Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Minner etter underskriftinnsamlingen til Stockholmsappellen i Bergen
Av ASTRI LUNDE KJESETH, Sandefjord 02.01.2009
Jeg husker når Amerika bombet Hiroshima og Nagasaki, så ble jeg og mange med meg veldig skuffet. Alle viste vi, at det var det verste som kunne skje. Selv fikk jeg min første datter 12 dager før freden kom, på Kvinneklinikken i Bergen. Og overjordmor Henriksen kalte våre barn for «fredsbarn».
Senere fikk vi høre at hun var med på illegalt fredsarbeid. Jeg gledet meg veldig til å få barn, men gruet meg til å gå i tilfluktsrom. Dette er grunnen til at jeg samlet 150 underskrifter til forbud mot atombomben.
Det var ikke så enkelt skulle det voise seg. Jeg måtte diskutere og prøve å forklare, for hver eneste underskrift. Og det forundret meg litt, jeg trodde alle var interessert i forbudet. Men sånn var det ikke, nogen pekte opp mot himmelen og sa: «Jeg stoler på han der oppe (Gud)». Og da måtte jeg bare svare: «Det gjør jeg også, men vi kan jo hjelpe ham litt.»
En russer, han het Wiith, hadde bodd i Norge i mange år. Jeg er enig med dere, men var redd for å skrive under først. Men kom springende etter meg å sa: «Det kan vel ikke være så galt dette.» Så folk var litt redd, og sånt forundret meg. Jeg var ung og entusiastisk, å det tok flere uker å samle så mange underskrifter. Det var min mor som passet datteren min, ellers kunne jeg ikke fått gjort det.

Jeg er nok blitt mer rund i kantene etter alt som skjer i verden. Men litt optimist, får man vel være. Ellers blir det vanskelig. Merke mot atomvåpen har jeg fremdeles på min sommerjakke. Mitt håp er at atomvåpen aldri må bli brukt.

Website Builder drives av  Vistaprint