Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
 
INTOPS når neppe til topps
 
Av Gunnar Garbo, tidligere leder i Venstre
 
Den 8. mai lanserte Forsvarsmuseet på Akershus festning en diger permanent utstilling om de krigene Norge de siste årene har kjempet eller fortsatt kjemper ute i verden. Prosjektet blir kalt INTOPS, en forkorting av «Internasjonale operasjoner», som arrangørene vel synes lyder bedre enn krig. For sikkerhets skyld gjentar museet at hensikten med soldatenes militære innsats er å skape fred.
 
Lederne fant at de også burde gi plass til en ytring fra opposisjonen og spurte om jeg kunne påta meg den. Det svarte jeg ja til, enda stemmen min måtte bli nokså sped midt i øredøvende skrall fra bomber og kanoner.
 
Men museet har produsert et ledsagende bokverk på 400 sider – INTOPS 1947–2012 – om utstillingen i lesbar form. I de generelle delene omtaler bokverket krig som noe som bare skjer, i likhet med for eksempel uvær.
 
Der er knapt noen analyse av de motivene og interessene som ledet til voldsbruken. Og enda verre: Det skjer ingen drøfting av om det fantes muligheter for fredelige løsninger.
 
Museet har laget et sammensurium av intops-aktører. Her blir NATO, EU, OSSE, USA, «villige koalisjoner« og «det internasjonale samfunn» (en grov fordreining som massemediene har bidratt Vesten med å spre) nevnt side om side med FN. Det farlige med et slikt sammensurium er at folkeretten blir ute av syne. I FN-pakten har medlemslandene forpliktet seg til å løse sine konflikter med fredelige midler. Bortsett fra den strengt begrensete rett stater har til å forsvare seg mot angrep, gir folkeretten FN monopol på bruk av væpnet makt. Når en av de andre aktørene går til krigsangrep uten mandat fra FN, gjør den seg derfor skyldig i «en av de aller mest alvorlige forbrytelser», for å tale med rettseksperten Ståle Eskeland.
 
Framstillingen til museet gir inntrykk av at FN har så mye å gjøre at skiftende generalsekretærer avslår å påta seg mer. Det kan nok hende. Men årsaken er at de rike medlemslandene, med USA i spissen, sulteforer verdensorganisasjonen for at det fattige flertallet i FN ikke skal få mye å si. I stedet har Norge og andre rike land gitt NATO slike midler som FN blir nektet. Medlemslandene bryter sitt løfte i FN-pakten om å utstyre verdensorganisasjonen med egne militære midler nok til at den selv kan ta hånd om internasjonale operasjoner som vanskelig lar seg løse uten muligheten til maktbruk.
 
I Kosovo gikk NATO for første gang ikke bare gikk til krig uten FN-mandat, men også i strid med Atlanterhavspaktens artikkel 5, som begrenser alliansens oppgave til felles forsvar mot angrep. Da daværende statsminister Kjell Magne Bondevik redegjorde for den nye Out of Aerea-strategien i Stortinget i mars 1999, sa han at regjeringens ikke mente at man burde utvide NATOs geografiske område. Måneden etter dro han til Washington og godtok utvidelsen på Norges vegne. Den korrekte folkerettslige framgangsmåten ville ha vært å endre A-pakten. Det ville ha krevd proposisjoner fra regjeringene og ratifikasjoner i nasjonalforsamlingene som presse og folk hadde kunnet følge med i. Så det unngikk man.
 
Bokverket gir serbiske overgrep skylden for borgerkrigen i Kosovo. Det nevner ingenting om at Vesten i årevis neglisjerte det fredelige sivile selvstyret Ibrahim Rugova organiserte for Kosovo-albanerne, inntil UCK avløste pasifismen hans med gerilja-krig. Heller ikke nevnes de bruddene på avtalene om våpenhvile som geriljaen foretok for at det skulle flyte blod nok til at NATO grep inn på deres side. Eller rapporten fra OSSE om at den massive folkefordrivelsen av Kosovo-albanerne startet døgnet etter at NATO innledet bombekrigen (med norske fly i luften).
 
Når det gjelder Afghanistan, hvor norske spesialstyrker ble satt tidlig inn, hevder bokverket at krigen etter 11. september hadde et folkerettslig grunnlag. De grusomme aksjonene til flykaprerne skaffet også USA en enorm sympati. Men aksjonene var ingen angrepskrig. De var grove internasjonale forbrytelser. Dette var også hva resolusjonene fra Sikkerhetsrådet bygde på. De ga mandat til rettsforfølging, ikke til krig. Retten til selvforsvar er begrenset til å drive fienden ut av landet. Men i USA var flykaprerne strøket med sammen med ofrene sine.
 
Bokverket hevder at USAs forsøk på å få Taliban til å utlevere bin Laden ikke førte fram. Det er feil. Taliban sa seg villig til å utlevere ham til en tredje stat, hvor han kunne bli stilt for retten, forutsatt at USA la fram materiale som knyttet ham til aksjonene. Men Bush avviste blankt forhandlinger. bin Laden skulle utleveres til USA uten videre.
 
Krigene kunne ha vært hindret. I Kosovo kunne NATO ha reagert positivt på forslaget fra den serbiske nasjonalforsamlingen om å gi Kosovo-albanerne utstrakt selvstyre, garantere minoritetenes rettigheter og tillate internasjonale observatører i provinsen.
 
I Afghanistan kunne Bush i hvert fall som et forsøk ha svart positivt på Talibans forslag om å stille bin Laden for retten i et tredje land.
I Libya kunne koalisjonen ha godtatt meklingsforslagene fra FNs generalsekretær eller fra Afrika-unionen.
 
Når en leser Intops- skildringene fra soldater som har vært utsatt for lemlestelser eller sett kamerater bli det, føler en hva mekling og f red kunne bety. Krigsmedaljer er en dårlig erstatning.
Website Builder drives av  Vistaprint