Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur


Den nye kalde krigen er alt nå farligere enn forgjengeren:

Oppsummering av intervju med Stephen F. Cohen. Dagens konfrontasjon mellom USA og Russland utvikler seg på måter vi aldri har sett før, og US-lederne og medier ser ikke ut til å bry seg.

I flere år har Cohen sagt at den nye kalde krigen er farligere enn forgjengeren, som varte i 45 år. Det ble ofte sagt, «vi overlevde så vidt.» Her oppdaterer han og legger fram bevis på denne utviklingen. Samtidig fortsetter flere US-amerikanske deltakere og kommentatorer å benekte - av personlige og politiske grunner - at ny kald krig er på gang. Om noen tviler, kan de bare lese ledende US-aviser, se på TV eller observere et økende antall utspill om ny kald krig mot Russland, som en ekstremistisk uttalelse nylig fra en angivelig tverrpolitisk organisasjon, der en medforfatter er ex-ansatt i forsvarsdepartementet under Obama, Evelyn Farkas.
 
Cohen peker på 6 faktorer som gjør den nye kalde krigen farligere enn den forrige:

1. Episenteret for konfrontasjon er ikke fjerntliggende Berlin eller det som da ble kalt «den 3. verden», men på Russlands grenser, fra Baltikum og Øst-Europa til Ukraina og Svartehavet, der Natos militær-opptrapping blir stadig sterkere med flere tropper, våpen, krigsfly, skip og - vi må ikke overse - »rakettskjold«-baser.

Nato karakteriserer den enorme østfronten som sitt territorium nå. Ingen slik utenlandsk militærmakt har mobilisert så nær opp til den russiske grensen og landets nest største by St. Petersburg, siden den nazi-tyske invasjonen i 1941. Oppfatningen i Moskva er forståelig og forutsigbar. I økende grad sies i medier og privat av høytstående embetsmenn, at dette er en «amerikansk aggresjon mot Russland», ja til og med at «USA er i krig mot Russland.»

Vi kan prøve å sammenligne den bekymringen med «Russiagate.» Det foreligger ennå ikke empiriske bevis for påstander om at »Kreml angrep USA under presidentvalget i 2016«. Vi kan derimot se konkrete bevis på det russerne idag kaller »USAs nåværende aggresjon».

Og vi kan forestille oss potensialet for »varm krig«, utilsiktet eller forsettlig, som i denne utbredte og voksende russiske oppfatningen av situasjonen. Et stadig press fra Washington for å sende flere våpen til Kiev, som lover å bruke dem mot Donbass-opprørere, vil bare øke de russiske bekymringene og dermed faren for storkrig. Samtidig river Kiev Minsk-fredsavtalen i filler, ved å vedta lover, som bryter med den samme fredsavtalen.

2. Muligheten for utvidet amerikansk-russisk militær konflikt kan være enda mer akutt i Syria, der russisk-støttete syriske styrker nærmer seg avgjørende seier over anti-Assad-krigere, som i de fleste tilfeller er tilknyttet terrororganisasjoner. Russisk forsvarsdepartement har gjort det klart at de mener US-styrker i Syria aktivt støtter og hjelper anti-Assad-krigere, mens de setter liv til russiske tropper i alvorlig fare, og har åpent erklært seg klar til å slå tilbake mot slike US-støttete enheter. Cohen spør hva reaksjonen i Washington blir om Russland da tar livet av US-amerikanere i Syria?

3. I motsetning til forrige kalde krig, da kontakter mellom USA og Sovjetunionen forbedret seg jevnt og trutt etter Cubakrisen i 1962, ødelegges nå disse forbindelsene, som ble etablert møysommelig over tiår. Mye mer av dette systemet er nå alvorlig truet. Kongress og Trump-administrasjon virker fast bestemt på å stenge 2 russiske nyhetsbyråer i USA, RT og Sputnik. Da kan Kreml vedta mottiltak i Russland, og redusere offentlig kontakt ytterligere, uansett «propaganda-karakter«, på begge sider.

En CNN-veteran forteller fra Moskva at »våpenkontroll henger i tynn tråd«. Konfiskering og ransaking av Russlands konsulat i San Francisco i forrige måned, som aldri har skjedd før, kan naturligvis overbevise russiske tjenestemenn om at  innflytelsesrike krefter i Washington ønsker fullt brudd i diplomatiske forbindelser med Moskva.

4. Under forrige kalde krigen ble ingen sovjetisk leder demonisert like intenst av US-ledere og medier som Russlands leder, Vladimir Putin, i snart 10 år. USAs forhold til Moskva har vært så fokusert på personen Putin at Russland, uavhengig av sin leder, ikke lenger synes å ha noen legitime nasjonale interesser, verken i inn- eller utland. Anerkjennelse av slike legitime behov er første forutsetning for godt diplomati.

5. «Russiagate» er også uten sidestykke. Det forverrer en ny kald krig på flere felt. Det går fra galt til bare verre. All »etterforskning» antyder at det som en gang var vanlige forbindelser til Russland kan være «forræderisk samspill med Kreml», inkludert økonomise. Kritikk av den kalde krigen stemples som «russisk desinformasjon og Kreml-vennlig propaganda.» Det kan da ikke overraske at det er svært få avvikende meninger i USAs hovedstrøms-aviser og TV. I russiske medier åpninger for avvikende syn større enn hos dagens US-amerikanske kolleger.

Viktigst nå: »Russiagate« lammer president Trumps evne til å opptre effektivt med Putin i eventuelle kriser, uansett hvor reelle de kan bli. Vi må se for oss president John F. Kennedy like hardt kritisert som Trump for å være «russisk marionett» under Cubakrisen. Han ville ikke vært i stand til å inngå kompromissene han og den sovjetiske lederen Nikita Khrustsjov da gjorde for å få slutt på krisen uten atomkrig. Uansett hvor mye US-amerikanske politikere og medier avskyr Trump, må de frykte mulighet for krig med Russland mer.

6. I sterk kontrast til 1960-, 70- og 80-tall, er det i dag nesten ingen motstand mot ny kald krig i medier, politikk eller USAs hovedstrøm. Uten effektiv opposisjon, deriblant robust offentlig debatt, er dårlige politiske utfall mer sannsynlige, selv om vi sier vi lever i demokratier.

Cohen legger til 3 flere momenter som skiller denne fra den forrige kalde krigen: Det ene er myten om et svakt Russland etter sovjetperioden. »Landet er så svakt at det ikke vil klare en langvarig kald krig, og etter hvert vil kapitulere for Washington/Brüssel«. Slik er selvsagt logikken bak sanksjons-stormen mot Moskva fra 2014. Her oversees det som sies i  flere internasjonale finansinstitusjoner: Betydelig russisk vekst de siste 2 årene. Russland er feks i ferd med å bli verdens største hvete-eksportør. Landets enorme natur-, menneskelige og territoriale ressurser må ikke glemmes.

Vi må huske at det ikke finnes noen tilfeller av kapitulasjon i moderne russisk historie, uansett grad av ødeleggelse og menneskelige lidelser. I motsetning til det som sies av opposisjonelle russere med stort fokus i Vesten, vil verken russisk elite eller breie lag av folket endre landets lederskap eller politikk på grunn av vestlig press. Faktisk innser flere russiske kommentatorer i deres hovedstrøms-medier allerede at en ny kald krig, de mener Vesten har ansvaret for, kan vare like lenge som den forrige.

For det andre, er det et inngrodd syn i US-establishmentet at Russland er «isolert» i verdens-politikk. Ex-president Obama gjorde sitt beste for å oppnå dette. Antallet russiske møter med utenlandske ledere og avtaler inngått de siste år motbeviser denne forestillingen.

Men det er også noe annet nytt og viktig. Sovjetblokken i Øst-Europa under forrige kalde krig var en allianse med flere uvillige, tungdreven økonomi og evige byråkratiske strukturer. De framvoksende russiske alliansene og partnerne av i dag er frivillige og lønnsomme, fra små BRICS-land til veldige Kina. Faktisk ser USAs «innflytelsessfære» ut til å bli splintret i dag, som det framgår av Brexit og Catalonia i Spania, der folkeavstemningen dessuten kan sette folkeavstemningen på Krim i 2014 i et noe annet lys. Og hvordan kan vi ellers tolke den voksende tilnærmingen mellom Nato-medlemslandet Tyrkia og Russland, eller det historiske besøket av den saudiske kongen i Moskva, som førte til avtaler til milliarder dollar i innkjøp og investeringer i våpen og energi? Historikerne kan spørre seg hvem det egentlig er som er i ferd med å bli isolert i verdenspolitikken.

Tredje moment er selvfølgelig Kinas rolle. Under den forrige kalde krigen var det en rival til Sovjetunionen, et «kort» som kunne spilles mot Moskva. I dag er Kina Russlands politiske, økonomiske og potensielt militære partner. En felles russisk-kinesisk flåteøvelse starter i neste uke. En ny omstendighet som trolig får dyp effekt andre steder, bl a i India, Pakistan, Japan, ja  selv i Afghanistan.
De fleste av disse nye og hittil ubemerkete faktorene i en ny kald krig ser ikke Washington, ikke bare på grunn av «Russiagate»-hysteriet. USAs triumf ved oppløsning av Sovjetunionen i 1991 spiller en viktig rolle. Tilbake har vi en US-amerikansk provinsialisme, noen ganger omtalt som «unik» eller »outstanding«.

I mellomtiden er de 3 alvorligste truslene mot USAs nasjonale sikkerhet: internasjonal terror, spredning av atomvåpen og cyber-våpen, som utilsiktet kan utløse atomvåpen, stort sett ikke prioritert. Det samme er en grunnleggende sannhet: Ingen av disse farene kan reduseres uten partnerskap med Russland. Selv slike realiteter ble tatt med i strategiske vurderinger under den forrige 45 år lange kalde krigen. Noen ganger var det avgjørende.

Oversatt av nettstedet Midt i fleisen. Stephen F. Cohen (f 1938) er professor emeritus i russisk ved Princeton og New York Universities. Først publisert i The Nation. Tilrettelagt for Friheten, 20/10-2017, Per Lothar Lindtner.

Website Builder drives av  Vistaprint