Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Råd fra onkel Sam:

Tillit til trofast alliansepartner trues. USA-ambassadør i Lisboa advarer mot regjering med støtte fra venstresiden i Portugal. Dårlig selskap kan smitte.  Robert Sherman, US-ambassadør til Portugal fra april 2015 er bekymret. I intervju med  radio-kanalen Renascença sier han 19/11 at alliansen av sosialister og venstre-partier utgjør en sikkerhetsrisiko for Vesten: `I farlige og vanskelige tider må vi spørre om Portugal fortsetter som lojalt medlem av den alliansen som trengs for å eliminere terrorismen.` 


NATO forplikter: US-ambassadør i Lisboa avfyrer retoriske varselsskudd. Under NATOs Trident Juncture brukes skarpe våpen på stranden i Raposa, utenfor Setubal , i Sør-Portugal, 20. oktober.  Foto: Reuters / Rafael Marchante.

Rett nok forsikret PS-statsministerkandidat, António Costa, at Portugal fortsatt blir NATO -og EU-land. Men hans venstre-allierte er klare NATO-motstandere.Portugal som stiftelses-medlem fra 1949 under Salazars militærdiktatur var geo-strategisk viktig og regnet som en antikommunistisk bastion da. Det fører til Shermans spørsmål om `NATO og USA ennå kan stole på landet`. Shermans far hadde gitt ham disse ordene med på veien: `Si meg hvem dine venner er og jeg skal si deg hvem du er`. PS-Costa vil altså ha allianse med 2 anti-NATO-partier, som til og med fordømmer manøveren Trident Juncture. Det bekymrer Sherman. Under den største NATO-manøveren på 10 år trener 36 000 på rask innsats ved Middelhavet. Sherman bedyrer at `USA ikke tar stilling til interne forhold, men repekterer portugisernes demokratiske beslutninger. Likevel følger han meget nøye med. En mulig regjering av PS-Costa vil ikke Sherman måle ut fra hva den sier, men hva den gjør`.  

I uke 48 avventes president Cavacos endelige beslutning om å følge parlamentariske prinsipp om å regjere på basis av folkets flertall etter valget 4/10-15, for da gikk flertallet til PS, BE og alliansen PCP/de grønne. Dette flertallet stemte ned en konservative PSD-CDS-koalisjon med valgets taper Coelho medio november. Men president Cavaco foreslo først Coelho på ny, for han var godkjent av Brüssel og Washington. Til slutt måtte likevel Cavaco Silva bite i gresset og avløse Coelho med Costa. Først etter mistillitsvotering blir han tatt i ed som Portugals nye statsminister 26/11-15. Det skjer først når presidenten innser at om han vil beholde Coelho ved roret i et forretningsministerium, kan det ikke bli nyvalg før sommeren uten endring av Portugals forfatning. Så spørs det: Hva skjer ved valg av ny president i Portugal, 24/1-16?  

Diplomater bryter folkerettsregler når de blander seg inn i interne forhold i andre land, men når US-ambassadøren i Portugal gjør sånt, er det gammel tradisjon: Shermans forgjenger, Frank Carlucci, tjente USA i Portugal fra 1974 til 1977. Etter nellik-revolusjonen var han rådgiver for høyre-politikere i blokkering av venstrekreftene.

Uten omskolering kunne han gli rett over i stilling som visedirektør i CIA og havnet til slutt som USAs forsvarsminister.

Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 16/12-2015. Kilde: JW/ Peter Steiniger.           


Politisk krise i Portugal:

PCP deler ut kort som skremmer Portugals president.  

Rett etter offentliggjøring av resultat av parlamentsvalgene, 4/10-15, sier sosialistenes leder t (PS; tradisjonelle sosialdemokrater), Antonio Costa, at partiet har tapt, selv om PS får 32 % og går 4 % fram. Han skyver samtidig ansvar for regjeringsdannelse over på sittende regjering fra høyre-alliansen, PSC/CDS, trass i at alliansen kun får 38 %, en tilbakegang på 13 % og nå har mistet flertallet i Portugals nasjonalforsamling.

For resultatet er ikke bare nederlag for høyre-siden, men også en dom over en langvarig brutal høyrekurs med vekslende regjeringer mellom PS, PSD og CDS på grunnlag av `pakt` mellom de 3 interne `troikapartiene`, som garantert, først og fremst utenlandske EU-kreditorer.

Virkelige seierherrer i valget er partiene på venstresiden som ikke godtar `markedstvang`. De får 1 million stemmer; halvparten av høyre-alliansen; Coligação Democrática Unitária (CDU) fortsetter framgangen som ved alle valg etter 1999. Alliansen mellom kommunister (PCP) og de grønne i Partido Ecológico Verdes (PEV)) får 8,3 % (7,9 % sist), mens Bloco de Esquerda (BE) går fram til 10,2 % (5,2 % sist).

Som følge av valget blir parlamentet slik: 107 representanter for høyre-alliansen, 86 til PS, 19 til BE, 17 til CDU og 1 uavhengig representant. PS, BE og CDU har 122 av totalt 230 plasser i parlamentet. I valgkampen distanserer PS seg fra en fortsatt kutt-linje etter EU-diktat. Med det må resultatet tolkes slik at 63 % av velgerne forkaster kursen til dagens høyre-regjering. Altså er det en dom med samme dimensjon som `neiet` ved folkeavstemningen i Hellas i juli i år, som var en protest mot katastrofen i gresk økonomi fordi Hellas tvinges til underkastelse under interessene til den mektige transnasjonale finanskapitalen.

Det er et forhold som ifølge PCP ikke kan neglisjeres når Portugal nå må danne ny regjering: `Om PS ikke danner regjering, er det bare fordi partiet ikke vil`, sier generalsekretær i PCP, Jerónimo de Sousa, på slutten av en konferanse med PS-lederen António Costa.  

Initiativet til Jerónimo de Sousa: Selv om PCP alltid understreker viljetil å ta ansvar for å etablere et venstre-patriotisk alternativ til dagens politikk, slår portugisisk presse ensidig fast at dette var et overrumplende trekk fra PCP. En annen overraskelse skal være at PCP endrer taktikk og har som første prioritet å hindre at Portugals president, Anibal Cavaco Silva skal kunne danne ny regjering med tyngdepunkt i høyrealliansen.

PCP legger fram et regjeringsprogram på 9 punkt, mens deler av parti-programmet settes på vent. Det gjelder utmeldelse av NATO og euro-sonen, samt reforhandling av landets gjeld. Nå legges de 9 punktene til grunn for støtte til PS-regjering: 1) Minstelønn økes til 600 euro fra 2016. Det samme gjelder pensjoner, som må reguleres i forhold til levekostnader. 2) Det må skapes trygge arbeidsplasser ved hjelp av ny arbeidsmiljølov.3) Gjeninnføring av rettigheter for ansatte med rett til kollektive forhandlinger og tariffavtaler. 4) Gjeninnfør lønnshevinger og høyere pensjoner, samt alle ordninger med fridager og ferie som falt bort under den brutale høyrekursen. 5) Etabler et rettferdig skattesystem. Portugal må beskatte finansgrupper mye mer og innføre skattelette for arbeidsfolk, pensjonister og uføre, små og mellomstore bedrifter og breie lag av folket. 6) Solid finansiering av velferd. Sosial støtte for alle som trenger det, spesielle tillegg til familier og langtidsledige. 7) Flere leger, pleiere og andre ressurspersoner i  nasjonal helsetjeneste, SNS. Gjenopprett syketransport, også for pasienter utenfor akutt fare.   Fjern pasientgebyr. 8) Stans overføringer til privatisering i transportsektoren. 9) Lovendringer som hindrer selvbestemt abort stanses.

Men PCP-lederen går lenger når han også sier at om venstrepartiene ikke klarer å forene seg om programmer fordi avstanden er for stor, er kommunistene likevel, utfra styrkeforholdet,  villig til å støtte en PS-regjering som kun vil regjere på eget program og går i mot alle forsøk fra høyresiden på å velte en PS-regjering gjennom mistillitsforslag i parlamentet. 
       






Jerónimo de Sousa foran bildet av Álvaro Cunhal.

PCP som taktiske mestere: Presse-kommentatorene er enige om å gi PCP attest for evne til ikke bare å overrumple sine motspillere, men også tvinge PS til å følge PCPs premisser for kampen om regjeringsdannelse. Det sies at Jerónimo gjør all ære på legendariske Álvaro Cunhal, som ofte viste evne til å `dele ut kort på ny` for å endre politisk landskap slik at de  politiske motspillerne måtte gi seg over. PCP-taktikken viser seg som fleksibel elastisitet, evne til raske framstøt som utnytter de aller minste tegn til små forskyvninger i det politiske styrkeforholdet på borgerlig side.

I tillegg til solid ideologisk grunnlag og jerndisiplin er taktisk elastisitet avgjørende når de portugisiske kommunistene klarer å overvinne store indre spenninger i partiets historie. PCP viser evne til ordnet retrett og overraskende offensiv, som vi nå ser.

Et annet kjennetegn er evnen til å ansvarliggjøre hele det politiske landskapet. PCP går direkte inn på svekkelse av universelle rettigheter og de mest grunnleggende interessene til folk flest. Samtidig har taktikken i fokus å presse hardt på for å få PS til å gå vekk fra langvarig støtte til en katastrofal neoliberal politikk.

PCP-offensiven åpenbarer interne motsetninger i PS og gir partiet samtidig muligheter for å modne seg: Sosialistene tvinges til å vise farge. Nylig kommer PS-lederen med en historisk uttalelse om at `det er på tide å rive ned muren som skiller kommunister og sosialister de siste 40 år`. Overfor Venstreblokken BE viser PCP på ny en uerstattelig evne til å sette  dagsorden som fører til at den politiske debatten i landet rundt regjeringsdannelse stiller eklektikerne i BE, som er med i det europeiske venstrepartiet (EL), litt i skyggen. BEs framgang blir av PCP tolket som `radikalisering av småborgerlige lag`. Den radikaliseringen er velkommen, også ut fra teorien til Álvaro Cunhals O Radicalismo Pequeno-Burguês de Fachada Socialista (1970). (`frokost-borgerskapets radikale sosialistiske fasade`)

Selvsagt husker PS-ledelsen sitt greske søsterparti Pasoks triste skjebne, som reduseres fra å være majoritetsparti til 5 %-parti etter avtalen med EU-troikaen som i realiteten betyr at Pasok tvinges til neo-liberal underkastelse av høyrekrefter og kreditorer i EU. Risiko for tilsvarende `pasokisering` diskuteres nå for fullt i PS og dreier partiet mot venstre. PCP viser `moderate` krav og setter nedre grense for kravene til PS. Det øker presset mot PS og avvæpner partiets interne opposisjon. Og: PS oppfordrer alltid til å unngå `bortkastete stemmer`; taktisk støtte til PS som angivelig eneste mulighet for å bli kvitt PSD/CDS-regjeringen. Om de nå avstår fra regjeringsansvar, vil argumentet om å stemme taktisk klokt, slå tilbake som en boomerang på PS, når nå både PCP og BE er på offensiven for et regjeringsskifte.

President Cavaco skyver forfatning til side: 22/10-15 ber president Cavaco statsminister Pedro P. Coelho fra PSD danne ny regjering, selv om han ikke klarer å sikre parlamentarisk støtte fra PS. `Bortkastet tid`, sier PCP, PS og BE, `når han ikke har parlamentsflertall`. 

Men Cavaco går til og med åpenlyst inn for å splitte PS-representantene ved å be dem gå mot mistillitsforslag fra PS-ledelsen og lar det skinne igjennom at `kommunistene må hindres fra å komme i regjering`. Men utspillet virker kontraproduktivt. I PS forsterkes besluttsomheten i retning `skritt til venstre`. Samme kveld bekrefter politisk ledelse i PS med 64 ja-stemmer og 2 avholdne støtte til partileder Costas venstrekurs.

João Oliveira, leder av PCPs parlamentsgruppe, betegner president Cavacos utspill som `uakseptabelt`: `Det avslører dyp forakt for folkeviljen ved siste valg. Presidenten viser ingen evne til å opptre upartisk, fordi han utelukkende står til tjeneste for PSD og CDS. Portugiserne ville kvitte seg med den regjeringen. Derfor avslører presidenten seg som konfliktskaper med manglende respekt for grunnloven. Republikkens president er ansvarlig og må selv ta følgene av den labiliteten som oppstår etter hans eget utspill`.

PS-ledelsen fordømmer samtidig president Cavacos holdning og gjør det klart at `han ikke har rett til å stille spørsmål om ekthet og gyldighet i forpliktelsene en sosialistisk regjering vil ha for `strategisk opsjon for Europa` eller forpliktelser i forhold til eurosonen. I PS-kommunikéet understrekes at krefter til venstre for PS har 1 million stemmer. PS-leder Costa betegner `den skandaløse framgangsmåten til presidenten som uakseptabel og minner om at `PS ikke trenger leksjoner fra professor Cavaco over temaet etablering og forsvar av grunnlov og demokrati i Portugal`. Liknende uttalelser kommer fra BE og økologene PEV, i CDU, der PCP er med.   
Utviklingen i Portugal er en ny demonstrasjon på at demokratiet ennå ikke er selvsagt bare ut fra en valgseier for venstresiden og euro-skeptiske politiske krefter. Det er derfor en erfaring  for europeiske folk og velgere med illusjoner om `effektive demokratiske funksjoner` å se hva som er mulig innenfor systemet i Vesten.    

Oversatt fra original via tysk/italiensk oversettelse: Per Lothar Lindtner, 30/10-15. Kilde: Sinistra i italiensk-talende Sveits, 27/10-15, uz/dkp.    

Rød-grønn allianse i Portugal har framgang:

Hva skjer etter valget, 4/10-15?

Valgframgang for kommunister og grønne og nederlag for høyrekoalisjon gir økt tillit til de breie lag av folkets kamp mot kapitalens offensiv. Som ved alle valg etter 1999 får alliansen mellom PCP og Grønne (PEV, Partido Ecológico os Verdes) i CDU (Coligação Democrática Unitária) framgang ved parlamentsvalget, 4/10-15; Stemmetall,relativ oppslutning og antall mandat. CDU får 444 319 stemmer og 17 mandater, fram fra 440 850 og 16. (Det er nedgang i valgdeltakelse, som i Norge).

De tradisjonelle høyrepartiene PSD og CDS taper sitt absolutte regjeringsflertall, får 38 % og 104 mandat. Sosialistene i PS (Partido Socialista) er nr 2 med 32 % (28 % sist) og 85. PS har ventet større framgang, men CDU får altså 17 og sammen med Venstrealliansen (Bloco de Esquerda), som går fram til 10,2 % (5,2 % sist) og 19, får de 3 venstre-gruppene dermed 121 av 230 plasser i parlamentet. Det skulle være nok til å danne regjering. PS og Venstrealliansen (BE) har totalt 104 plasser. Dessuten har Dyrevennspartiet 1 uavhengig representant.  

Styrkeforholdet i parlamentet er slik at dagens regjeringskoalisjon PàF; Portugal à Frente, også forkortet PSD/CDS; alliansen mellom høyrepartiene Partido Social Democrata, PSD, og CDS-PP (Centro Democrático e Social - Partido Po) får 104 mandat.

Mindretallsregjering kan dermed dannes både av dagens koalisjon (PSD-CDS) med statsminister Pedro Coelho og av  SPs António Costa med støtte fra 2 venstrepartier; BE og CDU (der PCP er med). Begge må da basere seg på støtte eller samarbeidsvilje fra opposisjonskrefter. En storkoalisjon mellom SP og regjeringspartiene er også mulig. Riktignok er det i så fall fare for at SP vil få samme skjebne som det greske søsterpartiet PASOK, som falt tilbake fra rent flertallsparti på langt over 40% av stemmene, seinest i 2009 til under 5 % ved det første valget i 2015 og 6,3 % ved det andre valget i 2015, men da i `demokratisk koalisjon` med sentrum-venstre-partiet, Dimar. (Ved valget i Hellas, 20/9-15 får Pasok-alliansen 17 mandater mot KKEs 15). 

PCP vil garantere for en SP-regjering: Meldinger fra den internett-siden `kommunisten.de` (utbrytere fra DKP) om at `PCP hindrer mulighetene for en mulig venstre-regjering`, stemmer ikke med faktiske forhold. Det er motsatt: PCP er garantister for en regjering, utgått av SP, og vil ikke bare la PS ta roret, men tvinge sosialistene til å ta regjeringsansvar og understreker noen minimumskrav som forutsetning for PCP-støtte. Det øker presset på PS og avvæpner tildels PS-partiets interne opposisjon mot en venstreregjering.

Etter at partiet mislykkes i å få flertall, innrømmet PS-leder Costa nederlaget på valgvaken og la vekt på at høyre-koalisjonen PSD/ CDS nå  må ta initiativ til å forhandle fram en  regjering.

Mandag, 5/10-15, sier gruppeleder for PCP i parlamentet, João Oliveira, at PCP går mot et hvert forsøk fra president Anibal Cavaco Silva på å fortsette  politikken til koalisjonen som nå er nedstemt av folket. PCPs generalsekretær Jerónimo de Sousa gjentok denne uken: `Om SP ikke vil danne regjering, er det fordi den ikke vil`. Det er opp til sosialistene å sørge for de nødvendige forutsetninger for en stabil regjering. Høyre-president Cavaco(PSD) er samtidig på kanten av grunnloven når han sier at `rett til å danne regjering tilhører et regjeringsdyktig spekter` og begrenser det til de 3 partiene PSD, CDS og PS.
 
Samtaler på venstresiden: PCP og PS har drøftet mulighetene for regjeringsdannelse, 8/10.  I tilslutning til denne første samtalerunden i PCPs kontor slo Jerónimo de Sousa fast overfor mediene at kommunistene går mot ethvert forsøk fra president Cavaco på å fortsette med en regjeringspolitikk som folket har forkastet ved dette valget. De støtter enhver regjering eller vil delta direkte i den om den er innstilt på å bryte fullt og helt med politikken de siste år og drive en venstreorientert patriotisk politikk på grunnlag av et fellesprogram.

Stilt overfor de store skillene i partiprogram, er utsiktene til å lykkes med det små. PCP sier seg likevel klar til å støtte en PS-regjering som vil gå for sitt eget partiprogram og beskytte en slik regjering mot mistillitsforslag. Men PCP gir ingen forhåndsgaranti om å støtte det årlige statsbudsjettet, som er vanlig parlamentarisk praksis.
Dermed har Costa ballen nå. En ledende sosialist politisk medarbeider av Costa advarer nå partiet sitt offentlig mot å samarbeide med høyrepartiene ved å advare mot risiko for `Pasok-utvikling`. I mediene spekuleres samtidig over om `svermeriske signal om venstreregjering bare er en taktisk bløff for å bygge opp et press som styrker PS` egne forhandlingsposisjoner overfor høyrepartiene. Naturligvis mangler det ikke advarsler om at PS må unngå å havne i `kommunistenes garn`

Oversatt fra uz/dkp, 7/10-15, Per Lothar Lindtner, 13/10-15.     


Website Builder drives av  Vistaprint