Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Haukerød Symposiet 2014
Sandefjord lørdag den 31. mai
 
Grunnloven av 1814 - 2014:
En atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule.
Fred og Solidaritet — Frihet og Energi — Klimaballanse og Harmoni
 
Arrangør:
Stiftelsen Natur og Kultur

Alvhild Aanderud-Larsen som i årevis har engasjert seg for en fredelig verden åpnet symposiet. Fotografiene er av Atle Møller.


Program for åpent Symposium:
                              
                           Møteleder: Knut Vidar Paulsen
 
Kl. 12.00              Velkommen til Haukerød Skole
                           ved Ove Rødser, vaktmester
                           Husæru på Haukerød
                           ved visesanger Tor Kristian Bøe
Kl. 12.10              Åpning av Haukerød Symposiet
                           ved Alvhild Aanderud-Larsen, fredskvinne
                           Det heter vi nå
                           Dikt av Haldis Moren Vesås
KL. 12.20            Haukerød Sanitetsforening
                          ved Alfhild Fevang
Kl. 12.30              Nasjonal suverenitet, Grunnloven og Norges 
                                forsvar
                          ved Jacob Børresen, pensjonert
                          flaggkommandør i marinen og historiker                    
Kl.13.30              Kaffepause
Kl. 13.50              Konvoi
                          Dikt av Nordahl Grieg
Kl. 13.55             Vår nordlige dimensjon
                           ved Knut Vidar Paulsen, Nordahl Grieg Fredsfond      
Kl. 14.30              Kaffepause
Kl. 14.45              Nasjonal suverenitet, atomvåpnene og
                            Grunnloven
                          ved Marit Nybakk, første vise Stortingspresident
                          og datter av småbruker
Kl. 15. 15             Plenum og spørsmål
Kl. 15.50              Avslutning av Haukerød Symposiet
                          ved John Hukkelås, Sandefjord Forsvarsforening
Kl. 15.55              Ja, vi elsker
                           Bjørnstjerne Bjørnson

Gaver innbetales til Nordahl Grieg Fredsfond, c/o Stiftelsen Natur og Kultur, Tidemands gate 4, 3211 Sandefjord ― Konto nr.: 1645 04 80413



MARIT NYBAKK – Grunnlovsseminar
Sandefjord 31.mai 2014

Grunnloven, folkesuverenitet og atomvåpen.
 
Kjære forsamling.
 
Foran 200 årsfeiringen av Grunnloven ble det lagt inn hele 42 grunnlovsforslag. Som skal behandles i inneværende Stortingsperiode. Vi vedtok rett før 17.mai å innlemme flere menneskerettigheter i Grunnloven. Og naturligvis: en modernisering av språket.
 
Et av forslagene som jeg er en av undertegnerne av er å endre § 25, slik at vi grunnlovsfester forbud mot produksjon, introduksjon, utplassering og bruk av atomvåpen på norsk jord.

Norge er i dag et atomvåpenfritt territorium.

Vi mener det verdigrunnlaget som ligger til grunn for at vi ikke vil ha atomvåpen på norsk jord – bør grunnlovsfestes. Som en del av vår folkesuverenitet. Men som en del av den rollen som Norge spiller for å skape en verden fri for atomvåpen.
 
Jeg skal komme tilbake til dette.

Men la meg først sette dette inn i den rammen som grunnlovsjubileet gir oss i 2014.
 
Vi feirer i år i Norge at grunnloven, den norske konstitusjonen, fyller 200 år. Undertegnet på Eidsvoll 17. mai 1814. Grunnloven innebar et fullstendig, politisk systemskifte i Norge. Det norske folk gikk fra å være underlagt en eneveldig konge «av Guds nåde» til å bli borgere av et konstitusjonelt og innskrenket monarki. Med egen grunnlov, med eget parlament: Stortinget.
 
Grunnloven la rammene for en videre utvikling av det norske demokratiet.

1814 var starten på utviklingen av velferd, utjamning og menneskerettigheter i landet vårt.
 
Vårt folkestyre i dag, vårt demokrati, dreier seg ikke bare om politisk demokrati. Det er basert på menneskerettigheter. På frihet og toleranse. På likestilling og utjamning. Verdier som går hånd i hånd med solidaritet og velferd. Grunnlaget for selve den norske modellen ble lagt på Eidsvoll i 1814.
 
1.januar 1814 var Norge underlagt Danmark. Var en del av Danmark. Beslutninger som angikk Norge ble tatt i København. Staten var et kongelig enevelde. Ett år senere:

Norge var en selvstendig stat i en tilnærmet likeverdig union med Sverige: selvstyre, egen hovedstad, et parlament, et helt nytt politisk system. Med en svært radikal og framtidsrettet grunnlov.

Hvordan gikk dette til?
 
1814 kalles av og til «miraklenes år». Men 1814 markerte bare starten, begynnelsen. Vi feirer i 2014 – 200 år med demokratisk utvikling – i Norge i et land som topper UNDPs statistikk over beste land å bo i. Det landet det også er aller best å være kvinne og der det er best å være mor.

Forfatter Karsten Alnæs skriver i sin nylig utgitte bok:
 
«Året 1814 er skjellsettende i norsk historie, og gløden, ideene og tankene som skapte Grunnloven, er blitt en del av oss selv, slik at den er innforlivet med oss i ett og alt.
 
Det som skjedde den gangen, former oss som samfunnsmennesker. Det farger våre følelser når vi vandrer i skogen, i fjellet eller langs sjøen. Det befester vår selvopplevelse, bestemmer våre holdninger til verden, vår kjærlighet til det norske, vår styrke, men også vår sårbarhet og vår frykt for å tape friheten.»
 
Men Karsten Alnæs skriver også følgende:
 
«Det underlige er – to hundre år etter mirakelåret – at vi må stå opp og forsvare de samme verdiene i dag. Igjen og igjen må vi overbevise oss selv og andre om at de er uomtvistelige og gjelder for alle folk, uansett tro, herkomst, kjønn, hudfarge, seksuell legning eller etnisk tilhørighet.»
 
Grunnloven ble til i noen hektiske uker våren 1814. Danmark hadde vært på feil side i Napoleons-krigen, på Frankrikes og Napoleons side. Krigens seierherrer ga Norge som krigsbytte til Sverige – eller mer nøyaktig – til den svenske kongen som hans eiendom.
 
Slik var de eneveldige kongedømmene i 1814. De fyrstene som sendte millioner av unge menn ut på slagmarken for å dø.
Men vi ble ikke svenskekongens eiendom.
Noen greide å stikke kjepper i historiens hjul.
 
Kieltraktaten ble undertegnet 14. januar 1814.

434 år under Danmark var over.

Men hva nå?

Norge opponerte mot traktaten og har aldri anerkjent den!

Selv om Kieltraktaten definerte Norge som et udelelig kongerike.
 
Den danske arveprins Christian Fredrik, mobiliserte til norsk opprør mot Kieltraktaten fra 16. februar.

Det skulle innkalles til riksforsamling.

I arbeidet med å velge delegater, spilte kirken en avgjørende, praktisk rolle. Det var der valgene ble kunngjort. Valgene i mai 1814 var de første nasjonale valgene som er holdt i Norge - er en milepæl i folkestyrets utvikling i vårt land.
 
Riksforsamlingen ble holdt i Carsten Ankers herskapelige bolig på Eidsvoll. Her ble grunnloven til i noen hektiske uker våren 1814. Eidsvollsmennene og Christian Fredrik lyktes i å stikke kjepper i historiens hjul.
 
Grunnloven vår må i 1814 ha vært et svært radikalt dokument for verden rundt oss. Influert av den franske menneskerettighets-erklæringen – og den amerikanske uavhengighetserklæringen – Declaration of Independence.
 
At makten skulle springe ut fra folket og folkesuvereniteten – en bombe i Europa med eneveldige kongedømmer:
 
  • Tredeling av makt (Montesqieu)
  • Vi fikk et parlament
  • Vi avskaffet adelskapet! (tenk litt over det - Jfr. Det svenske «folkhemmet»)
  • Menneskerettigheter
  • Folkesuverenighet
 
Grunnloven ble undertegnet 17. mai.
 
26. juli gikk den svenske tronarvingen Karl Johan til krig mot Norge. Men i august ble det inngått fred. Sverige aksepterte at den norske grunnloven skulle ligge til grunn for unionen mellom Norge og Sverige. 14. august ble Mossekonvensjonen inngått i Moss.
 
Mossekonvensjonen innebar at Kieltraktaten ikke lenger var noen premiss for denne unionen mellom Norge og Sverige. Vi var likeverdige. Bortsett fra utenrikspolitikken som skulle styres av kongen i Stockholm.
 
Karl Johan ble en god konge, også for Norge. «Karl Johans gate». Statuen foran slottet.
 
Og de siste 200 år har det ikke vært krig mellom de nordiske land.
 
Unionen med Sverige varte til 1905.
 
Så på Eidsvoll i 1814 ble grunnlaget lagt for at Norge i 2014 er et av verdens mest egalitære og demokratiske samfunn.
 
Det norske velferdssamfunnet er i dag et solidarisk spleiselag.
 
Møysommelig har vi gjennom vårt demokrati, vårt folkestyre, formet Norge til den norske modellen vi er så stolte av.
  • gjør din plikt – krev din rett
  • du skal yte etter evne – få etter behov
  • vi skaper verdier gjennom arbeidet vårt – vi fordeler verdiene rettferdig
  • universelle velferdsgoder
  • trepartssamarbeidet i arbeidslivet kombinert med sterke reguleringer
  • markedsøkonomi
 
I tillegg har kvinnebevegelsen jobbet frem likestilling mellom menn og kvinner. Feminismen har gjort samfunnet vårt varmere og mykere.
 
Jeg har av og til utenlandske kvinneorganisasjoner på besøk. De får tårer i øynene når jeg forteller dem om pappaer som tar permisjon, triller barnevogn og leverer unger til barnehage og skole.
 
Dette har ikke kommet av seg selv, det er drevet frem, vårt folkestyre, der jentene gradvis har gått inn i kommunestyrer og i Stortinget.
 
Da jeg fikk barn, hadde vi henholdsvis 3 og 4 ½ mnd omsorgspermisjon. I dag har vi ett år. Vi har fått barnehager, vi nærmer oss 80 % av alle mødre i arbeidslivet. Menn og kvinner har samme verdi, er likeverdige. De samme regler - jenter og gutter.
 
Dette dreier seg også om menneskerettigheter – om å verne det enkelte menneske mot undertrykking og overgrep, men også mot fattigdom og uverdige levekår. Hvert enkelt menneske: menn, kvinner, barn – er enestående – med ukrenkelige rettigheter.
 
17.mars i 1911 tok Anna Rogstad sete i Stortinget, 2 år før alle kvinner i Norge fikk rett til å stemme.
 
Men kvinnekampen var nådd inn i maktens korridor. Galleriet var fullsatt. Stortingspresidenten hilste henne med følgende ord: «Denne dag, den 17.mars 1911, vil bli en merkedag i vårt lands historie, fordi det i dag er første gang en kvinne fremmøter her i Stortinget som en av dets representanter – en begivenhet som utvilsomt vil vække opmerksomhet viden om».
 
I fjor feiret vi at det er 100 år siden jentene fikk stemmerett.

11. juni 1913 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens
§ 50, slik at retten til å stemme ved nasjonale valg ble utvidet til også å omfatte kvinner (unntatt de som gikk på sosialhjelp).
 
På galleriet satt de mest framtredende lederne for den norske kvinnebevegelsen. De hadde brukt store deler av sitt voksne liv på å kjempe fram vedtaket.
 
Over hele landet hedret vi i fjor Fernanda Nissen, Gina Krog, Fredrikke Meie Qvam, Camilla Collett.
Fordi de også muliggjorde en sosial utvikling for kvinner.
 
Og la oss ikke glemme den kampen arbeiderkvinnene førte parallelt – en kamp for anstendige arbeidsforhold, for retten til utdanning for barn og barnebarn for retten til ikke å dø av tæring eller for mange barnefødsler før 30 år.
 
Det ble imidlertid ingen kvinnerevolusjon etter 1911 og 1913.
Det tok 11 år før neste kvinne ble valgt inn i Stortinget etter Anna Rogstad.
 
Først på 70 tallet inntok kvinnene for alvor politikken.
Kvinnekuppet i Oslo bystyre i 1971 ble et realt gjennombrudd.
Jfr. bildet av en del av jentene som ble valgt inn. De ble senere Stortingsrepresentanter og/eller statsråder.
 
Midt på åttitallet – Arbeiderpartiet vedtok 40 % kvotering – fulgt av SV og Venstre.
 
Men Arbeiderpartiet gjorde noe helt avgjørende parallelt med kvoteringer. Vi startet «kvinner-kan-kurs».
 
I dag er Kvinner-kan-Women-can-do-it – oversatt til 50 språk.
Vi reiser verden rundt for å skolere kvinner politisk.
 
En viktig del av den norske kvinne-bevegelsens historie i moderne tid – er at feministene fra 70 tallet gikk inn i de politiske partiene.
 
Slik fikk vi abortloven, likestillingsloven, barnehagene, velferdsstaten, mamma – og pappapermisjon, SFO.

Så:
Hva betyr grunnlovens verdier og jubileet i år for videre utvikling av Norge?
 
  • Grunnlovsjubileet i 2014 skal styrke bevisstheten om hva Grunnloven betyr i dag og hvilken rolle den skal spille i framtidens demokrati.
 
  • Grunnloven er levende, dagsaktuell og avgjørende for Norges identitet og utvikling som liberalt demokrati. Skal Grunnloven fortsette å ha denne rollen, må den formidles på nytt til hver ny generasjon. De som vokser opp i Norge i dag må ta den til seg og gi den mening på egne premisser. Like mye som en feiring av fortiden bør jubileet være en investering for framtiden.

  • En av hovedmålsettingene for jubileet er nettopp å skape debatt om folkestyrets fremtidige utfordringer. Like mye som en feiring av fortiden skal jubileet være en investering for fremtiden.
 
  • Kunnskap om Grunnloven er viktig fordi Grunnloven er fundamentet for vårt samfunn. Den bestemmer hvordan statens makt utøves og den befester enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter. Kjennskap til dette fundamentet bidrar til å gjøre debatten om samfunnets utfordringer i vår tid mer åpen og tilgjengelig. Økt kunnskap betyr at flere kan delta.
 
Når vi har jobbet med planleggingen av Grunnlovsjubileet, har det vært viktig å nå ut til de yngste. Barn og unge er bærere av fremtidens norske demokrati. Grunnloven og grunnlovens verdier må formidles på nytt til hver generasjon, slik at dere kan fylle den med mening på egne premisser.
 
En observasjon jeg har gjort: mange unge, skoleklasser og andre, fasineres av omstendighetene rundt 1814, av hvordan grunnloven ble til. Det er noe revolusjonerende, noe radikalt, noe sterkt engasjerende: den ekstremt radikale grunnloven for sin tid.
 
Som jeg sa innledningsvis:
 
  • Stortinget skal i denne perioden ta stilling til et rekordhøyt antall grunnlovsforslag. Mange av forslagene vil, dersom de blir vedtatt, innebære betydelige endringer i Grunnloven. Dette gir også jubileet et politisk innhold.
 
Et av forslagene dreier seg altså om å grunnlovsfeste forbud mot produksjon, introduksjon, utplassering og bruk av atomvåpen i Norge.
 
6.august neste år er det 70 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima. For både Hiroshima og Nagasaki har bomben betydd en kontinuerlig miljø- og helsekatastrofe i alle år etterpå.
 
Kampen mot atomvåpen har alltid stått i fokus i Norge. Meningsmålinger forteller oss at over 90% mener vi skal jobbe for et internasjonalt forbud mot atomvåpen.
 
I 1957 proklamerte Einar Gerhardsen «ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid». Noe som fortsatt har unison politisk støtte i Norge.
 
Men har vi en garanti for fremtiden? En reversering av et atomvåpenfritt Norge kan når som helst endres med et simpelt flertall i Stortinget. Vi som står bak Grunnlovsforslag nr 11 (2011-2012) mener derfor at det bør grunnlovsfestes.
 
Dette vil styrke folkesuvereniteten i vårt arbeid for en atomvåpenfri verden. Som Stortinget enstemmig sa i 2008. (Jeg var saksordfører).
 
Et grunnlovsforslag om å forby produksjon, innførsel, bruk og utplassering av atomvåpen på norsk jord må nemlig sees i et større perspektiv. Det er bred enighet om at Norge skal spille en fortsatt pådriverrolle for internasjonal nedrustning.
 
Vi har et politisk og moralsk ansvar for å bidra til nedbygging, ikke-spredning og fullstendig eliminering av atomvåpen.

Den forrige Regjeringen arbeidet for å få inn i nedrustnings- og ikke-spredningsregimet de katastrofale humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen, og alle lands forpliktelser til å etterleve internasjonal humanitærrett. Den humanitære tilnærmingen er viktig for å legge det politiske grunnlaget for et fremtidig forbud mot atomvåpen og et folkerettslig bindende instrument.
 
Å imøtekomme ambisjonen om en atomvåpenfri verden vil kreve en samlet global innsats på flere arenaer. Noen må gå foran. Også derfor er det viktig å grunnlovsfeste forbud mot atomvåpen i Norge.
 
Grunnlovsforslaget er en oppfølging av våre internasjonale forpliktelser ved at vi yter en ekstra innsats for å legge til rette for en verden uten atomvåpen i eget lovverk.
 
Sluttdokumentet fra siste tilsynskonferanse for ikke-spredningsavtalen vektlegger det avgjørende i at staten bidrar til rettsliggjøring av atomnedrustningspolitikk.
 
Fra før er dette bl.a. gjort i New Zealand, Filippinene, Østerrike, Mongolia og Bangla Desh.
 
Arbeidet for å fjerne atomvåpen er også humanitær politikk. Og en del av år sivile beredskap.

Og-klimapolitikk.

Atomkrig vil være den verste miljøkatastrofe. Dagens atomvåpen er mange-mange-mange ganger større enn Hiroshima-bomben.
 
Atomvåpen er ikke bare det ultimate masseødeleggelses-våpenet. Vi må håndtere vårt arbeid med nedrustning og ikke-spredning:
 
  • Som sikkerhetspolitikk
 
Atomavfallet i Nordvest-Russland oppfattes av ikke-spredningsregimet som – hvis de rette personer får tak i det – som noe det er lett å lage såkalte «dirty bombs» av.
 
Derfor er arbeidet vårt for å bidra til atomopprenskning i Nordvest-Russland en viktig del av vår helse – og miljøpolitikk – og forebyggende terrortiltak – og som en del av vår beredskapspolitikk.
 
De siste 40 år har vi fått internasjonale avtaler som forbyr og eliminerer umenneskelige våpen.
 
Antipersonellminer, klasevåpen, biologiske våpen, kjemiske våpen.
 
Norge har enten vært initiativtaker, pådriver eller aktiv støttespiller. For eksempel er kjemiske våpen regulert av en egen konvensjon som voktes av et sekretariat i Haag.
 
Det verste av alle ødeleggelsesvåpen er fortsatt ikke regulert på samme måten. Selv om ikke-spredningsregimet er et viktig redskap.
 
Vi trenger et folkerettslig bindende instrument for å fjerne atomvåpen.
 
En grunnlovsfesting av forbud mot atomvåpen på norsk jord vil være et godt bidrag ved grunnlovsjubileet.
 
 
Til slutt – en beretning fra Hiroshima fra august 1945:
Om ødeleggelsen av en skole:
 
«Av 300 elever overlevde 17 de første minuttene – luften var sot, aske, støv, alt var et skremmende mørke. Fra atomskyen kommer ufattelige drønn.

Grusom lukt og smak sprer seg, glassbiter flyr med en kraft som tar liv – der noen enda er i live. Bygninger hadde fordampet til småbiter. I grunnen under var jord og røtter brent.

Mennesker som ikke var døde, slepte seg mot vannkilder.»
 
Vi sier:

Aldri mer Hiroshima!


*

Nasjonal suverenitet, Grunnloven og Norges forsvar

Foredrag for Haukerødsymposiet lørdag 31. mai kl. 1230

Av Jacob Børresen

Innledning
Takk for invitasjonen til å komme hit til Haukerød skole for å snakke om nasjonal suverenitet, Grunnloven og Forsvaret.

Jeg har innledningsvis tenkt å si litt om de framherskende ideene i 1814, i brytningen mellom opplysningstid og romantikk, som grunnlag for å forstå hvorfor vi fikk den grunnloven vi fikk. Dernest vil jeg drøfte hvordan disse ideene bidro til å forme formuleringene om det norske forsvaret i Grunnloven, både den av 17. mai og den av 4. november 1814, under inntrykket av Napoleonskrigene som nettopp var slutt og i lys av trusselen fra Sverige.

Jeg vil si litt om hvordan den suverene staten, som begrep og konsept, har utviklet seg siden 1814, med hovedvekt på statens voldsmonopol, innad overfor egne borgere for å opprettholde ro og orden og respekt for loven, utad til forsvar mot aggresjon fra andre stater.

Til slutt vil jeg si litt om hvordan dagens forsvar er innrettet.
 
Ideene og situasjonen i 1814
Hvilke forestillinger og ideer og hvilken politiske situasjon var det som forelå i 1814, som til slutt munnet ut i formuleringene i Grunnloven om det militære forsvar?

Idehistorisk befinner vi oss i overgangen fra opplysningstiden til romantikken. Under opplysningstiden hadde man hentet fram igjen antikkens og renessansens tro på den menneskelige fornuft. Nød og undertrykkelse var ikke noe gudegitt, men skyldtes uvitenhet og overtro. Veien til et bedre samfunn gikk gjennom folkeopplysning. En annen sentral tanke i opplysningstiden var forestillingen om at mennesket har visse naturgitte, medfødte rettigheter. Tanker om like rettigheter for alle, om frihet og likeverd ble levende. Sentrale ideer var toleranse, rettferdighet, menneskekjærlighet og individets ukrenkelighet. Men dette virket også truende på mange fordi opprør mot autoriteter gjerne ble oppfattet som opprør mot staten, kirken og religionen.

Opplysningstiden faller i tid omtrent sammen med 1700-tallet. Det vil si at de fleste av grunnlovsfedrene på Eidsvoll i 1814 var formet og hadde fått sin utdannelse under opplysningstiden.
På det politiske plan stilte opplysningstiden krav om å avskaffe eneveldet, om folkesuverenitet, om menneskerettigheter, og om maktfordeling, som ga seg utslag i revolusjoner og uavhengighetserklæringer. De viktigste var den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, som markerte løsrivelsen fra kolonimakten England, og den franske revolusjon i 1789, som kom som følge av nye idéer om "frihet, likhet og broderskap" og hvor den franske nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettigheter. 

I 1814 var Norge var formelt bare en provins i helstaten Danmark-Norge. Europa hadde allerede i over 150 år, etter 30-årskrigens slutt med freden i Westfalen i 1648, vært organisert i formelt suverene stater, definert ved avgrensede territorier og hvor statsmakten hadde monopol på bruk av voldsmakt, innad for å opprettholde ro og orden, utad til forsvar mot andre stater. Det føydale systemet fra middelalderen hadde skapt et nettverk av militære forpliktelser og allianser på tvers av landegrensene. Fra 1648 ble retten til å lage lover og holde seg med militære styrker stadig mer konsentrert i den suverene stat. Formelt var alle stater like. Men i fravær av noen overnasjonal myndighet var verdenssamfunnet av stater i realiteten et anarki hvor makt i stor grad var rett.

På 1800-tallet var en av de viktigste idestrømningene i Europa nasjonalismen. I vår tid forbindes nasjonalisme gjerne med rasistiske voldelige snauskaller og etnisk rensing. På 1800tallet dreide det seg om politiske ønsker og krav om selvstyre, dels om det man oppfattet som et nasjonalt fellesskap, om nasjonenes særtrekk og egenart. Den første, statsborgerlige, tilnærmingen hadde sitt opphav i opplysningstiden. Den andre i romantikken. Ideene bak forsvarsordningen i 1814-grunnloven er en kombinasjon av opplysningstidens idealer og mål om frihet og likhet og en mer individualistisk tilnærming til forholdet mellom individ og samfunn og romantikkens mer kollektivistiske forestillinger om det særpregede ved den norske nasjon.

En norsk hær var blitt etablert allerede i 1628, etter Christian IVs nederlag under 30-årskrigen, da keiserens tropper sto i Jylland og det var frykt for at de ville fortsette over til Norge. Denne nasjonale hæren besto imidlertid bare av bønder, og selv om den bygget på en ide om plikt, var den bare i liten grad forbundet med forestillinger om nasjonal solidaritet på tvers av stender. Det var først på slutten av 1700-tallet at man begynte å se forsvaret av fedrelandet som en hellig borgerplikt. Bakgrunnen finner vi i opplysningstidens dyrkelse av antikken og dens dyder, hvor selvoppofrelsen til de greske og romerske borgersoldater ble sett som et ideal. Disse ideene fra antikken var blitt gjenoppdaget av Machiavelli under renessansen og ble derfra inkorporert i opplysningstidens tankeverden. En forsvarsplikt som konkret knyttet seg til fedrelandet var derimot først og fremst et produkt av romantikkens forestillinger, og ble ikke systematisk realisert på nasjonalt plan i Europa før etter den franske revolusjon.

I Norge var ideene om en allmenn, rettighetsbasert, verneplikt oppe til debatt fra 1807 og utover. Det skjedde med henvisning til antikkens Sparta og samtidens Frankrike og at alle borgere, fra statsministeren til tiggeren, hadde samme plikt til å forsvare landet. Viljen til å ofre eget liv og troen på den nasjonale soldats overlegenhet ble koplet til forestillinger om kjærlighet til og plikt overfor Kongen, samfunnet og fedrelandet og til forsvar av hjem, eiendom, familien, kvinner, barn og gamle. Til dette kom at man framhevet forfedrenes, vikingenes, beundringsverdige eksempel på slagmarken. Ved å spille på forestillinger om felles historie, plikter, solidaritet, autonomi og hjemland, brukte borgerskapet flere av de nasjonale nøkkeltemaene og elementene i definisjonen av nasjon, nasjonalisme og nasjonal identitet. Men disse ideene fikk først en politisk dimensjon i 1814.
 
Riksforsamlingen og Forsvaret
På riksforsamlingen skapte de 112 valgte representantene en grunnlov som var den mest liberale i Europa. Men de kalte den ikke for demokratisk. Grunnlovsfedrene oppfattet ikke Norge som noe demokrati. Etter den franske revolusjon ble dette begrepet forbundet med radikalisme, blant de fleste i det europeiske borgerskap, som i stedet så på seg selv som liberale. Liberalisme besto på dette tidspunkt av en sterk tro på en tredeling av makten mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt, som i Norge besto av Stortinget, Kongen og domstolene. Eidsvollsgrunnloven sikret i tråd med tidens politiske filosofi en sterk utøvende kongemakt, som skulle forhindre «pøbelvelde» i stil med 1790-tallets Paris.

Offiserene spilte en viktig rolle under utarbeidelsen av grunnloven. Hæren og sjøetaten hadde fått egne valgkretser og hele 35 av de 112 representantene var valgt i militære valgkretser. Men ikke alle 35 var yrkesmilitære. Femten av dem var underoffiserer eller menige soldater, i realiteten bønder. Eller for å si det på en annen måte: 37 av de 112 eidsvollsmennene var bønder og av disse var 15 også underoffiserer eller menige soldater. Også de fleste offiserene var nært knyttet til bondesamfunnet, det historikerne gjerne har omtalt som et militær-agrart kompleks. Og disse var på ingen måte lojale mot Christian Frederik, men opptrådte høyst selvstendig, også i militære spørsmål som var oppe til debatt på Eidsvoll.  

Riksforsamlingen slo fast at det selvstendige Norge skulle ha en krigsmakt. Forsvarets øverstkommanderende skulle være Kongen, men han hadde ikke myndighet til å overlate norske styrker i fremmede makters tjeneste uten Stortingets samtykke. (Grunnlovens § 25). Han kunne heller ikke slippe utenlandske styrker inn i Norge, annet enn som hjelpetropper i en forsvarskrig, og i så fall bare med Stortingets samtykke. Kongen hadde rett til å sammenkalle, begynne krig og slutte fred (§ 26). Militære kommandosaker skulle saksbehandles for Kongen utenfor statsråd (§§ 30 og 35). Men ingen hadde rett til å adlyde en ordre dersom hensikten var å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet (§ 89). Endelig fastslo Grunnlovens § 109, etter lang og heftig debatt hvor uenigheten var stor, at rekrutteringen til krigsmakten i prinsippet skulle skje på basis av alminnelig verneplikt, uten hensyn til fødsel eller formue. Utformingen av en konkret vernepliktsordning ble imidlertid utsatt til første ordinære Storting etter innstilling fra en komite som ble nedsatt på Eidsvoll, og den sørget for at det gamle systemet hvor det stort sett var bondesønnene som avtjente verneplikt ble videreført, mens bedremanns barn som før gikk fri.

Prinsippet om lik og alminnelig verneplikt stammet fra den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 og den franske menneskerettserklæringen av 1789, altså de viktigste ideologiske inspirasjonskildene for grunnlovsfedrene. I 1799 var det blitt innført individuell verneplikt for bondebefolkningen i Norge. Rent konkret var det imidlertid Preussen som inspirerte de militære representantene på Eidsvold til å gå sammen med bonderepresentantene for å få innført alminnelig verneplikt. Preussens katastrofale nederlag for Napoleons vernepliktshær i Jena i 1806 førte til en militarisering av stat og samfunn blant annet ved at Preussen innførte alminnelig og ubegrenset verneplikt. Og det skjedde nettopp i 1814. 

Forsvarsmakten ble styrket både tallmessig og ideologisk ved at folket, til gjengjeld for å delta i Forsvaret, fikk et fedreland å forsvare, som en av de prøyssiske militærreformatorene sa.
Men det var som sagt langt fra enighet på Eidsvoll om innføring av verneplikt. Uenigheten gikk for det første på om det norske forsvaret skulle være basert på verneplikt eller på vervede soldater. Motstanderne av verneplikt, som f. eks. kammerherre Løvenskjold, mente at den ville føre til økt utvandring fra landsbygda og dermed vansker med å skaffe arbeidskraft. De militære representantene hadde merket seg den vervede prøyssiske hærens nederlag ved Jena i 1806 og ønsket seg en vernepliktshær som kunne sette skrekk i svenskene. Forsvarets hovedtalsmenn på Eidsvold, kaptein i artilleriet Peder Motzfeldt, og oberst Didrik Hegermann fra det opplandske infanteriregiment og sjef på Krigsskolen, brukte alle tilgjengelige argumenter for å få en vernepliktshær. Men det var de militære argumentene som var de viktigste. At bøndene skulle bære byrdene ved forsvaret av fedrelandet innskrenker armeens kraft og brukbarhet, het det. Alminnelig verneplikt ville gi staten tilgang til nær ubegrenset antall soldater «uden noen særdeles bekostning». Og «Vee den Fiende, der betræder et Lands Grændse, hvor enhver Landets Borger forsvarer sin Hjemstavn.»

Fabrikkeieren Jacob Aall gikk inn for en todeling med en liten stående styrke av frivillige kombinert med en større styrke vernepliktige. Krigen i 1808 hadde vist at vervede styrker var langt bedre enn de utskrevne.

I tillegg hadde flere norske byer fra 1807 og utover egne borgerkorps hvor det i teorien var pålagt enhver sivil mannlig innbygger mellom 20 og 50 år å gjøre tjeneste. Rike menn som grev Wedel og kjøpmannen Ludvig Mariboe opprettet private militære korps. De frivillige korps bar imidlertid preg av manglende øvelse, manglende vilje til å underordne seg offiserer og til å oppgi elitens bekvemmeligheter, noe som gjorde at de nesten ikke ble tatt i bruk. Frivillige styrker oppsatt ad hoc fungerte sært dårlig i denne krigen. Om man skulle satse på slike måtte det mye mer øvelse til. Som vi skal se, var det nettopp en slik todeling mellom stående styrker – linjen – og mobiliserbare styrker – landvernet – man faktisk endte opp med i 1814, ikke 17. mai, men 4. november.

Mønsteret fra 1807 gjentok seg for øvrig under krigen høsten 1814. Mange borgere og studenter meldte seg for å sloss mot de «svenske despoter». Henvisning til sentrale nasjonale tema som hjemlandet, uavhengighet og forfedre, gikk igjen i appellene om å melde seg frivillig og var med på å skape forestillinger om en folkekrig. Krigspropagandaens bruk av historiske eksempler og nasjonal retorikk ble plantet i frodig jord.  Forfatterinnen Mor Koren eller Christiane Koren som hun het, kjent for sine dagbøker fra 1808-1815 skrev om hvordan «Ponte Corvo» (Karl Johan) og hans nidingshær ville bli utslettet på samme måte som den skotske oberst Sinclair og hans 300 leiesoldater var blitt det av norske bønder i 1612, samtidig som hun stolt noterte seg at hennes sønn, i fedrelandskjærlighetens navn hadde meldt seg inn i et frivillig korps.

I realiteten kan man imidlertid ikke snakke om noen folkekrig. Bondebefolkningen i Norge var stort sett upåvirket av statspatriotisme, nasjonalpatriotisme og nasjonalisme. De definerte seg i mindre grad som nordmenn enn som gudbrandsdøler, østerdøler, valdriser osv. Selv om noen bønder meldte seg frivillig var ikke motivene deres først og fremst eller entydig patriotiske. Det lokale bondeforsvaret var nettopp det, lokalt. Motivet var først og fremst frykt for plyndring og voldtekt, og viljen til å sloss utenfor eget distrikt var svak.

Det andre hovedtemaet i debatten om verneplikt var vernepliktens natur og dens moralske sider. Oberst Hegermann ønsket seg en omfattende alminnelig verneplikt i et mer militarisert samfunn, blant annet med våpenøvelser i skolene osv. Verneplikten var for ham et middel til å bygge militære dyder inn i det dekadente sivile samfunn. Et annet hovedargument var at soldatlivets byrder burde deles på flest mulig. Vervede soldater hadde i mange år vært en pariakaste i Europa. De var stort sett tvangsinnrullert, de ble hundset og plaget og levde under forferdelige forhold. Presten Nicolai Wergeland var motstander av verneplikt fordi han mente vernepliktshæren ville være et lett offer for en tyranns retorikk. Her tenkte han nok på Napoleon. De fleste av Wergeland kolleger så nok heller på verneplikten som en politisk liberal institusjon som bar mer preg av frihet, likhet og brorskap enn av tyranni.  
 
Novembergrunnloven
Verken Karl Johan eller de svenske forhandlerne var uten videre negativt innstilt til den liberale norske grunnloven. Karl Johan hadde jo en fortid som revolusjonssoldat i Frankrike. De svenske forhandlerne hadde stått i spissen for å oppheve det svenske eneveldet i 1809 og innføring av et konstitusjonelt kongedømme med likhetstrekk til den norske grunnloven. De norske og svenske forhandlerne hadde dessuten felles interesse av å unngå alle tilløp til folkeoppløp og revolusjon i en urolig politisk situasjon. Grunnloven av 4. november ble derfor en modifisert Eidsvollsgrunnlov tilpasset svensk overstyre, men hvor Norge fikk beholde egne statsinstitusjoner som nasjonalforsamling, domstoler, politi og forsvar.

Unionen mellom Norge og Sverige var også en militær allianse der hvert land var forpliktet til å komme det andre til unnsetning om det ble angrepet. Norge beholdt sin egen hær og marine og Stortinget vedtok forsvarsbudsjettene. Selv om kontrollen med utenrikspolitikken var i svenske hender, kunne norske myndigheter derfor påvirke det vi i dag ville kalle unionens sikkerhetspolitikk.
Et svensk krav under forhandlingene hadde vært at grunnloven skulle åpne for gjensidig borgerrett for nordmenn og svensker. Bare dommerembeter og prestekall i Norge skulle forbeholdes nordmenn. Det ville i så fall ha ført til et felles norsk-svensk offiserskorps, slik det hadde vært i Danmark-Norge og slik det var i Russland-Finland. Men nordmennene sa nei.

17. mai grunnloven hadde forbud mot å overlate krigsmakten i fremmede hender uten Stortingets samtykke og at fremmede krigsmenn ikke kunne dras inn i riket uten Stortingets samtykke. Nordmennene forlangte at disse bestemmelsene skulle presiseres i forhold til svenskene. Begrunnelsen var erfaringene fra dansketiden som hadde skapt frykt for at flere tusen nordmenn kunne komme til å bli slaktet i utlandet mot nasjonens ønske. De svenske forhandlerne protesterte og truet med å oppheve våpenhvilen. Trusselen var neppe reell. I følge Karl Johan kunne krigen med Norge bare gjenopptas dersom Sverige kunne framskaffe 40 000 uthvilte menn og en krigskasse tilsvarende, og det hadde Sverige neppe kapasitet til i 1814.

Den norske hæren hadde fra gammelt av vært organisert i to forband, linjen og landvernet. Kompromisset ble at landvernet ble reservert for bruk innenlands, mens Karl Johan fikk disponere linjen fritt. Marinen var delt i orlogsflåten med sjøgående fartøyer og skjærgårdsflotiljen med små rokanonbåter. Skjærgårdsflåten kunne også, med Stortingets godkjennelse, stilles til disposisjon for forsvar av unionen. Orlogsflåten kunne derimot også benyttes av Kongen i såkalt «angrepskrig» og var dermed den eneste del av det norske forsvaret som uten videre kunne brukes som instrument for unionsrikenes felles aktive utenrikspolitikk. Men selv orlogsflåten var avhengig av Stortingets godvilje, ettersom det var Stortinget som kontrollerte budsjettet og dermed også størrelsen på og driften av flåten.

Dagens grunnlov
Når det gjelder bestemmelsene om Forsvaret har dagens norske grunnlov i realiteten ikke endret seg fra grunnlovene fra 1814, men det er verdt å merke seg at bestemmelsen om at landvernet fra Novembergrunnloven, som ble tatt inn som beskyttelse mot svenskekongens misbruk av det norske forsvaret, er blitt stående.  Da grunnloven 18 november 1905 ble endret for å avspeile unionsoppløsningen, skjedde det ingen forandringer. Dette at vi nå har fått kvinnelig verneplikt har ikke noe med grunnloven å gjøre. Den foreskriver allmenn verneplikt. Det er vernepliktsloven som er blitt endret og som har gjort at vi nå for første gang i Norges historie faktisk har allmenn verneplikt her i landet.  
 
Det ideologiske grunnlag for dagens norske forsvar
Dagens norske forsvar er med andre ord fortsatt forankret i grunnlovsbestemmelser som er 200 år gamle. Og forståelsen av behovet for et nasjonalt forsvar, begrunnelsen for det og at det er innrettet som et vernepliktsforsvar er fortsatt forankret i forestillingene om den formelt suverene staten som ble utviklet etter avslutningen av 30-årskrigen ved freden i Westfalen i 1648 og i forestillingene om borgernes moralske forpliktelse til å forsvare fedrelandet som ble utviklet i kjølvannet av den franske revolusjon i 1789.

Forestillingene om den formelt suverene staten har imidlertid utviklet seg. Definisjonen av staten som et voldsmonopol, som jeg nevnte innledningsvis, stammer f. eks. fra Max Weber, en tysk jurist og økonom som skrev på siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet (han døde i 1920). Og det er ikke tilfeldig ettersom det vel først var ved forrige århundreskiftet at noen stat i realiteten hadde evne til å opprettholde noe voldsmonopol innen egne grenser. Før det var begrensningene på infrastruktur, kommunikasjon, transportmidler og våpenrekkevidder slik at ingen stat hadde evne til å håndheve sin makt utenfor en snever radius rundt hovedstaden og garnisonsbyene annet enn i korte perioder og da bare på enkelte steder av gangen.  
 
I vår tid er den beste indikasjon på at en stat ikke lenger fungerer blitt at den har mistet voldsmonopolet. Svake stater har gjerne et høyere voldsnivå enn sterke stater, og må noen ganger samarbeide med voldsutøverene og andre ganger rett og slett bare snu ryggen til. På den annen side er det beste kjennetegnet på en sterk stat, og i enda større grad en demokratisk stat, at utbredelsen av tilfeldig vold er sterkt redusert, og evnen til å kontrollere volden er blitt selve definisjonen på en nasjonalstat.

Den første moralske oppgaven alle stater har er å beskytte innbyggerne mot å komme til skade. Mislykkes staten i det, har den mistet sin legitimitet. Det er derfor forfattere helt fra antikkens Sun Tzu i Kina, gjennom renessansens Niccolò Machiavelli i Italia til Henry Kissinger i USA alle påpeker at ansvar for beskyttelse alltid har kommet foran andre hensyn, inklusive hensynet til den daglige moral.
Beskyttelse spiller en rolle fordi orden og trygghet er vesentlig, ikke bare for at livet skal fortsette, men også for at folk skal ha et godt liv. All forskning viser at politisk stabilitet og orden, rettsstat og rettferdighet, er avgjørende for folks lykke.  

Ansvar for beskyttelse står sentralt i samfunnskontrakten mellom staten og folket. Hos den engelske 1800talls liberale filosofen John Stuart Mill er selvforsvar det eneste som rettferdiggjør å bruke makt mot andre. Og det eneste som rettferdiggjør begrensning av menneskenes frihet, er kravet til beskyttelse. Ansvar for beskyttelse kan med andre ord betraktes som en gjensidig avtale. Staten gir folket et tilbud (som er vanskelig å avslå): orden, forutsigbarhet, pålitelighet og velstand, i bytte for et minimum av lojalitet, innbetaling av skatter, avtjening av verneplikt osv. Avtalen lar seg opprettholde fordi truslene mot staten og truslene mot folket overlapper hverandre. For den enkelte innbygger er den største risikoen knyttet til faren for uro og vold, enten som resultat av invasjon av fremmede eller av anslag fra hjemlige kriminelle. På samme måte kommer den største trusselen mot statens makt og velstand fra faren for uro, enten utenfra eller fra egen befolkning. Fordi disse farene overlapper hverandre er det alltid grunnlag for en sosial kontrakt. Men kontrakten kan være høyst ubalansert og mange samfunn har vært nødt til å spørre seg om frykten for egne styresmakter ikke er større enn frykten for fremmede.

Nøyaktig hvor langt staten bør gå for å beskytte samfunnet har derfor alltid vært gjenstand for skjønn, og ikke vært forankret i absolutte prinsipper. Helt fram til moderne tid ble de fleste republikkene og demokratiene ødelagt fordi de ikke var i stand til å beskytte seg selv og sine innbyggere. Liberale samfunn er alltid mer tilbøyelige til å være utsatt for ytre trusler, nettopp fordi de har tendens til å mislike militære verdier og derfor også nedvurdere utfordringene mot statens sikkerhet og interesser og behovet for et forsvar. Etter andre verdenskrig har vi fått FN-pakten som setter forbud mot krig, forbud mot bruk av makt, annet enn i rent selvforsvar. Men i fravær av en overnasjonal myndighet med makt til å håndheve krigsforbudet i folkeretten overfor stater som bryter det – er det internasjonale samfunn av stater fortsatt i siste instans et anarki.  Statene har derfor fortsatt behov for et nasjonalt forsvar for å beskytte seg mot ytre trusler.
 
Forsvarets oppgaver
Dette er altså den ideologiske rammen, om man vil, som dagens norske forsvar må forstås innenfor. Forsvarets fremste oppgave, og den eneste oppgaven som etter mitt skjønn rettferdiggjør at vi bruker ca. 40 milliarder kroner i året på det, er å bidra til å forhindre krig i vår del av verden.

Det gjør Forsvaret på tre forskjellige måter: ved å håndheve suverenitet og jurisdiksjon, ved å bidra til internasjonale operasjoner og ved å utgjøre en forsvarsterskel. La meg forklare:
Forsvaret bidrar til å forhindre at potensielt konfliktstoff i våre nærområder blir omsatt i konflikt, krise og krig gjennom å håndheve suverenitet og jurisdiksjon på en effektiv og troverdig måte forankret i folkeretten. Dermed bidrar til å forhindre spenningsskapende misforståelser om hvor grensene går for norsk myndighet og om norske myndigheters evne og vilje til å håndheve norske regler og bestemmelser. Effekten av denne oppgaven er litt den samme effekten som når UP er synlig til stede på veien. Da går gjerne farten ned, bilbeltet kommer på og mobiltelefonen legges vekk.
Forsvaret bidrar også til fred ved å stille militære styrker til rådighet for de organisasjonene småstaten er avhengig av for sin sikkerhets skyld. Først og fremst FN, selvfølgelig, men også NATO og i noen sammenhenger EU.

Norge er verdens kanskje mest FN-avhengige land. Som småstat beliggende i en utsatt posisjon som nabostat til den transkontinentale stormakten Russland og som kyststat til de ressursrike og militærstrategisk viktige nordlige havområder er Norge for sin sikkerhets skyld helt avhengig av stormaktenes respekt for krigsforbudet i folkeretten, slik den er kodifisert i FN-pakten. Norges velstand er i stor grad et resultat av vår råderett over kontinentalsokkelen og de økonomiske sonene utenfor norskekysten i medhold av FNs tredje havrettskonvensjon. Vår fortsatte velstand og trygghet der derfor også avhengig av stormaktenes fortsatte respekt for FNs traktatrett. Ved å bidra med militære styrker til FN når det ber om det, bidrar Norge til å styrke verdensorganisasjonens relevans og handlekraft, og dermed til å trykke norsk sikkerhet.
Den tredje måten Forsvaret bidrar til å forhindre krig på er gjennom å utgjøre en troverdig forsvarsterskel med evne til å påvirke potensielle aggressorers kost nytte kalkyle med hensyn til å legge Norge under militært press eller å angripe Norge, og med evne til å påvirke potensielle alliertes kost nytte kalkyle med hensyn til å komme Norge til unnsetning militært. En slik forsvarsterskel skal ikke kunne vinne neon krig, men må kunne bidra til å øke en angripers kostnader og risiko og redusere alliertes kostnader og risiko.

Når det gjelder den første oppgaven står det godt til med Forsvaret. Norge har verdens beste og mest moderne kystvakt som hver dag, året rundt, forvalter Norges interesser og forpliktelser og ivaretar våre suverene rettigheter langs kysten og i våre tilstøtende havområder. Vi har en relativt moderne marine som også bidrar til å håndheve norsk suverenitet. Luftforsvaret ivaretar norsk suverenitet i luftrommet over Norge og det ivaretar norske sikkerhetsinteresser gjennom tilstedeværelse i luftrommet utenfor norskekysten. Hæren assisterer Politiet med å håndheve norsk suverenitet langs grensen mot Russland og bidrar til å fremme norske sikkerhetsinteresser gjennom permanent tilstedeværelse i militærstrategisk utsatte deler av landet.

Når det gjelder den andre oppgaven har politikernes ambisjoner i over et tiår vært betydelig høyere inn Forsvarets kapasitet. Det har bidratt til å slite ned personellet med den konsekvens at vi har fått et høyere antall senskader blant våre veteraner enn vi ellers ville ha hatt. Det har også bidratt til å slite ned Forsvarets materiell og lagt beslag på øvings- vedlikeholds- og andre driftsmidler i Forsvaret i en grad som har svekket terskelforsvaret.

For når det gjelder forsvarsterskelen vår er det min påstand at den i praksis kike eksisterer med noen grad av troverdighet. Forsvaret er systematisk underbemannet og styrkene som vil kunne være tilgjengelige innenfor Regjeringens egne anslag for varslingstid, er langt færre i virkeligheten enn på papiret.   
 
Takk for oppmerksomheten!
 
 
Kilder:
Berg, Roald: Norge på egen hånd. Norsk utenrikspolitisk historie bind 2 1905 – 1920. Universitetsforlaget, Oslo 1995
Berg, Roald: Profesjon, Union, Nasjon. Norsk forsvarshistorie bind 2 1814 – 1905. Eide forlag, Bergen 2001
Bjørgo, Narve, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union. Norsk utenrikspolitisk historie bind 1 fra middelalderen til 1905. Universitetsforlaget, Oslo 1995
Børresen, Jacob: Forsvar uten trussel. Det norske forsvarets rolle og funksjon etter den kalde krigen. Abstrakt forlag AS, Oslo 2005
Hobson, Rolf og Tom Kristiansen: total krig, nøytralitet og politisk splittelse. Norsk forsvarshistorie bind 3 1905 – 1940. Eide forlag, Bergen 2001
Mulgan, Geoff: God og ond makt – om staters vekst og fall, idealer og svik. Abstrakt forlag AS, Oslo 2009
Sørensen, Øystein: Kampen om Norges sjel. Norsk idehistorie bind III 1770 – 1905. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 2001
Ulriksen, Ståle: Den norske forsvarstradisjonen – militærmakt eller folkeforsvar? Pax Forlag A/S, Oslo 2002

*

Vår nordlige dimensjon
 
Av Knut Vidar Paulsen, Nordahl Grieg Fredsfond, den 31.05.2014, Haukerød Symposiet.
 
I 1814 ble Grunnloven skrevet ned på Eidsvoll. I 1914 begynte Den første verdenskrig og i dag feirer vi Grunnloven av 2014 uten at den er endelig vedtatt!
 
Etter Stortingsvalget i 2013 gikk Svein Flåtten, Stortingsrepresentant for Høyre fra Sandefjord ut i pressen og sa at ingen statsansatt burde tjene mer enn Statsministeren i Norge.
 
Christian Magnus Falsen var en av de to som skrev utkastet til Norges Grunnloven av 1814, hans tippolderbarn Christian Magnus Falsen (81) anno 2014 foreslår:
  • Vi må sikre hele landet, med kulturlandskap og spredt bosetting.
  • Kjøpesentra skal ikke bygges på matjord og spekulanter skal ikke eie Norges største kornlagre.
  • Oljen må bli liggende. Det er best for verdens klima.
  • Hele oljefondet bør gis til FN.
  • Ingen bør tjene mer enn 12 ganger Norges laveste lønn. Hvis noen tjener tolv ganger mer enn det som er vanlig minstelønn i Norge, bør resten gå til statskassa.
 
Intensjonene i Christian Magnus Falsens forslag trenger en presisering: I en sekstimers arbeidsdag bør ingen ha en minstelønn/borgerlønn under kr. 210,- i timen, dvs. kr. 329 000,- i året som er 70 % av medianinntekten på kr. 470 000,-. Ingen bør tjene mer enn kr. 1 974 000,- i året, dvs. seks ganger mer enn minstelønnen eller borgerlønnen.
 
Statsministerens lønn er i dag på kr. 1 425 352 000,- (pr. 1. mai 2012). Lønn over dette beløpet bør beskattes med 85 % og lønnsinntekt over kr. 2 000 000,- skal i likhet med Christian Magnus Falsens forslag tilfalle Den norske stat.
 
Den franske revolusjonens slagord var: Frihet — Likhet — Brorskap. Stortinget bør av den grunn fastsette Statsministerens lønn til 850 000 kroner; lønn til Statsrådene til 800 000 kroner og lønn til Stortingsrepresentantene til 750 000 kroner i året.
 
*
 
Ordførerne i Lardal, Larvik, Sandefjord, Stokke og Andebu kommunene er tilskrevet for i samvirke med Klima- og markedsseksjonen i Klima- og miljødepartementet å igangsette et klimapolitisk pilotprosjekt i søndre Vestfold.
 
Skog og landbruk, næringslivsorganisasjonene, faglige sammenslutninger, transport, boligsektor mm. Og de fem kommunenes administrasjon må få kartlagt:
 
  1. Status for klimabalanse i hver kommune innen utgangen av 2014.
  2. Volumet på skogsarealene, landbrukets, fjordene og kystsonens CO2-binding, og havet, innsjøene, bekkene og elvenes surhetsgrad.
  3. Volumet på den enkelte virksomhets årlige CO2-utslipp og forslag for å nå fram til nullutslipp i virksomhetene innen 2017.
  4. Kostnadsestimat for finansiering av nullutslipp fra virksomhetene.
  5. Staten gir rentefri lån fra 2014 for å finansiere nullutslipp i virksomhetene.
  6. Kvartalsrapportering og måling av tiltakenes effekt.
  7. Status for klimabalanse i hver kommune den 1. desember 2015 før åpningen av FNs klimatoppmøte i Paris.
 
Det norske klimafondet er nå på 360 milliarder kroner.
 
Norge har i dag verdens 25. største økonomi og gir bidrag til 112 land. 5083 milliarder kroner i Statens Pensjonsfond Utland (den 31. desember 2013) er verdens største statlige investeringsfond. Norge skal trekke ut plasseringene i utenlandske statsobligasjoner og utenlandske børsnoterte selskaper i sot og CO2-utslippsland som ikke i sine årsberetninger slutter seg til målet om en temperaturnedgang til 0 °C i forhold til 1850 innen 2100. Sandefjord kommune og kommunene i Vestfold skal følge samme norm for de kommunale investeringsfond.
 
De nordiske land utgjør verdens niende største økonomi med teknologisk kapasitet og finansiell styrke til å etablere: Et nordisk vennskapsfond på 12 000 milliarder kroner uten renter, for å fremme en temperaturnedgang til 0 °C i forhold til 1850 innen 2100.
 
*
Verden brukte i 2013 75 billion dollar, eller 10 4 50 milliarder norske kroner på militære utgifter som:
  • Tilsvarer 12 ganger det OECD-landene til sammen gir i bistand årlig.
  • Er nok til å betale den årlige prisen for å utrydde malaria 300 ganger.
  • Bare 11 land i verden produserer mer totalt sett enn summen som brukes på militærutgifter.
  • Tilsvarer drøyt to norske oljefond.

Mens USA har hatt en økning på 12 prosent det siste tiåret, har de tre neste landene på listen, Kina. Russland og Saudi-Arabia mer enn doblet militærutgiftene etter 2004.

«På 60- og 70-tallet var Vestens andel av verdens BNP på over 60 %. Nå er den på full fart nedover på 40-tallet, og midt i dette århundret kan den være helt nede i 30 %. Det peker altså mot en helt annen verden enn den vi har vendt oss til å legge til grunn», skrev forsvarsminister Espen Barth Eide i en artikkel i bladet til Norges Forsvarsforening: Norges Forsvar nr. 1/12.

NATO-landene sto før finanskrisen i 2008 for 70 % av verdens militærutgifter, som er sunket til 57 % av verdens totale utgifter til militære formål. Kilde: Kureren 16. april 2013.

27 millioner barn i Europa lever i fattigdom.

På bakgrunn av Russland, CSTO og NATOs militære forflytninger i 2014 anbefaler vi at:

  • NATO og CSTO avstår fra nye militærpolitiske øvelser i 2014.
  • USA, Russland, India og Kina inngår avtale om å redusere produksjonsantall av sine femtegenerasjons kampfly F-35, PAK FA (T-50) og J-20 i 2014.

Norge og Nordisk Ministerråd må støtte OSSE og den britiske diplomaten Mark Etheringtons vanskelige arbeid i Ukraina ved å fremme et forslag om en atomvåpenfri og konvensjonell øvelsesfri sone innen forvaltningsområdet til Arktis råd, samt Norskehavet, Grønlandshavet. Danmarkstredet, Atlanterhavet, Østersjøen, Nordsjøen, Svartehavet, Det kaspiske hav og Middelhavet, St. Petersburg militærdistrikt i Russland, Hvitrussland, Krim, De nordiske land, De baltiske land, Polen, Østerrike, Tyskland, BeNeLux-landene, Tsjekkia, Slovakia, Sveits, Ungarn, Moldova, Ukraina, Romania, Bulgaria, Hellas, Tyrkia, Albania, Makedonia, Kosovo, Serbia, Bosnia-Hertzegovina, Kroatzia, Italia, Portugal, Spania, Irland og Skottland, hvor OSSE i samarbeid med Europarådet tilrettelegger for samtaler mellom NATO og Organisasjonen for avtale om kollektiv sikkerhet (ODKB). Dette vil være i tråd med den avmilitariserende avtalen som i forrige århundre førte til gjenforening av Tyskland.

I april var Jens Stoltenberg på skitur med sønnen på Svalbard. Stoltenberg skal bli norsk Generalsekretær i NATO. I Fredsappellen 1. mai 2006 ved fredsmonumentet på Youngstorget i Oslo kl. 11.20 ble det bl.a. framført:
 
«Svalbard skal være et demilitarisert brohode i Arktis. Det skal sikres ved:
  •  Å opprette en demilitarisert økonomisk sone på norsk sokkel rundt Svalbard — Svalbardsonen.
  • Å kontrollere all virksomhet på Svalbard for å styrke en troverdig norsk forvaltning av arkipelet i tråd med Svalbards demilitariserte status.

Å opprette et avmilitariseringssekretariat for Arktis og den nordlige halvkule i Longyearbyen, der utgiftene til sekretariatet de første fem årene dekkes av den norske stat».
 
De arktiske folk har utviklet sine kulturer og samfunn uten krigsguder og i pakt med naturen. Polarstjernen er et felles referansepunkt for samfunnene og landene i Arktisk råd.  Arktis er Moder Jords klimaregulator.
 
I 1996 ble Arktisk råd opprettet og består av Canada, Danmark (dvs. Grønland), Finland, Island, Norge, Sverige, Russland og USA. Canadas helseminister Leona Aglukkaq er vokst opp i Nunavut. Hun leder nå Arktisk råd og forteller at hun ofte har den arktiske befolkningen i tankene i vårt vakre nord.
 
*
 
Den nordlige dimensjon i EUs-politikk ble første gang lagt fram av Finland statsminister Lipponen på EU-toppmøtet i Luxemburg i 1997. I 2001 ga Den norske Fredskomité ut boka: Vår nordlige dimensjon. Den 1. januar 2007 endret EUs Den nordlige dimensjon karakter fra å være EUs nordlige dimensjon til å bli et politisk rammeverk. EU-landene, kommisjonen og de nåværende partnerlandene Norge, Russland og Island ble stilt på lik linje.
 
Marineøvelsen Northern Eagle i 2010 mellom Norge, USA og Russland om felles- og kollektiv sikkerhet i Atlanterhavet og i det høye nord er en arv fra samarbeidet under Den annen verdenskrig bl.a. gjennom Murmansk konvoiene.
 
Den 22. oktober 2010 gikk fire tidligere russiske ledere ut med appellen «Start ny plan for nedrustning». Det var tidligere statsminister og utenriksminister Yevgeny Primakov, tidligere utenriksminister Igor Ivanov, president i Det russiske vitenskapssenter Evgeny Velikhov og tidligere sjef for generalstaben Mikhail Moiseyev. De gikk inn til selve kjernen i atomnedrustningsproblemet som er ideologien om atomavskrekking. De oppfordret til en mer sivilisert internasjonal orden enn den som baserer seg på trusselen om gjensidig total utslettelse.
 
Den 2. november samme år ble det i Oslo avholdt et møte i organisasjonen Den nordlige dimensjon mellom Sveriges utenriksminister Carl Bildt, Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre, EUs representant, den finske utenriksministeren Alexander Stubb og Islands utenriksminister Össur Skarphédinsson. Perspektivet var: økonomisk samarbeid, indre og ytre sikkerhet, samt utdanning, forskning og kultur. Rammeverket la opp til embetsmøter, samt utenriksministermøter hvert annet år for å overvåke gjennomføringen. EU er i dag observatør i Arktis råd.
 
Organisasjonen Den nordlige dimensjon må under Ukraina-krisen definere indre og ytre sikkerhet.

Helsingforskonferansen i 1975 stadfestet bl.a. statsgrensene i Europa. Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa må i samvirke med Europarådet forbereder en ny Helsingforskonferanse i 2015. Territorier vunnet gjennom krig og kolonisering av urfolksområder, deportering og fortrenging av folkegrupper underlegges prinsippet om erstatning til enkeltpersoner og russiskspråklige bosatt i land i Eurasia innvilges statsborgerskap i det landet de bor i.

Europakonvensjonen og Europadomstolen i Strasbourg er en domstol for å sikre interessene til enkeltpersoner i Europa. Norge må skrive atomvåpenfrihet inn i Grunnloven av 2014 og foreslå at personer, organisasjoner, områder og land innen Arktisk råd skal ha rett til å fremme sak og være underlagt et juridisk vern.
USA, Russland, Frankrike, England, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea må ensidig eller i samvirke vedta en avviklingsplan for:
 
  • atomvåpene fram til 2020.
  • ikke-førstebruk av atomvåpen og å ta atomvåpnene ut av beredskap i 2014.
 
*
La meg så gå over til et tema som har opptatt mange. Krigsseilerne.
 
I første verdenskrig ble 50 % av den norske handelsflåten senket og 1 892 sjøfolk mistet livet mellom 1914 og 1918. «Kølafondet» var første verdenskrigs Nortrashipfond. Det ble beslaglagt av Stortinget. Ingen støtteordninger ble opprettet for dem som den gang ikke hadde klart krigens påkjenninger.
 
377 norske sjøfolk ga sitt liv før Norge ble okkupert 9. april 1940.
 
Etter 9. april besluttet samtlige uteseilende skip og mannskaper å gå til alliert havn.
 
Verdens største rederi Nortraship med over 1000 skip og en bemanning på mer enn 30 000 mann finansierte under Den annen verdenskrig gjennom Nortraskipfondet den norske regjering i London.
 
Krigsseilerne var utsatt for store nervepåkjenninger 24 timer i døgnet, for mange i mer enn fem år. På 1071 skip i den norske handelsflåte omkom under annen verdenskrig 3670 nordmenn og 977 utlendinger. I Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten tjenestegjorde 1798 skyttere. Antall «skytterdager», dager skyttere var i tjeneste om bord, var godt over en million. 1500 britiske skyttere tjenestegjorde også på norske skip.
 
Krigsseilere som kom hjem etter opptil 6,5 års tjeneste i krigssoner, måtte vise politiet (som hadde samvirket med tyskerne under krigen) attest for nasjonal holdning, når de skulle ha nytt pass!
 
Ifølge Sir Winston Churchill var norske sjøfolk i handelsflåten i den annen verdenskrig verd mer enn en million soldater. Hans transportminister Sir Philip Noel-Baker sa det enda klarere: Norske sjøfolk var helt avgjørende for at de allierte vant krigen – «we couldn’t have sent our Spitfires into the sky». Flyene ville stått på bakken uten drivstoff fra norske tankskip som fraktet 40 % av brennstoffet til de allierte styrkene. Norske sjøfolk var en forutsetning for at London ikke falt.
 
Norges krigsdødsfall under Den annen verdenskrig er i alt beregnet til 10 262, derav 883 kvinner. Av de norske militære styrker falt 877 i Norge og 1123 i utlandet. Tyskerne henrettet i alt 363 menn og 3 kvinner; 38 menn og en kvinne ble pint i hjel; 43 tok sitt liv. Ca. 760 norske jøder ble deportert, bare 25 av dem overlevde oppholdet i Tyskland. Av motstandsfolk og politiske fanger døde 658 hjemme, 1433 ute. I alt hadde 40 000 vært arrestert (Tallopplysningene kan variere noe i ulike kilder, ifølge Store Norske Leksikon).
 
Total sett estimeres det at andre verdenskrig krevde omtrent 72 millioner menneskeliv. Sivile tap var på omtrent 47 millioner, inkludert 20 millioner på grunn av sult og sykdom: Militære tap var på omtrent 25 millioner, inkludert omtrent fem millioner døde i krigsfangenskap. Sovjetiske tap estimeres til 27,1 millioner, av dem var det 10,7 millioner militære som døde og 16,4 millioner sivile dødsfall, dvs. totalt 16,8 % døde av befolkningen. I Storbritannia var det 482 600 og i USA 516 800 døde militære.
 
*
 
I mai 2010 hadde Nordahl Grieg Fredsfond i Vardø kommune en enkel markering i Kiberg ved Partisanmonumentet, der det står skrevet:
 
Frihet og liv er ett. Nordahl Grieg. 17. Mai 1940
 
Evig minne til russiske og norske patrioter som falt i kamp mot fascismen.
Johansen, Richard, f. 1919
Figenschou, Kåre, f. 1917
Halvari, Håkon, f. 1905
Jonsen, Oskar, f. 1912
Kuorjavtsev, Georgig
Berg, Gunnar, f. 1912
Öyen, Håkon, f. 1917
Smetanin, Sergeij
Russland takker dere.
 
Jeg måtte lese teksten flere ganger, for jeg savnet: Norge takker dere.
*
 
Den 16. august 1982 ble Partisanmonumentet i Kiberg avduket av Kong Olav. I 1982 under Den kalde krigen omtalte USAs president Ronald Reagan Sovjet Unionen som Det ondes imperium.  Men under toppmøtet i Reykjavik ble et nytt grunnlag langt gjennom avtalen om mellomdistanserakettene. INF-avtalen ble signert av Ronald Reagan og president Michael Gorebatsjov i Washington 8. desember 1987.
 
Nordahl Grieg Fredsfond har under Grunnlovsjubileet 1814 — 2014 sendt en anmodning til Stortingets presidentskap og Sametingsrådet om at de i fellesskap etter behandling i Stortinget og Sametinget også føyer til teksten: Norge takker dere på Partisanmonumentet. Russland støttet Norge, da vi vant vår nasjonale suverenitet i 1814. En norsk takk til russiske og norske partisaner i 2014 vil være en verdig opptakt til feiring av 70-årjubileet for seieren over fascismen i 2015.
 
Veteranpensjon
 
Den 17, mai kl. 8.30 deltok jeg i minnehøytidelighetene på Ekeberg gravlund her i Sandefjord. På mange norske kirkegårder er det gravsteder med drepte allierte og krigsfanger fra Den røde Armé. Krigsfangene levde under umenneskelige forhold i slaveleirene i Norge under den annen verdenskrig.
 
Tyske myndigheter har erkjent sitt ansvar og gitt krigsfangene på tysk jord økonomisk erstatning.
 
Den norske stat har etter vår oppfatning et lignende juridisk ansvar for å utbetale krigserstatning eller veteranpensjon til krigsfanger i slaveleirene i Norge eller til deres etterlatte.
 
Veteranpensjon innvilges i dag individuelt og ikke for grupper. De nåværende regler følger av hovedvilkårene i militærloven og sivilloven fra 1946, supplert av tilleggslover fra 1951 og 1968.
 
Hullene i lovene har ført til at henrettede motstandsfolk, døde partisaner, krigsseilere og slavearbeidere i Norge under Den annen verdenskrig eller deres etterlatte ikke har fått mottatt: Veteranpensjon fra Den norske stat. Det er ikke veteranenes ansvar å søke om veteranpensjon. De er veteraner og skal æres. Staten skal derfor utbetale dem eller deres etterlatte pensjon i 2015. Veteranpensjon ordningen må også omfatte trengende veteraner fra FN-hjemlede militære oppdrag som har holdt seg innen FN-oppdragets mandat og til Nordsjødykkerne som har fått ødelagt sin helse.
 
*
 
 Verdens matvaretoppmøte vedtok på FN-konferansen i 1996 mål om å halvere sulten i verden fram til år 2015. Fortsatt kan om lag 1,02 milliarder mennesker ikke spise seg mette. 70 % av jordens fattige er kvinner, 800 millioner mennesker er kronisk underernærte, 18 000 barn av 40 000 mennesker dør hver dag av sult relaterte årsaker. 1,4 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom. . I løpet av 50 år er antallet gårdsbruk i Norge blitt redusert fra om lag 170 000 til vel 40 000, samtidig som produksjonen er økt med 60 prosent på grunn av kraftforimport.
 
10,5 millioner barn helt ned til femårsalderen arbeider under slavelignende forhold avdekker en rapport fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Tre av fire barneslaver er jenter og de fleste er å finne i Afrika sør for Sahara i land som Burkino Faso, Ghana, Elfenbenskysten og Mali.
 
Klimatoppmøtet i Rio de Janeiro i 1992 og klimaforliket i København i 2009 vedtok det utilstrekkelige og helseskadelige 2 °C målet. Den gang innebar det 350 deler per million karbondioksid i luften. På målestasjonen i Ny Ålesund på Svalbard ble nivået av CO2 i atmosfæren sommeren 2012 for første gang målt til over 400 ppm (milliondeler). Verdens sot og CO2-utslipp satte ny rekord i 2011 og økte da med 3 % årlig.
 
Det internasjonale energibyrået IEA sier at 81 prosent av alt påvist kull, 41 % av all olje og 46 prosent av all gass må bli værende der de er om vi skal nå togradersmålet. I april 2013 la Carbon Tracker og Grantham Reserch Institute fram rapporten «Unburnable carbon 2013: Wasted capital and strande dassets». De slår fast at 60 til 80 % av olje, gass og kull eid av børsnoterte selskap må bli i bakken. Av de fossile energiressursene er det mest kull. Med dagens forbruk vil de påviste, utvinnbare kullreservene holde i omtrent 230 år.
 
Etter tiår med forurensing fra Europa til Norge og i Norge, samt røyking har ca. 14 % eller omlag 370 000 voksne i Norge fått kols. «―Snart vil kols være den tredje viktigste dødsårsaken i verden», uttalte Frode Jahren, generalsekretær i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke til Dagbladet 28. september 2013. Verdens helseorganisasjon (WHO) kaller kols upresist en epidemi som følger av klimagasser og miljøforurensning.
 
*
 
Hva kan vi så gjøre?
 
Atlanterhavserklæringen som ble sendt ut av Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt fra en destroyer utenfor Newfoundland i august 1941, gir oss svar. Budskapet var og er: fred, demokrati og frihet fra nød.
 
Ved Tusenårsskiftet ble 1500 veter tent over hele landet i 400 kommuner. De brant for fred, åpenhet og samhold. Tusenårsvarden i Valdres ble reist over en helle fra det 2015 høye fjellet Veslesmeden i Rondane. Veslesmeden og Enig og tro til Dovre faller er bærekraftige metaforer.

«Grunnloven av 2014 skal bygge på folkesuverenitet, de økonomiske, kulturelle, sosiale,politiske og sivile, menneskerettighetene forankret i retten til fred, atomvåpenfrihet, nedrustning, felles og kollektiv sikkerhet, utdanning, kulturell identitet, lønnet arbeid, borgerlønn (grunnlønn), velferd, omsorg, fred, åpenhet, samhold, solidaritet, frihet og energi, klimabalanse og harmoni».

Frihet — Likhet — Brorskap
Fred, demokrati og frihet fra nød
Fred — Åpenhet — Samhold

Lykke til med feiringen av Grunnloven av 1814 — 2014, med forberedelsene til 70-års jubileet for seieren over fascismen, med en ny Helsingforskonferanse i 2015 og med FNs Klimatoppmøte i Paris, desember 2015.

Takk for oppmerksomheten.


Website Builder drives av  Vistaprint