Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

ÅPENT BREV TIL:
 
HM Kong Harald VII
Sametingspresident Ailo Keskitalo
Stortingspresident Olemic Tommessen
Statsminister Erna Solberg
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie
Riksantikvaren i Norge
Vestfold fylkeskommune
Sandefjord Bystyre
Truls Lystad A/S
                                                                                                                                                                           
                                                                                                 Sandefjord den 1. februar 2016
Krigsseilerne
 
Vi vises til vårt brev av 28.10.2013 og svar fra Det kongelige Arbeidsdepartementet ved statsråd Robert Eriksson den 29.11.2013, ref. 13/3383.
 
Krigsseilere er sivile menn og kvinner som valgte sjøen for å tjene til det daglige brød.
 
Krigsseillas
 
Fra Sjøfolk
 
Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld,
inntil nattens ville mørke brusende begraver byen,
og hvert skip blir til en ensom, hudløs verden for seg selv.
 
Et steds forut skal en slagmark blodig veltes opp fra dypet –
de kan bare vente på den, fra sin våpenløse vakt, -
de som står mot styrhusets nakne fengselsgrå betongmur
eller jobber, innestengte, i maskinens dype sjakt.
 
Nordahl Grieg, ufullendt dikt skrevet i november 1943.
 
I første verdenskrig ble 50 % av den norske handelsflåten senket og 1 892 sjøfolk mistet livet mellom 1914 og 1918. «Kølafondet» var første verdenskrigs Nortrashipfond. Det ble beslaglagt av Stortinget. Ingen støtteordninger ble opprettet for dem som den gang ikke hadde klart krigens påkjenninger.
 
Fra krigsutbruddet av den annen verdenskrig 1. september 1939 til Norge kom med i krigen hadde man registrert 58 norske krigsforlis. 376 sjøfolk og 16 passasjerer mistet livet før Norge ble okkupert 9. april 1940. Denne perioden av norsk historie blir med rette betegnet som «Den glemte krigen».
 
Etter 9. april besluttet samtlige uteseilende skip og mannskaper å gå til alliert havn.
 
Den 22. april er regjeringen Nygaardsvold samlet til statsråd på Stuguflåten i Romsdal. Regjeringen beslutter å overføre bruksretten over alle norske skip til den norske regjering. Skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen får vidtgående fullmakter til å sette den statlige rekvisisjonen i verk og disponere flåten. Han forlater Åndalsnes med en britisk krysser sammen med skipsfartsminister Arne Sunde.
 
I London etablerer de den 25. april 1940 det norske statsrederiet: The Norwegian Shipping and Trade Mission, som i dagligtale blir kjent under sin telegramadresse: NORTRASHIP
 
Verdens største rederi Nortraship med over 1000 skip og med en bemanning på rundt 38 000 sjøfolk.
Krigsseilerne hadde under denne tiden rett til en fridag for hver måned de seilte i konvoi. Det er 12 fridager i året. De andre 353 dagene levde de på en tidsinnstilt bombe.
 
Om lag 4600 norske sjøfolk, inkludert marinens folk, mistet livet i løpet av de fem krigsårene. Krigsseilerne finansierte under den annen verdenskrig gjennom Nortraskipfondet 96 prosent av den norske regjering i London og sjøfolkene inntjening sørget for at Norge var gjeldsfritt i 1945.
 
Norge hadde den fjerde største flåten i verden. Bak Storbritannia, USA og Japan. Mange var nybygninger, som senket gjennomsnittsalderen på norske skip.
 
Flesteparten av de nye norske skipene var drevet av dieselmotorer, slik tonnasje omfattet ca 62 av flåten, mot 27 % i Japan og 25 % i Storbritannia. Rundt 42 % av flåten var moderne tankskip og utgjorde 18 % av verdens tanktonnasje.
 
Det var 247 skip på til sammen 1,8 millioner brt. Den norske tankskipflåten var for øvrig verdens mest moderne, takket være at norske skipsredere var oppfinnsomme og risikovillige ved å kontrahere nye skip under den store depresjonen i 1930-årene. Derfor var også de norske skipene i godt hold da krigen brøt ut.
 
Norge var også en stormakt innenfor pelagisk hvalfangst, og rådde over 13 av verdens 40 hvalkokerier, og over 100 hvalbåter. Da krigen brøt ut var 11 av kokeriene og 105 hvalbåter på vei hjem til Norge etter endt sesong. Det var om lag 6300 nordmenn som befant seg om bord på de norske og utenlandske kokeriene og hvalbåtene. De aller fleste av kokeriene ble dirigert til Halifax, der det ble opprettet en treningsleir — Camp Norway — for de norske sjøfolkene. Dermed ble hvalfangerne også en del av den norske «sjøstyrken» under krigen.
 
Krigsseilerne var utsatt for store nervepåkjenninger 24 timer i døgnet, for mange i mer enn fem år. På 1071 skip i den norske handelsflåte omkom under annen verdenskrig 3670 nordmenn og 977 utlendinger. I Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten tjenestegjorde 1798 skyttere. Antall «skytterdager», dager skyttere var i tjeneste om bord, var godt over en million. 1500 britiske skyttere tjenestegjorde også på norske skip.
 
Norges krigsdødsfall er i alt beregnet til 10 262, derav 883 kvinner. Av de norske militære styrker falt 877 i Norge og 1123 i utlandet. Tyskerne henrettet i alt 363 menn og 3 kvinner; 38 menn og en kvinne ble pint i hjel; 43 tok sitt liv. Ca. 760 norske jøder ble deportert, bare 25 av dem overlevde oppholdet i Tyskland. Av motstandsfolk og politiske fanger døde 658 hjemme, 1433 ute. I alt hadde 40 000 vært arrestert (Tallopplysningene kan variere noe i ulike kilder, ifølge Store Norske Leksikon).
 
Status er at de feste av etterkrigsårenes politikere ikke evnet å vise takknemlighet overfor krigsseilerne.
 
Total sett estimeres det at andre verdenskrig krevde omtrent 72 millioner menneskeliv. Sivile tap var på omtrent 47 millioner, inkludert 20 millioner på grunn av sult og sykdom: Militære tap var på omlag 25 millioner, inkludert omtrent fem millioner døde i krigsfangenskap. Sovjetiske tap estimeres til 27,1 millioner, av dem var det 10,7 millioner militære som døde og 16,4 millioner sivile dødsfall, dvs. totalt 16,8 % døde av befolkningen. I Storbritannia var det 482 600 og i USA 516 800 døde militære.
 
I 1948 vedtok Stortinget – mot kommunistenes stemmer og stemmen til Høyre-representanten Claudia Olsen fra Vestfold – å opprette Nortraships sjømannsfond. Fondet ble administrert av Handels- og skipsfartsdepartementet, som kunne dele ut midler til trengende krigsseilere og deres etterlatte.
 
Mange hadde ingen grav å gå til, da den kjære var omkommet på havet.  Noen fikk hjem en ødelagt mann, sønn eller far, noen måtte se slektninger og gode venner leve under uverdige forhold og gå til grunne. Ingen pårørende ble uberørt av krigens redsler eller den «kalde krig» Gerhardsen-epoken førte mot krigsseilerne, andre patrioter og deres familier.
 
Krigsseilere som kom hjem etter opptil 6,5 års tjeneste i krigssoner måtte vise politiet (som hadde samvirket med tyskerne under krigen) attest for nasjonal holdning, når de skulle ha nytt pass!
 
Krigsseilerforbundet tok saken til Høyesterett. Men staten vant i Høyesterett i 1954, og Gerhardsen regjeringen ble frifunnet for kravet om direkte utbetaling av hyra.
 
*
I USA hadde president Franklin D. Roosevelt våren 1941 etter en hard politisk kamp sikret oppslutning om Låne/leieavtalene, et massivt hjelpeprogram som skulle omfatte våpen og utstyr for mer enn 50 milliarder kroner. Roosevelt erklærte i slutten av juni 1941 støtte til alle som bekjempet Hitler, inkludert Sovjetunionen.
 
«Den 9. juli instruerte han statssekretær Sumner Wells om å sørge for at en betydelig hjelp nådde Russland før 1. oktober», skrev historikeren Joan Beaumont i verket Comrades in Arms. «Han bekreftet løftene overfor den russiske ambassadør Oumansky dagen etter, og sa at jagerfly ville bli levert meget hurtig».
 
Straks Churchill hørte om den amerikanske velviljen, ble skiftet i britisk strategi fullført. Churchill ville ikke sitte på sidelinjen om amerikanerne åpnet arsenalene, men betraktet fortsatt de sovjetiske sjansene til å overleve som små.
 
Churchill var i dialog med Stalin få dager før møtet med Roosevelt til krigens første store politiske konferanse i Placentia Bay på Newfoundland.
 
Atlanterhavsdeklarasjonen ble i august 1941 ble sendt ut av Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill fra dekket på en krysser utenfor Newfoundland, og satte opp fredens mål — demokrati, menneskerettigheter og frihet fra nød — midt under de blodigste tysk-sovjetiske kampene på øst-fronten.
 
Ifølge Sir Winston Churchill var norske sjøfolk i handelsflåten i den annen verdenskrig verd mer enn en million soldater. Hans transportminister Sir Philip Noel-Baker sa det enda klarere: Norske sjøfolk var helt avgjørende for at de allierte vant krigen – «we couldn’t have sent our Spitfires into the sky». Flyene ville stått på bakken uten drivstoff fra norske tankskip som fraktet 40 % av brennstoffet til de allierte styrkene. Norske sjøfolk var en forutsetning for at London ikke falt. Den britiske admiralen Charles Dickens sa følgende i en radiotale til det engelske folk via BBC i januar 1941: «Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser».
 
I desember samme år uttalte formannen for De forente staters Skipsfartsdirektorat — admiral Emery S. Land: «Jeg tror det var en britisk publikasjon som erklærte at den norske handelsflåten var verd like meget for den allierte sak som en million soldater. Vel, jeg ønsker å si at dette ikke er noen overdrivelse. Dere er verd mer enn en million mann!»
 
Den sovjetiske Generalfeltmarskalk Georgij Konstantinovitsj Zjukov skal i følge avisa Friheten 5. august 2014 ha uttalt at «uten den norske sjømann i konvoiene fra England ville Sovjet neppe ha klart seg». Det fraktet 5000 tanks og 7000 fly fra de allierte til Sovjet Unionen.
 
Den britiske transportministeren Sir Noel Baker la også stor vekt på betydningen av den norske handelsflåten da han i 1942 sa følgende: «De norske tankskipene er i slaget om Atlanterhavet det samme som Spitfireflyene var det i slaget om Storbritannia».
*
Våren 1940 kunne norske sjøfolk få utbetalt et risikotillegg på opptil tre ganger mer enn grunnhyren, når de seilte i spesielt farlige farvann. Etter forhandlinger med Nortraship i London 1940 gikk britene med på å innbetale hyredifferansen på en spesiell konto. Sjøfolkene fikk et nedslag i hyrene til samme nivå som britene. Det avtalefestede risikotillegget ble innbetalt til Nortraships hemmelige fond. Ved krigens slutt sto 43,7 millioner kroner igjen i fondet, som ikke ble utbetalt til krigsseilerne.
 
De fikk heller ingen erstatning for det helvete de hadde vært igjennom.
 
«British Ministry of Shipping» hadde innbetalt 141 millioner kroner til Nortrashipfondet.
 
«Kølafondet» fra første verdenskrig tok Stortinget, men da det første møtet i Norsk Sjømannsforbund etter krigen ble holdt i Fredrikstad med hovedtaler Einar Gerhardsen, sa Gerhardsen «at denne gangen skal ikke sjøfolkene bli glemt. Men vi ble glemt, og siden sa ikke Gerhardsen noe mer om den saken, eller nortrashipspengene. Det var bittert for oss å oppleve dette», sier krigsseiler Ingvald Wahl i boka: Fra krigsseiler til Aktiv Fredsreiser.
 
I Danmark hvor krigsseilerne også hadde fått redusert hyrene ble det ingen konflikt, og de danske sjøfolkene fikk etterbetalt hyrereduksjonen ved krigsslutt.
 
*
Danmark startet i 1951 analyser om sykdomsforhold og ettertidsproblemer for 1300 konsentrasjonsleirfanger. I Norge startet en legekommisjon med et tilsvarende prosjekt først 12 år etter krigen.
 
Det gikk flere tiår før krigsseilerne ble tatt på alvor av legene. De kom med redusert livskvalitet, hvor angst, depresjoner, kraftløshet, søvnforstyrrelser, og et ustabilt følelsesliv var blant ingrediensene hver eneste dag. Legene Adam Egede Nissen og Leo Eitinger forsto tidlig krigsseilernes uholdbare situasjon. Men det skulle gå 25 år før de følte at de fikk aksept for at de var påført skader og lidelser i den tjenesten de utførte under krigen. «Krigsseiler-syndrom» satte ord på sykdomsbildet hos krigsseilerne.
 
*
Admiral Thore Horve stilte seg på slutten av 1960-tallet i spissen for en kampanje for å få gjenopptatt saken om Nortraships hemmelige fond. Saken gjaldt å gi sjøfolkene en takk og anerkjennelse for innsatsen under krigen.
 
Inntil 1. januar 1968 var det, av Nortraship-flåtens ca. 38 000 krigsseilere, bare noen få hundre som hadde fått krigspensjon. Den borgerlige regjeringen fremmet i 1968 Tilleggsloven og innføringen førte i årene etter til at tusener av krigsseilere fikk krigspensjon. Men fortsatt finnes det barn av krigsseilere som har opplevd at deres foreldre ikke har fått utbetalt krigspensjon.
 
Krigsseilerne og deres etterlatte har ikke fått utbetalt noen erstatning for det helvete de hadde vært igjennom. Familiene til 3670 nordmenn og 977 utlendinger som omkom under krigen, fikk bare utbetalt hyre for de dagene Krigsseilerne hadde seilt. Slik var det merkantile bokholderiet i etterkrigsårene, men trakasseringene var ikke slutt med det.
  • Krigsseilerne ble satt sist i boligkøen, fordi de hadde vært så lenge utenlands!
  • Enkene etter omkomne krigsseilere og barna ble påført mange lidelser av myndighetene.
Helt fram til 1956 måtte enkene etter omkomne krigsseilere søke Rikstrygdeverket om tillatelse til å ta ut sine egne penger av banken.
*
 
Riksarkivet forlangte i 1997 overfor Norges Krigsseilerforbund som ville gi arkivet til Riksarkivet at forbundet måtte betale utgiftene ved flyttingen selv. Etter Riksarkivets beregninger beløp utgiftene til en «kvalifisert ordningsmedarbeider» seg til kr. 31 127 kroner og 66 øre pr måned. Krigsseilerforbundets arkiv er 25 hyllemeter, og totale utgifter blir kr. 93 382 kroner og 98 øre!»
 
Eivind Abrahamsen som var formannen i Norges Krigsseilerforbund, måtte personlig garantere for et beløp på 90 000 kroner for at Riksarkivet skulle motta det verdifulle arkivet uten kostnader. Slik var bokholderiet i en merkantil norsk oljestat.
 
Krigsinvalideforbundet og Krigsseilerforbundet sendte en søknad til Kulturdepartementet ved Kulturminister Åse Kleveland (Ap) 6. februar 1996. Med søknaden fulgte også to anbefalinger: En fra Guri Hjeltnes, for fatter av bokverket «Handelsflåten i krig 1939-1945», og en fra forfatteren og tidligere krigsfange Kristian Ottosen.
 
Ett år senere mottok Abrahamsen svar på søknaden: Kulturdepartementet ser seg ikke i stand til å støtte prosjektet.
 
På årsdagen for søknaden purret lederen av Stortingets forsvarskomité, Hans J. Røsjordet (FrP), på saken i et brev til daværende kulturminister Turid Birkeland (Ap).
 
Over to måneder senere hadde Birkeland fortsatt ikke besvart Røsjordes brev.
 
«— Jeg er skuffet og irritert over den behandling to kulturministre i rekke har gitt ved ikke å besvare henvendelser», bemerket Røsjordet. Informasjonssjef Berit Gribenov i Kulturdepartementet måtte si seg enig i at saken hadde tatt lang tid.
 
Det hører med til arkivsaken at staten ved Riksarkivet tok imot og ordnet de norske nazistenes privatarkiver gratis, mens det ble forlangt betaling av Krigsseilerforbundet.
 
Dårlig behandling av Krigsseilerne har fortsatt helt opp i disse dager og ble på ny bekreftet da Stortingets justis-komité i oktober 2006 nektet å betale ut erstatning til de «glemte» krigsseilerne som satt i afrikansk fangenskap under krigen. Begrunnelsen var at de ikke hadde søkt erstatning i de landene de satt i fangenskap!
 
Stiftelsen Arkivet i Kristiansand og gode bidrag fra foreninger, lag og enkeltpersoner har gjort Krigsseilernes innsats kjent.
 
Statsminister Per Borten sørget for at det i 1969 ble oppnevnt et utvalg som skulle se på saken om Nortraship-fondet. På bakgrunn av dette utvalgets innstilling, vedtok Stortinget å bevilge 155 millioner kroner, over statsbudsjettet, direkte til krigsseilerne og deres etterlatte. Dette var ikke penger fra fondet, men en såkalt ex gratia-utbetaling, en æreslønn. Hver sjømann som hadde seilt i Nortraship-flåten fikk utbetalt 180 kroner for hver måneds fartstid under krigen. Utbetalingene var skattefrie.
 
Den avgåtte rødgrønne regjeringen varslet at den vil utbetale erstatninger til ofrene for én fascists voldshandlinger den 22. juli 2011, og det er nå foretatt av Regjeringen Solberg.
 
Vi har tidligere bedt Arbeidernes Ungdomsfylking om å kreve at Stortingets tidligere misligheter i forhold til utbetaling av krigsseilernes hyre blir løst i forbindelse med Utøya-generasjonens erstatning. Vi har ikke fått noe svar fra AUF..
 
Riksrevisjonen har vært taus i forhold til Stortingets beslagleggelse av krigsseilernes hyrer i Køllafondet og Nortrashipsfondet. Den tid må det norske samfunn nå legge bak seg.
 
Et krav i dag er at krigsseilernes pensjon følger barn og barnebarn, når krigsseileren og hans hustru er falt fra.
 
Nordahl Grieg Fredsfond anbefaler at regjeringen Solberg utbetaler en erstatning på 3,8 milliarder kroner fra overskuddet til Statens Pensjonsfond Utland i 2016 til Krigsseilere eller deres etterlatte og at 100 millioner avsettes til et fond for et Senter for barn av krigsseilere på Nedre Gokstad gård i Sandefjord.
 
I forbindelse med 70-årsjubileet for frigjøringen i 1945 fikk ikke Krigsseilerne og de alliertes krigsinnsats under den annen verdenskrig den nødvendige oppmerksomhet.
 
I krigsseilerbyen Sandefjord står krigsseiler monument foran Sandefjord kirke. Minnetavlene med innskriften — De satte livet inn — i våpenhuset i Sandar Kirke med over 222 sandaringer ble avduket 17. mai 1947, og de 100 navn i våpenhuset i Sandefjord kirke ble avduket 29. juli 1947. De alliertes graver, Sjøfolkenes minnegrav på Ekeberg gravlund og Minnehallen i Stavern er en del av våre minnesteder i søndre Vestfold..
 
Et nasjonalt senter for de 150 000 etterkommere av krigsseilere  kan nå realiseres innenfor planområdet til verneverdige eiendommer i Sandefjord. Det gjelder Hovedhuset på Nedre Gokstad vei 48 oppført på slutten av 1600 tallet. Våningshuset på Nedre Gokstadvei 50 er fra omtrent 1770, og har en nordgående fløy fra 1875. Tunet har to uthus som opprinnelig er fra slutten av 1800-tallet, og et stort fjøs fra 1930-tallet. Fylkeskommunen mener at Nedre Gokstadvei, 48, gårdstunet og hagen i Nedre Gokstad gård med dens gamle trær må legges inn som hensynssone kulturmiljø i planen.
 
Nedre Gokstad gard var en sentralgård trolig med oppkomst i slutten av bronsealder og knyttet til det gamle Sciringheal med fri siktelinje til veten (vardefjellene) på Vitafjell (Hølåsen) innerst i Lahellefjorden og Kamfjordvarden på Østerøya innerst i Medfjorden.
 
En fullskala kopi av Heimdalkaupangen fra år 700 til 1100 i et friluftsmuseum kan anlegges av en stiftelse i samarbeid med Riksantikvaren.
 
Senteret for barn av krigsseilere på Nedre Gokstad gård kan samvirke med eierinteressene bak Truls Lystads Formidlingssenter med planer om1.500 kvadratmeter bygningsmasse, for å sikre gode digitale løsninger for så vel; sjøfolkenes første føderasjon i rundt år 1000 f.Kr. i bronsealderen, til
Vikingetid, norsk motstandskamp og de alliertes innsats under Den annen verdenskrig i kampen mot nazismen og facismen.
 
Låven på gården kan settes i stand for å romme den to tusen store samlingen av gjenstander fra Pukkestadlåven som midlertidig er oppbevart i magasinene i Hinderveien. Gårdbruker Leif Hunskaar sto i spissen for innsamlingen av gjenstander som hvis prosjektet lykkes kan vises fram på «på hans låve» og fortelle sine historier.
 
Ny vei langs gartneriets på Gokstads sørside utredes av Rådmannen, for å få på plass en endelig trase knyttet til avslutning av Ringveien i Sandefjord.
 
*
 
Avgåtte Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Eriksen ba på vegne av den norske stat krigsseilerne om unnskyldning for den behandlingen de ble utsatt for etter krigen ved avdukingen av krigsseilermonumentet i Risør den 5. august 2013. Men den rød/grønne regjeringen valgte ikke å utbetale krigsseilerne opptjent hyre fra Nortrashipfondet.
 
150 000 pårørende er berørt av det.
 
Norge skal være en rettsstat. Krigsseilerne fra første og annen verdenskrig skal ha utbetalt hyrene i nåtidens verdi av midlene fra Køllafondet og Nortrashipfondet.
 
Vi ber Regjeringen Solberg sørge for at tilbakeholdt hyre utbetales til etterlatte familiemedlemmene, og at gjenlevende krigsseileres anmodning om å bevilge midler til to stillinger i Stiftelsen Arkivet i Kristiansand følges opp, for å få sluttført registret over alle krigsseilere på norske skip under Den første og annen verdenskrig.
 
Nedre Gokstad gård i Sandefjord organiseres som en stiftelse for å etablere et nasjonalt og internasjonalt senter for barn av krigsseilere i det gamle Sciringsheal.
 
Vennlig hilsen
Nordahl Grieg Fredsfond
Knut Vidar Paulsen
Leder
 
Tiltrådt av barn av krigsseilere:
 
Håkon Jan Johnsen, Sola
Karin Marie Nornes, Skudeneshavn, Karmøy
Trine Navjord, Melbu, Hadsel kommune
Asbjørn Larsen, Risør
Oddvar Schjølberg, Svelvik
Eva Nyhus, Brevik
Knut Vidar Paulsen, Sandefjord
Marwell Sandvold, Nøtterøy
Turid Gjellebæk, Drammen
Steinar Lund, Sandøya, Tvedestrand
Augon Johnsen, Bergen
Terje Lundsholt, Brevik
Brit Astrid Bonaa, Herøy kommune, Møre og Romsdal
Roar Venås,
Ole Martin Simonsen, Stavanger
Rigmor Margaret Eide, Kopervik, Karmøy
Aud Irene Midtun, Skudesneshavn, Karmøy
Harriet Volden Pedersen, Svelvik
Morten Richardsen, Gamle Fredrikstad
Magne Davidsen, Åkrehamn, Karmøy
Jostein Meinich Nesse, Kristiansand/Haugesund
Jan Henrik H. Mørkved, Tønsberg
Marit Hernes
Roar Venås, Re
Ole Martin Simonsen, Stavanger
Anita Sporsem Blomvågnes, Aukra
Anne Gro Brekke, Bærums Verk
Nils-Arne Færø, Hovedbygda, Ørstad kommune
Per Arne Andersen, Bømlo
Kari Nenseter, Langesund
Jan I. Sørensen, Røyken
Artur Iversen, Bergen
Signe Marie T. Høie, Bergen
Arne Sunde, Håvik Karmøy
Harald Bendiksen, Filippinene
Rolf Bringaker, Andebu
Michael Holmboe
Bente Mjelde. Østerøy kommune
Inger Hammergren Steingrimsen, Andebu
Gro-Anita Steingrimsen, Svelvik
Anne Grete Hegerland Naley, Skudeneshavn
Jeanette Nilsen, Tromsø
Berit Grete Høines, Skudeneshavn
Kari Nenseter
Gunnar Lundsholt
Siri Christin Lundsholt, Brevik
Svein Erik Olsen
Anne Gunn Hundhammer, Risør
Liv Berg, Haugesund
Wigdis Elisabeth Victorsdatter Ødeby, Fetsund
Tor Andreas Fagerland, Haugesund


















Tale ved Sjømenns minne i Sandefjord

Av John Hukkeåas, leder av Sandefjord Forsvarsforening

Kjære alle fremmøtte.

Når vi står ved monumentet som representerer sjøfolkene som døde på havet, slår det meg igjen hvor viktig den maritime virksomheten og sjømennene er for Sandefjord.

Mange mønstret på allerede i 15-årsalderen, og de ble kastet inn i mannsverden. I dag ville vi kalt dem guttunger, men de måtte oppføre seg som menn. De fikk ikke være tenåringer og det var rett inn i et hardt arbeidsliv til sjøs. Alle sjømenn hadde noe felles - de var lenge borte, hadde tøfft, men godt kameratskap. I all tid har norske sjømenn vist fantastisk sjømannskap, holdt forsyningslinjene langs kysten eller mellom kontinentene bemannet og sterkt bidratt til Norges verdiskaping.

Mange måtte bøte med sitt liv før det egentlig hadde begynt.
De fleste hadde familie, venner, kone og barn der hjemme som ventet på at sjømannen skulle komme hjem. De der hjemme skal ikke glemmes da de holdt hjulene i gang i hjemmet - i kjærlighet, lengsel, håp og sorg.

Jeg opplever innskripsjonen så sterk at jeg vil sitere den for dere:

HER I RO VED DETTE MINNE
SKAL VI VÅRE KJÆRE FINNE
FØLE AT VI ER HOS DEM
HER KAN VI LA TÅRER FALLE
DE SOM GJELDER ALLE
DE SOM EI FIKK SINE HJEM.
 
Jeg har fått det ærefulle oppdraget med å legge en krans på monumentet for dem som ga alt, sine liv.

Vi hedrer ved å takke, med å lyse fred over deres minne.

http://www.nyhetsspeilet.no/2009/05/”nortraship”-hvordan-staten-raner-sjøfolk/

Krigsseilerne


 
 
Foto: NTB SCANPIX
 


ÅPENT BREV TIL:
 
HM Kong Harald VII
Sametingspresident Ailo Keskitalo
Stortingspresident Olemic Tommesen
Statsminister Erna Solberg
Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson
Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen
                                                                                                                                                        Sandefjord den 28. oktober 2013
 
Krigsseilerne
 
Krigsseilere er sivile menn og kvinner som valgte sjøen for å tjene til det daglige brød.
 
Krigsseillas
 
Fra Sjøfolk
 
Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld,
inntil nattens ville mørke brusende begraver byen,
og hvert skip blir til en ensom, hudløs verden for seg selv.
 
Et steds forut skal en slagmark blodig veltes opp fra dypet –
de kan bare vente på den, fra sin våpenløse vakt, -
de som står mot styrhusets nakne fengselsgrå betongmur
eller jobber, innestengte, i maskinens dype sjakt.
 
Nordahl Grieg, ufullendt dikt skrevet i november 1943.
 
I første verdenskrig ble 50 % av den norske handelsflåten senket og 1 892 sjøfolk mistet livet mellom 1914 og 1918. «Kølafondet» var første verdenskrigs Nortrashipfond. Det ble beslaglagt av Stortinget. Ingen støtteordninger ble opprettet for dem som den gang ikke hadde klart krigens påkjenninger.
 
377 norske sjøfolk ga sitt liv før Norge ble okkupert 9. april 1940.
 
Etter 9. april besluttet samtlige uteseilende skip og mannskaper å gå til alliert havn.
 
Den 22. april er regjeringen Nygaardsvold samlet til statsråd på Stuguflåten i Romsdal. Regjeringen beslutter å overføre bruksretten over alle norske skip til den norske regjering. Skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen får vidtgående fullmakter til å sette den statlige rekvisisjonen i verk og disponere flåten. Han forlater Åndalsnes med en britisk krysser sammen med skipsfartsminister Arne Sunde.
 
I London etablerer de den 25. april 1940 det norske statsrederiet: The Norwegian Shipping and Trade Mission, som i dagligtale blir kjent under sin telegramadresse: NORTRASHIP
 
Verdens største rederi Nortraship med over 1000 skip og en bemanning på mer enn 30 000 mann, finansierte under den annen verdenskrig gjennom Nortraskipfondet den norske regjering i London.
 
Krigsseilerne var utsatt for store nervepåkjenninger 24 timer i døgnet, for mange i mer enn fem år. På 1071 skip i den norske handelsflåte omkom under annen verdenskrig 3670 nordmenn og 977 utlendinger. I Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten tjenestegjorde 1798 skyttere. Antall «skytterdager», dager skyttere var i tjeneste om bord, var godt over en million. 1500 britiske skyttere tjenestegjorde også på norske skip.
 
Norges krigsdødsfall er i alt beregnet til 10 262, derav 883 kvinner. Av de norske militære styrker falt 877 i Norge og 1123 i utlandet. Tyskerne henrettet i alt 363 menn og 3 kvinner; 38 menn og en kvinne ble pint i hjel; 43 tok sitt liv. Ca. 760 norske jøder ble deportert, bare 25 av dem overlevde oppholdet i Tyskland. Av motstandsfolk og politiske fanger døde 658 hjemme, 1433 ute. I alt hadde 40 000 vært arrestert (Tallopplysningene kan variere noe i ulike kilder, ifølge Store Norske Leksikon).
 
Status i dag er at de feste av etterkrigsårenes politikere ikke evnet å vise takknemlighet overfor krigsseilerne.
 
 I 1948 vedtok Stortinget – mot kommunistenes stemmer og stemmen til Høyre-representanten Claudia Olsen fra Vestfold – å opprette Nortraships sjømannsfond. Fondet ble administrert av Handels- og skipsfartsdepartementet, som kunne dele ut midler til trengende krigsseilere og deres etterlatte.
 
Mange har ingen grav å gå til, da den kjære var omkommet på havet.  Noen fikk hjem en ødelagt mann, sønn eller far, noen måtte se slektninger og gode venner leve under uverdige forhold og gå til grunne. Ingen pårørende ble uberørt av krigens redsler eller den «kalde krig» Gerhardsen-epoken og Arbeiderpartiet førte mot krigsseilerne, andre patrioter og deres familier.
 
Krigsseilere som kom hjem etter opptil 6,5 års tjeneste i krigssoner måtte vise politiet (som hadde samvirket med tyskerne under krigen) attest for nasjonal holdning, når de skulle ha nytt pass!
 
Krigsseilerforbundet tok saken til Høyesterett. Men staten vant i Høyesterett i 1954, og Gerhardsen regjeringen ble frifunnet for kravet om direkte utbetaling av hyra.
 
Ifølge Sir Winston Churchill var norske sjøfolk i handelsflåten i den annen verdenskrig verd mer enn en million soldater. Hans transportminister Sir Philip Noel-Baker sa det enda klarere: Norske sjøfolk var helt avgjørende for at de allierte vant krigen – «we couldn’t have sent our Spitfires into the sky». Flyene ville stått på bakken uten drivstoff fra norske tankskip som fraktet 40 % av brennstoffet til de allierte styrkene. Norske sjøfolk var en forutsetning for at London ikke falt.
 
Admiral Thore Horve stilte seg på slutten av 1960-tallet i spissen for en kampanje for å få gjenopptatt saken om Nortraships hemmelige fond. Saken gjaldt å gi sjøfolkene en takk og anerkjennelse for innsatsen under krigen.
 
Inntil 1. januar 1968 var det, av Nortraship-flåtens ca. 30 000 krigsseilere, bare noen få hundre som hadde fått krigspensjon. Den borgerlige regjeringen fremmet i 1968 Tilleggsloven og innføringen førte i årene etter til at tusener av krigsseilere fikk krigspensjon. Men fortsatt finnes det krigsseilere som ikke får utbetalt krigspensjon.
 
Et krav i dag er at krigsseilernes pensjon følger barn og barnebarn, når krigsseileren og hans hustru er falt fra.
 
Statsminister Per Borten sørget for at det i 1969 ble oppnevnt et utvalg som skulle se på saken om Nortraship-fondet. På bakgrunn av dette utvalgets innstilling, vedtok Stortinget å bevilge 155 millioner kroner, over statsbudsjettet, direkte til krigsseilerne og deres etterlatte. Dette var ikke penger fra fondet, men en såkalt ex gratia-utbetaling, en æreslønn. Hver sjømann som hadde seilt i Nortraship-flåten fikk utbetalt 180 kroner for hver måneds fartstid under krigen. Utbetalingene var skattefrie.
 
Den avgåtte rødgrønne regjeringen har varslet at den vil utbetale erstatninger til ofrene for én fascists voldshandlinger den 22. juli 2011.
 
Vi har bedt Arbeidernes Ungdomsfylking om å kreve at Stortingets tidligere misligheter i forhold til utbetaling av krigsseilernes hyre blir løst i forbindelse med Utøya-generasjonens
erstatning. Vi har ikke fått noe svar.
 
Riksrevisjonen har vært taus i forhold til Stortingets beslagleggelse av krigsseilernes hyrer i Køllafondet og Nortrashipsfondet. Den tid bør vi nå legge bak oss.
 
Avgåtte Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Eriksen ba på vegne av den norske stat krigsseilerne om unnskyldning for den behandlingen de ble utsatt for etter krigen ved avdukingen av krigsseilermonumentet i Risør den 5. august 2013. Men den avgåtte regjeringen valgte ikke å utbetale krigsseilerne opptjent hyre fra Nortrashipfondet. 150 000 pårørende er berørt av det.
 
Norge skal være en rettsstat. Krigsseilerne fra første og annen verdenskrig skal ha utbetalt hyrene i nåtidens verdi av midlene fra Køllafondet og Nortrashipfondet eller de skal utbetales til familiemedlemmene til de etterlatte.
 
Vennlig hilsen
Nordahl Grieg Fredsfond
Knut Vidar Paulsen
leder
 
 
ÅPENT BREV TIL:
 
Sametingspresident Egil Olli
Stortingspresident Dag Terje Andersen
Riksrevisor Jørgen Kosmo
                                                         Sandefjord den 14. september 2012
 
Krigsseilerne
 
Krigsseilere er sivile menn og kvinner som valgte sjøen for å tjene til det daglige brød.
 
Krigsseillas
 
Fra Sjøfolk
 
Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld,
inntil nattens ville mørke brusende begraver byen,
og hvert skip blir til en ensom, hudløs verden for seg selv.
 
Et steds forut skal en slagmark blodig veltes opp fra dypet –
de kan bare vente på den, fra sin våpenløse vakt, -
de som står mot styrhusets nakne fengselsgrå betongmur
eller jobber, innestengte, i maskinens dype sjakt.
 
Nordahl Grieg, ufullendt dikt skrevet i november 1943.
 
I første verdenskrig ble 50 % av den norske handelsflåten senket og 1 892 sjøfolk mistet livet mellom 1914 og 1918. «Kølafondet» var første verdenskrigs Nortrashipfond. Det ble beslaglagt av Stortinget. Ingen støtteordninger ble opprettet for dem som den gang ikke hadde klart krigens påkjenninger.
 
377 sjøfolkene ga sitt liv før Norge ble okkupert 9. april 1940.
 
Etter 9. april besluttet samtlige uteseilende skip og mannskaper å gå til alliert havn.
 
Den 22. april er regjeringen Nygaardsvold samlet til statsråd på Stuguflåten i Romsdal. Regjeringen beslutter å overføre bruksretten over alle norske skip til den norske regjering. Skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen får vidtgående fullmakter til å sette den statlige rekvisisjonen i verk og disponere flåten. Han forlater Åndalsnes med en britisk krysser sammen med skipsfartsminister Arne Sunde.
 
I London etablerer de den 25. april 1940 det norske statsrederiet: The Norwegian Shipping and Trade Mission, som i dagligtale blir kjent under sin telegramadresse: NORTRASHIP
 
Verdens største rederi Nortraship med over 1000 skip og en bemanning på 30 000 mann finansierte gjennom Nortraskipfondet bl.a. den norske regjering i London under den annen verdenskrig.
 
Krigsseilerne var utsatt for store nervepåkjenninger 24 timer i døgnet, for mange i mer enn fem år. På 1071 skip i den norske handelsflåte omkom under annen verdenskrig 3670 nordmenn og 977 utlendinger. I Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten tjenestegjorde 1798 skyttere. Antall «skytterdager», dager skyttere var i tjeneste om bord, var godt over en million. 1500 britiske skyttere tjenestegjorde også på norske skip.
 
Norges krigsdødsfall er i alt beregnet til 10 262, derav 883 kvinner. Av de norske militære styrker falt 877 i Norge og 1123 i utlandet. Tyskerne henrettet i alt 363 menn og 3 kvinner; 38 m enn og en kvinne ble pint i hjel; 43 tok sitt liv. Ca. 760 norske jøder ble deportert, bare 25 av disse overlevde oppholdet i Tyskland. Av motstandsfolk og politiske fanger døde 658 hjemme, 1433 ute. I alt hadde 40 000 vært arrestert (Tallopplysningene kan variere noe i ulike kilder, ifølge Store Norske Leksikon).
 
Status i dag er at mange av etterkrigsårenes politikere ikke evnet å vise takknemlighet overfor krigsseilerne eller utbetale dem opptjent hyre fra Notrashipfondet. 150 000 pårørende ble berørt av det.
 
Mange hadde ingen grav å gå til, da den kjære var omkommet på havet.  Noen fikk hjem en ødelagt mann, sønn eller far, noen måtte se slektninger og gode venner leve under uverdige forhold og gå til grunne. Ingen pårørende ble uberørt av krigens redsler eller den «kalde krig» Gerhardsen-epoken førte mot krigsseilerne og deres familier.
 
Krigsseilere som kom hjem etter opptil 6,5 års tjeneste i krigssoner måtte vise politiet (som hadde samvirket med tyskerne under krigen) attest for nasjonal holdning, når de skulle ha nytt pass!
 
I 1948 vedtok Stortinget – mot kommunistenes stemmer, og stemmen til Høyre-representanten Claudia Olsen fra Vestfold – å opprette Nortraships sjømannsfond. Fondet ble administrert av Handels- og skipsfartsdepartementet, som kunne dele ut midler til trengende krigsseilere og deres etterlatte.
 
Krigsseilerforbundet tok saken til Høyesterett. Men staten vant i Høyesterett i 1954, og Gerhardsen regjeringen ble frifunnet for kravet om direkte utbetaling av hyra.
 
Ifølge Sir Winston Churchill var norske sjøfolk i handelsflåten i den annen verdenskrig verd mer enn en million soldater. Hans transportminister Sir Philip Noel-Baker sa det enda klarere: Norske sjøfolk var helt avgjørende for at de allierte vant krigen – «we couldn’t have sent our Spitfires into the sky». Flyene ville stått på bakken uten drivstoff fra norske tankskip som fraktet 40 % av brennstoffet til de allierte styrkene. Norske sjøfolk var en forutsetning for at London ikke falt.
 
Admiral Thore Horve stilte seg på slutten av 1960-tallet i spissen for en kampanje for å få gjenopptatt saken om Nortraships hemmelige fond. Saken gjaldt å gi sjøfolkene en takk og anerkjennelse for innsatsen under krigen.
 
Inntil 1. januar 1968 var det, av Nortraship-flåtens ca. 30 000 krigsseilere, bare noen få hundre som hadde fått krigspensjon. Den borgelige regjeringen fremmet i 1968 Tilleggsloven og innføringen førte i årene etter at tusener av krigsseilere fikk krigspensjon. Men fortsatt finnes det krigsseilere som ikke får utbetalt krigspensjon.
 
Et krav i dag er at krigsseilernes pensjon følger barn, barnebarn, olderbarn og tippolderbarn, når krigsseileren og hans hustru er falt fra.
 
Statsminister Per Borten sørget for at det i 1969 ble oppnevnt et utvalg som skulle se på saken om Nortraship-fondet. På bakgrunn av dette utvalgets innstilling, vedtok Stortinget å bevilge 155 millioner kroner, over statsbudsjettet, direkte til krigsseilerne og deres etterlatte. Dette var ikke penger fra fondet, men en såkalt ex gratia-utbetaling, en æreslønn. Hver sjømann som hadde seilt i Nortraship-flåten fikk utbetalt 180 kroner for hver måneds fartstid under krigen. Utbetalingene var skattefrie.
 
Den rødgrønne regjeringen har varslet at den vil utbetale erstatninger til ofrene for én fascists voldshandlinger den 22. juli 2011.
 
Utøya-generasjonen må kreve at Stortingets tidligere misligheter i forhold til utbetaling av krigsseilernes hyre blir løst i forbindelse med egen skade erstatning, og at krigsseilernes pensjon følger barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn, når krigsseileren og hans hustru er falt fra.
 
Riksrevisjonen har i snart 100 år har vært taus i forhold til Stortingets svindel med krigsseilernes hyrer i Køllafondet og Nortrashipsfondet. Den tid bør nå være forbi.
 
Skal Norge være en rettsstat må krigsseilerne fra første og annen verdenskrig og deres etterlatte få utbetalt de hyrene Stortinget tidligere har beslaglagt. Nåtidens verdi av midlene fra Køllafondet og Nortrashipfondet skal utbetales til de etterlatte.
 
Krigsseilerne under den første og annen verdenskrig ga: Alt for Norge.
 
Se også www.leidin.info– Krigsseilerne og Minnehallen.
 
Vennlig hilsen
Nordahl Grieg Fredsfond
 
Knut Vidar Paulsen
leder
 
 
Foto: NTB SCANPIX
 
 
 
Arthur Olafsen (85) og Edvard Trevland (95) foran krigsseilermonumentet i Sandefjord, før de dro til Trebåtfestivalen i Risør i 2012, der krigsseilerne ble hedret.
 
Støtt kampanjen for krigsseilerne
 
Norgeshistoriens største skamplett er krigsseilerne. De var et av de viktigste bidragene til at de allierte vant frem mot Naziregimet, og at vi lever i et fritt land i dag. De skulle opplevd heder og ære. Men behandlingen de har fått etter krigen har vært mildt sagt skammelig. De kom hjem, slitne og traumatiserte, og ble svartelistet fra yrkeskontorene. De fikk ikke pensjonen de hadde krav på, og ingen hjelp mot senskadene. Mange av dem ble alkoholiserte, bostedløse og ensomme, og flere tok sitt eget liv.
 
Regjeringen har ennå ikke kommet med en offentlig beklagelse til krigsseilerne. Snart kan det være for sent. Skriv under på denne kampanjen, så kan du være med på å legge press på regjeringen. Det tar kun et par sekunder, og kan gjøre en viktig forskjell:
 
 
Foto: NTB SCANPIX
 
For andre opplysninger se internett:
 


Krigsseilernes plass ― Et alliert krigsseilermuseum ― En kopi av Heimdal kaupangen på Kastet
 
Sandar Historielag viser til Minnetavlene med innskriften — De satte livet inn — i våpenhuset i Sandar Kirke over 222 sandaringer avduket 17. mai 1947, de 100 navn i våpenhuset i Sandefjord kirke — avduket 29. juli 1947 i Krigsseilerbyen Sandefjord.

Vi vil i forbindelse med 70 års jubileet for frigjøringen fra fascismen 8. mai 1945 be Sandefjord bystyre i neste møte fatte vedtak om:

  1. Plassen foran det gamle Sjøfartsmuseum heter heretter Krigsseilernes plass.
  2. Krigsseilermonumentet ved Sandefjord kirke, de alliertes graver, Sjøfolkenes minnegrav på Ekeberg gravlund gis en nødvendig opprustning før 8. mai.
  3. Et alliert krigsseilermuseum etableres i det gamle Sjøfartsmuseet eller på Kastet i forbindelse med etablering av en kopi av Nordens eldste kaupang på Heimdal.

Forslag fremmet av Knut Vidar Paulsen til årsmøtet i Sandar Historielag den 23. februar 2014 kl. 18.30 på Husmannsplassen Myra i Sandefjord.

 
Website Builder drives av  Vistaprint