Nordahl Grieg Fredsfond - FRED - KLIMABALANSE - BASIS-/MINIMUMSINNTEKT - HJEMFALL - KULTUR


Jörg Kronauer,  Junge Welt, 15/2-2018: Nato øker tempo i mobilisering mot Russland. Tysk sentralkommando for EU-hær. Alle militærenheter styrkes. 

Nato-forsvarsministrene slo fast på Brüssel-møtet, 14/2-2018: »Tydelig vekst i hver eneste våpengren er i gang for å militarisere Europa og Nord-Amerika«. Jens Stoltenberg, Natos generalsekretær, slo fast: »Rustningsutgifter til europeiske Nato-land og Canada økte med 5 % i 2017. Antallet medlemsland som tar 2 % eller mer av BNP til krigsforberedlser har økt til 8 land«. Stoltenberg og Trump presser på for mobilisering i alle militilær-grener.   
  
 Tyskland blir mobiliserings-sentral: Bundeswehr-manøvrer i Torgelow i Mecklenburg-Vorpommern. Foto: Stefan Sauer/dpa-Zentralbild/dpa.

Tyskland klargjøres for nytt Nato-hovedkvarer. Det bekreftes av forsvarsminister Ursula von der Leyen 14/2-2018. Logistikk-kommandoen skal muliggjøre flytting av tropper tvers over det europeiske kontinent »i lynfart«. Det gjøres klar til »blitzkrig«-mobilisering i umiddelbar nærhet av Russlands grenser. Da trengs overordnete kontrollmekanismer for militærtransport. Veier, broer, skinner og all  infrastruktur skal stå optimalt til disposisjon for styrker fra USA og Canada på det europeiske kontinentet. Ulm i Baden-Württemberg eller Bonn i Nordrhein-Westfalen er på tale som ny kommando. Samtidig bygger USA ut et nytt Nato-hovedkvarter for å sikre forsyninger fra Nord-Amerika over Atlanterhavet eller Nordishavet (!). »Russiske ubåter er imidlertid en alvorlig trussel, som krever mottiltak«, heter det fra Nato-toppene.

I går kom det fram i tillegg at EU, etter tysk og fransk press, skal rustes opp selvstendig. Det fører også til intern uro i Nato: «Det er ok så lenge EU-tiltakene styrker Nato», men det må ikke medføre at EU trekker tropper ut av Nato til fordel for egen militarisering«, meldes fra høyeste hold i USAs Pentagon. Men intern uro forsterkes når Berlin vil etablere og drive sitt framtidige hovedkvarter for logistikk under egen tysk ledelse. »Ved behov skal det ikke bare kunne brukes av Nato, men også av EU«, forteller nyhetsbyråer.

Vi aner at Natos tempo-opptrapping ikke bare skyldes vilje til å presse Russland militært. En rapport fra det internasjonale institutt for strategiske studier,  IISS, forteller oss mer. Londons tenketank, Think-Tank, konkluderer: »Vestens militær-teknologiske forsprang er i ferd med å forsvinne. Årsak er i mindre grad russisk framgang. De sliter med pengemangel, men Kina har rask vekst og utviklingen av kinesernes luftkrigskapasitet er bemerkelsesverdig. Kinas nye jagerfly Chengdu J-20 kan være klar til innsats før 2020 og er fullt på høyde med USAs F-35 grunnet sine stealth-egenskaper, dvs evne til å nærme seg mål og unnslippe usynlig.

Første gang stealth ble brukt var under USAs invasjon i Panama i 1989, da to Lockheed F-117 Nighthawks slapp bomber mot Rio Hato-flyplassen ved Panama City. Gulfkrigen i 1991 var første storkonflikt med utstrakt brukt av stealth-teknologi var Gulfkrigen i 1991. I 30 år har USAs overlegenhet i luften vært avgjørende for USA-alliansene: Think Tank: »Det kan ikke lenger tas for gitt«. 

JW/Jörg Kronauer, 15/2-2018, oversettelse, Per Lothar Lindtner, 17/2-2018.
 

Nato fortsetter innsirklingen av Russland:

Anton Tsjekhov brukte bildet med `geværet på veggen`: Når det henger der  i 1. akt av et teaterstykke, må det skytes fra det samme geværet i 4. akt`. Tsjekhov mente selvsagt at når vi skaper en scene, innskrenkes spillerommet.
 
Natos forsvarsministrer vedtok i Brüssel, 27/10, at militæralliansen må skaffe seg nytt utstyr som gir enda mer handlekraft. I sikkerhetspolitikk er det først og fremst den kraften som må analyseres, for hensikter kan endres raskt, når handlingsevne er til stede. Det er ikke omvendt.
   
 Vil Jens Stoltenberg gå inn for allmenn væpning av frykt for at russerne kan komme når som helst? Foto: Epa/ Olivier Hoslet.
Inntil videre er det ikke avgjørende om noen tusen ekstra soldater stasjoneres i Polen, Estland, Latvia og Litauen, for om om det skulle bli en eventuell krig om regionen, blir disse styrkene avgjørende. Når Nato sier at alliansen driver symbol-politikk for å møte `en russisk trussel`, er det ikke helt forløyet. Nato kompenserer det forholdet at Nato er er utvidet med 3 nye land på grensen til Russland, som  ikke vil kunne forsvare seg selv militært, om det var det det gjaldt.

Riktignok er det kun 20 mil fra estisk-russisk grense til St.Petersburg, og starter et Nato-fly fra en estisk base, reduseres varslingstid til svært få minutter. Det samme skjer med et russisk mot et mulig Nato-mål. Men da er det hele kanskje utliknet til et 0-spill. Med den forskjell at risiko for feilvurderinger med uante konsekvenser, øker betydelig og dramatisk. 

Men hvordan skal det forstås? Fordi den operative militære verdien av Nato-baser i Baltikum fra starten av er tvilsom, går det tydeligere fram hva som er Vestens geostrategiske interesser: Nato vil hindre Russland enhver strategisk styrke, som militærallianse krever for seg selv, og det blir stadig mer ekstremt. Så etableres en egen Svartehavsflåte for Nato, ikke bemannet av Svartehavs-statene Romania og Bulgaria, men med skip fra USA, UK, Polen og Tyskland. De har kun et mål: Å hindre at havet blir et `russisk innhav`, at altså Russland skal projiseres til å møte Nato helt opp til sin egen grense, men ikke omvendt. Kontrollen over de tyrkiske havgrensene er ikke lenger nok for Nato. Innringing av Russland skal eskaleres.
 
Til bildet passer også hysteriet som vestlige medier skaper rundt et spørsmål fra et russisk hangarskip om å kunne tanke i den spanske byen Ceuta, vest for inngangen til Middelhavet. For det havet er og skal forbli Natos `Mare nostrum`. Den russiske forespørselen dreide seg ikke om drivstoff, men var nok et diplomatisk forsøk på å finne ut hvilken verdi `retten til internasjonal skipsfart` har. Svaret er: Lite.

Reinhard Lauterbach, JW, 28/10-16. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 28/10-16.

PS: Hvorfor og hvordan EU/Nato støttet høyre-ekstremister i Ukraina som avsatte en lovlig valgt president og førte til opprør i Donbass og på Krim er en del av problemstillingen. Det er verre om folk for sent forstår at Nato og EU truer verdensfreden. Det gjør en lett om en ser bort fra hva som skjedde med den brysomme folkeretten i Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, Jemen osv...,
Per Lothar Lindtner, 28/10-16.  

NATO i Midt-Østen

NATO utvider nå sitt militære nærvær i Midt-Østen mens norske freds- og menneskerettighets organisasjoner foran Stortinget har protestert mot våpeeksport mot diktaturstater i Midt-Østen.

Den 29. februar undertegnet NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, en avtale med Kuwait. Den tillater NATO å anlegge son første flyplass i Gulfen, både for krigen i Afghanistan og for "at NATO kan samarbeide med Kuwait og andre partnere", spesielt Saudi-Arabia som dreper sivile gjennom krigen i Jemen.

Den 2. mars var Stoltenberg i Abu Dhabi, for å styrke "samarbeidet med De Forente Arabiske Emirater, for å ta opp felles sikkerhetsutfordringer".

Den 17. mars mottok han kong Abdullah II i Brüssel, for å styrke "partnerskap mellom NATO og Jordan".

Den 18. mars mottok han Al Zayani, generalsekretær i Gulf Cooperation Council (Saudi-Arabia, Bahrain, De Forente Arabiske Emirater, Kuwait, Oman, Qatar) for å "styrke samarbeidet mellom de to organisasjonene".

Kilde Manlio Dinucci, avisa Friheten nr. 9. 2016.


Omringing og eskalering med nye NATO-baser:

Det er vel ingen grunn til å reagere`, sier NATO-tilhengere: `Små baser i de 3 baltiske land; Polen, Romania og Bulgaria i hvert land er det 40 mann? Verken det eller et lite permanent øvingsfelt i Georgia kan vel true Russland?

Naturligvis startes ikke en NATO-offensiv med 120 stabsoffiserer mot St. Petersburg. Til det trengs mye mer reell krigsinnsats. Da snakker vi om krefter, omtalt av NATO som spydspiss; ekstremt raske aksjonsgrupper, stasjonert og trent i Øst-Europa. I løpet av 48 timer skal de kunne `flyttes i offensive stillinger`, offisielt er det naturligvis kun aktuelt om russerne skulle finne på å angripe Baltikum. Men: Soldatene i spydspissen er praktisk talt permanent på plass, selv om Russland ikke har angrepet Baltikum. Men da blir trussel-bildet omvendt. 

Sikkerhetspolitikk handler om å vurdere potensialet og i andre omgang om uttalte hensikter.  De kan endres og rett og slett baseres på løgner. Varselstid for en konvensjonell krig i Øst-Europa forkortes mange ganger når observerbar transport av tyngre våpen over Atlanteren eller fra tyske og norske kaserner ikke lenger trengs fordi utstyret alt er på plass akkurat der det potensielt skal settes inn. Teknisk sett blir overraskelsesangrep mer sannsynlig, når det foreligger politisk vilje til det. Og omvendt: Utstyr som er tilstede stimulerer den politiske viljen dersom logistikkens treghetsmoment faller bort.

I tillegg har NATO-installasjonene nær fronten et innebygget eskaleringsmoment: Om det er utviklet en militær konflikt og en granat slår inn mot øvingsfeltet til NATO i Georgia, som ikke en gang nødvendigvis kommer fra Russland, for provokasjoner forekommer, er det en større sannsynlighet for at nettopp tilstedeværende NATO-soldater rammes.

Men naturligvis skal all denne stasjonering offisielt bare avskrekke. Men kan det også sies på denne måten? NATO forbereder seg selv på Casus Belli; grunn til å gå til krig. Er det helt utenkelig? `Tonkin-bukt-episoden i 1964, opptakten til USAs Vietnamkrig, var en liknende  provokasjon fra USA.
 
Det dukker opp en annen melding de siste dagene fra Washington: USA vurderer å stasjonere kampfly av typen F-22 i Øst-Europa, som kan gjøres usynlig for motstanderen. De er dermed å regne som klassiske angrepsvåpen. Med stasjonering av flyene skaffer NATO seg kapasitet til et overraskelsesangrep. Vil NATO provosere Russland til preventivslag? Stratfor, en US-amerikansk tenketank skriver nylig at USAs militære forsprang er i ferd med å gå tapt,  på mellomlang vis avis Russland og Kina, som har økt kapasiteten vesentlig i det siste.   Til-svarende forestillinger om å tape overlegenhet gjør et såkalt preventivslag populært i den tyske militærledelsen like før skuddene i Sarajevo og 1. verdenskrig i 1914.

Med Hiroshima og Nagasaki i minne og mengden masseutryddelsesvåpen på flere sider er enhver idé om å forberede seg på å løse etniske, politiske og økonomiske konflikter i verden med våpenmakt ikke bare totalt uakseptabelt, men forbrytelser mot menneskeheten. Freden er ikke alt, men uten freden er alt intet!             
Per Lothar Lindtner, 31/8-2015. Kilde: NRK/JW/Rainer Lauterbach.

Website Builder drives av  Vistaprint