Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
 
Koreakrigen og konfliktene
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
12. februar gjennomførte Nord-Korea sin tredje atomvåpen sprengning - et anslag mot at Comprehensive Test Ban Treaty (CTBT)trer i kraft.
 
Det var også en avskrekkende atomvåpen sprengning  rettet mot Sør-Korea og USAs militærøvelser som i februar ble innledet med «Operation Foal Eagel» og avløst av «Operation Key Resolve». I øvelsene deltar styrker fra Nato-landene Danmark, Storbritannia og Canada, samt Australia og Columbia.
 
Norge deltar på øvelsen etter at USA inviterte norske offiserer med for fem år siden. I 2009 sendte Regjeringen daværende statssekretær Espen Barth Eide til øvelsen Key Resolve, sammen med to norske offiserer.
 
De siste årene har Norge deltatt på den årlige Ulchi Freedom Guardian (UFG), som blir avholdt hvert år i september. I år sender Forsvaret fire offiserer til øvelsen.
 
«De norske stabsoffiserene i øvelsen har vært del av en gruppe som har deltatt i planlegging av operasjoner – med tilhørende logistikk-, kommando- og kontroll-funksjoner – for en tenkt situasjon der flere land tilknyttet FN-kommandoen (UNC) går sammen om å forsvare Sør-Korea», skriver seniorrådgiver Eskil Sivertsen i Kommunikasjonsavdelingen i Forsvarsdepartementet i en e-post til Aftenposten.
 
Bakgrunnen for at Norge er med på øvelsen, går tilbake til Koreakrigen. Da Nord-Korea og Sør-Korea i 1950 kom i krig, opprettet FN en internasjonal styrke på mer enn 340 000 soldater. Nesten 90 prosent av disse var amerikanske. Krigføringen fra sør var underlagt amerikansk kommando.
Over 600 nordmenn deltok gjennom det norske feltsykehuset NORMASH. FN-kommandoen fikk rollen med å overvåke våpenhvilen, som aldri er blitt erstattet av en fredsavtale. Kommandoen eksisterer fremdeles.
 
USA har i dag rundt 28 500 soldater i Sør-Korea, stiller i øvelsene med det atomvåpenbestykkede hangarskipet «USS George Washington», et stort antall F-22 Stealth Fighter og B-2 strategiske stealth bombefly, som var med i de første angrepsbølgene mot Jugoslavia.
 
Opptrappingen
Etter Nord-Koreas atomvåpensprenging den 12. februar, svarte FNs sikkerhetsråd den7. mars med å innskjerpe sanksjonene mot landet.
 
  • I uke 9 varslet nordkoreanske myndigheter at de ville si opp en ikke-angrepsavtale fra 1991.
  • 3. mars truet hæren i Nord-Korea USA med et atomangrep. Samme dag stengte Nord-Korea grensen for flere hundre sørkoreanske arbeidere som har pendlet til industriparken i Kaesong.
  • Opphevelsen av våpenhvileavtalen som gjorde slutt på Koreakrigen i 1953 trådde i kraft 11. mars, i følge det nordkoreanske nyhetsbyrået KCNA. Samme dag begynte Sør-Korea og USA en omfattende militærøvelse, der amerikanske bombefly som kan frakte atombomber fløy over den sørkoreanske halvøy.
  • USAs nye forsvarsminister Chuck Hagel varslet 15. mars at USA vil styrke rakettskjoldet i Asia med en milliard dollar.
  • 30 mars kunngjorde Nord-Korea at det hersker en krigstilstand mellom Nord- og Sør-Korea, og trappet opp den militærpolitiske retorikken.
  • 1 april advarte Sør-Koreas president Park Geun-hye om at enhver nordkoreansk provokasjon raskt vil bli besvart militært.
  • Myndighetene i Nord-Korea varslet 2. april at de akter å starte opp igjen et atomanlegg i Yongbyon, som har vært stengt siden 2007, for å «styrke landets atomarsenal både i kvalitet og kvantitet», ifølge det nord-koreanske nyhetsbyrå KCNA.
  • Nord-Korea har ifølge amerikanske tjenestemenn i uke14 fraktet rakettutstyr til østkysten.
  • I helgen 6 til 7. april utsatte USA en lenge planlagt prøveutskyting av en langtrekkende Minutmanrakett ut over havet fra Vandenberg-basen i California. Testen er utsatt til neste måned.
 
Nordisk freds- og miljøsenter anbefalte i den spente situasjonen i et åpent brev den 17. april 2013 at de nordiske statsministerne benytter diplomatiske kanaler for å fremme følgende forslag:
  1. Sør-Korea og USA, samt Nord-Korea innstiller alle militærøvelser for 2013.
  2. Nord- og Sør-Korea etablerer 60- år etter Koreakrigen diplomatiske forbindelser.
  3. Nord- og Sør-Korea, Japan, Taiwan, Tibet og Burma slutter seg til SEANWFZ-avtalen, også kjent som Bangkok-avtalen for å oppnå status som atomvåpenfrie stater/områder. Den atomvåpenfrie sonen er underskrevet av alle nåværende ASEAN-medlemmer 15. desember 1995 og trådte i kraft i 1997.
  4. Kina, Nord- og Sør-Korea, Japan, Taiwan, Vietnam og Filippinene innleder tillitsskapende forhandlinger for å løse spørsmål knyttet til delelinjen til havs for å fremme felles- og kollektiv sikkerhet, gjensidig og balansert reduksjon av væpnede styrker gjennom avspenning i Øst-Asia.
 
 
Fakta om Koreakrigen
Koreakrigen, 1950–53, brøt ut 25. juni 1950 etter gjentatte trefninger langs linja mellom nord og sør. Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni1950 til 27. juli1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale.
 
Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. Norge deltok fra 1951 med et mobilt militærsykehus (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital; NORMASH) som en del av FN-styrken. Norge bidro også med penger til de allierte, og etablerte sammen med Danmark og Sverige sykehuset National Medical Center.
 
Korea har gjennom århundrene blitt invadert flere ganger av både Kina og Japan. Etter å ha slått de kinesiske styrkene i Første kinesisk-japanske krig i 1895 ble de japanske styrkene stående i Korea, da dette var strategisk sett svært viktig for Japan. Ti år senere slo de den russiske marinen utenfor Korea i Den russisk-japanske krig, og Japan annekterte landet formelt i august 1910.
 
Denne situasjonen varte fram til Japans nederlag i andre verdenskrig. Under Potsdamkonferansen i juli-august 1945 besluttet andre verdenskrigs seierherrer at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. 10. august1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september, hvor de japanske styrkene formelt overleverte området til generalløytnant John R. Hodge 9. september1945.
 
I forkant av den amerikanske innrykkingen, hadde den politiske organiseringen startet i det sørlige Korea. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. Dette førte til voldelige anslag i nord og politiske demonstrasjoner i sør.
 
Spørsmål om valg
Den lange perioden under japansk styre gjorde de utenlandske okkupasjonene upopulære i Korea. Samtidig var det viktig for amerikanerne å unngå at det også i Korea ble etablert et sovjetvennlig regime, slik det utviklet seg i Øst-Europa.
 
Amerikanerne endret derfor posisjon og ba om at det ble avholdt valg i hele Korea, ut fra en antakelse om at den nordkoreanske lederen Kim Il-sung ville tape. Befolkningen i den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i nord, og Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim Il-sung neppe ville kunne vinne noe åpent valg for hele Korea.
 
Valg ble avholdt bare i sør, med støtte fra USA og FN. Valget ble vunnet av Syngman Rhee, en tidligere politisk fange hos japanerne, som senere hadde flyktet til USA. Venstresiden i det sørlige Korea boikottet valget som en protest mot USAs rolle under valgene. I nord åpnet Sovjetunionen for en maktovertakelse for Kim Il-sung. Rhees mange valg er kritisert for valgfusk, noe som førte til at han senere måtte gå av etter Aprilrevolusjonen i 1960. Rhee er også kritisert som en diktator, siden hans regime fengslet og henrettet mange politiske fanger.
 
Militær spenning
I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiske Folkets Frigjøringshær.
 
Politisk spenning fram til nye krigshandlinger
Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte.
 
Krigsutbrudd
25. juni1950 gikk nordkoreanske styrker over 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98 000 soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt.
 
Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.
 
FNs intervensjon
Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.
 
De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen Pusan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en i landsetting av marinestyrker ved Incheon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.
 
Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalenDouglas MacArthur, krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.
MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.
 
Kinas inngripen
I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.
 
De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at endel arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.
 
Spørsmål om atomvåpen
MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.
 
Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.
 
Våpenhvile
Den koreanske halvøy ble før krigen delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den demilitarisert sonen (DMZ). De avmerkete tunnelene ble oppdaget på 1970-tallet og i 1999.
 
Våpenhvileforhandlingene pågikk i to år, først i den gamle koreanske hovedstaden Kaesong som nå ligger i det sørlige Nord-Korea. Det store problem under forhandlingene var spørsmålet om hjemsendelse av krigsfangene. Da en rekke kinesere og nordkoreanere nektet å reise tilbake, noe som var uakseptabelt for de kinesiske og nordkoreanske myndighetene. I den endelige våpenhvileavtalen ble det satt opp en nøytral kommisjon for å håndtere dette spørsmålet.
 
29. november 1952 reiste den nyvalgte amerikanske presidentenDwight D. Eisenhower til Korea for å se hva som måtte til for å få avsluttet krigen. Etter at FN hadde akseptert Indias forslag til våpenhvile ble en avtale inngått 27. juli 1953, med en delelinje omtrent rundt den 38. breddegrad og da avtalen var akseptert av alle parter, ble det opprettet en demilitarisert sone som siden har blitt bevoktet av deltakerne i krigen.
 
Etter at våpenhvilen ble inngått, ble Operasjon Glory iverksatt i perioden juli-november 1954 for at partene skulle få utvekslet sine døde. Levningene etter 4 167 amerikanske soldater ble utvekslet mot 13 528 døde kinesere og nordkoreanere.  I tillegg ble 546 sivile som var døde etter fengsling overlevert. Etter Operasjon Glory ble 416 ikke identifiserte soldater fra Koreakrigen gravlagt på Hawaii. De amerikanske myndighetene opplyste at av 1 394 navn som ble overlevert fra motparten, var 858 riktige. Fra 4 147 kister med levninger, viste rettsmedisinske undersøkelser at disse stammet fra 4 219 individer. Av disse var 2 944 identifisert som amerikanere, og alle, bortsett fra 416 personer, var identifisert ved navn. I perioden mellom 1996 og 2006 har de nordkoreanske myndighetene oppdaget 220 levninger ved det koreansk-kinesiske grensen.
 
Nord-Korea erklærte 27. mai2009 at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen og at ethvert forsøk på å inspisere nordkoreanske fartøy ville bli fulgt av en hurtig og kraftig militær reaksjon. I mars 2010 ble det sørkoreanske krigsskipet Cheonan senket av det sørkoreanske myndigheter mener var en nordkoreansk torpedo, og 46 sørkoreanske soldater ble drept. Nord-Korea har avvist at de stod bak angrepet.  Den 23. november 2010 angrep Nord-Korea den sørkoreanske øya Yeonpyeong med en befolkning på 1 794 med ca. 200 granater, og minst 70 boliger ble satt i brann, fire ble drept, hvorav to sørkoreanske soldater, samt flere skadde, også sivile. Sør-Korea har meldt at de har den høyeste forsvarsberedskapen for fredstid.
 
Tap
Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000).
Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent fa
milie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet.
 
Fakta om Koreakrigen er hentet fra Wikipedia
Website Builder drives av  Vistaprint