Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Døråpnerkrigen:

NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999 var en forbrytelse. En internasjonal domstol mot ex-Jugoslavia, ICTY, gikk i 2002 likevel til sak mot ofrene for aggresjonen med Jugoslavias president Slobodan Milosevic i spissen. For 10 år siden, 11/3-2006, døde han i fangenskap. Arnold Schölzel (AS) i Junge Welt intervjuet statsviter Cathrin Schütz (CS). Som JW- medarbeider var hun med i forsvars-teamet til Slobodan Milosovic ved ICTY. Hun er også medforfatter av boka Ødeleggelsen av Jugoslavia: Milosovic svarer på anklagene, på det tyske Zambon-forlaget i 2006. 
 
Norges utenriksminister Knut Vollebæk i møte med Miloevic, 11/1-1999.

AS: 11/3-2016 er det 10 år siden Slobodan Milosevic døde. Det markeres med æresvakt foran Jugoslavia-domstolen, ICTY, i Haag. Noen har bedt domstolen om å innstille virksomheten i et opprop. Du er en av dem som i lang tid har støttet akkurat det kravet. Hvorfor? 

CS: I 1993 opprettet FNs sikkerhetsråd ICTY, som nå kalles `restmekanismen`, i realiteten en hån selve mot FN-charteret.
Som høyeste eksekutiv-organ under FN kan ikke sikkerhetsrådet opprette et eget justisorgan med støtte i FN. I statuttene for den faktiske internasjonale domstolen, ICJ, som også har sete i Haag og er øverste rettsinstans i FN-systemet heter det at kun stater kan opptre som part i domstolen, men ICTY-statuttene er basert på `personlig strafferettslig ansvar`. Dermed ble Jugoslavia, som fortsatt eksisterte som stat, men også de nye statene etter ex-Jugoslavia ble fratatt sine suverene statsrettigheter. ICTY var sentral i underminering av et internasjonalt rettssystem til fordel for en `ny verdensorden` og ble NATOs forlengete arm og prøvde å gi volden mot Jugoslavia et anstrøk av folkerett. ICTY beskyttet de statene som knuste den sosialistiske føderative republikken Jugoslavis ved å sende våpen til kroatiske og bosnisk-muslimske krigere og starte krigen mot Jugoslavis i 1999.  
 
FN-domstolen mot Jugoslavia var en hån mot FN-charteret: Slobodan Milosevic, 14/2-2002.  Foto: AP Photo/ICTY via APTN.



AS: Hvorfor har USA, Tyskland og andre NATO-land holdt fast på ICTY fram til idag?

CS: NATO-krigen mot Jugoslavia var døråpner for aggresjoner deretter.  Alt ble utprøvd der. Idag ser vi det klarere: Undergraving av folkerett, NATO-aggresjon uten FN-mandat, knusing av suverene stater, massiv propaganda for å rettferdiggjøre `humanitære grunner til krig`. De som ble kalt krigsforbrytere i NATO-propagandaen , må fordømmes idag for å holde ved llike myten om at `NATO bare gjennomførte en uunngåelig aksjon`.

AS:24/3-16, på 17 årsdagen etter starten på NATO-angrepet mot Jugoslavia er det ventet at ICTY vil offentliggjøre dommen mot Radovan Karadzic. Hvordan ser du på den prosessen?

CS: Jeg har opplevd mange prosesser i min tid ved ICTY. Alle var skueprosesser. Karadzic blir anklaget for å stå bak folkemordet i Srebrenica. De som kjenner Alezander Dorins bøker vet hvordan det må tolkes når en ensrettet narrativ om Srebrenica er hovedpremiss.  

AS: I et opprop til minnemarkering formuleres det slik: `NATO-kreftene driver fortsatt med å demonisere serbere som monstere`. Hva er grunnen? Stadig vil ledelsen i dagens Serbia ha en avtale med EU og NATO. 
   
Streng bevoktning av Jugoslavias president Milosevic under rettssaken.



CS: Framfor alt dreier det seg om å forsterke og holde ved like det som for lengst burde vært avslørt som propagandaløgner, sågar gjennom skolens lærebøker. NATO-forbryterne skal få oss til å tro at det serbiske folk er ansvarlig og Milosevic en Hitler nr 2. Det negative fokus på Serbia er del av en aggressiv linje for å svekke russisk innflytelse på Balkan. 

AS:Skribent Otto Köhler sa på Rosa-Luxemburg-konferansen i Berlin i januar 2015: `Våre intellektuelle med Hans Magnus Enzenberger i spissen, kalte Milosevis en ny Hitler. Det var for å legitimere at Bundeswehr i 1999 endelig skulle fullføre krigen Hitler startet i 1941 mot Jugoslavia`. Fordømmelsen av president Milosevic i store tyske og vestlige medier har ikke endret seg fra 1999 til idag. Er det det Köhler reagerer på? 

CS: Milosevic forsvarte seg selv overfor ICTY. Han så tribunalet som et politisk instrument og vurderte anklagene som politiske, ikke juridiske. Derfor forsvarte han seg politisk. Som Georgi Dimitrov under rettssaken i Leipzig etter riksdagsbrannen i 1933,  forsvarte Milosevic ikke bare seg selv, men sitt eget folk og sannheten. Han brukte prosessen til å sette NATO på anklagebenken og belyse Tysklands rolle i knusingen av Jugoslavia og bevise USAs dødelige innblanding. Mange våget å gå offentlig ut til støtte for Jugoslavias president, deriblant Peter  Handke, som utrettelig sto for rettferdig behandling av Serbia. Men også mange politikere, journalister, politifolk og militære som hadde vært øyevitner til det som skjedde under krigen og valgte å følge sin samvittighet og ikke sine oppdragsgivere, men brøt tausheten. Mange av deres vitneutsagn ble ignorert i vestlige medier. De var dypt rystet over prosessens anklager mot president Slobodan Milosevic. 
 
AS: Er det noe nytt i forbindelse med de mystiske forholdene rundt dødsfallet til Milosevic?

CS: Jeg betegner ikke forholdene rundt dødsfallet som dubiøse. Men undersøkelsene etterpå var det. Hjertelidelsen til Milosevic var velkjent. Råd fra legen om å sørge for godt stell og adekvat behandling ble regelmessig ignorert. Han ble utsatt for et forsert arbeidspress med knappe tidsfrister og kort tid til samtaler med vitnene. Det ble det advart mot kun få måneder før han døde. Det gjaldt å mørne og svekke ham for å skade forsvaret. Som vi senere har fått kunnskap om via Wikileaks, ble US-regjeringen stadig informert om hans helsetilstand under fengselsoppholdet.  Til slutt ba Milosevic om behandling på spesialklinikk i Russland. Det ble sagt at det kun var mulig om Russland kunne gi nødvendige sikkerhetsgaratier. Da de forelå, ble han nektet behandling. Få dager senere ble han funnet død på cellen. Selv om Milosevic kort før sin død i et brev ga uttrykk for frykt for sitt liv, ble dødsårsaken aldri undersøkt av uavhengige instanser. Det er tvilsomt. Det er dubiøst! ICTY avsluttet saken med en intern rapport som fritar de involverte for ansvar. Nærmeste familie har gitt Canada-advokaten Chris Black i oppdrag å fortsette arbeidet med å klargjøre hva som faktisk skjedde. Det er blant annet uklart hvordan 2 stoffer, som er nevnt i ICTY-rapporten kunne komme inn i kroppen til Milosevic. Blacks innsats for å belyse dette kjørte seg likevel fast, fordi det ikke ble informert fra involverte myndigheter og rettsmedisinske institutt. De henviste til en avtale med ICTY. I alle fall klarte de å bringe Milosevic til taushet. Han forsvarte seg selv. Da han døde ble det satt en endelig stopper for hans innsats i å avsløre NATOs virkelige motiv bak krigen. Hans opptreden satte skarpt lys på ICTY-konstruksjonen. Det var helt uakseptabelt for NATO-kreftene.

AS: For 2 år siden innrømmet ex-kansler Gerhard Schröder åpent at folkeretten ble brudt i og med NATOs Jugoslavia-krig. Det var altså en krigsforbrytelse. På forum i avisa die Zeit sa han: `Flyene og tornadoene våre ble sendt til Serbia. I felles NATO-operasjoner bombet de en suveren stat uten at det var vedtatt av FNs sikkerhetsråd`. Var det noen som den gang prøvde å stille Schröder juridisk til ansvar?

CS: Tysk aktorat fikk flere anmeldelser for krigsagitasjon og forberedelser til angrepskrig i 1999, men ikke en eneste førte til straffesak, begrunnet med at det ikke var holdepunkter for det. Også ICTY mottok anmeldelser. Det gjaldt `collateral damages` eller `utilsiktete skader` på sivile i sykehus, skoler osv.

Aus dem entsprechenden Bericht geht hervor, dass sich die Ermittler des ICTY bei ihrer Untersuchung fast ausschließlich auf NATO-Quellen berufen haben.

Det er derfor ingen overraskelse at ICTY stanset alle anmeldelsene ved å hevde si at det var umulig å bevise at NATO-landene drepte med overlegg. I rapporten ser vi at etterforskerne fra ICTY nesten utelukkende brukte NATO-kilder.

Per Lothar Lindtner, 21/3-16. Kilde: JW/Arnold Schölzel, 11/3-16.   
 

Jugoslavia, 15 år etter NATO-bombingen: Fortsatt dør folk som følge av krigen. 

Verden er i fotball-feber. Mennesker er opptatt av tipping og lansering av fotball-stjerner. Men 10/6-1999, er 15-årsdag for NATOs bombing av Jugoslavia. Nesten ingen er opptatt av det lenger, selv om det var den mest omfattende krigføringen i Montenegro og Serbia siden 2. verdenskrig. Jugoslavia finnes ikke lenger. Landet stykkes opp. Vi er vitne til det samme i dagens Ukraina. Under 3-måneders vedvarende bombing ødelegges Jugoslavia, der NATO bruker uran-anrikete bomber, slik at giftig atom-søppel fører til at kreft-raten bare stiger!
Operation Allied Force eller NATOs bombing av Jugoslavia er et mareritt i 79 dager, mellom 24/3 og 10/6-2014. Betegnelsen `alliert operasjon` brukes altså selv om krigen pågår utenfor interesse-området til et av alliansens land. At der heller ikke har et klart FN-mandat, er få opptatt av da. USA leder an med over 1000 bombefly; relativt flere enn under hele Vietnam-krigen. Over 100 000 er på flukt. Nesten 1000 jugoslaviske landsbyer og byer ødelegges.
Det koker i nyhets-redaksjoner: Spesial-team opprettes, journalister og tals-personer må endre tids- og arbeidsplaner. Alle er opphisset. Jugoslavia må `reddes`. I `solidaritet` avlyses flere offisielle møter. Prominente personer sier for åpent kamera at de avlyser fest-arrangementer og heller ikke drar på ferie. På talkshows dominerer ett tema: Folk gripes av stundens alvor. Nyheter melder at den `allierte aksjonen` preges av `presise våpen`. Bare militære støttepunkt og ikke sivile angripes.  
Sannheten er annerledes. Bomber ødelegger boliger, skoler, barnehager. Også sykehus treffes. Tusenvis drepes, hundretusener skades. Til i dag traumatiseres folk. NATOs propaganda-celle i Brüssel snakker bare om `colleteral damage`; På norsk heter det `utilsiktede drap`, en bevisst omskriving av å drepe sivile. I humanitær folkerett heter det at sivilpersoner og sivile objekt skal forskånes fra følgeskader. Angrep med senskader er brudd på folkerett dersom skaden er mulig å forutse. Ingen sier direkte den gang at skader vil kunne fortsette i svært lang tid.  
En tysk journalist, født i Sarajevo, har nylig intervjuet en sjefs-kirurg på onkologi-instituttet i Beograd, professor Radan Dzondic, som opererer og behandler kreftpasienter. Antallet nye pasienter er bekymringsfullt de siste årene: `De siste 10 år øker antallet pasienter med kreft i skjoldbruskkjertel med 300 %`. Forklaringen er at NATO bruker vårt land som losseplass for atomavfall. Vi vet ennå ikke hvor mange bomber med anriket uran som spys over oss`. Ifølge Dzondic publiserer ikke regjeringen alvorlige studier av bombenes virkninger: `Vi er bare leger som skal behandle mennesker. Jeg har arbeidet her som kirurg i ontologi i over 40 år og kan bare si: Kreften blir stadig mer aggressiv. Den angriper også yngre mennesker og fratar dem livet`.
Han behandler småbarn og ungdom, mange av dem i ferd med å dø. Hvem forteller? Hvem overraskes ubehagelig? Faktisk er det brukt svært mange salver under krigen i Jugoslavia med anriket uran, for slik uran kan bryte gjennom panser. Resultatet er også atom-avfall. Det blir stadig dyrere å kvitte seg med deet. Det er vanskelig å finne et land som kan ta seg av endelig `lagring` av så giftige stoffer. Vitenskapsfolk advarer allerede i 1970 når USA starter bruk av dette atomavfallet i framstilling av ammunisjon: Denne uranen er nemlig ikke bare radioaktiv, men også svært giftig kjemi. Halveringstiden er over 4 milliarder år. I Bosnia og Serbia er i dag store områder forgiftet. Vannkildene er infisert, men ingen snakker om det. Uran når via jorden fram til grunnvannet ifølge toksikolog Radovan Kovacevic: `Dyrlegene våre i Vranje melder om sterk vekst i leukemi hos geit, sau og ku`. Han sier at mange steder havner skudd med anriket uran i landsby-brønner. `Vi helsesjekker bønder som har prøvd å rense rense opp i brønnene. Hos dem finner vi 3 759 nanogram Uran-238 pr liter urin. Til sammenlikning finner leger 231 nanogram pr liter urin hos fredssoldater i Kosovo, i urinen til en USA-soldat etter krig i Irak blir det funnet 150 nanogram`. Kort tid etter dør naturligvis bøndene.
Daglig får minst 1 barn i Serbia kreftdiagnose idag . `NATO dreper ikke bare sivile under de langvarige bombeangrepene. NATO tar liv av nasjonen vår i ett sett i 15 år og antallet drepte  stiger`, sier toksikologen Kovacevic. Idag er det vanskelig å etterprøve om uttalelsen er riktig. En USA- og NATO-general skal ha sagt: `En 10-årskrig som i Irak til, og vi er kvitt alt atom-avfallet vårt`.  Nå er et nytt kapittel åpnet: Ukraina. Tegnene er nøyaktig de samme, vi så en gang for 15 år siden i Jugoslavia, i Irak eller i Libya. Her har verdensopinionen like god grunn til å håpe på `redderne` fra NATO. Vi må ikke glemme Jugoslavias grusomme krigshistorie, for den er enda ikke over, Selv om fotball-VM i Brasil stjeler hele vår oppmerksomhet. 

Per Lothar Lindtner, 3/7-2014. Kilde: UZ/Dkp.          


En NATO-offiser beklager
Av Kristian Kahrs, tidligere KFOR-offiser
 
I dag gikk jeg ut offentlig på RTS, tilsvarende NRK i Serbia og gav min personlige beklagelse til det serbiske folk fordi vi i KFOR ikke var i stand til å beskytte Kosovos minoriteter. Se Youtube video under innlegget.
24. mars 1999 gikk Norge og NATO til krig mot Jugoslavia fordi de nektet å signere Rambouillet-avtalen, og i januar 2000 sendte den norske regjeringen meg til Kosovo som major og presseoffiser for å representere KFOR, NATOs fredsbevarende styrke.
 
Selvfølgelig fantes det grunner til bombingen av Jugoslavia, men jeg kan ikke nevne ett eneste land som ville ha akseptert Rambouillet-avtalen. Ifølge denne ville NATOs styrker har fritt leide over luft, sjø og vann på hele Jugoslavias territorium. Ikke desto mindre, jeg var ikke en del av NATO på denne tiden, og derfor kan jeg ikke beklage bombingen av Jugoslavia.
 
Vår jobb i KFOR, i henhold til FNs sikkerhetsrådresolusjon 1244og den militærtekniske avtalen, var å beskytte serbere og ikke-albanere mot hevn fra den albanske majoriteten, men vi sviktet, vi sviktet totalt.
Mens vi hadde ansvaret for sikkerheten, ble 250 000 serbere og ikke-albanere etnisk renset fra Kosovo. Selvfølgelig forsvarer jeg ikke den etniske rensingen av 800 000 albanere under NATO bombingen, men dette var det den jugoslaviske regjeringen, ikke NATO, som var ansvarlige for.
 
I KFOR gjorde vi etter min mening to hovedfeil:
 
  1. Vi skulle ha innført unntakstilstandfra dag en etter at vi hadde ansvaret i Kosovo 12. juni, 1999. Da ville det ikke være noe spørsmål om hvem som bestemte. Enhver som bevegde seg utendørs etter mørkets frembrudd ville bli arrestert og satt i en leir en uke eller to, uansett om det dreide seg om en serber, albaner eller en annen minoritet. Vi var for opptatte av å spille rollen som frigjørere for albanerne
  2. Vi var for feige da vi tillot Kosovos frigjøringshær (UCK) til å omgjøres til Kosovos Beskyttelseskorps i september 1999 og senere Kosovo Police Service. På denne måten fikk kriminelle elementer en legitim status inn i Kosovos institusjoner. Den serbiske regjeringen har redegjort meget grundig for dette i en rapport fra 2003. Blant offiserene i KFOR var det mange som var ikke likte dette, men dette var et valg som ble tatt for å sikre oss at vi ikke ble angrepet av albanske ekstremister.
 
Før jeg reiste til Kosovo, sluttet jeg i jobben for å studere forholdene i Kosovo, og jeg tilbragte mye tid på NUPI. Derfor var jeg forberedt på å komme til et område hvor organisert kriminalitet var overalt. Likevel var jeg ikke forberedt på realitetene på bakken, og mens jeg jobbet i KFOR, var jeg ikke klar over at vi ikke gjorde vår jobb. Ikke desto mindre har jeg i lang tid følt en kollektiv skyld for å ikke være i stand til å beskytte Kosovos minoriteter.
 
I september 2010 sendte norske myndigheter tilbake 70 kosovoserbere som hadde søkt om asyl. Norge anerkjente Kosovo som en selvstendig stat i 2008, og samme år endret regjeringen praksis slik at kosovoserbere ikke lenger hadde krav på beskyttelse. Det er en skam at Norge behandler kosovoserberne på denne måten. Vi skapte et flyktningeproblem, og dette er måten vi håndterer det på.
 
I februar i år hadde jeg planlagt å gjøre en profesjonell jobb som journalist med returnerte kosovoserbere i Beograd, men jeg fikk jeg en sterk personlig reaksjon. Det er ikke snakk om en posttraumatisk reaksjon, men jeg følte et sterkt personlig ansvar, og jeg gråt. Men min personlige reaksjon kan også brukes til noe godt, og jeg håper å starte en debatt i Norge og andre NATO-land om det tunge moralske ansvaret med å gå til krig. Kan jeg endre på noe? Jeg vet ikke, men jeg skal prøve.
 
Som tidligere NATO offiser vil jeg beklage at vi ikke var i stand til å beskytte Kosovos minoriteter.
 
Kristian Kahrs bor og arbeider som journalist og forretningsrådgiver i Beograd, og han tjenestegjorde i KFOR fra januar til juli 2000. Mer om Kahrs på serbtrade.no og facebook.com/kahrs.
 
 
 
Menneskeslakter ble statsminister
Av Gunnar Garbo, tidligere leder av Venstre
 
I fjor bidro Norge til å gjøre en storforbryter til «statsminister» ved å anerkjenne at provinsen Kosovo ble partert fra Serbia. Men før det var også serbere blitt partert. Både Carla Del Ponte, som da ledet den internasjonale straffedomstolen for Jugoslavia, og den sveitsiske rettseksperten Dick Marty, lederen for Europarådets menneskerettskomite, har lagt fram solide data som tyder på at Kosovar-albanernes UCK-gerilja drepte og amputerte velbygde fanger for å selge deres indre organer på svartebørs-markeder.
 
Som Marty peker på, er det ikke lett å forstå at straffedomstolen har fjernet det bevismaterialet som opprinnelig ble samlet inn om overgrepene, selv om det kanskje manglet litt pål å holde for retten den gangen.
 
Europaråds-komiteen slo nylig fast at geriljaens sterke mann og nåværende «statsminister» Hashim Thaci var knyttet til en internasjonal mafia som stod for omsetningen av organene. At han har avvist nærmere undersøkelser, tyder ikke nødvendigvis på at anklagen er falsk.
 
Det er trist at vestmaktene stilte seg likegyldig til Kosovar-albanernes kamp for økt selvstyre så lenge den ble ledet av Ibrahim Rugova med ikke-voldelige midler – slik som utvikling av egne skole- og helsetjenester og boikott av statlige institusjoner. På den tiden var en fredelig løsning mulig. Sin vane tro reagerte Vesten først da det rant blod nok i den krigen geriljaen startet mot Serbia. Men selv tidlig på nittitallet visste vestlige ledere at geriljaen ble finansiert ved narkotikasalg og annen grov kriminalitet. USAs sendemann Robert Gelbard hadde rett da han i 1998 stemplet geriljaen som en terroristbande.
 
Men utenriksministeren Madeleine Albright la opp et løp preget av løgner og bedrag. Hun hadde lenge ivret forgjeves for å bruke militærmakt under stridighetene lenger nord i den jugoslaviske føderasjonen. Urolighetene i Kosovo bleknet riktignok mot blodbadene i Bosnia-Herzegovina, hvor tre tusen menn ble meiet ned i Srebrenitsa. Det var heller ikke tvil om at den Kosovo-albanske UCK-geriljaen startet og opprettholdt det som mer og mer utviklet seg til borgerkrig.
 
Da «Racak-massakren» kom for en dag 18. januar 1999, fikk Albright likevel viljen sin. Der ble det funnet en massegrav med om lag førti lik. Finske forensiske eksperter var siden ute av stand til å fastslå om likene kom fra en massakre eller var sanket inn fra flere steder. Men Albright fikk høve til å straffe serberne i Kosovo for de overgrepene serbere i Bosnia-Herzegovina hadde begått. Bombekrigen førte igjen til at serberne innledet den folkefordrivelsen som NATO siden nyttet med tilbakevirkende kraft for å begrunne bombingen.
 
Etter 77 døgns bombing fra høyder utenfor luftskytsets rekkevidde ga Jugoslavia opp, og det ble sluttet avtale om våpenhvile. Den 10. juni 1999 ble avtalen forankret i Sikkerhetsrådets resolusjon 1244. I innledningens paragraf 10 forsikret medlemsstatene at de alle respekterte «suvereniteten og den territoriale integriteten til den føderale republikken Jugoslavia”. Paragraf 11 gjentok rådets tidligere tilsagn om «vesentlig autonomi og meningsfullt selvstyre for Kosovo». Resolusjonen tok altså sikte på utstrakt selvstyre for provinsen innenfor føderasjonen.
 
Men lederne i USA aktet ikke å holde avtalen. For å få sine NATO-allierte med i krigen hadde Madeleine Albright tatt initiativet til forhandlingene i Rambouillet. Der ble både serbere og Kosovo-albanere presentert for et ultimatum som knapt noen selvstendig nasjon ville gå med på. Heller ikke UCK godtok overstyringen. Da lovde Albright i hemmelighet Thaci støtte til uavhengighet mot at geriljaen underskrev teksten. Det gjorde de. Dermed kunne serberne gis skylden for at forhandlingene mislyktes. For så vidt var de altså vellykte.
 
Etter krigen ga FN Finlands tidligere president Martti Ahtisaari i oppdrag å forhandle med partene om endelig status for Kosovo. Oppdraget var umulig etter konspirasjonen mellom Albright og UCK. De albanske kosovarene ville ikke nøye seg med selvstyre innenfor føderasjonen når de i stedet kunne få støtte fra supermakten til full uavhengighet. Ahtisaari bøyde seg for resultatet, uten å avsløre falskspillet til USA.
 
Den 17. februar 2008 erklærte «Representanter for folket i Kosovo» – uten serbiske deltakere – provinsen for uavhengig. USA anerkjente øyeblikkelig erklæringen. Utenriksminister Gahr Støre, som like før hadde sagt at Norge søkte å holde gode forbindelser med begge parter, godkjente amputasjonen dagen etter. Fram til februar i år hadde over 80 prosent av landene i NATO og/eller EU gjort det samme. Men over halvparten av FNs medlemsland avstod fra anerkjennelsen.
 
Den internasjonale jurist-organisasjonen IALANA påpeker at det strider både mot resolusjon 1244, mot FN-pakten og mot internasjonal sedvanerett å anerkjenne uavhengighetserklæringen. (IALANA: Disrespect of applicable Public International Law). Det var også et grovt løftebrudd. Da jugoslavene gikk med på avtalen, stolte de trolig på tilsagnet om å respektere føderasjonens integritet og suverenitet. Hele historien er et vitnesbyrd om hvor mye løgn, svik og bedrag vi er nødt til å avsløre når det dreier seg om hva som med et tvilsomt uttrykk kalles for sikkerhetspolitikk
Website Builder drives av  Vistaprint