Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Fakta fra arbeidet mot atomvåpen
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Den midlertidige norske Fredskomité ble dannet i juli 1949 og deltok i organiseringen av verdens første kampanje mot atomvåpen. Den ble lansert i Medborgarhuset på Söder i Stockholm den 18. mars 1950. I Stockholmsappellen heter det:

Vi krever absolutt forbud mot atombomben, dette fryktelige våpen til masseutrydding av mennesker.
Vi krever opprettet streng internasjonal kontroll for å sikre at dette forbudet blir overholdt.
Vi mener at den regjering som først bruker atomvåpen mot hvilket som helst land, begår ikke bare en krigsforbrytelse, men en forbrytelse mot menneskeheten, og blir å behandle som en krigsforbryter.
Vi appellerer til alle rettenkende mennesker i verden om å underskrive denne appellen.
 
Denne første verdensomspennende kampanje mot atomvåpen samlet ifølge Wiikipedia inn 273 470 566 underskrifter.
 
Kampanjen mot atomvåpen på 50- og 60-tallet ble dannet for å forhindre utplassering av atomvåpen i Norge. På den tiden ble traktaten om Antarktis undertegnet i Washington 1. desember 1959 (trådt i kraft 23. juni 1961). Traktaten forbød alle militære tiltak sør for 60 º sørlig bredde og omfattet havet og landisen og det ble inngått en avtale i Moskva 5. august 1963 (trådt i kraft 10. oktober 1963) om forbud mot prøvesprengninger i atmosfæren, i havet og i rommet utenfor atmosfæren.
 
Arbeiderkonferansen for Østersjølandene Norge og Island med motto – Østersjøen et fredens hav – fant sted første gang i 1958 og sluttet sitt virke i 1989. Konferansen var et uttrykk fagbevegelsens ønske om avspenning mellom øst og vest under Den kalde krigen. Vedtaket av Helsinkidokumentet i 1975 – For europeisk sikkerhet og samarbeid – er et resultat av avspenningsprosessene som Østersjøkonferansen og kampanjene mot atomvåpen og for atomvåpenfrie soner var et folkelig uttrykk for. Østersjøkonferansen medvirket dessuten til anerkjennelse av DDR og fremmet alleuropeisk avspenning og mellomfolkelig samkvem ved å etablere samarbeid mellom fagorganiserte arbeidere i den sosialistiske og kapitalistiske del av Europa og fagbevegelsen i de respektive land.
 
Kampanjen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone samlet i begynnelsen av 1980-årene i Norge inn 540 238 og i Norden flere millioner underskrifter.

En viktig del av kampen mot atomvåpnene var kampanjen mot Euro-missilene på 1980-tallet. Parolen «Verken Pershing eller SS-20» mobiliserte millioner av mennesker på det europeiske kontinent.
1980-årene ble tiåret for antiatomvåpendemonstrasjoner og de store fredsmarsjene i Europa, USA og Sovjetunionen.

I 1983 hadde 125 kommuner og 11 fylker i Norge sluttet seg til kampanjen for å traktatfeste Norden som en atomvåpenfri sone ved å erklære seg som atomvåpenfrie områder.

Den nordiske del av den verdensomspennende bevegelsen for traktatfestede atomvåpenfrie soner nådde følgende viktige delmål:

·        Et utvalg oppnevnt av det norske utenriksdepartement avga i 1985 en rapport om en atomvåpenfri sone i Norden.

·        Stortingsmeldingen om Sikkerhet og nedrustning fra 1987 belyste soneforutsetningene og mulige nedrustningsalternativer og veier å gå.
·        Den fellesnordiske embetsmannsrapporten om sonespørsmålet som kom i 1991, var en viktig merkestein. Rapporten åpner for et perspektiv der de nordiske land samlet bruker suvereniteten til å løse Norden fra førstebruksstrategien med atomvåpen og atomavskrekkingens militærpolitiske og ideologiske bindinger.
·        Nordisk råds enstemmige vedtak om å gi sin tilslutning til å opprette Norden som atomvåpenfri sone på Åland i 1994 var et av flere slike regionale initiativ.
·        Den parlamentariske forsamlingen i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, OSSE vedtok i Stockholm vinteren 1996 å oppfordre til å etablere atomvåpenfrie soner i Europa. Dette vedtaket åpnet for alleuropeiske Arktiske og kontinentale perspektiv.
 
Den lange marsjen for en verdensomspennende atomnedrustning etter den 2 verdenskrig er ikke over. Det er positivt at USAs 44. president Barack Hussein Obama har presentert 14 punkter for atomnedrustning og at Ruslands president på et sikkerhetspolitisk møte i den franske byen Evian i 2008 tegnet et nytt sikkerhetspolitisk kart i form av En alleuropeisk og atlantisk sikkerhetspakt.
 
Tillitskapende avtaler 
·                    Den første traktaten ble undertegnet i Washington 1. desember 1959 (i kraft 23. juni 1961) og omfatter Antarktis. Den forbød alle militære tiltak sør for 60 sørlig bredde og omfattet havet og landisen.
·                    Den andre avtalen ble inngått i Moskva 5. august 1963 (i kraft 10. oktober) og innebar forbud mot prøvesprengninger i atmosfæren, i havet og i rommet utenfor atmosfæren. Undertegnet av Storbritannia, USA og SSSR, men den ble ikke anerkjent av Frankrike før i 1975 og av Kina i 1981.
·                    Den 27. januar 1968 ble det undertegnet en traktat med forbud mot utplassering av atomvåpen i bane i verdensrommet. Denne traktaten ble komplettert med en avtale om ikke-militarisering av månen og andre himmellegemer 3. juli 1979.
·                    Ikke-spredningsavtalen ble vedtatt 12. juni 1968 på en spesialsesjon i FNs Hovedforsamling og trådte i kraft 5. mars 1970. Historisk sett var det alliansefrie Irland som i 1958 fremmet et resolusjonsforslag i FN. Det ble foreslått en kommisjon på 18 medlemmer, men Frankrike nektet å delta. Etter flere tilbakeslag ble det opp til De forente stater, Storbritannia og Sovjetunionen å komme fram til en tekst som ble ikke-spredningsavtalen av 1968. Frankrike undertegnet den ikke før i 1992, i likhet med Kina. I dag er avtalen undertegnet av 189 land, mens 3 har avslått å følge den: Israel, India og Pakistan (Nord-Korea trakk seg fra avtalen i 2003).
·                    I 1995 ble det foreslått at ikke-spredningsavtalen skal ha ubegrenset varighet. Landene som ikke har atomvåpen utøver et betydelig press for å få til atomnedrustning etter traktatens artikkel VI. Atommaktene understreker to viktige tiltak: en avtale om forbud mot atomprøver, og en avtale om forbud mot produksjon av spaltbart materiale (uran og plutonium) som kan brukes i våpen.
 
Teksten som omhandler forbud mot prøvesprengning foreligger, den er undertegnet av 176 land ved utgangen av 2006 og er ratifisert av 134 av dem. Men den er ennå ikke trådt i kraft fordi det mangler 9 land som nekter å ratifisere: Colombia, Nord-Korea, Egypt, India, Indonesia, Iran, Israel, Pakistan og De forente stater.

Med omsyn til den andre teksten om uran og plutonium, o.a., er den ikke engang påbegynt.

På denne bakgrunn må en forstå at 44 stater har erklært at «En verdensorden der en gruppe på fem land kan ha atomvåpen på ubestemt tid, mens 181 stater gir avkall på å skaffe seg slike, i samsvar med avtalen de er part i, er ikke akseptabel».
 
Atomvåpenfrie soner
FNs Generalforsamlingens første spesialsesjon for nedrustning ble avsluttet i New York 1. juli 1978. Den vedtok enstemmig Sluttdokumentet som vurderte «opprettelsen av atomvåpenfrie soner som viktige tiltak på veien mot nedrustning».
Mange andre traktater eller avtaler er undertegnet, blant dem om atomvåpenfrie soner:
·                      Tlatelolco-traktaten som berører Sør-Amerika (33 undertegnet, 32 ratifiserte).
·                      Rarotonga-traktaten (på Cook-øyene) undertenet og ratifisert av alle berørte stater.
·                      Bangkok-traktaten (14. desember 1995) som omfatter en god del av Asia. Undertegnet av alle berørte stater.
·                      Pélindaba-traktaten (11. april 1996) førte tretten år senere den 12. august 2009 til at Afrika nå offisielt er blitt en atomvåpenfri sone etter at alle berørte afrikanske stater åpnet for signering, er avtalen nå endelig trådt i kraft. Avtalen, som dekker hele det afrikanske kontinentet samt omkringliggende øyer, sikrer at atomvåpen ikke blir utviklet, produsert, testet eller på annen måte anskaffet eller stasjonert i noen av landene på det afrikanske kontinent.
 
Som andre slike avtaler omfatter Pelindaba-avtalen protokoller som de fem offisielle atomvåpenstatene kan signere. I dag har Storbritannia, Frankrike og Kina undertegnet og ratifisert disse protokollene, mens Russland og USA ennå ikke har gjort det. Ved å slutte seg til disse protokollene forplikter atomvåpenstatene seg til å respektere statusen til sonen. Slutter Russland og USA seg til sonen, avstår de også fra førstebruk og atomavskrekking med atomvåpen overfor traktatfestede atomvåpenfrie soner. Det er viktig å få gjennomslag for dette prinsippet under NATO-toppmøtets behandlingen av alliansens nye strategiske konsept i Portugal høsten 2010.

I Midt-Østen har det vært lansert flere forslag for atomfrihet, men diskusjonen står stille. Iran foreslo en slik sone i 1974, men i FN møtte forslaget motstand fra Israel og USA. Det skal avholdes en konferanse om et atomvåpenfritt Midt-Østen i 2012.

Website Builder drives av  Vistaprint