Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Geopolitiske forskyvninger
 
Oversatt og redigert av Eystein Kleven
 
Erhardt Crome viser i tidskriftet Z til at det i Europa er tre utviklingstrekk: for det første «integrasjonsprosessen i EU fortsetter i djubde og bredde i Øst-Europa». For det annet «Desintegrasjonsprosessen i det post-sovjetiske rom er ikke avsluttet». For det tredje «Natos utvidelse østover er en del av USAs nyordning av verden». «Et uavhengig Ukraina er et kjernepunkt i nyordningen, og en forutsetning for at Russland forblir i en svekket posisjon. I henhold til den US amerikanske politikkviter Parag Khanna er det i verden tre imperiale sentre: USA, Kina og EU. Den videre utvikling i verden avhenger blant annet av i hvilken grad det lykkes disse å binde den øvrige del av verden til seg i innflytelsessoner og varig dominere disse.» I et geopolitisk perspektiv er det nødvendig å se særtrekkene ved de ulike geografiske rom, samtidig som hendelsene ses i en global sammenheng med verdenshistoriens hoveddrivkrefter: produktivkraft, klassekamp, handel og pengemakt som drivende for stormaktenes og alliansenes diplomatiske-, og militære ambisjoner og initiativer. De overordnede strukturelle trekk preges av forflytningen av hovedtyngdepunktet for verdens vareproduksjon og kreditorposisjon fra Vesten til Østen, hvor USA som Crome skriver, framstår som «konsument av siste instans»og «Kina som kredittyter av siste instans». Den militære spenningen og økonomiske sanksjoner driver «EU til å bli USAs bakland» og «Russland til å bli Kinas bakland». I Stillehavsområdet skimter vi en forening av Russlands og Kinas interesser som motvekt til USAs ambisjoner i regionen. Hvor, som Korybko skriver; «Russland er balansemakten og Kina er døråpneren». Som USA søker å ringe inn Russland i Eurasia, søker USA å ringe inn Kina i Stillehavsområdet. Som USA utnytter Øst-Europas aversjon mot Russland, utnytter Russland Latin-Amerikas aversjon mot USA. Trusselbildet sett fra Øst med tanke på hva Vesten vil kunne finne på om desstabilisering skjer i Russland eller Kina, bærer sannsynligvis preg av hvordan Vestens stormakter og allianser synes å søke og svekke/tilintetgjøre allerede desstabiliserte stater utenfor den vestlige innflytelsessonen gjennom militær intervensjon.
 
Forholdet mellom produktivkraft, pengemakt og militærmakt
Erhard Crome viser i en annen artikkel i Marxische Blätter til at «Etableringen av verdensøkonomiens tyngdepunkt til Asia er den pregnante prosess i utviklingen av de internasjonale forbindelsene i første kvartal av det 21 århundre. Med europeernes erobring av verden i over fem hundre år og med kapitalismen, ble historien til verdenshistorie, og de regionale økonomikretsløp sammenflettet seg til en tiltakende global økonomi. Med etablering og fastholdelse av Europas maktposisjon deretter USAs, i verdensystemet, spiller militær makt til enhver tid en sentral rolle. Aller mest består et grunnleggende, nært og ikke-oppløselig vekselforhold mellom økonomisk ytelsesevne og militær maktutfoldelse. Historikeren Paul Kennedy betonte: » Historien til de førende store makters oppkomst og seinere fall siden oppkomsten av Vest-Europa i 16 århundre (...) viser over lang tid meget tydelig korrelasjon mellom produksjonskapasitet og statstilegnelse på den ene sida, og militær styrke på den annen.« Det er ingen grunn til å tro at det gjelder noe annet for USA, eller Vesten i dag.»
 
«Mer nøyaktig dreier det seg ikke bare om erosjon av USAs makt, men om Vestens nedgang. (...) Det verdensøkonomiske gravitasjonssentrum blei endret fra Asia/Kina – etter at Kina i 19 århundre var verdens sølvdepot – til Vest-Europa, derfra over Atlanterhavet til USA, derfra fra østkysten til vestkysten og nå over Stillehavet tilbake til Kina/Østasia. USA er i dag «konsument av siste instans», mens Kina igjen er blitt kredittyter av siste instans. (...) Forflytningen av verdensøkonomiens tyngdepunkt fra det Nordatlantiske rom – Vest-Europa og Nord-Amerika – til Asia økte i 2013 farten. Kina hadde i 2013 med en omsetning (inn- og utførsel på til sammen) på 4, 17 billioner USD (4170 milliarder USD) fortrengt USA fra førsteplassen som verdens største handelsmakt. Det er irreversibelt. Tysklands utenrikshandelsomsetning i 2013 beløp seg til 2,1 billioner USD og er således påkoblet verdensøkonomiens globale forskyvning. Kinas valutareserver vokste i 2013 med omlag 509 milliarder USD til 3, 82 billioner USD, omregnet til 2,8 billioner euro. (...) Av USAs årlige ca 500 milliarder USD handelsunderskudd dekket Japan og Kina fra 2008 årlig omlag 100 milliarder, ved at de plasserte sitt handelsoverskudd i US-lånepapirer, som USA igjen kjøpte varer for. Da dette over tid ikke kan vare, ligger verdens valutasystem i Kinas hender.»
 
Særskilt om Eurasia
 
Sovjetunionens oppløsning i perioden 1989-93, hadde sjølsagt betydning for USAs og dermed NATOs strategi framover; en strategi om å utvide NATOs innflytelse østover i Europa. Den kan deles inn i fem etapper, hvorav tre er gjennomført: En viktig del var å få et forent Tyskland inn i NATO. Om det skriver Crome: «For å få med Russland, sendte president Busch sin utenriksminister Baker til Moskva hvor han 9 februar 1990 møtte statssjef Gorbatschow og utenriksminister Schewardnadse. Baker stilte følgende spørsmål: Ønsker Sovjetunionen å se et Tyskland utenfor NATO og uten US-stridskrefter, men kanskje med egne atomvåpen? Eller ønsker Sovjetunionen heller å se et forent Tyskland som er bundet av NATO-beslutninger, samtidig som NATO ikke utvider sitt territorium en centimeter østover?»  USA truet altså Sovjetunionen med at et ikke kontrollert Tyskland kunne utgjøre en ny fare for Sovjetunionen. «Således var et forent Tysklands medlemskap i NATO ikke bare USAs viktigste betingelse for å gå med på et forent Tyskland, men det egentlige mål i USAs europapolitikk1989/90. En tilslutning som også krevde samtykke fra Sovjetunionen» som del av seiersmaktene etter Den annen verdenskrig. «Strategisk er NATOs utvidelse østover alltid en endring av USAs geostrategiske og militære posisjon (...) i retning Østen og dermed i sin kjerne rettet mot Russland.»
 
Den andre NATO utvidelsen østover kom i 1999 med opptak av Polen, Tsjekkia og Ungarn. Opptaket dreide seg i følge Crome om å «opprettholde NATOs krigsføringsevne. Deretter ble krigen mot Jugoslavia ført i 1999, og USAs krig mot Irak i 2003. (...) Jugoslavia-krigen var til forskjell fra den andre Golfkrigen i 1991, en prøve på å føre en angrepskrig utenfor FN og dermed bemektige seg og sette seg over gjeldende folkerett». At blant annet Tyskland, Frankrike og Belgia avsto fra deltakelse, ble oppveid av at de andre og nye medlemslandene deltok. «USA var innstilt på globalt å gjøre bestemte imperier føyelige. Med krigen mot Irak dreide det seg ikke bare om å styrte Saddams regime, men å transformere den islamske verden. Det dreide seg ikke bare om tilgang på olje, men om geopolitikk.» I den sammenheng er det naturlig å vise til hva Bouthania Shaaban uttaler til Robert Fisk i The Independent : «Helt fra begynnelsen av krisen følte jeg at det egentlig ikke dreide seg om Syrias president Assad. Det dreide seg om å svekke og ødelegge Syria. Det har vært så mye ødeleggelse – av sykehus, skoler, fabrikker regjeringsinstitusjoner, alt mulig. USA sier de sloss mot ledere og presidenter, men jeg forestiller meg at det bare er et påskudd for å ødelegge stater. Saddam var ikke det egentlige målet – det var Irak. Det er det samme med Libya nå. USA fortalte alle at det dreide seg om Gaddafi. Det egentlige målet var å svekke arabisk krigsmakt, hvor enn den befant seg. Da USA invaderte Irak, hva var det første de gjorde? De oppløste hæren i landet.»
 
Den tredje NATO utvidelsen østover skjedde med beslutning på toppmøtet i Praha i 2002 med opptak av Bulgaria, Estland. Lettland, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia. «Denne utvidelsen (...) er mer basert på dannelsen av verdensomspennende innsatsdyktige reaksjonskrefter i NATO - med deltakelse av dem som under Irak-krigen dannet «koalisjonen av villige».»Crome presiserer at «NATO dermed skulle beholde funksjonen for USA, ta innflytelsen over europeiske stater og utvikling. Dette skulle forsterkes med tilslutning av flere østeuropeiske stater. Gjennom NATO skulle disse statene omrustes . Dermed ble de på samme måte som de var kunder av Russlands militærindustrielle kompleks, kunder av USAs og delvis Vest-Europas militærindustrielle kompleks. Geopolitisk ble landforbindelsen mellom Norge og Tyrkia utbygget.»
 
Det er planer om en fjerde utvidelse av NATO østover, med «henvisning til Albania, Makedonia og Kroatia. Tilslutning fra Georgia og Ukraina har vært tilstrebet siden US-president Bush II. Det vil bringe NATO enda mer direkte inn på grensen til Russland. Denne tilslutningen har siden Kaukasus-krigen i 2008 ligget på is, men er uansett en del av de strategiske kalkyler.»
 
Spenningen NATO – EU
 
Det har skjedd en dreining fra, under US-president Bush II, å basere aksjoner på en koalisjon av frivillige, til en dreining, under president Obama, mot å basere det på NATO. I denne prosessen har spenningen mellom EU og USA vært et viktig element. Som Crome viser til har EU «med avtalene fra Maastricht og Amsterdam gått videre på veien til integrasjon. Spenningen mellom EU og USA på det økonomiske og finansielle området har med innføringen av valutaen euro utdjupet seg, fordi euro har bidratt til å underminere US-dollarens posisjon som verdensvaluta. Kort tid etter Jugoslavia-krigen besluttet det Europeiske Råd – høyeste organ i EU – å bygge opp en sjølstendig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESVP). Gjennom oppbygning av militære evner skulle EUs ytre handlingsevne utvides. Etter Jugoslavia krigen skulle EU i realisering av sine utenrikspolitiske interesser ikke være henvist til USAs militære kapasiteter. Derfor ble det besluttet å opprette en egen innsatsenhet i EU. Beslutningen i Praha om NATOs reaksjonskrefter (NATO Response Force) var et egnet mottrekk mot disse bestrebelsene fra EU for igjen å underlegge det USAs kontroll. I årene 2003/2004 ble NATO og EU samstemt. På NATO toppmøtet i 2009 ble det bekreftet. Kooperasjon og koordinasjon mellom NATOs og EUs militære utvikling ble garantert. US-president Obama har tydeliggjort at det foretrekker samarbeidet innenfor NATO og knytte EU-europeerne sterkere til beslutningene.  Det har hatt sin pris, enten i form av et forsterket engasjement i Afghanistan, eller forverring av forholdet til Russland, også når det står i motsetning til EU-landenes økonomiske interesser. Den Europeiske Union har gått til angrep for å utvide sin innflytelse østover.» (...) Kampen om Kiev dreier seg om mye mer enn bare fri vareutveksling i EUs randsone. Femogtyve år etter slutten på Den kalde krigen dreier det seg om å skaffe seg innflytelse i en region av tidligere Sovjetrepublikker. Det dreier seg om geopolitikk, om«Grand Design», slik ekspertene kaller det.»
 
Den femte NATO utvidelsen østover synes å kunne bli de gjenværende statene i Kaukasus: Ukraina, Hvitrussland og Moldova. Som Crome skriver «er kjerneproblemet som den pågående krigen i Ukraina dreier seg om.»Han skriver videre at «Nå utnytter USA, Ukraina, til å erstatte Russlands innflytelsessfære og samtidig innordne EU, dvs Tyskland. Russland har som mottrekk tatt Krim, som har blitt møtt med protester fra EU. Denne europeiske nyordning har vidtrekkende utenrikspolitiske følger. Her blir noe realisert som Tyskland har misslykkes med i to verdenskriger. Til det rekker det at NATO står i bakgrunnen. Ukraina må ikke bli medlem av NATO for å stadfeste denne nyordningen.»
 
Crome skriver at i «andre halvdel av -80 årene opphørte Øst–Vest konflikten med Sovjetunionens ensidige fredsinitiativ som brakte USA utenrikspolitisk på defensiven. Sovjetunionen mente at systemforskjellene var den egentlige årsak til spenningen og krigsfaren. Dette viste seg som en stor feiltakelse. Vestens antirussiske grunnposisjon, som er eldre enn fra det -19 århundre, hadde i sju tiår tatt en antisovjetisk skikkelse og tok nå tilbake sin gamle form.»
Dette er en viktig omstendighet. I den tida Sovjetunionen eksisterte, så vi det slik at de imperialistiske maktene søkte å rulle sosialismen tilbake gjennom å utslette Sovjetunionen. I mindre grad så vi kanskje den omstendighet at det i tillegg til å knuse forsøkene på å bygge sosialisme, hele tida har ligget vestlige imperialistiske ambisjoner om å få så vel geopolitisk kontroll, som ressursmessig kontroll over østområdene. Imidlertid har det vel hele tida vært åpenbart at Tysklands angrep 22. juni 1941 på Sovjetunionen foruten å være motivert av å knuse den såkalte ’jødebolsjevismen’, også var motivert av å sikre nikkelforsyningene fra den finske korridoren Petsamo og oljeforsyningene fra Romania, og gi nye oljekilder i Baku og tilgang til kornkammeret i øst. Dvs i tillegg til å være en systemkamp, også var en imperialistisk røverkrig.
 
USAs strategi i Stillehavet
 
Av særlig interesse i de globale maktforskyvninger er USAs, Russlands og Kinas trekk i Stillehavsområdet. Crome viser til at det «var Hillary Clinton som i oktober 2011 første gang talte om «Stillehavets århundre». På denne tid var hun ennå USAs utenriksminister. Terminusen skulle på autoritativt vis uttrykke at USA strategisk vendte seg vekk fra Europa og mot Asia. Hos Clinton er det slik: «Det asiatiske stillehavsrom er blitt en viktig faktor i den globale politikk. Regionen rekker fra indiske subkontinent til det amerikanske kontinentets vestkyst og omfatter to hav – Stillehavet og Det indiske hav –, begge av tiltakende strategisk betydning, og gjennom skipstrafikk bundet sammen. Nærmere halvparten av verdens befolkning bor der. Det er i USAs interesse å investere, ikke bare økonomisk, men også militært, i dette området. Mer nøyaktig betraktet: USA vil på grunn av den asiatiske stillehavs regionens voksende økonomiske tyngde, reagere med en sterkere militær tilstedeværelse, og på dette grunnlaget samtidig forsterke sin økonomiske aktivitet. President Barack Obama har med en slik dreining i betydelig grad fullbyrdet og gjort gjeldende seg sjøl som USAs første Stillehavspresident. (...) Forskyvningen av verdensøkonomiens tyngdepunkt fra det nordatlantiske rom, Vest-Europa og Nord-Amerika, hvor det har ligget i århundrer til Asia kan spores overalt og forsetter. (...) I Asia spiller Kina og India en sentral rolle, men også fortsatt Japan, ASEAN-statene og mellomstore regionale militærmakter som Pakistan, Vietnam og Indonesia.
 
Crome skriver videre at «USAs dreining mot Stillehavet retter seg i sin kjerne mot Kina. For denne dreiningen behøver USA Europa som bakland. Et EU som økonomisk nært samarbeider med Russland og Kina – en sjølstendig og fra USA uavhengig euroasiatisk forbindelse –, svekker USAs posisjon i retning Stillehavet. Derfor er det i USAs interesse å skape en transatlantisk frihandelsone . Det vil svekke EUs binding i Eurasia og styrke deres avhengighet av USA. Når det i forbindelse med Krim og Ukraina kom alvorlige sanksjoner mot Russland, så var en slik svekkelse følgen. Samtidig tenkte mange i Vesten at man kunne tvinge Russland på kne ved å svekke deres økonomi og valutaen (rubelen). Kina har gjort det tydelig at dette ikke skal la seg gjennomføre. Samtidig har Kina tilbudt seg å ta i mot gassen fra Russland som Vesten boikotter. Det innebærer imidlertid at Russland ikke mer politisk kan velge mellom EU-Europa og Kina, men blir avhengig av Kina. Det betyr at tilspissingen i Ukraina har som resultat at et nytt jernteppe mellom EU og Russland dras igjen med den følge at til EU blir USAs bakland, mens Russland blir Kinas bakland. De førende politikere i EU-landene lar seg nettopp binde opp i dette spillet, når de følger fordringene til USA om harde økonomiske sanksjoner mot Russland.»
 
I USAs Stillehavsstrategi er bruk av ulike asiatiske land og deres konflikter med Kina i innringning av Kina en strategisk målsetting, på samme måte som bruk av konflikter mellom tidligere Sovjetrepublikker i innringning av Russland i Europa er en strategisk målsetting. I den sammenheng viser Crome til at «Vietnam gjennom historien har hatt gjentakne konflikter med Kina. USA har bygd opp sitt samarbeid med Vietnam, som tross belastningen gjennom Vietnam-krigen, inneholder også militære komponenter. Et blikk på kartet viser at disse konfliktområdene strekker seg som en ring om Kina, fra India og det Indiske hav over Vietnam og Taiwan til Japan og Korea. USA kan benytte sine forhold til disse statene og samtidig utløse stedfortrederkonflikter med Kina. Kina derimot, har bare betingede muligheter for å dempe konfliktene for så vidt som konfliktårsakene ikke er uttømt. De har enda til blitt skjerpet ved at det i det Østindiske og i det Sydindiske hav finnes råstofforekomster og i grenseområdene i havene finnes flere øygrupper mellom Kina, Taiwan og Vietnam osv som også er omstridt av Filippinene og Japan. Kina går ut fra at Japan i henhold til Pottsdamer avtalen fra Den annen verdenskrig har gitt tilbake alle erobrede territorier, også Diaoyo- øyene, mens Japan hevder at disse tilhører dem. I november i fjor kom kampfly fra Kina, Japan og USA hverandre farlig nær i dette området.»
 
Russland og Kinas strategi i Stillehavet
 
Av stor betydning synes det russisk-kinesiske partnerskap (RCSP) som ble iverksatt i 1996 som Eurasias geopolitiske ankerfeste i det 21 århundre. RCSP er i tillegg en verdensomspennende realitet. Som Andrew Korybko skriver : «Hva Russland kan tilby Kina i form av militær og politisk balanse i sentrale globale regioner, kan Kina gjengjelde med økonomiske muligheter og handelsfasiliteter gjennom allerede etablerte kontakter og elitenettverk. (...) Russland er balansemakten, mens Kina er døråpneren. (...) Shanghai samarbeidsorganisasjonen (SCO) er krybben RCSP ble født og oppdratt i. Opprinnelig etablert som Shanghai fem i 1996, ble det reformert til SCO i 2001 med tilslutning av Usbekistan. Siden den gang har det blitt etablert observatørsamarbeid med Mongolia, India, Pakistan, Afghanistan og Iran, i tillegg til dialog partnerskap med Sri Lanka, Tyrkia og Hviterussland. Disse landene faller direkte under RCSPs umiddelbare sfære hvor Russland og Kina kan utøve en viss grad av vesentlig innflytelse. (...) Det vesentlige med RCSP i Nordøst-Asia er forsiktig å konfrontere USA... Japans problemer kan betraktes som USAs problemer på grunn av USAs felles sikkerhet med Japan. Således via stedfortredere møter RCSP USAs obstruksjon mot prosessen i Nordøst Asiatisk stillehav. (...)»
 
«Det er av største betydning for Kina å bli i stand til å diversifisere sine importruter for naturressurser for å unngå det US-okkuperte Malakka-stredet, altså diversifisere sine energiinteresser i Sentral-Asia. Korybko framhever Sydøst-Asia som det området i regionen hvor RCSP står svakest. Han viser til at Kina er i bitter strid med sine naboer, herunder Vietnam om krav i Sørkina-havet. »Her er det muligheter for Russland til å gjennomføre sin rolle som strategisk balanserer og utdjupe sitt store partnerskap med Kina. Russland og Vietnam har en lang og vennlig relasjon som strekker seg tilbake til Sovjettida. Moskva forsyner for tida Hanoi med verdifulle undervannsfartøyer. (...) Den kinesisk-vietnamesiske rivaliseringen i Sørøst-Asia kan til en viss grad sammenliknes med rivaliseringen mellom India og Pakistan i Sør-Asia. I begge tilfeller kan Russland være mellommann for å balansere mellom begge parter som følge av sin unike posisjon. Det er ironisk at det russisk-vietnamesiske forholdet som ble utviklet under Den kalde krigen for å stå i mot Kina, nå kan bli brukt til å hjelpe Kina... . Russland og Kina trenger hverandre for å forbli sterke og for å etablere en orden for å oppnå en lang tids målsetting om multipolaritet. Slik sett kan ikke Russlands forsyninger til Vietnam ses som forsøk på å svekke Kina, men heller en måte å befeste Moskvas innflytelse i et land som er problematisk for Kina.»
 
«I lys av nåværende situasjon i Russland – EU forholdet, er det praktisk talt ingenting Russland kan gjøre innenfor RCSP for Kina, men Kina kan gi Russland muligheter. Slik det nå står, så er en av Kinas store strategiske spor å tilrettelegge utvidet handel med EU via en tredelt tilnærming: En ny Silkevei, med både land- og sjøkomponenter; en Eurasiatisk landbro; og en nordlig sjørute. De to siste rutene er direkte gjennom russisk territorium, enten det er land eller sjø, og øker dermed Russlands geopolitiske posisjon mellom Europa og Kina, enten Europa liker det eller ikke. Det har ingen betydning om Europa gjengjelder det med å transportere gods gjennom russisk territorium eller ikke, siden Kina antas å gjøre det. Det vil gi Russland en sterkere økonomisk posisjon og mer reelle fordeler enn det hadde før.»
 
Særskilt om Afrika og Midtøsten
 
Helt siden den arabiske revolusjonen i 2011 har Mellom-østen og Nord-Afrika (MENA) vært brennpunkt i et intenst russisk-kinesisk samarbeid. Sergei Lavrov uttalte i mai 2011 etter møtet med Kinas utenriksminister at «Vi er blitt enige om å koordinere våre tiltak ved å bruke de muligheter begge stater har for å avhjelpe den siste stabilisering  og avverging av flere negative og uforutsette konsekvenser i området.» Dette var åpenbart en reaksjon på Vestens overtredelse av FN-avtalen 1972, da Sikkerhetsrådets resolusjon ble brukt for å rettferdiggjøre NATOs krig i Libya, og for å endre regimet der. Russland og Kina forstår at et slikt brudd en dag kan skje nærmere deres grenser, og til og med innenfor sine egne land, dersom de opplever intern desstabilisering og relativ svekkelse av staten.
 
Særskilt om Latin-Amerika
 
I følge Korybko, har Russland de siste tiår kommet tilbake til Latin-Amerika både i form og substans. Deres skip har fått havner der og holder felles øvelser med Venezuela.«Kina som økonomisk døråpner er den mest voksende investor i Latin-Amerika og kommer til å bli dens nest største handelspartner. Som nevnt, finansierer Kina Den revolusjonære Nicaragua kanalen, vil diversifisere transosean kryssing vekk fra USAs klient, Panama, og invitere flere ikke-amerikanske investeringer og handel til området. Faktisk skjer det allerede også uten kanalen. Nicaragua er antatt å være vert for en russisk base til å vokte den kinesisk finansiert kanalen som blir bygd i landet. Russland reetablerer sin kontakt med Latin-Amerika for å diversifisere sin jordbrukshandel bort fra Vesten som følge av siste sanksjoner. Dette åpenbarer en større russisk strategi som er å bryte Vestens dominans særlig på jordbruksmarkedet, og tilby produsenter attraktive alternativer. Russland ønsker også å øke sin suverenitet og har derfor motiv for å minske Vestens økonomiske innflytelse på sin innenlandsøkonomi (...). Gazprom har begynt å investere i Bolivia og Argentina, og Rosneft er aktiv i Venezuela. Medvedev og Putin har til og med gjestet regionen og det er spekulert i om Russland vil åpne en spionbase i Cuba fra Sovjettida etter Putins besøk der i juli. Det kan derfor hevdes at Russland nå er mer innflytelsesrik i Latin-Amerika enn noen gang under Den kalde krigen. Noe som åpner opp for muligheten for dramatisk geopolitisk transformasjon rett på dørmatta til USA. Latin-Amerika er på mange måter det samme for USA som Øst-Europa er for Russland – en region med intens aversjon mot dets større nabo og derfor i stand til bli styrt til å delta i mer skadelige aktiviteter mot sin tidligere hegemon.»
 
 
Særskilt om Nord-områdene
 
Lodgaard uttalte i 2010 i Dagsavisen om Norge, at «Vår geopolitiske situasjon er interessant. Geopolitikk dreier seg om geografiens betydning for politikken og endrer seg langsomt, men forandrer seg med den teknologiske utviklingen og de klimatiske endringene. Etter hvert som isen i Arktis forsvinner, og transporter og økonomisk samvirke over Polhavet tiltar, får vi en grenseflate mot de asiatiske maktene i nord. Da blir det behov for å avstemme vår politikk i atlantisk og europeisk sammenheng ikke bare med Russlands interesser, men også med de nye maktenes. I heldig fall kan vi føre en politikk for sikkerhet og samarbeid som bidrar til de globale fellesgodene. Det blir en krevende oppgave med uviss prognose, hvor god forståelse for de internasjonale systemsammenhengene må ligge i bunnen. Men det gir nye muligheter til å øke handlingsrommet, og det tilhører utenrikspolitikkens abc,»
 
 
Atomvåpnenes betydning i førsteslag og gjengjeldelse
 
Crome skriver at «I verdenshistoriens djubde fullbyrdes forskyvningen av verdensøkonomiens tyngdepunkt fra det nordatlantiske rom til Asia. Over hever det seg et sjikt av militærstrategiske faktorer. Den militære likevekt, «skrekkens likevekt» eller atomvåpnenes patt, som det het under Den kalde krigen, er ikke forsvunnet. USA har riktig nok verdens største militærpotensial, men også Russland forføyer over et nukleært-strategisk potensial med gjengjeldelseskapasitet.« Slik kunne man under den bipolare konflikten mellom USA og Sovjetunionen, mellom NATO og Warszawa-pakten, legge til grunn at om den ene parten ble angrepet, kunne den annen part på utslettende måte gjengjelde.»USAs president Georg Bush jr. forsøkte flere ganger under sin presidentperiode (2001-2009) å få utviklet et rakettskjold som kunne skyte ned russiske raketter. Konseptet om rakettskjold ― er en gjenganger i USAs strategiske overlegninger. De blir som under blokk-konfrontasjonens tid, propagandistisk forsøkt solgt som forsvarstiltak. Reelt er det imidlertid slik at en dersom en slik forsvarsevne lykkes, så er målet ikke forsvar men angrep. Når gjengjeldelsesevnen til den andre siden kan avverges, er man i stand til å gjøre et nukleært førsteslag. Med det er en atomkrig mulig å føre og å vinne. Russland er i stand til å utvikle nye nukleærstrategiske våpensystemer. Kina bygger ut sine kapasiteter og utvikler egne flybærere. Dermed er ikke en endelig atomkrig fra USA mot Russland eller andre stater som Kina, gjennomførbar.
 
Crome slår optimistisk fast at «Verdenshistorisk betyr det at USA ikke kan utlikne sin tiltakende økonomiske svekkelse gjennom militær styrke, altså gjennom en storkrig tilintetgjøre sine økonomiske utfordrere. Atomvåpnenes patt mellom de tre faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd  består fortsatt.»
 
Lurås slår i Klassekampen an en noe mer pessimistisk tone: «Det er lite som tyder på at mediene, opinionen, eller politikerne i Vesten forstår hvor risikabelt det spillet som er i gang mellom Vesten og Russland egentlig er. Nato og Russland er atommakter. Atommakter må ikke gå til krig med hverandre. Punktum. Det forsto man under den kalde krigen. Og den innsikten må vi gjenfinne i dag. (...) Politikerne må minnes på at det siste våpenet i begges arsenal er kjernefysisk.»
Trykt i Sosialistisk Framtid 4/2014.
 



Website Builder drives av  Vistaprint