Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur


Sivile forlater IS-områder i Øst-Syria etter avtale om evakuering:

Fortsatt syrisk militær-press mot IS-lommer i Vest-Syria, på grensene til Hama og Homs-provinsene, har plutselig stanset gjennom avtale om evakuering, som gjør det mulig for sivile å forlate området.  

Sivil-befolkningen, først og fremst gjetere, har vært i stand til å komme seg ut av  lommen som følge av avtalen og drar i hovedsak inn i nabo-provinsen Idlib, som nå holdes av andre islamistiske opprørs-grupper. 

Ifølge London-baserte »syriske observatorium for menneskerettigheter«, gjør avtalen det mulig for IS-krigere med familier å forlate området, selv om det så langt er uklart i hvilken retning de evakuerer. IS-krigere som prøver å dra inn i Idlib vil trolig provosere fram motstand fra grupperingene der. Men IS-krigerne har heller ikke så lett for å flykte mot øst og inn i IS-territorier, der USA driver fram konvoier av flyktende sivile og IS-krigere i over 1 uke, samtidig som USA krever utslettelse av alle IS-krigere der.

Per Lothar Lindtner, 8/10-2017. Kilde: Antiwar, Jason Ditz, 22/9-2017. 

Syrias regjeringshær krysser Eufrat, en milestein på vei til uavhengig Syria. 

Charles Shoebridge er politiker, jurist, journalist og forfatter, ex-offiser i den britiske hær, krim-etterforsker i Scotland Yard og e-offiser i anti-terror-politiet.

»Folk som stoler på vestlige medier kan tilgis for ikke å ha fått med seg et avgjørende slag de siste 2 ukene mot den såkalte islamske staten, IS. Syria-arméen med støtte fra allierte og andre har brudt jihadistenes brutale 3-års beleiring av byen Deir ez-Zor i Øst-Syria. Det er på linje med dekningen av beleiringen i seg selv, som i liten grad er nevnt i US- og UK-medier, noe som gjenspeiler de to landenes utenrikspolitikk. De ønsker å presentere regjeringene i Syria, Russland og Iran som »bad guys«/ »Vestens fiender«, selv om det nettopp er alliansen mellom de 3 landene som har gjort mest i kampen mot terrorist-gruppene som står bak og inspirerer til massedrap i Vesten. 
 
 Regjeringshæreog folkemilits under offensiven ved al-Jafra i Deir ez-Zor. © Sputnik

Det er i skarp kontrast til vestlige mediers sympati med lidelsene i områdene som er beleiret av Syria-arméen. Samtidig preges vestlige medier av den type informasjon de selv tror de har fordel av. Den bygger ikke på dyktig, uavhengig journalistikk på bakken, men er en ukritisk etterplapring av anti-Assad-aktivister og »redningsmenn«, finansiert av USA og UK.

Likevel vil avslutning av beleiringen få enorm betydning på flere nivåer: Over 100 000 er reddet fra mer enn 3 år uten infrastruktur og konstant frykt for IS-angrep. Sivile i Deir ez-Zor var avhengig av forsyninger, hovedsaklig via flyslipp fra FN, Russland og Syria.

 Over 87 % av Syrias territorium er frigjort fra IS ifølge Russlands forsvarsdepartement. 

IS er moralsk knekket. Dessuten gir avslutning av beleiringen solide taktiske fordeler. Det gjelder tropper på bakken, logistikk og støtte til konsolidering av stillinger andre steder. Nå klareres nærliggende landsbyer for IS, som ikke skal ha mulighet til å vende tilbake.

Ved hjelp fra Russland har regjeringshæren nå klart å krysse Eufrat. Et strategisk viktig skritt som  gjør det mulig for Syria å gjenetablere kontroll med oljefeltet Omar. Det skrur ikke bare igjen betydelige oljeinntekter til IS, men utmanøvrerer USA, som med »syriske demokratiske krefter«, SDF, har prøvd et stormløp mot Syria-arméen for å ta territoriet øst for Eufrat som nå er okkupert av IS.

Utviklingen er vital for Syrias uavhengighet og framtid, og innebærer en fare for at US-styrker som støtter SDF kan støte mot russiske enheter.

Moskva meldte denne uken at regjeringsstyrker ble beskutt fra områder med US-amerikanske baser. Russland benekter påstander om at de nylig har angrepet SDF. Det forties i US- og UK-medier at US-alliansen også beskyldes for å ha drept flere sivile, i Raqqa og andre steder.

Frykt for USA-Russland-konflikt er forståelig, men må ikke overdrives. At noen tenke-tanker og medier, spesielt med linker i USAs våpen-industri, håper på det, er ikke det samme som at USA eller Russland faktisk ønsker militær konflikt i Syria. Bbegge sider fornyer sine forsøk på å forebygge og unngå konflikt nå. 

Sannsynligvis ser også kurderne at dagens USA-støtte kun må oppfattes som et midlertidig og forbigående »fornufts-ekteskap«; USA vil ikke kutte alle bånd til sin Nato-allierte Tyrkia. Det er økende forståelse i USA for at illegitim tilstedeværelse i Syria, blir mer og mer meningsløs. Derfor stenges US-basen i Zakaf og planlegges tilbaketrekning fra al Tanf. . 

850 jihadister drept av russiske fly under Syria-arméens motoffensiv i Idlib: Avsluttet  beleiring av Deir ez-Zor og frigjøring av Palmyra symboliserer målbevisst russisk offensiv  mot IS-terror. I løpet av den prosessen er fratas IS fysisk rom og elimineres. Russisk offensiv ville vært umulig uten robuste og lojale allierte på bakken; Iran, Hezbollah og Syrias væpnete styrker, samt kurdere. Igjen ser vi vestlig under-rapportering av grasrot-kamp mot jihadister.
 850 jihadister ble drept da russiske fly hjalp regjeringshæren under Idlib-offensiven. 

I senere tid ser vi i stedet en ambivalent US-og UK- »krig mot IS«, et halvhjertet forsøk som i  Obamas terminologi vil »degradere  IS«, framstilt som straff fordi de myrder enkelt-personer og skader USA -og UK-interesser. Samtidig støtter Vesten jihadister som al-Qaida-filialen al-Nusra fordi de har fungert effektivt som allierte i kamp mot den syriske regjeringen. Som ex- utenriksminister Hillary Clinton ble fortalt av sin plandirektør Jaken Sullivan var »al-Qaida integrert i USAs Syria-politikk da hun styrte UD«. (Jfr.; Wikileaks-lekasje).

Grupper som IS og al-Nusra har ubevisst eller på annen måte lenge vært USAs stedfortredere. IS ble av USA vurdert som nyttig i Irak for å presse en Iran-vennlig Maliki-regjering, som det går fram av intervjuet med president Obama i New York Times, 9/4-2014.

I Syria ble hovedsakelig jihadist-opprørere brukt for å destabilisere og ødelegge en stat som USA, UK og Frankrike og deres viktigste allierte i Midtøsten; Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar og Israel, så på som sin fiende. Det samme skjedde da Gaddafi ble styrtet i Libya og selvfølgelig andre steder; i Bosnia, Tsjetsjenia og da USA og UK leverte våpen til «hellige» krigere mot Sovjetunionen i Afghanistan.

Her er det mulig å forstå tilsynelatende selvmotsigelser i USAs utenrikspolitikk. I over 1 år etter start av en påstått «krig mot IS», unngikk USA ethvert forsøk på å kutte terror-gruppens finansielle hovedkilde ved å angripe smuglerrutene. I Deir ez-Zor ble 100 regjeringssoldater drept i et USA-styrt flyangrep som så ut til å være samkjørt med et IS-angrep – USA påsto at det var et ulykkestilfelle, men alle bevis antyder at det ikke var slik. Ved al Tanf har USA flere ganger angrepet tropper fra den pro-syriske alliansen, noe som mer enn antyder at USAs tilstedeværelse har mindre å gjøre med «krig mot IS» enn å sikre USA-Israel-interesser ved å prøve å svekke Irans innflytelse i regionen. 

Likeledes lot mange seg forvirre av hvorvidt og hvordan vann- luft- og satellitt-overvåking av Syria ikke kunne se og advare Russland om kolonner av IS-krigere på vei over åpen ørken for å ta tilbake byen Palmyra, akkurat da US-støttete opprørere var under intenst press Assad-styrkene i Aleppo. CIA gjennom Syria-krigen vært svært aktiv i finansiering og væpning av «moderate» opprørere, trass i at de, med tanke på Syria-konfliktens natur, trodde våpnene og finansene uunngåelig ville ende opp i «gale hender»; til de samme ekstremistene som USA og UK, i det minste offisielt hevdet de ville bekjempe.   
        
Noe ironisk over det hele ignoreres totalt i Vesten: En oppskrytt US-amerikansk-ledet anti-IS-allianse inkluderer nøkkelstatene Saudi-Arabia og Qatar. De har gjort mye for å støtte IS og al-Qaida, men samme vestlige allianse utelukker statene Russland, Syria og Iran som i årevis har vært viktigst i bekjempelse av IS- og al-Qaida-terroren.

Noen kan hevde at en US-politikk som faktisk hjelper terror-grupper, har vært en suksess. I Syria, har de lenge prøvd å få til det samme som i Irak og Libya; Å ødelegge stater som den vestlige alliansen med USA i spissen ikke lenger ser som en trussel for sine hovedprioriteter i Midtøsten: Israels sikkerhet og israelske interesser.

Men i siste instans mislykkes denne politikken. Selv om Syrias utfordringer i Idlib fortsetter, har US-alliansen verken kastet Assad-regjeringen eller klart å ødelegge og lemleste Syria på lang sikt. Et direkte resultat er riktignok 400 000 menneskeliv, millioner av flyktninger og en bølge av internasjonal terror. Men fordi US-alliansen støttet jihadistene, har innsatsen bare økt troverdigheten og innflytelsen til Russland, Iran og Hizbollah i regionen. Både i Syria og i den internasjonale prosessen for fred er USA i økende grad redusert til passiv observatør.

Samtidig er Syrias regjering i ferd med å gjenopprette myndighet og suverenitet, også med sine egne energiressurser. Fred og stabilitet vender tilbake i flere syriske områder, på samme måte vender sivile som var på flukt, tilbake. Syria vil helt sikkert gjenreise seg. Faktisk står vi overfor et nederlag for USAs stedfortredere. De er utmanøvrert i Deir ez-Zor. Om nye sted-fortredere også utmanøvreres, kan det meget vel bli til en ny milepæl på en fortsatt vanskelig vei«.

Russia Today, 22/9-17: »Uttalelser, synspunkter og meninger i artikkelen står bare forfatteren Shoebridge bak. De representeres ikke nødvendigvis av Russia Today.»

Oversatt/tilrettelagt for Friheten/radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 27/9-2017.

Vedlegg 1:Vineyard of Saker:26/9-17: The ISIS-linked news agency Amaq claimed that ISIS members destroyed an SAA battle tank using an anti-tank guided missile near the T-2 Pumping Station.  Pro-government sources said that some 7 ISIS members were killed in the clashes.

On Tuesday (26), the SAA continued attempts to recapture the area from ISIS. On Monday, the SAA reportedly captured Nashad village on the eastern bank of the Euphrates, north of Deir Ezzor city.
On Tuesday, fierce fighting continued in Sarq Island east of Deir Ezzor.  The island is a key ISIS stronghold in the area and the group is not going to abandon it.

Meanwhile, Russian Deputy Foreign Minister Sergey Ryabkov told reporters that the death of Russia’s Lieutenant General Valery Asapov is a direct result of the US two-faced policy in Syria.  Asapov was killed during an ISIS mortar shelling near the city of Deir Ezzor on Sunday.  He reportedly was a commander of Russian special task forces in the provinces of Deir Ezzor and Raqqah. The Next day, US-backed Syrian Democratic Forces (SDF) and SDF-linked media accused Russia of striking its positions near the al-Taybeh gas and oil fields and added that government forces were shelling SDF positions with mortars and rocket launchers.

Russia rejected the claims, stating that its warplanes bombed only terrorist positions and added that no fighting between the SDF and ISIS was observed in the area. In Raqqah city, the SDF seized the Grain Mill area and advanced in the Andalus, Tawrah, and al-Amin neighborhoods.

The ISIS resistance remains relatively strong in the central part of the city. (26/9)

Vedlegg 2: Exclusive Interview: Obama on the World: President Barack Obama talks with the Op-Ed columnist Thomas L. Friedman about a wide range of issues at home and abroad. By Leslye Davis, A.J. Chavar, Abe Sater and David Frank on Publish Date August 9, 2014.

Obama made clear that he is only going to involve America more deeply in places like the Middle East to the extent that the different communities there agree to an inclusive politics of no victor/no vanquished. The US is not going to be the air force of Iraqi Shiites or any other faction. Despite Western sanctions, he cautioned, President Putin of Russia “could invade” Ukraine at any time, and, if he does, “trying to find our way back to a cooperative functioning relationship with Russia during the remainder of my term will be much more difficult.” Intervening in Libya to prevent a massacre was the right thing to do, Obama argued, but doing it without sufficient follow-up on the ground to manage Libya’s transition to more democratic politics is probably his biggest foreign policy regret.

Advertisement
LIVE
00:00
00:00
skip ad
Lessons from Libya: Barack Obama discusses what he’s learned about foreign policy during his presidency. This is an excerpt of his full video interview with Thomas L. Friedman.

At the end of the day, the president mused, the biggest threat to America - the only force that can really weaken us - is us. We have so many things going for us right now as a country - from new energy resources to innovation to a growing economy - but, he said, we will never realize our full potential unless our two parties adopt the same outlook that we’re asking of Shiites, Sunnis and Kurds or Israelis and Palestinians: No victor, no vanquished and work together. AdvertisementLIVE 00:00
00:00
skip ad
“Our politics are dysfunctional,” said the president, and we should heed the terrible divisions in the Middle East as a “warning to us: societies don’t work if political factions take maximalist positions. And the more diverse the country is, the less it can afford to take maximalist positions.”

Mud Hen Dan, August 11, 2014: I see Mr. Obama as doing an excellent job under the circumstances. He has a clear grasp of the problems, and the vision to foresee the... The imprimatur of a clueless, incompetent President: "strength through weakness..."

Ed: August 11, 2014: Obama says he would have acted sooner against ISIS if only Maliki was more inclusive in forming his government. So now we are intervening... While he blamed the rise of the Republican far right for extinguishing so many potential compromises, Obama also acknowledged that gerrymandering, the Balkanization of the news media and uncontrolled money in politics - the guts of our political system today - are sapping our ability to face big challenges together, more than any foreign enemy.

“Increasingly politicians are rewarded for taking the most extreme maximalist positions,” he said, “and sooner or later, that catches up with you.”

I began by asking whether if former Secretary of State Dean Acheson was “present at the creation” of the post-World War II order, as he once wrote, did Obama feel present at the “disintegration?”

“First of all, I think you can’t generalize across the globe because there are a bunch of places where good news keeps coming.” Look at Asia, he said, countries like Indonesia, and many countries in Latin America, like Chile. “But I do believe,” he added, “that what we’re seeing in the Middle East and parts of North Africa, is an order that dates back to World War I starting to buckle.”

But wouldn’t things be better had we armed the secular Syrian rebels early or kept U.S. troops in Iraq?

The fact is, said Obama, in Iraq a residual U.S. troop presence would never have been needed had the Shiite majority there not “squandered an opportunity” to share power with Sunnis and Kurds. “Had the Shia majority seized the opportunity to reach out to the Sunnis and the Kurds in a more effective way, and not passed legislation like de-Baathification,” no outside troops would have been necessary. Absent their will to do that, our troops sooner or later would have been caught in the crossfire, he argued.
Advertisement
LIVE
00:00
00:00
skip ad
Iraqis’ Squandered Opportunities: President Obama explains that the US military cannot do for the Iraqis what they won’t do for themselves. .

With “respect to Syria,” said the president, the notion that arming the rebels would have made a difference has “always been a fantasy. This idea that we could provide some light arms or even more sophisticated arms to what was essentially an opposition made up of former doctors, farmers, pharmacists and so forth, and that they were going to be able to battle not only a well-armed state but also a well-armed state backed by Russia, backed by Iran, a battle-hardened Hezbollah, that was never in the cards.”

Even now, the president said, the administration has difficulty finding, training and arming a sufficient cadre of secular Syrian rebels: “There’s not as much capacity as you would hope.”
The “broader point we need to stay focused on,” he added, “is what we have is a disaffected Sunni minority in the case of Iraq, a majority in the case of Syria, stretching from essentially Baghdad to Damascus. ... Unless we can give them a formula that speaks to the aspirations of that population, we are inevitably going to have problems. ...Unfortunately, there was a period of time where the Shia majority in Iraq didn’t fully understand that. They’re starting to understand it now.

Unfortunately, we still have ISIL, which has, I think, very little appeal to ordinary Sunnis.” But “they’re filling a vacuum, and the question for us has to be not simply how we counteract them militarily but how are we going to speak to a Sunni majority in that area ... that, right now, is detached from the global economy.”

Is Iran being helpful? “I think what the Iranians have done,” the president said, “is to finally realize that a maximalist position by the Shias inside of Iraq is, over the long term, going to fail. And that’s, by the way, a broader lesson for every country: You want 100 %, and the notion that the winner really does take all, all the spoils. Sooner or later that government’s going to break down.”

The only states doing well, like Tunisia, I’ve argued, have done so because their factions adopted the principle of no victor, no vanquished. Once they did, they didn’t need outside help.
Advertisement
LIVE
00:00
00:00
skip ad
China as a Free Rider:  President Obama on how the United States is a different sort of superpower from China. This is an excerpt of a full video interview by Thomas L. Friedman. By The New York Times on Publish Date August 8, 2014. Photo by Photograph by Doug Mills/The New York Times.

“We cannot do for them what they are unwilling to do for themselves,” said the president of the factions in Iraq. “Our military is so capable, that if we put everything we have into it, we can keep a lid on a problem for a time. But for a society to function long term, the people themselves have to make decisions about how they are going to live together, how they are going to accommodate each other’s interests, how they are going to compromise. When it comes to things like corruption, the people and their leaders have to hold themselves accountable for changing those cultures.... ... We can help them and partner with them every step of the way. But we can’t do it for them.”

So, I asked, explain your decision to use military force to protect the refugees from ISIL, which is also known as ISIS, and Kurdistan, which is an island of real decency in Iraq?

 “When you have a unique circumstance in which genocide is threatened, and a country is willing to have us in there, you have a strong international consensus that these people need to be protected and we have a capacity to do so, then we have an obligation to do so,” said the president. But given the island of decency the Kurds have built, we also have to ask, he added, not just “how do we push back on ISIL, but also how do we preserve the space for the best impulses inside of Iraq, that very much is on my mind, that has been on my mind throughout.

“I do think the Kurds used that time that was given by our troop sacrifices in Iraq,” Obama added. “They used that time well, and the Kurdish region is functional the way we would like to see. It is tolerant of other sects and other religions in a way that we would like to see elsewhere. So we do think it’s important to make sure that that space is protected, but, more broadly, what I’ve indicated is that I don’t want to be in the business of being the Iraqi air force. I don’t want to get in the business for that matter of being the Kurdish air force, in the absence of a commitment of the people on the ground to get their act together and do what’s necessary politically to start protecting themselves and to push back against ISIL.”

The reason, the president added, “that we did not just start taking a bunch of airstrikes all across Iraq as soon as ISIL came in, was because that would have taken the pressure off of Prime Minister Nuri Kamal] al-Maliki.” That only would have encouraged, he said, Maliki and other Shiites to think: "We don’t actually have to make compromises. We don’t have to make any decisions. We don’t have to go through the difficult process of figuring out what we’ve done wrong in the past. All we have to do is let the Americans bail us out again. And we can go about business as usual.’ ”

The president said that what he is telling every faction in Iraq is: “We will be your partners, but we are not going to do it for you. We’re not sending a bunch of U.S. troops back on the ground to keep a lid on things. You’re going to have to show us that you are willing and ready to try and maintain a unified Iraqi government that is based on compromise. That you are willing to continue to build a non-sectarian, functional security force that is answerable to a civilian government. ... We do have a strategic interest in pushing back ISIL. We’re not going to let them create some caliphate through Syria and Iraq, but we can only do that if we know that we’ve got partners on the ground who are capable of filling the void. So if we’re going to reach out to Sunni tribes, if we’re going to reach out to local governors and leaders, they’ve got to have some sense that they’re fighting for something.” Otherwise, Obama said, “We can run ISIL off for a certain period of time, but as soon as our planes are gone, they’re coming right back in.”

I asked the president whether he was worried about Israel.
The Obama Interviews, by The New York Times: AdvertisementLIVE
00:00
00:00
skip ad
Obama on Israel: Thomas L. Friedman asks President Obama if he is worried about Israel’s survival. This is an excerpt of the full interview. By The New York Times on Publish Date August 8, 2014, photo by photograph by Doug Mills, The New York Times.

“It is amazing to see what Israel has become over the last several decades,” he answered. “To have scratched out of rock this incredibly vibrant, incredibly successful, wealthy and powerful country is a testament to the ingenuity, energy and vision of the Jewish people. And because Israel is so capable militarily, I don’t worry about Israel’s survival.

I think the question really is “how does Israel survive?” And how can you create a State of Israel that maintains its democratic and civic traditions. How can you preserve a Jewish state that is also reflective of the best values of those who founded Israel? And, in order to do that, it has consistently been my belief that you have to find a way to live side by side in peace with Palestinians. ... You have to recognize that they have legitimate claims, and this is their land and neighborhood as well.”

Asked whether he should be more vigorous in pressing Israel’s prime minister, Benjamin Netanyahu, and the Palestinian Authority’s president, Mahmoud Abbas, also known as Abu Mazen, to reach a land-for-peace deal, the president said, it has to start with them. Prime Minister Netanyahu’s “poll numbers are a lot higher than mine” and “were greatly boosted by the war in Gaza,” Obama said. “And so if he doesn’t feel some internal pressure, then it’s hard to see him being able to make some very difficult compromises, including taking on the settler movement. That’s a tough thing to do. With respect to Abu Mazen, it’s a slightly different problem. In some ways, Bibi is too strong and in some ways Abu Mazen is too weak to bring them together and make the kinds of bold decisions that Sadat or Begin or Rabin were willing to make. It’s going to require leadership among both the Palestinians and the Israelis to look beyond tomorrow. ... And that’s the hardest thing for politicians to do is to take the long view on things.”

Write a Comment
Clearly, a lot of the president’s attitudes on Iraq grow out the turmoil unleashed in Libya by Nato’s decision to topple Col. Muammar el-Qaddafi, but not organize any sufficient international follow-on assistance on the ground to help them build institutions. Whether it is getting back into Iraq or newly into Syria, the question that Obama keeps coming back to is: Do I have the partners - local and/or international - to make any improvements we engineer self-sustaining?

 “I’ll give you an example of a lesson I had to learn that still has ramifications to this day,” said Obama. “And that is our participation in the coalition that overthrew Qaddafi in Libya. I absolutely believed that it was the right thing to do. ... Had we not intervened, it’s likely that Libya would be Syria. ... And so there would be more death, more disruption, more destruction. But what is also true is that I think we [and] our European partners underestimated the need to come in full force if you’re going to do this. Then it’s the day after Qaddafi is gone, when everybody is feeling good and everybody is holding up posters saying, ‘Thank you, America.’ At that moment, there has to be a much more aggressive effort to rebuild societies that didn’t have any civic traditions. ... So that’s a lesson that I now apply every time I ask the question, ‘Should we intervene, militarily? Do we have an answer [for] the day after?’ ”


Støtter norske soldater IS? 

For få dager siden viste russisk Dagsrevy en oppsiktsvekkende reportasje som tyder på at norske soldater, stasjonert på US-militærbasen Et-Tanf i Sør-Syria, nær grensen til Jordan, samarbeider med IS. Reportasjen finnes på video.

 Er dette IS eller den demokratiske opposisjonen som norske spesialsoldater lærer opp? Er geværene amerikanske? Eller kan de være norske?

Reportasjen er basert på et intervju med Assad Assalem, syrisk opprørsoffiser og e-ekspert som med ca 40 andre geriljakrigere er gått over til de syriske regjeringsstyrkene etter tidligere å ha støttet den såkalte demokratiske opposisjonen. Ifølge Assalem hadde han og kameratene hans ønsket å kjempe mot IS, men oppdaget at amerikanerne brukte dem til helt andre formål.

»Da vi oppdaget at sjef for vår avdeling solgte våpen til terroristene i IS, rapporterte vi det til USAs base-ledelse. Men ingen tiltak ble gjort som en følge av innrapporteringen. Ledelsen fra USA økte bare støtten til personen som var blitt utnevnt til vår sjef, og som stod for handelen med IS. Og når det gjaldt våpen, solgte han alt mulig, alt vår avdeling hadde tilgang til: USA-. produserte automatgeværer M16 og M4, granatkastere, maskingevær og annet krigsutstyr».

«Ved Et-Tanf-basen ble krigerne trent av amerikanske og norske instruktører. (…) De sa til krigerne at de skulle kjempe mot IS, men Magaur es-Saura-avdelingen, som Assalem selv hadde tilhørt, hadde ingen operasjoner mot den såkalte islamske staten. US-offiserer brukte gruppen til å sikre tilstedeværelse av landstyrker, tilknyttet USA-koalisjonen i Sør-Syria».

Ifølge Assalem og andre krigere, flyktet fra Et-Tanf-basen og nå tilsluttet regjeringsstyrkene, har de aldri vært i væpnete sammenstøt med IS. Derimot ble de 3 ganger satt inn mot syriske regjeringsstyrker. 300 amerikanere og 40 nordmenn er involvert i opplæringen av syriske terrorister /krigere ved Et-Tanf-basen, ble det opplyst i reportasjen. Basesjef er en amerikansk major med kallenavnet »Nikki«.

Denne reportasjen reiser unektelig en del spørsmål: Folk i Norge fikk høre at norske spesial-soldater som ble sendt til Midtøsten, skulle brukes til å lære opp krigere som skulle kjempe mot IS, og at opplæring skulle foregå i Irak. Nå viser det seg at krigerne de norske soldatene lærer opp aldri har vært tenkt brukt mot IS, men derimot mot syriske regjerings-styrker, og at det er syriske regjeringsstyrker, og ikke IS, de faktisk brukes mot.

Mye tyder på at krigerne, som er blitt opplært ved Et-Tanf-basen, har solgt våpen og annet utstyr til IS, og det har skjedd i full forståelse med USA-ledelsen for basen. Har de norske soldatene vært uvitende om den handelen, som tilsynelatende har foregått mer eller mindre åpenlyst? Er norske våpen solgt til IS? Hvorfor er norsk offentlighet ikke blitt orientert om  denne våpenhandelen og amerikanernes tilsynelatende gode forbindelser til IS?

Gir det mening å skille mellom IS, en «demokratisk opposisjon» og utenlandske instruktører som gir Syria-opposisjonen militær opplæring? Dreier det seg ikke egentlig om en terroristisk, folkerettsstridig krig mot Syrias lovlige myndigheter og den syriske sivilbefolkningen, der våpen og krigere er i fri flyt mellom IS, andre islamistiske terrorgrupper og den såkalte «demokratiske opposisjonen», som også stort sett består av islamistiske terrorister?

Kan det norske «engasjementet» i Syria betegnes som annet enn terrorisme eller i det minste støtte til terrorisme? Er det ikke betenkelig at russiske TV-seere er bedre informert om hva norske soldater foretar seg i Syria enn norske politikere og vanlige nordmenn?

Les om løgnkampanjen om at Assad-regimet i april i år skal ha brukt giftgass mot en syrisk landsby.

Bjørn Ditlef Nistad, 4/9-2017.

Karin Leukefeld, Damaskus: Sprenghoder mot folkeretten:

US-president bomber Syria. Vestlige og arabiske herskere jubler.
USA angrep natt til fredag, 7/4-2017, en flybase for det syriske luftvåpen med 59 tomahawk-raketter. US-president Donald Trump kalte attakket et svar på sannsynlig bruk av giftgass i Khan Sheikhun. Han mente Syrias regjering sto bak bruken av gass mot sivile. Men russisk  forsvarsdepartement, syriske militære og politiske ledere tilbakeviste Trump-beskyldningene:  `Angrep fra luften mot al-Nusra-frontens ammunisjons-lager utløste giftgassen`.

Sprenghoder mot folkeretten:  Foto: Reuters/Pool New/Michaela Rehle/Pool New/Charles Platiau/Kevin Lamarque/Pool New/Hannibal Hanschke/Hannibal Hanschke/Pool New.

US-angrepet mot flybasen Al-Shayrat drepte 6 uniformerte personer, ifølge Syrias statlige nyhetsbyrå, sana. Dessuten ble 9 sivile drept i nærheten av flybasen, deriblant 4 barn. De materielle skadene er `svært store`, sa talsperson for arméens overkommando, 7/4.

Samtidig meldte han at `den syriske arméen aldri har brukt kjemiske våpen og vil bruke slike våpen. US-angrepet kom uten at anklagene mot Damaskus er etterforsket på stedet. Slik sendte USA feilt signal til terrorist-organisasjonene`.

Al-Shayrat, sørøst for byen Homs er flybase for det syriske forsvarets kampfly og helikopter, som sammen med allierte bekjemper jihadistiske kampgrupper på ulike frontavsnitt. Senest  ble flyene brukt i forsvar av byen Hama mot et angrep fra 10 000 islamist-krigere. Basen var også utgangspunkt for gjenerobring av den historiske ruinbyen Palmyra fra okkupantene i den jihadistiske-militsen `IS` i januar 2017.

Russlands president Vladimir Putin kalte US-angrepet `aggressiv krenkelse av en suveren stat` og krevde ekstraordinært møte i FNs sikkerhetsråd. Og angrepet ble fordømt fra Iran. De iranske lederne mente `situasjonen i Syria og regionen destabiliseres, for rakett-angrepet gir  oppmuntring til væpnete terrorister`. Aggresjonen ble også kritisert fra Kina. Fra Beijing kom denne advarselen: `Vi advarer mot ytterligere eskalering og oppfordrer alle parter til å finne ro til å løse problemene gjennom dialog og politiske tiltak`, sa Hua Chunying, talskvinne for Kinas UD. Bolivias president Evo Morales anklaget USA: `Dere krenker folkeretten og FNs charter for å løse innenrikspolitiske problemer. Rakett-angrepet truer internasjonal sikkerhet og verdensfred`.

Derimot sa Assad-motstandere i Etilaf `den nasjonale koalisjonen` fra Istanbul i Tyrkia: `Vi håper USA-angrepene fortsetter`. Eliten i Saudi-Arabia, UK, Tyrkia, Japan, Israel og Nato / EU støttet også angrepet. Den tyske utenriksminister Sigmar Gabriel støttet US-angrepet ved å uttrykke `forståelse` for beslutningen. I en felles-uttalelse sa kansler Angela Merkel og den franske president François Hollande: `Assad har alene-ansvar for utviklingen. Forbrytelsene hans mot sitt eget folk krevde straffe-tiltak`. 

Syria signerte konvensjon mot bruk av kjemiske våpen i 2013 og overlot sitt arsenal av slike våpen til det internasjonale kontrollorganet, OPCW, som fikk fredsprisen samme år. I 2015 meldte organisasjonen for beskyttelse mot kjemiske våpen, som er i tett samarbeid med FN: `Alle våpen av denne typen er transportert ut av landet og tilintetgjort`. 

Karin Leukefeld, JW i Damaskus, 8. April 2017. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 8/4-17.

Robert Parry: Farlig rask dom i Syria – igjen.

Med den siste, forhastete dommen om giftgass-drepte i et opprørskontrollert område, nord i Syria tirsdag, har main-stream-media i USA nok en gang avslørt seg selv som en trussel mot ansvarlig journalistikk og menneskehetens framtid. Igjen ser vi et mønster som gir grunn til bekymring, med dom først og undersøkelser senere, til og med når denne opptreden kan føre til farlig opptrapping av krig og mange flere døde.

Før en grundig vurdering av bevisene rundt tirsdagens tragedie var mulig, hadde The New York Times og andre større nyhetsmedier i USA knyttet ansvaret for mange døde til Bashar al-Assads syriske regjering. Dette blåste nytt liv i krav om at USA og andre lamd etablerer en `flyforbud-sone` over Syria. Noe som ville bygge opp til at enda en `krig for å skifte regime` settes i gang. Med stor risiko for å få USA i en varm krig mot Russland med a-våpen-arsenal.

Selv mens grunnlags-fakta fortsatt samles inn om hendelsene, 4/4, skal folk i USA forberedes på å ha mistillit til den syriske regjeringens svar om at giftgassen kan ha kommet fra opprørs- lagre, og at gassen kan ha blitt sluppet ut, enten ved et uhell eller med vilje , noe som førte til mange sivile dødsfall i en by i Idlib-provinsen.

 Folk fra White Helmets uten verneutstyr i et område der det angivelig er brukt giftgass.

Ett mulig scenario var at syriske krigsfly bombet opprørernes våpen-depoter, der giftgass var lagret, og containerne ble ødelagt. En annen mulighet: En iscenesatt hendelse fra stadig mer desperate jihadister i al-Qaida, som er kjent for hensynsløshet overfor uskyldige menneskeliv.

Selv om det er vanskelig å vite hva som er sant og hva som ikke er det, på et så tidlig tids-punkt, ble jeg fortalt at USAs e-tjeneste undersøker disse alternativene seriøst. En kilde viste til muligheten for at Tyrkia har forsynt opprørerne med giftgass (den eksakte typen er ikke konstatert), for potensiell bruk mot kurdiske styrker, som opererer i Nord-Syria, nær Tyrkia- grensen. En annen potensiell bruk kunne være terror-angrep mot en regjeringskontrollert by, som hovedstaden Damaskus.

Rapporter fra gravejournalist Seymour Hersh og uttalelser fra enkelte i tyrkisk politi og fra opposisjonspolitikere, knyttet tyrkisk e-tjeneste og al-Qaida-allierte jihadister til angrepet med sarin-gass 21/8-13 ved Damaskus. Da ble flere hundre drept. New York Times(NYT) og andre større nyhetskanaler i USA fortsetter imidlertid å gi Assad skylden, også for dette angrepet.

Propagandister: Tirsdag pekte NYT ut to av sine mest garvete anti-syriske propagandister til å dekke giftgass-historien: Michael B. Gordon og Anne Barnard.

I årevis er Gordon frontlinjen for neocons` `regime-skifte`-strategier. Han var en av dem som plantet NYTs beryktete `aluminium-rør-historie`, 8/9-02, som bygget på US-regjeringskilder og irakiske avhoppere for å skremme amerikanere med bilder av `sopp-skyer`, hvis de ikke støttet president George W. Bush’ kommende invasjon i Irak. Tidspunktet passet perfekt med at Bush’ administrasjonen annonserte sin `utrulling` av Irak-krigen.

Gordons med-skribent, Judith Miller, er eneste journalist i USA som er kjent for å ha mistet jobben på grunn av uforsvarlig og `sjuskete` journalistisk arbeid som medvirket til Irak-katastrofen. Gordon, på sin side, fortsatte i jobben som respektert Pentagon-korrespondent.
Gordons navn kom også opp som støttespiller i forbindelse med NYTs elendige `vektor-analyse`, som visstnok skulle bevise at syriske militære sto bak saringass-angrepet 21/8-13. `Vektor-analyse`-artikkelen, 17/9-13, sporet flykorridorer til 2 raketter, funnet i forsteder til Damaskus, tilbake til en syrisk militærbase 9,5 kilometer unna.

Artikkelen ble brukt som `bombesikkert` bevis på at Syria-regjeringen løy da den benektet å stå bak sarin-angrepet. Men som `aluminium-rør`-artikkelen, ignorerte `vektor-analysen` motstridende bevis: At kompassretningen for rakett, landet i Moadamiya, var upålitelig, fordi den traff en bygning på vei ned. Det viste seg også at raketten heller ikke inneholdt saringass, så poenget med å ta den med i vektor-analysen av to sarin-bærende raketter, var meningsløst.

Men i siste instans falt NYT-artikkelen fra hverandre, da rakettforskere analyserte den ene sarin-bærende raketten, som hadde landet i Zamalke-området. Forskerne påviste at raketten hadde en maksimal rekkevidde på omkring 2 km. Det betyr at den ikke kunne ha kommet fra den syriske militær-basen. C.J. Chivers, en med-skribent av artikkelen, ventet til 28/12-13 med å publisere et halvhjertet semi-dementi. (Se Consortiumnews.coms `NYT backs off its Syria-Sarin Analysis` publiserte.)

Gordon var med på å forfatte en annen falsk førsteside-sak i NYT, 21/4-14. Da forsynte USAs UD og Ukrainas regjering NYT med 2 fotos, som skulle bevise at en gruppe russiske soldater, først fotografert i Russland, som tok seg inn i Ukraina, der de ble fotografert på nytt. To dager senere ble imidlertid Gordon tvunget til å dementere. Det viste seg at begge bildene var tatt i Ukraina, noe som ødela hele historien. (Se Consortiumnews.coms `NYT Retracts Russian-Photo Scoop`)

Gordon personifiserer hvordan mainstream-media jobber. Om du publiserer falske nyheter som passer inn i elitens historier, er jobben sikker, selv om artiklene sprenges i fillebiter. Går du derimot mot hovedstrømmen, og om noen med innflytelse stiller spørsmål ved historien din, kan du lett miste jobben, selv om artikkelen er korrekt.

Ingen skepsis tillatt: Gordons med-skribent bak tirsdagens giftgass-historie, Anne Barnard, har konsekvent rapportert fra Syria-konflikten som om hun er pressetalskvinne for opprørerne ved å slå stort opp deres anti-regjerings-påstander selv når det ikke foreligger noen bevis.

Barnard har base i Beirut, Libanon. 2/6-15 skrev hun for eksempel en førsteside-historie som fremmet opprørernes propaganda-tema; Syria-regjeringen skulle på en eller annen måte stå i ledtog med IS. Dette trass i at selv USAs UD vedgikk at de ikke kunne bekrefte opprørernes påstander i den retningen.

Da Gordon og Barnard slo seg sammen for å rapportere om den siste syriske tragedien, viste de nok en gang ingen skepsis til raske påstander fra USAs regjering og syriske opprørere om at Syrias militære var ansvarlig for med vilje å ha sluppet ut sarin-gass. (White Helmets, al-Qaidas nødhjelpere med hvite hjelmer, bruker konsekvent barn i propaganda for full krig).

Kanskje for første gang siterte NYT president Trump som pålitelig kilde, fordi han og hans pressesekretær sa det NYT ønsket å høre: Assad må være skyldig.

Gordon og Barnard siterte også de kontroversielle hvite hjelmene, de vestlig-finansierte sivil- forsvarsgruppene, som har jobbet side om side med al-Qaidas Nusra-front og er mistenkt for å iscenesette heltemodige `redningsoperasjoner`, men ikke desto mindre behandles de av USAs mainstream som et oppkomme av sannheter.

I tidlige internett-versjoner av NYT-artikkelen, var reaksjoner fra det syriske militæret begravd langt ned i artikkelen, i 27ende avsnitt: `Syrias regjering benekter bruk av giftgass og hevder at opprørere og IS-krigere bruker gift for å produsere falske anklager mot regjeringen eller at angrepene er iscenesatt.`

Det neste avsnittet nevnte mulighet for at et syrisk bombetokt kan ha truffet et av opprørernes lagerhus der giftgass var plassert, og dermed forårsaket utslippet uten at det var hensikten.

Men plasseringen av kommentaren markerer tydelig at NYT ikke tror på noe av det Assad-regjeringen sier. I versjonen av artikkelen som ble presentert i avisens morgenutgave, var regjeringens uttalelser i det minste flyttet opp til avsnitt 6, men fortsatt dominert av Trumps uttalelser, som signaliserte at NYT aksepterte opprørernes versjon.
Etter å ha notert seg Assad-regjeringens benektelse, la Gordon og Barnard til følgende: `Men kun Syrias militære hadde ferdighet til og motiv for å sette i verk det luftangrepet som drepte i opprørs-byen Khan Sheikhoun`.

Igjen ignorerte de alternative muligheter. En mulighet var at et bombetokt sprengte kontainere med kjemiske våpen som opprørerne planla å bruke i framtidige angrep. En annen var at al-Qaida-jihadister iscenesatte hendelsen for å fremkalle nøyaktig det internasjonale raseriet mot Assad, som vi nå har fått.

Gordon og Barnard kan også ta feil i påstanden om at Assad er den eneste med motiv for å slippe ut giftgass. Nå som Assads styrker har fått overtaket over opprørerne, hvorfor skulle han risikere å utløse internasjonalt raseri på et så avgjørende tidspunkt? På andre siden vil kanskje desperate opprørere anse grusomme scener fra utslipp av giftgass som en mulighet til å snu spillet i siste fase.

Press for å forhåndsdømme: Ingen ting av dette betyr at Assads styrker er uskyldige. Men en seriøs undersøkelse vil bringe fakta på det rene og deretter trekke en konklusjon. Ikke i motsatt rekkefølge. Imidlertid vil det å legge fram andre alternativer føre til de sedvanlige beskyldningene om `Assad-apologi`, regner jeg med.

Men å nekte å dømme på forhånd, er hva journalistikk bør handle om.

NYT synes imidlertid ikke lenger å ha interesse av å la fakta bli samlet inn og så la dem tale for seg selv. NYT stilte onsdag med denne leder-tittelen: `Nytt nivå av fordervelse fra Assad`.

Oppførselen til NYT og andre main-stream-medier representerer et ytterligere problem: Ved å være raskt ute med å trekke konklusjoner, presser de andre viktige personer til å følge opp fordømmelsene og kan dermed komme til å gjøre undersøkelsen forutinntatt, samtidig som de selv blir en farlig drivkraft for mulig krig.

Når politiske leder-artikler avsier dom, blir det en karriere-trussel for tjenesteansatte på lavere nivåer å være uenig med konklusjonene. Vi så det allerede da FN-etterforskere aksepterte det som ble påstått fra opprørere om at Syria-regjeringen har brukt klorgass, alle beskyldningene som NYT og andre medier nå rapporterer ganske enkelt som klare fakta.

Men, påstander om at Syrias militære blander beholdere med klorgass i såkalte tønnebomber gir liten mening, fordi utslipp av klorgass på den måten er ineffektiv som dødelig våpen. De har imidlertid blitt et viktig element i opprørernes propaganda-kampanje.

Etterforskere fra FN, under sterkt press fra USA og vestlige land for å gi dem noe de kunne bruke mot Assad, støttet opprørernes påstander om at regjeringen hadde brukt klorgass i et par tilfeller. Men etterforskerne mottok også vitnemål fra beboere i et område, som beskrev det hele som et iscenesatt klorgass-angrep i propagandaøyemed.

Vi skulle tro at framlagte bevis om ett iscenesatt angrep ville øke skepsisen i andre tilfeller. Men FN-etterforskerne forsto åpenbart hva som var best for karrieren deres, så de støttet et par andre påståtte tilfeller, trass i at de ikke hadde mulighet til å foreta undersøkelser i feltet. (Se:Consortiumnews.coms `UN Team Heard Claims of Staged Chemical Attacks`)

Nå blir den tvilsomme FN-rapporten brukt til det den er verdt i forhold til den nye hendelsen. Ett opportunistisk funn for å rettferdiggjøre et annet. Men det presserende spørsmålet er nå: Har folket i USA forstått nok om `psykologiske operasjoner` og `strategisk kommunikasjon` til endelig å vise den skepsisen som ikke lenger finnes i USAs store nyhetsmedier?

Robert Parry, 6/4-2017, oversatt av Anne Merethe Erstad, 6/4-2017, Pål Steigans blogg.

Journalisten Robert Parry bidro avgjørende til avsløring av Iran-Contras -skandalen på 1980-tallet for Associated Press og Newsweek. Artikkelen her er fra Cosnortium News, der Parry er  redaktør.
Per Lothar Lindtner, 6/4-17.

Karin Leukefeld: Våpen til jihadister;

Etter Aleppos frigjøring ble tonnevis med krigsutstyr fra USA og andre land dokumentert og bragt i sikkerhet:

I møte med felles-delegasjon av folkevalgte fra EU-parlament og russisk duma, 29/12-2016 i Damaskus, bekreftet Syrias president Bashar al-Assad at europeiske land først kan hjelpe når de slutter å bevæpne terror-grupper i Syria. Han krevde også slutt på økonomiske sanksjoner mot Syria fra EU. Europa må forstå at løsning av konflikten bare kan nås av syrerne selv. 

 På tur i befridd by: Innbyggerne i al-Kallasseh, Øst-Aleppo, 30/12. Foto: EPA/ STR/dpa-Bildfunk.

En intern FN-rapport fra mai 2016 om virkninger av EU -og USA-sanksjoner (Norge er med) på humanitær hjelp til Syria, publisert på internett-bloggen The Intercept, 28/9-16, viser at de straffetiltakene i første rekke har svekket helsevesenet i et hardt belastet land.

UKs tidligere Syria-ambassadør, Peter Ford, sa i intervju med BBC Radio 4, 23/12: `UK har fra starten av gjort alt galt i Syria`. Ford fordømte UK-strategien med ikke å sende egne tropper, men heller gi støtte til opprørere som `mislykket`: `Vi har forverret situasjonen, for alle dem som ikke er forgiftet av ønsketenkning, var det forutsebart`. Som Frankrike, USA og Tyskland innledet UK våren 2011 en kurs som endte med brudd på diplomatiske kontakter til den syriske regjerigen: `De sa til oss at Assads avgang var nært forestående. Han vil bli kastet ved juletider`. Her minnet Peter Ford om erklæringen fra britisk UD i 2011.

Hele bildet: Det er stille rundt Aleppo nå. Tyske medier og Merkel-regjeringen tier om hva som skjedde videre med de 35 000 evakuerte fra Øst-Aleppo like før jul. Så sent som for 2 uker siden anklaget UKs, Frankrikes og USAs FN-ambassadører: `Russland, Syria og Iran for å stå bak massakrer og summariske henrettelser under invasjonen av Øst-Aleppo`. Aleppo var da synonymt med `helvete` ifølge avgående FN-generalsekretær Ban Ki Moon. Og US-FN-ambassadør, Samantha Power sammenliknet hendelsene i Øst-Aleppo med `Halabja, Ruanda og Srebrenica`. Hun krevde FN-innsats for å hjelpe de evakuerende. Akkurat da var tusenvis på flukt fra Øst-Aleppo til regjerings-kontrollerte Vest-Aleppo.

Men det ble pinlig stille fra vestlige FN-ambassadører da den syriske forretningsmannen og parlamentsmedlemmet, Faris Shehabi, på sin facebook-side oppga navn på 14 utenlandske offiserer i militære, hemmelige tjenester, oppdaget og tatt hånd om i Øst-Aleppo. De var fra Tyrkia, USA, Israel, Marokko, Jordan, Qatar og Saudi-Arabia, ifølge Shehabi.  Umiddelbart etterpå ble det inngått en nærmest stilltiende avtale i FNs sikkerhetsråd om en FN-misjon som skulle kontrollere evakueringen til Idlib eller Tyrkia.

Det internasjonale Røde Kors og syriske Røde Halvmåne var da allerede i aksjon for å hjelpe mennesker i Øst-Aleppo. 35 000 ble evakuert til Idlib og Tyrkia, hvorav 4 000 krigere med familier, sårete og støttespillere. Med i de siste bussene var også utenlandske etterretnings-offiserer og militære rapporterte den libanesiske kanalen al-Mayadeen. Vestlige medier tiet like mye som Syria-regjeringen og dens allierte.

På US-portalen Veterans Today, som sier den representerer medlemmer i militær-samfunn og veteraner i nasjonal sikkerhet, geopolitikk og innenrikspolitisk stabilietet`, kan vi lese 17/12-16, at de 14 navnene formodentlig har oppgitt falsk identitet. Veterans Today viste der til en artikkel i portalen Southfront. Angivelig er det  `vanlig praksis å bruke falsk identitet når en går inn i hemmelige operasjoner`, heter det der fra en forfatter med navnet `Gordon`. 

Også Southfront skal ligge tett på e-tjenester og kan ifølge egne opplysninger tilby `et ekspert-team i alle verdenshjørner på analyse og oppklaring av militære operasjoner og militær-posisjonene til de viktigste verdensmaktene`.

Fra `egne syriske kilder` har Southfront fått vite at 128 utenlandske offiserer ble evakuert med krigere, familier og sårete fra Øst-Aleppo: `Det er ifølge en avtale mellom alle sider`. I følge avtalen har offiserene fra USA (22), UK (16), Frankrike (21), Israel (7) og Tyrkia (62) forlatt Øst-Aleppo. Vestlige medier rapporterer ingenting. Syria tier.

Hva tilbaketrukne krigere og utenlandske offiserer etterlot, blir dokumentert av russiske og syriske spesialstyrker nå. Over 14 000 miner og bombefeller er desarmert, tusener selvbygde bomber er samlet opp fra ulike funnsteder, bl a på 4 skoler, i 1 barnehage og 9 moskeer. De russiske og syriske pioner-troppene fant våpenlagre, fylt til randen av ammunisjon for tyngre våpen, geværer, raketter og artilleri. Som opprinnelsesland for krigsutstyr nevnte den russiske majoren, Ivan Gromov, bl a USA, Tyskland og Bulgaria. Dessuten ble det funnet splitter nye 122-mm mørser-raketter, håndgranater og granatkaster, samt multi-rakett-kastere og granater til haubitz-kanoner, ifølge Gromov, 28/12-16, på den russiske kanalen Rossija 24. Bilder og filmopptak sprees. Opprinnelsen til mange våpen i originalkister er lett å finne ved hjelp av klistremerker merket med `fra USA til gjensidig forsvar`. 

Også massegraver med flere titalls lik er funnet ifølge russisk forsvarsdepartement, 26/12-16. De drepte hadde skuddsår i hodet, lemlestelser og tydelige spor på tortur.  En talskvinne for FNs menneskeretts-kommisjon sa i Genéve at `kommisjonen vil undersøke opplysningene`. 

Karin Leukefeld, JW, 3/1-2017, oversatt av Per Lothar Lindtner, 3/1-2017.



En våpenhvile-avtale for Syria, som kan bryte sammen:

Avtale mellom Syrias regjerings-styrker og opprørere.
For 3. gang i 2016 gir en våpenhvile menneskene i Syria en pustepause. Natt til 29/12 trådte avtalen om våpenhvile mellom Russland, Iran og Tyrkia i kraft. Syria-arméens ledelse hadde bekreftet avtalen på forhånd.

`Terror-organisasjoner`, listet opp av FNs sikkerhetsråd: Nusra, IS og grupper i allianse med de to enhetene, er utelukket fra avtalen. Ifølge det russiske forsvaret har 7 væpnete islamist- grupper tiltrådt avtalen. Om en gruppe ikke respekterer den inngåtte avtalen, blir de `legitime angrepsmål`. Åpenbart er de kurdiske selvforsvarskreftene i YPG og kvinnebataljonen, YPJ, også utelukket fra avtalen.
 
 Foto: Bassam Khabieh/ Reuters.

60 000 krigere i ulike grupper og Syria-arméen med allierte skal ha sagt ja til våpenhvile. Tyrkia og Russland skal garantere den. Etter en måned skal det startes forhandlinger mellom partene i konflikten.

Tidspunktet kan stemme med planlagt ny start på Syria-samtaler i Genéve, fastsatt av FNs spesialutsending for Syria, svenske Staffan De Mistura, til 8/2-2017. Planlagte samtaler i midten av januar 2017 kan gi mulighet til å hindre ny militær eskalering mellom fiendtlig innstilte sider i konflikten.

Russland ba 30/12-16 om møte i FNs sikkerhetsråd i New York. `Bak lukkete dører vil vi informere sikkerhetsrådets medlemmer om arbeidet vårt og besvare spørsmål`, sa Russlands  utenriksminister, Sergei Lavrov, i Moskva. President Vladimir Putin advarte 29/12 om at avtalen `lett kan bryte sammen`.

Den består av 3 sentrale dokument: `Det første er signert av Syrias regjering og opposisjons- grupper og angår stans av fiendtligheter på hele Syrias territorium. Det andre fastslår kontroll med våpenhvilen. Det tredje er en erklæring om hvordan situasjonen i Syria skal løses.`  
     
Karin Leukefeld, JW, 31/12-2016, oversettelse Per Lothar Lindtner, 1. januar 2017.



Karin Leukefeld: Strid om Vestens retrett. Etter frigjøring av Aleppo slåss grupper i Syria om innflytelse. 

I hektisk diplomatisk aktivitet og debatt bak lukkete dører i FNs sikkerhetsråd ser vi hvor stor vekt den nord-syriske metropolen Aleppo har, regionalt og internasjonalt. Resolusjonsforslag fra Frankrike ble 18/12-16 sammenfattet med et utkast fra Russland i sikkerhetsrådet. Først krevde Frankrike umiddelbar `nøytral kontroll` med evakuering av krigere med slektninger og sårete fra Øst-Aleppo via FN-observatører. `Bare slik kan en unngå massakrer`, sa Frankrikes talspersoner. Russlands FN-observatør, Vitali Tsjurkin, manet til skolering av FN-personalet og sikkerhets-garantier for dem i Øst-Aleppo. Til slutt kom FNs sikkerhetsråd fram

 Øst-Aleppo, 17/12-16: Et barn venter sammen med andre innbyggere på å bi evakuer ut av byen. Foto: Reuters/ Abdalrhman Ismail. 

Rådgiver i Syrias forsonings-departement, Elia Samman, sa til JW at `Frankrikes resolusjon skulle presse syrere og russere, men faktum var at den syriske regjering gjentatt har invitert FN-organ til å hjelpe ved ulike evakueringer allerede`. Frigjøringen av Aleppo måtte ikke bli hilst velkommen av UK, Frankrike, USA eller FNs generalsekretær, men brennemerkes som `felle`, `helvete`, bevis på `umenneskelighet` eller `total kollaps for all humanisme`. Russland sammen med Syria, Iran og Tyrkia har klart å avslutte kampene i Øst-Aleppo og retrett av alle jihadist-krigerne.

`Tirsdag, 20/12-16, vil stater med reell innflytelse på situasjonen i Syria møte med Russland, Tyrkia og Iran i Moskva`, heter det i melding fra Russlands utenriksminister Lavrov over Interfax.

`Vestlige partnere, som først og fremst driver med retorikk og propaganda`, er ikke der.  På denne bakgrunn virker beskyldninger fra Frankrike, UK og USA i FNs sikkerhetsråd som verbale retrett-kamper. Vestmaktene har i årevis støttet væpnete jihadister sammen med Tyrkia og Gulf-statene for å styrte president Assad i Syria.
Søndag, 18/12, fortsatte evakueringen av mennesker fra Øst-Aleppo. Det internasjonale Røde Kors og den syrisk-arabiske Røde Halvmåne har transportert hundrevis av krigere med sine  familier til Idlib-provinsen.

Evakuering av innbyggere fra landsbyene Kafraja og al-Fua, som har vært beleriet og under  beskytning fra Idlib-jihadister i nesten 2 år, startet sent søndag 18/12, men først etter mange hindringer.         
Karin Leukefeld, Junge Welt, 20/12-16. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 21/12-16. 



Karin Leukefeld i JW: Øst-Aleppo evakueres:

Tusenvis trekker seg ut av bydelen, Mindre skjærsmysler fortsetter.
Kampene i Aleppo er foreløpig avsluttet. Syrias president Basjar al-Assad sa torsdag kveld at byen var `frigjort`; Bilder og rapporter dokumenterer tilbaketrekking av over 1000 mennesker fra østlige bydeler, som til nå var kontrollert av væpnete grupper. Ifølge syriske medier forlot opp til 8 500 byen i retning provinsen Idlib fram til fredag formiddag. Noen få skjærsmysler fortsatte i Øst-Aleppo.

`Evakuering startet torsdag 15/12 og pågikk hele natten`, sa Ingy Sedky, talskvinne for den internasjonale Røde Kors-komitéen 16/12.

Mellom de siste okkuperte kvartalene i Øst-Aleppo og andre deler av Aleppo-provinsen pendlet busser og ambulanser. For å sikre konvoien var det forhandlet fram avtale mellom de militære om en 21 km lang `humanitær korridor`. Alt ble overvåket av `Russlands forsonings-senter` i samarbeid med den syriske arméen og sivile myndigheter. 
 
 I foreløpig sikkerhet: Sivile kann trekke seg inn i Vest-Aleppo via en `humanitær korridor`. Foto: Picture alliance / abaca.

Tilbaketog fra øst-bydelene Salah al-Din, al-Ansari, al-Masjhad og al-Sibidija foregikk ikke uten forstyrrelser fredag. Igjen kunne en høre skudd.  Åpenbart var det grupper, alliert med Syria-arméen som prøvde å hindre væpnete grupper `i å smugle tyngre våpen og gisler` ut av Øst-Aleppo, noe som ble rapportert på syrisk stats-TV. Til slutt kan busser og kjøretøy fra Røde Kors og syrisk-arabiske Røde Halvmåne fortsette transporten. Syrias regjering erklærte at evakueringen var utsatt fordi motparten ikke holdt seg til inngått avtale. Men ifølge russiske militære var den allerede avsluttet. Russlands president Putin sa at `nå er det nødvendig med våpenhvile i hele Syria`.

Situasjonen for innbyggerne i al-Fua og Kafraja i Idlib-provinsen er uklar. Begge landsbyene har vært beleiret av al-Nusra-fronten, som idag kaller seg `erobringsfronten i Levanten`, og `erobringsarméen`. Kravet fra Syrias regjeringsarmé, Russland, Iran og Hisbollah før avtalen om tilbaketrekning ble inngått, gikk ut på at tilbaketrekning fra Øst-Aleppo skulle balanseres med opphevelse av beleiringene av al-Fua og Kafraja.

De militante islamistene lot ikke `mennesker komme ut` sa representant Fares Sjehabi i Syrias parlament, 16/12. Fra motsatt side het det at syke og skadete kunne få lov til å komme ut. For oss i JW-redaksjonen er situasjonen fortsatt noe uklar.

`Ordfører` i Øst-Aleppo, Brita H Hassan, henvendte seg til EU-statssjefene samme dag. Ved avslutning av EU-utenriksminister-møtet ba han om observatører til Aleppo der `50 000 sivile ble massakrert` i følge visse rapporter.

Administrasjonen, som Hassan sier han selv står for, ble i starten etablert av opposisjonelle koordineringskomiteer, men litt etter litt dominert av militante islamister, mens Hasans utenlands-opposisjon er i Istanbul.

Karin Leukefeld, JW, 17/12-2016. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 17/12-16.

FNs sikkerhetsråd kritiseres av FNs generalforsamling for ikke å ta grep om Syria


14.12.2016 Jonas Iversen


9. desember vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som kritiserer FNs sikkerhetsråd for ikke å gjøre nok for å få slutt på krigen i Syria.


Krigen i Syria, den humanitære krisen i den syriske byen Aleppo og Sikkerhetsrådets manglende håndtering var bakgrunnen for at FNs generalforsamling ble innkalt til hastemøte.

Resolusjonen i Generalforsamlingen krever en øyeblikkelig stans i alle angrep på sivile i Aleppo. 122 land stemte for resolusjonen, 13 land stemte mot, og 36 land avsto fra å stemme. Kina og Russland var blant landene som stemte mot resolusjonen.

FNs sikkerhetsråd er det organet i FN som tar seg av spørsmål om internasjonal fred og sikkerhet. Det er det mektigste organet i FN, og er det eneste som har mulighet til å godkjenne maktbruk mot suverene stater.

FNs generalforsamling blander seg i utgangspunktet ikke inn i Sikkerhetsrådets oppgaver. Men kombinasjonen av et ineffektivt Sikkerhetsråd og en brutal og pågående krise i Syria, ble Generalforsamlingen innkalt til et hastemøte om saken etter initiativ fra Canada.

Hastemøtet kom på plass bare noen få dager etter at FNs sikkerhetsråd feilet i å få vedtatt en resolusjon 5. desember som krevde våpenhvile i den syriske byen Aleppo.

De syriske regjeringsstyrkene og deres allierte er på offensiven og inntar nå de opprørskontrollerte områdene i Øst-Aleppo. Dette har ført til en forferdelig situasjon med nød og henrettelser, selv av barn. FNs barnefond (UNICEF) oppfordrer partene i konflikten til å tillate en trygg evakuering av alle barn fra Aleppo.


Vesten og frigjøring av Øst-Aleppo:

Da George W Bush proklamerte `krig mot terror`, etter 11/9-01, var tiltakene planlagt lenge før. Han trengte terrorister Og de sto klar: Håndlangere i regjeringskontor og redaksjoner, men også leiesoldater på bakken.

De som til slutt beseiret bandene og fordrev dem fra Øst-Aleppo, er i følge vestlige medier `forbryterne`. I Tyskland fortsetter propagandaen i ARD, ZDF, FAZ, der Spiegel til støtte for jihadister. Fortsatt presenteres de som `moderate` eller `revolusjonære demokrater`.

Virkelighetsflukten følges entusiastisk opp av redaktører og deler av en venstre-side som har behov for faneflukt, hardt presset av propaganda-krigerne. Å omtale diverse al-Qaida-filialer som `revolusjonære` har større effekt i psykologisk krigføring enn realistiske ord som `olje`, `gass`, `innflytelsessfærer`, `oppdeling` og `rørledninger`. 

CIAs enhetsfront for `regime-skifter` startet med statskuppet mot Irans demokratisk valgte statsminister M Mossadegh i 1953. Den først CIA-seieren ble presentert som `folkeoppstand.`
 
Frigjøringen av Øst-Aleppo i slutten av 2016 er det største nederlaget for en CIA-styrt vest-allianse og kan sammenliknes med vendepunktet i Afrikas historie med Nelson Mandela og seieren for Angolas folk med kubansk hjelp ved Cuito Cuanavla i 1988 over sør-afrikanske tropper og leiesoldatene deres i UNITA. 

Fra 2014 simulerte en koalisjon, ledet av USA og sponsorer bak den `islamske staten, IS` og andre morderbander `kamp mot IS`, i realiteten deres egne leiesoldater`. Koalisjonen var og er en aggresjon i strid med folkeretten mot Syrias legitime regjering. I over 1 år har Nato-land som Norge, Danmark og Tyskland vært medskyldige i krigføring for å `avsette Assad`. Den er begrunnet med hjelpen fra Russland og deres framgang fra 30/9-15, som ikke kolliderer med folkeretten, men kom etter henvendelse fra Syrias regjering.

Vi forutser: Like lite vil tyske imperialister og alle som løper etter dem for å knuse Syria som stat, unnskylde seg i dag, som de tyske imperialistene gjorde 8.mai 1945.

Kansler Merkel sier hun er knust av sorg over Øst-Aleppo. Som opposisjons-leder ville hun bombe Bagdad og støttet USA-UK-invasjonen  i Irak i 2003. Opinionen i Vesten fikk svært sparsom informajon da bakkekrigen eskalerte og US-tropper i 2004 jevnet Falluja med jorden og beskjøt sivile med fosfor og anriket uran. Merkels følelser berøres heller ikke når IS nå, med skånsom US-luftstøtte, igjen rykker inn i Palmyra.

Det som får hjerter til å briste nå, er truslene som ennå henger over folket i et ødelagt land, ofrene for Vestens stedfortederkrig. 

For morderne i hovedkvarterene til EU og Nato forstår kun et språk: Frigjøringskampen for Øst-Aleppo viser nok en gang: Vesten har fått et nytt militært nederlag. Anstendige må stå opp for Syrias folk og gi skrivebordsmorderne et nytt nederlag. 

Arnold Schölzel, JW, 15/12-16. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 16/12-16.


Syrias president Assad om USA-valgene og den `islamske staten`, IS:

Blir Russland og USA på et eller annet tidspunkt enige i Syria-spørsmålet. Hvordan vil folket i Syria komme ut av krigen? Dette drøfter presidenten i Republikken Syria med den serbiske avisa `Politika`.


Politika (P): President, hvorfor fungerte ikke den nylig inngåtte våpenhvile-avtalen i Syria? Hvem var skyld i det?


Assad (A): Faktisk ble våpenhvilen presset av Vesten med USA i spiss. De godtok den bare så lenge terroristenes posisjoner var svekket, ikke for å hjelpe sivile. De brukte våpenhvilene til å hjelpe terrorister med logistikk, våpen, penger og det de trengte for å omgruppere.  


Når det ikke virket, ba de terroristene gjøre noe for å undergrave avtalen eller gå til angrep på ny. USA og US-allierte vestlige land er skyldige, for terrorister og terror er kortet de bruker i Syria. De er ikke imot terrorister. For støtte til terroristene skaper utmattelseskrig mot Syria, Iran og Russland. Derfor er ikke USA bare ansvarlig for at våpenhvilen ble mislykket. De er derimot ansvarlige for alt som ikke lykkes på det området. Det gjelder alle forsøk som dreier seg om våpenhvile eller initiativ for å få til en politisk løsning på konfliktene i Syria. 
      

 Syrias president Bashar al-Assad i samtale med Komsomolska Pravda, Damaskus, 14/10-2016.


P: Hvilke land støtter terrorismen? Saudi-Arabia? Qatar?

A: Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia...... P: Tyrkia?


A: For terroristene er kommet inn i landet vårt med direkte støtte fra den tyrkiske regjeringen.


P: Direkte? A: Ja, naturligvis. Med direkte støtte fra regjeringen. P: Med penger eller våpen?


A: La oss si det slik: Først ved at de ble anerkjent og fikk grønt lys. Så kom US-koalisjonen, som kaller seg `internasjonal allianse`, men i virkeligheten er en USA-intervensjon. Med sine droner kunne de se hvordan IS utnyttet oljekildene våre og fraktet olje på fat med lastebiler inn i Tyrkia.


P: Er oljen syrisk? A: Den går fra Syria til Tyrkia, overvåket av satelitter og droner uten at de gjorde noe for å hindre det, helt til russerne begynte angrep på IS-konvoier, IS-posisjoner og IS-baser. Fra da av begynte IS å skrumpe inn. Vesten ga Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar grønt lys. Regjeringene i de landene er faktisk Vestens og USAs marionetter. De fungerer slik og de terroristene vi kjemper mot i Syria, er Vestens og USAs stedfortredere. 
 

P: Men hvem får pengene for oljen? Tyrkia? A: Tyrkia og IS er partnere. Noe går til IS. Da kan IS betale for og rekruttere krigere. Derfor ekspanderte IS i Syria og Irak før den russiske involveringen. Noen penger går til embeds-personer i den tyrkiske regjeringen, hovedsakelig til Erdogan og hans familie.


P: Til Erdogan selv?  A: Naturligvis. Familien var direkte involvert i handelen med IS.


P: Herr president, tror du russerne og amerikanerne noensinne blir enigen om Syria? Kan Russland og USA bli partnere i krigen mot terroristene i Syria?


A: Vi håper det, men i virkeligheten er det mest sannsynlig at de ikke blir det. Av en enkelt grunn: Russisk politikk er basert på verdier, også når de forsvarer sine egne interesser. Disse verdiene dreier seg om å respektere folkerett, kamp mot terror og interesse for at terroristene som dominerer regionen, ikke vil angripe i Europa, Russland og resten av Vesten.


Derfor bekjemper russerne terroristene alvorlig besluttsomt, mens US-politikken er basert på et helt annet verdigrunnlag. De ser verdi i å kunne utnytte terroristene. Med det mener jeg at amerikanerne bruke terrorister som det kortet som gjør det mulig for dem å spille et spill for å tvinge gjennom sine interesser. Belastninger og lidelser må andre folk i verden betale.


P: La oss se på bombingen av Syria-arméen i nærheten av flybasen i Deir ez-Zor: Hvordan kom det amerikanske luftangrepet mot Syria-arméen? Var det uhell eller ei? 


A: Det var et angrep med forsett fra USAs militære, for IS skrumpet inn som konsekvens av syrisk-russisk-iransk samarbeid. Al-Nusra, al-Qaida-gruppen, var nedkjempet i flere deler av Syria. USA ville undergrave stillingen til Syria-arméen og angrep den i Deir ez-Zor. Det var ikke tilfeldig, for angrepet varte i mer enn 1 time og ble gjentatt flere ganger. 


P: En time? A: Over 1 time. Det var flere overfall fra USA og allierte mot våre stillinger. De angrep et stort området, men ingen bygninger for så å kunne si: `Vi gjorde en feil`. 3 høyder ble bombardert. Men det var ingen andre grupper der. Ellers er bare IS i Deir ez-Zor. Der er ingen av dem, USA kaller `moderat opposisjon`. Altså kom angrepet med overlegg, for at IS skulle kunne ta stillingene. Og IS angrep de 3 høydene mindre enn 1 time etter bombingen fra de vest-allierte.  


P:IS angrep altså den syriske posisjonen like etter det amerikanske angrepet?  


A: Ja, mindre enn 1 time etter US-angrepet kom IS. Det betyr at IS hadde samlet kreftene sine for å angripe høydene. Men hvordan kunne IS vite at amerikanerne ville angripe stillingene til Syria? Det betyr at de sto klar og forberedte seg. Et eksplisitt og tydelig bevis for at USA står bak IS og bruker dem som et kort for å endre balansen i tråd med deres egen politiske agenda.


P:Og ba USA om unnskyldning etterpå? A: De sa at de beklaget, men unnskyldte seg ikke.


P: Herr president, hvem er ansvarlig for angrepet på konvoien fra Røde Halvmåne ved Aleppo og hvilke våpen ble brukt for å ødelegge den?


A: Helt klart terror-gruppene i Aleppo, for de tjente på det. Da vi erklærte våpenhvile, ville de ikke godta det. De sa: `Nei, vi vil ikke ha våpenhvile`. De sa åpent at de ikke ville ha en Røde Halvmåne-konvoi til Øst-Aleppo. Det er ikke propaganda fra vår side, for flere av de militante demonstrerte mot konvoien. Altså var de interessert i å angripe konvoien. Vi var ikke det. Den befant seg på et sted der det ikke var syriske tropper og heller ikke russsiske eller syriske fly på vingene. Men Vesten brukte historien som del av sin propaganda, deres narrativ mot Syria.


De sa at vi hadde angrepet, for i den vestlige narrativen er krigen i Syria en humanitær krig. I Vesten brukes en humanitær maske som påskudd for å angripe Syria enda mer, og når jeg sier at de angriper, er det enten militært på egen hånd eller ved støtte til terrorister.


P:Det er jo akkurat som under krigen i ex-Jugoslavia. Særlig i Bosnia & Herzegovina eller i Kosovo ble det humanitære påskuddet brukt. 


A: Det var en annen tid og hadde kanskje en annen form, men kjernen er den samme. Det som skjedde i landet ditt, skjer i landet vårt nå.  


P: Og i vestlig propaganda ble det mye snakk om bruk av kjemiske våpen og tønnebomber.


A: Det samme svart-hvitt-bildet skal fram: En `very bad guy` mot en `very good guy`. Som i fortellingen til George W. Bush under Irak -og Afghanistan-krigene. Disse overskriftene eller liknende begrep brukte de i sine narrativ for å påvirke i opinionen i egne land. Dermed regnet de med å få støtte hjemme, enten de selv angrep militært eller brukte stedfortredere, som i vårt land er terroristene.


P: Jeg leste i nyhetene de siste dagene at Amnesty Internationalfordømte en terror-gruppe for et kjemisk våpen, klorgass,  i Aleppo. 


A: Ja, i det skjedde for et par dager siden i Aleppo. Uavhengig av disse kjemiske angrepene, la vi faktisk i går ut en melding om at terrorister de siste 3 dagene har drept over 80 og skadet over 300 uskyldige sivile i Aleppo. Det leser dere ikke noe om i vestlige hovedstrøms-medier. De ser ikke, hører ikke noe og ingen får vite noe om det. De viser bare bilder og episoder fra terror-områdene. Det gjør de bare i en politisk agenda som skal fordømme og snakke ned den syriske regjeringen, ikke fordi de opptatt av syriske sivile. De er ikke interessert i barna våre,  uskyldige sivile eller infrastruktur. De bryr seg ikke om det, de som ødelegger den. De bryr seg bare om det som kan tjene deres egne interesser.


P: Somoverbefal for Syria-arméen må du svare: Har ikkedere flere kjemiske våpen nå? 


A: Nei. Alt i 2013 kvittet vi oss med arsenalene og har ingen flere. Men vi brukte dem heller aldri. I tilfelle du snakker om de kjemiske våpnene som Vesten påsto ble brukt av regjeringen, betyr det at du snakker om over 1000 drepte på et sted i løpet av kort tid. Det skjedde aldri. Det forble bare propaganda-påstander i vestlige medier.


P: Herr president, er det sant at Syria er det siste sosialistiske landet i den arabiske verden? 
        

A: Nå vet jeg ikke hvordan det blir framover. Vi er sosialister, men selvsagt ikke dogmatiske. 


P: En human sosialisme, fordi regjeringen din vil subsidiere utdanning som i Sverige? 


A: Jeg kjenner ikke den svenske formen så godt, men la oss si det slik: I Syria har vi en åpen økonomi, men med sterk offentlig sektor på samme tid. Denne sektoren har en meget viktig funksjon. Den opprettholder motstandskraft i det syriske samfunnet og i vår regjering under krigen. Uten en offentlig sektor ville situasjonen vært mye verre. Vi er fortsatt sosialistisk og jeg tror krigen har vist at et sosialistisk system er meget viktig i alle land, om vi reflekterer over hva som ligger i `en åpen sosialisme`, som gjør det mulig for offentlig sektor å spille en viktig rolle i oppbygging og utvikling av et land. 
 

P: Og dere har en meget tolerant atmosfære overfor andre livssyn, kristne, muslimer osv? 


A: Egentlig er det ikke toleranse. Det er del av dette samfunnet. Uten ulike kulturer - kristne, muslimer og ulike religiøse samfunn og etniske grupper - eksisterte ikke Syria. Altså: Hver eneste innbygger i Syria må kunne føle seg fri i utøvelse av sine ritualer, tradisjoner og sine overbevisninger. Enkeltmennesket må være fritt for å gjøre Syria stabilt. Men jeg kaller ikke det toleranse, som betyr at vi aksepterer noe mot vår vilje. Nei, muslimer og kristne har bodd sammen i Syria i århundrer. I dagliglivet er de integrert og bor ikke i ghettoer.


P: Dere har altså ikke delt utdanning for muslimske og kristne ungdommer? 


A: Nei. Det er noen skoler som tilhører kirken, men de fylles av muslimer og omvendt. Nei, sånne forhold har vi ikke. Vi tillater ingen deling mellom religioner og etniske grupper. Det ville være farlig. Men naturligvis skjer det uten innblanding fra regjeringen. Folk vil være sammen, på skoler, på in-steder, i organisasjoner eller i regjeringen. Det er naturlig og derfor er Syria sekulært. Ikke på grunn av regjeringen, men Syria har historisk alltid vært sekulært.
 

P: Er det syriske samfunnet splittet på grunn av krigen?


A: Egentlig er det mer homogent nå enn før krigen. Det overrasker kanskje observatører, men krigen er en dyp og viktig erfaring for alle syrere, som før ikke kunne se et klart skille mellom fanatikere, ekstremister og terrorister. Grensene var uklare. Gjennom krig, ødeleggelse og den høye prisen som vi alle har måttet betale, har mange lært leksen og vet nå at landet bare kan beskyttes og bevares som homogent. Det vil si at vi må leve med hverandre integrert og at vi må akseptere og elske hverandre. Derfor tror jeg det endelige resultatet av krigen, trass i alle stygge aspekter ved krigen, gir positive aspekter for Syria som samfunn. Altså er jeg ikke så bekymret for strukturen i det syriske samfunnet etter krigen. Jeg tror det blir sunnere.


P: Og så til presidentvalget i USA: Hvem håper du vinner, Trump eller Hillary?


A: Jeg tror det debatteres i hele verden om Clinton er bedre enn Trump. For det første tror jeg ingen av de to blir bra for oss. For det andre har vi generelt lært at vi ikke kan stole på USAs  embeds-folk og politikere. De er ikke ærlige. Vi tror ikke på det de sier til enhver tid. Uansett om de sier noe godt eller dårlig, opptrer aggressivt eller fredelige, så tror vi ikke på dem. Alt avhenger av en lobbyvirksomhet fra ulike politiske bevegelser i deres land og hvordan de vil definere politikken sin etter valgene.


Altså bør vi ikke kaste bort tid på å lytte til retorikere. Det er bortkastet.  Vi får vente og se selv hvilken politiske linje de slår inn på. Vi ser ingen positive tegn på at USA vil endre sin linje drastisk i forhold til det som skjer i verden og vil begynne å bli mer fair og bøye seg for folkrett eller FN-charter. Ikke noe tyder på at det vil skje i nærmeste framtid. Altså dreier det seg ikke om hvem som blir president, for forskjellene blir bare helt minimale.


Hver av dem vil få anledning til å sette sitt fingeravtrykk, men det betyr ikke at politikken vil endre seg. Derfor har vi ikke forhåpninger til det valget. Det er bare dårlig bruk av tid. 


Oversettelse: Per Lothar Lindtner, 8/11-16. Kilde: uz, Reuters, RT-tysk, Politika, 7/11-16.              


Whitney Webb: Belgiske styrker tatt på fersken i å bombe sivile i Syria, men fortsetter å benekte det:


 Et luftangrep, 18/10-16, mot den lille syriske landsbyen Hassadjek etterlot 6 sivile drept og 4 skadde. Selv om ingen russiske eller syriske styrker opererer i området, har de radar-data som beviser at 2 belgiske F-16 jetfly, som jobber på vegne av den USA-ledete koalisjonen, var de eneste flyene som opererte i området på tidspunktet for angrepet.


Landsbyen lå i Aleppo-provinsen i nord-Syria, som har vært i sentrum for oppmerksomheten i internasjonale medier på grunn av de harde kampene i provins-hovedstaden, Aleppo, en gang Syrias største by. Vestlige land i allianse med USA har anklaget russiske og syriske styrker for å ha drept sivile i en bombekampanje for å tvinge IS og andre opprørere mot regjeringen ut av byen. Men angrepet på landsbyen skjedde mens de russiske og syriske luftstyrkene var satt på bakken på grunn av en 48-timers humanitær våpenhvile i Aleppo-provinsen. USA og andre land i koalisjonen har holdt seg taus om bombingen.


Belgia har sterkt benektet å være involvert. Belgias forsvarsminister, Steven Vandeput, sa at `Belgia ikke var involvert i Aleppo-angrepet. Det er russisk desinformasjon`.Talsmann for det russiske forsvarsdepartementet, general Igor Konasjenkov sa at `Vandeput enten bevisst bedrar folk i Belgia og andre steder i verden, eller hans underordnede og amerikanerne lyver for ledelsen av Belgia`. Russland fortsetter å presse Belgia til å innrømme at de var involvert.


Videre har Russland publisert bevis, samlet fra radar-data, som viser 2 belgiske jetfly på vei fra luftbasen Muwaffaq Salti i Jordan. De ble umiddelbart identifisert da de kom inn i syrisk luftrom, ettersom alle fly har en unik identifiserbar signatur. De belgiske flyene gjennomførte så et natt-angrep på landsbyen, bare 2 timer etter å ha tatt av. Etter å ha utført bombingen, fikk flyene mer drivstoff mens de fortsatt var i luften og fortsatte så å patruljere over byen Azaz i nord-Syria før de forlot syrisk luftrom og fløy inn i Irak. Verken Belgia eller USA varslet på forhånd Russland eller Syria om flyenes lokalisering, noe som var i mot vanlig praksis, ifølge Konasjenkov.

Imidlertid har den USA-ledete alliansen mot Syria ofte nektet å koordinere eller samarbeide med Syrias legitime regjering og i stedet valgt å ‘gå sin egen vei’. Den belgiske benektelsen av bombing er også en pekepinn på en helt uansvarlig holdning i den USA-ledete koalisjonen i Syria, som også er brudd på folkeretten.


Et annet eksempel var koalisjonens bombing av soldater fra Syria-hæren på flybasen ved Deir el-Zour, som drepte 62 soldater og såret mange. Men amerikanerne innrømmet i det minste at hendelsen skjedde, og kalte det `en feiltagelse`. En liknende `feiltagelse` fant sted sist juli, da US-styrker drepte 28 sivile, for det meste kvinner og barn, i Manbij. USA sa fra starten av at `de drepte var opprørere`, men etter hvert som sivile tap ble avslørt, endret de sin historie.


`Utilsiktet’ bombing av Manbij og Deir el-zour tillot IS å rykke fram i områdene, som begge har strategisk betydning. Det har reist tvil om USA-koalisjonen i det hele tatt er opptatt av å bekjempe IS. Faktisk var det slik før Russland kom inn i bildet. Under koalisjonens angivelige bombe-kampanje kunne IS tredoble sitt territorium, men russisk-syrisk samarbeid har snudd den trenden. Selv om forholdet mellom USA og IS fortsatt er uklart, er mange eksperter enige om at koalisjonen tillater terrorgrupper, som al-Nusra for å styrke USAs egentlige mål, som fortsatt er å destabilisere og styrte regjeringen til Bashar Al-Assad.


Kilde:Whitney Webb; True Activist: Belgian forces caught bombing civilian village in Syria, bearbeidet, Per Lothar Lindtner, 2/11-16.  
 

Spillet på kanten av verdenskrigen: Berlin/Damaskus.


Framstående militær-eksperter advarer mot krav om flyforbudssone over Syria og ønsket om å levere avanserte raketter til opprørske jihadister som kan utløse åpen krig mellom Russland og USA.

Tilsvarende krav er framsatt av prominente tyske politikere. Som leder for US Joint Chiefs of Staff sier det vil åpning av en flyforbudssone over Syria `nødvendigvis føre til krig mot Russland`.


Dmitri Trenin, en utenriks-ekspert i Carnegies Moskva-senter. Han advarer mot at Syria kan forvandles til slagmark mellom Russland og USA dersom Vesten sender luftvern-raketter til opprørerne. Ifølge Trenin er kampen om Syria også resultat av at Russland igjen står fram som geopolitisk stormakt de siste år. Det har gjort Moskva i stand til å sette grenser utenfor tidligere sovjetisk område ved å intervenere militært og bryte USAs globale militærmakt. I Tyskland vil nye kald-krigere stanse Russlands politiske ambisjoner og bevare det vestlige hegemoniet med krav om skjerpete sanksjoner. 


Russlands nye framvekst: Hvordan kravene omsanksjoner henger sammen med Russlands nye rolle forstår vi i analysen til Dmitri Trenin, leder for Moskva-senteret i USA-stiftelsen Carnegie Endowment. Han er en av landets mest anerkjente utenrikspolitiske eksperter. Våren 2016 beskrev han militær-spørsmål i tidsskriftet Foreign Affairs. Det startet i august 2008 da Georgia angrep menesker i Sør-Ossetia og Russland reagerte. Det fortsatte da  et stort flertall på Krim i en folkeavstemning krevde overføring til Russland i mars 2014 og det ble akseptert av Russland som reaksjon på Berlins og Washingtons inspirasjon og støtte til kuppmakerne i Kiev, 22/2-16 og russisk støtte til opprørerne i Donbass.


En utbredt påstand om at Moskva dermed er første europeiske stat som har brukt væpnet makt siden 1990 og brutt med 25 års fred i Europa, møter Trenin ved å peke på krigene i Jugoslavia på 90-tallet og alle utbredte propaganda-myter. Riktignok må Russland passivt se på et tysk-amerikansk overfall på Jugoslavia i 1999 og USAs krig mot Irak i 2003 uten å kunne markere motstand. Men fra starten av Ukraina-konflikten `viste landet igjen vilje og evne til å stå opp mot NATO militært. Russland er tilbake som alvorlig militær-makt i Eurasia`.  
 

USAs maktmonopol brytes: `Med militær-inngrep i Syria fra høsten 2015 gikk Moskva for første gang siden 1990 utover en militær-politisk grense. Til da var Russland kun opptatt av å forsvare grensene sine overfor statene i ex-Sovjetunionen. Det er ikke bare `et spektakulært comeback` i Midtøsten, der Russland ikke har spilt noen rolle siden tidlig på 1990-tallet vi nå ser. I tillegg har det brutt det faktiske monopolet på global militær-innsats, som USA har hatt etter Sovjetunionens sammenbrudd`, forklarer Trenin.


Nå prøver Moskva å stabilisere `status som stormakt ved å søke å koordinere en diplomatisk prosess i Syria for å avslutte krigen der`. Får russerne gjennomslag for sine politiske mål der, da har de også lært å sette inn sin militær-makt effektivt overalt i verden og kan til en hver tid operere på likefot med USA. Mislykkes Moskva, må landet gjennom en følsom økonomisk nedtur. Da kan dagens militær-operasjoner utenfor grensene til ex-Sovjetunionen vise seg å ha vært et unntak`, er Trenins evaluering av situasjonen.


Massakrer `innenfor folkeretten`. Muligheten for en strategisk russisk seier over opprørere i Aleppo med tusenvis av syriske IS-tilhengere, kan gi Moskva inspirasjon til global-politiske aktiviteter andre steder. Det fører nå til fortvilte vestlige forsøk på å presse Russland tilbake i en underordnet posisjon ved hjelp av massivt politisk press. Det hører med i begrunnelsen for den vestlige motoffensiven å bruke sivile ofre for kampene i og rundt Aleppo.
 

Om Nato-statene faktisk ville unngå sivile tap, var det muligheter i Afghanistan. Natos luft-krig der tok livet av minst 1766 sivile bare i perioden 2008 - 2015, ifølge en undersøkelse fra Boston-universitetet. 2492 sivile ble drept som følge av Nato-lands bakkeoperasjoner i samme periode. Og flere tusen døde under USAs anti-terror-operasjoner i samarbeid med styrker fra Pakistan.


Frankrikes regjering krever nå at krigs-forbrytere må stilles for en internasjonal domstol, men vil bare bruke den mot angivelige eller faktiske russiske og syriske krigsforbrytere. Sivile ofre for superbomber som trengte gjennom armert betong i Irak i 2003 førte ikke til utspill fra den franske regjeringen i samme retning. Ville det ikke være riktig å straffe ansvarlige for USAs ødeleggelse av Falluja i Irak i november 2004? Ifølge anslag fra Røde Kors døde 800 der, og så har vi USA-bombingen av sykehus i Kunduz i oktober 2015 som tok livet av om lag 100 sivile. Eller var dette uten tvil innenfor folkerettens grenser?


Sanksjoner som under den `kalde krigen`: Rop om skjerpete sanksjoner mot Russland på grunn av høye sivile tapstall under angrep i Aleppo, er blitt høyere de siste dagene. Norbert Röttgen (CDU) leder utenrikskomiteen i den tyske forbundsdagen. Allerede 7/10 forlangte han nye sanksjoner mot Moskva og begrunnet det slik: `Om krigsforbrytelser ikke straffes vil være en skandale`. I forhold til vestlige krigsforbrytelser er en slik uttalelse på svært tynn is. Samme dag fulgte Elmar Brok (CDU) opp Röttgen som leder for utenrikskomitéen i Europa-parlamentet: `EU må nekte å gi Moskva moderne teknologi, som vi gjorde under den kalde krigen`. Rapporter på at kansler Merkel tenderer i retning av nye sanksjoner, er ubekreftet.


Sosialdemokratiske utenriksministrer fra andre EU-land, som Luxemburg og Østerrike, har derimot markert tydelig motstand mot flere sanksjoner. Sanskjons-presset får derimot støtte fra Katrin Göring-Eckardt i spissen som leder de Grønnes gruppe i forbundsdagen. 15/10 krevde hun at `den tyske regjeringen må sanksjonere mot Russlands barbariske opptreden i Syria`. Hun støtter også opprettelse av en flyforbudssone.  CDUs Brok gikk allerede da inn for massiv opprustning av opprørsstyrkene, blant annet med anti-luftskyts-raketter. 


Søvnløse netter: Framstående militær-eksperter advarer sterkt mot fortsatt eskalering, som  politikere i CDU og de Grønne krever. Leder av US Joint Chiefs of Staff, USAs generalstab, general Joseph Dunford sa følgende om sanksjoner og flyforbudssone i Syria: `Det vil gjøre det nødvendig å føre krig mot Syria og Russland, en svært avgjørende beslutning`. Og Dmitri Trenin advarer sterkt mot planer om å levere anti-luftskyts-raketter til syriske jihadister. Den russiske utenrikseksperten i Carnegies Moskva-senter sier det slik: `Syria vil da snart bli en slagmark mellom USA og Russland, særlig når stedfortredere starter angrep på sjefene`. Han tenker seg et scenario der jihadister sender raketter mot russiske bombefly eller motslag fra syriske regjeringstropper mot USA-angrep fra luften: Og når sjefene ikke bare skyter tilbake mot stedfortrederne, men også mot hverandre! Trenin har erfaring og har ikke for vane å rope  høyt om krigsfare. Nå skriver han: `Vi registrerer usedvanlig destruktive holdninger. Det må gi folk i Moskva og Washington søvnløse netter`.


I stedet vil vestlige medier i økende grad behandle `Putins Russland som USAs gamle fiende, på linje med Jugoslavias Slobodan Milosevics, Iraks Slobodan Hussein og Libyas Muammar Gadaffi`. Og i Øst-Europa `er det til og med folk som jubler over at US-Air Force endelig skal ta et oppgjør med russerne og vinne`. Trenin oppsummerer nøkternt: `Forestillingen om krig i Syria mellom kjernefysiske supermakter er ikke mye gjennomtenkt`.




Oversettelse og bearbeidelse,  Per Lothar Lindtner, 25/10-2016. Kilde: Dmitri Trenin, 5/10-16: The Prospect of a Superpower War in Syria is Hardly Far-Fetched/ UZ, 18/10-16. 



Syria: Repet strammes om jihadister i Aleppo, mens det pågår høylytt krangling i FN.

Syriske regjeringstropper har gjeninntatt et nytt distrikt i Aleppo i løpet av helgen, mens det pågikk høylytt krangling mellom Frankrike og Russland i FNs sikkerhetsråd der flere forslag til resolusjoner ble blokkert med veto.

Russland brukte sin vetorett til å blokkere den franske resolusjonsutkastet som krevde ensidig våpenhvile fra syriske regjeringsstyrker som kjemper for å rense Aleppo fra jihadist-krigere og deres støttespillere som har Vesten i ryggen. Russlands ambassadør Vitalij Tsjurkin: `Det er et forslag som bare betyr bortkastet tid. Derfor går vi imot det`.

Det russiske motforslaget om hjelp til sivile i Aleppo som del av en gjenopptakelse av den amerikansk-russiske våpenhvileavtalen ville ha med en felles militær aksjon mot al-Qaida-filialen `Levantens erobringsfront`, LCF, ble også nedstemt.

Under FN-debatten anklaget Syrias ambassadør, Bashar al-Jaafari, Frankrike for å ønske seg tilbake til sine velmaktsdager som kolonimakten i Syria.

Han sa det ville være bedre om Paris og andre vestmakter fulgte Russlands og støttet opp om en linje som kunne avslutte krisen under Syrias egen ledelse og uten utenlandsk innblanding
9/10 gjenerobret regjeringshæren distriktet Oweija i Nord-Aleppo og løkken strammet seg ytterligere rundt jihadistene. Samtidig var Syria-regjeringen i strid med USA-støttete Ahrar as-Sham og LCF-avlegger Jund al-Aksa og gjenerobret minst 7 landsbyer i Hama-distriktet.

Det brøt ut harde kamper mellom to ekstremist-fraksjoner i sørlige del av nabo-distriktet, Idlib, i forrige uke, da førstnevnte ekstremist-gruppe jaget sistnevnte ut av flere landsbyer i forrige uke. 

9/10-16 sverget Jund al-Aqsa sverget troskap til Ahrar-Shams allierte LCF i et forsøk på å etablere våpenhvile før regjeringen kaster alle gruppene helt ut av Hama-provinsen.

Fredag kveld klarte innbyggere i Damaskus-forstaden Hamah å drive Free Syrian Army-krigere ut av fra byen.

Per Lothar Lindtner, 11/10-2016. Kilde: Morning Star/CP of Britain, James Tweedie, 10/10.


USA avbryter samtaler med Russland: Manglende avstand mellom USA og jihadistene.

`Inntil videre er direkte samtaler med Russland om våpenhvile i Syria lagt på is. Moskva følger ikke opp sine forpliktelser`, sa USAs UD, 4/10-16. US-regjeringen beklaget at det ikke var oppnådd enighet om ny våpenhvile i omstridte Aleppo. I Brüssel forklarte John Kerry, US-utenriksminister at USA satser på å få slutt på fiendtlighetene i landet. En del av det er etablering av flyforbud for det syriske og russiske flyvåpen. Kerry anklaget Russland for å være uansvarlig ved å støtte den syriske president Bashar al-Assad. 


 USAs utenriksminister John Kerry på tirsdag, 4/10, i Brüssel under et foredrag om `transatlantiske forbindelser` i ballsalen Concert Noble. Foto: Francois Lenoir/ Reuters. 


Regjeringen i Moskva ga derimot USA skyld i at forhandlingene strandet: `Deres beslutning viser at Obama-regjeringen ikke klarer å oppfylle de avgjørende betingelsene for samarbeid med oss for å avlutte Syria-konflikten. USA ville aldri legge et alvorlig press på jihadistene i Fatah al-Sjam-fronten (tidligere al-Nusra)`, het det i uttalelsen fra russisk UD.


`Det har festet seg inntrykk av at Washington i sine bestrebelser på regime-skifte i Syria har inngått en pakt med djevelen`, fortsatte uttalelsen. Moskvas FN-ambassadør Vitali Tsjurkin sa likevel i New York at `han håpet på at samarbeidet i Syria-konflikten snart ville komme på skinner igjen. Russland holder fast på sine målsettinger i Midtøsten: `Hovedmålet vårt i denne delen av verden er å fortrenge alle terroristene`. 
 

FNs generalsekretær Ban Ki-moon krevde at begge sider må vende tilbake til samtalene. `Jeg vil presse dem alvorlig for å ta opp igjen forhandlingene, for at kamphandlingene skal kunne utsettes`, sa Ban 4/10 til journalister i EU-parlamentet, Strasbourg. Dette er forutsetning for leveranser av nødhjelp for å redde sivile liv.


Per Lothar Lindtner, 9/10-2016. Kilde: dpa/Reuters/JW, 5/10-16. 



Intro:
Når sannheten langsomt framtrer, blir lyset over våre norske statsledere stadig grellere. Slik har det pågått siden Libya-krigen i 2011, da de opptrådte som beste bombere i Nato-klassen uten at grasrota i Norge visste noe. Skjult støtte til USAs islamske terrorister i Midtøsten har pågått samtidig som et norsk rettsapparat har vært på jakt etter `radikaliserte ungdommer` som i villfarelse over dobbeltmoralen kun har fulgt den ene siden ved å stille sine liv til disposisjon i `en hellig krig mot Assadister og sekulære motstandere av et nytt sjaria-kalifat. Intervjuet til Todenhöfer avslører det daglige tåkepratet i diverse ekspertpanel om hva som egentlig foregår på grasrotnivå i Syria akkurat nå.   


 Todenhöfer i samtale med kommandøren for al-Qaida-filialen `Jabhat al-Nusra`. Foto: Frederic Todenhöfer.

Per Lothar Lindtner, for Friheten og Radio Arbeidet, 1/10-2016. Kilde: Kölner Stadt-Anzeiger via Derimot.no


Al-Qaida-leder i Aleppo: - USA støtter oss!

Det var 7. tur for min sønn og meg inn i borgerkrigsherjete Syria. Vi ble der i 13 dager. Ord kan neppe beskrive omfanget av skadene og lidelsene på begge sider. Vi intervjuet en leder i  Al-Qaida-grenen `Jabhat al-Nusra`.  Abu al-Ezz fortalte åpent om hvordan de blir finansiert av Saudi-Arabia, Qatar og Kuwait. Vi har vært i stand til å sjekke mannens identitet, og vet nesten alt om han.


 Jürgen Todenhöfer i samtale med IS-kriger, i et IS-område


Intervju i et steinbrudd i Aleppo: Intervjuet ble ordnet av en opprører fra Aleppo. Jeg har hatt kontakt med syriske opprørere i flere år. Intervjuet fant sted i et steinbrudd ved Aleppo, med god oversikt - og på direkte skuddhold fra Jabhat al-Nusra. Kun al-Nusra-medlemmer var trygge her. Krigeren var bare delvis maskert, altså lette å identifisere. Deler av det han sa ble muntlig bekreftet kort tid etter av en mufti i Aleppo. Utsagn om mangel på interesse fra opprørere for våpenhvile og internasjonal hjelpekonvoier ble bekreftet. Også hans utsagn om planlagte militære aktiviteter i flere byer i Syria.


Abu al-Ezz (AaE) sier dette om Jabhar al-Nusra (al Qaida): Vi er del av al Qaida. Våre prinsipper er: Å slåss mot umoral, for renhet og sikkerhet. Det vi gjør og måten vi gjør det på er endret.  Israel støtter oss nå, for eksempel, fordi Israel er i krig med Syria og Hizbollah.


USA har også endret sin oppfatning om oss.  Opprinnelig var IS og vi én gruppe. Men IS ble bare brukt i de store landenes interesse, som USA, av politiske årsaker, og fjernet seg fra våre prinsipper. Vi ser klart at deres ledere jobber med hemmelig etterretning. Vi, Jabhat al-Nusra, har våre egne metoder. Tidligere var de med oss. De støttet oss.


Vårt mål er å styrte det diktatoriske regimet, det tyranniske regimet, regimet til de frafalne. Vårt mål er å seire, som den store arabiske militær-lederen Khaled ibn al-Walid gjorde da Damaskus ble erobret i år 634. Først erobrer vi den arabiske verden og så Europa.


 Jürgen Todenhöfers intervju med opprørslederen Abu al-Ezz.

Th (Todenhöfer): Hvordan er forholdet mellom dere og De Forente Stater? Støtter USA opprørerne?


AaE:  Ja. USA støtter opposisjonen, men ikke direkte. De støtter land som støtter oss, men vi er ennå ikke fornøyd med støtten. De skulle ha gitt oss svært avanserte våpen. Vi har vunnet seire takket være Tow-raketter (mest brukte panserbrytende missiler). Disse rakettene førte til at vi kom i balanse med regimet. Vi fikk tanks fra Libya via Tyrkia. Vi fikk også flere `BMs`; bæreraketter. Regimet overgår oss bare med sine kampfly, raketter og utskytingsramper. Vi erobret noen av disse utskytingsrampene, og en stor del av dem kom fra utlandet. Men det er ved hjelp av de amerikanske `TOW` at vi nå har situasjonen under kontroll i noen områder.


 Her skytes ut en TOW-rakett. Et meget avansert og dyrt våpen, produsert i USA. .


Th:Hvem leverte USA disse rakettene til før de kom til dere? Ble disse rakettene først gitt Den Frie Syriske Hæren av USA, og derfra til dere?


AaE: Nei, rakettene ble levert direkte til oss, via en bestemt gruppe. Da `veien` ble stengt og vi ble beleiret, hadde vi offiserer her fra Tyrkia, Qatar, Saudi-Arabia, Israel og USA.


Th: Hva gjorde disse offiserene?


AaE: De var eksperter! Eksperter i å bruke satellitter, raketter, rekognosering og overvåking i luften…..


Th: Var det også amerikanske offiserer?


AaE: Ja, det var eksperter fra flere land.


Th: Inkludert amerikanere?


AaE: Ja, amerikanerne er på vår side, men ikke slik de bør være. De sier for eksempel at vi må ta til fange og knuse `bataljon 47`. Saudi-Arabia ga oss 500 millioner syriske pund. For å ta `al-Muslimiya-infanteriskolen`. For noen år siden fikk vi 1,5 millioner kuwaitiske dinarer fra Kuwait, og fra Saudi-Arabia 5 millioner US-dollar.


Th: Fra regjeringene eller fra privatpersoner?


AaE: Fra regjeringene.


Th: Kampen er vanskelig, regimet er sterkt og har støtte fra Russland …?


AaE:Vi kjemper til regimet faller. Vi vil bekjempe Russland og Vesten, for Vesten står ikke  på vår side. Vesten sender oss bare mujahedin. De passer inn i Vestens krig. Hvorfor støtter ikke Vesten oss skikkelig? Vi har mange krigere fra Tyskland, Frankrike, UK, USA og andre vestlige land.


Th: Dere har mange stridende fra Europa i Aleppo ved `al-Nusra`-fronten»?


AaE: Mange, mange, mange.


Th: Hvor mange?


AaE: Mange.


Th: Hva tenker der om våpenhvilen?


AaE: Vi anerkjenner den ikke, men omgrupperer. Om kort tid kommer vårt overveldende angrep mot regimet. Vi har omorganisert våre væpnete styrker i Homs, Aleppo, Idlib og Hama.


Th: Dere ønsker ikke de 40 lastebilene med hjelpesendinger som skal til Øst-Aleppo?


AaE: Vi stiller krav. Så lenge regimet har posisjoner langs Castello-veien, i al-Malah og i de nordlige områdene, vil vi ikke la disse lastebilene passere. Regimet må trekke seg ut av alle områder hvis vi vil la lastebilene passere. Hvis en lastebil kommer inn til tross for dette vil vi arrestere sjåføren.


Th: Hvorfor trakk noen av gruppene deres 1km eller 500 meter vekk fra Castello-veien?


AaE: Regimet brukte svært avanserte våpen mot oss. Vi fikk tilbakeslag. Det var derfor vi tok en stille og rolig retrett for å komme oss til hektene og angripe på ny. Men dette angrepet må føre til regimets fall.


Th: Så det var et triks, en militær taktikk?


AaE: Ja, det var militær taktikk.


Th: Var målet for taktikken å motta mat eller å omgruppere de stridende?


AaE:  Vi var ikke enige i våpenhvilen.


Th: Gjelder dette kun for al-Nusra-fronten men også for alle de andre gruppene og resten av deres allierte?


AaE: Det gjelder alle våre integrerte grupper som er våre allierte.


Th: Islamsk front, islamsk hær?


AaE: De er alle med oss. Alle er vi i al-Nusra-fronten. Det er dannet en gruppe som kaller seg `islamsk hær` eller `Fatah al-Sjam`. Hver gruppe har sitt eget navn, men vi har den samme tro.  Felles-navnet er al-Nusrah-fronten. 1 person har for eksempel 2000 stridende under seg. Så danner han en ny gruppe med dem og kaller den `Ahrar al-Sjam`. Brødre som tror, tenker og har samme mål er alle identiske med al-Nusrah-fronten.


Th: Er dette bare din personlige mening, men også meningen til de høyere opp i systemet?


AaE: Det er den generelle meningen. Men om noen kommer til deg og gjør deg til en moderat soldat og tilbyr deg mat og drikke, vil du ta imot det eller ikke?


Th: 450 000 er blitt drept i denne krigen. Jeg har vært i Aleppo og i Homs. Mye er ødelagt. Om krigen fortsetter, blir hele landet ødelagt. Millioner vil dø... I Tyskland hadde vi ’30-årskrig` på 1600-tallet…


AaE: Vi har til nå bare 5 år med krig, til sammenlikning er det kort!

30-årskrigen (1618-1648) foregikk i Sentral-Europa. Tyskland ble særlig hardt rammet. Det var en av de mest ødeleggende krigene i denne verdensdelen. Bildet over viser Sveriges kong Gustav II Adolf.


Th: Ville dere akseptere en fra Assad-regimet i en overgangsregjering?


AaE: Vi godtar ingen fra Assad-regimet eller noen fra Den Frie Syriske Hæren, de som kaller seg moderate. Vårt mål er å styrte regimet og grunnlegge en islamsk stat etter islamsk sharia.


Th: Folket i Aloush som reiste til Genéve-forhandlinger, aksepterte en overgangsregjering?


AaE: Det finnes syriske leiesoldater. Aloush kjemper med al-Nusrah-fronten. De gruppene som holder til i Tyrkia, der Den Frie Syriske Hæren ble dannet, har tidligere vært med i al-Nusrah-fronten. Disse menneskene er svak. De har fått masse penger, de har solgte seg. De må følge ordrene de får fra sine sponsorer.


Th: `Islamsk hær` og `Islamsk Front` forhandlet i Genéve?


AaE: Fordi lederne deres er Vestens marionetter. De er betalt og mottar råd fra hemmelige tjenester i Vesten og hemmelige tjenester i Gulf-statene for å tjene målene til disse statene. Vi har de fremste observasjonspostene til sjeik Said-området. De er under vår kontroll. Bak disse husene og al-Majbal er det regime-soldater. Våre væpnet styrker står 200 meter herfra….


Jürgen Todenhöfer, Kölner Stadt-Anzeiger, 26/9-16. Kilde: Derimot.no, oversatt av Ingunn Kvil Gamst til norsk, 1/10-2016.




Russia Today, 1/10-2016:Direkte USA-aggresjon mot Damaskus forrykker alt i Midtøsten.


 File Photo: Innbyggere i Midan, et kristent distrikt i Aleppo,  truffet av bombe-kastere. Mikhail Alayeddin/ Sputnik.


`Hvis USA lanserer en militær aksjon for å presse Syrias regjering, vil det ytterligere bryte ned landet og ha en enormt negativ konsekvens på lang sikt for hele regionen` advarer Maria Zakharov, talsperson for russisk UD.


`Hvis USA går til direkte aggresjon mot Damaskus og den syriske hæren, vil det forrykke alle forhold, ikke bare i landet, men i hele regionen`,  sier Maria Zakharova sa under et talkshow som blir sendt lørdag kveld, ifølge RIA.


`Uten en regjering i Damaskus, vil det bli et maktvakuum i Syria. Det vil fylles av `såkalte moderate som faktisk ikke er moderate, men kun terrorister av alle avskygninger, og det blir ingen diplomatiske løsninger med dem`, forutså den russiske diplomaten. 


`Og senere blir alt enda verre, akkurat som det utviklet seg i Irak. Vi vet at Saddam Husseins irakiske hær ble grunnlaget for den islamske staten. Alt det som både koalisjonen og Russland nå bekjemper, stammer derfra`, fortsatte Zakharova.


Russland og USA anklager hverandre for sammenbruddet i den våpenhvilen som ble inngått i forrige måned, men som mislyktes. USA sier at Moskva ikke gjorde nok for å vinne tillit hos opprørsstyrkene og for å hindre regjeringen i Syrias president Bashar Assad i å angripe sine motstandere. Russland sier Washington er ute av stand til å skille 'moderate` opprørerne fra terroristgrupper og holde dem i sjakk for at våpenhvilen skal kunne holde.


USA har aldri hatt plan A for Syria. `Vesten er skyld i krisa`, sier Syrias utsending til RT.


Med sammenbruddet av avtalen, lanserte den syriske regjeringen en offensiv mot opprørs-kontrollerte områder i Aleppo, en by delt mellom den syriske hæren og dusinvis av væpnede grupper, inkludert al-Qaida-grenen al-Nuṣrah-fronten.


USA erkjente ikke at de ikke hadde utfordret al-Nusrah-fronten i månedsvis fordi terroristene var blandet sammen med `moderate` og sivilbefolkningen. Samtidig anklaget amerikanerne Moskva og Damaskus for krigsforbrytelser ved å henvise til sivile dødsfall, forårsaket av nye  kamphandlinger i Aleppo.


Russland er bekymret fordi USA bevisst har skånet al-Nuṣrah-fronten fra militær-aksjoner fra Russland og Syria i håp om at terroristgruppen kan slå ut den syriske regjeringen. 1/10-2016.

Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 2/10-2016

 

 

 

USA skjermer al-Nusra for en plan B for opprinnelig plan om regime-skifte iSyria!


 Sergei Lavrov i intervju med BBC: USA fortsetter å holde på jihadist-gruppen al-Nusrah i en plan B, for muligens å styrte Syrias president Assad.


Lavrov sa til BBC at volden øker i Syria, også i Aleppo. Han sa også at Washington ennå ikke har fulgt opp løftet de ga om å overtale opprørere, som USA støtter direkte til å skille seg fra Jabhat al-Nusra-jihadistene. Russlands utenriksminister sa at grunnen kan være at Washington har `regime-skifte` i Syria øverst på agendaen: »Fortsatt og trass i mange gjentatte løfter og forpliktelser, er de ute av stand til eller ikke villig til å innfri forpliktelsene i fredsavtalen, og vi har stadig flere grunner til å tro at planen, helt fra starten av har vært å skjerme al-Nusra og å holde den i fred for plan B eller fase 2, når de mener at tiden er inne til å skifte regimet`.


IS & Al-Nusrah er ikke i Damaskus: Det viktigste resultatet av russernes innsats i Syria.


 IS & Al-Nusrah er ute av Damaskus: Viktigste resultat av russisk  innsats i Syria.


Å skille ut såkalte `moderate` anti-regjerings-styrker fra terrorgrupper er en av hjørnesteinene i fredsavtalen for Syria, mellom Russland og USA.


Lavrovs uttalelse kom på 1-årsdagen for Russlands anti-IS-fly-kampanje, som var et resultat av en anmodning fra president Assad. 25/9-16 kalte USAs FN-utsending, Samantha Power, Russlands handlinger i Syria for `barbari`, men Lavrov sier at den retorikken er uakseptabel. På spørsmål om påståtte sivile tap, forårsaket av russiske slag mot Aleppo, sa Lavrov at det ikke fantes meningsfulle bevis for det.

`Vi bruker ikke ammunisjon som er forbudt av FN`, la Lavrov til. I tillegg bemerket han at Vesten, inklusivt USA, forblir tause når terroristene får nye våpen-forsyninger under den humanitære pausen, som er avtalt mellom Moskva og Washington: `Hvert gang har disse pausene blitt brukt av Nusra til å få inn nye krigere fra utlandet, mer ammunisjon og flere våpen`, sa Lavrov.


Forverringen av situasjonen i Aleppo var i sentrum for Lavrovs telefonsamtale med USAs utenriksminister Kerry, fredag 30/9, ifølge russisk UD. Under samtalen ba Kerry Russland om å stanse de pågående anti-terror-slagene i Aleppo for en re-aktivere våpenhvile-avtalen der. Lavrov sa da at `det er militante, kontrollert av al Nusra, som svekker freden. Terroristene skjermer seg ved å blande seg med andre væpnete grupper for ikke å bli angrepet`. Lavrov understreket at Washington må gjøre mer for å overtale moderate krefter til å komme seg unna ethvert samarbeid med jihadister. `Likevel er Russland fortsatt åpen for dialog med US rundt alle hovedspørsmål for å løse den syriske krisen`, la Lavrov til.


Lavrov:Russland legger fram alle bevis rundt angrepet på hjelpe-konvoien og ønsker en  uavhengig gransking nå!

USA virker mindre villig til å finne løsninger etter at USAs UDs talsperson, Mark Toner, sa at `landet hans er på randen av å bryte samarbeidet med Russland om Syria`.


Aleppo er fortsatt et av de viktigste eksemplene på sivile lidelser i Syria-krigen. FN anslår at 250.000 har behov for grunnleggende hjelp som medisin og vann. Humanitær hjelp til Aleppo var del av avtalen mellom utenriksminister Lavrov og hans amerikanske kollega John Kerry.


 Lavrov: Russland legger fram alle bevis fra angrepet på hjelpe-konvoien og ønsker uavhengig gransking nå!


Men våpenhvilen fikk et kraftig tilbakeslag da en FN-støttet hjelpekonvoi ble angrepet bare 10 dager senere av ukjente gjerningsmenn, og etterlot 21 mennesker døde.


I samtalen med BBC sa Lavrov at `det er `bevis` på at angrepet involverte russiske militære`. Som offisiell russisk representant sa han at han `ønsker å se bevisene`, men la til at en burde vente på resultatene av FNs etterforskning.


I tillegg til den fastlåste situasjonen i Syria, ble Lavrov spurt ut om Russlands påståtte rolle i MH17-krasjet over Øst-Ukraina, 17/7-2014. Han ble spurt om han ville be om unnskyldning for nedskyting av MH17 etter at den nederlandsk-ledete internasjonale etterforskningen fant ut at rakett-systemet som rammet flyet angivelig ble transportert inn fra Russland.


Lavrov sa at etterforskningen fortsatt pågår og at Russland har gitt all relevant informasjon til det internasjonale teamet: `Under presentasjonen av resultatene 28/9 ble ikke noen offisielle russere direkte implisert av de nederlandsk-ledete spesialistene, men bare at de hadde en liste på om lag 100 mistenkte gjerningsmenn uten å avsløre deres nasjonalitet`.  



 Antiwar 1: 30/9-2016: Russland: USA-våpen til syriske opprørere er `kontraproduktive`. Russisk forsvarministerium: USA bryter løsftet om å skille Nusrah-fronten fra `moderate`. 


Russlands vise-utenriksminister, Mikhail Bogdanov, advarte mot US-planer om å væpne syriske opprørere med skulder-missiler.

Bogdanov sa `det var absolutt kontraproduktivt og at de opprørerne, USA støtter, kan sammenliknes med dem som sto bak 11. september-angrepet mot USA i 2001. USA har snakket om å sende inn et stort antall nye våpen til Syria, først og femst for å ramme Russland for angrepene mot Aleppo`. 


 USA har offisielt ikke sendt denne typen anti-luftskyts til opprørerne ennå, men CIA har trolig mulighet for å få til slike leveranser, finansiert via Saudi Arabia.


Der er mange åpenbare risiki med en slik strategi, også fordi våpen som sendes til opprørere som er `renvasket som ikke-al-Qaida` har tendens til å bli spredt rundt til allierte som ikke er `renvasket`, ja til og med til USA-fiendtlige. Når US-koalisjonens fly angriper Syria, kan slike missiler like sannsynlig brukes mot dem som mot russerne.


Utenriksminister Lavrov var svært kritisk til den US-amerikanske retorikken etter at våpen-hvilen kollapset i uke 38: `USA har ikke oppfylt løftet om å skille ut al-Nusra-fronten fra `moderate` opprørere, som skulle muliggjøre felles russisk-amerikansk kamp mot IS. De ble aldri skilt fra hverandre og USA diskuterte aldri koordinerte angrep med Russland. Istedet kom bare fordømmelser av Russland`.

Etter at våpenhvilen kollapset, gikk dermed Russland tilbake til ensidige kamp mot Al-Qaida-jihadistene.


Antiwar 2, 30/9-16 Harde kamper i Aleppo, Syria: Moststridende seiersmeldinger: Al-Qaida-filialen, Nusra-fronten, hevder de har kastet regjeringsstyrker ut av sentralt område. 

Harde kampene meldes hele dagen i sentrum og nord-Aleppo. De har pågått i en uke som har opplevd de mest dødelige kampene i hele borgerkrigen, fordi Syrias regjeringshær har som mål å gjeninnta den østlige delen av byen fra al-Qaida-gruppen al-Nusra-fronten.

Tidligere i uken tok regjerings hæren et sentralt område og også noen områder i byens nordlige utkanter. Nøyaktig hva som ble oppnådd 30/9 kan diskuteres, for begge sider hevder de har seiret.

Kampene er konsentrert om nord-Aleppo-distriktet Suleiman al-Halabi, like ved den sentrale bydelen, som ble tatt tidligere i uken. Regjeringsstyrkene hevder de har vesentlige framgang,  men Nusra-fronten sa de hadde kastet ut igjen soldatene samme kveld. Begge parter utvekslet anklager om hvem som har ødelagt vannforsyningen. Nusra sa det var et luftangrep, mens regjeringstroppene sa det skyldte opprørs-bombing. De sa også at Nusra-bombingen tok livet av 15 sivile i al-Midan-distriktet.
  

Antiwar 3, 30/9-2016: Russland sender inn flere fly til sin base i Syria ifølge en rapport.

Ifølge russiske Izvestia er et stort antall nye kampfly overført til Syria. De skal operere fra Hmeimin-basen ved Latakia.

Forsvarsministeriet må først bekrefte den nye våpenleveransen, som vil inkludere mer avanserte fly. Dette viser eskalering av kampene om Aleppo og russisk ønske om flere styrker inn i området så lenge USA truer uspesifisert med `ikke-diplomatiske` aksjoner fordi russerne fortsetter å støtte kampen mot al-Nusra-fronten i Aleppo.


Russland har allerede mange fly i Syria, men flere av de mest avanserte flyene har vansker med å operere fra rullebaner i Syria. Det har tvunget dem til å fly fra sør-Russland og i en kort periode fra en flybase i Iran, selv om Iran stanset det som følge av diplomatisk press.   



Etter at våpenhvilen kollapset i Syria har russiske militær-apparatet økt hjelpen til den syriske regjeringen, særlig i forbindelse med kampen mot IS og al-Nusra. De har også uttalt seg svært negativt om USAs krav om å stanse angrepene og sette flyene på bakken ved å understreke at USA er en viktig årsak til at våpenhvilen ble mislykket.


Jason Ditz, 30/9-2016. Oversettelse, bearbeidelse, Per Lothar Lindtner, 2/10-2016. 

9.300 drepte i flyangrep det siste året

Ifølge eksilgruppen Syrian Observatory for Human Rights er over 9 300 personer drept i russiske flyangrep. 3 800 var sivile. Tallet inkluderer også mer enn 5 500 opprørere, blant dem 2 700 jihadister fra IS og rundt 2 800 krigere fra en rekke opprørsgrupper eller USA-ledede militsgrupper.

SOHR baserer sitt anslag på rapporter fra et nettverk av kilder og aktivister inne i det krigsherjede landet. Minst 20 000 sivile er blitt såret i russiske luftangrep i følge eksilgruppen melder NTB i Dagsavisen 1. oktober 2016.

Det framgår ikke av NTB-meldingen at SOHR oppgir hvor mange sivile eller hvor mange syriske soldater som er drept av de land som oppererer i Syria i strid med folkeretten.


Meldinger fra Russia Today, 20/9-16: Annen overskrift med bilde: Militante innleder et nytt angrep på Aleppo, en `storoffensiv` mot regjeringen. Russiske kamera-overvåkere av våpenhvilen tvinges i dekning.


Uten at noen er funnet skyldige i et antatt luftangrep på en humanitær konvoi, vest for Aleppo, som drepte flere frivillige medarbeidere i Røde Halvmåne, var USAs UD svært raske med å rette en rasende kritikk av Damaskus og Moskva for angrepet.


En felles humanitær konvoi fra FN og Syrias Røde Halvmåne, SARC, med 31 trailere med nød-hjelp ble bombet i 5 antatte flyangrep mens de holdt på med å lesse utstyr i den syriske byen Urm al-Kubra.

Minst 18 kjøretøy ble truffet, ifølge FN. `Som resultat av angrepet ble leder for hjelpeaksjonen og flere medarbeidere alvorlig skadet`, forteller vitne til Reuters. Konvoien hadde humanitær hjelp til omlag 78 000 sivile da den ble fastlåst i byen, midt blant krigførende parter. Mens ingen har påtatt seg ansvaret for angrepet, var opprørsgrupper raskt ute med anklager og sa at `enten syriske eller russiske fly sto bak det katastrofale angrepet`.


En uttalelse fra US-UDs talsperson, John Kirby, sa at USA var `rasende` på angrepet uten å kritisere et spesielt land, men ved å legge til at `konvoi-ruten var kjent for Syrias regjering og Russland`. Likevel ble hjelpearbeidere drept under arbeidet med å få fram hjelp til syrere i nød: `USA vil ta saken opp direkte. Utfra en så grusom krenkelse av avtalen om å dempe voldshandlinger, må vi revurdere framtidig samarbeid med Russland`. Det er motstridende rapporter om antallet drepte. Ifølge Elhadj As Sy, generalsekretær i det internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne, ble 14 frivillige fra en syrisk avdeling av Røde Halvmåne ofre for angrepet. FN kunne ikke oppgi et nøyaktig antall, men meldte om `flere` drepte.
 

FNs generalsekretær i humanitære spørsmål, Stephen O Brien, omtalte flyangrepet som så kynisk at det `ikke kan unnskyldes, for konvoien var merket humanitær og det var informert om at den skulle bringe fram hjelp til alle sider i konflikten`: I tillegg meldte O Brien at et varelager og en helseklinikk var skadet. Han ba også om `øyeblikkelig uavhengig og upartisk gransking` av hendelsen: `Viser det seg å ha vært et angrep med overlegg, er det en alvorlig  krenkelse av internasjonale humanitære lover`.


FNs spesialutsending i Syria, Staffan de Mistura, har fordømt angrepet på konvoien. Den var resultat av `en lang prosess med tillatelser og forberedelser for å få fram hjelp`: `Vi er opprørt over angrepet`, sa han i en uttalelse, til Reuters gjennom sin talsperson i Genéve.


Angrepet kom parallelt med økt press fra al-Nusra mot regjerings-stillinger og bolig-områder i sør-vest-Aleppo, 19/9, med bruk av tanks, raketter -og  granat-kastere. En ny storoffensiv mot Assad-akademiet i Aleppo, skadet bygningen og tvang russiske kamera-overvåkere til å avslutte sin jobb for å se til at våpenhvilen holdes.      

Bilde av John F. Kerry, USAs utenriksminister, med undertekst: `Vi beklager angrepet på den syriske arméen, men Assad fortsetter å bombe blindt`. 


Tidligere meldte Syria-regjeringen at den må bryte våpenhvilen, som USA og Russland ble enig om tidligere i september: `Vedvarende brudd på våpenhvilen fra opprørere som ikke følger opp noen av punktene i avtalen, gjør det umulig å opprettholde den`.


I etterdønningene etter angrepet vil Washington og Moskva innkalle til møte mandag eller tirsdag for å drøfte implikasjoner av det som har skjedd i fredsprosessen. `Vi vil ha møte med russerne på høyt nivå for å prøve å få fornuftige utspill fra dem om hvilken retning avtalen om våpenhvile kan få herfra`, sa en anonym US-amerikansk kilde til nyhets-byrådet Sputnik. `Det som skjedde i dag har påført innsatsen for fred i Syria et alvorlig slag`, sa samme kilde. 
     

Bilde: Russisk militær-kilde:Syrias regjering er den eneste som overvåker våpenhvilen, mens militante opprørere forbereder ny offensiv mot Aleppo:


Samtidig har Frankrike bedt om gjenopptakelse av våpenhvilen så fort som mulig, mens den fordømmer angrepet: `Frankrike fordømmer skarpt ødeleggelsen av konvoien til Syria og drap av personalet`, sa Romain Nadal, talsperson fra fransk UD, ifølge Reuters: `Dette illustrerer nødvendigheten av våpenhvile`, understreker han.


Angrepet fører også til mer usikkkerhet rundt siste Russland-USA-våpenhvile-avtale, like etter en US-ledet koalisjon bombet og drepte 62 syriske regjeringsstyrker ved Deir ez-Zor og skadet over 100. Angrepet ble beskrevet av russisk forsvarsministerium som `en alvorlig og brutal aggresjon, som gjorde det lettere for IS-styrker å erobre stillinger i området`.


I tillegg til US-styrker deltok UK, Australia og Danmark i angrepet, som ble ledet av 2 F-16-fly og 2 A-10-supporter-fly.


Mens koalisjonens undersøkelser av angrepet fortsetter, sa general-major, Igor Konsjenkov, talsperson i det russiske forsvarsministeriet at `det sannsynligvis skyldes feile koordinater og er en direkte konsekvens av USAs sta uvilje til å koordinere aksjoner mot terror-gruppene i Syria med Russland`.


Bilde: Syria erklærer slutt på våpenhvilen. USA vil ha klarering fra Russland.


`En av de farligste jobbene i verden`: Mens angrepet mot Røde Halvmånes frivillige ved Aleppo kan kaste tvil om muligheten for en langvarig våpenhvile i Syria, sa folk fra Røde Halvmåne /Røde Kors at de lenge har bedt om ekstra beskyttelse for hjelpearbeidet. Stephen Ryan, koordinator for de to organisasjonene, sa at `flere 10-talls frivillige er drept siden den militære konflikten ble eskalert i Syria`.

`Før de tragiske nyhetene om angrepet på konvoien kom andre nyheter som indikerer at det har vært tap av liv i den samme Røde Halvmåne-stasjonen ved Aleppo. Allerde nå vet vi at  53 frivillige er drept i løpet av de siste 5 år. Det er en utfordrende jobb de har; muligens en av de farligste i verden`, sier Ryan til Russia Today: `Mens organisasjonens daglige innsats ikke er ofte i fokus, står de frivillige i konstant fare for å bli drept. Hver morgen sørger vi i Røde Halvmåne for å hjelpe mellom 4,5 og 5 millioner mennesker. Ofte skjer det uten å bli lagt merke til, men hver dag vi er ute for å hjelpe med mat, lindring og medisin, er det egentlig en stor psyko-sosial hjelp vi utfører. I Aleppos humanitære situasjon, som preges av lang kamp mot jihadister i Syria, er det ekstremt vanskelig å nå fram til folk i noen av nabolagene`. Ryan gjentar flere ganger: `Det er avgjørende for oss å hjelpe menneskene i de beleirete områdene`.


`Verken Røde Kors eller Røde Halvmåne tar side eller spekulere i hvem som har skyld i hva`, sier Ryan samtidig: `Røde Kors /Røde Halvmåne har 150 års erfaring med ikke å blande seg inn i konfliktene. Vårt fokus vil alltid være å få fram humanitær hjelp`.


20/9-16:. Uttalelse fra russisk forsvarsdepartement: Russiske eller syriske fly angrep ikke FN-konvoien i Aleppo:


`Verken russiske eller syriske er innblandet i angrep mot hjelpekonvoien på vei til Aleppo`, sies det fra det russiske forsvarsdepartementet, som la til at `Bare de militante har kontroll med det området, kjenner eksakt lokalisering av konvoien`. Igor Konasjenkov, talsperson for forsvarsdepartementet, sa 20/9: `Russiske og syriske jagerfly angrep ikke FNs humanitære hjelpekonvoi, sørvest for Aleppo`.


Det russiske hjelpesenteret sa det hadde brukt droner for å følge konvoien fordi den gikk gjennom et område, kontrollert av opprørere, men kunne bare følge den fram til et bestemt punkt på veien.  

`Kl. 13.40, Moskva-tid, (kl 10.40 GMT) kom konvoien til det bestemmelsesstedet. Den russiske siden overvåket ikke konvoien deretter. Derfra var ruten bare kjent av militante opprørere i dette området`, sa Konasjenkov og la til at forsvarsministeriet hadde sett på video-bilder fra angreps-scenen og ikke hadde funnet tegn på at konvoien ble rammet av bomber eller  angrep fra luften: `Vi har studert videoer fra stedet der hendelsen fant sted nøye og så ingen tegn på at konvoien var truffet av noen form for ammunisjon. Der er ingen krater, mens kjøretøyenes chassiser er intakte og de er ikke alvorlig skadet, noe som ville vært tilfelle ved et flyangrep. Alt fotografier på videoen viser er at konvoien tok fyr, som av merkelige grunner skjer parallelt med at de militante startet en storoffensiv mot Aleppo`, avsluttet Konasjenkov.


Røde Kors sa at minst 20 sivile og en hjelpearbeider ble drept etter det organisasjonen trodde var et luftangrep mot konvoien på 31 kjøretøy.
 

Jeg trekker ikke bastante konklusjoner om angrepene på Røde Halvmåne, FN-konvoi og helse-stasjon, som NRK og andre hovedstrøms-medier melder i dag, men er opptatt av at også denne versjonen skal fram, Per Lothar Lindtner, 21/9-2016.

Overfallet på Jarabulus i Nord-Syria:

Med støtte fra islamske terrorgrupper har Tyrkias  AKP-regjering innledet et militært angrep på den syriske grensebyen, Jarubulus, få mil vest for Kobane.

Angrepet startet 23/8-16 som operasjonen `Eufrat-skjoldet`: Etter hundrevis av artilleri -og rakettangrep fra Tyrkias bruhode Karkamis mot Syrias grenseby Jarubulus brøt tyrkiske anleggsmaskiner med støtte fra tyrkiske spesialenheter gjennom Syrias grense-sperringer. 2 timer senere startet luftangrep mot syrisk territorium. Tyrkiske tropper slo først en korridor i retning byen som til nå har vært kontrollert av `den islamske staten`, IS. Så gikk syrere, alliert med Tyrkia, ut fra sine egne etablerte bruhoder på tyrkisk jord inn i Jarubulus. 





Aggresjon i strid med folkeretten: Tyrkiske tropper på marsj inn i Syria, 23/8.  Foto: Reuters/Stringer.


Tyrkias autoritære president Recep Tayyip Erdogan presenterte aggresjonen som om målet for angrepskrigen var å drive flere terrorgrupper vekk fra grenseområdet. `Truslene fra disse gruppene skal en gang for alle elimineres`, het det offisielt om operasjonen. Helt klart er det her snakk om den demokratiske kurder-militsen YPG og IS: `Tyrkia vil nekjempe terror-elementer, ha fram humanitær hjelp og hindre nye bølger av flyktninger`, melder det statlige tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu.


Det er klart at det militære slaget først og fremst rettes mot kurdiske styrker i Nord-Syria, nærmere bestemt Rojava, som like før hadde fordrevet IS fra byen Manbij, sammen med lokale arabiske grupper, 35 km sørvest for Jarabulus. Tyrkias regjering har aldri tidligere  prøvd å `frigjøre` grensebyen, som har vært IS-okkupert fra 2013. Den er bare opptatt av å hindre at flere områder overtas av syriske kurdere med gode forbindelser til det `kurdiske arbeiderpartiet`, PKK. 


At Erdogans militærapparat ikke er gått til angrep på Syria for å bekjempe jihadister, viser seg allerede i koalisjonen av `moderate opprørere` som opererer som Ankaras fotsoldater: Med seg har de krigere fra jihadist-bander som `Ahrar al-Sjam` og turkmenere i `Sultan-Murad-brigadene`.Også islamistene i `Harka Nur al-Din al-Senki`, som for kort tid siden ble kjent over hele verden for å halshugge et 12 år gammelt barn for åpent kamera, deltar i innmarsjen offisielt. De fleste av Ankaras fotsoldater har et tett forhold til Tyrkias AKP-regjering og deler ønsket om `å gjøre Syria til en islamsk stat med sjaria-lov`. 


Ved å vise til øyenvitner på flukt fra Jarabulus og Manbij sier det kurdiske nyhetsbyrået ANF dessuten at `byen i stor grad overgis fra IS og andre jihadist-grupper. Noen kommentatorer snakker om en form for vaktavløsning`.


I det store spillet om Syria er utvilsomt det folkerettsstridige angrepet et vendepunkt: For det første viser USA-alliansen nå ved sin støtte til aggresjonen at den bekjemper sine angivelig tette allierte i kurdernes YPG og `de demokratiske syriske kreftene`, SDF, som ledes av YPG. For det andre vil verken Tyrkia eller jihadistene, som Tyrkia har stasjonert i Jarabulus, nøye seg med å innta denne grensebyen.


Syrias regjering har samtidig henvendt seg til FN og kalt aggresjonen `grove brudd på Syrias suverenitet`. Også talspersoner for kurderne har tatt til ordet. Aldar Khalil i den demokratiske unionen i Rojava, PYD, kalte angrepet `en krigserklæring fra Tyrkia`.

Per Lothar Lindtner, oversettelse, 25/8-2016. Kilde: JW/Peter Schaber, 25/8-2016.       




Blodig kaos i Syria:

Karin Leukefelds bok om `Syria mellom lys og mørke` får fram ofrenes opplevelser av krigshandlinger i sitt eget land, som rives fra hverandre.


Mest er det en bok om `lys og mørke`, ikke primært en analyse av den 5-årige borgerkrigen. . Midtøsten-korrespondenten i Junge Welt over flere år, har satt sammen ulike bidrag som får fram landets nyere historie fra ofrenes ståsted. 




Fra Aleppos ruiner, 26/3-2016. Foto: AbdalrhAman Ismail/Reuters.


Leukefelds historie starter for 100 år siden, da UK og Frankrike invaderte osmanner-riket som ble styrt av `den syke mann ved Bosporus`. Særlig UK egget den arabiske nasjonalismen og drev samtidig dobbeltspill. Derfor kom ikke en samlet arabisk nasjonalstat etter 1. verdens-krig, men et konglomerat av interessesfærer og koloni-territorier, som så har kjempet for sin uavhengighet.

Grensedragning mellom landene som oppsto da, tilsvarte i vesentlig grad linjer, satt på kolonimaktenes kartbord. Og folket i Syria-staten utgjorde et broget lappeteppe av etniske og religøse grupper, selv om sunni-muslimsk arabere utgjorde et flertall. 


Forfatteren får fram et levende bilde. Hun vil vise virkninger av storpolitikk på levekår for enkle innbyggere. Mange som kommer til orde hos henne, forteller sin familie-historie eller  egen historie. Slik formidles mange fakta som ikke dukker opp i vanlig historieframstilling. Overlappinger er typisk for denne sjangeren. Flere forhold er også idealisert; Syrias sosial-nasjonale SSNP- parti og grunnlegger Antoun Saadeh, som nevnes flere ganger, får kanskje ikke så positiv omtale som den fortjener i starten. .


Virkninger av opprør, kriger, militær-kupp og maktkamper på toppen beskrives. I siste instans konsolideres staten og Baath-partiets herredømme. En vedvarende militær-konflikt mellom Syria og Israel reduserer Leukefeld i vesentlig grad til kamp om vannet: Fra Golan-høydene renner bekker og elver, livsviktige for landbruket i hele regionen. Med Israels okkupasjon av Golan ble Syria avskåret fra disse vannkildene.


Boka gir lite informasjon om den økonomiske modellen under Baath-partiet. Riktignok blir det klargjort at statlig sektor en hjørnestein i Syrias økonomi, noe som kan oppfattes som sosialistisk anakronisme i den `vestlige kultur` i tider med nyliberal deregulering. President Bashar al-Assad, som i 2001 etterfulgte sin nylig avdøde far, omtaler Leukefeld anderledes enn flertallet av vestlige medier: `Assad er en liberalt innstilt fornyer med utdanning i Vesten, som har prøvd å reformere og modernisere maktapparatet han har arvet med forsiktige skritt, uten å gi opp sin egen maktposisjon`.
 

Den holdningen forklarer også Assads forsøk på å gjøre landet til knutepunkt i internasjonal oljehandel. Etter at hans første oljelednings-prosjekt fra Golf-emiratene via Syria til Tyrkia møtte russisk motstand, utviklet han et alternativt prosjekt med oljeledning fra Iran gjennom Syria. Dermed utfordret Assad ikke bare de reaksjonære Golf-emiratene, men også USA.


En annen grunn til en plutselig overgang til krig var et dypt skille i Syria mellom et mindretall av nasjonale og religiøse grupper og bybefolkningen, som tjente på moderniseringen av landet og presset på for  mer tilnærming til Vesten og så den forsiktig agerende Assad-regjeringen som et hinder på samme vei.  


Det sunni-arabiske flertallet, særlig i landområdene, opplevde lite av økonomisk oppsving og orienterte seg i retning reaksjonære kretser under innflytelse fra `muslimske brødre`. Utbrudd av en ulmende konflikt ble en logisk konsekvens. 


Dette kommer bare fram som antydninger fra Leukefeld som framstiller landets overgang fra  fungerende, relativt vellykket ny-industrialisert land med flere etniske grupper og religioner som lever fredelig sammen, til plutselig å bli et blodig kaos med stridende parter i borgerkrig som blir til dagens katastrofe.  Ut fra perspektivet til utallige ofre er det utvilsomt også det. 


Leukefeld har snakket med mange unge mennesker, som først var positive til protestene mot Assad. De så det først som start på en demokratisk fornyelse av landet. Holdningen har endret seg til nøktern resignasjon og forferdelse overfor islamske grupper som marsjerer gjennom Syria og økende innblaning fra utenlandske stormakter. Deres håp om en slutt på borgerkrigen og framgangsrik gjenoppbygging tas opp i bokas siste kapittel. Men det ser idag ut til å være en fjern framtid. 


Oversatt/bearbeidet, Per Lothar Lindtner, 25/8-16. Kilde: JW/Gerd Bedszent, 22/8-16.             

 


Døråpnere for intervensjon:

Når syriske kurdere bygger autonome strukturer i nord, havner de mellom frontene.

Strid mellom kurdiske kampgrupper og Syrias regjeringshær i Hasaka skulle stanses med en våpenhvile-avtale. Få timer senere fortsatte kampene om byen.

Syriske medier meldte at våpenhvileavtalen skulle virke fra middag, 23/8. Samme kveld var det avtalt utveksling av fanger, skadete og døde. Hovedveien mellom Hasaka og Qamishli, 80 km lenger nord, ble åpnet for trafikk. Og tilfartsveier til Syria-regjeringshærens kaserner og stillinger ble evakuert. `Russiske offiserer meklet for å oppklare uenigheter`, het det.

Ifølge framstillingen til Syrias provinsregjering har kurdiske politikrefter i Rojava, Asayiş,  overfalt Hasaka. Byen ble omringet og angrepet med artilleri og panservogner.  Regjerings-hæren satte så inn skyts mot `kilder til artilleribeskytningen og samling av væpnete enheter.` I følge en kurdisk framstilling hadde regime-lojale militser angrepet innretninger og kontroll-poster for autonomiforvaltningen. Syrias flyvåpen bombarderte boligområder.



En kriger fra de kurdiske selvforsvarsstyrkene i Hasaka, 21/8-16. Foto: Said/Reuters. 

Hvorfor er ikke syriske kurdere lenger fornøyd med avtalen de inngikk med Damaskus som fra 2013 sikret dem vidtrekkende autonomi i nordøst-syriske Hasaka-provins? Hasaka har strategisk vekt. Her er store oljekilder. Til nå har syriske kurdere betegnet oljen som `Syrias ressurser`, men tett kontakt med de syriske demokratiske kreftene i SDF, USA og Tyskland har åpenbart fått dem til å endre kurs. I starten av Syria-krigen var den demokratiske unionen, PYD i Nord-Syria, nøytral. For å beskytte seg selv og folket mot regjeringshær, islamister og andre anti-syriske kamp-grupper, ble selvforsvarskreftene, YPG og YPJ, etablert. Tilbudet om samtaler med president Assad ble avvist. Istedet bygget kurderne autonome strukturer i deler av Hasaka. I mars 2016 ble Nord-Syria erklært som kurdisk konføderasjon.

Skeptiske holdninger blant lokale arabere, sunni-muslimer og kristne nører opp om autonomi- ønsket. Kurder-diasporaen; utdrivelser fra bl.a. Tyrkia (PLL kommentar) og vestlig hjelp fra frivillige og stater forterket det. En hard kamp om Ain sl-Arab, på kurdisk kjent som Kobane, ble vunnet av YPG med militærstøtte fra USA, som ba Tyrkia om å la USA-trente kurdiske spesialstyrker og våpen fra Nord-Irak gå over grensen til Nord-Syria. Gjennom de autonome områdene i Nord-Irak har så USA og Tyskland så økt sin innflytelse blant syriske kurdere. Fra 2014 har Tyskland levert 2000 tonn våpen til Erbil; automatvåpenet G-36 (Heckler & Koch), 1 million skudd og 100 `Milan-raketter`. Vestlig Syria-aktivisme, offisielt kalt `krig mot IS-terror` står militære leiefirmaer og utenlandske spesialstyrker fra USA, Frankrike og Tyskland sammen med kurdere. USA har i mellomtiden etablert minst 2 fly-støttepunkter i Hasaka med kurdisk hjelp.  

Kurdiske angrep på Hasaka hjelper verken Syrias befolkning eller kurderne, men tjener deres vestlige sponsorer som vil svekke Assad og regjeringshæren. Militær-operasjoner fra utlandet som ikke er avtalt med regjeringen i Damaskus, bryter med folkeretten og er aggresjon mot en suveren stat. Villet eller ei, har Syria-kurdere åpnet dør og port for utenlandsk intervensjon.

JW/ Karin Leukefeld, Damaskus, 26/8-2016. Bearbeidet til norsk, Per Lothar Lindtner, 26/8-16.




Antiwar.com. F.A.Q. følger opp fredssaken hver dag. Som i valgåret også er en hovedsak i USA. Det er på tide at norske kvinner og menn stiller fred som et hovedkrav. 


USAs UD: Vi har aldri rustet opp kurderne: President Erdogan tok opp økende konflikter mellom Tyrkia og USA omkring den pågående borgerkrigen i Syria. Han sa til journalister at han konfronterte president Obama for flere måneder siden om flere våpenleveranser til Nord-Syria, den ene halvparten gikk til kurderne i Syria den andre til IS. 


Sannsynligvis var det snakk om flyslipp over Nord-Syria fra USA i oktober 2015, den første indikasjon på at IS ikke bare hadde mottatt enorme mengder våpen, men Erdogans kommentarer ga inntrykk av at det var en målrettet operasjon for å ruste opp IS.


USAs UD insisterte i sitt svar på at de aldri hadde væpnet syriske kurdere. Det er god grunn til å notere seg at de totalt ignorerte den mye verre anklagen om at de hadde forsynt IS med våpen og heller ikke sa noe i retning av at Erdogans uttalelse var en direkte løgn.

Flyslippene i oktober 2015 skulle formelt sett til den syrisk-arabiske koalisjonen, en fraksjon som består av små-grupper, men er dominert av det kurdiske YPG, som bekreftet at de hadde mottatt våpen fra flyslippet. Dette var like etter at Russland etter oppfordring fra regjeringen i Damaskus ga Syria-regjeringen luftstøtte.


IS hadde selvsagt rikelig med US-våpen, men det antas at det vanligvis skyldtes erobringer i irakiske landsbyer og plyndring av det som var igjen etter at irakiske tropper trakk seg ut. Tyrkia er selv involvert i flere skandaler rundt handel med olje med våpen til og fra IS. 


Per Lothar Lindtner, 8/3-2016. Kilde: Jason Ditz, 19/2-2016. Siste artikler fra Jason Ditz: ISIS Bombs Homs, Damascus, Over 100 killed, 21/2-2016. - Iraqi Tribesmen Clash with ISIS in Fallujah, 19/2-2016. - New Kurdish Militant Group Claims Credit for Turkey Bombing, 19/2-16. - Syrian Kurds seize ISIS town of Shahdadi, 19/2. - US rejects Turkish demand to cut ties with kurds, 19/2-16.


Melding fra Vatikanstaten om Syria:


Nyhetsbyrå Fides har publisert en melding som negllisjeres av hovedstrøms-medier, som vil stå fram som de fremste forsvarerne av `europeisk-kristelige verdier`: Biskopen i Aleppo er glad for møtet mellom pave Frans og russisk-ortodokse patriark Kirill om felles bekymringer for kristne i Midtøsten.  Her er noen utdrag fra felleserklæringen til Frans og Kirill, 12/2-16, i Havanna, Cuba:


Pave Frans, patriark Kirill og Raoul Castro, 12/2-16, i Havanna.


Aleppo: »De kristne ser at lidelsene deres ikke har vært forgjeves: Møtet mellom pave Frans og patriark Kirill er frukt av korset vi bærer. Lidelsene til alle kristne i Midtøsten opplever får sine første frukter av denne nye enheten og det vil komme flere. Det gir oss håp og trøst og hjelper oss til å holde ut«, sa biskop i Aleppo, Georges Abou Khazen, i en hilsen til møtet mellom to ledere for 2 verdenskirker, det første på 450 år. Biskop Khazens uttalte seg i en mulig pause under krigshandlingene i Syria.


»For noen dager siden meldte en annen framtredende representant for patriarken i Moskva at  møtet på Cuba først og fremst er svært viktig fordi de har felles bekymringer for kristne i, sa biskopen. Det har vi også lagt vekt på i bønnene våre. De troende vil finne kraft og mot når de ser at lidelsene en mirakuløs måte vil bidra til enhet mellom de kristne på jorden«.


Midt i pågående kamphandlinger rundt Aleppo pekte den katolske presten om forhåpningene i den syriske befolkningen. Biskop Abou Khazen sa det slik: »For oss er det som om en drøm går i oppfyllelse. Dessverre vet vi ikke hva jihadist-gruppene vil gjøre nå. I stor grad dreier det seg om utenlandske krigere. Men hvem er kommandører som gir dem ordrer? Vil de slutte seg til våpenhvilen?«


Biskopen i Aleppo forklarte samtidig situasjonen i Syria: »Den syriske arméen har framgang med russisk støtte og i byens frigjorte deler er det nå både vann og strøm. Skolene blir åpnet igjen. Mange steder foregår forsoning mellom syrere som har sluttet seg til opprørerne. De kjempenede gruppene kontrolleres fra utlandet og fortsetter å yte motstand. I befolkningen er det en overveiende positiv holdning til Russlands framgangsmåte«.


Utdrag fra Fides, 12/2-2016, Oversatt av Perlo, 16/2-2016. Kilde: uz/dkp.          

 

Angripernes retrett:

Syriske tropper står foran Aleppo takket være russisk støtte. Ankaras skjulte krig i nabolandet er mislykket. Kommer Vesten til fornuft?
Syriske bakke-tropper og paramilitære har de siste ukene med russisk luftstøtte seg fram og inn i Latakia -og Idlib-provinsene, nord og nordøst i retning Aleppo og den tyrkiske grensen. Islamske terror-grupper i området er på retrett mot samme grense. Disse operasjonene er godt forberedt. Etter at den syriske arméen fikk russisk flystøtte har klart å svekke motstanderne i viktige landsbyer i de samme provinsene og begynt en offensiv stør for storbyen Aleppo. Den har også satt inn støt for å sikre Syrias militærbase al-Safira og flybasen Kweiris i sør-østre Aleppo-provins, som tidligere ble hardt presset av IS-krigere. Syria-arméen støttes av iransk milits, 3000 Hisbollah-kjempere fra Libanon og russiske militær-rådgivere. Totalt er 10 000 satt inn i denne frigjøringsoperasjonen.       
Drevet på retrett: Turkmenske leiesoldater i Nord-Syria, her fotografert, 23/11-2015, drives nå mot Tyrkia-grensen sammen med al-Nusra-fronten og IS. Foto: Depo Photos/picture alliance /abaca.

8/2-16 rykket syriske tropper fram til områder, 25 km fra Tyrkia-grensen. De meldte samme dag at de hadde omringet flere regjeringsfiendtlige gerilja-grupper som har okkupert en del av Aleppo, og nå er komplett avskåret fra forsyningslinjene sine. Frigjøring av byene Nubul og Al-Sahraa gjorde det mulig. Dessuten sikret 43. brigade av 4. mekaniserte Syria-divisjon veien mellom Khan al-Assal og al-Raschiddeen i Aleppo-regionen. Dermed står Syria-arméen i en fordelaktig utgangsposisjon for gjenerobring av begge byene. Khan al-Assal ble okkupert av al-Nusra-fronten og den såkalte frie syriske armé (FSA) i 2013. Alle fangetatte fra Syria-arméen ble da myrdet av opprørerne.
 
Gjennom frigjøring av den strategisk viktige byen Salma i nordøst-Latakia fikk al-Nusra, de  turkmenske brigadene og FSA et av sine største nederlag i løpet av de siste 3 år. Salma ligger på et av høyde-punktene i de turkmenske fjellene. Erobirngen av byen gjør det mulig for den syriske regjeringshæren å ta seg fram til den tyrkiske grensen lett.

Turkmenerne i Nord-Syria er etterkommere av tyrkiske folkegrupper som er blitt igjen i Syria og Irak fram til idag etter at det osmanner-riket brøt sammen i 1922. I Syria bor noen av dem i storbyene Damaskus, Aleppo, Hama, Homs og Latakia, men i første rekke bor de i nord-vest-regionen al-Jazira. De bor også ned i kurdiske områder i nord-Irak. Tyrkiske kilder sier at det er mellom 750 000 - 1 500 000 turkmenere i Syria og Irak, mange av dem snakker tyrkisk. De har fra starten av kjempet på samme side i borgerkrigen som Tyrkia og NATO har støttet. 
 
Allerede i november 2015 klarte Syrias regjeringshær å frigjøre opprørs-bastionen Ghaman, sørvest for turkmener-fjellene som domineres av terrorister. I desember 2015 kunne de bygge ut stillingene i området ytterligere. Syria-hæren avanserte langsomt, men erobret ubebodde fjelltopper, slik at de derfra kunne kontrollere daler, veier og landsbyer. Opprørerne kune da  sette inn lite mot regjeringshærens artilleri, rakett-kastere og haubits-kanoner. Samtidig gikk  russiske til angrep på opprørernes logistikk og kommando-sentraler. Før regjeringshæren gikk over til stormangrep var opprørernes infrastruktur ødelagt. Da den siste høyden i turkmener-fjellene var erobret, oppdaget syriske enheter forsynings -og smuglerruter og kuttet dem fram til den tyrkiske grensen.

Når Syria-hæren koordineres med kurderne under frammarsj mot nord, vil nesten alle enheter i al-Nusra og IS havne i en militær lomme. På Tyrkia-grensen blir det da bare igjen 1 korridor under IS-kontroll. Denne kan blokkeres av syriske kurdere øst for Eufrat. Selv om Ankara alt nå har at den vil hindre kurderne fra å gå over til Eufrats vestre bredd, hindret kurderne den muligheten. Resultatet ble en seier for syriske kurdere og nederlag for Ankaras linje. Den vil gjøre alt i sin makt for å hindre autonomi for kurdere i Syria, fordi det vil bli et eksempel for kurdiske regioner i Tyrkia.

Tyrkias rolle: Vestlige politikere og medier beklager nå unisontsituasjonen i byen Aleppo og i kampområdene ved å peke på mangel på forsyninger til en regjeringsfiendtlig gerilja. På den måten bekreftes ufrivillig at det primært var forsyningene fra NATO-Tyrkia, som muliggjorde det for opprørere å fortsette krigen mot Assad.

Åpenbart har Vesten  godtatt den situasjonen, for det ville svekke Syria-regjeringen. Når en ikke kunne framtvinge Assads avgang militært, kunne en i verdensopinionen vise at Syria-hæren ikke hadde kontroll over metropolen Aleppo. Samtidig svekket det Syrias posisjon i fredsforhandlingene. Dermed fikk Ankara frie hender til å støtte diverse opprørs -og terrorgrupper med logistikk og andre tilførsler fra utlandet. Det vestlige raseriet overfor dagens faktiske militære framgang for Assad og flukten av tusener fra kampregionene viser seg som rent hykleri.

Dersom det lykkes Syria-hæren å frigjøre Aleppo og omliggende landsbyer til kun 60 km fra den tyrkiske grensen, vil det selvsagt også innskrenke mulighetene for Tyrkia til å skaffe seg et militært bruhode på syrisk territorium. Erdogan-regjeringen er på defensiven også av andre grunner: Den må se på hvordan deres protesjéer, opprørsgruppene, framfor alt de  turkmenske brigadene rives opp og tvinges på flukt. Rett nok støtter det tyrkiske militærapparatet disse kreftene med tilførsler og innsats av panser-artilleri som skyter mot områder innenfor Syrias  grenser. Men opprørerne kan ikke regne med flystøtte fra Ankara. Da et russisk SU-24-fly ble skutt ned 24/11-15 og russerne bygget et sterkere luftforsvar i Syria, kunne ikke Ankara uten videre risikere en slik direkte innblanding i borgerkrigen.

Men tilførselen av utstyr og mannskaper og direkte artilleri-støtte til opprørerne i Syria var og er i følge folkeretten aggresjon mot en suveren stat.  Ingen reagerer på denne holdningen fra NATO-landet Tyrkia i de vestlige hovedstedene.  Heller ikke Ankaras krig mot landets egne kurdiske innbyggere og kurdere i Syria utløser protester fra regjeringer i Vest-Europa. I denne sammenheng er det velkjent at framfor alt turkmenske geriljatropper under tyrkisk ledelse går til angrep på kurdere i nabolandet, parallelt med tilsvarende angrep fra IS mot kurdere. Men Vesten tier, for der vil en animere Tyrkia til å stanse flyktningestrømmen til Europa og uten  Tyrkias flybase Incirlik, nord for Aleppo, blir US-koalisjonens operasjoner i Syria umulig. All videre frammarsj for Syria-hæren snevrer både tyrkernes og saudienes  militær-politiske handlingsrom. Derfor blir retorikken i Ankara og Riyad mer og mer akutt og dreier seg mer og mer om å true med innsats av bakkestyrker i Syria under forutsetning av grønt lys fra USA.  Det kan også tenkes at Ankara sender regulære tropper inn i nabolandet, noe russiske militære er på vakt mot. Slik eskalering vil det riktignok være umulig å kontrollere og derfor er heller ikke dagens USA-administrasjon innstilt på det. Det vil nemlig utløse en regional storkonflikt med Russland og en militært slagkraftig Islam-republikk Iran. Blokade av Persia-gulfen og mulige angrep på saudiske oljeterminaler vil ramme vestlig økonomi hardt. Dermed blir det vel først og fremst kun 1 taper etter at opprørsgruppene i Nord-Syria er nedkjempet: Tyrkia.   
                        
Hva gjør Erdogan for å installere turkmener-arméen? Erdogans utenrikspolitiske konsept går ikke opp. Utfra ny-osmanniske drømmer satser han på militante turkmenere, bosatt i Syria og Irak. For ham er de tyrkere. Av samme grunn opptrer Ankara som beskytter av selve folke-gruppen. Særlig i Syria sørget Ankara for politisk-militær opplæring av syriske turkmenere. Organisasjonene ble etablert medio 2011, etter at borgerkrigen i Syria var i gang med massiv støtte fra Erdogan i Istanbul. Her framhever vi Syrias turkmenske forening, som medlem av syrisk nasjonalråd, der den frie syriske arméen også er med. Også ulike paramilitære grupper organisert som syriske turkmener-brigader er organisert i Nord-Syria. Enhetene er nesten alle sammen oppkalt etter osmanniske sultaner. Tyrkia har sendt militær-spesialister til Syria for å utdanne og lede turkmenske militser. 100 frivillige tyrkiske statsborgere ble tilsluttet disse enhetene. Eksempelvis vedtok, Büyük Birlik Partisi, det islamsk-nasjonalister BBP-partiet, som har nærkontakt med ny-fascistiske `grå ulver` å sende 250 spesialsoldater samt 6 militær -og politioffiserer inn i hardt pressete syriske turkmener-regioner. Det var i november 2015. Så lenge Erdogan-regimet ikke satte inn tiltak mot partiet for å stanse aksjonen, kan vi gå ut fra at den støttet den. Det skjedde selv om det ikke bare er på kollisjonskurs med folkeretten, men også mot resolusjonen i FNs sikkerhetsråd om å stanse fremmedkrigere på vei til Syria. Ankara tillot syriske turkmener-brigader å gå over grensen. De opererer altså fra tyrkisk jord.
    
Foto: JW-infografik.

Det er åpnebart at Tyrkia vil etablere turkmenerne som motvekt mot kurdernes autonomi-prosjekt etter avslutning av borgerkrigen. Særlig sør for den tyrkiske provinsen Hatay er de turkmenske brigadene i aktiv krigføring på syrisk område for å sikre IS-smuglerruter inn i Tyrkia. Her samarbeider turkmenerne også med al-Qaida-avleggeren al-Nusra.

Fordi turkmenere også opererer i kurdiske områder i Nord-Irak, må vi anta at den tidligere tyrkiske innmarsjen i Nord-Irak ikke fant sted for å hjelpe kurdere i kamp mot IS, slik det offisielt ble lagt ut av Erdogan.  Det er mer grunn til å regne med at Tyrkia slik ville være deltaker som så kan være med å fremme sine politiske krav når krigen i Irak er over. For bare den som er militært aktiv kan i lengden spille en rolle i forhandlingsprosesser og framfor alt  dra fordeler av gjenreisingsprogrammet som vil komme i Syria og Irak. Slike profitt-planer trues nå av frammarsjen til Assad.

Nedskyting av SU-24-flyet i november 2015 fikk fokus mot Ankaras 5. kolonne. Åpenbart ble sentrale militære aktiviteter for strategiske tyrkiske mål forstyrret av forutgående russiske angrep mot turkmenske geriljagrupper i grenseområdet. For viktigste forsyningslinje for militsen gikk tydeligvis via grensebyen Yamadi, øst for turkmener-fjellene. Og akkurat der ble det russiske flyet skutt ned av tyrkiske fly. Men da er det også lettere å forstå det russiske raseriet. Det var ikke bare en pilot som ble drept, men det dreide seg om Ankara skulle kunne innta en dominerende posisjon i denne syriske regionen.

Piloten klarte å skyte seg ut. Flyet styrtet i brann og krasjet i fillebiter på syrisk jord, 4 km fra Tyrkia-grensen. Før de nådde bakken ble begge pilotene, svevende i fallskjerm, beskutt av turkmenske opprørere. Den ene piloten, Oleg Pesjkov, ble rammet dødelig. Ifølge anonyme kilder i FSA prøvde den russiske piloten å lande på et område under de syriske regjerings-styrkenes kontroll. For å hindre det skjøt turkmenerne mot piloten, ifølge de samme kildene. Nestkommandant i en såkalte syrisk-turkmenske brigaden, Alparslan Çelik, myrdet i følge  egne utsagn den russiske piloten. Han er selv tyrkisk statsborger og sønn av en høyre-ekstrem politiker. Det forteller nyhetsportalen Serihaber og avisen Hürriyet i Tyrkia. Çeliks far er ordfører i den tyrkiske byen Keban og aktiv i høyre-ekstreme MHP; de grå ulvene. Sønnen sluttet seg i 2014 til turkmenske opprørsgrupper i Irak, som fikk støtte fra USA og Tyrkia. Han er med i høyre-nasjonale Bozkurt og har forbindelser til den tyrkiske e-tjenesten MIT.

Hendelsen viser hvem som er oppdragsgivere til turkmenerne i Syria. For de ansvarlige i  Tyrkia er det avgjørende at de gruppene angriper kurdere og regjeringstropper i Syria. Kamp mot IS kommer i andre rekke i og med at Tyrkia selv er involvert i hemmelige forretninger med terror-organisasjonen. Enhetene får våpen, til en viss grad også fra CIA. Spesielt flyter støtte inn til Alwija al-Asjar-brigadene og brigadene i de turkmenske fjellene. Så koordinerer tyrkisk e-tjeneste MIT innsatsen til tyrkiske militær-rådgivere og kommandørene i mange turkmenske enheter. Ankara vil under forberedelser til åpen militær-intervensjon sørge for å få innflytelse over krigens forløp og først og fremst hindre at det oppstår en kurdisk stat. 

Viljesytringer fra München: Fordi forholdene var kjent i syriske og russiske staber, angrep russiske fly, koordinert med Syria-arméen fra midten av november 2015 gjentatte ganger de turkmenske basene og kommandosentraler i grenseområdet Bayir-Bucak; de turkmenske og kurdiske fjellene, sør og øst for Tyrkia-provinsen Hatay. Derfor kan vi gå ut fra at nedskyting av SU-24 var planlagt fra tyrkisk side. Erdogan ville tydeliggjøre Tyrkias interesser i dette syriske området for Russland og demonstrere for sine velgere at han ikke `svikter turkmenske brødre i Syria`. Her kunne han være relativt trygg på NATO-støtte. Og overfor EU hadde han flyktningene som trumfkort på at det heller ikke ville komme kritikk derfra. Men politiske hasard-spillere i Ankara undervurderte russiske reaksjoner. Russernes deltakelse i konflikten er den eneste fremmed-staten som opererer utfra folkeretten. De er der etter oppfordring fra Syrias regjering og kan av militære og politiske grunner ikke godta at Tyrkia med undercover militær-operasjoner griper de facto inn i Syria-konflikten fiendtlig overfor landets regjering. Gerilja-enheter som støttes fra Tyrkia, må altså bekjempes med samme styrke som al-Nusra-fronten og IS-gruppene.

Besluttsomheten som driver fram nåværende offensiv fra Syria-hæren, viser at Assad vil ha en en rask militær avgjørelse. Erdogan må innse at under-cover-operasjoner i nabolandet ikke vil lykkes. Hensikten med offensiven er å svekke Tyrkia ved framtidige Syria-forhandlinger. Et eneste alternativ for Erdogan  er å satse på åpen intervensjon med regulære tyrkiske tropper, tilslørt som humanitær hjelp og støtte til flyktninger, noe som likevel innebærer stor militær risikoi. Et saksforhold som også må være kjent for generalstaben. I et slikt tilfelle vil NATO-landet Tyrkia opptre som faktisk aggressor i en krig der atomvåpen-makten Russland er med.  Hvordan vil NATO forholde seg til det? Et scenario vi helst ikke vil tenke følgene av.  

Slike ikke-kalkulerbare farer ligger i en utvidelse av krigen i Syria. Det gjør den til en over-regional konflikt. Åpenbart var det utslagsgivende for den enigheten om våpenhvile under den såkalte `sikkerhetskonferansen` i München. Vedtaket der ga i det minste åpning for en politisk løsning. Ballen er nå hos Syria-opposisjonen og opprørerskrigerne i landet. Framfor alt må de nå gi sin tilslutning til krigspause. Men det må være svært vanskelig å få til en avstemning om å avslutte kampene i løpet av 1 uke med feltkommandører for et utall opprørsgrupper og få våpenhvilen til å virke i praksis.

I tillegg kommer at ifølge Russlands utenriksminister Sergei Lavrov skal ikke våpenhvilen gjelde for kamp mot terroristene. Her menes framfor alt al-Nusra-fronten og IS. Men begge  organisasjonene har mange avleggere i kampområdet og samarbeider på enkelte steder med regjeringsfiendtlige opprørs-hjelpere. Overgang mellom terror-grupper og såkalte moderate islamistiske enheter er flytende og forskjellene dem i mellom er som oftest basert på vestlige definisjoner. Hvordan skal saker avgjøres i en slik situasjon? Med hvem skal en inngå avtale om våpenhvile og mot hvem skal det kjempes videre? Hvordan kan det sikres at de tilstrebete hjelpesendingene til sivile kommer dit de skal i krigsområdet og ikke havner som tilførsler til opprørsgrupper? Vi kan derfor ikke ha altfor store forventninger til vedtakene i München.

Oversatt, 17/2-16, Per Lothar Lindtner. Kilde/ JW/Ralf Rudolph og Uwe Markus.  Uwe Markus og Ralf Rudolph skrev forJunge Welt, 13/11 og 30/11- 2015 om krigen i Syria. bøkene deres finnes på JW-shop.
                     
`Pasifiserte soner`:

Tysklands utviklingsminister Müller vil bruke hjelpepenger for å sende flyktninger tilbake. Saudi-Arabia og Tyrkia forbereder innmarsj i Syria.

Flere hjelpeorganisasjoner er fornøyd med resultatet fra `giverlandskonferansen for Syria` i London, 4/2-16. `Denne fantastiske hjelpen vil gi håp til mange av dem som lider i denne grusomme konflikten`, sa administrerende direktør i FNs matvareprogram, WFP, Ertharin Cousin. Men mens Tyskland lover å overføre 2,3 milliarder euro til WFP, satser vi også på å  hjelpe syriske flyktninger i krigsregionen. Det sa utviklingsminister Gerd Müller 4/2-16 på  tyske ZDF: »Vi vil også tilbakeføre mennesker, for det finnes ikke bare brutale bilder fra Aleppo med krigssoner og harde kamper, men også soner som allerede er pasifisert«. Som eksempler på slike fredelige soner nevnte CDU-politikeren `Dohuk` i Sindschar-regionen`, der han var på besøk i forrige uke.   
    

Innbyggere i ruinene i Al-Shaar ved Aleppo, 4/2-2016. Foto: Reuters/ Abdalrhman Ismail. 


Men Dohuk er ikke i området ved Sindschar-fjellene, som fikk oppslag sommeren 2014 internasjonalt, da 10-tusener jesider med hjelp fra kurdiske `selvforsvarsgruppene` fikk hjelp mot terror fra IS og kom seg i sikkerhet. Derimot ligger Dohuk om lag 170 km lenger nordøst i luftlinje. Men felles for landsbyene som blandes sammen er at de ligger i Irak, ikke i Syria. Vi spør derfor minister Müller om altså syriske flyktninger skal fraktes til Irak eller om han går ut fra at det faktisk er `pasifiserte områder` i Syria. Men ministeren kan ikke svare på det.


Samtidig vil statene som har beskyttet syriske islamister, Saudi-Arabia, Tyrkia og USA også hjelpe hardt pressete opprørere med egne bakketropper. Brigade-generalen Ahmed Al-Asiri i Saudi-Arabia sa 4/2-2016 til TV-stasjonen Al-Arabija at landet vil delta i en bakke-operajon i Syria, dersom det er konsensus for det i `koalisjonen`.


US-forsvarsminister Ashton Carter hilste tilbudet fra Riyadh velkommen: `Slike nyhetene er gode`. Han vil drøfte tilbudet i neste uke i Brüssel med saudiske kolleger sa han under besøk på en flybase i Nevada. Brigade-general Asiri er ifølge Al-Arabija, talsperson for militær-alliansen som ledes av Riyadh og fra mars har satt inn luftangrep og bakketropper mot sjia-opprørere i Jemen; opprørsgruppen Ansar Allah, kjent som houtier. Ifølge franske AFP har til nå over 6000 mennesker mistet livet der.


Tyrkia sier også nå at de vil gå for direkte intervensjon i Syria. Samme dag sier talsperson for det russisk forsvarsdepartementet, Igo Konasjenkov: `Vi har meget gode grunner til mistanke om at akkurat slike forberedelser er på gang`. Han presenterte en video som dokumenterte at  Tyrkia skyter med pansere mot bebodde områder inn over grensen til Syria og kritiserte skarpt Pentagon og NATO med disse ordene: `Det overrasker at disse, men også menneskerettighets-organisasjoner i Syria er helt taus om dette`.     

I Syria fortsetter samtidig regjeringstroppenes framgang med russisk luftstøtte. 5/2-16 fikk de kontroll over landsbyen Rijan ved Aleppo i nordvest-Syria. I sør erobret den syriske hæren,  ifølge nyhetsbyrået SANA, landsbyen Atman, 4 km fra Daraa, som regnes som utgangspunkt for oppstanden i Syria.


Oversatt fra Junge Welt, 6/2-2016, Per Lothar Lindtner. Kilde: André Scheer.
 
 
Boikott betyr krig:

Syria-samtaler er startet. Opposisjonen som er sponset av Vesten sier nei til dialog. Via Twitter og Facebook sprer `aktivister fra opposisjonen` en melding til alle som er invitert til de syrisk-syriske samtalene i Svetis. oppropet: `Ikke delta i Genéve!`


Fredag, 29/1-16, var kamerastativ på plass i påvente av start på Genéve-konferansen om Syria. Foto: Trezzini/Keystone via AP.


Oppropet er illustrert med en karikatur, rettet mot medier; en bunt mikrofoner som stikker ut av et fjell av lik. En mikrofon er i ferd med å sluke et av flaggene fra Syria-opposisjonen som ellers er strødd utover likene. Flagget ble først tatt i bruk av Henri Ponsot, høykommissær for daværende franske mandatområde. Det ble heist av den `frie syriske armé` og gjort til symbol for en islamsk dominert opposisjon i Tyrkia. Hva kjennetegner denne opposisjonen: Nei til dialog i 5 år. Den vil verken forhandle med Assad, andre opposisjonelle eller FN. Overfor en katastrofal situasjon i Syria er det rett og slett kriminelt å ignorere Genéve-samtalene. Boikott betyr krig i Syria uten ende.


Da 150 opposisjonelle forente seg om 3 punkter for dialog under det første møtet på hotell Semiramis i Damaskus i juni 2011, omtalte vestlige medier samme kveld som verdiløst. De som deltok ble omtalt som `marionetter for Assad`, fordi væpnet motstand mot regjeringen ikke var tillatt. Opposisjonen holdt seg kort tid senere borte fra vise-president Farouk al-Sharaas utspill om `nasjonal dialog`.

Vesten avviste dialog, stengte ambassader i Damaskus og satte inn sanksjoner. US-president Obama krevde at Syrias president Bashar al-Assad måtte gå av. US-allierte i Europa og Golf-statene støttet samme kurs. USA, UK og Frankrike boikottet Genéve-avtalen i juni 2012, forhandlet fram av FNs Kofi Annan. Genéve-samtaler i 2014 ble mislykket fordi USA med sine europeiske allierte og Golfstatene ikke godtok andre enn regjeringsmotstanderne de selv hadde sponset. I løpet av alle disse årene leverte USA og allierte våpen og penger fra Europa, Tyrkia og Golfstatene og så på hvordan Saudi-Arabia og Tyrkia drev fram IS for å destabilisere Syria.


Først etter at militære IS-enheter brukte ekstrem-vold mot egne sponsorer som i Paris, Brüssel og Tyrkia og etterat hundretusener flyktninger fra Syria og Irak med fare for sine liv begynte å søke beskyttelse i Europa, kunne det virke som om noen begynte å komme på bedre tanker. Men fortsatt stiller opposisjonelle krav og betingelser som kan føre til at den interne syriske dialogen ikke finner sted, stikk i strid med FN-sikkerhetsråds-resolusjon 2254. Men dagens scenario er likevel ikke bare slik. Haytham Manna meldte fra i Genéve om en gruppe som også støttes av Moskva. Den har gått ut med en `demokratisk-sekulær liste`. Gruppen har 15 deltakere og 15 rådgivere. Manna representerer i Paris Syrias nasjonale koordineringskomite for demokratisk endring


Men delegasjonen fra Riyad, med full oppbakking fra Saudi-Arbaia, forstyrrer fortsatt. Den tidligere syriske kommunisten og dagens president i `Syrias nasjonalråd`, George Sabra, gikk åpent ut 28/1-2016: `Vi reiser ikke til Genéve`. Så har da også USA med sine allierte sørget for at det ble sendt en form for `forhånds-instruks` fra denne koalisjonen. Framfor alt skal de ha fram sin egen versjon til journalistene i Genéve. `Aktivistene` som nekter å delta i dialog,  har åpenbart ikke hørt oppfordringen fra FNs humanitære organisasjoner. De sier nå høylytt at  det internasjonale samfunn ikke lenger kan tåle så inderlig vel katastrofen som rammer sivile syrere som følge av en katastrofal politikk, men som John Ging fra FNs hjelpe-organisasjon, OCHA, krever at forhandlerne må finne fredelige politiske løsninger. 


`Nå er det nok`, sa FNs representant i Damaskus, Yacoub el-Hillo, 26/1, i Damaskus. I stedet for politisk krangel må menneskene snakke med hverandre. FN-utsending for Syria, Staffan De Mistura, sa at mange flere deltar nå. Han får ikke bare støtte fra Russland, Kina og Iran, men også fra USA og vestlige land. De Misturas kvinnelige medarbeider, Khawla Mattar, sa 29/1 at samtalene starter som planlagt. De Matura mottok først Syrias regjeringsdelegasjon, så kom flere samtalepartnere og representanter for `sivilsamfunnet i Syria` til dialog i flere rom.


`Når syrerne får lov til å snakke sammen, kommer de snart til enighet`, sa en arabisk diplomat optimistisk til Junge Welt i Damaskus.


Oversatt, Per Lothar Lindtner, 2/2-2016. Kilde: JW/ Karin Leukefeld, Genéve.
 

Latt i stikken:

Halve Syria-befolkningener på flukt. FN krever slutt på krigen. Opposisjonen truer med å boikotte Genéve-samtaler.


FN advarer mot den `verste humanitære krisen siden 2. verdenskrig`, akkurat nå i Syria. FNs representant i Damaskus, Yacoub El Hillo, sa 26/1-16 i Genéve at halve befolkningen har forlatt sine hjemsteder allerede. 60 % lever i ytterste nød som følge av krigen. FN-hjelp når ikke fram til 4 500 000 nødlidende i kampområder. Vesten ble først klar over elendigheten da noen ti-tusener nådde fram til Sverige og Tyskland som flyktninger. Men likevel ville han ha fram et annet poeng: `Flertallet av syrerne bor fortsatt i sine hjem. Mennesker lider i det stille, men vil ikke forlate landet sitt`.


Yacoub El Hillo fra Sudan er FNs representant for Syria fra og med august 2013 ved hovedkvarteret i Genéve. 


Syrere forventer at `det internasjonale samfunn` endelig begynner å se dem og deres skjebne nå. `Vi kan ikke akseptere at sivile syrere må betale prisen for en katastrofal politikk`, sa El Hillo. Også John Ging, direktør for FN-kontorene for koordinering av hjelp, OCHA, krevde av forhandlerne nå måtte finne fram til en politisk løsning i Syria.


Styrtet ut i elendighet av krigen: En eldre mann 23/1-16 i Jobar ved Damaskus, Syria. Foto: Bassam Khabieh/Reuters.


Før det planlagte møtet 29/1-2016 i Genéve advarte FNs spesial-mekler Staffan De Mistura om at det kan bli vanskelig å få slutt på krigen. Konseptet fram til nå er samtaler som har stått på i 6 måneder, tilpasset dagens situasjon. De ble ikke organisert som møter mellom to eller flere delegasjoner, men som `naboskaps-samtaler` med `mange deltakere i flere rom`, sa De Mistura. Sammen med FN-medarbeiderne meklet han i ulike grupper: `Ofte forlot folk disse samtalene når det falt en bombe et eller annet sted eller noen gikk til angrep. Så returnerte de.  Vi bør verken la oss påvirke eller bli deprimert av det`.


Representanter for flere opprørersgrupper møttes i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh, 26/1-15. De truet på ny med boikott av forhandlingene. Talspersonen for gruppene, Assad Al-Subi, sa ifølge Reuters: `Uten troverdige tiltak som fange-løslatelser, blir det ingen samtaler.


I Syria fortsatte kampene med uforminsket styrke. Sør i Syria kunne regjeringsstyrkene med russisk luftstøtte innta den viktige byen Al-Shaykh Maskin, mellom Damaskus og Jordan. Det var to bombe-attentat i Homs, 26/1, der minst 19 mennesker ble drept, ifølge det statlige nyhetsbyrået SANA. Det bekreftes av andre kilder nær den syriske regjeringen.


Tirsdag, 26/1, var det fortsatt uklart hvem som skulle inviteres som representanter for syrisk opposisjon til samtalene. De Mistura understreket bare betydningen av å ha med `kvinnene i det sivile syriske samfunnet i fredsprosessen`. I Moskva sa utenriksminister Sergei Lavrov på sin årlige pressekonferanse: `Det vil være en stor feil å ikke invitere kurderne`. Tyrkia prøvde derimot å hindre deltakere fra kurdernes demokratiske unionen, PYD,også regnet som syrisk gren av Tyrkia-kurdernes PKK, i Nord-Syria. Deres væpnete forsvarsgrupper forkortes YPG.


Bearbeidet/oversatt, Per Lothar Lindtner, 1. Februar 2016. Kilde: JW/Karin Leukefeld, 27/1-16 og United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs, OCHA, 31/1-16.

From Wikipedia, the free encyclopedia


"Hjelp til Syria, sett fra Syria"

Av Eva Thomassen

Det har vært en vedvarende diskusjon både blant humanitære organisasjoner og politikere i Norge de siste årene om hvordan økonomisk bistand til syriske flyktninger vil kunne hjelpe flest syrere. Debatten har dreid seg om å hjelpe noen her eller langt flere i nærområdene til Syria.

 

Jeg var i Syria i oktober i fjor. Der snakket jeg bl.a. med forsoningsminister Ali Haydar. Ali Haydar og hans departement har ansvaret for sivilbefolkningen i Syria. Det gjelder ikke minst de internt fordrevne flyktningene. Hans departement er selvfølgelig opptatt av syriske flyktninger utenfor Syria. De er kjent med flyktningestrømmen til Europa. Det han og andre sa er at en stor del av flyktningene flykter fra ulevelig forhold i nærområdene av Syria, samt at mange flykter på grunn av sanksjonene vesten påfører sivilbefolkningen i Syria.

 

De internt fordrevne flyktningene har flyktet til regjeringskontrollerte områder hvor hæren ivaretar sikkerheten, de fleste til Damaskus og Latakia. Det gjelder faktisk også familiene til opprørere. Det bor knapt noen sivile i de opprørskontrollerte områdene, bortsett fra de som ikke har mulighet for å rømme derifra.

 

De områdene hvor de internt fordrevne flyktningene befinner seg er presset, fordi det er de mest tettbefolkede områdene i Syria, også før 2011. Han sa videre at i de områdene hvor hæren har fått kontroll og hvor infrastruktur, hus, osv er bygget opp igjen har over en million (!) flyttet tilbake til hjemmene sine. Forsoningsdepartementet driver også med et stort forsoningsarbeid hvor de får opprørere til å legge ned våpen, får amnesti og får mulighet til å reise tilbake til familiene sine. Dette skjer fra sted til sted, nå sist i Homs og i av utkanten av Damaskus. Dette er et helt nødvendig arbeid for å få Syria til ikke å «rakne» fra innsiden.

 

Jeg opplevde at det syriske statapparatet fungerte slik at syriske myndigheter har oversikt over sivilsamfunnet.

 

De forsøker å gi flest mulig barn og unge undervisning; også nettundervisning brukes.

 

Syria er imidlertid hermetisk lukket.  Dette er en bevisst politikk USA/EU og Norge har ført helt fra 2011 med det som mål at folket skulle vende seg mot Assad og derved ville Syria falle. Nå har altså ikke det skjedd. Krigen har vart i snart 5 år. Resultatene for sivilbefolkningen er dramatiske.

 

Det underlige er at ingen politikere vil koble sivilbefolkningens lidelser til de ekstreme sanksjonene Syria lider under, både finansielt og ikke minst humanitært. Det synes heller ikke som om det er en bevissthet blant nordmenn om hvilke sanksjoner vesten har påført Syria og hvordan disse får dramatiske følger for sivile syrere. Det er hugget over en million trær i Syria til bruk som brensel, fordi vesten sanksjonerer import av olje/ gass til Syria. Uten brensel kan man ikke holde husene varme eller koke mat. Bankforbindelser mellom vestlige banker og den syriske sentralbanken er brutt. Resultatet er at syrere ikke kan motta penger eller pakker fra utlandet.

 

Flyvinger mellom vesten og Europa er stanset. Det betyr at det ikke kommer hjelpesendinger fra vesten til Syria, annet enn de som blir smuglet inn fra Tyrkia. Disse når ikke de områdene hvor de fleste bor. Det er kun Russland som ikke er med på disse sanksjonene som lander på syriske flyplasser og de bringer tonnevis av hjelp daglig. Syriske fly får heller ikke lande i EU, så Syria kan ikke selv bringe hjelp til Syria.

 

Budskapet jeg lovet å bringe tilbake til norske myndigheter er at den beste hjelpen den syriske sivilbefolkningen kan få er at sanksjonene oppheves slik at det kan bli levelig å bo i Syria.  Forsoningsminister Ali Haydar sa: «Det er Syria som er «nærområdet » til Syria», «Hvorfor ikke samarbeide med oss».

 

«Det er vi som trenger pengene». «Det er vi som trenger kompetansen». Jeg snakket med flere ministre, religiøse ledere, journalister og andre og alle er fortvilet over at det ikke er kontakt mellom syriske myndigheter og regjeringer i vesten. De mener det er uheldig at alle vestlige ambassader er stengt. At vesten fortsetter sanksjonene og holder Syria hermetisk lukket, fører ikke til at Assad styrtes, men gjør at sivilbefolkningen straffes for denne politikken. Assad har forøvrig til vestens fortvilelse, stor støtte i befolkningen. 

________________________________________________


Den gravende journalisten Robert Parry slo gjennom på 1980-tallet med sine avsløringer om `Iran-Contras-skandalen`, også kalt Irangate, en utenrikspolitisk skandale. Midt på 80-tallet solgte USA i all hemmelighet våpen til Iran, angivelig for å få frigitt amerikanske gisler i Libanon (Arm Hostages). Iran var på samme tid engasjert i Iran-Irak-krigen og trengte våpen. Inntektene fra salget ble faktisk brukt til å skaffe våpen til de kontrarevolusjonære Contras i Nicaragua, som kjempet mot sandinistregjeringen.

Parry grunnla Consortium News i 1995 som første magasin for undersøkende journalistikk på internett. Han ville kombinere moderne teknologi med gammeldags journalistikk og så det som alternativ for dem som vil motvirke en hovedstrøm av nyheter i trivielle USA-medier. 


Robert Parry, Consortium News, 13/9-2015:

Har Putin ansvaret for Syria-krisen?

Washingtons nye offisielle `gruppetenkning` klandrer Russlands president Putin for krisen i Syria, selv om det var neocon-president George W. Bush som startet kaoset i Midtøsten ved å invadere Irak, Saudi-Arabia finansierte Al-Qaida og israelerne planla `regime-skifte`.


Senator Lindsey Olin Graham representerer republikanerne i South Carolina fra 2003. Han kan ha feil i mye om Midtøsten, men han er ærlig nok til å si hva krigsutviklingen i Syria og Irak innebærer. Den krever en ny USA-invasjon i regionen og en uavklart militær okkupasjon av Syria som vil koste. Verdier vil da tas fra innsats mot fattigdom, for klima og velferd og påføre Irak og Syria nye lidelser, men også koste liv til tusener eller ti-tusener USA-soldater.
 

Grahams dystre prognoser om endeløs krig kan være en faktor bak hans bare 1 % oppslutning i målinger og et tegn på at selv republikanske hauker ikke er ivrige etter å gjenta en katastrofal Irak-krig. Når det gjelder kaoset i Syria, finnes det selvsagt alternativ, som det å samarbeide med Iran og Russland for å stanse IS og Al Qaida og forhandle fram en avtale med Damaskus. Men slike praktiske løsninger blokkeres fortsatt.
 

Offisielt holder Washingtons `gruppetenkning` fortsatt på at Syrias president Assad `må gå`, og at USA-diplomatene enkelt og greit må sørge for å få fram et ultimatum om `regime-skifte` og unngå seriøse kompromiss. Dessuten må US-regjeringen hindre hjelp fra Iran og Russland, selv om de da risikerer at Assads sekulære regime kollapser og døren åpnes for Al Qaida og IS-seier. Selvfølgelig, vil det føre til at mange vil peke på president Obamas som og slett ikke `tøff` nok og på Russlands president Putin, som allerede er utpekt som hoved-syndebukken i alle geo-politiske problem.


I en tale ved Fort Meade, Maryland, anklaget da også Obama Putin for ikke å støtte USAs ønske om `regime-skifte` i Syria. Men Obamas `Assad må gå`-maksime har sine egne risiko-moment. De er åpenbare ut fra US-erfaringer i Afghanistan, Irak, Libya og Ukraina. Å tvinge vekk `a bad guy`, fører ikke nødvendigvis til at en eller annen `good guy` står klar til å overta. 


Stadig skaper `regime-skifte` et blodig kaos. Vi ser det når ekstremister skal fylle vakuumet i det landet som er pekt ut. Idéen om at slike overganger kan håndteres presist er svært arrogant og kan være populær på konferanser i Washingtons tenketanker, men slike kalkyler fungerer ikke så bra på grasrotnivå.


Og når det bygges opp til sak mot Assad, har det i forveien foregått et element av `strategisk kommunikasjon`; dvs et nytt slagord for Washingtons blanding av psykologiske operasjoner, propaganda og PR. Hele poenget er å bruke og misbruke US -og verdensopinionen slik at den slutter seg til US-regjeringens strategiske mål.
 

Så selv om det sikkert er riktig at Syrias sikkerhetsstyrker flere ganger slo voldsomt tilbake i en brutal borgerkrig, er noen av rapportene derfra overdrivelser. Gjentatte påstander om at Assad-styrkene brukte sarin-gass i angrep mot Damaskus-forsteder, 21/8-2013, tilbakevises nå av bevis på at det var islamske ekstremister som gjennomførte en `falsk flagg-operasjon`. Målet var å lure Obama til å bombe Syrias væpnete styrker. Manipulasjonen fungerte nesten.


Uavhengige undersøkelser av starten på Syria-krisen i 2011 viser at voldelige sunnier var del av en `blandet opposisjon`, som fra starten av drepte syrisk politi og soldater. Det provoserte så regjeringen til gjengjeldelser. I det splittete Syria ble bitterheten i sunni-flertallet bevisst utnyttet. De følte seg marginalisert i et land der alawitter, sjiaer, kristne og sekulære har hatt større innflytelse i Assad-regimet.


En åpenbar løsning: En åpenbar løsning er en endret maktfordeling som kan gi sunniene mer innflytelse, men ikke forutsetter Assads umiddelbare avgang, for han blir av mange oppfattet som forsvarer av landets minoriteter. Om Obama hadde hatt en slik tilnærming, måtte mange av Assads sunni-motstandere på amerikansk lønn ha fått klar beskjed om å godta det eller tape finansieringen. Om ikke alle, så ville mange da ha endret holdning. Men det krever at Obama forlater sitt `Assad må gå`- mantra.


Så, mens Washington offisielt fortsetter med harde utfall mot Assad og Putin, blir militær- situasjonen i Syria stadig mer kaotisk etter hvert som IS og Al Qaida-avleggeren Al-Nusra-fronten vinner terreng, hjulpet av økonomisk og militær støtte fra USAs regionale `allierte: Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar og andre gulfstater. Israel hjelper også Al-Nusra ved å ta seg av sårete soldater ved Golanhøydene og bomber syriske regjeringsstyrker inne i Syria.


President Obama føler at forhandlingene for å begrense Irans atomprogram kolliderte med ønsket til høyresiden i Israel og USA, som ville bombe Iran. Han vil reparere forholdet ved å støtte Israel og saudiers ønske om `regime-skifte` i Syria og godta saudisk invasjon av Jemen. Privat har jeg hørt at Obama er enig i Putins økte støtte til Assad, ja sågar har oppmuntret til det, for det er eneste håp om å unngå seier for sunni-ekstremister. Men offentlig kan han ikke støtte en så rasjonell linje. Da snakker Obama heller med to tunger og slutter seg til kritikken av Russland og vanlig anti-russisk propaganda i leder-artiklene til New York Times.(NYT)


I lørdagens leder under tittelen `Russlands risikofylte militære bevegelser i Syria`, kritiserer avisa Russland og Putin for å prøve å redde Assad. Selv om Assad vant flerpartivalget i de delene av Syria der det var mulig å avholde valg i 2014, fordømmer NYT Assad fortsatt som `hensynsløs diktator` og nyter tydeligvis at `Assads kontroll i landet svekkes`.


NYT repeterer gruppetenkningen ved å gi Putin skylden: `Russerne har lenge vært et viktig Assad-redskap, beskyttet ham mot kritikk og sanksjoner i FNs sikkerhetsråd og forsynt Syria-hæren med våpen`, skriver NYT og fortsetter slik: `Men den siste hjelpen kan føre til utvidet russisk engasjement og konflikten kommer da på et nytt og farligere nivå`.


Ved å sitere rapport om nylig-ankommete russiske militære skriver NYT: `Amerikanerne sier at russernes intensjoner er uklare. De er så opptatt av det at utenriksminister John Kerry tok kontakt med sin russiske kollega Sergei Lavrov 2 ganger denne måneden for å advare mot en mulig `konfrontasjon` med USA, dersom oppbyggingen skulle føre til en russisk offensiv til støtte for Assad-styrkene som kan ramme amerikanske instruktører eller allierte`.


`USA gjennomfører luftangrep i Syria mot IS (den islamske staten), som prøver å etablere et kalifat i Syria og Irak, og sliter samtidig med å trene og væpne moderate opposisjonsgrupper som kunne sikre territorier tatt fra ekstremistene`.


Firkantet dobbeltmoral: Med andre ord, i en bisarr verden av amerikanske elite-tenkning er et russisk engasjement `farlige` handlinger om de hjelper en internasjonalt anerkjent regjerings kamp mot terror, men det er helt greit for USA til å engasjere seg i unilaterale militære aksjoner inne på syriske territorium uten regjeringens godkjenning.


Midt i sine mishagsytringer over at russerne hjelper Syrias regjering, kunne det vel også nevnes at US-regjeringen rutinemessig yter militær bistand til regimer over hele verden, deriblant militære rådgivere til et US-konstruert regime i Irak og sofistikerte våpen til land som invaderer andre land, som Israel og Saudi-Arabia.


Åpenbart mener NYT at det som er akseptabelt for USA, ikke er det for russerne. Faktisk er det slik at om russisk støtte til den syriske regjeringen fører til `konfrontasjon` med amerikanske eller allierte styrker, er det Russland som må anklages, selv om de er der med tillatelse fra den syriske regjeringen, mens amerikanske styrker og allierte ikke har det.


NYT forsvarer også den bisarre innsatsen fra USAs UD i forrige uke for å organisere luftblokade for å hindre Russland i å sende forsterkninger til den syriske hæren. I NYT-språk heter det: `USA har bedt stater om å stenge luftrommene sine mellom Russland og Syria dersom ikke Moskva kan bevise at det ikke brukes til å levere militært utstyr til Assad-regimet. Bulgaria har fulgt opp dette ønsket, mens NATO-allierte Hellas og Irak, som er avhengig av USAs hjelp for å redde seg fra IS, har ennå ikke fulgt rådet. Verdenslederne må bruke FNs generalforsamling i slutten av måneden til å få fram farene fra en russisk oppbygging overfor innsatsen for å få slutt på krigene`.


Når vi kjenner til NYTs og andre hovedstrøms-mediers tragiske rulleblad som propagandister for katastrofale `regime-skift`-arrangementer, medregnet president George W. Bushs invasjon av Irak i 2003 og president Obamas bombekampanje i Libya i 2011, skulle en kanskje tro at redaktørene var i stand til å innse at selv de beste planene fra USAs lenestols-krigere ganske ofte bærer galt av sted. Og her snakker vi om en politisk kalkyle for å skifte ut Assad med en manøver, godkjent av Washingtons tenke-tanker som de tror vil løse Syrias problemer. Det kan meget vel ende med kollaps for en i stor grad sekulær regjering i Damaskus og blodig ankomst av IS-hals-huggere og / eller av al-Qaida-bander av terror-planleggere.


Med det svarte flagget for islamsk terrorisme vaiende over den gamle byen Damaskus, kan det vise seg at senator Grahams dystre prognoser om amerikansk invasjon av Syria, etterfulgt av en åpen USA-okkupasjon kan vise seg å være profetisk. Da har USA tatt de siste forvandlende skritt fra `frihetlig republikk av like menneskene` til en autoritær og imperialistisk hersker-stat.  
 

Bearbeidet til norsk, Per Lothar Lindtner, 5/12-2015. Kilde: Robert Parry Consortium News.

Advarsel fra Moskva:

Russland sier seg villig til å gå med i en anti-terror-koalisjon. Luft-vern-systemet S-400 er stasjonert i Syria. Budskap til vestlige intervensjonstropper.


For første gang har den franske utenriksminister Laurent Fabius trukket syriske regjerings-tropper inn i rådslaging om kamp mot IS. `Deltakelse av syriske tropper i anti-IS-kamp kan være tenkelig i en politisk overgang`, sier Fabius på fredag i Paris. `Vesten er ifølge Kremls vurdering ennå ikke klar til et samarbeid med Russland om en felles koalisjon mot jihadist-militsen`, sier presse-talspersonen for president Putin, Dmitri Peskov, 27/11-15. Russland er likevel åpen for samarbeid `på et hvilket som helst grunnlag partnerne er innstilt på`. 


Frankrike og Russland bekrefter 26/11 felles vilje til tettere samarbeid i kamp mot IS: `Nå blir luftangrep mot islamistene mer intensive og bedre koordinert`, sier president Hollande på møte samme dag med sin russiske kollega Putin i Moskva.


Fryktete våpen: Et luftvernbatteri av typen S-400 lastes opp på flybasen Hmeimim, nær Latakia i nord-vest-Syria.(Bildet er fra russisk forsvarsdepartement, 26/11-15) Foto: Russian Defence Ministry Press/ dpa- Bildfunk.


På pressekonferansen med Hollande fortalte Putin om Russlands første reaksjon på Tyrkias  nedskyting av SU-24-flyet over Syria, 24/11. Ifølge Putin stasjoneres et ukjent antall høy-teknologiske luftvernsystem av typen S-400 i Syria for å sikre at noe liknende ikke gjentar seg. Alt 27/11 publiseres bilder fra russisk forsvar av minst 2 S-400-batterier på flybasen Hmeimin ved Latakia i Syria. Disse framtvinger høyeste respekt i NATO, men også i Israels flyvåpen. Systemet har rekkevidde på opp til 400 km og kan slå ut ballistiske raketter, dypt-gripende kryssermissiler og bombefly som går ekstremt høyt og kan settes inn samtidig og  rettes helautomatisk mot dusinvis av mål samtidig. USAs `patriot`-batterier er gammeldagse bokser i forhold til dette. USA og Israel satte for noen år siden himmel og helvete i bevegelse i Moskva for å hindre at Russland leverte forløperen S-300 til Iran. Garantert er stasjonering av S-400 i Syria `game changer` en hendelse som endrer situasjonen fundamentalt til fordel for de russiske styrkene i Syria.

Rakettkrysseren Moskva vokter samtidig den syriske kysten, som med tilsvarende luftvernsystem kan beskytte Syrias luftrom. 

I uttalelsen til Putin overlates ingen tvil om at ethvert kampfly som angriper en russisk jetfly over syrisk territorium blir skutt ned øyeblikkelig. Slik sender han også tydelig budskap til Tyrkia og alle andre land i anti-Assad-koalisjonen som over tid har krenket folkeretten ved å bombe syrisk territorium med ukoordinerte kampfly-operasjoner. Eller til Tyskland som til nå bare har sagt seg villig til å delta i et slikt brudd på folkeretten.


Samtidig har USAs ambassadør i Moskva advart Kreml om å sørge for at ingen fly fra den USA-ledete `Anti-IS-alliansen`, som også tyrkiske fly er en del av, blir angrepet over Syria. Åpenbart blir faren for et større væpnet sammenstøt mellom maktene som er arrangert i Syria stadig større.   
    

Oversatt for Friheten og radio Arbeidet, 29/11-15. Perlo. Kilde: JW/ Rainer Rupp / AFP.


Alvorlige tilbakeslag for Washington:


Moskva tar poeng. Stadig flere US-allierte er i dialog med Russland.  

USA øver selvforsvar: Militær russisk innsats er svar på bønner om hjelp, godkjent av Syrias regjering. Dermed er Russland seg på rett side av `folkeretten`. Det samme sier partiet Linkes talsperson i tysk forbundsdags forsvarskomité, Alexander S. Neu.Han minner oss om noe sentralt: `Liknende for å få tillatelse fra Syrias regjering til amerikanske, britiske og franske militære styrker foreligger ikke; Deres innsats krenker dermed Syrias suverenitet`. Neu spør den tyske regjeringen hvordan den kan innta et standpunkt som forener seg om krenkelse av syrisk luftrom fra amerikansk, britisk og fransk flyvåpen.


I et dokument Junge Welt har fått tilsendt, begrunner forsvarsministeriet sine holdninger til folkeretten slik: `USA, UK og Frankrike har informert sikkerhetsrådet om at deres militære nærvær i Syria har basis i selvforsvarsretten, i henhold til artikkel 151 i FN-charteret. Den angår retten til selvforsvar eller kollektivt selvforsvar for å støtte opp under en annen stat`.


Neu er hoderystende til dette offisielle tyske regjeringssvaret i en kommentar til Junge Welt: `Hva er det USA, Frankrike og vestallierte sier de forsvarer i Syria? Verken seg selv eller Syria`. Begrepet selvforsvar er i folkeretten entydig bundet til territorium; forsvar av eget statsområde etter et foregående angrep på det. `Er det en stat som kan påvise akkurat det, er det nettopp Syria`, fortsetter Neu. `Syria er ikke bare presset av flere interne terror-grupper, men også av vestlige `regime-skiftere` som arrogant og i strid med folkeretten tramper inn i landet uten at landet har bedt om det eller godkjent det`. 
          

Frigjøringsaksjon med kamera på hjelm: Undercover USA-spesialstyrker i Hawidja, vest for Kirkuk i Nord-Irak, 22/10-2015`.  Foto: Kurdistans regionale sikkerhetsråd via AP.


I Midtøsten fortsetter begivenheter å overgå hverandre. Det som for få uker siden så meget fjernt ut, er realiteter i dag. I løpet av kort tid har USA mistet kontrollen over Irak. Samme utvikling ser vi nå i Jordan, som heller vil samarbeide med Russland og Iran for å nedkjempe terroristene i IS og Al-Nusra-fronten. Det er et foreløpig resultat av Washingtons gedigne feil-kalkyle. For å få til `regime-skifte` har USA malt seg selv og NATO inn i en posisjon uten retrettmuligheter for å presse fram et `regime-skifte`. Derfor opplever Washington nå den ene ydmykelsen etter det andre.


I september etablerer Iraks regjering med statsminister Haider Al-Abadi i spissen et felles koordinerings-senter for å bekjempe grenseoverskridende terror sammen med Russland, Syria og Iran. Når Abadi etter den første russiske luftoffensiv i Syria erklærer at han også ønsker russiske luftangrep mot IS-mål i Irak velkommen, alarmeres Washington. Det ender med at Pentagon må regne med ydmykende utkastelse fra det landet USA for 12 år siden `frigjorde` med sin spesielle krigføring.


I all hast reiser så USAs øverste befal, generalstabssjef, Joseph Dunford til Bagdad, 21/10-15, og legger fram ultimatum: Regjeringen i Bagdad må bestemme seg for amerikansk eller russisk hjelp. Begge deler er umulig. Angivelig skal Abadi så ha lovet å ikke be russerne om hjelp, heter det først fra amerikanske kilder. Men nettopp det gjør Iraks statsminister få dager etter med sitt grønne lys til Moskva for angrep mot IS-konvoier på flukt fra Syria til Irak.


Washington starter så et fortvilet forsøk på å bevise at USA fremdeles kan kjempe effektivt mot terror. De sender 30 spesial-soldater. Sammen med kurdisk Peshmerga går de til aksjon mot nord-irakiske Hawidja, der de angivelig befrir 70 fra et IS-fengsel. Det hjelper på at en US-soldat bærer hjelm-kamera som filmer operasjonen for vestlige medier.


Åpenbart går en i Washington ut fra at en vellykket aksjon i Hawidja er nok til å gjenopprette tillit. Umiddelbart etter at videoen er kjørt i vestlige medier, brukes den av Pentagon-sjef og forsvarsminister Ashton Carter 28/10-15 i senatet når han redegjør for US-forberedelser på bruk av bakketropper i Irak og Syria. Så kommer det til nå  mest pinlige øyeblikket i en rekke av tilbakeslag for Washington-strategien i Midtøsten.


Tydeligvis har ingen tenkt å spørre Bagdad først. Iraks talsperson, Saad Al-Hadithi, tilbake-viser US-utspillet slik: `Dette er Iraks eget anliggende. Vi ber ikke USAs forsvarsminister om å intervenere og har tilstrekkelige mannskaper i området`.


Poenget er: Etter 13 års de facto-okkupasjon og 13 måneders ineffektive US-luftangrep mot IS har Bagdad fått nok av `hjelpen` fra Washington. I tillegg kommer at de fleste irakere er overbevist om at USA ikke er interessert i å tilintetgjøre IS, for terroristene trengs for å kunne rettferdiggjøre USAs fortsatte tilstedeværelse i landet mellom Eufrat og Tigris.


Neste tilbakeslag for Washington er i månedsskiftet oktober / november i Jordan. I Amman inngår Russland avtale med regjeringen om å etablere koordineringssenter for begge lands styrker for å avstemme fly-operasjonene over syrisk territorium. (Hva gjorde Erna Solberg i Jordan, tro?) Utenriksminister Sergei Lavrov sier nå at Jordan vil spille en positiv rolle for å finne politisk løsning på Syria-konflikten via forhandlinger mellom regjeringen i Damaskus og opposisjonen, en målsetting den russiske regjeringen også følger. Som Irak viser Jordan-regjeringen seg like ustyrlig overfor Washington, som strengt avviser ethvert samarbeid med Russland i Syria og er svært opprørt over det russisk-jordanske samarbeidet.


Det virker som om en demning brytes med russisk tilstedeværelse og framgang i Syria. Er det mulig at stadig flere land ser en etterlengtet mulighet i denne Syria-offensiven til å kvitte seg med en USA-hegemonisk omfavnelse når Russland trosser US, UK, Frankrike, Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar ved å vise respekt for folkerett og sjøråderett i Midtøsten? Selv regjeringen i Afghanistan ber nå Moskva om militærhjelp.

En ellers svært forsiktig FN-generalsekretær Ban Ki Moon har nå gått ut med en skarp fordømmelse av US-linjen i Syria.
                          

Oversatt / bearbeidet for Friheten og Radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 11/11-2015. Kilde: JW/Rainer Rupp.



Mere krig mot IS?


Av Knut Vidar Paulsen, Nordahl Grieg Fredsråd 18.11.2015


Er det svaret fra norske politikere etter fredagens terrorangrep i Paris?


Det må legges press på regjeringene og alle andre krigsaktører for at det skapes en politisk løsning, som involverer alle krigens parter.


Om NATO sender en forespørsel, vil Norge delta i de folkerettsstridige bombetoktene i Syria. Det er budskapet så langt fra statsminister Erna Solberg.


Bruk fornuften

Jørn Boye Nielsen, bestyrelsesformann for Rådet for International Konfliktløsning, RIKO, i Danmark oppfordrer til å bruke fornuften.

«Svaret på de brutale terrorangrep er ikke mere krig. IS lever av vold – og jo mere vi bidrar med dette ved bombninger, jo mere styrkes IS regimet av potentielle sympatisører ute i verden. Med terror som resultatet», skriver han på RIKO's hjemmeside.


RIKO peker blant annet på, at der må skje en verdensomspendende inndemming av IS, som pengestrømmen og enhver handel med IS må stoppes, Dessuten må der pres på for at få en våpenhvile og fredsavtale i forhandlingene i Wien mellom de eksterne aktører i borgerkrigen i Syria. Og alle aktører inklusive Tyrkia, Saudi-Arabia, USA, Frankrike, Rusland og Iran m.fl. skal delta i forhandlingene og løsningen av konflikten.


Skap fred

De tragiske begivenheter i Paris viser, at krigene har gjort IS sterkere enn tidligere. Folkene i Europa og Midtøsten må kjempe sammen mot de stormakter, som har ødelagt deres land og drevet millioner på flukt. IS og deres likesinnede kan vanskelig bevare sin makt, hvis der skapes fred i Syria, Afghanistan og Irak.


Den italienske terrorekspert Loretta Napoleoni, som har skrevet en bog om IS, sier til den danske avisa Information, at hun er meget bekymret for, hvordan de vestlige ledere vil reagere.


«– Det verste, man overhodet kan gjøre, er å sende landstyrker inn og fortsætte eller intensivere bombingene», siger Loretta Napoleoni og påpeker, at selv hvis Vesten lykkes med at utrydde IS med krig, vil det bare styrke hatet mod Vesten.


«- Vi kan sende styrker inn, slik vi gjorde i 2003, og om 10 år vil IS så nok være utryddet. Til gjengjeld vil de være erstattet av en anden organisasjon, som vil være enda større og enda sterkere», påpeker Loretta Napoleoni.


Hvordan nedkjempe IS?

Etter de godt planlagte terrorangrepene i Paris, i Beirut og mot det russiske flyet over Sinai, øker presset for å angripe IS i deres kjerneområde i Syria og Irak. Aftenposten har sett på alternativene.


Bombing fra luften
En koalisjon ledet av USA har utført en lang rekke luftangrep i Irak og Syria.

Den siste tiden har også Russland angrepet IS fra luften, selv om brorparten av angrepene har vært rettet mot andre opprørere.

Frankrikes eneste hangarskip er nå på vei mot kysten ved Syria.

Fra luften klarer man å svekke IS, men man klarer ikke å vinne krigen, mener Per Christian Gundersen, lederen for mediegruppen ved Forsvarets høgskole.

- Spørsmålet er hvordan situasjonen hadde sett ut uten denne bombingen? Trolig ville IS ha stått nærmere Bagdad, tatt deler av de kurdiske områdene i Irak og fordrevet kurderne fra Syria, sier kommandørkapteinen til Aftenposten.

Kommandørkaptein Per Christian Gundersen leder mediegruppen ved Forsvarets høgskole.

Selv om angrepene har stanset IS' fremrykking, har USA avstått fra kraftig bombing av IS' hovedsete i Raqqa, blant annet fordi faren for feilbombinger og drap på sivile.

- Jo mer hardhendt man er, jo mer kan man oppnå. Med det får man store moralske og etiske problemer. (Det er i strid med Genèvekonvensjonene, reds. merknad) Man kan for eksempel stoppe alle forsyninger til IS-kontrollerte områder, men da vil sivilbefolkningen også bli rammet hardt, sier Ståle Ulriksen, som er forsker ved Sjøkrigsskolen og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Opptrening av lokale styrker
USAs program for å trene opp moderate, syriske opprørere har vært en fiasko. En amerikansk general innrømmet tidligere i år at bare «fire eller fem» av dem fortsatt kjempet mot IS.

- Utfordringen er at stridsfeltet er flytende, noen grupper oppløses og andre blir radikalisert. Derfor er man tilbakeholdne med å gi dem våpen fordi man ikke vet hvor de havner, sier Gundersen.

- Dessuten er det en fare at disse styrkene kan gjøre ting man ikke ønsker at de skal gjøre. I Irak har sjiamilitser begått stygge overgrep mot sunnibefolkningen. I Rwanda trente franskmennene opp militsen som sto bak folkemordet, forteller Ulriksen.

USA og andre land, blant dem Norge og Tyskland, har også bidratt til å utstyre og trene opp kurdiske Peshmerga-styrker i Nord-Irak.

Lokale styrker med vestlig støtte i strid
Et annet alternativ kan være å sende inn et lite, men betydelig, antall vestlige spesialsoldater for å bistå styrkene de har trent opp også i kamp, slik norske spesialsoldater har gjort i Kabul.

- USA gjorde dette i Irak. Det fungerte godt da amerikanerne var med, men så snart de trakke seg ut, kollapset de irakske styrkene, sier Ulriksen.

Obama gikk forrige måned med på å sende spesialsoldater til Syria, noe han tidligere hadde kategorisk utelukket. Det kan også bety vestlige ild-ledere, soldater som er på bakken for å finne mål for kampflyene i luften over. Dermed kan bombingen bli mer presis og utgjøre en større forskjell for styrkene på bakken.

Flyforbudsone
For å opprette en flyforbudsone, må man også angripe mål på bakken for å gjøre det vanskeligere for fienden å skyte ned de utenlandske flyene. Det kan være installasjoner som luftvernbatterier og radarstasjoner.

I Libya var flyforbudssonen effektiv fordi det hindret Gaddafis luftforsvar fra å angripe opprørerne fra luften. men IS har ingen fly, så en flyforbudsone vil derfor i all hovedsak være effektiv mot Assad-regimet, som har bombet både opprører og sivilbefolkning med såkalte tønnebomber.

Bakkeinvasjon
USA, Frankrike og resten av NATO er IS fullstendig overlegne i tradisjonelle kamper. Men IS operer i stor grad også som en geriljagruppe som kan gjemme seg i befolkningen og i byer. Det gjør det vanskeligere for Vesten å utnytte sine fortrinn.

Både i Afghanistan og i Irak gikk selve invasjonen fort, det var okkupasjonen etterpå som kostet. Flere enn 3500 utenlandske soldater har så langt blitt drept i Afghanistan, mens flere enn 4800 har mistet livet i Irak siden invasjonen i 2003, ifølge nettsiden icasualties.

- På lengre sikt er den ideologiske striden viktigere enn den militære kampanjen, og da er det viktig at Vesten er tro mot sine idealer. Vi må være forsiktige med å bruke militære virkemidler slik at det undergraver våre verdier, sier Ulriksen.

På høyden var det rundt 140.000 utenlandske soldater i Afghanistan, og USA hadde over 160.000 soldater i Irak. Frankrike eller Russland har ikke kapasitet til å gjøre noe lignende alene.

Presset øker nå på USAs president Barack Obama. Under G20-møtet i Tyrkia sa han mandag at en bakkeinvasjon i Syria og Irak vil være å gjenta tidligere tabber «med mindre vi er forberedt på permanent okkupasjon».

- Hva skjer hvis det er et terrorangrep med opprinnelse i Jemen? Sender vi flere soldater dit? Eller om det er et terrornettverk som opererer andre steder i Nord-Afrika eller Sørøst-Asia? En strategi må være en som kan opprettholdes, sa presidenten.

Hva kan Norge bidra med?
Spesialsoldatene i Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando er i verdensklasse. Norge har allerede spesialsoldater i Bagdad og soldater fra Telemark bataljon i Nord-Irak for å lære opp kurdiske og irakske styrker. Nordmennene deltar ikke i kamp.

Under intervensjonen i Libya i 2011 var Norge blant landene som slapp flest bomber fra våre fortsatt operative F-16-kampfly. Flyene kjenner imidlertid på alderen og Luftforsvaret har hatt problemer med å holde nok fly kampklare.


Hentet fra Aftenposten 18.11.2015.




`Som kristne kan vi ikke akseptere Al-Qaidas herjinger i Syria med vestlig støtte`, sier erkebiskopen i den katolske kirken i Syria. 



Syrisk erkebiskop om 11/9-2001 og CIA i Syria


`US-senator John McCain protesterer mot at `russerne ikke angriper stillingene til IS, men bare bomber til anti-Assad-styrker som er trent av CIA. Slike uttalelser foruroliger, men er også en åpen innrømmelse om at bak krigen mot Assad står også CIA`. Det sier den syriske erkebiskopen Jacques Behnan Hindo til Agenzia Fides, Vatikanstatens nyhetsbyrå.


Han har fokus på den siste utviklingen i Syria med direkte russisk intervensjon mot stillingene til jihad-krigerne når han fortsetter slik: `Vestlig propaganda snakker fortsatt om moderate opprørere, som ikke eksisterer. Der er noe veldig foruroligende rundt alt dette: Det eksisterer en supermakt som protesterer mot at russerne går til angrep på Al-Qaida i Syria. Og det skjer etter erfaringene med 11/9-2001. Hva betyr det?  At Al-Qaida nå er alliert med USA, men bare med et nytt navn? Men undervurderer de vår intelligens og hukommelse?`


I intervjuet med Fides gjentar erkebiskop Hindo at `syrerne vil selv avgjøre om og når Assad må gå, ikke Daesh (Al-Qaida) eller Vesten. Og det er sikkert at om Assad forsvinner nå, blir Syria et nytt Libya`. 


Erkebiskop Details Hindo kommer også med en advarsel: `Vi har mottatt fryktelige nyheter fra byen Deir al Zor, som lenge har vært omringet av Al-Qaida. Befolkningen har ikke mat og sulter bokstavelig talt. Vi må gjøre noe øyeblikkelig før det er for sent`. 


Oversatt for Friheten/radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 15/10-15. Kilde: RedGlobe/Agenzia Fides 6/10-15. 

USA i jihad:

Syrisk milits får nye leveranser av ammunisjon og forsterker fronten med nye krigere mot de syriske regjeringstroppene.


USA har nå åpen kurs i retning stedfortrederkrig mot Russland. Knapt 2 uker etter start på aksjonen fra russisk flyvåpen og marine, dropper USA ammunisjon til sine allierte jihadister. Amerikanske militære transportfly skal ha sluppet ned gevær-ammunisjon, 11/10, over nord-Syria for å hjelpe `moderate i kampen mot IS`, heter det på militært hold i Washington. Det dreier seg faktisk om å prøve å ruste opp til krig mot den syriske regjerings-hæren. Opprørere, alliert med Vesten og arabiske føydal-diktatur, er under press etter at regjeringsstyrkene med hjelp av russiske luftangrep, har startet bakkeoffensiv.


London-baserte SOHR; Syrian Observatory for Human Rights (Observatører for menneske-rettigheter i Syria) er i lang tid blitt kritisert fordi de kun fokuserte på voldelige aksjoner fra regjeringen mot opposisjonen de første 2 årene av SOHRs eksistens. Kritikken i 2013 fra til dømes det romersk-katolske institutt for utenlandstjenester sier sågar at `SOHR fortsetter å forsvare islamistiske ekstremister for ikke å tape støtte fra opprørsstyrkene`.

Nå hevder dette London-baserte observatoriet for menneskerettigheter at `gode opprørere` styrker stillingene sine ved fronten ved hjelp av tilførsler av tropper og våpen, blant annte panservern-raketter for å stå i mot stormen fra Damaskus. Men det dreier seg først og fremst om nye jihadister. 

 
Nå er de offisielt US-bakketropper: Krigere, som er rustet opp av og i Tyrkia: Jihadist-militsen Ahrar Al-Sham, 19/6-15, i en forstad til Damaskus. Foto: Ahrar al-Sham Twitter Page via AP.


Disse våpendroppene er del av en ny kurs, for i slutten av forrige uke måtte USA gi opp et i stor grad mislykket utdannings -og utrustningsprogram for `moderate opprørere`. Hvem som nå konkret kan ta i mot ammunisjonen og hva det nøyaktig dreier seg om, ble det ikke sagt noe om. `En stor del av våpenleveransene kommer til å havne hos terrororganisasjoner`, sier den russiske utenriksminister Sergei Lavrov i følge nyhetsbyrået RIA.


Al-Nusra-fronten, i realiteten Al-Qaida i Syria, oppfordrer parallelt med de amerikanske hjelpetiltakene jihadister i Kaukasus til hevnaksjoner: `Om de russiske stridskreftene tar livet av befolkningen i Syria, oppfordrer vi til å ta russiske liv! Og dreper dere våre soldater, da tar vi liv av russiske soldater! Øye for øye`, heter det i appellen fra Al-Nusra-sjefen Abu Mohammed Al-Dsjolani,som i en melding, publisert som video-opptak: `Krigen i Syria vil få fryktelige konsekvenser for Russland. Troppene derfra vil knuses på syrisk jord`. Det slo inn 2 raketter i den russiske Damaskus-ambassaden 13/10 uten at personer ble skadet.


Eneste gruppe som samarbeider med USA og har militær framgang, er kurdernes milits, YPG. Den har kontroll i den autonome sonen i Nord-Syria. Amnesty International anklager nå YPG for krigsforbrytelser: De skal ha drevet ikke-kurdiske innbyggere fra hus og grunn i områder kurderne har kontroll over. En talsperson for YPG tilbakeviser dette.


Russlands president Putin anklager i Moskva, 13/10, USA for manglende vilje til å kooperere under Syria-krigen. Han tilføyer: `Jeg tror at noen av våre partnere ikke klarer å tenke klart`. Putin understreker at Russland ber først USA om en liste på angrepsmål. Det avvises av USA. Washington anklager samtidig Moskva for å angripe feilaktige mål: `Derfor har vi tenkt over det nok en gang og stilt et nytt spørsmål: Kan dere heller fotelle oss hva vi ikke skal angripe?`


Men heller ikke det har Moskva fått svar på fra Washington.


Per Lothar Lindtner, 18/10-15. Kilde: AFP / Reuters / JWs Arnold Schölzel, 14710-15.     


Appell til kommunist -og arbeiderpartiene og de venstreorienterte partiene i verden:


I mange år har Syrias regjering og innbyggere blitt utsatt for en voldsom terrorist-invasjon, som ledes an av ekstremist-grupper på vei til Syria fra mer enn 80 land for å ødelegge infra-strukturen i landet og utøve et blodbad mot uskyldige sivile innbyggere.

Utvilsomt kunne ikke disse forbrytelsene ha funnet sted uten ubegrenset støtte, garantert til terroristene fra imperialistmaktene i USA, Frankrike og UK og deres partnere i vår region, i hovedsak regimene i Tyrkia og Gulf-statene; den såkalte `internasjonale alliansen`, som hindrer alle anstrengelser for å nå fram til en politisk løsning på krisen i Syria.


Syria har hele tiden advart det internasjonale samfunnet om farene og truslene som springer ut av forsøk på å transformere en terrorisme, som er basert på `hellige krig for å drive ut urene djevler fra samfunnet` til en regional og internasjonal konflikt. Det er akkurat det som skjer i dag i mange land som Irak, Libya og noen europeiske land.


Trass i sikkerhetsrådets resolusjon nr 2199, som forbyr finansiering av terror-grupper som `ISIS` og `Al-Nusra-fronten`, fortsetter ikke desto mindre forbrytelsene fra disse gruppene som dreper tusenvis av sivile. Som da Al-Sheitat-folket i Deir Al-Zor og Aleppo-provinsen, deriblant mange skole-elever ble drept av terroristene.

Det samme skjedde under massakren i Tel Tamer i Al-Hasaka-provinsen, der innbyggerne er assyrere, urbefolkningen i regionen.

En annen forbrytelse begått mot menneskeheten er ødeleggelsene av historiske monument i Syria og Irak og tyveri av verdensarven, fordi vi tror at målet med disse aksjonene er å fjerne disse regionenes verdenshistoriske betydning.  Fort kort tid siden begikk slike terrorister en massakre i Mabuiyah ved byen Al-Salamiyah, nord-vest for Homs, der over 60 mennesker ble drept. Det følges opp med invasjon av Idlib, lenger nord, med hjelp av tyrkiske væpnete enheter. Flere andre forbrytelser rettes mot sivile innbyggere i Syria i samme periode.


Det forente syriske kommunistpartiet ber alle arbeider -og kommunistparti og alle progressive krefter i verden om å fordømme de terroristiske forbrytelsene i Syria og Irak. Vis solidaritet med Syrias folk som ennå kjemper mot forbryterne og den svarte ideologien til reaksjonære krefter og deres ekstremistiske verktøy, terror-organisasjonene, istedet for å opprettholde alle former for blokader og økonomiske sanksjoner som vestlige imperialistmakter står bak.


Folket i Syria ser fortsatt fram til å etablere en demokratisk, sekulær framtid gjennom nasjonal dialog for å oppnå politiske løsninger på den syriske krisen. 


Stans støtten til terrorismen! Solidaritet og humanitær hjelp til det syriske folket.


Kameratslig hilsen, Hunein Nemer, generalsekretær i Syrias kommunistiske Parti, 22/4-15.


Bearbeidet/oversatt for Friheten/radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 15/10-15.         

Samarbeid, ikke konfrontasjon:

Nå vil den tyske regjeringen forhandle med Assad og oppheve Russlands-sanksjonene! Merkel: `Vi må samarbeide, Putin!`

En uendelig flyktningestrøm inn i EU og ikke minst Tyskland fører til at Berlin er i ferd med en kanskje avgjørende kursendring. Samarbeid i stedet for konfrontasjon står plutselig på dagsorden. Kansler Angela Merkel (CDU) innser nå at det bare er mulig å stanse terroristene i IS og finne løsninger på Syria-konflikten sammen med og ikke mot president Bashar Al-Assad. Etter EU-toppmøtet om flyktningekrisen i Brüssel sier Merkel 24/9: `Vi må snakke med mange aktører, også med Assad`. Visekansler og økonomi-minister, Sigmar Gabriel (SPD) går samtidig for `180 gradersvending` overfor Russland og vil oppheve økonomiske sanksjoner: `Vi må ha forståelse med Russland`, sier SPD-sjefen 25/9. En kan ikke på ene siden fortsette med straffetiltak, mens en på andre siden ber om samarbeid. Gabriel ber innstendig: `Konflikten om Ukraina kan ikke belaste forholdet så sterkt mellom Tyskland, EU og USA til Russland, at Russland faller ut som samarbeidspartner i Syria`. 
     





Hvordan skal vi få slutt på Syria-krigen? Merkel skifter standpunkt og støtter Putins linje. Foto: Alexander Demianchuk/Reuters.


Også CDUs allianseparti i Bayern, CSU (kristen-sosial union) sender kjærlighetserklæringer til Moskva: `Om sanksjoner står i veien for felles innsats i Syria, kommer konfliktløsning i   Syria først`, blir CSUs Ilse Aigner sitert på i Münchner Merkur, 25/9: `Flyktninge-krisen har skapt en ny situasjon. Det blir viktig å intensivere kontaktene med Russland. Tida er inne til å si det åpent og komme på offensiven her. Uten Russland kan vi ikke få kontroll på utviklingen i Syria. I kampen mot IS er samarbeid med Russland et ufravikelig krav`, avslutter Bayerns økonomiminister Ilse Aigner.


Dermed blir flere hundre tusen mennesker som de siste ukene med livet som innsats og sine oppsparte midler har tatt seg fram til EU-land selve `spikeren i kisten` på Vestens politikk for `regime-skifte` i Syria. For kansler Merkel sa faktisk i februar 2012: `President Assader ennå ikke satt ut av spill som leder`. Den tyske regjeringen fulgte opp med skjerpete straffetiltak mot Assad-regjeringen og støtte til syrisk eksil-opposisjon uten å undersøke hva som faktisk skjedde i selve Syria. Der viste den faktiske opposisjonen ingen tilbakeholdenhet og fortsatte under mottoet: `Ingen forhandlinger med Assad`.


Russlands president Vladimir Putin, som 28/9 møter US-president, Barack Obama, rett før møtet i FNs generalforsamling, kritiserer samtidig i intervju med TV-stasjonen CBS  `USAs `regime-skifte`-politikk de siste årene. Etter forhåndspresentasjon av samtalene, som søndag skal publiseres i sin helhet, svarer Putin på en kommentar om at `forsterket russisk militær tilstedeværelse i Syria gjør det nærliggende å tenke seg at Moskva vil redde Assad`: `Der har dere rett. Det er min sterke overbevisning at enhver handling i motsatt retning, vil  ødelegge en legitim regjering. Det skaper en situasjon, vi nå ser i andre land i regionen, som Libya. Der er alle statlige institusjoner falt fra hverandre. Det samme skjer i Irak`.

Putin understreker, i følge utdrag fra franske AFP: `Det finnes ingen annen løsning på krisen i Syria enn å styrke de faktiske regjeringsstrukturene i landet og hjelpe dem, dersom vi faktisk vil bekjempe terrorismen`. Samtidig må vi få Syrias regjering med på positiv dialog med den fornuftige opposisjonen for å få til demokratiske reformer i landet`.


Med god grunn må vi spørre den norske regjering, norske hovedstrømsmedier og faktisk alle partiene på Stortinget: Er ikke tiden nå inne til en politikk for fred, miljø og solidaritet med alle som lider under opprustningsvanviddet og krigens krefter? Eller må dere fortsatt vente på et grønt lys fra en `overkommando`? Hvorfra? 


Oversatt for Friheten og Radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 26/9-15. Kilde: JW/Rüdiger Göbel .

 

 

Moskva dementerer luftangrep:

Palmyra utsettes ikke for bombeangrep. NATO anklager Russland for provokasjoner.


Spenningen mellom Moskva og NATO øker. Den vestlige krigs-alliansen går ut fra at tyrkisk luftrom ble krenket 2 ganger av russiske fly med overlegg`, sier generalsekretær Stoltenberg, 6/10, i Brüssel. Dagen før skal et tyrkisk kampfly ha blitt presset ut av bane av en Mig-29 som ikke kunne identifiseres i grenseområdet til Syria.    



I kampinnsats mot IS: Russiske kampfly i Hmeimim, 5/10-2015. Foto: AP Photo /Dmitry Seshin/Komsomolskaya Pravda/Photo via AP.


Russland anklager fra sin side NATO for å ta politisk gevinst av et mistak: Nyhetsbyrået Tass siterer Russlands NATO-ambassadør i NATO, Alexander Grusjko: `Vesten utnytter feilene til å framstille Russlands militærinnsats i Syria ufordelaktig`.


Det russiske forsvarsministeriet dementerer meldingene 6/10 om at russiske kampfly angrep mål i den syriske byen Palmyra: `Alle rapporter i utenlandske medier er absolutte løgner`, sier talsperson for ministeriet Igor Konasjenkov i Moskva. Det russiske flyvåpen angriper spesielt ikke steder med `arkitektoniske minnesmerker`.

Russland er ifølge vise-forsvarsminister Anatoli Antonov helt enig i US-forslag om å sam-ordne militærinnsatsen til begge land over Syria. 6/10 var det også møte mellom Russlands og Israels generalstaber for å avtale aksjoner. Det gjøres for å unngå konfrontasjoner og unødige misforståelser. Målet for møtet i Tel Aviv er en `regional koordinering`, sier representant for den israelske arméen.


Mer enn 40 `opprørsgrupper` anklaget det russiske flyvåpen 5/10 for en `massakre` av sivile og truet med hevn. Den russiske militære aggresjonen er en `åpen okkupasjon` og alle makter som okkuperer landet vårt er `legitime mål`, heter det i erklæringen. Vi sier til regimet og dets russiske allierte: `Dere blir slått`, sier en talsperson for Al-Qaid-avleggeren, Al-Nusra-fronten, 6/6, til det tyske presseagenturet, dpa.


Oversatt/bearbeidet, Per Lothar Lindtner, 17/10-15. Kilde: AFP/dpa/Reuters/JW, 7/10-15.         
 

Diplomati og dialog: Om det russiske engasjementet for Syria.


Russlands reagerer på Vestens manglende evne til å løse interessekonflikter via dialog. Ex-sjef i CIA, David Petraeus, beskriver situasjonen i Syria som et `geopolitisk Tsjernobyl` under høring i Senatets forsvarskomité nylig: `Det er som en kjernefysisk katastrofe. Da varer de negative følgene av krigen i flere 10-år`. Like før gikk han innsats av bakkestyrker fra arabiske land i Syria og samarbeid med `moderate` Al-Qaida-avleggeren i Syria, Al-Nusra-fronten. Nå sier Petraeus at Russlands inngrep i Midt-Østen er `provokatorisk`, men samtidig er at `Moskva en `viktig politisk kraft``.


Den sterke russiske innflytelsen i Syria-tragedien henger først og fremst sammen med at Russland ikke har latt seg rive vekk fra dialogens vei til fordel for å dyrke gamle og nye fiendebilder. Knapt en dag er gått de siste 4 år uten at Moskvas ledende utenriksminister og diplomat Sergei Lavrov, har bedt om dialog. Tålmodig dukker han for kontrastøt og harde slag fra vestlige kollegaer, men bruker i stedet enhver ny mulighet til dialog. Moskva snakker med alle sider i Syria-opposisjonen, inne i landet og utenfor. De som avviser dialog blir igjen invitert til nye samtaler. Ingen støtes ut i mørket.


Russiske diplomater og president Putin har også tatt kontakt med Tyrkia, Israel, Iran, Saudi-Arabia, Egypt og ikke minst Oman, landet som har gjort en stor innsats for å finne løsninger på den intense spenningen og hindre at noen taper ansikt.


Vestens svakhet og `gamle venner` av Syria ligger i at samtalene i og med Damaskus avvises. I stedet leveres våpen til opprørere, instrueres og støttes krigere og tvilsomme opposisjonelle med mye penger, mens anerkjente medier skjuler hva som faktisk skjer i Syria. Internasjonal rett og FNs charter krenkes. I årevis har vestlige e-tjenester observert utvandring av militante islamister til Syria, uten å stoppe dem. 30 000 såkalte `radikale islamister` fra 100 land skal i følge USAs e-tjenester være på vei til Syria og Irak for å opprette `islamsk stat`. En sekulær, intern opposisjon i Syria neglisjeres av Vesten, og den isoleres i selve Syria. Økonomiske sanksjoner har tvunget landet på knærne og drevet et velutdannet mellomsjikt på flukt. 


Om Moskva nå endrer situasjonen i Syria militært, for å hindre jihadistenes frammarsj, er det ikke bare ut fra nasjonale interesser, men også en reaksjon på Vestens udugelighet i å få til en ansvarlig politikk for folkene i verden som er basert på diplomati og dialog.        

Oversatt for Friheten og Radio Arbeidet, 8/10-15, Per Lothar Lindtner, Kilde: JW/Karin Leukefeld. 

Til NRKs nyhetsavdeling,


Sjekker dere `uavhengige grupper`?

Når dere viser til `bellingcat` som kilde for NRKs Kveldsnytt-innslag 7/10-15, er det selvsagt umulig for vanlige nrk-seere å vurdere kilden, dere oppgir som uavhengig.


Men `uavhengig` går det an å sjekke litt mer. Samme sak dukket opp for noen måneder siden. Jeg vedlegger det jeg da fant.


Dere kan jo søke videre i vedlagte dokument der det bl.a. nevnes som mulig bakgrunn: `Men i dag vet vi at Higgins er i tett samarbeid med Atlantic Council, som har hovedkvarter i Washington. Higgins er medforfatter i propagandaskriftet `Putins krig i Ukraina`, som utgis av samme institusjon og delvis baserer seg på materialet fra Bellingcat.


Atlantic Council er etablert i 1961 under den kalde krigens klimaks for å `befeste samarbeidet mellom vest-europeiske og USA-politikere og påvirke i Øst-Europa`. Derfra strømmet nye kadrer til US-administrasjonen. Atlantic Council er i CIAs operasjonsfelt, underlagt USAs utenriksdepartement`.


Det gjelder trolig flere av kildene dere kjører fram som `uavhengige syriske` og `moderate` motstandere av den faktiske regjeringen i Syria. Når generalsekretær Stoltenberg advarer mot krenkelser av NATOs luftrom, dvs Tyrkias luftrom, er det rimelig å forvente av nrk at NATO og Tyrkia, som tilsvarende har krenket nabolandets luftrom i svært lang tid, uten at nrk har vist til reaksjoner mot dette, enn meldt om det. Og reaksjonene har faktisk kommet fra annet hold enn Bashar al-Assad. 


Ja, hvor er de uavhengige journalistene egentlig blitt av?


Med vennlig hilsen

Per Lothar Lindtner, 8/10-15


Propagandakrig mot Russland: `Liberal journalistikk` og dens egendefinerte selvbilde.
 
Mange tyske journalister forveksler ordene `åpenbar` og `angivelig`: `Kriminalteknisk analyse viser at Kreml åpenbart har forfalsket satellittbildene av flystyrten, 17/7-14`, heter det 1. juni på Spiegel online. Historien om de angivelig forfalskete russiske bildene er likevel så amatør-messige at noen medier, deriblant Spiegel online selv, har vært rask med å legge saken i bero igjen. De fleste andre har forbigått temaet nok en gang.

Løgnhistorien kommer opprinnelig fra agenturet Bellingcat, som framstiller seg selv som en `uavhengige granskere`. Bellingcats webside er spesielt opptatt av 2 forhold: `Avsløringer` av Russlands angivelige rolle i Ukraina og Syria-regjeringens våpenbruk.






Vraket etter MH17, 17/7-2014. Foto: Maxim Zmeyev/Reuters. 

Men nå er Bellingcat ute av mediebildet. 35-årige Eliot Higgins åpnet plattformen, 1/7-2014. Fram til da brukte han pseudonymet Brown Moses. Som Moses presenterte Higgins, fra mars 2012, fram flere angivelige `analyser` på nettet, der han på grunnlag av allment tilgjengelige satellittopptak ville bevise at Syria-hæren er ansvarlig for bruk av kjemiske våpen.

I desember 2013 ble Higgins-firmaet `Brown Moses Media Ltd` etablert og sto fra nå av fram som eier av Bellingcat. Higgins liker å fortelle journalister at han kjedet seg, var arbeidsløs og måtte være hjemme og passe barn når han begrunnet hvorfor han hadde valgt hobbyen; krigen i Syria og Ukraina. 
 
Men i dag vet vi at Higgins er i tett samarbeid med Atlantic Council, som har hovedkvarter i Washington. Higgins er medforfatter i propagandaskriftet `Putins krig i Ukraina`, som utgis av samme institusjon og delvis baserer seg på materialet fra Bellingcat.

Atlantic Council er etablert i 1961 under den kalde krigens klimaks for å `befeste samarbeidet mellom vest-europeiske og USA-politikere og påvirke i Øst-Europa`. Derfra strømmet nye kadrer til US-administrasjonen. Atlantic Council er i CIAs operasjonsfelt, underlagt utenriks-departementet.

Navnet Bellingcat tilslører. `Mjauende katt` gir oss inntrykk av uegennyttig `ikke-profitt-basert journalistikk`, ja rett og slett `grasrot-journalistikk`. I en velvillig engelsk Wikipedia-artikkel, trolig formulert av Higgins kolleger på spesialfeltet, framheves at `styrken i slike grupper er at de tjener det offentlige rom uten å være basert på økonomiske bindinger og krav om profitt`. Men gransking koster, bl.a. fordi den jo krever reiser til utlandet. Non-profitt-journalister vektlegger akkurat det. De finansieres med frivillige bidrag. Ofte er det stiftelser som kan opptre som de mest troverdige økonomiske kildene.

Eksempelvis mottar det allmenn-nyttige forskningsinstituttet Correctiv i forbindelse med opp-start for 11 måneder siden en startkapital på 3 millioner euro fra Brost-stiftelsen. Pengene er arv fra gründer av Westfälische Allgemeine Zeitung(WAZ),Erich Brost og kona, Anneliese. Ifølge egen plattform vil Correctiv `etterforske misforhold i politikk, økonomi og samfunn`. Denne gruppen er faktisk mye mer allsidig enn Higgins Bellingcat. Likevel kan vi slå fast at det tyske selskapet er spesielt interessert i propagandakrigen mot Russland.

To av journalistene, Marcus Bensmann, og ex-Wallstreet-Journal-medarbeider, David Crawford, medvirket til artikkelen `Sannheten om MH17-flyet` som Spiegel altså gikk ut med i januar 2015.
Ja, hva er sannheten om flystyrten, 17/7-14 over Donbass, og hva er sannheten om `uavhengig journalistikk`?

Per Lothar Lindtner, 8/6-2015. Kilde: Junge Welt, 5/6-2015. Knut Mellenthin.


Samarbeid, ikke konfrontasjon:

Nå vil den tyske regjeringen forhandle med Assad og oppheve Russlands-sanksjonene! Merkel: `Vi må samarbeide, Putin!`


En uendelig flyktningestrøm inn i EU og ikke minst Tyskland fører til at Berlin er i ferd med en kanskje avgjørende kursendring. Samarbeid i stedet for konfrontasjon står plutselig på dagsorden. Kansler Angela Merkel (CDU) innser nå at det bare er mulig å stanse terroristene i IS og finne løsninger på Syria-konflikten sammen med og ikke mot president Bashar Al-Assad. Etter EU-toppmøtet om flyktningekrisen i Brüssel sier Merkel 24/9: `Vi må snakke med mange aktører, også med Assad`. Visekansler og økonomi-minister, Sigmar Gabriel (SPD) går samtidig for `180 gradersvending` overfor Russland og vil oppheve økonomiske sanksjoner: `Vi må ha forståelse med Russland`, sier SPD-sjefen 25/9. En kan ikke på ene siden fortsette med straffetiltak, mens en på andre siden ber om samarbeid. Gabriel ber innstendig: `Konflikten om Ukraina kan ikke belaste forholdet så sterkt mellom Tyskland, EU og USA til Russland, at Russland faller ut som samarbeidspartner i Syria`.
     

Hvordan skal vi få slutt på Syria-krigen? Merkel skifter standpunkt og støtter Putins linje. Foto: Alexander Demianchuk/Reuters. 


Også CDUs allianseparti i Bayern, CSU (kristen-sosial union) sender kjærlighetserklæringer til Moskva: `Om sanksjoner står i veien for felles innsats i Syria, kommer konfliktløsning i   Syria først`, blir CSUs Ilse Aigner sitert på i Münchner Merkur, 25/9: `Flyktninge-krisen har skapt en ny situasjon. Det blir viktig å intensivere kontaktene med Russland. Tida er inne til å si det åpent og komme på offensiven her. Uten Russland kan vi ikke få kontroll på utviklingen i Syria. I kampen mot IS er samarbeid med Russland et ufravikelig krav`, avslutter Bayerns økonomiminister Ilse Aigner.


Dermed blir flere hundre tusen mennesker som de siste ukene med livet som innsats og sine oppsparte midler har tatt seg fram til EU-land selve `spikeren i kisten` på Vestens politikk for `regime-skifte` i Syria. For kansler Merkel sa faktisk i februar 2012: `President Assader ennå ikke satt ut av spill som leder`. Den tyske regjeringen fulgte opp med skjerpete straffetiltak mot Assad-regjeringen og støtte til syrisk eksil-opposisjon uten å undersøke hva som faktisk skjedde i selve Syria. Der viste den faktiske opposisjonen ingen tilbakeholdenhet og fortsatte under mottoet: `Ingen forhandlinger med Assad`.


Russlands president Vladimir Putin, som 28/9 møter US-president, Barack Obama, rett før møtet i FNs generalforsamling, kritiserer samtidig i intervju med TV-stasjonen CBS  `USAs `regime-skifte`-politikk de siste årene. Etter forhåndspresentasjon av samtalene, som søndag skal publiseres i sin helhet, svarer Putin på en kommentar om at `forsterket russisk militær tilstedeværelse i Syria gjør det nærliggende å tenke seg at Moskva vil redde Assad`: `Der har dere rett. Det er min sterke overbevisning at enhver handling i motsatt retning, vil  ødelegge en legitim regjering. Det skaper en situasjon, vi nå ser i andre land i regionen, som Libya. Der er alle statlige institusjoner falt fra hverandre. Det samme skjer i Irak`.


Putin understreker, i følge utdrag fra franske AFP: `Det finnes ingen annen løsning på krisen i Syria enn å styrke de faktiske regjeringsstrukturene i landet og hjelpe dem, dersom vi faktisk vil bekjempe terrorismen`. Samtidig må vi få Syrias regjering med på positiv dialog med den fornuftige opposisjonen for å få til demokratiske reformer i landet`.


Med god grunn må vi spørre den norske regjering, norske hovedstrømsmedier og faktisk alle partiene på Stortinget: Er ikke tiden nå inne til en politikk for fred, miljø og solidaritet med alle som lider under opprustningsvanviddet og krigens krefter? Eller må dere fortsatt vente på et grønt lys fra en `overkommando`? Hvorfra? 

Oversatt for Friheten og Radio Arbeidet, Per Lothar Lindtner, 26/9-15. Kilde: JW/Rüdiger Göbel .



Støtte til Syria:

`Regime-skifte` i anti-terror-kamp? USA går for militærsamtaler med Russland. Moskva utelukker ikke russiske soldater i kamp mot terroristene.


Regjeringsstyrkene til president Bashar Al-Assad er ufravikelige om en vil ha fred i Syria. Etter 4 års krig og over 250 000 dødsofre slår den forståelsen langsomt gjennom også blant dem som hele tiden har gått for `regime-skifte` i Syria. FNs spesialutsending, Staffan de Mistura og Syrias utenriksminister Walid Muallim møttes, 17/9, for å bilegge konflikten. Moskva uttrykker samtidig vilje til å styrke Assad-regjeringens kamp mot mer terror. 18/9 utelukkes ikke at det kan sendes soldater til Syria om Syria henvender seg om det. Så lenge det ikke skjer, blir diskusjoner om emnet preget av spekulasjoner`, sier Kremls talsperrson, Dmitri Peskov til Sputniknews.  
  

Putin-hjelp: Allerede i mars 2012 krever syrere støtte fra Moskva foran den russiske ambassaden i Damaskus. Foto: AP Photo/Muzaffar Salman.


`USA er igjen villig til åpne militærtaktiske samtaler med Russland`, sier talsperson for USA, ifølge Reuters, 18/9: `Slike samtaler kan være til nytte for å unngå problemer og uheldige episoder. Dessuten ønsker USA konstruktive bidrag fra Russland velkommen i kamp mot IS `. US-Airforce har i over 1 år angrepet IS-stillinger i Irak og Syria, som nå viser seg å være `lite effektive`. 


Russlands president Putin vil 30/9, under FNs generalforsamling i New York, legge fram et forslag for å dempe borgerkrigen som i årevis har vært preget av eskalering fra utlandet. `Det må settes grenser for regional-statene Iran, Tyrkia, Irak, Egypt og regjeringen i Syria`, er den russiske versjonen, nå som før: `I kamp mot IS er Syria-arméen den eneste aktive organiserte kraft`, konstaterer utenriksminister, Sergei Lavrov, nylig.


Østerrikes utenriksminister, Sebastian Kurz, uttrykker samtidig ønske om å garantere sikre soner i Syria. Han vil beskytte sivile lokalt og mener opprettelse av FN-soner er alternativ: `Det trengs felles internasjonal kraftanstrengelse for at mennesker i Syria ikke lenger skal tvinges til å flykte til Europa`. Og Kurz legger til: `For å nå fred, må vi ikke bare forhandle med venner, men også med motstandere`.


Michael Lüders, den nye presidenten i DAG, tysk-arabisk samfunn, minner Berliner Zeitung om at det allerede finnes en slik beskyttelses-sone: `På kyststripen ved Middelhavet, som ennå kontrolleres av Syria-arméen, er det 4 millioner mennesker på flukt fra IS: `Om Assad styrtes og jihadistene skulle klare å ta Damaskus, vil det tvinge 4 millioner flere på flukt`, sier denne eksperten på Midt-Østen med ettertrykk på en pressekonferanse i Berlin.

Forestillingen om at en eller annen `sivil basisgruppe` kan ta kontrollen etter et `regimeskifte` i Syria, er i beste fall `naiv humanisme`. 


Oversatt for Friheten og Radio Arbeidet, 20/9-15, Per Lothar Lindtner. Kilde: JW/Rüdiger Göbel, 19/9-15.


Vesten blokkerer fred i Syria:

Russland tar initiativ til å få slutt på krigen i Syria. 30/9 har FNs sikkerhetsråd ekstraordinært møte. Washington og Paris er avvisende.

Moskva går igjen inn for å finne politiske løsninger på konflikten i Syria. Etter at president Putin, 15/9, krever opprettelse av en internasjonal allianse for å bekjempe terror-styrkene til IS,den islamske staten, informerer vise-utenriksminister Gennadi Gatilov 16/9 om et ekstra-ordinært møte i FN på ministernivå, 30/9: `Russland leder møtene i FNs sikkerhetsråd denne måneden. Nye initiativ henger sammen med vårt formannskap.` 
 

`Hendene vekk fra Syria` og `Velkommen til flyktningene` krever disse demonstrantene lørdag, 12/9-15, i London. Foto: Kevin Coombs / Reuters.

Også representanter fra 250 fagforeninger, primært fra den arabiske verden, men også fra andre kontinent advarer mot eskalering, 13/9.

Foranledning er en internasjonal konferanse, organisert av verdensorganisasjonen for fagorganiserte for `solidaritet med arbeiderne og folket i Syria, mot terrorisme, blokade og økonomiske sanksjoner`. General-sekretær i den internasjonale paraplyorganisasjonen, George Mavrikos, krever `slutt på all utenlandsk innblanding i Syria og oppheving av straffetiltak mot landet. Han solidariserer seg med mennesker på flukt for å få en bedre framtid og regjeringer som behandles som moderne slaver`.

De vestlige hovedstedene sender samtidig ut `motstridende signaler`. Angela Merkel krever i samtale med Tyrkias Erdogan, 15/9, intensivering av innsatsen for politisk løsning i Syria. USA avviser derimot det russiske forslaget fordi det ikke forutsetter den syriske statssjefens avgang: `Bashar Al-Assad er ikke troverdig medlem av en koalisjon som kan bekjempe IS. Moskvas støtte til Damaskus skjerper og utvider konflikten. Det er ingen annen mulighet for en politisk overgang i Syria enn at Assad settes ut av spill`, sier US-utenriksminister John Kerry, natt til 16/9 til sin russiske kollega, Sergei Lavrov
 
President Assad anklager i intervju med russiske journalister USA, Frankrike og vestlige land, for de anerkjenner ingen `uavhengige stater`: `Ikke bare hans regjering men også russiske og iranske ledere vil de ha vekk`. Han anklager samtidig Erdogan for å satse på et `sultanat av muslimsk broskap som skal omfatte Syria, Egypt og Irak under tyrkisk ledelse med sin støtte til terrorbandene. Assad selv er innstilt på også å bekjempe terroristene sammen med alle som har gått til væpnet kamp mot hans egen regjering: `Først etter seier over IS, Al-Nusra og andre terror-grupper er det mulig å snakke om endringer av grunnloven og politiske reformer`. 

I tillegg til USA satser UK og Frankrike på ytterligere skjerping av situasjonen. Den franske forsvarsminister Jean-Yves Le Drian sier 16/9 at folkerettsstridige luftangrep på IS-stillinger i Syria vil fortsette `de neste ukene.

Oversatt for Friheten og Radio Arbeidet, 20/9-15, Per Lothar Lindtner, Kilde: JW/André Scheer, 17/9-15.


Imperialismens språk og kampen om det ideologiske hegemoniet

Av Regi Theodor Enerstvedt, foredrag holdt på Globaliseringskonferansen i Oslo den 31.10.2014.
 
1.         Hvilke historiske endringer har det ideologisk hegemoniske språket og det kjempende språket gjennomgått? Dvs. hva karakteriserer disse språkene i dag i forhold til f.eks. for 50-60 år siden?

De historiske endringene har to vesentlige sider. Den ene de innholdsmessige endringene i språket, de andre formene.
Innholdsmessige endringer i språkbruken.

Da jeg var ung, for 60 år siden, var 50 prosent av befolkningen tilhengere partier som hadde et nytt sosialistisk samfunn som mål. Når jeg diskuterte med Arbeiderpartifolk, så var det ikke om sosialisme var bra eller ikke, det var utelukkende om en skulle gå den revolusjonære veien, eller som Ap-folk mente, den langsomme.

Men et nytt trinn i imperialismens økonomiske og politiske utvikling betyr et nytt trinn i språkets utvikling. Det er vanskelig å dokumentere endringer i språket, men det er nødvendig. Jf. hvordan ord begynner å spre seg, og hvordan ord forsvinner. Sosialismen forsvinner f.eks. ut av Aps programmer.

Det ideologiske hegemoni kunne tidligere karakteriseres som et klassekompromiss, dvs. ingen av klassene hadde et totalt hegemoni.

I dag har de partiene som går inn for et sosialistisk samfunn i Norge tilslutning av under 5 prosent ved valg. Dette betyr at et stort flertall i dag bruker et språk som om en hadde snakket slik for 60 år siden, ville en ha vært politisk død. Et eksempel: Om en politiker da hadde foreslått at en skulle få legeundersøkelser, behandling, og bli operert på dagen om en betalte for det, mens de som ikke betalte gjerne måtte vente i flere måneder, så ville en bli sett på som ekstremist, som ingen tok alvorlig. I dag godtar det store flertall dette. Pengepungen skal avgjøre om du skal leve eller død.

Et vanskelig spørsmål er forholdet mellom bevisst og ubevisst utvikling i språket. Massemedia – aviser, radio, fjernsyn – i Norge er preget av en individuell dramatisering av verden. Vi kjenner alle hovedoppslagene i avisene om drap, ulykker, om hva kjendisene spiser til middag, hvem de ligger med i denne uken osv. De gjør det lille stort, og det store lite. Dette tjener åpenbart kapitalistiske og imperialistiske interesser. Det blir allmenhetens dagsorden, bestemmer hva det skal snakkes om og ikke snakkes om. Er dette en bevisst imperialistisk strategi? Jeg er usikker på det. De fleste private media lar seg neppe styre av en bestemt politisk ideologi, men heller av en økonomisk. I løpet av de siste 60 årene er media i stigende grad styrt av profitt, noen få store konserner dominerer i den tilgjengelige informasjon. Situasjonen har endret seg dramatisk på kort tid. Det er ikke lenger enn 30 år siden at informasjonsformidling gjennom TV og radio bare fant sted gjennom ett statlig eid selskap, Norsk Rikskringkasting. NRKs viktigste oppgave skulle fra starten av være å drive folkeopplysning. Tenk på forskjellen til i dag. Det var først i 1980-årene at Willoch-regjeringen avskaffet NRKs monopol, slik at vi på TV-og radiofronten har den situasjonen vi har i dag. Og det reklamefinansierte TV 2 ble ikke startet før i 1992. Men også den offentlige informasjonsformidlingen i dag er mye styrt av den private som den konkurrerer med. Tidligere (godt dokumentert i Norge) var andre media, styrt av forskjellige interesser, f.eks. hadde vi partiaviser.  I dag er altså storparten av media styrt av én interesse – profittinteressen.

Disse endringene uttrykker godt en utvikling av mer omfattende kapitalistiske forhold. Og kapitalismen i dag er imperialistisk.
De formmessige endringene.

I løpet av de samme siste 30 årene er det skjedd fundamentale endringer i teknologien for innsamling, lagring, behandling, overføring og presentasjon av informasjon. Begrepet som omfatter dette er informasjons- og kommunikasjonsteknologi, forkortet til IKT. Dette blir noen ganger bare kalt «informasjonsteknologi» med forkortelsen IT. Teknologien har enorm betydning både for den mulige og virkelige utviklingen av såvel det kjempende som det ideologisk hegemoniske språket.  Her finner vi både et frigjørende og et undertrykkende potensial.

Internettet gir mennesker over hele verden en mulighet til å skaffe seg informasjon,  til selv å produsere og dele den i et overskridende språk. Det er av stor betydning. Men det er dokumentert at kapitalistiske businessinteresser er de som har overtatt mest av nettet, både til kjøp og salg av materielle varer, men også ideelt, til presentasjon av informasjon, jf. f.eks. nettavisene. Myndighetene, den herskende makt, og altså den herskende ideologi har alltid plantet informasjon, f.eks. nyheter som som tjener legitimeringer av utbytting og krig. Med den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien har de likevel fått kvalitativt nye muligheter.

2.         Hva karakteriserer det ideologisk hegemoniske språket?
Det ideologisk hegemoniske språket er karakterisert ved å legitimere de bestående forhold, det økonomiske og politiske system i Norge, og utelukke muligheten for andre forhold og et annet system.

For å legitimere det bestående, for å opprettholde det ideologiske hegemoni, må den herskende ideologi gjennom sine propagandister, som Bernt Hagtvet og andre, diskreditere, latterliggjøre, vise umuligheten av ethvert alternativ. Alle tanker om et annet samfunn er uttrykk for en intolerant ekstremisme, «renhetsideologi», sekularisert eller religiøs frelseslære. 

Det kjempende språket forsøker derimot å delegitimere det herskende system og vise muligheten av et nytt.
La oss se litt nærmere på den utenrikspolitiske siden av det ideologisk hegemoniske språket.

Kanskje er det aller viktigste ved det ideologisk hegemoniske språket er at det bestemmer hva vi ikke skal snakke om. Et eksempel: Obama sier åpent at USA har, og vil ha, en ledende rolle i verden med rett til å gripe inn der hvor landet synes det er nødvendig.  Ingen skal være over, ingen ved siden. Det globale usanske imperiet bryter internasjonal folkerett og annen rett kontinuerlig, uavbrutt, hver eneste dag gjennom sine krenkelser av andre lands suverenitet gjennom overflyvninger, bombing, samt hemmelige drap og tortur av politiske fiender. Massemedia gjengir noen ganger faktiske hendelser, men de problematiseres ikke. Det bare er sånn. Det er noe vi ikke skal snakke om. Og dette er ikke noe «hva som helst». Det er det aller viktigste som skjer i verden. Noam Chomsky peker på at interne dokumenter fra USA allerede i 1950-årene eksplisitt sier at USA vil bruke makt, ekstrem makt, selv om det ikke selv er angrepet.    Midt på 1980-tallet ble dette helt åpent, sier Chomsky. Da Reagan bombet Libya, het det i den offisielle begrunnelsen fra Utenriksdepartementet at det var selvforsvar mot fremtidig angrep.   Godtar vi det, har vi ikke lenger noen internasjonal folkerett som legitimerer eller forbyr krig. Fra midten av 1990-årene har NATO bedrevet det kaller «out of area»-aksjoner, fra flyangrep til krig, og fra 1999 inngår det i NATOs strategi. Slike kriger er bare legitime hvis det er selvforsvar mot væpnet angrep (prgf 51). NATOs angrep på Jugoslavia i 1999, uten FN-godkjenning, altså en forbrytelse mot menneskeheten, er av særlig stor betydning for Norge. Norges deltakelse i denne krigen er det massemorderen Breivik angir som vendepunktet for at han gikk over fra politikk i FrP til å bruke vold.  Språkbruken er viktig her. NATO tilsidesetter åpent internasjonal folkerett, det blir tabuisert i Norge. Norge deltar i NATOs folkerettsstridige aksjoner. Landet har nå også fått generalsekretæren i dette NATO. Som partileder i Arbeiderpartiet og statsminister var Jens Stoltenberg en drivende kraft i arbeidet for at Norge skulle begå bombedrapene i Libya i 2011. Regjeringens begrunnelse var «beskyttelse av sivile».
Er det slik at det sitter en en liten gruppe i imperiet og styrer det språket vi skal bruke? I Norge synes det å være en rådende ideologi at alle tanker om en bevisst ideologisk strategi fra det ledende imperialistiske land blir betegnet som fantasifulle konspirasjonsteorier. Alle slike teorier blir latterliggjort. Det faktiske forhold er likevel at historien er full av konspirasjoner. Det kan likevel være mer fruktbart å stille spørsmålet om hvilke funksjoner et bestemt språk har enn å lete etter skumle motiver, etter en liten grønn mann i imperiet som pønsker ut en djevelsk målføring. Vi skulle heller spørre om hvilke interesser som skjuler seg bak de språklige frasene, og om hvor pengene kommer fra, følg pengene, som det gode råd er. Ta det som er blitt kalt «oransjerevolusjonen», et uttrykk for presidentvalget i Ukraina i 2004. Det kan godt betegne et fenomen vi kjenner fra hele verden, men særlig fra Sør-Amerika og fra landene rundt – og i - det tidligere Sovjetunionen. Det oppstår bevegelser, organisasjoner for frihet, demokrati, miljøvern, menneskerettigheter osv., merk språket. Men i de landene hvor disse bevegelsene seirer, ender det alltid med at et regime som før ikke tilhørte imperiets innflytelsessfære etterpå blir en vasallstat, et lydrike i det. Jf. Ukraina i dag. Og følger vi pengene, oppdager vi at bevegelsene er opplært og finansiert av usanske NED – National Endowment for Democracy, eller USAID – United States Agency for International Development, eller George Soros’ Open Society Foundation.

Mer om språket i massemedia
Etterretningstjenestene planter nyheter, særlig de usanske. Massemedia i Norge gjengir dem krititikkløst. Dementier underslås, og når de kommer, blir de bortgjemt som små notiser. Putin blir i massemedia framstilt som en ny Hitler. Det settes fram mer eller mindre direkte og svære usannheter. Om noe lenge etter skulle dementeres, forandres ikke inntrykket av en demonisk Putin og av russiske terrorister. Propagandaen har gjort sin virkning. Flertallet i den norske befolkning vet hvem som starter den mulige nye storkrigen før den er begynt: Russland.

Det mest alvorlige ved det politiske språket er nettopp hvordan spørsmålet om krig og fred beskrives. Barne-,ungdoms-og familiedirektoratet (Bufdir) på et nettsted for ungom Ung.no – oppslagsverket for deg som er ung (”Her får du svar på det du lurer på” ) beskriver krigen mot, og bombingen av,  Jugoslavia med følgende ord:

«For eksempel ble NATOs luftkampanje i det tidligere Jugoslavia 1999 endret fra å være en fredsopprettende operasjon til å bli en fredsbevarende operasjon ledet av NATO med deltakelse av en rekke partnerland.»

Bombeangrep kalles altså «luftkampanje» og krig kalles «fredsopprettende operasjon».

Et eksempel på massemedias saklighet er NRK1s dekning av den s.k. Maidan (eller oransje)-revolusjonen i Ukraina i februar 2014. I en stor TV-diskusjon med et panel fra nestleder Solhjell i SV til utenriksminister Brende fra Høyre og med mange deltakere og tilhørere i salen, forsvarte samtlige kuppet mot en lovlig valgt president og fordømte Russland med ett unntak. En eneste stemme med et annet syn kom til ordet– dr. i russisk Bjørn Nistad. Han ble latterliggjort, beskyldt for løgn og pepet ut. Det Nistad sa, var sant. Men hans stemme druknet i et brøl av kunnskapsløshet, manglende dannelse, propaganda. Et eksempel på maktelitens språk er også fordømmelsen av forfatteren Peter Handke i massemedia etter tildelingen av Ibsen-prisen i september 2014. Hva viser den? Den setter en dagsorden for hva som skal diskuteres og hva det ikke skal snakkes om. Det mest alvorlige i denne konflikten er NATOs angrep på Jugoslavia. Det må ikke diskuteres, det er tabu.

  I 2011 ble det norske forsvarets ulovlige registrering av ni norske journalister avslørt av det norske datatilsynet. Journalistene ble ansett for å være en risiko for den nasjonale sikkerheten. 
 
Dette er selvfølgelig bare toppen av isfjellet. Imperiet har sine tentakler ute over alt. Det er bare et lite eksempel på noe som bidrar sterkt til utviklingen av den indre sensur, som norske journalister med spesialfelt utenrikspolitikk synes å ha. De vet hva som kan, og ikke kan, skrives og sies om lydriket Norges og imperiets internasjonale politikk, om man vil forfremmes, om ikke til evigheten, så til stillinger og lønn i det jordiske.

Eksemplene på den mentale krigføring er overveldende i Norge. Det vrimler av eksempler, men her bare ett illustrerende, nemlig det siste fra oktober 2014: Ubåtjakten. Det svenske forsvaret leter etter en ubåt. 17. oktober har Norsk Telegrambyrå NTB i en artikkel overskriften: Ubåtalarm i Stockholms skjærgård. Allerede neste dag er overskriften hos NTB: – Russisk ubåt med skader i svensk farvann. Uten spørsmålstegn. Den 19. oktober er overskriften i VG: Intens jakt Svensk Avis: Plukket opp russisk nødsamtale fra skjærgården. Neste dag er overskriften i Dagbladet: Dette kornete bildet kan være beviset på at Vladimir Putin har sendt russiske ubåter inn i svensk farvann. Nå pågår det en storstilt klappjakt i skjærgården utenfor den svenske hovedstaden. Den 21. oktober er overskriften i Dagbladet: Sporene som peker mot Putin UBÅT-JAKTEN

Hvordan slutter eventyrfortellingene? Slik: Den 23. oktober 2014 melder NTB at det svenske forsvaret  «innrømmer at  de ikke vet hva de leter etter i skjærgården utenfor Stockholm.»

Men enda alvorligere er jo det som skjules, eller ikke følges opp: Massakrene i Ukraina som blir avdekket høsten 2014, volden mot annerledes tenkende, de fascistiske drapene i Odessa i mai 2014. To dager etter mordbrannen og drapene i Odessa har Hans-Wilhelm Steifeldt på Søndagsrevyen NRK et koseintervju med den voldelige fascismens fremste talsmann i Ukraina, Høyre Sektor (Pravij Sektor)-leder Dmitro Jarosj.

Midt oppi dette dødsens alvorlige, må vi ta oss tid til å le litt. I  NTB-artikkelen «Helt nye utfordringer for Stoltenberg og NATO» om krisen i Ukraina vises det til flere uttalelser fra eksperter. 

Russland-kjennere sier at Russland under Ukraina-krisen har kjørt en propagandakampanje både i Ukraina og Russland som man ikke har sett maken til siden før jernteppets fall. På direkte spørsmål om hvor godt rustet NATO er til å møte dette, svarer professor Janne Haaland Matlary kontant:

- Meget dårlig. Vi lyver ikke i liberale demokratier, for da avsløres vi. Det NATO sier, må være sant. Mediene hos oss er frie, ikke kontrollert av politikerne. Vi kan ikke indoktrinere slik regimet i Russland kan - heldigvis. 

Mest talende for den mentale situasjon i Norge kan illustreres med et godt eksempel: Når jeg sammenlikner de norske nettavisene med de russiske – Ria Novosti, Stimme Russlands, Russia Today, så er det mye mer internasjonalt stoff i de russiske enn de norske. Men det mest tankevekkende – og rystende, hvis noe i dag kan være det – er at hvis du vil vite hva usanske, engelske, franske, østeuropeiske, asiatiske ledere - altså også de som er fiendtlige til Russland – så må du lese de russiske avisene. Det gjengis mye, mye mer der om hva statslederne Obama, Merkel, Cameron, Hollande sier (gjerne belagt med direkte sitater) enn hva du kan lese i de norske avisene hvor plassen mest brukes til sosialpornografi. Samtidig har det lykkes propagandaen i å overbevise flertallet i Norge om at det er her de fritt kan lese om det de ikke kan lese om i de norske avisene, samtidig som de, slik som Matlary, tror at russere ikke får lov å lese det de virkelig kan lese. Kvaliteten og kompetansen i nettavisene nevnt ovenfor ligger skyhøyt over de norske nettavisenes.

Hvis dette er riktig, er det faktisk dramatiske utsagn. De viser nemlig at det norske folk blir ført bak lyset. Er «hjernevasket» et for sterkt ord?  I hvert fall tror det store flertall i Norge at landet har en fri presse i et demokrati, mens eksemplene viser at det er en presse i et lydrikes demokratur i imperiet.

Er den aggressive utenrikspolitiske tonen både i USA, Europa og Norge sterkere og styggere nå enn ved avslutningen av den kalde krigen for 25 år siden?  Den fremste og hittil anerkjente usanske Russlandsforskeren professor Stephen Cohen fra New York University, som kritiserer NATOs og USAs politikk i forhold til Russland, forteller at han ikke lenger kommer til orde i de tre mest betydningsfulle og innflytelsesrike avisene USA, nemlig The Washington Post, The New York Times og The Wall Street Journal og at han ikke har opplevd dette tidligere. 

Imperiet har erklært en økonomisk, politisk og propaganda-krig mot Russland. Det norske lydriket og dets media deltar i denne krigen. Ukraina er blitt et offer i denne konflikten, et offer for et imperium som ikke vil gi slipp på sitt selverklærte og reelle verdensherredømme, som i dag er truet. Hvor langt vil det gå? Det er illevarslende når en mann som Stephen Cohen i intervjuet sier at klokken er fem på tolv. Det skapes nå en mentalitet som forbereder oss på større kriger og på hva som er det norske lydrikets plass i dem.
Referanser
Aftenposten nett (2014) Russland truer med å stenge luftrommet for EU-fly. 8. september. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Russland-truer-med-a-stenge-luftrommet-for-EU-fly-7696116.html
Barsamian, D. og Chomsky, N. (2002) Propaganda og offentlighet. Samtaler med Noam Chomsky. Forlaget Oktober, Oslo
Berwick, A. (2011) 2083 – A European Declaration of Independence. London
Enerstvedt, R. Th. (2012) Massemorderen som kom inn fra ingenting. Marxist Forlag, Oslo
Enerstvedt, R. Th. (2008) LQI. Lingua quarti imperii. Det fjerde rikets språk. Marxist Forlag, Oslo
OSCE Representative on Freedom of the Media (2014) OSCE Representative lauds ruling that finds illegal monitoring of journalists in Norway. 30.09, Bishkek. http://www.osce.org/fom/124587
Russia Insider (2014) Must-See TV: America's Leading Russia Specialist Blasts US Policy
"NATO expansion into Eastern Europe could lead to nuclear war". http://russia-insider.com/en/tv_politics_ukraine_opinion_media_watch/2014/10/13/04-45-55pm/must-see_tv_americas_leading_russia
Skårdalsmo, K. (2014) Helt nye utfordringer for Stoltenberg og NATO. NTBTEKST  01.09.

4. front mot Kobanêer fra Tyrkia: 

Kampene om byen Kobanê fortsetter på 11. dag.
Mens krigerne fra YPJ og YPG, kurdernes folkeforsvar av kvinner og menn, med begrensete muligheter yter motstand på 3 fronter mot IS, har Tyrkia med sin militær-logistiske støtte til IS faktisk åpnet en 4. front i kampen mot folket i Kobanê. På ny er det levert militært utstyr fra den tyrkiske hæren til IS på østsiden av Kobanê. Øyenvitner forteller at utstyret samtidig leveres av tyrkiske soldater i nærheten av landsbyen Alişare.  

Sist flyr også tyrkiske droner flere ganger over det omkjempete området. Informasjonen som samles inn av disse dronene, skal så sendes videre fra Tyrkia til IS. Det bekreftes av info via avlyttete telefonsamtaler fra Kobané. Vi får dessuten vite at mange snakker tyrkisk i radio-sambandet til IS de siste dagene. Enda mer eksplosiv informasjon kommer fram om Tyrkias rolle i angrepet fra IS mot Kobanê, når vi undersøker den tyrkiske AKP-regjeringens rolle i  flyangrepene mot IS-stillinger i Syria.

Tyrkias regjering skal ha bedt USA eksplisitt om å ikke delta i luftslag mot IS-stillingene ved Kobanê. Istedet for å angripe åpenbare IS-posisjoner rundt Kobanê, angripes fra luften mot al-Raqqa og Deir ez-Zor. IS-angrepet på Kobanê hemmes i alle fall ikke av US-flyangrep.

Det er altså ikke noen interesse i det internasjonale samfunnet for å støtte forsvaret av Kobanê mot IS-horder. Det er omvendt. Faller Kobanê, vil hele Rojava komme i en strategisk farlig posisjon. Dermed trues revolusjonen av ytre krefter. Med Kobanês fall vil hele regionen stå over for en mulig intervensjon eller oppbygging av en tyrkisk buffersone. 

Per Lothar Lindtner, 8/10-2014. Kilde: Civaka/dkp/internationales. 

Syria: IS invadererKobanê, 7/10-14: 

Gatekamper i sentrum av den kurdiske byen i Syria på grensen til Tyrkia. Protester over hele Europa mot krigen.   

Kurdiske demonstranter krever, tirsdag 7/10-14, foran Europa-parlamentet i Brüssel støtte til forsvarerne av Kobanê. Foto: EPA/Olivier Hoslet/dpa-Bildfunk. 

Bander fra terrororganisasjonen `islamsk stat` skal natt til tirsdag ha trengt seg inn i sentrum av Kobanê (Ain Al-Arab) i nordre Syria. Det blir harde kamper, fra gate til gate, hus til hus i byen mot lett bevæpnete, men lokalkjente enheter fra YPG og YPJ. Tirsdag omkommer fram til middag 60 jihadister. For 3 dager siden angriper IS med våpen- og ammunisjon, levert fra NATO-landet Tyrkia mot den minste av de 3 kurdiske kantonene som sammen danner den kurdiske selv-forvaltningsregionen Rojava. IS overtar kontroll i 300 landsbyer. Helt fram til søndag klarer forsvarerne å stanse IS-framstøtet mot Kobanê forbigående. Kvinnelige YPJ-kommandant, Arin Mirkan, tilintetgjør en panservogn ved et selvmordsangrep og tar flere jihadister med seg i døden, ifølge kurderne. Mandag, 6/10, inntar IS den strategiske høyden Mistenur, øst for byen. Derfra angripes sentrum med artilleri før panservogner trenger inn i byen.
Human Watch-senteret for Syria i London melder at IS får kontroll med industriområdet i Kobanê og bydelene Maktala Al-Dsjadida og Kani Arabane, tirsdag morgen. Kampene utvides mot bydeler i sør og vest. `Om det utvikler seg til en massakre på sivile i Kobanê, er FN-land ansvarlige`, sier president i Kobanê, Enver Müslim, anklagende til tausheten i alle europeiske land. `Alle som kan beskytte sivile, må handle raskt`, ber FNs generalsekretær, Ban Ki Moon, natt til tirsdag.

`Ingen må ha illusjon om at Kobanê er falt nå`, sier nestleder i den sosialistiske demokratiske union i Rojava (PYD), Asia Abdullah, i en dramatisk appell fra byen det nå kjempes om. `Vi ber det internasjonale samfunn om å sende våpen fra luften som kan knuse panservogner og andre tyngre våpen for å styrke motstanden og stanse IS`. Sammen med flere ministrer fra rådsregjeringen i kantonen, forsvarer hun byen bare med kalasjnikov-gevær.
Først 4 timer etter at IS trenger inn i Kobanê, angriper kampfly fra USAs anti-IS-koalisjon øst i byen, som ifølge lokale aktivister har liten effekt. Noen jihadister kjører tilbake til Tyrkia i biler, forteller pro-kurdiske demonstranter, som hele natten venter på grensen.
Meldingene om IS-inntog i Kobanê fører 10-tusenvis går på gatene i hele Tyrkia, som krever stans i støtten til IS fra Tyrkias regjeringsparti, AKP. Flere steder er det gatekamper. I Varto, i Øst-Anatolia drepes en 17-åring skutt, når politi skyter fra pansret vogn mot demonstranter. I arbeiderbydeler i Istanbul bygges barrikader. Kurdere og pro-kurdere protesterer i europeiske byer; Nederlands parlament i Haag og Europa-parlamentet i Brüssel blir okkupert.        

Per Lothar Lindtner, 7/10-2014. Kilde: JW/Nick Brauns.  

Siste last med kjemivåpen ute av Syria

Den siste lasten med kjemiske stridsmidler er ute av Syria, men Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) fortsetter sitt oppdrag i landet. Påstandene om at Syrias regjering har brukt klorgass skal ettergås, og arbeidet fortsetter med å uskadeliggjøre utstyr og kapasiteter som kan brukes til å lage nye kjemiske våpen. Det opplyste generaldirektør Ahmet Üzumcü i OPCW på en pressekonferanse i Brussel mandag 23. juni. I henhold til planen skal alle kjemivåpene som er fraktet ut, ødelegges innen 30. juni. (NTB 24.06.2014)


Spillet om Syria
 
Av Sverre Lodgaard
 
Syria er Irans viktigste allierte, for ikke å si den eneste i Midtøsten. Uten Assad  kuttes forbindelsen til Hezbollah, Hamas og andre som kjemper mot Israel, og da står Iran ribbet tilbake. Presset mot regimet i Teheran vil øke.
 
For én gangs skyld et enkelt og greit postulat i det ellers så mangfoldige og komplekse Midtøsten – hvis det stemmer. Men det gjør det ikke.
 
For det første er det Irak som er Irans viktigste allierte i Midtøsten. USA fjernet erkefienden Saddam og satset til manges forundring på en av de mest Iran-vennlige grupperingene i Irak. De shia-dominerte samfunnene øst og vest for Gulfen er vevd inn i hverandre, mange ledere har doble statsborgerskap og  stemmerett begge steder, og idag samarbeider regjeringen i Bagdad tett med regjeringen i Teheran.
 
For det andre er Assads betydning langt mer sammensatt. For iranerne er det maktpåliggende å unngå et maktskifte som iscenesettes av Vesten og gir Vesten stor innflytelse, for det er da konsekvensene kan bli som nevnt ovenfor. Det er dette som er bunnlinjen i deres interesser, ikke Assad. Inntil videre støtter de ham, men han har ingen rolle i fremtidens Syria.
 
Assad til side kan Iran formodentlig leve med mange tenkelige utfall av konflikten. Men for å forstå dette må vi se på Midtøsten i stort, og da er det ut med det enkle og inn med det komplekse og usikre.
 
Israel først. Der er Nethanyahu så godt som sikret gjenvalg, derfor blir den uforsonlige politikken overfor palestinerne videreført. Bosettingspolitikken - som ble trappet opp etter at palestinernes status i FN ble oppgradert - vil fortsette, og gjør en tostatsløsning illusorisk. For palestinere og arabere blir det mer å kjempe mot, med den sannsynlige konsekvens at Abbas svekkes og Hamas og likesinnede styrkes.
 
Egypt dernest, hvor Mursi og Brorskapet konsoliderer sin stilling. Fredsavtalen med Israel holder inntil videre, men forholdet til den jødiske staten skjerpes. Og i den grad den arabiske våren vinner fram i andre land blir forholdet til Israel bistrere. Ikke bare blir det mer å kjempe mot, men regjeringer som lytter til egen befolkning må skjerpe profilen mot den jødiske staten også av innenrikspolitiske grunner.
 
Hva betyr dette for Syria? Flertallet er sunni, men det er ikke ensbetydende med at en sunni-dominert regjering vil takke nei til fortsatt støtte fra det shia-styrte Iran i kampen for palestinernes rettigheter. Hezbollah er riktignok shia, men Hamas er sunni og Iran støtter begge. Kombinasjonen av Nethanyahu og den arabiske våren gjør det mer sannsynlig at skillet mellom shia og sunni blir underordnet kampen mot Israel. Mens far og sønn Assad var  pålitelige motparter for Israel – relasjonen var stabil og avtaler ble etterlevd – kan forholdet blir røffere når Assads tid er ute.
 
Iran har fremmet en 6-punktsplan hvor dialog mellom Assad og alle deler av den nasjonale opposisjonen er et sentralt element. ”Nasjonal” er et kodeord for grupper som ikke mottar militær støtte fra utlandet. Iran har lenge oppfordret Assad til reformer og tatt til orde for frie valg. Assad er med andre ord utskiftbar, men det bør skje som konsekvens av en politisk prossess og ikke som et vilkår for dialog. Andre elementer i planen er humanitær assistanse, heving av sanksjonene og repatriering av flyktninger og internt fordrevne. Konsistent er den ikke – Iran gir selv militær støtte til Assad – og i likhet med andre planer er det mye å utsette på realismen i den. Men Iranerne er aktive, har innflytelse i Syria, og vil ha en hånd på rattet når et nytt styre skal dannes.
 
Mursi tok i fjor til orde for en regional kontaktgruppe for Syria bestående av Egypt, Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia. Den grunnleggende tanken var at de største regionale statene burde gå sammen om å få til en løsning – heller det enn en stormaktsdrevet løsning på problemet. For Mursi er det naturlig å tenke på en rolle for Brorskapet, som sammen med Hamas ville gi Egypt en nøkkelposisjon i området i pakt med landets tradisjonelle lederrolle i den arabiske verden. Brorskapene er imidlertid ulike i ulike land og ledelsen for det syriske brorskapet har lenge vært i eksil, mens den opposisjonen som samler seg i Syria  i hovedsak er en intern opposisjon. Den fortjener politisk støtte. Våpen er det nok av.
 
De vestlige stormaktene sier vekk med Assad og mener Iran. Saudi Arabia er tungt inne og mener det samme. Tyrkia er involvert og det er også diverse terrorgrupper. Mye skjer fordekt, for faren for å satse på feil hest, slik USA gjorde i Irak, er stor.   
 
 
Borgerkrig
 
Av Arne Overrein
 
Den internasjonale Røde Kors-komite har erklært at de pågående kampene i Syria er å betrakte som en borgerkrig. En slik erklæring skaper ingen umiddelbare forandringer på bakken i Syria, men Røde Kors-komiteen har en viss autoritet i verdenssamfunnet i egenskap av å være den organisasjon som har tatt initiativet til Genevekonvensjonene og overvåker hvorvidt disse overholdes. Særlig befatter Genevekonvensjonene seg med den såkalte humanitære krigsrett. De er et forsøk på å rettsregulere forhold under krig og okkupasjon, og i særdeleshet gir de rettslig beskyttelse til sivile under slike forhold. Sivile kan ikke være mål for krigføring, de kan ikke fordrives fra sitt land og sine hjem osv.
 
Det finnes to typer krig som må holdes fra hverandre, mellomstatlige kriger og borgerkriger. Mellomstatlige kriger må nødvendigvis starte med et angrep og har dermed startet med et brudd på folkeretten fordi angrep (og også trussel om angrep) er forbudt ifølge folkeretten. Folkeretten fordømmer dermed enhver angriper. Folkeretten fordømmer også en okkupasjon eller annen regimeendring som følger av mellomstatlig krig. En okkupasjon av et område bør derfor snarest avsluttes og folket på området må gies tilbake sine rettigheter som suveren, dvs som statsbærende folk. Derfor er det rettslige grunnlaget for kritikk av Israels okkupasjon av palestinsk område etter 6-dagerskrigen i 1967 og fram til i dag, så klart.
 
En borgerkrig står i en annen stilling. Den er en indre konflikt. Verdenssamfunnet bør, ifølge folkeretten, ta resultatet av en borgerkrig til etterretning. Normalt betyr det anerkjennelse av den seirende part som ny regjering i landet. Under en borgerkrig skal utenlandske makter forholde seg nøytrale, de kan ikke forsyne den ene parten med våpen eller sende militære rådgivere inn i landet. Dette øker faren for at konflikten glir over i en mellomstatlig krig. Da Haag-domstolen i 1986 fordømte USA for ”å trene, væpne, utstyre, finansiere og forsyne contrasstyrkene” som intervenerte mot Nicaragua, så skjedde dette ut fra kravet om ikke-innblanding i et lands indre anliggender.
 
Man kan si at dette med ikke-innblanding i dag er utdatert fordi, som det heter, vi lever i en globalisert verden. Med like stor rett kunne vi si at dette prinsippet alltid har vært utdatert – sterke makters innblanding i svakere makters anliggender har nemlig forekommet til alle tider. Med en lignende logikk kunne man si at folkerettens grunnleggende prinsipp om alle staters like rett, burde kastes over bord. I så fall fjerner man det rettslige grunnlaget som et internasjonalt system av suveren stater hviler på.
 
Når Røde Kors erklærer at Syria befinner seg i borgerkrig, så utløser dette at opprørerne – forutsatt at de lar seg skille fra sivilbefolkningen – behandles som soldater. De er ikke lenger kriminelle terrorister. Genevekonvensjonene, og ikke kun syrisk lov, angir dermed rammene for hvordan de skal behandles. Assadregimets dager bør være talte – de har forspilt sine muligheter til å regjere videre. Men borgerkrigsstatusen pålegger begge partene forpliktelser og det pålegger fremmede makter nøytralitet.
 
Dersom lappeteppet av etniske og ikke minst religionsbaserte grupper som Syria består av, skal kunne føyes sammen til en fungerende stat i framtida, må man søke et kompromiss. Derfor ligger det ikke noen positiv løsning i økt innblanding, men heller i det pågående meklingsarbeidet som forutsetter at ulike aktører, med bred internasjonal støtte, finner fram til en måte å avvikle det gamle regimet på, uten at borgerkrigen forlenges i det uendelige.
 
Website Builder drives av  Vistaprint