Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur



Foto: Sissel Brun-Hansen
 
Fredsbenken i Tønsberg

Går det an til å arrangere treskjæring for fred? Lar det seg gjøre å forvandle 6 meter av et eiketre, med en vekt på 7 tonn, og en alder på ca 150 år - til et fredssymbol?
 
Ja – dette var noen av de ideene som dukket opp i Sissel Brun-Hansens fantasi da hun deltok på fjorårets Tankerangling-festival i Valdres. Med på festivalen var også den franske treskjæringskunstneren Olivier Ledoux.

I løpet av noen dager ”skar” de ut en stor totempæl. Dette inspirerte Sissel, som nå innledet samarbeid med treskjæreren. Sissel ville lage et Fredssymbol med bruksverdi hjemme i Tønsberg. Hun konkretiserte det slik: Den skal bli et symbol på fred. Et sted vi kan slappe av, leke, få nye venner eller filosofere. Tanken er også å ha et sted man kan søke litt ro og fred. Når vi har fred med oss selv er det lettere å skape fred med omgivelsene.

Intensjonen med prosjektet er å gi en gledesfylt opplevelse i form av håndverk, lek, kreativitet og fysisk aktivitet ute i naturen, med naturen og i et godt felleskap. Bruksskulpturen skal bli et sted vi kan være i fred og glede, med oss selv og hverandre.
 
Krevde god planlegging

Dermed ble visjonen omsatt i praksis. Ledoux ville lage en fredsbenk hvor fred sto i sentrum, og planleggingen startet.

Nå var selvfølgelig ikke et slikt prosjekt gratis, og de neste månedene ble en kamp for å få det økonomiske på plass. Sissel formulerte prosjektinnhold, tidsramme og budsjett for søking av midler. Hun har utformet informasjonsmateriell og logo selv, planlagt møter med rådgivere og deltakere, opprettet gruppe på Facebook i tillegg til et arrangement. Med støtte og godkjennelse fra Tønsberg kommune, to stiftelser og en kronerulling på Facebook, samt god støtte fra en av Tønsbergs bedrifter løsnet det hele.

Prosjektleder Sissel var lenge rundt for å finne en egnet plass og fant den ved Jordfallbukta i Nordbyen. Et sted hun har kalt for Kosebergodden. Møtet med havnefogden i Tønsberg – Per Svennar – var positiv til plasseringen, som var et svært viktig element i helheten.

Snart ble det riktige treet, som skulle bli omskapt til et Folkets Fredssymbol, plukket ut under ledelse av Olivier Ledoux på Haugestad sagbruk i Horten. Og deretter fraktet til Tønsberg.
 
Aktivitetsstart ble satt til mandag 28. september - avslutning søndag 11. oktober. Hver dag var det folk i virksomhet mellom kl 10.00 og 21.00. Det ble offisiell åpning med program onsdag 14. oktober kl. 19.00
 
Et folkelig engasjement

Hver dag i 14 dager møttes både kjente og ukjent for å være med på å skape det unike fredsmonumentet.

Ideínnehaver og prosjektleder Sissel Brun-Hansen fulgte opp med daglige oppdateringer på Facebook, og hun skriver blant annet dette:
 
I dag er det er 14 dager siden den 300 år (+ -) gamle eika på 7 tonn strakte sine 6 meter på gressplenen på "Kosebergodden i Nordbyen. Det har vært knallhard jobbing, tilpassing, og til tider utfordrende situasjoner der ulike fredsaspekter blir satt på en god prøve. Akkurat nå tenker jeg at det er en glimrende øvelse, men det må være lov å si at noen av oss begynner å kjenne det.
Det er fantastisk å se venner, hjelpere og bekjente frivillig by på seg selv med varme, tjenester, omtanke og humor. Takk!

Det er fantastisk å høre at de som kommer av nysgjerrighet blir svært imponert. Og det er et eventyr når de som deltar ikke klarer å stoppe når de først har begynt, fordi det å gjøre trearbeid som dette virker meditativt og samlende. Og det er flott å se mennesker som ellers er vant til trearbeid, henter motet til å jobbe friere (gjøre noe på en ny måte).
 
Det lages fredsenergi

I kveld kom en dame alene, blid og bestemt ned til benken. Hun hadde sett plakaten og ville prøve noe nytt!

- Er det her Fredsbenken er?

- Ja, her er det! Vil du være med å lage den?

- Får jeg det, det vil jeg gjerne, men jeg har aldri gjort det før.

- Kom hit, her er det en haug av verktøy. Bare ta en kniv og klubbe og prøv deg frem. Det er umulig å gjøre noe feil her, så hopp ut i det.

Hun smilte. Jeg viste henne steder på benken hun kunne trene. Så var hun i gang. I to timer. Og hun kommer igjen i morgen. Og litt i dagene fremover.

Damen heter Feri Adloo og kommer fra Iran.

Det var et hjertelig fint møte.


Foto: Sissel Brun-Hansen
 
Det gleder meg å se at ungene lyser av nysgjerrighet, lek og spontanitet når de får øye på det rare som ligger under teltduken. De er uredde og full av virketrang. Jeg tenker at prosjektet utfordrer barnet i oss. Og det som er befriende er at vi ikke trenger å være perfekte eller eksperter. Det er ganske fritt, røft og levende.
 
Jeg sto der noen timer i kveld. Vi var to stykker der. Mørket falt på. Når det er stille skjer det magiske mellom meg og treet. Formen på verktøyet, hvordan jeg holder det, og kraften jeg gir klubba i samspill med bark og ved, tetthet og retninger i treverket, er fascinerende å erfare. Den store eldgamle eika og meg ... Dypt sanselig. Introvert og ekstrovert. Gull verdt!
 
Han har helt rett, mannen som sa det slik: Det lages nok mer enn en fredsbenk her. Det høres ut som det lages en fredsenergi i og rundt denne benken.

Andre igjen mente at dette prosjektet burde danne et foregangs symbol for alle land.

Noe som også gjorde et stort inntrykk var en dame som lenge stod ved siden av teltduken og observerte arbeidet. Hun kom helt fra Tromsø for å bli med på utformingen av Fredsbenken! Hennes far hadde vært trekunstner. I lommen holdt hun en liten ting han hadde laget, for som hun sa, hvis han hadde vært i live ville han garantert vært med på dette. Damen ønsket å gi oss den lille tregaven fra faren og lurte på om vi kunne implementere den i benken.
 
Så står plutselig en felles Fredsbenk der - ferdig! Men det er likevel prosessen som er så vanvittig sterk ...

Jo. Jeg vil savne alt sammen når det er over. Jeg tror ikke jeg er alene om det. I parken ved Nordbyen kan du nå sitte ned på et fantastisk stykke treskjærerarbeide, utført av Olivier Ledoux, noen faste hjelpere og alle de som var innom. Benken har blitt et spennende og dekorativt innslag i byen. Bruk den!
 

Foto: Ragnhild Rise

En spennende og tankevekkende åpningsseremoni
Sissel Brun-Hansen hadde også planlagt og tatt regien for åpningsseremonien den14. oktober kl. 19.00. Det var det en stemningsfull åpning. Med taler, sang, historiefortelling og innvielse med trommer ble benken åpnet for bruk. 
 
Først ut var Jens Jonathan Wilhelmsen. Han vokste opp på Kaldnes og gikk på skole i Tønsberg for 80 år siden. Om vinteren gikk han over isen og forbi stedet der Fredsbenken står, og videre opp til skolen under Slottsfjellet. Han har et rikt liv som fredsarbeider bak seg. Han gjorde valg som førte ham til fire verdensdeler, og som har gitt troen på at vanlige mennesker kan forandre verden. Om møter med nobelprisvinnere, sør-afrikanske frihetskjempere, tyske gruvearbeidere, fillipinske bønder, europeiske og japanske industriledere, for å nevne noen. Han har skrevet boka, "Kunsten å forsones - tidsvitne på tre kontinenter", som utkom i 2014. Her er hans tale:

En benk er et sted hvor man ofte blir kjent med nye mennesker. I årene fremover kommer vi til å dele landet med tusenvis av nye landsmenn- og kvinner. Jeg håper at denne benken blir en kraft som hjelper oss til å leve godt sammen og ta ansvar for hverandre og den verdenen som vi er en del av.

Dette stedet får meg til å tenke på de lange linjene i livet. I skoleårene bodde jeg på Kaldnæs. Skoleveien gikk over isen som dekket fjorden like foran oss her. I dag ser vi bilder på TV av den smeltende Grønnlandsisen. Det er en galopperende utvikling fra isen på Vestfjorden til dagens nedsmelting og klimaforandringer. Ofte blir jeg fylt av en følelse av avmakt, og at beslutninger som bestemmer over vår felles fremtid blir tatt i lukkete rom hvor vanlige mennesker hverken har innsyn eller innflytelse.

 
Et spørsmål fra en venn, «Hva lever du for?», fikk meg til å tenke. Mine mål var høyst normale: Å avslutte min utdannelse, få meg en jobb som tilfredsstilte meg, en vakker kone (helst en blond jente fra Nøtterøy), friske barn og nok inntekt til å kjøpe meg en seilbåt som kunne duve utenfor min hytte i Vestfjorden. Det var ikke uttenkt helt til pensjonsalderen, men ved nærmere ettertanke slo det meg at det var et helt selvopptatt program for livet, og at hvis 4-5 millioner nordmenn tenkte i de samme baner, ville Norge bli et selvopptatt og uansvarlig medlem av den internasjonale folkefamilien.

Jeg tok en beslutning om å skyve til side skylappene og slippe verden inn i mitt hjerte. Beslutningen ble satt på prøve da jeg noen år senere ble innbudt til å reise til Tyskland med en internasjonal gruppe fra land som hadde kjempet mot Tyskland i krigen. Innbydelsen kom fra delstatsregjeringen i Nord-Rhin Westfalen. Vår oppgave skulle være å bidra til å gi nytt håp til befolkningen i et ødelagt land. Jeg sto overfor et vanskelig valg: Å reise ville bety å kutte ut eller utsette studiene. Jeg ville ikke ha noen garanti for arbeid eller inntekt i fremtiden. Likevel ble det til at jeg sluttet meg til gruppen i Tyskland, og bodde i industri-området Ruhr, kjernen av den tidligere så mektige tyske rustningsindustrien.

Jeg ble der i 5 år, og ble etter hvert nesten like glad i Tyskland som i mitt eget land. Jeg tror at vi ytet et bidrag til et bedre samarbeidsklima i et industriområde hvor det var bitre motsetninger: Mange av direktørene hadde brune flekker på sitt rulleblad, og flertallet av tillitsmennene i f.eks. gruveindustrien, var da vi ankom medlemmer av det tyske kommunistpartiet. Gjennom tre år spilte vi skuespillet som formidlet vårt budskap i nesten samtlige av Ruhrs gruvebyer.

Samtidig opplevde vi fra orkesterplass forsoningen mellom de to gamle arvefiendene Frankrike og Tyskland. Årene i Tyskland ga meg håp om at det er mulig for vanlige mennesker å tre inn i historien og yte et bidrag som teller. Det er vel også noe av meningen med denne fredsbenken: At menneskene som bruker den skal oppdage sitt potensiale som forkjempere for fred og en bedre verden.
Initiatives of Change, den internasjonale bevegelsen som jeg arbeider med, har et enkelt budskap: Den som vil forandre verden må begynne med seg selv. Filosofen og forfatteren Martin Buber uttrykker det samme når han sier: "Det arkimediske punkt hvor enhver ut fra sitt eget sted kan forandre verden, er å endre seg selv". Utvetydige etiske normer er en hjelp til å oppdage hvordan.

De store religionene og humanismen har noen normer til felles, som for eksempel ærlighet, renhet, uselviskhet eller kjærlighet. Noen setter det vesle ordet, absolutt, foran normene, ikke fordi noen av oss kan nå opp til slike absolutter, men fordi det vesle ordet kan være en hjelp til å dra opp en tydeligere grense mellom rett og galt.

I lys av disse normene, dukket forholdet til min stefar opp i min bevissthet.. Jeg følte alltid at han var for gammel til å forstå min generasjon. Men i lys av absolutt ærlighet, innså jeg at jeg omhyggelig hadde skjult så mye av sannheten om meg selv for ham, at det var helt urimelig å forvente at han skulle forstå meg.

Etter at jeg en dag la kortene på bordet for ham, skjedde det noe uventet: Et par måneder senere kom han og fortalte meg noe om ham selv som totalt forandret mitt syn på hvem han var. Så fortalte han det samme til min mor, og det resulterte i at deres kjærlighet blomstret opp på ny. Det ble mye hyggeligere ¨å være hjemme. Tabu-områdene som vi alltid måtte gå forsiktig utenom, var borte.

Etter et lang liv har jeg kommet til at det er i stillheten at det nye blir til, enten det dreier om forholdet til mennesker eller til naturen. Grener som er tørre brekker lett. De som har sævje i seg, er mye sterkere. For meg kommer sevjen som oftest fra stillheten. Jeg har også kommet til at det er en hjelp å skrive tankene ned. "Det svakeste blekk er sterkere enn den beste hjernen". Å ha tankene skrevet ned er også en hjelp til å dele dem med andre. Hvis vi skal få endret noe, trenger vi grupper med sterkt samhold. Et amerikansk ord sier: "The banana that leaves the bunch gets skinned".

Menneskene står overfor store utfordringer, som klimaforandringene. Som jeg ser det, er håpet at det finnes en Skaper som har en hensikt for sitt skaperverk som vi kan finne og hjelpe til å sette ut i livet. "Når mennesket lytter, taler Gud. Når mennesket adlyder, handler Gud". Men enten vi tror det er en Gud eller ikke, har vi alle et styringsinstrument i vår samvittighet.
Denne vakre benken innbyr til et møte med andre eller en rolig stund på egen hånd. Jeg ønsker den et langt liv med mange som tiltrekkes av dens skjønnhet, setter seg og finner en mening og et mål for sine liv.
 
Et poetisk bidrag

Magnar Vegger er født og oppvokst i Andebu kommune i Vestfold. Han er utdannet tømrer, og har også utdannelse innen filosofi, eldre historie, idé- og litteraturhistorie og russisk kultur. Han jobber som selvstendig næringsdrivende, besiktigelsesmann, takstmann og forfatter. «Dikt setter spor» er hans debutbok, men han har i mange år skrevet sangtekster, dikt og historier. Her er hans bidrag til åpningen av Fredsbenken:
 
For hundrevis av år siden, var jeg ei lita nøtt. Eikenøtt.

Jeg slo rot i jorda og vokste meg stor sterk og omfangsrik med ei mektig krone.

På bakken under krona kom mennesker med kurv med mat i og rutete duk og hardkokte egg.

Jeg var ei nytteeik. Telefonkopper blei skrudd inn i stammen og jeg kunne høre hva menneskene sa til hverandre gjennom de tynne trådene.

Det var artige tider… i utallige år var jeg møtestedet.

Vi møtes ved eika, sa folk til hverandre og alle visste hvor det var. Jeg var en kjendis. Som i blant slapp eikenøtter i hodet på folk. Bare for å vise at jeg brydde meg.

En dag var det over. Båtbyggere kom og fikk se alle de fine greinene mine. Mange av dem ville egne seg til det ene og det annet i båtbyggeriet….

Så jeg ble felt. Dundra i bakken med bulder og brak. Greiner og krone stykka opp og delt og brukt til forskjellig.
Bare jeg blei igjen. Rotstokken. Full som jeg var av alle mine sår, blikkplateplaster, telefonkopper, spiker og piggtråd. Umulig å skjære i hørte jeg de sa.

Jeg havna i en haug med umulige trær på et sagbruk og der lå jeg i årevis og vansmekta.

Til en dag, da Sissel og Olivier kom forbi. De så meg og bestemte at det var meg de skulle ha. Så jeg blei heisa opp på en lastebil med ei forskrekkelig stor kran og kjørt hit til kosebergodden i Jordfallbukta.
Så gikk de løs på meg. Med motorsag og skarpt verktøy og pågangsmot og godt humør.

All motkreftene og all vrangved i meg ble nennsomt avdekka slipt og pussa.

Folk kom fra alle kanter og spikka og flikka og skar i meg til forvandlingen var fullkommen.

Til jeg ble til det jeg alltid har sett på meg selv som: Et smykke som skal sees og brukes.

Så vær så god, finn en plass, sitt ned og nyt.

God benk.
 


Foto: Ragnhild Rise

Website Builder drives av  Vistaprint