Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
Gregor Schmirer er professor i folkerett og medlem av forbundet for internasjonal politikk og folkerett, marxistisk forum og eldreråd i det tyske partiet Linke. Når han her legger fram synspunkter på hvorfor det er illegitimt for en 3. part å gripe inn militært i en annen stat og hvorfor Tyskland ikke må delta i angrep på Syria og Irak, er disse argumentene viktige for en norsk debatt om det norske forsvarets holdning til kamp mot terror i andre land: 

Kamp mot terror, men for folkerett:

Etter terroren i New York 11/9-01 erklærte president George W. Bush `krig mot terror`. Det første offeret var Afghanistan. Men likevel svekkes ikke terrorismen. Den er enda mer utbredt, mer grusom, velorganisert, bedre finansiert og væpnet. Hva sier folkeretten om denne relativt nye trusselen mot menneskelig sivilisasjon? 

Under mottoet `Nei til krigen` gikk sist helg tusenvis av mennesker i Madrid, Barcelona og London på gatene. Foto: EPA/Andy Rain / dpa – Bildfunk.

I FN er det ennå ikke inngått en `omfattende avtale` om kamp mot terror. Det har det vært jobbet for i over 20 år. Det er uenighet om definisjon av terrorisme, først og fremst gjelder det `statsterrorisme og skillet mellom legitime frigjøringsbevegelser og terrorist-organisasjoner`. Likevel er det likevel inngått enkelt-avtaler om terrorisme: Den ene handler om `brudd på sikkerheten i sivil luftfart` og kriminell volds-atferd mot internasjonale sivile flyplasser av 1971, om å forby gisseltaking av 1979, om fysisk beskyttelse mot kjernefysisk avfall av 1986, om kamp mot terror-bombing av 1998 og forbud mot finansiering av terror av 1999. Og noen resolusjoner i FNs generalforsamling og sikkerhetsråd går enda lenger. 8/9-2006 ble `FNs globale strategi for kamp mot terrorisme` vedtatt med akklamasjon av generalforsamlingen, men dokumentene får samme skjebne som mange andre vedtak og forpliktelser i folkeretten. Mange stater ratifiserer dem ikke. Reglene brytes, forfalskes eller oversees ved stilltiende aksept og skjult støtte til terror-organisasjoner. Hadde reglene blitt fulgt konsekvent av alle land, ville internasjonal terror ikke hatt en så fryktelig dimensjon som de siste 20 årene.

I vedtakene erklæres `alle former for terrorisme som de mest alvorlige truslene mot fred og internasjonal sikkerhet. Alle terror-handlinger er kriminelle. Uansett begrunnelse, når og hvor terror utføres, kan den ikke rettferdiggjøres`. En tungtveiende men god formulering. I enkelt-tilfeller kan slik konstatering av terror ifølge artikkel 39 i FN-charteret gjøre det berettiget for FNs sikkerhetsråd å gripe til artikkel 41. Eller er det utilstrekkelig, er det mulig å vedta bruk av våpenmakt ifølge artikkel 42. Rett nok foreligger ikke noe vedtak i FN der bruk av våpen mot annen stat generelt eller i enkelt-tilfeller regnes som egnet og tillatt metode i kamp mot terror. Og ingen resolusjoner i FN-organ har vedtatt bruk av militær-makt, heller ikke de fra FNs sikkerhetsråd. 

Resolusjon 1368 av 12/9-2001 og 1373 av 28/9-01 `bekrefter` rett til selvforsvar generelt og å gå besluttsomt ut mot terror som truer internasjonal fred og sikkerhet `med alle metoder og i tråd med FNs charter`. Likevel inneholdt ikke resolusjonene legal rett til å bruke militære straffetiltak mot landet Afghanistan.

Resolusjon 2249 av 20/11-15 etter terror-attentatene i Paris er analog. Det er innlysende at sikkerhetsrådet med full tyngde fordømmer et `grufullt attentat, ikke bare i Paris, men i Sousse i Tunis, i Tyrkias hovedstad Ankara, mot det russiske passasjerflyet over Sinai og i Libanons hovedstad Beirut, dessuten alle andre attentat, utført av den `islamske staten`.

I avsnitt 5 ber resolusjonen FNs medlemsland ta i bruk alle `nødvendige tiltak for å forebygge og stanse terror og ødelegge alle tilholdssteder for IS og andre grupper i store deler av Irak og Syria`.

Det understrekes i samme resolusjon at det må skje i tråd med folkerett, FN-charter og internasjonale normer for menneskerettighetene som bestemmelser om flyktningers folkerett og humanitær folkerett.

På ingen måte kan rådets oppfordring tolkes som grønt lys for bruk av militærmakt av 3. land i Syria, Irak eller andre land uten invitasjon og tillatelse fra regjeringene i disse land. Dette er enda viktigere fordi resolusjonen absolutt ikke viser til kapittel VII i FN-charteret. Syrias regjering i Damaskus har derimot bare henvendt seg til Russland om å få væpnet hjelp.
         
Under paroler som `Nei til krig` og `Bomb ikke Syria` var tusenvis på gatene i Madrid, Barcelona og London. Bildet er fra London. Foto: Hannah McKay / PA via AP.

Gir rett til individuelt og kollektivt selvforsvar ifølge artikkel 151 i FNs charta rettsgrunnlag for militære angrep i andre land fra land som rammes av terror? Den retten består `i tilfelle væpnet angrep` og kun da. Men er Paris-terroren et væpnet angrep på Frankrike? Fram til nå regnes det som væpnet aggresjon når en stat går til væpnet angrep mot en annen stat.  IS kan ikke ifølge folkeretten regnes som stat, men som en forbryterbande.

En jurist som ikke er forutinntatt må se at det vil innebære oppmyking av forbudet mot bruk av militærmakt og uthuling av kjernen i folkerettens fredsbestemmelser om begrepet angrep og forsvar utvides eller tolkes på ny måte. Følgene kan bli uforutsigelige. Militær-angrep fra USA, Frankrike, Tyrkia og andre stater fra luft, hav eller bakke mot syrisk territorium uten uttrykkelig samtykke fra Syrias regjering, er brudd mot forbudet om bruk av makt i artikkel 2, paragraf 4 i FN-charteret og i seg selv væpnet angrep mot et land som har rett til selvforsvar.

Frankrikes president François Hollande kan heller ikke basere seg på artikkel 42, avsnitt 7 i EU-charteret om han ber om militær hjelp. Der heter det: `Ved et væpnet angrep på territoriet til en medlemsstat er de andre medlemslandene forpliktet til å hjelpe til med alt de rår over i tråd med artikkel 51 i FN-charteret`.

Paris-terroren er en av de verste forbrytelsene mot menneskeheten, men ikke et væpnet angrep på fransk territorium. Det er ikke i `tråd` med artikkel 51. Ingenting i neste setning endrer det: `Med alle tiltak, sivile og militære, også kampinnsats kan bidra i kamp mot terror, bl.a. også gjennom støtte til 3. Stat i bekjempelse av terror på deres territorium`. Det finnes enda en relevant artikkel i EU- retten, den såkalte `solidaritets-klausulen` i artikkel 222 i avtalen om EUs arbeidsmetodikk. Der heter det at EU-landene skal yte militær hjelp til et et medlemsland også med militære midler på landets territorium, men bare `etter søknad fra landets politiske organer`. Hollande har ikke påberopt seg den artikkelen. Det ville vel også være det siste de kunne tenke seg i en fransk regjering; at tyske soldater skulle patruljere i Paris mot terror.

Å bekjempe terror med militære midler i stater der terror-organisasjoner søker tilflukt, er først og fremst en oppgave for disse statene selv. Militære tiltak fra 3. land er i tråd med folkeretten når sikkerhetsrådet vedtar utfra kapittel VII i FN-charteret eller når en stat ber en annen stat om det. Men her må vi legge strenge krav til grunn. Tyskland har av historiske, politiske og forfatningsrettslige grunner vært tilbakeholdende overfor direkte eller indirekte militærangrep i Syria og Irak. Det finnes mer enn nok av effektive sivile kampmetoder mot terror.   

Per Lothar Lindtner, 12/12-2015. Kilde: JW/Gregor Schirmer, 30/11-15.        
 
Website Builder drives av  Vistaprint