Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
 
Hvordan forstå Iran og Nord-Korea 
Av Sverre Lodgaard, seniorforsker i NUPI
 
Ved inngangen til det nye året er det to høyprofilerte gjengangere i det internasjonale konfliktbildet: Iran og Nord-Korea. Iran er Vestens fremste fiendebilde og Nord-Korea er Øst-Asias. Begge står i ondskapens tegn. Nord-Korea med rette, for det stalinistiske regimet i Pyongyang er neppe bedre enn originalen. Iran er enn annen sak, men har mye å svare for hva menneskelige friheter og rettigheter angår. Begge steder ruller atomprogrammene videre, og begge steder har Obama falt ned på omtrent samme politikk som Bush.
 
Mediene er tett på disse konfliktene, men nyhetene kan best karakteriseres med ordtaket «jo mer ting forandres jo likere blir de». Det ulmer og gnistrer, men nye alarmsignaler illustrerer og tydeliggjør de samme grunnleggende forholdene. For å forstå disse landene må vi grave bak det internasjonale nyhetsbildet, for der er det mye propaganda og der er Iran og særlig Nord-Korea fritt vilt for sine mektige motstandere.
 
Iran er et stort land med nærmere 75 millioner mennesker. Utdanningsnivået er høyt. Diplomatene er bredt orientert og debattføre, for de er vant med harde debatter hjemme. Iranerne bygger på en rik sivilisasjon og tenker minst like høyt om seg selv som om andre i Midtøsten, men møtes med sanksjoner og alliansebygging som stenger dem ute fra det gode selskap. Det er et gap mellom deres selvoppfatning og andres behandling av dem som roper på korreksjon. Her kommer atomprogrammet inn i bildet, for iranerne bruker det som brekkstang for å heve landets status og bli tatt hensyn til. Når emiratenes ambassadør i Washington sier at emiratene må løsne på alliansen med USA og tilpasse seg Iran hvis Iran blir en atommakt, ser de at det virker.
 
De nasjonale statushensynene minner om Frankrike på 1950- og 1960-tallet. For Frankrike var atomvåpnene viktig for å få en plass ved stormaktsbordet. For Iran er det viktig for å få en regional rolle som svarer til landets betydning. Innflytelsen har økt betraktelig som følge av USAs invasjon av Irak og Afghanistan, men de vestlige stormaktene fortsatt satser på å gjerde dem inne. Det er imidlertid en bevegelse i motsatt retning som må til: Hvis Iran aksepteres og integreres i Midtøsten-politikken og får garantier for sin sikkerhet, blir det lettere å skrinlegge atomvåpenopsjonen og åpne hele atomprogrammet for internasjonalt innsyn.
 
Til forskjell fra Iran har Nord-Korea skaffet seg atomvåpen og foretatt to prøvesprengninger. Men de som hevder at nordkoreanerne hele tida har jobbet for å bli en atommakt kan ikke forklare at gjenvinningen av plutonium ble stanset i 1991 og først startet opp igjen i 2003 da alt håp om samtaler med Bush-administrasjonen var ute. Den stanset på nytt i 2007, da en ny politisk overenskomst kom på plass i Beijing. Hadde nord-koreanerne utnyttet den kapasiteten de la opp til på begynnelsen av 1990-tallet til fulle, kunne de hatt 100 atomvåpen i dag. I stedet har de 4–8 bomber av uviss kvalitet.
 
En gjennomgang av Nord-Koreas utenrikspolitikk de siste 20 åra viser at samarbeidsinvitter gjengjeldes med samarbeid og neglisjering og straffeaksjoner med rakettprøver, atomtester og provoserende språkbruk. Like for like. Selv karakteriserer de denne politikken som «riskake for riskake», «kilevink for kilevink» og «sverd mot sverd». Fra andre sammenhenger vet vi at «like for like» har en tendens til å vri konfliktrelasjoner i samarbeidsretning, men i forhold til Nord-Korea har dette aldri vært prøvd på systematisk vis. Da rammeavtalen fra 1994 skulle gjennomføres dro Clinton beina etter seg, og noen ganger ble han også hindret av Kongressen. Bush-administrasjonen kuttet all kontakt, og da den likevel gikk over til det diplomatiske sporet etter Nord-Koreas første atomsprengning i 2006 var den sterkt splittet i synet på hva som burde gjøres.
 
Da nord-koreanerne skjøt på en sør-koreansk øy i fjor høst og viste fram et nytt, moderne anlegg for anriking av uran, hadde det vært stille på den diplomatiske fronten i mer enn halvannet år. Bortsett fra det uakseptable i selve handlingen er det liten tvil om tolkningen: Nord-Korea vil til forhandlingsbordet for å komme ut av isolasjonen, få økonomisk assistanse og sikkerhetspolitiske garantier – og nå er vi snart der igjen. Motytelsen er atomnedrustning og begrensninger på rakettprogrammet, nå som før. Hvor langt de er villig til å gå er uvisst, men den eneste måten å finne det ut på er å engasjere dem, konsistent og systematisk. 
 
 
De to presidentene som fikk applaus
Av Trygve Slagsvold Vedum (Sp), tidligere medlem av utenriks- og forsvarskomiteen
 
Under åpningen av FNs generalforsamling i New York høsten 2010, der jeg var til stede, observerte jeg en interessant hendelse. FN-hovedkvarteret var fylt av statsoverhoder. To av dem fikk applaus ved ankomsten. Den ene var USAs president Barack Obama. Den andre var Irans president Mahmood Ahmadinejad.
 
FrP har nå fremmet forslag for Stortinget som tar til orde for boikott av Iran og tilbakekalling av den norske ambassadøren til landet. Som FrP tar Senterpartiet sterk avstand fra de omfattende menneskerettighetsbruddene som foregår i Iran. Men er boikott veien å gå? Ville Ahmadinejad fått mer eller mindre applaus om Norge, med FrP i spissen, gikk til et slikt skritt?
 
La oss se på historien. I 1951 nasjonaliserte den demokratisk valgte iranske statsministeren Mosaddeq det britiskeide Anglo-Iranian Oil Company og dermed store deler av Irans naturressurser. Nasjonaliseringen var svært populær i Iran, men vakte stor motstand hos den tidligere koloniherren Storbritannia, som gikk inn for økonomisk boikott av Iran. Men Mosaddeq bøyde ikke av og i 1953 ble han styrtet i et statskupp som var iscenesatt av britisk og amerikansk etterretning. Kuppet ble startskuddet for et mangeårig diktatur under Pahlavi-dynastiet.
 
Kuppet bidro til å styrke anti-vestlige holdninger i Midtøsten, en region som på den tiden var preget av koloniale konflikter og motstand mot vestlige koloniherrer. Det ble opplevd som dypt urettferdig at vestlige land arrangerte et statskupp for å felle en demokratisk regjering som ønsket å nasjonalisere iransk olje og med dette banet vei for et mangeårig brutalt diktatur. I ettertid er denne hendelsen blitt et symbol på vestlig dobbeltmoral overfor Midtøsten der kommersielle interesser har gått foran demokrati og folkets beste. Hendelsene på 1950-tallet danner bakteppet for iranske holdninger til dagens atomprogram.
 
Regimet i Iran har gjort seg skyldig i omfattende menneskerettighetsbrudd og Iran er et av de landene i verden som gjennomfører flest henrettelser. Tydelighet ovenfor regimet er avgjørende. Regimet må vite at verden ser og reagerer på det som blir gjort. Jeg forstår intensjonen i forslaget til FrP, men er redd for at virkemidlene kan virke mot sin hensikt. Vår diplomatiske tilstedeværelse i Iran sikrer oss innsikt i hva som foregår og gjør at vi har åpne kanaler inn mot ulike iranske miljøer. Dette gjør oss i stand til å reagere på det som skjer.
 
I Tunisia og Egypt har vi nå sett folkelige opprør. Opprørene er ikke kommet på grunn av isolering av regimene i disse landene. De er kommet innenfra. Det er befolkningen selv som gjennom å reise seg har tvunget fram endring. Det er slett ikke sikkert at ytterligere isolering av Iran vil styrke opposisjonen der. Det å ha tydelige ytre fiender kan dessverre bidra til å styrke en autoritær leder. Lederen kan bli et symbol på de som turte å reise seg mot de tidligere koloniherrene.
 
Den koloniale arven har produsert mange motreaksjoner fra land som en gang var kolonier mot land som en gang var koloniherrer. Jeg kan selvfølgelig ikke vite sikkert hvorfor Ahmadinejad fikk applaus i FNs generalforsamling, men jeg vet hvem han fikk det fra. De som applauderte var hovedsakelig diplomater utviklingsland, land som før var kolonier og som ble utnyttet av sine koloniherrer. Jeg tolket applausen som et uttrykk for at de på en eller annen måte følte at Ahmadinejad talte deres sak. Og jeg tror ikke at en ensidig boikott fra Norge vil bidra til å svekke den posisjonen som Ahmadinejad har i deres øyne.
 
Regjeringspartiene er motstandere av FrPs boikottforslag. Ikke fordi vi ikke deler bekymringen for Irans atomprogram eller fordi vi ikke blir opprørt av den svært alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Iran, men fordi vi mener at historien har lært oss at ensidig boikott eller isolasjon ikke fører fram.
Website Builder drives av  Vistaprint