Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
Norge, Libya og krigsforbrytelsen

Av Knut Vidar Paulsen, Nordahl Grieg Fredsfond

Med 78 mot 21 stemmer avviste Stortinget den 26. april forslaget fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti om en ekstern granskning av Norges deltakelse i Libya-krigen.

Arbeiderpartiet, Høyre og Framskritts partiet la lokk på en debatt vi burde ha fått og som skulle resultere i norsk Krigsskadeerstatning til Libya.

Libya-krigen i 2011 ødela den fremste sosialstaten i Afrika og enda et land er av NATO blitt ødelagt. I dag er Libya oppmarsjområde for et ekspanderende IS, samt samlingspunkt for migranter på vei til Italia.

President Barack Obama har nylig utpekt Libya-operasjonen som sitt største utenrikspolitiske feilgrep.

Vedtaket av den norske Libya-bombingen var et klart brudd på demokratiske normer. Den daværende leder for Stortingets utenrikskomité, Ine Marie Eriksen Søreide, avslo et tilbud fra Stoltenberg-regjeringen om en orientering for komiteen. Det var ikke nødvendig, mente hun, dessuten var det visst helg og vanskelig å samle de folkevalgte. Det holdt lenge med sms og mobil.

Statsminister Jens Stoltenberg var poilitikeren som med dårlig skjult stolthet snakket om at det var de norske flyverne som "bombet best".

Dette bakteppe er stortingsflertallet ikke interessert i å nøste opp i.

I NRKs politiske kvarter torsdag 28. april argumenterte Aps Anniken Huitfeldt på en måte som fikk Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle den 30. april til å skrive i en kommentarartikkel: "når Høyres Eriksen Søreide i opposisjon ikke hadde plaget Ap-regjeringen med granskning, ja, da var det bare rett og rimelig at Ap nå ikke påførte Solberg-regjeringen et nederlag i denne saken".

Arbeiderpartiet satt med makten da Norge bombet Libya. Høyre sa nei til en demokratisk behandling i Stortinget. Partiene i skråsikkerhets skyttergraver sluttet seg til mannen som sterkere enn noen annen ledet det ideologiske felttoget for å bombe Libya, den franske filosofen Bernhard-Henry Levy.



Krigskomplottet Libya:

Humanitær intervensjon? E-post-korrespondanse til Hillary Clinton, USAs tidligere utenriksminister peker på vestlige interesser bak Gadaffis fall.

`Sivilisert verdensorden`: 19/3-11 startet franske `Opération Harmattan` en vestlig angreps-krig mot Libya. Den varte fram til 31/10-2011 og omfattet over 7500 bombe -og rakettangrep. Antallet drepte som direkte følge av krigen stipuleres til mellom 10 000 - 50 000. Etter knapt  2 uker viste seg at franske og britiske bombefly ikke kunne slå ut Libyas luftforsvar. Da tok USA over ledelsen av operasjonen.

NATO-landene sa de støttet en `demokratisk opposisjon mot statssjef Muammar Al-Gadaffi`. I oljerike Libya utviklet `den arabiske våren` seg til væpnet oppstand, inspirert av protester i Tunis, Algerie og Egypt. Da byen Sirte ble erobret, 20/10-11, ble oberst Gadaffi tatt til fange av opprørerne og torturert i hjel. Ex-US-utenriksminister Hillary Clinton gledet seg over dette. Hun strålte da hun på direkte-TV vrei litt på triumfropet til Julius Cæsar: ` Vi kom, vi så, han var død.` Libya ble erklært `frigjort`` , men faktisk var landet ødelagt, splittet og kaos hersket.  

Hillary Clinton på møtet i kontaktgruppen om Libya i Abu Dhabi, De Forente Arabiske Emiratene,  9/6-2012. Foto: Jumana El Heloueh/Reuters.

Selv om det kostet tusener menneskeliv satset også `humanitære krigere` i Tyskland i tyske kommersmedier sterkt på islamske `revolusjonære`. En blodig omveltning i Libya ble feiret som paradigmeskifte og signal for `en ny og mer menneskelig verdensorden`, et  mønster på  hvordan en nå skulle forholde seg til alle gjenstridige land.

»Diktatorer føler seg mindre sikre nå etter Gadaffis fall. I alle fall i Damaskus, sannsynligvis også i Teheran, ja, til og med i Havanna og Beijing,« jublet Jan Roß i ukebladet Die Zeit med overskriften `Veien er åpen`, 25/8-2011. Etterat NATO faktisk drev luftkrig for opprørerne, »må nå despoter over hele verden alltid regne med at bombene kommer« fortsatte Roß: » Det er et viktig skritt i retning en sivilisert verdensorden«. Hamburg-bladet Humanist kritiserte den tyske regjeringen skarpt fordi »den burde ha overbevist innbyggerne om nødvendigheten av å intervenere mot forbryteren Gadaffi«. Den ubeskrivelige artikkelen er ikke fjernet fra   Die Zeits webside, riktignok uten underskrift. Kan det være uttrykk for skamfølelse som følge av den faktiske utviklingen i Libya og Midtøsten? 

Hvorfor intervenerte Vesten i Libya i 2011? Som observatører vurderte det da, ble denne imperialist-krigen heller ikke ført for å beskytte menneskerettigheter eller demokrati, men derimot utfra kyniske økonomiske og geo-strategiske interesser. Det går også fram av de nylig kjente e-postene fra tidligere USA-utenriksminister Hillary Clinton, som departementet nå ble tvunget til å offentliggjøre.

Clinton var i 2008 ønske nr 2 som Demokratenes president-kandidat. Hun ble utenriksminister under president Obama fra 2009. Så ble hun anklaget for å lagre strengt konfidensielle e-mails fra departementet på sin private server. Kritikere mente hun holdt skriftlig kommunikasjon utenfor offentlig kontroll for å beskytte seg selv mot eventuelle følger. Offisielt forsvarte hun seg med at hun av `bekvemmeligheteshensyn` bare hadde brukt smartphone.

Siste pakke på rundt 5 500 Clinton-dokument kom ut nyttårsaften, trolig for å få minst mulig oppmerksomhet. Det var delvis vellykket. I Tyskland ble bare uskyldige deler publisert, som at kansler Merkel ikke likte `Obama-fenomenet`. US-presidentens måte å opttre på var ikke i tråd med fru Merkels `forestillinger om politikk`, het det i en privat e-post, som gjengis i New York Times, britiske Guardian, og Springers Welt. Andre lette etter en `kronidiot` i UD, noe ex-US-ambassadør John Kornblum ifølge lo av. En diplomat mente uttrykket var dekkende for mulig etterfølger som politisk sekretær i USAs UD, William Burns.

Politisk eksplosivt innhold i en e-mail om Libya-krigen, 2/4-11, ble derimot ignorert i hovedstrøms-mediene. Mailen var fra Sidney Blumenthal, mangeårig Clinton-medarbeider, lobbyist og `informasjonsformidler` mellom politikere, e-tjeneste og konsernsjefene over hele verden. I brevet sitt framfører Blumenthal at `Gadaffi-regjeringen disponerer 143 tonn gull og tilsvarende mengde sølv i sitt eget land. Gullet skal ha hopet seg opp lenge før dagens opprør »for å bygge opp en felles-afrikansk valuta. Nettopp på grunnlag av en ny libysk dinar med dekning i gull«. Planen var å skape en alternativ valuta til afrikanske land som tidligere var avhengig av franske franc. For å hindre det startet Frankrike krigen mot Libya.

På samme tid gikk mange rykter Gadaffis målsetting. Han ville bryte Frankrikes hegemoni over sine tidligere afrikanske kolonier. For å klare det var han fast besluttet på å bruke Libyas oljeriksommer. Tydeligvis var det uakseptabelt for Paris. De var redd for å tape `overhøyhet` over urangruver i Nordvest-Afrika, noe det franske atomprogrammet var avhengig av. 

Nyheten om Libyas plan om å løsrive Afrika fra ny-kolonialistisk åk er med i Blumenthals e-post til Clinton: »Fransk e-tjeneste oppdaget planen kort etter at opprøret startet. Folk som er velinformert, sier at Gadaffis gull og sølv beløper seg til mer enn 7 milliarder US-dollar.
Dette er en faktor som foranlediger president Nicolas Sarkosy til angrepet på Libya. Ifølge de samme kildene skal de franske planene være drevet fram av følgende: 1) Øke fransk andel i  Libyas olje-produksjon. 2) Styrke fransk innflytelse i Nord-Afrika. 3) Styrke Sarkosy i fransk innenrikspolitikk. 4) Gi fransk militærapparatet mulighet til å hevde sin posisjon i verden.

Bekymringene fra Hillary Cllintons rådgiver om Gadaffis plan gikk på at Frankrike kunne tape sin dominans i tidligere franske kolonier i Afrika. Den egentlige `konspirasjonsteorien` vi ser har fått gjennomslag i Vesten i forbindelse med Libya-krigen er den om at »krigen mot Gadaffi ble ført ut fra hensynet til demokrati, frihet og menneskerettigheter«.

Oversatt av Per Lothar Lindtner, 21/1-2016. Kilde: JW/Rainer Rupp, 15/1-2016.  


Libya-tvilen brer seg på Stor­tin­get

Både Senterpartiet, Venstre og SV har begynt å tvile på om det var riktig av Norge å delta i NATOs militæraksjon i Libya, som nærmest har kollapset etter krigen i 2011.

Et samlet Storting mente for fire år siden det var riktig å delta i militæraksjonen. Norge var et av landene som slapp flest bomber over Libya før opprørere med NATO-støtte styrtet og drepte statslederen Muammar Gaddafi.

Siden den gang har ulike væpnede grupper kjempet om makten, og IS har erobret et betydelig område. Massakren på en strand i Tunisia i forrige uke er ett av en rekke terrorangrep hvor gjerningsmennene trolig har fått trening i Libya.

Fra den libyske kysten forsøker tusener av desperate båtflyktninger å krysse Middelhavet. FN håper partene i landet snart blir enige om en fredsavtale, men det er usikkert hvilken reell betydning den kan få.

– Basert på det vi visste i 2011, var det riktig å delta i militæroperasjonen i Libya. Sett i ettertid kan man stille spørsmål ved om det var rett, sier Liv Signe Navarsete (Sp) til NTB.

– Preget av kaos
Opprørsgruppene som styrtet Gaddafi, har senere rettet våpnene mot hverandre, påpeker Navarsete

– Nå er Libya preget av kaos, fastslår Sp-representanten som var partileder og minister da den rødgrønne regjeringen sendte jagerfly til landet. I dag sitter hun i forsvars- og utenrikskomiteen på Stortinget.

Venstre-leder Trine Skei Grande minner om at konsekvensene kunne blitt svært alvorlige også hvis NATO ikke hadde grepet inn i Libya. Likevel er hun usikker på om det var riktig av Norge å delta i operasjonen, som ble iverksatt etter et FN-vedtak om beskyttelse av libyske sivile med alle nødvendige midler.

– Det blir for arrogant å si skråsikkert det ene eller andre, framholder hun.

Rasmus Hansson fra De Grønne vil ikke spekulere på hva han hadde ment om saken hvis han hadde sittet på Stortinget for fire år siden.

Knut Arild Hareide ønsker ikke å uttale seg om KrFs støtte til operasjonen.

SVs landsmøte gjorde tidligere i år følgende vedtak: “FN-mandat er ikke noen garanti for at krigsdeltakelse er riktig, noe Libyakrigen ble et eksempel på».

Ser konsekvensene
To av de tre tidligere regjeringspartiene som sendte norske F-16-fly til Libya, er dermed usikre på om avgjørelsen var riktig – sett i lys av det vi vet om landet i dag.

Ap-leder og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre nøyer seg med å fastslå at det var riktig å delta basert på informasjonen man hadde i 2011. Han peker særlig på FN-vedtaket om å beskytte libyske sivile.

– I ettertid ser vi konsekvensene, og dette må vi ta med oss videre til neste beslutning, sier Støre til NTB.

Statsminister Erna Solberg (H) har tidligere gjort det klart at hunikke mener det var galt å bidra i operasjonen. Og Frps parlamentariske leder Harald T. Nesvik sier han ikke har sett noe som tyder på at Libya-beslutningen var feil.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, som var statsminister i 2011, sa nylig til NTB at forsvarsalliansen “gjorde jobben sin» i Libya.

– Mulig å forutse
Tidligere SV-leder Kristin Halvorsen har fortalt at den rødgrønne regjeringens beslutning om å delta ble tatt i all hast over telefon.

Etter hvert innrømmet USA og flere europeiske land at målet var å styrte Gaddafi, og de norske flyene ble hentet hjem før diktatoren ble drept.

Flere norske eksperter advarte mot operasjonen da den ble iverksatt. Statsviter Øyvind Østerud har uttalt at «et minimum av kunnskap» om Libya var nok til å forutse sammenbruddet etter Gaddafis fall.


Norges ansvar for katastrofen i Middelhavet

Av Ola Tunander


I Norge forsto man ingenting. Regjeringen trodde de grep inn for å redde menneskeliv i Benghazi.


Norge har et direkte ansvar for flyktningkatastrofen i Middelhavet. NATOs bombekrig i 2011 ble ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, men Danmark og Norge sto innledningsvis for en tredjedel av bombingen. Bombekrigen ødela Libya som statsmakt. Landet består i dag av lokale armeer, mafialiknende strukturer og islamistiske styrker, som alle forsøker å forsørge seg gjennom en massiv menneskehandel, der store mengder flyktninger sendes ut på synkende skip. Denne virksomheten hadde blitt bedrevet i over ti år, men den ble stoppet av Libyas daværende leder Muammar Gaddafi. Dette var en avgjørende årsak til krigen. Via en avtale med Italia i 2008, som i praksis trådte i kraft i 2009, hadde Gaddafi gått med på å stoppe menneskesmuglingen fra byer som Benghazi og Misrata, som ga smuglerne inntekter på titalls – om ikke hundretalls – millioner. Gaddafi tok fra dem denne rikdommen, og mobiliseringen mot ham kom kort tid etter.


Alt var en bløff.


I perioden 2000–2009 søkte svarte afrikanere seg til den libyske oljeindustrien for å skaffe penger til reisen til Europa. En del kilder mener at så mange som 20–30 tusen svarte årlig betalte kanskje 10 000 kroner hver til menneskesmuglerne for å bli tatt med på båter til Italia. Mafiaen i Benghazi og Misrata tjente enorme summer. Samtidig eksisterte det gammel rasisme fra den tiden da arabiske libyere holdt svarte som slaver. I Libya fantes det en betydelig svart befolkning fra slavetiden, og de svarte gjestearbeiderne ble ofte behandlet like ille. The Economist skrev i 2000 om pogromer mot svarte gjestearbeidere som hade ført til flere hundre døde. I 2010 ba FN Libya om å sette en stopper for denne rasediskrimineringen. Muammar Gaddafi ba den svarte befolkningen om unnskyldning for behandlingen de hadde fått i Libya, og mange i Nord-Libya oppfattet Gaddafi som alliert med de svarte afrikanerne.


«Et nytt Rwanda». I februar–mars 2011 skrev vestlige medier om en massakre, eller en kommende massakre, på sivile. Den 1. mars ble det snakket om «6000 døde». Muammar Gaddafis styrker ble beskrevet som en direkte trussel mot frihetskjempende demonstranter i Benghazi og Misrata. Senator John McCain sa at Gaddafi kom til å gå fra hus til hus og drepe alle de 700 000 menneskene i Banghazi dersom styrkene hans ikke ble stoppet. Amerikanske politikere og libyske opposisjonelle snakket om et nytt Rwanda – men det fantes ingen trussel mot folket i Benghazi. Alt var en bløff. Regjeringsstyrkenes 14 tanks på vei vestover hadde stoppet Benghazi-rebellenes forsøk på å ta oljeinstallasjonene ved Ajdabiyah og Brega, men disse 14 tanksene hadde ikke kunnet gå inn og ta en by som Benghazi, med nesten 700 000 innbyggere. Gaddafi hadde sagt at alle demonstrantene skulle gå fri. Han hadde truet med å drepe Al Qaida-rebeller og utenlandske agenter. Etter åtte ukers kamper i Misrata var det ikke mer enn 257 døde og nærmere tusen skadde, hvorav tre prosent var kvinner (ifølge Human Rights Watch). Gadaffis styrker hadde ikke massakrert sivile.


Et par hundre unge menn døde de første ukene, da lokale rebeller angrep eller overtok militærbasert i Benghazi, al-Bayda, Derna, Misrata og al-Zawiya. Noen demonstranter ble skutt av ukjente snikskyttere, og svarte libyere og mange svarte immigranter ble slått ihjel eller hengt i lyktestolper av rasistiske rebeller. Som i 2000 handlet hendelsene i februar 2011 først og fremst om pogromer mot svarte afrikanere. De som ble drept, var ikke først og fremst demonstranter – de var svarte amerikanere som ble antatt å støtte Gaddafi. På denne tiden var det langt flere demonstranter i Egypt (840 ifølge offisielle opplysninger) som hadde blitt drept, men det var ingen som snakket om noen militær intervensjon i Egypt.


Mot Gaddafi. Den vestlige intervensjonen i Libya hadde ingenting med noen kommende massakre å gjøre – den hadde ikke engang noe med å redde liv å gjøre. Den handlet om å støtte en politisk mobilisering mot Gaddafi. For det første støttet man menneskesmuglere, som hadde tapt millioninntekter siden 2009 etter Gaddafis avtale med Italia. For det andre støttet man rasistiske grupperinger i Nord-Libya (blant annet i Benghazi og Misrata), som så hvordan antallet svarte i Libya økte, og hvordan Muammar Gaddafi brukte Libyas oljeinntekter til å vinne afrikanske staters velvilje for å skape en sterk afrikansk union. Benghazi og Misratas identitet hørte til i den arabiske verden, ikke i det svarte Afrika. Misrata-rebeller fjernet den svarte byen Tawargha fra kartet. Mange svarte søkte tilflukt i Gaddafis hjemby Sirte.


Det norske flyvåpenet fungerte som Al Qaidas, rasistenes og menneskesmuglernes flyvåpen.


For det tredje støttet man Libyas islamister som ville eliminere Gaddafi for å skape en islamistisk stat. Av alle Al Qaida-krigere som hadde kjempet i Irak, var saudiere og libyere dominerende. I Libya var Al Qaida-krigerne i hovedsak fra Benghazi og Derna. De var de eneste libyske rebellene med krigserfaring. Etter at NATO og lokale militser til slutt hade bombet Sirte sønder og sammen, gikk islamistene inn med samme svart-hvite flagg som IS bruker i Irak. I praksis fungerte det norske flyvåpenet som Al Qaidas, rasistenes og menneskesmuglernes flyvåpen – og det er det vi ser resultater av i dag. Disse tre interessene fra Benghazi og Misrata ble forent med amerikanske, britiske og franske interesser – som hadde forsøkt å eliminere Gaddafi siden 70-tallet. I 1996 hadde britene i samarbeid med «Libyan Islamic Fighting Group» forsøkt å sprenge Gaddafi i luften. I 2011 skulle disse islamistene lede inntoget i Tripoli. Men islamistene tok ikke akkurat ordre fra britene. Islamisktene var ledet av et tusentalls spesialstyrker fra Qatar, som begynte å ankomme allerede i mars 2011, mens den britiske forsvarssjefen reiste frem og tilbake til Qatar for å samordne operasjonene. Når Tripoli var inntatt, ble Qatars flagg heist over Gaddafis bunker. Det var også styrker fra Emiratene, Jordan og ikke minst fra Sudan, fortalte rebellene. Det var disse styrkene som var avgjørende. Gaddafi var egenrådig, anti-vestlig og hadde arabiske fiender. Mordforsøkene på 70-, 80- og 90-tallet hadde gjort ham paranoid, for ikke å si gal. Samtidig forsøkte Gaddafi å skape en afrikansk union med egen valuta og militærmakt – som motvekt til britiske og franske kolonialinteresser og mot USAs Africom (Africa Command). I 2011 var Gaddafi gammel. Sønnene hans skulle snart ta over. Sannsynligvis så man på dette som en trussel ikke bare i Benghazi og Misrata, men også i London, Washington og Paris. Kanskje ville sønnene fortsette hans Afrika-politikk. De gamle slaveeierne fra Nord-Libya opplevde det som et svik. For de gamle kolonimaktene var det altfor risikabelt å la dette skje.


Medskyldige. Men i Norge forsto man ingenting. Regjeringen trodde man grep inn for å redde menneskeliv i Benghazi, og mange innad i NATO var antagelig av samme oppfatning. General Vigleik Eide, som hadde vært norsk forsvarssjef og styreleder i NATOs militærkomité på begynnelsen av 90-tallet, fortalte at han – som en av de absolutt høyeste generalene i NATO – ikke ble informert om sensitive ting. Britene og amerikanerne fortalte ingenting, sa han. Han var bedre informert som norsk forsvarssjef enn som toppgeneral i NATO. Det er ikke i NATO man sitter på den sensitive informasjonen. NATO trengte aldri å vite hvorfor man startet en krig i Libya. De som visste, var briter og amerikanere, og kanskje franskmenn. Nordmennene visste ingenting – men til tross for det har Norge et ansvar for et tusentalls menneskers død, og man har et ansvar for å ha slått en stat sønder og sammen med katastrofale konsekvenser. Libyas statsmakt er blitt erstattet av islamistdominerte områder, lokale armeer og mafiastrukturer, som tjener titalls eller hundrevis av millioner på menneskesmugling, og som sender titalls fartøyer med hundrevis av mennesker ut på en ferd som med stor sannsynlighet ender i døden. Norske massemedier diskuterer hva man skal gjøre med de tusenvis av mennesker som dør i Middelhavet – men vi diskuterer ikke det faktum at vi er direkte medskyldige i at de dør.



Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO). ola@prio.no.


ÅPENT BREV TIL:
 
Hans Majestet Kong Harald
Sametingspresidenten Aila Kaskiteilo
Stortingspresident Olemic Tommesen
Statsminister Erna Solberg
Forsvarsminister Irene
Utenriksminister Børge Brende
De politiske partiene som stilte til Stortingsvalg
Amnesti International
Helsingforskomitéen
Norges Røde Kors
Norsk Folkehjelp
Landsorganisasjonen i Norge
Næringslivets Hovedorganisasjon
                                                                                                  Sandefjord den 22. april 2014

Krigsskadeerstatning til Libya

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 ble vedtatt den 17. mars 2011 for å beskytte sivile, fremme våpenhvile, fredsmegling og en politisk løsning i Libya. NATO ble tildelt ansvaret for flyforbundssonen.
 
NATO tolket resolusjon 1973 slik at det ble en krig mot Libya. Norges F-16 kampfly slapp 567 bomber over landet. I en utgave av tidsskriftet Internasjonal politikk viser Oberstløytnant Dag Henriksen, sjef for Luftmaktavdelingen i Trondheim til en rekke ledende NATO-kilder som er overrasket over den norske bombingen i Libya.
 
I NATO-diskusjonene om tolkingen av FNs flyforbudsmandat valgte Norge ikke å delta. Men Norge tok lista med mål som skulle bombes.
 
I NRKs Brennpunkt om Norges krigføring i Libya i mars 2013 fortalte to av de norske pilotene som deltok i bombingen om hvordan de jobbet. 25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40 000 fot besluttet at bygninger, veier og mennesker de selv observerte ble bombemål i strid med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 og FN-paktens artikkel 2.
 
«—Vi kunne få beskjed om å fly inn i et kjempestort område på størrelse med Sør-Norge, med oppdrag om å lete etter mål for bombing selv», sa oberstløytnant Bård Reidar Solheim.

« – Vi var vant med å få en klarering fra noen på bakken. Det fikk vi ikke nå», sa en annen pilot til NRK.

NATO og ukontrollert norske bombeaktivitet i Libya har Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité ferdigbehandlet i møte 18. mars 2014 og besluttet at Nordahl Griegs Fredsfonds henvendelse av 24. september 2013 ikke skal legges fram for Stortinget. Det Åpne brevet: Rettslige følger av krigsforbrytelser datert 19. mars 2013 er oversendt Stortingets presidentskap og medlemmene av Forsvars- og utenrikskomiteen i budstikka: FRED&MILJØ nr. 2 – 2013.

Norge har ratifisert artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll i Genèvekonvensjonene som slår fast kravet om beskyttelse av sivile i krig. Stortinget har ennå ikke anmeldt norske flygerne som deltok i bombingen av Libya i strid med:

  1. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 for å beskytte sivile, fremme våpenhvile, fredsmegling og en politisk løsning i Libya.
  2. FN-paktens artikkel 2.

 
Norges Forsvarsforenings slagord:  fredssak er forsvarsak gjelder for en fredselskende nasjon og rettsstat. Vår forslag er at Stortinget nedsetter en kommisjon som i samvirke med libyske myndigheter beregner hva Norge skal betale i krigserstatning til landet etter at norske F-16 kampfly slapp 567 bomber over Libya i 2011.

Vennlig hilsen
Nordahl Grieg Fredsfond
Knut Vidar Paulsen
’Leder


Fakta
Nürnbergprosessen var en serie rett saker ført i Nürnberg i årene 1945 til 1949 mot politiske, økonomiske og militære ledere fra Det tredje rike. Den internasjonale prosessen fant sted fra november 1945 til oktober 1946. Alle de tiltalte ble anklaget på opptil fire punkter:
1.      Konspirasjon for å utføre forbrytelser i punkt 2-4.
2.      Forbrytelser mot freden.
3.      Krigsforbrytelser.
4.      Forbrytelser mot menneskeheten.
 
Nettstedet: www.Voltairenet.org  (31.01.2013) har angitt følgende offisielle tall for Libya under styret til Muammar al-Gaddafi: 3,8 millioner libyere; 2,5 millioner utenlandske arbeidere; til sammen 6,3 millioner innbyggere.

Nettstedet oppga 31.01.2013 at 1,6 millioner libyere var i eksil, 2, 5 millioner utenlandske arbeidere har flyktet fra landet av frykt for rasistiske angrep. Tilbake i Libya bor om lag 2,2 millioner innbyggere under svært utrygge forhold som en følge av NATO og Norges bombing av landet.

Samtidig som Norge deltok i bombetokter mot Libya, ledet daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hemmelige fredsforhandlinger med Gaddafis sønn.

Da FNs sikkerhetsråd voterte over militær intervensjon i Libya 17. mars 2011, var to av Støres håndplukkede menn i Lybyas hovedstad Tripoli. Der fulgte de avstemningen direkte på TV sammen med oberst Muhammar al-Gaddafis sønn, Saif al-Islam Gaddafi.

Dette kom fram i den uautoriserte biografien om Støre, «Seierherrene», skrevet av Ståle Wig, som ble lansert 9. oktober.
Her fortelles det i detalj om de hemmelige møtene Utenriksdepartementet (DU) under Støres ledelse holdt med representanter for opprørerne og representanter fra regjeringen i Libya, mens borgerkrigen raste og Norge deltok i den NATO-ledede bombingen av Libya.

«— Jeg kan ikke gå god for alle detaljene i boken, men det er riktig at Norge var engasjert som aktiv tilrettelegger av samtaler mellom opposisjonen og regimet i Libya med sikte på en politisk løsning våren 2011», bekrefter Jonas Gahr Støre til VG 9. oktober 2014.

Formålet med møtene var å meisle ut et forslag til våpenhvile og en politisk løsning. «Fra UDs side har vi (under de blåblå) ingen kommentarer til Norges engasjement i freds- og forsoningsprosesser», er den offisielle kommentaren fra informasjonssjef Frode O. Andersen i UD.

Noen dager før FN-vedtaket, gikk Støre ut på NRK og advarte mot en militær intervensjon i Libya. To dager senere snudde Jens Stoltenberg tilsynelatende, og ga støtte til en militær NATO-løsning med støtte fra alle partiene på Stortinget.

Støre hadde altså inngående kjennskap til en løsning mer i tråd med hans sterke tro på dialog og diplomati.

Kort etter opprøret i Libya begynte, skal Støres spesialrepresentant i Midtøsten, Jon Hanssen-Bauer, ha blitt kontaktet av en kilde som ba Norge opprette kontakt med Libyas regjering.

Boken beskriver hvordan Støre ledet et møte der det ble bestemt at Hanssen-Bauer, og fredsforsker Henrik Thune, som Støre hadde håndplukket til UD, skulle lede forhandlingene. De kan ifølge VG ikke uttale seg grunnet taushetsplikten.

Ifølge boken, opprettet DU-teamet kontakt med Saif al-Islam Gaddafi, og i slutten av februar 2011 skal de ha fått beskjed om at både opposisjonen, som hadde Base i byen Benghazi, og Gaddaffis sønn ønsket dem velkommen til landet.

Da FN-vedtaket var et faktum, startet bombingen allerede lørdag 19. mars. Det ble kart at Thune og Hanssen-Bauer måtte ut, men flytransport ble umulig. Etter flere dager kom de seg ut landeveien og over til Tunisia.

Men selv etter at Norge sendte jagerfly som deltok meget aktivt i bombekampanjen, som i økende grad ble en luftkrig mot den Libyske regjeringen, fortsatte forhandlingene.

Ifølge boken, skal det ha vært snakk om mellom 20-30 møter, holdt i Oslo, Paris og Tunisia. For å overbevise partene om at den norske staten støttet initiativet fullt ut, tok Støre imot en representant for både opposisjonen og den Libyske regjeringen på sitt kontor i Oslo i mars og april 2011. Et premiss for møtene var at begge parter kunne benekte dem, står det i boken. Støre skal ha holdt USAs utenriksminister Hillary Clinton informert underveis.

Da deler av opplysningene sommeren 2011 ble lekket av en russisk diplomat, nektet norsk DU å kommentere saken, og kort tid etter kom det meldinger fra begge sider i Libya som benektet forhandlinger.

Like fullt skal forhandlerne ha kommet fram til en skisse som innebar avvæpning og en maktoverføring gjennom demokratiske valg. Samtidig som Muammar al-Gaddafi utad hevdet at ingen nåde skulle bli vist til opprørerne, skal man ha kommet fram til en enighet om at han skulle gå av etter en viss tid.

Men, ifølge boken, strandet forhandlingene på hva som skulle bli Muammar al-Gaddafis endelige skjebne. Forhandlingene den Afrikanske Unionen (AU) ledet på samme tid ble knust av NATO-landenes bombing av posisjonene til Libyas arme. Det var de europeiske NATO-landene som ledet an i bombingen. USA avsto fra denne NATO-operasjonen.

20. oktober 2011 ble bilkolonnen til Muammar al-Gaddafi bombet av NATO. Noen få timer senere ble Muammar al-Gaddafi fanget, etter å ha gjemt seg i et betongrør.

Bildene av Muammar al-Gaddafi som ble dratt ut, mishandlet og skutt, gikk verden rundt.

Nobelkomiteen ved leder Thorbjørn Jagland som er Europarådets generalsekretær meddelte til en forbauset befolkning at EU mottok Nobelsfredspris for 2012.


ÅPENT BREV TIL:
 
Hans Majestet Kong Harald
Sametingspresidenten
Stortingspresident Dag Terje Andersen
Statsminister Jens Stoltenberg
Forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen
Justisminister Grete Faremo
De politiske partiene som stilte til Stortingsvalg
Helsingforskomitéen
Norges Røde Kors
Landsorganisasjonen i Norge
Næringslivets Hovedorganisasjon
                                                                                                                                                       Oslo den 24. september 2013
 
Riksrettssak er nødvendig
 
FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 1973 ble vedtatt den 17. mars 2011 for å beskytte sivile, fremme våpenhvile, fredsmegling og en politisk løsning i Libya. NATO ble tildelt ansvaret for flyforbundssonen.
 
NATO utnyttet resolusjon 1973 til å gå til krig mot Libya og Norges F-16 kampfly slapp 567 bomber over landet. I en utgave av tidsskriftet Internasjonal politikk viser Oberstløytnant Dag Henriksen, sjef for Luftmaktavdelingen i Trondheim til en rekke ledende NATO-kilder som er overrasket over den norske bombingen i Libya.
 
I NATO-diskusjonene om tolkingen av FNs flyforbudsmandat valgte Norge ikke å delta. Men Norge tok lista med mål som skulle bombes.
 
I NRKs Brennpunkt dokumentar om Norges krigføring i Libya i mars fortalte to av de norske pilotene som deltok i bombingen om hvordan de jobbet. Dette var også i strid med den opplæring flyverne fikk før Enduring Freedom oppgavene og bombingen i Afghanistan fra 2001.
 
25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40 000 fot besluttet at bygninger, veier og mennesker de selv observerte ble bombemål i strid med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 og FN-paktens artikkel 2.
 
” - Vi kunne få beskjed om å fly inn i et kjempestort område på størrelse med Sør-Norge, med oppdrag om å lete etter mål for bombing selv”, sa oberstløytnant Bård Reidar Solheim.
 
” – Vi var vant med å få en klarering fra noen på bakken. Det fikk vi ikke nå,” sa en annen pilot til NRK.
 
Stortinget og partier som stilte til Stortingsvalg i 2013, må melde Norges og NATOs  ukontrollerte bombeaktivitet i Libya  inn for Den internasjonale straffedomstolen (ICC).
 
Norge har ratifisert artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll i Genèvekonvensjonene som slår fast kravet om beskyttelse av sivile i krig. På denne bakgrunn må det nye Stortinget vedta å igangsette en Riksretts sak og anmelderde norske flygerne som deltok i bombingen av Libya i strid med:
 

  1. I strid med den opplæring flyverne fikk før Enduring Freedom oppgavene i 2001
  2. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 for å beskytte sivile, fremme våpenhvile, fredsmegling og en politisk løsning i Libya.
  3. FN-paktens artikkel 2.

 
Stortinget må før 14. oktober vedta å reise riksrettssak mot statsminister Jens Stoltenberg og forsvarsminister Grete Faremo som var ansvarlige for bombingen.
 
Vi ønsker dere lykke til med å reetablere Norges Forsvarsforenings slagord: fredssak er forsvarsakog Norge som en fredselskende nasjon og rettsstat.
 
Vennlig hilsen
Nordahl Grieg Fredsfond
Knut Vidar Paulsen
Leder
 
 
Fakta
 
Nürnbergprosessen var en serie rett saker ført i Nürnberg i årene 1945 til 1949 mot politiske, økonomiske og militære ledere fra Det tredje rike. Den internasjonale prosessen fant sted fra november 1945 til oktober 1946. Alle de tiltalte ble anklaget på opptil fire punkter:
 
1.       Konspirasjon for å utføre forbrytelser i punkt 2-4.
2.       Forbrytelser mot freden.
3.       Krigsforbrytelser.
4.       Forbrytelser mot menneskeheten.
 
Nettstedet www.Voltairnet.org (31.01..2013) anførte følgende offisielle tall for Libya under styret til Muammar al-Gaddafi: 3,8 millioner libyere; 2,5 millioner utenlandske arbeidere; til sammen 6,3 millioner innbyggere.
 
Nettstedet oppga 31/1-2013 at 1,6 millioner libyere var i eksil, 2,5 millioner utenlandske arbeidere har flyktet fra landet av frykt for rasistiske angrep. Tilbake i Libya bor om lag 2,2 millioner innbyggere under svært utrygge forhold som en følge av NATO og Norges bombing av landet.
 
Samtidig som Norge deltok i bombetokter mot Libya, ledet daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hemmelige fredsforhandlinger med Gaddafis sønn.

Da FNs sikkerhetsråd voterte over militær intervensjon i Libya 17. mars 2011, var to av Støres håndplukkede menn i Libyas hovedstad Tripoli. Der fulgte de avstemningen direkte på TV sammen med oberst Muhammar al-Gaddafis sønn, Saif al-Islam Gaddafi.

Dette kom fram i den uatoriserte biografien om Støre, «Seierherrene», skrevet av Ståle Wig, som ble lansert 9. oktober 2014.

Her fortelles det i detalj om de hemmelige møtene Utenriksdepartementet (DU) under Støres ledelse holdt med representanter for opprørerne og representanter fra regjeringen i Libya, mens borgerkrigen raste og Norge deltok i den NATO-ledede bombingen av Libya.

«— Jeg kan ikke gå god for alle detaljene i boken, men det er riktig at Norge var engasjert som aktiv tilrettelegger av samtaler mellom opposisjonen og regimet i Libya med sikte på en politisk løsning våren 2011», bekrefter Jonas Gahr Støre til VG 9. oktober 2014.

Formålet med møtene var å meisle ut et forslag til våpenhvile og en politisk løsning. «Fra UDs side har vi (under de blåblå) ingen kommentarer til Norges engasjement i freds- og forsoningsprosesser», er den offisielle kommentaren fra informasjonssjef Frode O. Andersen i UD.

Noen dager før FN-vedtaket, gikk Støre ut på NRK og advarte mot en militær intervensjon i Libya. To dager senere snudde Jens Stoltenberg tilsynelatende, og ga støtte til en militær NATO-løsning med støtte fra alle partiene på Stortinget.

Støre hadde altså inngående kjennskap til en løsning mer i tråd med hans sterke tro på dialog og diplomati.

Kort etter opprøret i Libya begynte, skal Støres spesialrepresentant i Midtøsten, Jon Hanssen-Bauer, ha blitt kontaktet av en kilde som ba Norge opprette kontakt med Libyas regjering.

Boken beskriver hvordan Støre ledet et møte der det ble bestemt at Hanssen-Bauer, og fredsforsker Henrik Thune, som Støre hadde håndplukket til UD, skulle lede forhandlingene. De kan ifølge VG ikke uttale seg grunnet taushetsplikten.

Ifølge boken, opprettet UD-teamet kontakt med Saif al-Islam Gaddafi, og i slutten av februar 2011 skal de ha fått beskjed om at både opposisjonen, som hadde Base i byen Benghazi, og Gaddaffis sønn ønsket dem velkommen til landet.

Da FN-vedtaket var et faktum, startet bombingen allerede lørdag 19. mars. Det ble kart at Thune og Hanssen-Bauer måtte ut, men flytransport ble umulig. Etter flere dager kom de seg ut landeveien og over til Tunisia.

Men selv etter at Norge sendte jagerfly som deltok meget aktivt i bombekampanjen, som i økende grad ble en luftkrig mot den Libyske regjeringen, fortsatte forhandlingene.

Ifølge boken, skal det ha vært snakk om mellom 20-30 møter, holdt i Oslo, Paris og Tunisia. For å overbevise partene om at den norske staten støttet initiativet fullt ut, tok Støre imot en representant for både opposisjonen og den Libyske regjeringen på sitt kontor i Oslo i mars og april 2011. Et premiss for møtene var at begge parter kunne benekte dem, står det i boken. Støre skal ha holdt USAs utenriksminister Hillary Clinton informert underveis.

Da deler av opplysningene sommeren 2011 ble lekket av en russisk diplomat, nektet norsk UD å kommentere saken, og kort tid etter kom det meldinger fra begge sider i Libya som benektet forhandlinger.

Like fullt skal forhandlerne ha kommet fram til en skisse som innebar avvæpning og en maktoverføring gjennom demokratiske valg. Samtidig som Muammar al-Gaddafi utad hevdet at ingen nåde skulle bli vist til opprørerne, skal man ha kommet fram til en enighet om at han skulle gå av etter en viss tid.

Men, ifølge boken, strandet forhandlingene på hva som skulle bli Muammar al-Gaddafis endelige skjebne. Forhandlingene den Afrikanske Unionen (AU) ledet på samme tid ble knust av de europeiske NATO-landenes bombing av posisjonene til Libyas arme. Det var de europeiske NATO-landene som sto for bombingen. USA avsto fra deltakelse i bombingen i denne NATO-operasjonen.
20. oktober 2011 ble bilkolonnen til Muammar al-Gaddafi bombet av NATO. Noen få timer senere ble Muammar al-Gaddafi fanget, etter å ha gjemt seg i et betongrør.

Bildene av Muammar al-Gaddafi som ble dratt ut, mishandlet og skutt, gikk verden rundt.

Nobelkomiteen ved leder Thorbjørn Jagland som er Europarådets generalsekretær meddelte til en forbauset verden at EU mottok Nobelsfredspris for 2012.


 
Libya – historien om en feilslått intervensjon
 
Av Jacob Børresen
 
18. mars 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1970 som autoriserte alle nødvendige tiltak, unntatt soldater på bakken, for å beskytte den libyske sivilbefolkningen og håndheve en flyforbudssone over Libya. Russland og Kina avsto.
 
I Stortingets spørretime to dager tidligere tvilte utenriksministeren på om en flyforbudssone ville kunne bidra til å beskytte sivile. Om Norge skulle støtte sonen ville det avhenge av hva den skulle svare på og hvilke betingelser som skulle knyttes til den.
 
Natt til lørdag 19. mars besluttet regjeringen allikevel å sende seks kampfly til Libya. Det skjedde, i tråd med gjeldende praksis, uten noe formelt vedtak i Stortinget. Regjeringens behov for å støtte opp om FNs sikkerhetsrådsresolusjon hadde åpenbart veid tyngre enn utenriksministerens motforestillinger.
 
Støres analyse 17. mars var presis. Flyforbudet hindret riktig nok Gadafi i å bruke kampfly mot opprørsstyrkene. Men regimets bakkestyrker var så overlegne at de ikke var avhengig av flystøtte for å nedkjempe opprørsstyrkene militært. Flyforbudet bidro derfor ikke i seg selv til å beskytte sivile gjennom å endre styrkeforholdet på bakken. Kampfly har meget begrenset evne til å beskytte sivile mot overgrep. I åpent terreng, dersom angriperne klart lar seg identifisere og skille fra de angrepne, og dersom de opptrer i et tilstrekkelig antall og konsentrasjon til at de utgjør et brukbart mål for flyene, kan fly oppnå visse resultater på kort sikt. For varig beskyttelse må innsats av fly følges opp med bakkestyrker. Skjer angrepene i tett bebyggelse er det nesten umulig for flyene å skille angripere fra sivile som skal beskyttes.
 
NATOs flystyrker greide derfor i liten grad å beskytte sivilbefolkningen. De forhindret kanskje at Benghazi ble erobret, men om erobringen ville ha ført til folkemord, vet vi ikke. Det vi vet er at da de vestlige flystyrkene intervenerte i mars lå tapstallene i Libya på mellom 1000 og 2000. Innen NATO avsluttet operasjonen 31. oktober er det anslått at mellom 30 000 og 50 000 mennesker var blitt drept og et enda større antall såret.
 
NATOs flyangrep rettet seg mot de eneste målene hvor de kunne ha virkning; mot tunge våpen og konsentrasjoner av soldater og militære kjøretøyer i åpent lende. Men ved å angripe Gadafis hær støttet man i realiteten opprørernes bakkestyrker, satte Gadafilojale sivile i fare og ble dermed part i krigen.
 
Samtidig som man ikke greide å løse FN-resolusjonens oppdrag med å beskytte sivile, bidro man til regimeskifte i Libya, noe som verken var del av oppdraget eller hjemlet i resolusjonen. Gjennom målrettede flyangrep på Gadafis væpnede styrker, samtidig som opprørerne fikk tilgang til bedre og tyngre våpen og opplæring i å bruke dem, ble regimet styrtet og Gadafi drept.
 
Det var neppe dette FN og NATO hadde sett for seg, om man da hadde tenkt igjennom hva resultatet av operasjonen skulle være. Som en nødvendig konsekvens av krigens egen logikk, og en demonstrasjon av hvor uforutsigbar bruk av militær makt alltid er, ble resultatet det motsatte av hva FNs sikkerhetsråd hadde håpet; et stort antall sivile drepte. NATO, og spesielt landene som deltok med flystyrker, ble utilsiktet part i en borgerkrig og dermed moralsk, om ikke juridisk, medansvarlig for virkningene av krigen.
 
Nå kan det se ut som om utviklingen sakte er på vei i riktig retning. Lørdag 7. juli ble det valgt en grunnlovgivende forsamling i Libya. Valget ble gjennomført nesten uten uregelmessigheter og med et oppmøte på nesten 65 prosent. Valgets vinner ble den moderate Alliansen av nasjonale krefter ledet av overgangsregjeringens statsminister Mahmoud Jibril som har invitert til samarbeid i en bred tverrpolitisk koalisjon. Lykkes Jibril er det kanskje grunnlag for å si at NATOs intervensjon fikk en lykkelig utgang tross alt. Og da er vel alt bra?
 
Jeg tror ikke det. Intervensjonen i Libya reiser flere vanskelige spørsmål: For det første bekrefter den nok en gang at militær makt er et særdeles upresist verktøy man bare bør gripe til etter grundige overveielser, som en absolutt siste utvei og kun dersom det er etablert en målsetting for innsatsen som lar seg realisere ved hjelp av militær makt. NATOs intervensjon og Norges deltakelse i den sviktet på alle disse punktene. Den var resultat av et hastevedtak, alle andre utveier var ikke uttømt og målsettingen om å beskytte sivilbefolkningen lot seg ikke realisere.
 
For det annet reiser den igjen spørsmålet om berettigelsen av humanitær intervensjon og klokskapen ved FNs doktrine Responsibility to Protect. Uten Libyas olje er det grunn til å tvile på om det var blitt noen intervensjon i landet. Krefter i Afrika og i den muslimske verden som snakker om vestlig nyimperialisme har fått nye argumenter. Kina og Russland, som av mange grunner er skeptiske til at suverenitetsprinsippet i folkeretten blir utvannet, har fått sine bange anelser bekreftet i Libya. Det betaler for tida Syrias befolkning prisen for og kan føre til at FN blir handlingslammet i lang tid framover.
 
Intervensjonen i Libya stiller også spørsmål ved FN-sporet i norsk utenrikspolitikk. Et vedtak i sikkerhetsrådet bør fortsatt være nødvendig forutsetning for norsk deltakelse i intervensjoner utenlands. Men det er ikke en tilstrekkelig forutsetning. Norske myndigheter har i tillegg selvstendig ansvar for å vurdere om deltakelse er forsvarlig, om det for eksempel er rimelig utsikt til at operasjonen vil lykkes. For om det ikke er tilfelle er bruk av makt alltid illegitim uansett hvor lovlig den måtte være. Hadde Stortinget fått anledning til å behandle saken kan det være at Støres sunne skepsis kunne bidratt til å forhindre at Norge nærmest snublet inn i en lite gjennomtenkt intervensjon. At det tilsynelatende endte godt i Libya bør ikke være til hinder for at vi nå får en debatt om norsk deltakelse i utenlandsoperasjoner bør forankres i et vedtak i Stortinget. Etter Kosovo, Afghanistan og nå sist Libya er tiden overmoden.
 
 
 
Libya: Dreier det seg kun om olje og/eller finanser?
 
Av Ellen Brovn, advokat og president i et offentlig bankinstitutt, Public Banking Institute, 15.04.2011.
 
15. april 2011 – Vugges en gryende revolusjon i den arabiske verden i søvn?
 
Mange ser det oppsiktsvekkende i at libyske opprørere tok en pause midt i opprøret i mars for å opprette sin egen sentralbank, også før regjeringen var på plass. I «Economic Policy Journa» skrev Robert Wenzel: «Jeg har aldri før hørt om en sentralbank som ble etablert bare få uker etter et folkelig opprør». Det tyder på at det dreier seg om litt mer enn smågrupper av fillete og delvis uorganiserte opprørere i bevegelse, og at en mer raffinert innflytelse trekker i trådene.
 
Alex Newman skrev i «New American»: «I forrige uke fortalte opprørere om møtet 19. mars. Blant flere saker gjorde de muligens løst organiserte revolusjonære kjent `et vedtak om å opprette en sentralbank i Bengasi som monetær kompetent autoritet i libysk pengepolitikk og at en guvernør for Libyas sentralbank var oppnevnt med foreløpig hovedkvarter i Bengas».
 
Newman siterer sjefsredaktør John Carney i CNBC: «Er det første gang en revolusjonær gruppe har etablert sentralbank mens den står midt oppe i forskanset kamp mot statsmakten? Uten tvil viser det bankenes ekstraordinære innflytelse i vår tid». Den offisielle legitimeringen av væpnet kamp mot Libyas statsmakt bryter også med det normale. Vi får høre at det pågår rettferdig kamp for menneskeretter, men bevisene er motsigende. Et Fox News-innlegg 28 /2: «Mens FN jobber feberaktig for å stoppe Gaddafis angrep på demonstranter, er FNs menneskerettskommisjon i ferd med å ta stilling til en evaluering som skamroser Libya på menneskeretter».
 
Evalueringen roser Libya for bedre utdanning og `prioritering av menneskeretter gjennom bedre«statskonstitusjonelle muligheter». Flere land; Iran, Venezuela, Nord-Korea, Saudi-Arabia og sågar Canada omtaler bedring av innbyggernes rettssikkerhet samtidig som opprøret nå møtes med blodig gjengjeldelse. Trass i meldinger om Gaddafis personlige kriminelle handlinger, virker det som om det blomstrer for folket i Libya. En profesjonell delegasjon av russiske, ukrainske og hviterussiske helsearbeidere skrev en appell til Russlands president Medvedev og statsminister Putin etter besøket i Libya. Etter deres syn hadde få mennesker det så bra:
 
«Libyere får gratis behandling og sykehusene gir verdens beste medisinske behandling. Utdanning er gratis, unge talenter får dekket studier i utlandet av regjeringen. Unge som gifter seg får 60 000 libyske dinarer, dvs. 50 000 US-dollar i støtte. De får rentefrie og udaterte statslån og subsidier fra staten gjør bilprisene mye lavere enn i Europa. Alle familier har råd til bil. Bensin og brød koster nesten ingenting og jordbrukere betaler ingen skatt. I Libya er folk rolige og fredelige. I landet er det ingen alkoholmisbruk og folk er meget religiøse. Delegasjonen hevder at det internasjonale samfunnet er feilinformert om kampen mot regimet. «Hvem ville ikke like et sånt styre? »
 
Selv om mye er propaganda, kan ingen benekte at Libyas regjering i det minste har æren for minst ett populært tiltak: Vann til ørkenen gjennom historiens største og dyreste irrigasjonsprosjekt; den store menneskeskapte elven, «Great Man-Made River»-prosjektet, GMMR, til 33 milliarder, regnet i US-dollar. Mer enn oljen er vann avgjørende for livet i Libya. GMMR sørger for drikkevann til 70 % av folket fra et gigantisk underjordisk nettverk av rør som forsyner Sahara-regionen med nubisk grunnvann; Verdens største grunnvannreservoar gir vann til folk i 4 land, og til de tett befolkete områder i Nord-Libya.
 
En annen forklaring på NATOs angrep er igjen at «det dreier seg kun om olje», men også det er en problematisk analyse. Som nevnt i National Journal produserer Libya bare om lag 2 % av verdens olje. Saudi-Arabia alene har nok kapasitet til å utlikne ethvert bortfall av libysk olje fra markedet. Og hvorfor så stort tempo for å åpne en bank, om alt dreier seg om olje?
 
En annen utfordrende melding som sirkulerer på nettet er et intervju med USAs Wesley Clark fra 2007 med overskriften«Demokrati nå! » Den forteller at ca. 10 dager etter 11/9-01 fikk den nå pensjonerte generalen vite av en annen general at USA hadde vedtatt å gå til krig mot Irak. Bestyrtet ville Clark vite hvorfor.«Jeg vet ikke! » var svaret. «Jeg går ut fra at de vet ikke hva de ellers skal gjøre!» Senere tilføyet samme general: «Planen var å ta ut 7 land i løpet av 5 år: Irak, Syria, Libanon, Libya, Sudan og Iran». Hva er felles for de 7 landene? Jo, i banksammenheng et tydelig fellestrekk: I ingen av landene er de 56 medlemsbankene i den overnasjonale banken, BIS. Dermed står de avgjørende utenfor strategisk styring fra sentralbankenes sentral i Sveits.
 
De mest illojale av de 7 var kanskje Libya og Irak og de samme 2 ble faktisk angrepet. Kenneth Schortgen jr på Examiner.com skrev at «6 måneder før USAs invasjon for å `ta ned` Saddam Hussein, hadde oljelandet Irak gått over til euro i stedet for dollar som betaling for olje, og det var en trussel mot dollarens globale stilling som reservevaluta og dominansen som petrodollar».
 
Ifølge en russisk ytring «Bombing av Libya er straffereaksjon på Gaddafis forsøk på å avvise US-dollaren». Og nettopp slike dristige tiltak satte Gaddafi i gang: Han initierte en bevegelse mot dollar og euro og oppfordret arabiske og afrikanske land til å bruke den nye gulldinaren. Gaddafi satset på å etablere et forent Afrika. 200 millioner innbyggere skulle bruke denne ene valutaen. I løpet av det siste året sluttet mange arabiske land og de fleste land i Afrika seg til forslaget. Eneste motstandere var Sør-Afrika og ledelsen i den arabiske liga. Men initiativet ble negativt mottatt av USA og EU. Sarkozy betegnet Libya som trussel mot «menneskenes finanssikkerhet», men Gaddafi fortsatte ufortrødent videre mot et forent Afrika.
 
Og vi må reflektere over spillet om Libyas sentralbank. Eric Encina gjør sine observasjoner på «The Market Oracle», det globale nettavisen for markedsanalyse: «Et forhold nevnes sjelden av vestlige politikere og medieguruer: Libyas sentralbank er 100 statseid. For øyeblikket lager regjeringen i Libya sine egne penger; produksjon av dinar skjer med statsbankens eget utstyr. Få kan argumentere mot at Libya som suveren nasjon med sterke ressurser er i stand til å ta ansvar for landets egen økonomiske framtid. Men et hovedproblem for globale finanskartell er at forretninger med landet må gjennom Libyas sentralbank og libysk valuta; et område der de har absolutt 0-innflytelse eller kan presse gjennom sitt syn før beslutninger tas. Derfor sies det kanskje ingenting i talene til Obama, Cameron og Sarkozy at det hele går ut på å utmanøvrere Libyas sentralbank, CBL, men helt sikkert er det en toppsak globalt for å få Libya inn i rekken av føyelige nasjoner».
 
Libya har ikke bare olje. Ifølge IMF, det internasjonale valutafondet, har Libyas sentralbank 144 tonn gull. Hvem trenger BIS, den internasjonale oppgjørsbanken og IMF, valutafondet med slik økonomiske sikkerhet?
 
For å forstå dette må vi kjenne BIS-reglene og hvordan de påvirker lokal næringsvirksomhet. En artikkel på BIS` webside slår fast at hovedbanken i det sentrale banknettverket skal ha som eneste primæroppgave «å opprettholde prisstabilitet». De skal holdes uavhengig av regjeringer for å sikre at politiske vurderinger ikke undergraver mandatet. «Stabile priser» krever at jevn tilførsel av penger, selv om det påfører land og folk med stor utenlandsgjeld tunge bører. Da må sentralbanker skremmes fra å øke pengetilførselen med ved å utstede nye pengesedler og bruke dem til statsutgifter, enten direkte eller som lån.
 
I 2002 sa Henry Liu i «Asia Times» om «BIS» forhold til nasjonalbankene: «BIS-regler har kun til formål å styrke et internasjonalt banksystem, selv om det truer nasjonale økonomier. BIS påvirker nasjonal bankvirksomhet og IMF valutapolitikken. Globalisering av finansene fører til at statenes finanspolitikk ikke lenger tjener nasjonale interesser. FDI; foreign direct investment, direkte investeringer i andre land, knyttet til utenlandsk valuta, for det meste dollar, tvinger mange land til en ubalansert nasjonaløkonomisk utvikling. Eksporten innrettes kun på å sikre dollar-baserte renteinntekter for FDI og gir små nettogevinster nasjonalt». Han la til: «Basert på sosialøkonomisk pengeteori kan enhver regjering legge opp fond med egen valuta og dekke hjemlige behov ved full sysselsetting uten inflasjon». «Statens pengepolitikk» viser til regjeringers og ikke privatbankers pengeinntekter.
 
Regelen mot å låne fra regjeringers egen sentralbank forutsetter at det fører til inflasjon, mens lån fra utenlandske banker eller IMF ikke gjør det. Men alle banker, offentlige eller private, skaper pengene de låner ut igjen. De fleste pengene kommer i dag via banklån. Å låne dem fra regjeringens egen sentralbank har den fordel at lånet er effektivt rentefritt. Å eliminere renten har vist seg å redusere kostnader til offentlige prosjekt med gjennomsnittlig 50 %. Og akkurat slik fungerer det i Libya. Ifølge Wikipedia skal Libyas «utstede mynter og sedler i Libya og skrive ut og administrere statslån».
 
Libyas 100 % statseide bank kan óg utstede nasjonal valuta og låne den til statlig virksomhet. Det forklarer finansiering av gratis utdanning, helsetjenester og rentefrie lån til nygifte på 50 000 US-dollar. Og det forklarer hvordan Libya kunne sette inn 33 milliarder US-dollar i GMMR. Nå bekymrer libyerne seg over NATOs flyangrep. Om de kommer farlig nær GMMR-ledningene, vil det innebære en humanitær katastrofe.
 
Dreier krigen seg altså ikke bare om olje eller også om bankvirksomhet? Vi utelukker ikke at begge deler, men også kampen om vannet spiller en rolle. Med energi, vann og raus kreditt for utvikling av infrastruktur kan nasjoner frigjøres fra grepet til utenlandske kreditorer. Kanskje er det den mest reelle trusselen fra Libya: Landet kunne framstå som et eksempel på hva som var mulig. De fleste land har ikke olje, men ny teknologi kan også gjøre land uten olje reelt uavhengige på energiområdet, særlig om utgifter til basisinvesteringer blir halvert ved hjelp av lån fra en statsdrevet nasjonalbank. Energiuavhengighet ville frigjøre regjeringer fra grepet til internasjonale bankierer. De vil ikke da være presset til å gå over fra produksjon for eget hjemmemarked til eksport for å betjene lånene. Faller Gaddafis regjering, blir det interessant å se om den nye libyske sentralbanken slutter seg til BIS, om nasjonalisert oljeindustri selges ut til private utenlandske investorer og om utdanning og helsetjeneste fortsatt er gratis.
 
Ellen Brown er advokat og president i et offentlig bankinstitutt, Public Banking Institute, http://PublicBankingInstitute.org. I «Web of Debt», Gjeldssirkelen, hennes siste av 11 bøker viser hun hvordan et privat kartell tilraner seg makt til å få penger fra folk flest, og hvordan vi, folket, kan få dem tilbake. Hennes websider er http://webofdebt.com og http://ellenbrown.com. «Leserstøttete nyheter», Reader Supported News, ligger opprinnelig bak dette arbeidet. Tillatelse til å offentliggjøre er garantert gratis med tillit og forbindelse til Reader Supported News, RSN. 
 
Oversettelse: Per Lothar Lindtner
 
 
Kolonikrig
Av Øystein Noreng
 
Frankrike og Storbritannia drev fram resolusjon 1973 om Libya i Sikkerhetsrådet, med mål å skåne sivilbefolkningen. Underforstått var hensikten å hjelpe opprørerne. Vi vet lite om hvem de er og hva de vil, men de får støtte utenifra.
 
Kort tid etter Frankrikes anerkjennelse kunne opprørerne i Benghazi opprette en ny nasjonalbank, hjulpet av den britiske banken HSBC som forvalter en stor del av Libyas formue, som blant annet har bistått afrikanske finansinstitusjoner. Litt senere ble et nytt libysk statsoljeselskap opprettet for å forhandle med utenlandske oljeselskap om bedre betingelser, for sistnevnte. Nylig har NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen uttalt at NATO bør bistå gjenoppbyggingen av Libya, særlig de væpnede styrker og politiet. Denne utviklingen reiser viktige spørsmål. Humanitære hensyn kan være et dekke for mindre edle hensikter. I London har Chilcotkommisjonen avslørt at den britiske regjeringen løy før krigen mot Irak og at kontroll over oljen var et viktig motiv. Krigen mot Libya er nå blitt trappet opp langt utover hva som var forutsatt i Sikkerhetsrådets resolusjon og med helt andre mål, nemlig regimeskifte som i Irak. Spørsmålet er om olje og en base for NATO også er motiver for krigen i Libya.
 
Libya har Afrikas største påviste reserver av olje og naturgass, lave kostnader og et stort potensial. En sterk forhandlingsposisjon har gjort det mulig for Libya å pålegge utenlandske oljeselskap noen av verdens strammeste betingelser. USAs forsvarsdepartement, Pentagon, har nylig opprettet en særskilt kommando for Afrika, AFRICOM. Hovedsetet er i Tyskland fordi intet afrikansk land har villet huse det. USAs strategiske interesse for Afrika synes i stor utstrekning motivert av olje, skjerpet av en svekket stilling i Midtøsten og økende konkurranse fra Kina.
 
Resolusjonen i FNs sikkerhetsråd om Libya ble vedtatt med støtte av Den arabiske union, der Saudi-Arabia har en ledende rolle. Saudi-Arabia har siden Gaddafi tok makten i 1969 hatt et vanskelig forhold til Libya. Landet har representert en republikansk arabisk nasjonalisme, uansett Gaddafis eksentriske og brutale opptreden. Spørsmålet er om det ble inngått en avtale mellom USA og Saudi-Arabia som gir sistnevnte frie hender i Bahrain mot at Den arabiske union legitimerte resolusjon 1973.
 
Vestens forskjellsbehandling av Bahrain og Libya er iøynefallende. Bahrain er en liten øystat utenfor østkysten av Saudi-Arabia, med en betydelig velstand som finanssenter og en godt utdannet befolkning. Opposisjonen består av det sjiamuslimske flertallet og liberale sunnimuslimer. I motsetning til Libya er opposisjonen godt organisert med et klart program. Hovedkravet er et konstitusjonelt monarki. I Bahrain har en USA-vennlig konge latt saudiarabiske styrker okkupere landet. det er nå som en provins av Saudi-Arabia å regne. Regimet skyter fredelige demonstranter, driver klappjakt på opposisjonelle og forfølger leger og sykepleiere som behandler sårete. Et konstitusjonelt, demokratisk kongedømme i et naboland ville kunne utgjøre en alvorlig politisk trussel mot regimet i Saudi-Arabia. Ingen kritikk av undertrykkelsen i Bahrain er kommet fra offisielt hold i Frankrike, Storbritannia eller USA.
 
Etter å ha gjort avbikt for mange ugjerninger ble Gaddafi igjen ansett som stueren i Frankrike, Storbritannia og USA, som gjerne gjorde forretninger med Libya, særlig salg av våpen, uten hensyn til fortsatt diktatur. Nå kjemper de mot våpen som de selv solgte inntil i fjor. Vinteren 2011 ble Gaddafis regime plutselig demonisert. Spørsmålet er om revolusjonene i Tunisia og Egypt fikk krigsmaktene til å fokusere på Libya for å bevare et fotfeste i Nord-Afrika. Selv om det er mange grunner til misnøye og opprør i Libya, kan ikke konflikten i landet reduseres til en strid mellom Gaddafi og folket. I Libya raser en borgerkrig der krigsmaktene støtter én side. Krigen viser seg vanskeligere og mer langvarig enn opprinnelig antatt. Forventningen var at regimet skulle falle raskt; det har vist seg sterkere og bedre organisert enn antatt, mens opprørerne har vist seg svake og dårlig organisert. De hadde trolig vært nedkjempet for lengst uten støtte utenifra. Risikoen er en langvarig krig.
 
Én mulighet for NATO er å trekke seg ut, men prestisjenederlaget ville være stort. En annen mulighet er en invasjon med bakkestyrker, i strid med FNs mandat og med risiko for en langvarig okkupasjon som ville vekke motstand i hele den muslimske verden. En tredje mulighet er en deling av landet, med militær beskyttelse fra NATO i en østlibysk utbryterstat; dette er også en oppskrift for uro og mer konflikt. I den østlige delen av Libya står dessuten islamske fundamentalister sterkt.
 
Konflikten i Libya viser at krig er et utenrikspolitisk virkemiddel, ikke bare for USA, men også for Frankrike og Storbritannia. De tre krigsmaktene har i senere år tapt anseelse og innflytelse i resten av verden; de har en svak økonomi og kostnadene legger en begrensning på krigsinnsatsen. USA med kriger i Afghanistan og Irak ønsker å overlate mest mulig av innsatsen til europeiske land, men under amerikansk kontroll gjennom NATO. Tyskland holder seg utenfor krigen og Tyrkia virker for en forhandlingsløsning. USA ønsker å bruke NATO som et redskap for egen politikk utenfor det nordatlantiske kjerneområdet. Dette undergraver alliansen; viktige medlemsland finner at de ikke har interesse av å delta.
 
Et viktig argument for Norges deltakelse i krigen i Libya har vært å støtte FN. FN er imidlertid ingen upartisk Mor Godhjerta som fortjener ukritisk støtte, i motsetning til hva noen norske politikere synes å tro. FN er en arena for politikk og for stormaktenes kamp for sine egne interesser. Vedtak i Sikkerhetsrådet bygger på stormaktspolitikk, hestehandel og kompromisser; de uttrykker ingen verdensopinion. Dette gjelder også resolusjon 1973 om Libya. Norge tjener på høyere oljepriser så lenge krigen varer, men gevinsten må veies mot høyere risiko for terrorhandlinger.
 
 
Libya – bakgrunn og fakta
Av Knut Vidar Paulsen
 
Bakgrunnen for NATOs bombing av Libya og regimeendringspolitikk har sammenheng med at den drepte diktatoren Oberst Muammar al-Gaddafi og Den styrtede Libyske regjeringen førte en politikk som strategisk gikk ut på å svekke vestens dominans i Afrika. Nå tilbyr Norge det nye libyske regimet norsk merkantil kompetanse istedenfor å støtte en all-afrikansk politikk for å:
•     Innføre en felles afrikansk valuta, gulldinarer
•     Gå over til å selge olje og gass i gulldinarer
•     Lage en afrikansk føderasjon og tilrettelegge for enklere handelsforbindelser mellom afrikanske land.
 
Ifølge FN-statistikker har Libya den høyeste levealderen og den laveste barnedødeligheten i Afrika. Landet har færre under FNs fattigdomsgrense enn Nederland. Arbeidsløsheten er over 20 prosent, men i motsetning til de aller fleste u-land har arbeidsløse krav på sosialstøtte. Skolegang og helsevesen er gratis og har vært det lenge. Ifølge UNDP er Libya på god vei til å oppfylle alle FNs utviklingsmål innen 2015. Men det var før borgerkrigen og NATO-bombingen.
 
Libya var et land uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, jamfør Amnesty International i årsrapporten for 2010. De som kritiserer brudd på menneskerettigheter, risikerer lange fengselsstraffer. En som via e-post kritiserte Gaddafi i Arab Times fikk en dom på 15 års fengsel for å ha «undergravd prestisjen til Lederen for revolusjonen».
 
I 1993 fikk USA andre land med på kraftige økonomiske sanksjoner mot Libya. Det slo hardt ut: Fram til 2002 sank nasjonalproduktet per innbygger fra 6600 dollar til 3600 dollar. De økonomiske sanksjonene ble avblåst i 2003. Etter råd fra Verdensbanken avviklet Libya toll og andre begrensninger på utenrikshandelen. Sosialt motiverte subsidier ble redusert og statsbedrifter privatisert. Målet er å privatisere halvparten av næringslivet innen 2020.
 
Etter 11. september 2001 sluttet Gaddafi opp om Washingtons «krig mot terror». Få dager etter at USA-tanks rykket inn i Bagdad i 2003, lovet Gaddafi å avstå fra produksjon av kjemiske, biologiske og kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen og åpnet landet for internasjonale inspeksjoner.
I februar 2010 ble Gaddafi valgt til leder for Den afrikanske union. I 2009 hadde Libya presidentskapet for FNs generalforsamling.
 
Libya har 144 tonn gull, ifølge IMF og valuta i form av fond plassert i USA. Det er gått ut melding om beslaglegging av Gaddafi og hans nærmeste families formuer. Obama-administrasjonen har også tatt beslag i 30 milliarder dollar i USA. I Washington-proklamasjonen skrives det spesifikt at all eiendom og renter tilhørende den libyske regjeringen, dets representanter, instrumenter, og kontrollerte enheter, og Libyas sentralbank beslaglegges.
 
Disse 30 milliardene var avsatt til bruk for å fremme Den afrikanske unionen og skal anvendes slik:
 
 
 

  • Opprettelse av Den Afrikanske Investeringsbanken i Syrte, Libya. (Arbeidet var igangsatt)
  • Etablering i 2011 av det Afrikanske Pengefond i Nigeria med 42 milliarder dollar
  • Og til den Afrikanske sentralbanken i Nigeria.

 
Den franske innførte valuta CFA vil kunne bli en saga blott, når disse planene blir satt ut i livet. Når de afrikanske land selv tar kontroll over sin situasjon vil IMF, Verdensbanken og WTO miste en del av sin innflytelse i Afrika.
 
USAs valuta er i dag verdensvaluta/reservevaluta, og finanskapitalen i USA har hatt store fordeler av dette forholdet i en situasjon USA har like mye gjeld som hele landets BNP. Når det gjelder dollarens stilling som enerådende valuta innen handel med olje og gass, ble den for øvrig første gang kraftig utfordret av Saddam Hussain.
 
Seks måneder før angrepet på Irak gikk Irak inn for å akseptere Euro i stedet for USD innen oljehandel. Dette var en trussel mot dollaren globale dominans som petroleums-valuta og dollarens status som reservevaluta. I dag må nesten alle land skaffe seg beholdninger av dollar for å handle olje og gass. Det har ført til at dollar seddelpressene i USA går for fult og gjør det mulig for USA og opprettholde sitt overdimensjonerte militærindustrielle kompleks som bidrar til å militarisere den globale krisen.
 
USA og Saudi-Arabia inngikk i 1970 to avtaler. Den ene knyttet Saudierne til dollaren, den andre sikret kontinuerlig støtte til at olje blir priset i dollar.
For Frankrike vil innføringen av gull dinar over tid redusere betydningen CFA-valutaen Frankrike har introdusert i Vest-Afrika.
 
«Fjorten dager etter at Gaddafi den 2. mars, erklærte at Libya vil kaste ut vestlige oljeselskaper fra Libya og at han vil invitere kinesiske, russiske og indiske selskaper til å produsere olje i deres sted, kommer så vedtaket som USA, Frankrike og England klarer å få gjennom i sikkerhetsrådet», skriver Helge Ramstad, medlem SV i avisen Friheten 10/2011. Resolusjon 1973 hjemler imidlertid ikke for NATO-bombing, men vedtaket åpnet for en flyforbudssone. Flyforbudssone ble vedtatt for å sikre våpenhvile, fredsmegling og en politisk løsning. I FNs sikkerhetsråd avsto Kina, Russland, India og Brasil fra å stemme på Res. 1973.
 
Libya var før NATO-bombingen startet det mest velstående landet i hele Afrika. Landet var uten gjeld til IMF som et av svært få land i verden. Den Libyske regjeringen har som nevnt gjort helsetjenester og utdannelse helt gratis. Det er gjennomført omfattende utbygginger av infrastruktur som oljeproduksjon og vannforsyning. Veinettutbyggingen er gjennomført med oljepenger i stor skala for å utvikle landet.
 
Opprøret i Libya kom under vestlig kontroll da det ble grepet til våpen i Benghazi. I Tunisia og Egypt var mobilnettet avgjørende for den folkelige mobiliseringen mot regimene. I Libya satte bombing store deler av mobilnettet ut av spill. Hvorfor var det et bombemål?
 
Den britiske avisa Independent skrev 26. mai at Libyas statsminister vil sende internasjonale ledere et forslag om å opprette en FN-overvåket våpenhvile i Libya.
 
I et brev Independet har fått tilgang til, heter det at Gaddafis regime er villig til å forhandle med opposisjonen og opprørerne uten betingelser. Det foreslås også å erklære amnesti fra begge sider, og at det skal innledes forhandlinger om ny grunnlov.
 
Afrikaunionen (AU) har lenge arbeidet for våpenhvile i Libya, og AU-kommisjonens sjef Jean Ping anklaget den 26. mai «noen internasjonale spillere» for å ville redusere AUs rolle til observatørstatus. AU oppfordrer NATO til å stoppe flyangrepene. Det ble ikke gjort.
 
Russlands president Dmitrij Medvedev varslet på G8-toppmøte i Frankrike i uke 21 2011 at han nå støtter kravet om at Gaddafi må gå. Russisk presse skrev at årsaken til at president Dmitrij Medvedev gikk med på G8-erklæringen om regimeskifte, var løfter fra vestlige land om å framskynde Russlands medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og Sarkozys tilbud om salg av fire franske Mistral-amfibiefartøy minst ett til to år før tida.
 
 
Massedrap og massemedia
Av Ola Tunander, Seniorforsker PRIO
 
Aftenposten skrev den 26. september: «Søndag ble levningene etter mer enn 1270 mennesker funnet i en massegrav ved det beryktede Abu Salim-fengselet i Tripoli. Det var her Muammar al-Gadafis regime holdt sine største politiske motstandere innesperret. Det er foreløpig uklart hvem de døde er, hvordan de mistet livet og når de ble lagt i graven. Men mye tyder på at det er ofrene etter en brutal massakre i 1996 som nå er gravd opp.»
 
Liknende formuleringer fantes hos NRK, Nettavisen, Dagbladet, VG, NTB osv. Her finnes en brutal påstand: «Levninger etter 1270 mennesker [ble] funnet i en massegrav», men går man til kildene finner man at det har blitt funnet beinrester på en plass der noen mener at mennesker har blitt lagd i en massegrav. Norske media kan ha tatt informasjonen fra BBC, som dagen før sa: «More than 1200 bodies found in Tripoli mass grave... A mass grave believed to contain up to 1270 bodies has been found in the Libyan capital Tripoli says the National Transitional Council (NTC).»
 
Men BBC henviste kun til NTC. Også andre media beskrev disse funnene, men CNNs medisinske ekspertise mente at det ikke var spørsmål om beinrester fra mennesker. Beinfragmentene kom fra dyr. Den franske avisen Liberation fant den 27. september at det var kamelbein. De var ikke noen massegrav, men BBC skrev ikke om dette og ikke heller norske aviser gjorde det. Vi sto igjen med funnet av Gaddafis massegrav med «levninger etter 1270 mennesker».
 
Sifferet «1270» kommer fra Human Rights Watch (HRW), som hadde snakket med et vitne fra fengslet. Det hadde vært et fangeopprør i 1996 og han hadde sett personer på taket som hadde skutt. Vitnet var i kjøkkenet og han ble instruert om å forberede 1200 færre matporsjoner. Men HRW ble også informert om at opprørene hadde drept en fangevokter, tatt over våpen og begynt et væpnet opprør. 400 fanger skal ha flyktet og mange fanger ble transportert bort og kan ha blitt overført til andre fengsler. Ifølge HRW hevdet 238 familier at de har mistet kontakt med noen fange, men dette dekker hele perioden frem til 2006. Flere fanger ble antagelig drept i opprøret 1996, men det var neppe spørsmål om en henrettelse av 1270 mennesker.
 
Bakgrunnen var et kuppforsøk av det al Qaida-allierte Libyan Islamic Fighting Group (LIFG) i februar samme år. En bombe hadde blitt plassert under Gaddafis bil, men det var feil bil som ble sprengt. Mange mennesker ble drept. Hundrevis fra LIFG/al Qaida ble satt i fengsel, og opprøret i Abu Salim var en følge av dette. Gaddafi vendte seg til Interpol for å få al Qaida-lederen Osama bin Laden ettersøkt. Etterlysningen fra USA kom seinere. En studie fra det amerikanske militærakademiet West Point mente at LFIG sluttet seg til al Qaida i 2007.
 
Dager etter at den falske massegraven hadde blitt funnet, fant man ekte massegraver i Tripoli med opp mot 900 kropper. Man fant at disse levningene hadde ligget i jorden noen uker. Det ble antatt at de kom fra kampene i Tripoli i slutten av august. Al Arabiya fortalte at massegravene inneholdt Gaddafisoldater som hadde blitt henrettet eller drept i kamper. I følge det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua var de som lå i massegravene soldater fra begge sider. Det var også levninger fra sivile. Massegravene skal ha kommet til etter at tidligere LIFG-lederen Abdel Hakim Belhadj tokk over Tripoli i august fra Gaddafis styrker, men dette har ikke blitt fremhevet i norsk presse.
 
Massemedia har presentert falsk informasjon om Gaddafis massegraver og filtrert bort det som finnes om rebellenes massegraver. Ikke fordi journalistene lyver, men fordi de naivt spiser den informasjon NTC serverer dem. De rapporterte at Gaddafi skal ha angrepet sitt eget folk, hvilket rystet verden, men de skrev ikke at nåværende NTC-lederen Mustafa Abdul Jalil da var ansvarlig angrepene. De skrev at rebeller ble drept men ikke at rebellene lynsjet svarte libyere og foretok en etnisk rensing i Benghazi og Misrata. De skrev at Gaddafi satt in flyvåpenet sitt mot sitt eget folk, hvilke førte til FNs vedtak om en flyforbudssone, men de skrev ikke at USAs forsvarssjef admiral Mullen og forsvarsministeren Robert Gates dementerte at disse angrepene hadde funnet sted. Påstanden var ren propaganda. De skrev at Gaddafi i sin tale hadde truet med å drepe sivile, men hans tale var rettet mot utenlandske agenter, militære opprørere og al Qaida.
 
Ungdommene er ikke skyldige, de kun imiterer Tunisia og Egypt, sa Gaddafi. Media viste de hundrevis som demonstrerte til støtte for rebellene i Tripoli i august etter seieren i byen, men ikke de hundretusentall som demonstrerte til støtte før Gaddafi juli. Media skrev at Nato sammen med rebellene beskyttet sivile, men de rapporterte ikke at det i alt vesentlig har vært disse styrkene som har drept mange tusen sivile gjennom sin vilkårlige bombing. Hva er det for forskjell mellom dette og Pravda på 1970-tallet?
 
De Gaddafilojale stammene – f.eks. Warfallastammen (en sjettedel av Libyas innbyggere) med sentrum i Bani Walid, Gadadfa i Sirte, Tarhuna rundt Tripoli og tuaregene i sør – dominerer fortsatt deler av Libya, mens NTC har støtte fra islamistene, Nato og Misuratastammen fra Benghazi og Misrata. Når de senere systematisk bombet Sirte, Bani Walid og Sabha (i sør) var denne utslettelse av byer også rettet mot visse stammer. I Norge synes vi å tro at krigen handler om den libyske befolkningens krig mot en diktator. På den måten kan bombingen av Sirte bli beskrevet som en nedkjemping av diktatorens «siste motstandslomme». Uke etter uke har journalistene sett hvordan rebellenes raketter og artilleri har utslettet en by på 100 000 innbyggere. Den 26. oktober sa BBC: «Sirte blasted into the Dark Ages». Sirte ligger i ruiner, overalt er døda kropper og barn som er revet i stykker.
 
Sirte er blitt forvandlet til «et nytt Guernica», som Picasso har beskrevet i sitt berømte maleri. Guernica var for Picasso symbolet «for lidelse og død». Det finnes naturligvis en forskjell mellom Nazitysklands og Italias bombing av Guernica under den spanske borgerkrigen og Frankrikes og Storbritannias bombing av Sirte i dag. Guernica var en by med mindre enn ti tusen innbyggere, mens Sirte var mer enn ti ganger større. Bombingen av Guernica skjedde på en dag. Hundretals sivile ble drept. Bombingen av Sirte fortsatte i uker og har antagelig ført til mange flere sivile offer og mye mer lidelser, men på samme måte som mange hadde flyktet til Guernica for å komme bort fra general Francos armeer, hadde mange, spesielt svarte Libyere, flyktet til Sirte for å komme bort fra Misratabrigadens og NTCs styrker.
 
 
Løgnens offer
Av Ola Tunander, seniorforsker, PRIO
 
Kjell Dragnes gir i Aftenposten den 31. oktober kritikerne rett i at massegravene i Libya kan inneholde Gaddafi-tilhengere, men han sier at kritikerne ser bort fra Muammar Gaddafis trussel mot Benghazi: «han sendte fly og stridsvogner mot Benhgazi». Men Gaddafi forberedte neppe en massakre i byen. Hans trussel var ikke rettet mot de demonstrerende ungdommene. De var uskyldige, sa han. De skulle gi tilbake sine våpen. De skulle ikke straffes. Hans trussel var rettet mot de militære opprørene, de utenlandske agentene og al-Qaida, ikke mot de sivile. Etter at Gaddafis styrker hadde gått inn med artilleri i Misrata i april var mindre enn 3 % av de skadde kvinner, i følge Human Right Watch. Dette tyder ikke på at han søkte å angripe sivile.
 
Den 15.-17. februar ble noen titals demonstranter drept. De angrep og tok over militære baser og satte opp en armé. Etter seks dager gikk den ansvarlige, Libyas justisminister Mustafa Abdul Jalil, over til opprørene i Benghazi for å bli deres leder. Han brukte umiddelbart sine egne massakrer som argument for å få støtte for en «humanitær intervensjon» rettet mot Gaddafi. Kanskje et hundratall sivile ble drept i løpet av disse dagene (snart ble en avgjørelse om en Nato-intervensjon tatt), mens kanskje ti tusen sivile ble drept da Nato/opprørene massakrerte Gaddafi-lojale byer på 300 000 innbyggere (Bani Walid, Sabha og Sirte). Det var klare krigsforbrytelser. Her finnes ikke noen proporsjonalitet.
 
Dragnes skriver at Gaddafi sendte fly mot Benghazi. BBC og Al Jazeera sa at Gaddafi bombet sitt eget folk. Dette lå til grunn for FNs beslutt om en flyforbudssone, men journalister som besøkte de aktuelle bydelene fant ikke noen støtte for dette. Både russere og amerikanere, som fulgte alt fra satellitt, avkreftet at det foregikk flybombing. USAs forsvarsjef admiral Mullen og forsvarsminister Gates nektet for at Gaddafi hadde bombet sitt eget folk. Bombingen var løgn, men det legitimerte en FN-beslutning.
 
Gaddafis Libya var like brutalt som andre arabiske land med tortur og henrettelser, men torturen kom på 2000-tallet å bli gjennomført i samarbeid med CIA og det britiske MI6, mens en ordre om henrettelser var signert av justisminister Mustafa Abdul Jalil: Libyas ny leder. Han annonserte den 23. oktober at den nye staten kommer å hvile på sharia-lover. Samtidlig viste CNN iReport at al-Qaidas svarte flagg var heist sammen med det svart-rød-grøne kongeflagget i Benghazi.
 
Aftenposten har i september hatt to artikler om «levningene etter 1270 mennesker funnet i [Gaddafis] massegrav» i Tripoli, men da man i Libya fant ut at beinfragmentene kom fra kameler, skrev Aftenposten ikke om dette. Og da man fant riktige massegraver etter 900 mennesker, som har blitt til etter at islamistenes Abdel Hakim Belhadj hadde tatt over Tripoli i slutten av august, ble heller ikke dette nevnt. Belhadj var tidligere leder for Libyan Islamic Fighting Group, som i følge en West Point studie ble inkludert i al-Qaida i 2007. Å bombe fremmede land er ikke så enkelt.
 
 
Norge i Libya
Av Knut Vidar Paulsen
 
FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 den 17. mars 2011 skulle beskytte sivile, fremme våpenhvile, fredsmegling og en politisk løsning. NATO var ansvarlig for flyforbudssonen, men iverksatte i stedet bombing av Libya i strid med FN-paktens artikkel 2 som forbyr innblanding i forhold innen den enkelte stats jurisdiksjon. Artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene slår fast kravet om beskyttelse av sivile i krig.
Et sted mellom 60 000 og 100 000 er anslått å ha mistet livet etter åtte måneders krigføring i Libya, antyder komponisten Adrian Clemens Di Ruscio i avisen Friheten nr. 23/2011.
 
I sommer skrev professor Øystein Noreng ved Handelshøyskolen BI i Dagsavisen artikkelen: Kolonikrig. Norge må på denne bakgrunn legge press på det nye libyske regimet for at det libyske folk ikke mister sosiale rettigheter oppnådd under Gadaffi regimet. Vi nevner bl.a.:
1.      Gratis elektrisitet for alle.
2.      Lovfestet 0% rente på alle lån.
3.      Bolig som menneskerett.
4.      60 000 dinar til nygifte fra staten til huskjøp.
5.      Gratis utdannelse fra barneskole til universitetsstudier og NOK 12 570,- per måned for studier i utlandet.
6.      Gratis frø, kveg, våningshus og redskaper fra staten til de som ønsket å bli bønder.
7.      50% subsidier fra staten ved bilkjøp.
8.      Utbetalt yrkes månedslønn til arbeidsløse fra staten inntil vedkommende hadde funnet seg et nytt yrke.
9.      Andel til hver eneste Libyers bankkonto etter statlige oljesalg.
10.  Fødselsstøtte på NOK 27 326,50 per barn fra staten.
11.  Statssubsidiert mat.
12.  Likestilling mellom kvinne og mann.
13.  Rett til å danne fagforeninger.
14.  Rett til å danne firma med alle ansatte som likeverdige partnere.
 
Website Builder drives av  Vistaprint