Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
 
 
Forby atombomben
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
Fredens forkjempere i Norge. Hovedkomiteen ble opprettet 19. mai 1949 og vedtok følgende:
 
Trusselen om en ny krig henger tungt over verden.
 
En ny krig ― en verdenskrig ― en atombombekrig.
 
Ingen kan føle seg sikker ― heller ikke du. A-bombem spør ingen om stilling og stand, om alder eller kjønn, om tro eller livsanskuelse. A-bomben bare dreper.
 
Kanskje du overlever, ― men hva om dine foreldre eller dine søsken eller dine barn blir drept! Eller andre som har like stor rett og lyst til å leve som du!
 
Atom-bomben vil bli brukt i krigens første minutt, fordi den gir angriperen et vesentlig forsprang. Den er angriperens viktigste våpen. Å få banlyst A-bomben betyr å hindre krig.
 
Du vil fred? Men du må være med på å gjøre noe for freden.
 
I dag må du kreve A-bomben forbudt!
I dag må du underskrive fredsappellen!
 
Slik var retorikken i 1949. Den ble mer målrettetet gjennom Stockholmsappellen fra 1950.
  
Appell
 
Vi krever absolutt forbud mot atombomben, dette fryktelige våpenet til masseutrydding av mennesker.
 
Vi krever opprettet streng internasjonal kontroll for å sikre at dette forbudet blir overholdt.
 
Vi mener at den regjering som først bruker atomvåpnet mot hvilket som helst land, begår ikke bare en krigsforbrytelse, men en forbrytelse mot hele menneskeheten, og blir å behandle som en krigsforbryter.
 
Vi appellerer til alle rettenkende mennesker i verden om å underskrive denne appellen.
 
Stockholms-appellen ble vedtatt på det 3. verdenskomitemøte av Fredens Forkjempere på Medborgarhuset i Stockholm den 19. mars 1950. Blant de tusenvis av verdenskjente personer som skrev under nevner vi følgende:
 
Vinnerne av Nobels fredspris: Emily Green og lord John Boyd Orr. Nobelprisvinneren i kjemi Joliot-Curie. Nobelprisvinneren i litteratur Thomas Mann. Den tidligere president for FNs hovedforsamling Oswaldo Aranha. Finnlands statsminister Kekkonen, den tidligere amerikanske anklager ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg O. John Rogge, den tidligere italienske statsminister Orlando, forhenværende president i Mexico Lazare Cardenas, president i den italienske nasjonalforsamling Bonomi. Erkebiskop av Trieste Mgr. Santi. Domprosten av Canterbury dr. Hewlett Johnson. Father Clarence Duffy, England. Osabelle Blumme, M.P., Belgia, Abbe` Boulier. J.D. Bernal, professor I fysikk, London. Professor Edwin Borgum, New York. Den amerikanske fysiker Phillip Morrison, en av dem som laget den første atombomben. Professor Eugen Tarle, Moskva, æredsdoktor ved Oslo Universitet.
 
Blant underskiverne var videre verdensberømte kunstnere.
Malerne Pablo Picasso og Henri Matisse, forfatterne Feuchtwanger, Martin Andersen Nexø og Alexander Fadejev, skuespillerne Michel Simon, Maurice Chevalier, Madeleine Sologne og Laura Carli, sangerne Paul Robeson og Vera Davidova.
 
Alle disse har lest Stockholms-appellen og undertegnet den. De representerer forskjellige nasjoner og yrker, er av ulike politiske og religiøse meninger. Men de er enige om ett krav:
 
FORBY ATOMBOMBEN!
 
Stockholms-appen ble sendt til alle politiske partier, fagforeninger, organisasjoner, aviser o.s.v. Det er et beklagelig faktum at den gang var det bare kommunistene som svarte.
 
Materialet fra den første kampanje mot atomvåpen på norsk jord ble utgitt av: Fredens forkjempere i Norge. Hovedkomiteen. Opprettet 19. mai 1949.
 
Formann:                     Oskar Stav, sekretær.
Viseformann:                Mimi Sverdrup Lunden, lektor.
Økonomileder:             Ole Nilsen, disponent.
Styremedlem:               K. F. Dahl, høyesterettsdommer.
                                   Kirsten Hansteen, redaktør.
                                   Johan Odda, bygningsarbeider.
                                   Ove Varreng, jernarbeider.
                                   P. H. Vestad, sekretær.
Sekretær:                     Adam Egede-Nissen jr., lege.
 
Originaldokumentene er oppbevart sammen med arkivet til Krigsvetarenforeningen 1939―1945 i Visthusbiblioteket på Nordisk Freds- og Miljøsenter på gården Luggerud, Bäckevarv i Årjäng kommun, Värmland innenfor den demilitariserte sonen mellom Norge og Sverige fra 1905.
 
Vår nordlige dimensjon
Fredens forkjempere i Norge ble som nevnt opprettet 19. mai 1949, og brosjyren Forby atombomben! bleutgitt. Med LO-leder Roar Flåthens tale i Oslo den 1. mai 2010 ble ringen sluttet 61 år senere da en av hovedparolene på Youngstorget var: Forby atombomben!
 
På begynnelsen av åttitallet spilte bøkene: Atomvåpen og usikkerhetspolitikk og Før det blir for sent – atomkrig eller nedrustning en viktig rolle i etableringen av holdningsfronten: Nei til atomvåpen.
 
I 1997 vedtok Den norske Fredskomité dokumentene: FOR NEDRUSTNING, FELLES SIKKERHET OG SAMARBEID – Et handlingsprogram mot år 2005 - se, www.fred-dnf.no
- og VINTERSOLVERV-ERKLÆRINGEN: For en atomvåpenfri nordlig halvkule, for en miljømessig trygg skroting av atomvåpen.
 
Den 14. august 1999 reiste Den norske Fredskomité Tusenårsvarden for en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule på Skreolægerknatten i Valdres. I juli 2001 ble boka – Vår nordlige dimensjon – med visjonen om en atomvåpenfri nordlig halvkule gitt ut av Den norske Fredskomité.
 
Den 28. Januar 2013 ble: Verdenserklæringen – Vår nordlige dimensjon og Charter – Grønn solidaritet for Moder Jord lagt ut på www.norfm.org, www.leidin.info og www.fredsfond.info
 
Ideen om å forankre den nordlige dimensjon i EUs-politikk ble første gang lagt fram av Finland statsminister Lipponen på EU-toppmøtet i Luxemburg i 1997. Fra 1999 spilte EU-kommisjonen en ledende rolle og i juni 2000 vedtok EU-toppmøtet en handlingsplan for gjennomføringen. Det ble gitt en statusrapport for utvikling under toppmøtet i Göteborg i juni 2001. Den nordlige dimensjon retter seg i dag mot samarbeid på tvers av EUs yttergrenser, spesielt mot de nordvestlige delene av Russland, som etter EU utvidelsen i 2004 har rykket nærmere EU. Fra 1. januar 2007 endret den nordlige dimensjon karakter fra å være EUs nordlige dimensjon til å bli et politisk rammeverk, der EU-landene, kommisjonen og de nåværende partnerlandene Norge, Russland og Island stilles på lik linje. Veikartene for de fire samarbeidsrom i den nordlige dimensjon er: økonomisk samarbeid, indre og ytre sikkerhet, samt utdanning, forskning og kultur.
 
Det nye rammeverket for den nordlige dimensjon legger opp til embetsmøter, samt utenriksministermøter hvert annet år for å overvåke gjennomføringen
 
I Forsvarsminister Grete Faremos tale – The strategic challenges in the Arctic and the High North – i the Atlantic Council, Washington DC den 28. Oktober 2010 understreket hun betydningen av stabilitet og samarbeid, og at alle landene i den arktiske region har gjensidig interesse i å beholde tillit, dialog og samarbeid på et høyt nivå. Men at det ikke er noen garantier for positiv utvikling, og at vi trenger et sikkerhetssystem mot negativ utvikling med potensiale for kriser og konflikter. Hun understreket at NATOs territorium strekker seg til Nord Polen, at NATO er en hjørnestein i vårt lands sikkerhet og at NATO trenger å utvikle samarbeidet med Russland og vice-versa. Dette er ifølge forsvarsministeren essensielt for sikkerheten i det høye nord.
 
Norge har lagt det nasjonale felles operative hovedkvarter for forsvaret til Bødø og en samlet kystvaktledelse til Sortland i Vesterålen. Norge har et stort ansvar for å ivareta suverenitetshevdelse, overvåkning, myndighetsutøvelse med særlig vekt på ressursforvaltning og redningstjeneste i nord. I dette arbeidet vil Kystvaktens 14 svært moderne fartøyer i 2011 spille en viktig rolle. Norge har også styrket maritimt samvirke og vårt militære nærvær i nord. Dette er viktig for å løse nasjonale oppgaver, og for å fremme felles sikkerhet, understreket forsvarsministeren i foredraget.
 
Den norsk, amerikanske og russiske øvelsen Northern Eagle i 2010 er et uttrykk for det nye  tillitskapende militærfaglig samarbeid som utdyper den felles sikkerhet i Atlanterhavet og i det høye nord.
 
Møtet i organisasjonen – Den nordlige dimensjon – i Oslo den 2. november 2010 mellom Sveriges utenriksminister Carl Bildt, Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre EUs representant, den finske utenriksministeren Alexander Stubb og Islands utenriksminister Össur Skarphédinsson hadde en inkluderende form, og var et uttrykk for alleuropeisk samarbeid om felles sikkerhet mellom nøytrale stater og land med forskjellig militærpolitisk alliansetilknytning.
 
Den 22. oktober 2010 gikk fire tidligere russiske ledere ut med appellen «Start ny plan for nedrustning». De fire er tidligere statsminister og utenriksminister Yevgeny Primakov, tidligere utenriksminister Igor Ivanov, president i Det russiske vitenskapssenter Evgeny Velikhov, og tidligere sjef for generalstaben Mikhail Moiseyev går inn til selve kjernen i problemet som er ideologien om atomavskrekking. De oppfordrer til en mer sivilisert internasjonal orden enn den som baserer seg på trusselen om gjensidig total utslettelse.
 
«De peker på at atomavskrekking er en arv fra den kalde krigen og helt ubrukelig i forhold til dagens trusler som spredning av atomvåpen, global terrorisme, etniske og religiøse konflikter og grensekryssende kriminalitet. Atomtrusselen har negative følger som må motvirkes med drastiske reduksjoner i arsenalene og tiltak for å ivareta felles sikkerhet som å erklære ikke-førstebruk og å ta atomvåpnene ut av beredskap», står det å lese i en artikkel i NtA-avisa nr. 4. 2010.
 
Den norske regjering bør ta det russiske innspillet alvorlig og sørge for at teksten til NATOs nye strategiske konsept på toppmøtet i Portugal 19. og 20. november tar høyde for følgende formuleringer:
 
1.      en atomvåpenfri verden innen 2020
2.      ikke-førstebruk av atomvåpen og å ta atomvåpnene ut av NATO beredskap innen utgangen av 2010
 
Nordahl Grieg Fredsfond anbefaler at regjeringen bilateralt og gjennom FN arbeider for at USA, Russland, Frankrike, England, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea ensidig eller i samvirke innen eller på Oslokonferansen 4. - 5. mars 2013 vedtar:
 
  1. en atomvåpenfri verden innen 2020
  2. ikke-førstebruk av atomvåpen og å ta atomvåpnene ut av beredskap i 2010.
 
 
Fakta fra arbeidet for å forby atomvåpen
Av Knut Vidar Paulsen
 
Den midlertidige norske Fredskomité ble dannet i juli 1949 og deltok i verdens første kampanje mot atomvåpen som ble lansert i Medborgarhuset på Söder i Stockholm den 18. mars 1950. I Stockholmsappellen heter det:
 
Vi krever absolutt forbud mot atombomben, dette fryktelige våpen til masseutrydding av mennesker.
 
Vi krever opprettet streng internasjonal kontroll for å sikre at dette forbudet blir overholdt.
 
Vi mener at den regjering som først bruker atomvåpen mot hvilket som helst land, begår ikke bare en krigsforbrytelse, men en forbrytelse mot menneskeheten, og blir å behandle som en krigsforbryter.
 
Vi appellerer til alle rettenkende mennesker i verden om å underskrive denne appellen.
 
Denne første verdensomspennende kampanje mot atomvåpen samlet ifølge Wiikipedia inn 273 470 566 underskrifter.
 
Kampanjen mot atomvåpen på 50- og 60-tallet ble dannet for å forhindre utplassering av atomvåpen i Norge. På den tiden ble traktaten om Antarktis undertegnet i Washington 1. desember 1959 (trådt i kraft 23. juni 1961). Traktaten forbød alle militære tiltak sør for 60 º sørlig bredde og omfattet havet og landisen og det ble inngått en avtale i Moskva 5. august 1963 (trådt i kraft 10. oktober 1963) om forbud mot prøvesprengninger i atmosfæren, i havet og i rommet utenfor atmosfæren.
 
Arbeiderkonferansen for Østersjølandene Norge og Island med motto – Østersjøen et fredens hav – fant sted første gang i 1958 og sluttet sitt virke i 1989. Konferansen var et uttrykk fagbevegelsens ønske om avspenning mellom øst og vest under Den kalde krigen. Vedtaket av Helsinkidokumentet i 1975 – For europeisk sikkerhet og samarbeid – er et resultat av avspenningsprosessene som Østersjøkonferansen og kampanjene mot atomvåpen og for atomvåpenfrie soner var et folkelig uttrykk for. Østersjøkonferansen medvirket dessuten til anerkjennelse av DDR og fremmet alleuropeisk avspenning og mellomfolkelig samkvem ved å etablere samarbeid mellom fagorganiserte arbeidere i den sosialistiske og kapitalistiske del av Europa og fagbevegelsen i de respektive land.
 
Kampanjen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone samlet i begynnelsen av 1980-årene i Norge inn 540 238 og i Norden flere millioner underskrifter.
 
En viktig del av kampen mot atomvåpnene var kampanjen mot Euro-missilene på 1980-tallet. Parolen «Verken Pershing eller SS-20» mobiliserte millioner av mennesker på det europeiske kontinent.
 
1980-årene ble tiåret for antiatomvåpendemonstrasjoner og de store fredsmarsjene i Europa, USA og Sovjetunionen.
 
I 1983 hadde 125 kommuner og 11 fylker i Norge sluttet seg til kampanjen for å traktatfeste Norden som en atomvåpenfri sone ved å erklære seg som atomvåpenfrie områder.
 
Den nordiske del av den verdensomspennende bevegelsen for traktatfestede atomvåpenfrie soner nådde følgende viktige delmål:
 
  • Et utvalg oppnevnt av det norske utenriksdepartement avga i 1985 en rapport om en atomvåpenfri sone i Norden.
  • Stortingsmeldingen om Sikkerhet og nedrustning fra 1987 belyste soneforutsetningene og mulige nedrustningsalternativer og veier å gå.
  • Den fellesnordiske embetsmannsrapporten om sonespørsmålet som kom i 1991, var en viktig merkestein. Rapporten åpner for et perspektiv der de nordiske land samlet bruker suvereniteten til å løse Norden fra førstebruksstrategien med atomvåpen og atomavskrekkingens militærpolitiske og ideologiske bindinger.
  • Nordisk råds enstemmige vedtak om å gi sin tilslutning til å opprette Norden som atomvåpenfri sone på Åland i 1994 var et av flere slike regionale initiativ.
  • Den parlamentariske forsamlingen i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, OSSE vedtok i Stockholm vinteren 1996 å oppfordre til å etablere atomvåpenfrie soner i Europa. Dette vedtaket åpnet for alleuropeiske Arktiske og kontinentale perspektiv.
 
Den lange marsjen for en verdensomspennende atomnedrustning etter den 2 verdenskrig er ikke over. Det er positivt at USAs 44. president Barack Hussein Obama har presentert 14 punkter for atomnedrustning og at Ruslands president på et sikkerhetspolitisk møte i den franske byen Evian i 2008 tegnet et nytt sikkerhetspolitisk kart i form av En alleuropeisk og atlantisk sikkerhetspakt.
 
Tillitskapende avtaler
  • Den første traktaten ble undertegnet i Washington 1. desember 1959 (i kraft 23. juni 1961) og omfatter Antarktis. Den forbød alle militære tiltak sør for 60 sørlig bredde og omfattet havet og landisen.
  • Den andre avtalen ble inngått i Moskva 5. august 1963 (i kraft 10. oktober) og innebar forbud mot prøvesprengninger i atmosfæren, i havet og i rommet utenfor atmosfæren. Undertegnet av Storbritannia, USA og SSSR, men den ble ikke anerkjent av Frankrike før i 1975 og av Kina i 1981.
  • Den 27. januar 1968 ble det undertegnet en traktat med forbud mot utplassering av atomvåpen i bane i verdensrommet. Denne traktaten ble komplettert med en avtale om ikke-militarisering av månen og andre himmellegemer 3. juli 1979.
  • Ikke-spredningsavtalen, NPT, ble vedtatt 12. juni 1968 på en spesialsesjon i FNs Hovedforsamling og trådte i kraft 5. mars 1970. Historisk sett var det alliansefrie Irland som i 1958 fremmet et resolusjonsforslag i FN. Det ble foreslått en kommisjon på 18 medlemmer, men Frankrike nektet å delta. Etter flere tilbakeslag ble det opp til De forente stater, Storbritannia og Sovjetunionen å komme fram til en tekst som ble Ikke-spredningsavtalen av 1968. Frankrike undertegnet den ikke før i 1992, i likhet med Kina. I dag er avtalen undertegnet av 189 land, mens 3 har avslått å følge den: Israel, India og Pakistan (Nord-Korea trakk seg fra avtalen i 2003).
  • I 1995 ble det foreslått at Ikke-spredningsavtalen skal ha ubegrenset varighet. Landene som ikke har atomvåpen utøver et betydelig press for å få til atomnedrustning etter traktatens artikkel VI. Atommaktene understreker to viktige tiltak: en avtale om forbud mot atomprøver, og en avtale om forbud mot produksjon av spaltbart materiale (uran og plutonium) som kan brukes i våpen.
 
Teksten som omhandler forbud mot prøvesprengning foreligger, den er undertegnet av 176 land ved utgangen av 2006 og er ratifisert av 134 av dem. Men den er ennå ikke trådt i kraft fordi det mangler 9 land som nekter å ratifisere: Colombia, Nord-Korea, Egypt, India, Indonesia, Iran, Israel, Pakistan og De forente stater.
 
Med omsyn til den andre teksten om uran og plutonium, o.a., er den ikke engang påbegynt.
 
På denne bakgrunn må en forstå at 44 stater har erklært at «En verdensorden der en gruppe på fem land kan ha atomvåpen på ubestemt tid, mens 181 stater gir avkall på å skaffe seg slike, i samsvar med avtalen de er part i, er ikke akseptabel».
 
Atomvåpenfrie soner
FNs Generalforsamlingens første spesialsesjon for nedrustning ble avsluttet i New York 1. juli 1978. Den vedtok enstemmig Sluttdokumentet som vurderte «opprettelsen av atomvåpenfrie soner som viktige tiltak på veien mot nedrustning».
 
Mange andre traktater eller avtaler er undertegnet, blant dem om atomvåpenfrie soner:
  • Tlatelolco-traktaten som berører Sør-Amerika (33 undertegnet, 32 ratifiserte).
  • Rarotonga-traktaten (på Cook-øyene) undertenet og ratifisert av alle berørte stater.
  • Bangkok-traktaten (14. desember 1995) som omfatter en god del av Asia. Undertegnet av alle berørte stater.
  • Pélindaba-traktaten (11. april 1996) førte tretten år senere den 12. august 2009 til at Afrika nå offisielt er blitt en atomvåpenfri sone etter at alle berørte afrikanske stater åpnet for signering, er avtalen nå endelig trådt i kraft. Avtalen, som dekker hele det afrikanske kontinentet samt omkringliggende øyer, sikrer at atomvåpen ikke blir utviklet, produsert, testet eller på annen måte anskaffet eller stasjonert i noen av landene på det afrikanske kontinent.
 
Som andre slike avtaler omfatter Pelindaba-avtalen protokoller som de fem offisielle atomvåpenstatene kan signere. I dag har Storbritannia, Frankrike og Kina undertegnet og ratifisert disse protokollene, mens Russland og USA ennå ikke har gjort det. Ved å slutte seg til disse protokollene forplikter atomvåpenstatene seg til å respektere statusen til sonen. Slutter Russland og USA seg til sonen, avstår de også fra førstebruk og atomavskrekking med atomvåpen overfor traktatfestede atomvåpenfrie soner. Det er viktig å få gjennomslag for dette prinsippet under NATO-toppmøtets behandlingen av alliansens nye strategiske konsept i Portugal høsten 2010.
 
I Midt-Østen har det vært lansert flere forslag for atomfrihet, men diskusjonen står stille. Iran foreslo en slik sone i 1974, men i FN møtte forslaget motstand fra Israel og USA. Det skal avholdes en konferanse om et atomvåpenfritt Midt-Østen i 2012.
 
 
 
NATO holder fast på atomvåpen
 
Av Helge Hagelund, nestleder i Nei til Atomvåpen
 
NATO avholdt toppmøte 20-21.mai og vedtok et Deterrence and Defence Posture Review (DDPR) som er en presisering av NATOs strategier. Det ville ha vært på høy tid med en erklæring om at atomvåpen ikke skal ha noen rolle utover å avskrekke andre fra å angripe med atomvåpen. Det skjedde ikke. DDPR har ikke fjernet NATOs strategi om mulig førstebruk av atomvåpen som er et meget dårlig eksempel overfor verden. NATO ”anerkjenner” USAs, Storbritannias og Frankrikes garantier om å avstå fra å true med eller bruke atomvåpen overfor ikke-atomvåpenstater som er tilsluttet Ikkespredningsavtalen og som overholder avtalen. Det er en nokså upresis justering av NATOs strategi, blant annet fordi Frankrikes garantier er svake og forbeholdne.
 
USA har utplassert B61 atombomber i fem ikke-atomvåpenstater i Europa. USA vil modernisere B61 for å gjøre våpnene mer fleksible og anvendbare. De moderniserte våpnene skal kunne fraktes av F35. NATO har i det nye DDPR har tiltrådt et initiativ fra Norge og Polen om åpenhet rundt de taktiske atomvåpnene som grunnlag for nedrustningsforhandlinger. Men det er ingen villighet til å trekke tilbake de amerikanske atombombene. Eventuell tilbaketrekking gjøres avhengig av at Russland fjerner taktiske atomvåpen i Europa, og det henvises til at de russiske arsenalene er store. På denne måten risikerer man å ikke komme videre, fordi russerne vil henvise til blant annet de vestalliertes militære overlegenhet og rakettskjoldplanene. For å komme ut av den låste situasjonen burde tilbaketrekking av atombombene begynne nå, fordi de er militært meningsløse, fordi utplasseringen undergraver Ikkespredningsavtalen, og fordi det ville gi et signal til Russland slik at man kunne komme i gang med forhandlinger. NATO-landenes militærbudsjetter var i 2010 tjue ganger så store som Russlands.
 
NATO støtter de amerikanske planene om et omfattende rakettskjold i Europa og åpner for deltakelse fra medlemslandene. Den offisielle begrunnelsen for rakettskjoldet er mulige trusler fra stater som Iran, og det sies at Russland ikke må oppfatte skjoldet som rettet mot seg selv. Russland inviteres til samarbeid. Det er imidlertid ikke teknisk mulig å ha et samarbeid med Russland om de mer avanserte delene av rakettskjoldet. De avanserte delene av rakettskjoldet vil påvirke den strategiske balansen mellom Russland og USA og kan føre til ny atomvåpenopprustning.
 
Det har ikke kommet informasjon om at Norge har fremmet forslag utover de svake forbedringene som har kommet inn i NATOs DDPR. Det kan eventuelt dreie seg om nyanser i vedtaket om garantier. Norge er imot at de amerikanske atombombene i Europa skal trekkes tilbake nå. Norge gir sterk støtte til oppbyggingen av et omfattende amerikansk rakettskjold i Europa.
 
Vi venter på en god forklaring på hvorfor regjeringen skal støtte et nytt og omfattende rakettskjold nå, når de i sin tid gikk imot Bushregjeringens planlagte rakettskjold.
 
 
 
Website Builder drives av  Vistaprint