Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur


F-35. "Det har gått til helvete"

Offisielle militære representanter Innrømmer nå at F-35 programmet har utviklet seg til et mareritt.
 
 
De sier at det er for seint å stoppe programmet til, så langt, 3500 milliarder kroner- et ufattelig beløp. Tilbake i år 2000 hadde USAs militære en drøm - og den var både stor og dyr. De ønsket seg et universelt fly som kunne gjøre alt de ønsket et fly skulle kunne gjøre. Men enkelte drømmer blir ikke slik vi tenker oss. Noen ganger blir de til mareritt. Det er det som har skjedd med drømmen om F-35, Joint Strike Fighter.
 
De ligger 6 år bak skjema og hundrevis milliarder kroner over budsjettrammen. Og nå, 16 år etter at prototypen til JSF tok av for første gang, innrømmer ledere for programmet at hele greien har påvirket negativt både USAs budsjetter og ikke minst kampevne.
 
I en periode fra begynnelsen av februar 2016 gikk topp-offiserer og toppbyråkrater over flere uker igjennom hele F-35 programmets sine grunnleggende mangler. Men det interessante vedrørende innrømming av skyld fra de militære er påfallende. For dette skjer umiddelbart etter at flere byråkratiske milesteiner er passert, altså vedtak som fører til at det blir omtrent umulig å avbryte hele prosjektet. 
 
Det er allerede brukt for mye penger. Det står for mange jobber på spill. Det har rullet ut for mange F-35 fra fabrikken allerede. De militære kan dermed lufte sin dårlige samvittighet vedrørende dette flyet uten at det får konsekvenser for programmet, så langt.
 
Å produsere flyet involverer i dag 1300 underleverandører og 143 000 arbeidsplasser i 45 stater.
 
Offisielt er det tidligere innrømmet at flyet mangler manøvrerbarhet, det er tungt og tregt i luften, at testing og kontroll ligger langt bak tidsskjema og at det er store mangler i dataprogrammene som skal styre flyet. Seinere har militære ledere avslørt at de tre versjonene av F-35 på langt nær er så kompatible som det har vært lovet. Det betyr i praksis at programmet fordyres vesentlig også av denne grunn. Det at alle flyene skulle bygges over den samme lesten lar seg altså dermed ikke gjøres. De tre ulike våpengrenenes spesifikasjoner for sine behov umuliggjør dette.
 
Generalløytnant Cristopher Bogdan
 
Dessuten sies det nå offisielt at planene er så dyre at å erstatte alle flyskvadronene med disse flyene vil føre til en reduksjon av flyskvadroner på en femtedel. 
 
Og på toppen av det hele innrømmer nå to generaler, generalløytnant Cristopher Bogdan og generalløytnant James Holms, riktignok indirekte, at hele tanken om et alt-mulig jagerfly egentlig ikke var noen god ide. Dette fremgår i en uttalelse i tilknytning til hvilket fly som en gang i fremtiden skal erstatte JSF. De tror ikke at ideen om et fly med alle egenskaper er noe å satse på etter F 35.
 
Generalløytnant James Holms
 
Den fundmentale tanken bak F35 var altså at det flyet skulle kunne ivareta alle oppgavene som 8 ulike fly nå har. De ønsket seg et fly med spissegenskaper til alle typer oppdrag - og det de får er en kalkun, ifølge Pierre Sprey, konstruktøren av F15. Det er dette som nå innrømmes av generalene.
 
Enhver som tenker seg om vil forstå at å erstatte alle jagerfly i USAs luftforsvar med et dårlig F-35 vil også måtte få militære konsekvenser. Det snakkes derfor også om muligheten om oppgradering av F15 og ha dem i tjeneste helt frem til 2040, altså i 70 år. Tanken på hva kineserne og russerne kan ha utviklet i mellomtiden gir endel frysninger nedover ryggen - og det de har sett i Syria det siste halve året hjelper naturligvis ikke på humøret.
 
Så da er spørsmålet når en offisielt i Norge skal begynne å ta realitetene innover seg. For her er det fortsatt taust og musestille, men virkeligheten er der allerede og det interessante spørsmålet blir hvem som slipper bomben og når det skjer.

18. mars. 2016. Derimot


​Ny rapport: «Kalkunen» for treg

En ny militærrapport etter luftkampøvelser mellom det gamle F16-flyet og det nye F35 bekrefter det f.eks. Pierre Sprey (medkonstruktør til F16) har uttalt lenge. Flyet er for tregt til å kunne treffe et fiendtlig fly og for langsomt til å ikke bli truffet av fiendtlig ildgiving.

De konstruerte luftkampene som foregikk over Stillehavet i januar i år, var for å teste F 35 evne til luftkamp på kloss hold i 3000 og 10000 meters høyde. F 35 piloten skulle prøve å skyte ned det langt eldre F16-flyet, mens F16 piloten skulle prøve unngå å bli truffet og deretter prøve å angripe F35.

Prøveflygernes 5 siders rapport slo fast at til tross for at F16 hadde økt vekt gjennom to ekstra drivstofftanker og F 35 ikke hadde våpen, var F35 tydelig underlegen i hvert eneste forsøk.

Et av mange poenger med F35 var ar flyet skulle være overlegen bl.a. det langt eldre F16 som ble konstruert på 1970-tallet.
I rapporten fremgår er det flere detaljerte problemer med F 35, f. eks. evnen til klatring, problemer med hjelmen, manøvreringen og ikke minst dataproblemer.

Vi har her på denne bloggen lagt frem en rekke rapporter om F35 hvor disse problemene og andre er påpekt tidligere. Bl.a ble det foretatt en datasimulert luftkamp mellom F35 og det russiske SU35. Her tapte F35 også. En karakteriserte det som skjedde slik: «Det var som å klubbe små selunger på isen». Selungene var F35. Flere avviste den datasimulerte luftkampen ved å hevde at dette ikke var virkeligheten. Virkeligheten foreligger altså nå i denne rapporten etter øvelsen over Stillehavet.

Les mer her: 


Apropos anskaffelsen av luftforsvarets nye jagerfly:

F 35 «Joint Strike fighter» er og blir ei feit ku!

Av Knut Holm
 
Tidligere i år ble det utkjempet fiktive luftkamper utenfor California mellom     F 35 og det noe eldre F 16 jagerflyet. Det gikk ikke så bra for  F 35. Det hadde for svak akselerasjon og manøvrerte heller ikke så bra som F 16. Gang på gang tapte det luftkampen. Testpiloten rapporterte at det er  fundamentale problemer i konstruksjonen av det nye flyet.
 
Verdens dyreste fly
Opprinnelig ble det bestilt 2400 slike fly av USA og et dusin allierte land. Men etterhvert som utviklingen av flyet skred frem, viste det seg at det ble et meget dyrt fly.

Utviklingskostnadene på flyet  er i dag estimert til omlag 1 billion dollar. 

Egenskapene til flyet viser seg å ligge langt under det man har forventet. Disse fakta har resultert i at bestillingene på flyet begynner å gå nedover.
 
Multiformålsflyet
Da USA begynte arbeidet med det nye flyet så skulle det erstatte de fly som Luftforsvaret, Marinen og The US-marines hadde. De hadde forskjellige spesifikasjoner. Derfor ble det allerede fra starten av konstruert slik at det dekket deres forskjellige behov. Det skulle  kunne brukes til luftkamper, avskjæringer, bakkestøtte, angrepsbombefly, osv. Videre var det på moten med Stelth-egenskaper. (flyet skulle være usynlig for motstanderens radarer). Dermed ble hele konstruksjonen et kjempekompromiss.
 
Stelth egenskapene
På 90-tallet hadde USA to forskjellige Stelth fly. Det var angrepsflyet F 117 og bombeflyet B 2. Begge disse ble brukt som nattbombere i Irak krigen og F117 ble brukt til nattbombing i Jugoslavia. Men i Jugoslavia ble et  av F 117 flyene skutt ned. Man trodde at det skyldtes en «vild»- granat. Langt senere viste det seg at det var noe annet. Jugoslavia hadde eldre sovjetiske lavfrekvente langbølge radarer som man her i vest forlengst hadde sluttet å produsere. På disse radarbildene så de stelthflyet. Flere av de tidligere  Warszawapakt- landene hadde ikke sluttet å bruke disse, selv om nye og kraftigere radarer var tatt i bruk. Så det viser seg at Stelth konstuksjonen ikke lenger er usynlig. Så den egenskapen eksisterer ikke lengre.
 
«Den feite kua»
Den amerikanske marinens spesifikasjon gikk på at de ønsket et fly som kunne ta av og lande vertikalt. For å ta av og lande måtte det utstyres med en vendbar dyse bak på jetmotoren som kunne vendes nedover. Bak cockpiten måtte det plasseres ei brei og kraftig vifte som blåste nedover. Sammen med to bomberom ble kroppen klumpete og brei. Dette gjør at luftmotstanden blir stor og farten tapes fort. Så for at flyet ikke skulle bli enda feitere og tyngre satte de på vinger som er tynne og lette. Dette gir flyet lite løft og gir dårligere manøvreringsegenskaper i kamp. På toppen så fører den «feite» kroppen i luftkamper til at farten tapes fort under manøvrering. For å overvinne luftmotstanden gir det flyet et høyt brenselsforbruk og lav rekkevidde.  Så i luftkamper er flyet håpløst.
 
Luftstøtte til bakkestyrkene
For å beskytte bakkestyrkene må et fly greie å fly lavt i sakte fart for å oppdage fientlige mål. Det må også manøvrere raskt i sakte fart. Det bør også ligge å observere i området over lengre tid. Men på grunn av den feite kroppen, brenselsforbruket og de tynne vingene og er flyet i beste fall en middelmådighet og dårligere enn dagens fly.
 
Angrepsbombeflyet
Konseptet til flyet var at det skulle være usynlig for en eventuell motstanders radar. Derfor ble det gitt stelth egenskaper. Flyet skulle angripe som lyn i fra klar himmel. Derfor måtte bombelasten plasseres inne i flyet. Dette er en av årsakene til den feite kroppen. Men i forhold til å ha vingelast så begrenser det  hva flyet kan ta med av bomber. To store feite bomber eller fire mindre er alt det kan ta med.  På toppen av alt viser det seg at det ikke er usynlig. Dette er ikke imponerende.
 
F 35
Dette flyet skal erstatte en rekke eksisterende fly med sine spesialiserte egenskaper. Det er klart at her er det derfor blitt mange kompromisser. Men det forventes at det skal ha bedre egenskaper enn de fly som erstattes.  Dette har i utgangspunktet vist seg å være problematisk.  Nå viser det seg at F-35 på flere områder ikke er det. Iallefall ikke ennå. Men det skal være operativt i mange tiår framover. Flyet kan nok bli bedre. Men det koster. Vi må nok også forvente at de som flyet eventuelt skal brukes imot også forbedrer sine arsenaler.

Så denne «Feite  kua» er vel helst som man sier på sjargongvis: En  KALKUN.
 

F35 - Det begynner å bli pinlig

I et 8 siders dokument som er merket «ikke for offentliggjøring» krever «US air Command» (luftforsvarsledelsen) at flygere skal gå ut i offentligheten og si positive ting om Lockhead Martins problem-forfulgte F35 Joint Strike Fighter.

«Gi uttrykk for flyets egenskaper og evner og fortell at dette er egenskaper et kampfly må ha», står det i skrivet. Altså: Fortell hvorfor vi må ha F35, står det i dette «ikke for offentligheten»-dokumentet.

Dette dokumentet sirkulerer i en svært kritisk tid for hele dette flyprosjektet. I sommer kom det til offentligheten et dokument som viste at F35 tapte i luftkamp mot det 40-50 år aldre F16. Dette var i en faktisk luftkamp over Stillehavet i februar 2015 hvor F35 ble gitt flere fordeler og F16 flere handicap. 

Noen uker seinere må general Hawk Carlisle, lederen for USAs luftforsvars kampkommando, innrømme at det tunge enmotors F35 ikke var manøvrerbart - dette til tross for at Luftforsvaret og Lockhead gjentatte ganger hadde lovet at det skulle det bli, og i det minste klare seg mot mindre og lettere fly som F16. 
Dette har konstruktøren av F16, Pierre Sprey, sagt en rekke ganger: Det var en strategisk feil å satse på en motor for et så tungt fly som F35.

«Avkreft falske fortellinger og unøyaktigheter i rapportene i nyhetsmediene» krever dette dokumentet av flygerne.
Når det nå kommer fremt til de som må betale for denne galskapen (offentligheten) vil det virke mot sin hensikt. Men hvor er de norske mediene. Vi har bestilt 52 ekstremt dyre «kalkuner».



Opprop:
Fasthold 18 milliarder til flyvåpenet
 
Norges Forsvarsminister Grete Faremo varslet i en pressekonferanse 6. juni 2011 kjøp av fire treningsfly av det femtegenerasjons amerikanske kampflyet F-35 som er designet for bombing.
 
Produsenten Lockheed Martin og de eksterne kvalitetssikrerne Econ Pöyry og Holte Consulting medvirket til at Forsvardepartementet i 2008 presenterte et beløp på 18 milliarder for 48 fly. De rødgrønne representantene i Forsvarskomiteen gjorde det imidlertid klart i en merknad at 42 milliarder «vil ligge til grunn, og at det opereres med klare øvre kostnadsrammer i kontraktsforhandlingene».
 
Regjeringen vil nå anskaffe 56 F-35 fly til 61 milliarder kroner, foreløpig begrenset oppad til 72 milliarder. Det tilsvarer to forsvarsbudsjetter og vil representere betydelig høyere levetidskostnader enn de flytypene regjeringen vil erstatte. Med det nåværende budsjettregimet vil det føre til store konsekvenser for hæren og marinen. Det svenske jager-, attakk- og spaningsflyet, JAS Gripen ble for 48 fly i 2008 beregnet til å koste 24 milliarder med prisgaranti fra den svenske stat.
 
Regjeringen benyttet – i Afghanistan (6 fly) og i Libya (6 fly) – til å bombe. 12 fly i utenlandske bombeoppdrag er ikke verdig en fredsnasjon. Vi krever ut i fra Proposisjon 110 (2010–2011) og på denne bakgrunn at Stortinget fatter følgende vedtak:
 

  1. Anskaff 36 jager-, attakk- og spaningsfly for å sikre norsk suverenitet av land og norsk jurisdiksjon i våre store havområder.
  2. 18 milliarder kroner settes som øvre ramme for anskaffelse til flyvåpenet i tråd med den rød/grønne regjeringens anbefaling i 2008.

 
Anskaffelse av nytt flyvåpen skal ikke ha merknader fra Riksrevisjon eller havne hos Økokrim.
 
Jeg støtter oppropet.
Kato Bjørkli, Stanglandseidet
Inge B. Brekke, professor emeritus, Nesoddtangen
Marit Brekke, Bestemødre for Fred
Jo Eggen, forfatter, Oslo
Gunn S. Era, Vollen i Asker
Rolf Galgerud, pensjonist, Sula kommune
Barbara Gentikow, prof. emerita, Bergen
Johanne Margrethe Hartwig, pensjonert lærer, Bergen
Peter Hovgaard, daglig leder, Fjord Forsk Sogn
Terje Høgenhaug, sivilarkitekt, Oslo
Jan Hårstad, skuespiller, Nationaltheatret, Oslo
Inger Marie Hjelle, lærer, Sula Kommune
Arne Karlsen, pensjonist, Kattem, nær Trondheim
Per Lothar Lindtner, lærer, Bergen
Åse Møtter-Hansen, Bergen
Eli Raa Nilsen, billedkunstnar, Bergen
Knut Vidar Paulsen, spesialkonsulent, Oslo
Sondolf Rabbe, sivilarkitekt, Bergen
Hans Martin Seip, professor emeritus, Oslo
Rune Skarstein, tidligere førsteamanuensis, Trondheim
Tore Skaug, kulturarbeider, Kviteseid
Magnus Skrunes, lærer, Oslo
Inge Staldvik, pubvert og tidligere Stortingsrepresentant
Rolf Wergeland, boktrykker, Skien
Susanne Urban, sivilarkitekt, Bergen
Stig Ødegård, Trondheim
Marit Ørstad, pensjonist, Fyllingsdalen, Bergen
 
 
Flykjøpet
 
Av Hedda B. Langmyr, leder i Norges Fredsråd
 
Regjeringen bør droppe kjøpet av det dyre amerikanske jagerflyet Joint Strike Fighter og gå for Jas Gripen istedet. Det vil forankre norsk sikkerhet i nordisk samarbeid og gi Norge flere bein å stå på i utenriks- og forsvarspolitikken.
 
I en verden preget av økende knapphet på naturressurser er det ventet at nordområdene vil bli stadig viktigere, men også en potensiell kilde til konflikter, kriminalitet og miljøutfordringer. Småstaten Norge vil med sine store naturressurser møte spesielle utfordringer som vil kreve nytenkning rundt Norges internasjonale samarbeid og sikkerhetspolitikk. Konklusjonen bør være å gå inn for en styrking av båndene til naboland som vi har sterke interessefellesskap med og som vi identifiserer oss med, ikke stormakter som har helt andre behov og forsvarspolitiske hensyn å ta.
 
Nordområdepolitikk handler om sammensatte mål. Barentshavet har enorme marine ressurser og petroleumsressurser. Klimaendringene kan i årene som kommer grunnleggende forandre forutsetningene for økonomisk samkvem og utvinning av ressurser i nordområdene. Nordøstpassasjen er spådd å bli åpen for skipsfart i stadig større deler av året, og Polhavet kan bli seilbart.
 
Det kartlegges stadig større forekomster av olje og gass i arktiske strøk, samtidig som marine ressurser i Barentshavet og nordlige farvann er blitt stadig viktigere. Det internasjonale fokuset på nordområdene vil som en konsekvens av alt dette øke i styrke. I tillegg til ressursforvaltning og miljøpolitikk vil nordområdepolitikken i stigende grad handle om sikkerhetspolitikk og suverenitet. Skal Norge i denne situasjonen søke et tettere forsvarssamarbeid med de andre nordiske landene eller skal vi legge oss enda tettere opp mot verdens største militærmakt, USA?
 
I 2009 foreslo det regjeringsnedsatte Stoltenbergutvalget å styrke det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet gjennom 13 konkrete forslag. Nordisk samarbeid kan være en måte å skaffe Norge større ryggdekning når vi skal ivareta norske strategiske interesser i våre nærområder. Den pågående prosessen om kjøp av nye jagerfly vil undergrave mulighetene for et sterkere nordisk samarbeid.
 
I 2012 skal Stortinget etter planen fatte endelig beslutning om kjøp av nye jagerfly. Det virker nå som om regjeringen vil foreslå å kjøpe amerikanernes Joint Strike Fighter (JSF) i stedet for svenskenes Jas Gripen. Et amerikansk jagerflykjøp vil legge sterke føringer i retning av et mer offensivt innrettet forsvar som knyttes tett opp mot USA. Svenskenes Jas Gripen er langt billigere og er mer defensivt retta inn på forsvar av nord- og nærområdene våre. Valget av Jas Gripen ville i seg selv sendt signaler om styrking av nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid. I tillegg er det slik at Russland for tiden ruster opp i Nordområdene og vårt tette forhold til NATO med vinterøvelser i Nord-Norge og anskaffelsen av JSF provoserer russerne og gir motivasjon for et rustningskappløp i nord. Det er ikke Norge tjent med.
 
Valg av JSF kan ses som et avgjørende brudd med tidligere norsk forsvarspolitikk. I tiden fra 1945 til 1999 var bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk satsningen på defensive forsvarskapasiteter og kollektiv sikkerhet gjennom NATO og FN. Fra Kosovokrigen i 1999 har både NATO-samarbeidet og norsk forsvarspolitikk tatt en annen retning med sterkere vektlegging av offensive militære operasjoner, hittil i Kosovo, Afghanistan og Libya. Ønsker vi at Norges forsvar primært skal være defensivt rettet mot forsvar av norsk territorium, eller primært offensivt innrettet for aggressive militære operasjoner i andre land?
 
Gjennom å droppe JSF og samarbeide med svenskene om billigere svenske jagerfly kan Norge frigjøre mange milliarder kroner som vi kan bruke blant annet til å bygge ut kystvakten og kjøpe ubemannede overvåkingsdroner. Det er langt viktigere enn å sikre oss fly som kan bombe andre land.
 
Hvis Norge og Sverige samarbeider om jagerfly kan vi bruke hverandres flybaser i en krisesituasjon, slik at det blir vanskeligere for fiender å slå ut våre flyvåpen. Jas Gripen er laget for å kunne ta av og lette ikke bare på de korteste flystripene men også fra vanlige veistrekninger. På grunn av denne fleksibiliteten vil Gripen være langt vanskeligere for en fiende å slå ut i en krigssituasjon enn JSF. Vedlikeholdet av Jas Gripen skal kunne utføres av mobile lastebiler, mens JSF krever kompliserte og omfattende faste installasjoner for å kunne vedlikeholdes og må derfor samles på en eller to baser som forholdsvis lett kan slås ut av en fiende, f.eks. Russland, i et eventuelt overraskelsesangrep.
 
Det kan være store gevinster å hente sikkerhetspolitisk, kapasitetsmessig og økonomisk i et tett nordisk forsvarssamarbeid. Vår visjon bør være at samarbeidet om forsvarsmateriell og felles FN-styrker skal videreutvikles i retning av at Norden blir Norges viktigste sikkerhetspolitiske forankring.
 
Overvåking i nordområdene er også helt klart en oppgave som vil være tjent med et tettere nordisk samarbeid. Nordisk Råd kan bli en god ramme for utviklingen av dette forsterkede samarbeidet hvis rådet reformeres.NATO er i dag et lite tilpassa instrument for nordiske behov. USA, landet som dominerer NATO, er en stormakt som ofte setter egne strategiske og økonomiske betraktninger foran hensynet til fred, utvikling og menneskers grunnleggende rettigheter. NATOs operasjoner utenfor eget område gjør organisasjonen til et redskap for stormaktsinteresser, og undergraver FNs mulighet til å bygge ut en egen kapasitet. Norge kan ikke fortsette å basere sin sikkerhetspolitikk på at NATO skal være garantist for norsk sikkerhet.
 
NATO-medlemskapet vårt øker faren for at Norge blir dratt med i angrepskriger i strid med folkeretten. NATO-medlemskapet og kjøp av JSF vil sette Norge i et spesielt avhengighetsforhold til USA, og gjøre det vanskeligere å utvikle en norsk politikk uavhengig av USAs interesser. Dette gjelder både militært, politisk, økonomisk og industrielt.
 
Basert på kostnadsanalysene, egnethet til forsvar av eget territorium og militærindustrielle langtidsbindinger bør valget av JSF tas opp til ny vurdering. Svenskenes Jas Gripen kan som et alternativt valg gi oss en reell pangstart i implementeringen av en nordisk allianselinje og gradvis gjøre oss mindre avhengige av både NATO og EU. En liten stat stiller seg langt stødigere med flere bein å stå på, og således er dette en strategi Norge burde være godt tjent med. Vi burde satse på det laget som gir lavest odds, men størst mulighet for gevinst. Det er Sverige.
Website Builder drives av  Vistaprint