei når landene har overlappende krav. Bilaterale forhandliger har lykkes tidligere. Kina og Vietnam er eksempel på det, foruten Gråsoneforhandlingene mellom Norge og Russland.
 
Øyenes historie
  • Øyene ble oppdaget, navngitt og benyttet på 1400-tallet av Kina under Ming-dynastiet.
 
  • Sammen med Taiwan ble de lagt inn under Kina under Qing-dynastiet (1644 – 1912). De ble styrt som en del av Taiwan.
 
  • Ble annektert av Japan i 1895 under den kinesisk-japanske krig.
 
  • Under fredsavtalen i Shimonoseki (1895) måtte Kina avstår Taiwan og tilhørende øyer.
 
  • Erklæringer under og etter andre verdenskrig (Kairo, Potsdam og Japans kapitulasjon) fastslo at ”alle territorier Japan hadde stjålet fra Kina skulle tilbakeføres til Republikken Kina”. Men Diaoyutai ble ikke spesielt nevnt.
 
  •  Republikken Kina (dagens Taiwan) anerkjente aldri japansk suverenitet over øyene.
 
  • Fra 1945 til 1971 ble Diaoyutal (Senkaku) administrert av USA. Suvereniteten ble ikke overført til Japan i 1972.
 
Website Builder drives av  Vistaprint