Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Den norske Fredskomité
 
Av Knut Vidar Paulsen, 20.05.2014

Et opprop om sammen kallelse til et Verdensfredsråd ble offentliggjort i Norges Kommunistiske Partis avis Friheten den 1. mars 1949. Fred sto sentralt, men utgangspunktet var et annet enn for de som fra 1936 ― 1939 arbeidet for kollektiv sikkerhet mot fasciststatene og for å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund.

Den 30. mars meldte Friheten at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og leder i Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund (KDV) i Norge Mimi Sverdrup Lunden, sekretær Peder Vestad, teatersjef Hans Jacob Nilsen og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant Emil Løvlien og bekoste hans reise og opphold under kongressen.
Disse initiativene fant sted i forkant av at NATO ble dannet i Washington 4. april 1949.

Norske delegater til Paris-kongressen
I en støtteappell til kongressen trykt i Friheten den 9. april hadde følgende 26 signert: Ellen Gleditsch, Carsten Boysen, Hans Heiberg (teatersjef), Hans Jacob Nilsen (teatersjef), Peder Vestad, Trearbeiderforbundet, Mimi Sverdrup Lunden (professor), Andreas Søvik, Oslo Stein, jord og støperiarbeiderforbund, Johan Odda, Anton Dalen, Lars Strømsvåg, Oskar Stav, Trearbeiderforbundet, Ove Varreng, klubbformann Standard Telefon og Kabelfabrikk, Karl Frimann Dahl, Jonathan Larsen, Sverre Rotnes (rektor Sagdalen skole), August Lange, Leif Nordstrand, Erling Schreiner, Sigrid Helliesen Lund, Kirsten Hansteen (tidl. Statsråd), Gudrun Eivindson (journalist), Frithjof Tidemand Johannessen, Ruth Kaurin, Ole Nilsen, Siri Sverdrup Lunden (professor) og Eva Rønnow.

Av disse var 4 medlemmer i Arbeiderpartiet, 14 i NKP, 2 partiløse og 6 mindre politisk markerte personer, ifølge Lars Erik Rowe som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, hadde Sven G. Holtsmark som veileder og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra Institutt for forsvarsstudier. Rowe vektlegger tilknytning, innhold og holdning til NATO. Han skriver at de fire delegatene med Arbeiderpartibakgrunn alle var motstandere av Norges tilslutning til NATO, noe som kanskje ikke var så underlig, da militæralliansen allerede den gang baserte på bruk av atomvåpen. I dag er situasjonen en annen og artikkelen «Fjern alle atomvåpen» av de tidligere statsministerne: Oddvar Nordli, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik sto i Aftenposten 4. juni 2009.
Den midlertidige norske Fredskomite ble dannet 18. mai 1949 med åtte medlemmer: Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Johan Odda, Ellen Gleditsch, Ove Varreng, Ole Nilsen, Frithjof Tidemand-Johannessen og August Lange. Rådet hadde 15 medlemmer og denne sammensetning: Carsten Boysen, Karl Frimann Dahl, Anton Dalen, Kirsten Hansteen, Hans Heiberg, Sigrid Helliesen Lund, Jonathan Larsen, Siri Sverdrup Lunden, Hans Nilsen, Sverre Rotnes, Eva Rønnow, Liv Schødt, Oskar Stav, Lars Strømsvåg og Andreas Søvik. Denne midlertidige komiteen og dens råd hadde blant annet som formål å stimulere til oppstart av «lokale fredskomiteer på større bedrifter og i boligstrøk, på landsbygda og ute i fiskeværene».
De som deltok i Paris, dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. I juni ble Fredsoppropet med duen av Picasso spredd.

Den 20. juli meldte Friheten at «Den norske midlertidige Fredskomite» og at finansiering av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». 

Fredens forkjempere i Norge
Hovedkomiteen ble opprettet 19. mai 1949 og vedtok følgende:
 
«Trusselen om en ny krig henger tungt over verden.
 
En ny krig ― en verdenskrig ― en atombombekrig.
 
Ingen kan føle seg sikker ― heller ikke du. A-bomben spør ingen om stilling og stand, om alder eller kjønn, om tro eller livsanskuelse. A-bomben bare dreper.
 
Kanskje du overlever, ― men hva om dine foreldre eller dine søsken eller dine barn blir drept! Eller andre som har like stor rett og lyst til å leve som du!
 
Atom-bomben vil bli brukt i krigens første minutt, fordi den gir angriperen et vesentlig forsprang. Den er angriperens viktigste våpen. Å få banlyst A-bomben betyr å hindre krig.
 
Du vil fred? Men du må være med på å gjøre noe for freden.
 
I dag må du kreve A-bomben forbudt!
I dag må du underskrive fredsappellen!»
 
Fredens forkjempere i Norge ga ut brosjyren: Forby atombomben!  Med LO-leder Roar Flåthens tale i Oslo den 1. mai 2010 ble ringen sluttet 61 år senere da en hoved parole på Youngstorget var: Forby atombomben!
 
Materialet fra den første kampanje mot atomvåpen med røtter i norsk arbeiderbevegelse ble utgitt av: Fredens forkjempere i Norge. Hovedkomiteen av 19. mai 1949 besto av:
 
Formann:                       Oskar Stav, sekretær.
Viseformann:                  Mimi Sverdrup Lunden, lektor.
Økonomileder:                Ole Nilsen, disponent.
Styremedlem:                 K. F. Dahl, høyesterettsdommer.
                                   Kirsten Hansteen, redaktør.
                                   Johan Odda, bygningsarbeider.
                                   Ove Varreng, jernarbeider.
                                   P. H. Vestad, sekretær.
Sekretær:                      Adam Egede-Nissen jr., lege.
 
Originaldokumentene er oppbevart sammen med arkivet til Krigsvetarenforeningen 1939―1945 i Visthusetbibliotek og arkiv på Nordisk freds- och vitensenter på Äppelgården Luggerud, Bäckevarv i Årjäng kommun, Värmland innenfor den demilitariserte sonen mellom Norge og Sverige fra 1905.
 
De fleste som engasjerte seg aktivt i dette fredsarbeidet kom fra fagbevegelsen, som den gang var synonymt med LO og dets særforbund. For Norsk sjømannsforbund, Norges Krigsseilerforbund, Norges Demokratiske Kvinneforbund - som fra 1954 endret navn til Norsk Kvinneforbund og folk som sognet til Arbeiderpartiets venstre fløy var kampen mot atomopprustningen en merkesak.  Svært mange var for væpnet norsk nøytralitet i et nordisk forsvarsforbund og motstandere av norsk medlemskap i NATO.

Stockholmsappellen ble vedtatt på det 3. verdenskomitemøtet av Fredens Forkjempere på Medborgarhuset på Söder i Stockholm den 18. mars 1950. I Stockholmsappellen heter det:

«Vi krever absolutt forbud mot atombomben, dette fryktelige våpen til masseutrydding av mennesker.
Vi krever opprettet streng internasjonal kontroll for å sikre at dette forbudet blir overholdt.
Vi mener at den regjering som først bruker atomvåpen mot hvilket som helst land, begår ikke bare en krigsforbrytelse, men en forbrytelse mot menneskeheten, og blir å behandle som en krigsforbryter.
Vi appellerer til alle rettenkende mennesker i verden om å underskrive denne appellen».

Blant de tusenvis av verdenskjente personer som skrev under nevner vi følgende:

Vinnerne av Nobels fredspris: Emily Green og lord John Boyd Orr. Nobelprisvinneren i kjemi Joliot-Curie. Nobelprisvinneren i litteratur Thomas Mann. Den tidligere president for FNs hovedforsamling Oswaldo Aranha. Finnlands statsminister Kekkonen, den tidligere amerikanske anklager ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg O. John Rogge, den tidligere italienske statsminister Orlando, forhenværende president i Mexico Lazare Cardenas, president i den italienske nasjonalforsamling Bonomi. Erkebiskop av Trieste Mgr. Santi. Domprosten av Canterbury dr. Hewlett Johnson. Father Clarence Duffy, England. Osabelle Blumme, M.P., Belgia, Abbe` Boulier. J.D. Bernal, professor i fysikK, London. Professor Edwin Borgum, New York. Den amerikanske fysiker Phillip Morrison, en av dem som laget den første atombomben. Professor Eugen Tarle, Moskva, æredsdoktor ved Oslo Universitet.
 
Blant underskiverne var videre verdensberømte kunstnere.
 
Malerne Pablo Picasso og Henri Matisse, forfatterne Feuchtwanger, Martin Andersen Nexø og Alexander Fadejev, skuespillerne Michel Simon, Maurice Chevalier, Madeleine Sologne og Laura Carli, sangerne Paul Robeson og Vera Davidova.
 
Alle disse har lest Stockholms-appellen og undertegnet den. De representerer forskjellige nasjoner og yrker, er av ulike politiske og religiøse meninger. Men de er enige om ett krav:
 
FORBY ATOMBOMBEN!
 
Stockholmsappellen ble sendt til alle politiske partier, fagforeninger, organisasjoner, aviser osv. Det er et beklagelig faktum at den gang var det bare kommunistene som svarte.
 
Denne første verdensomspennende kampanje mot atomvåpen samlet ifølge Wiikipedia inn 273 470 566 underskrifter.
I Norge er ikke antallet underskrifter til Stockholmsappellen kjent, men mange underskrifter ble samlet inn.

Dette innsamlingsresultatet kan være bakgrunnen for at bl.a. at Øyvind Ekelunds bok: «Ulike veier til fred: Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963» og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie: « Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne: Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956» framstiller Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité som pro sovjet-kommunistiske organer. Den norske Fredskomité har i mer enn 60 år arbeidet mot atomvåpen, og for å gi saken en litt annen vinkling, i dag er det ikke bare norske kommunister som sier: Nei til atomvåpen.

Nasjonal og lokal organisering
Da det ble dannet lokale komiteer i 1949, benyttet Den midlertidige fredskomiteen seg av kontaktnettet som var bygget opp da kampanjen mot Atlanterhavspakten virket som sterkest. Arbeidet ble drevet fram mot den første Landskonferansen i mars 1950. Det kan ha vært fra 10 til 30 lokale fredskomitéer, der sju var bedriftskomitéer, 17 lokale komitéer og fem fagforeningskomitéer samt en Kunstnernes fredskomité, men tallet 10 lokale komiteer er også nevnt. Det var lokale komiteer bl.a. i Oslo, Trondheim, Tønsberg, Tromsø, Bergen, Nord-Norge, Sporveisarbeidernes Forening i Oslo, Drammen, Larvik, Røssåga i Nordland, Avd 4 av NJ&MF, Blikkenslagernes forening, Oslo, Norges Husmorlagforbund, Norges Demokratiske Kvinneforbund, og Telemark.  Fredskomitéen hadde kontakt med 400 enkeltpersoner som solgte hefter mm.
Fire måneder etter dannelsen av Den midlertidige norske Fredskomité, den 26. september 1949, ble det vedtatt å utelate «midlertidig». Det hadde vært reaksjoner før og Folkereisning Mot Krig ved Chr. Vibe følger opp i et brev til organisasjonen datert 21. februar 1950 at «(...) de som har funnet på dette navnet (Den norske fredskomité) synes å ha svevet i fullstendig uvitenhet om at det eksisterer noe slikt som Norges Fredsråd, hvor de fleste av landets fredsorganisasjoner er samlet. (...) Navnet (DnF) må nødvendigvis gi årsak til endeløse misforståelser.(...)».

DnF byttet etter vedtaket av Stockholmsappelen den 18. mars 1950 i følge Lars Erik Rowe på den konstituerende landskonferansen 24.-26. mars 1950 navn til: Fredens Forkjempere i Norge, (FFiN). 
 
Navnendringen hadde sammenheng med at Verdensfredsrådet tok i bruk betegnelsen: Fredens Forkjempere ― en offensiv holdning til fredssaken, som det skulle «kjempes for». Spanske, franske og italienske organisasjoner benyttet termen fredspartisan, som ga uttrykk for kamporientert antifascisme.

Fredsfronten
I vedtektene fra fredskomitéens første landskonferanse definerte man organisasjonsstrukturene for en «fredsfront», som skulle være en samling av alle landets fredskomiteer, og som i praksis var utformet av Mimi Sverdrup Lunden og sekretær Adam Egede Nissen jr.. Denne samlingen skulle benevnes «bevegelse» og ikke organisasjon.

I Norge ble Fredsfronten organisert i fem nivå. Det øverste organ var Landsmøtet som valgte et Landsråd på i alt 27 medlemmer, en hovedkomité på ni samt redaktøren for medlemsbladet Fram For Fred.
Neste trinn var Fylkesfredsrådene med fra 13 til 17 medlemmer valgt av fylkesfredskonferansens årlige møte. Fylkesfredsrådet skulle samles minst en gang hver tredje måned, mens arbeidsutvalget for fylket burde ha sju medlemmer.

De årlige by- og herredskonferansene valgte By- og Herredskomitéer med fra fem til 11 medlemmer.

Til de tre øverste nivå hørte også eventuelle fagorganisasjoner som var henholdsvis landsomfattende, fylkesdekkende og på kommune-nivå.

Bydels-, krets-, bedrifts-, fagforenings-, osv. fredskomitéer hadde fra tre til fem medlemmer. Disse ble valgt på møter i lokalmiljøet som ble holdt to ganger i året, «åpne for alle fredsvenner med full adgang til å tale og stemme».

Det laveste nivået ble definert i følgende paragraf: «På store bedrifter, i store organisasjoner og foreninger, bydeler osv. kan ytterligere oppdeling i fredsgrupper finne sted».

I mars 1951 skrev FFiN til det nystarta Telemark Fredsråd: «Vi må innrømme at de statuttene som ble vedtatt på landskonferansen i mars 1950 var alt for stive og uhensiktsmessige, og vi har derfor ikke trykket opp nytt opplag, men vil foreslå hel revisjon av dem på vårt første landsmøte.» På landsmøtet i 1953 ble vedtektene endret fra 17 til sju paragrafer.

Fram for Fred ― Svart på Hvitt
Første publikasjon fra Fredsfronten utad ble Informasjonsbulletin, en pamflett på fra fem til seks stensilerte sider med oversatte gjengivelser av Fredskomiteen i Paris sine skriv som informerte om fredskampen verden rundt. Dette første informasjonsmagasinet kom med kun to numre før bladet Informasjon kom, også det en lite påkostet stensilert utgave. Denne pamfletten kom med 12 numre før den ble avløst av det trykte bladet Fram For Fred som kom ut første gang 1. mars 1950. Nå ble det også fart i publisering av egenproduserte artikler - fra bevegelsens virke i og om Norge. Men heller ikke dette bladet fikk noe langt liv. 20 måneder seinere endret FFiNs publikasjon igjen navn, denne gang til Svart på Hvitt med undertittelen om krig og fred. Det var neppe tilfeldig at bladet fikk dette navnet, idet første gang et blad kom ut med det navnet var i krigsårene. Ja FFiNs publikasjon hadde sågar samme lay-out som originalen fra krigsåra. Opplaget på bladet er oppgitt å ha vært på 3500 eksemplarer, hvorav 1700 abonnenter.

Strid og overvåkning
Det gikk ikke så bra med Fredsfronten i Norge. FFiNs sekretær Adam Egede Nissen arbeidet iherdig med sin hovedkomite for å få de til å være mer tilbakeholdne i forhold til andre fredslag i Norge, slik at Fredskomiteens linje derigjennom kunne få en større slagkraft. Især gjaldt dette vis a vis den viktige Stockholmsapellen. Det oppsto så stor uenighet i komiteen at det ledet til suspensjon og avsettelser. Denne striden kan man ganske klart se har linjer inn til den store striden i kommunistpartiet, der Furubotntilhengere nå ble beskyldt for å drive en selvbestaltet fredspolitikk. Dette kom til uttrykk i et brev fra Mimi Sverdrup Lunden datert 29. august 1950 til maler, faglig leder og kommunist Einar Ravnbø i Tromsø: «De har foretatt seg atskillig bak vår rygg, som vi i disse dager har fått greie på. Det er de ekskluderte i Oslo, som Bekholt og Aksel Njå som er i spissen. (...) Blir det en offentlig splittelse i komiteen, får de fiendtlige aviser noe å fare med - fredskomiteen tar parti i kommunistenes stridigheter osv. Du kjenner hele oppsangen.»

Så kom den sovjetiske forfatteren Ilja Ehrenburg til Norge. Det var viktig å sikre god norsk representasjon på den andre Verdensfredskongressen som skulle avholdes i Sheffield. I egenskap av sine verv i den internasjonale Fredsfronten kom Ehrenburg for å avhjelpe de organisatoriske vanskelighetene man hadde her på berget. Hans råd til Hovedkomiteen synes å ha munnet ut i en anmodning om å få Hovedkomiteen til å trå tilbake til fordel for en del personer på venstresida i Arbeiderpartiet.

Mimi Sverdrup Lunden var riktignok alene, men svært skeptisk til Ehrenburgs «direktiv». Andre fredsforkjempere mente at den nye linja var rett, men Sverdrup Lunden sto fast på at en ensidig satsing på «andre kretser» var uklokt. Det at «de andre ikke skal ha noe med oss å gjøre; vi skal bare være til stede og svare på spørsmål når de har møter om saka. Vi må ikke skrive under sammen med dem, vi må ikke vise oss offentlig i det hele tatt. (...) Det er bl. a. det jeg er i slett humør over - trass i at det var E.s ordre.» (Brev til KDV i Danmark 26. oktober 1950).

Sheffield-kongressen
Rolf Dahl medlem av Sheffield-delegasjonen skriver i mars 2014: «Den annen Verdensfredskongress skulle arrangeres i november 1950 i Sheffield i England. Engelske myndigheter la ned forbud mot å avholde kongressen der. Den polske fredsbevegelsen stilte opp som god reserve!
Den norske delegasjonen kom så langt som til Stavanger, da forbudet mot innreise til Sheffield ble kunngjort etter at vi alt hadde entret englandsbåten Andrea. Etter overnatting i Stavanger tok vi toget tilbake til Oslo. Etter flere dagers ventetid kunne vi ta fly til Warszawa. Polakkene hadde gjort et imponerende arbeid som reserve og de over tusen delegatene kunne ta fatt».

Den norske delegasjonen til Sheffield besto bl.a. av følgende: Dagfinn Borgen, Johan Odda, Adam Egede Nissen, John Nielsen, Olga Kitty Olaussen, W, Wilhelmsen, Siri Nærup Gundersen, Herman Tønnesen, Rolf Dahl m.fl. til sammen 15 stk.

Rolf Dahl fotografert i sitt fritidshus i Rømskog. 

Han satt i en årrekke i Arbeidsutvalget i DnF og er fagutdannet blikkenslager. Rolf Dahl var i mange år medlem av styret i Den faglige Samorganisasjonen i Oslo og i styret for Den norske komite for Arbeiderkonferansen for Østersljøandene Norge og Island og han har Ledet kommuneforbundet i Lørenskog og Akershus.

Profilerte ledere
Fagforeningskjempen Peder Vestad var fredskomiteens første leder, fram til den første landskonferansen i 1950.

Organisasjonen sleit ondt under oppstarten og i de første åra av den kalde krigen. «Kampen» ble ødeleggende for fredsorganisasjoner av flere kategorier, og særlig europeiske fredskomiteer med basis i Verdensfredsrådet.

 FFiNs siste landsmøte ble avviklet 6. og 7. juni 1953. Etter landskonferansen i 1953 skriver Lars Erik Rowe:  «Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved Akers mek. verksted), Friheten-journalist Rolf Bernhardsen. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student Gunnar Brøvig*, lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand. jur. Arne Fredriksen, forfatter Inger Hagerup, Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler Tore Heramb, Trygve Jensen (formann i Blikkenslagernes Forening), jernbanearbeider Hans Johansen, Oscar Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, Torbjørn Marthinsen (formann i Torp Fagforening), Birgit Schiødtz (NDK), cand. jur. Solveig Sudmann, glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), Ingrid Hansen (Husmorforbundet). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med Torgrim Titlestad, Roald Halvorsen og Kristian Jørstad den 8. mars 1999.

FFiN gikk i dvale og i januar 1954 kom det siste nummeret av organisasjonsorganet Svart på Hvitt.













Tidligere LO-leder Yngve Hågensen var medlem av Den norske Fredskomités råd.

Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet

















Arbeidsmandsforbundets leder Harald Øveraas ledet Den norske Fredskomitès råd.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet














Professor Ivan Th. Rosenquist var en av DnFs første ledere. Han er ellers kjent for sin aktive innsats i Norge - helt fram til kapitulasjonen i Narvik 10. juni 1940.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet














Bygningsarbeider Roy Pedersen leder av LO i Oslo har også ledet Den norske Fredskomitè.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet




Den norske Fredskomites første leder etter reorganiseringen i 1977 var motstandsmannen, typografen og kommunisten Roald Halvorsen som var nestleder i NKP under krigen, da Peder Furubotn ledet Norges Kommunistiske Parti blant annet fra tilholdsstedet Skreolægeret i Valdres.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet











Skreolægeret nede til venstre i bildet med Svarthammaren i bakgrunn.


Hovedoppgaven
Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie har kapittelet: NKP og Fredsfronten 1953-1955 tatt med ei liste, som han opplyser å ha funnet i AAB 110 (NKP), SD - 025, 8. 50.: «På en liste over de første andelshaverne i Orientering fant jeg følgende personer som i en eller annen sammenheng samarbeider med FFiN: Christoffer Hornsrud, Knut Løfsnes, Karl Evang, Leif Nordstrand, Sigurd Mortensen, Jakob Friis, Erling Brekke, Gutorm Gjessing, Ragnar Forbech, Birigit Schiøtz, Ivan Rosenquist, Frode Rinnan, Ole Vedeler, og Liv Schjødt. Aktivister fra andre deler av fredsbevegelsen var også med, som f. eks. Marie Lous Mohr som seinere ble formann i IKFF».
Litt lenger ut i besvarelsen har Rowe laget en liste over de av FFiN sine medlemmer som i perioden 1945-1952 var på delegasjonsbesøk i Sovjetunionen: «Hans Jakob (Jacob) Nilsen, Kirsten Hansteen, Helga Evang, Henrik Finne, Einar Ravnbø og K. Størseth.» Han oppgir også navna på de som signerte et takkebrev etter et fredsdelegasjonsbesøk til Sovjetunionen (antakelig i 1954): Kirsten Hansteen, Gulborg Schreiner, Rolf Andersen, Georg Bogen, Ingvald Sognes, Siri Sverdrup Lunden, Aksel Vold, Jan Magnus Bruheim, Rolf Antonsen og Georg Rønnestad. Tilsvarende «etterrettningsmessig» opplisting av navn finner man også andre steder i Rowes hovedoppgaven i Historie.

Den organiserte overvåking av fredsbevegelsen kom i gang «før den nye overvåkingsinstruksen forelå den 7. juni 1952», hvor Rowe lister opp disse organisasjonene: Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), Verdensfredsrådet, Norges Fredslag, Norges Fredsråd, FMK, UNG, KDV og FFiN. De to sistnevnte kaller Lars Erik Rowe ukorrekt kommunistiske.  Internasjonal Dugnad, Kristent Fredslag, Internasjonal Vennskapsliga, Lærernes Fredsnemnd, Norges Godtemplar Ungdomsforbund, Norges Storlosje av IOGT, Norske Presters Fredslag og Vennenes samfunn (kvekerne) er også oppført under oversikten sammen med Norgeslaget for Folkefred.

Arbeiderkonferansen for Østersjølandene Norge og Island med motto – Østersjøen et fredens hav – fant sted første gang i 1958 og sluttet sitt virke i 1989. Det var nasjonale komitéer i hvert land som samarbeidet og Arbeiderkonferansen var et uttrykk fagbevegelsens ønske om avspenning mellom øst og vest under Den kalde krigen.
 
Vedtaket av Helsinkidokumentet i 1975 – For europeisk sikkerhet og samarbeid – var et resultat av avspenningsprosessene som Østersjøkonferansen og kampanjene mot atomvåpen og for atomvåpenfrie soner var en del av.
 
Arbeiderkonferansen medvirket dessuten til anerkjennelse av DDR og fremmet alleuropeisk avspenning og mellomfolkelig samkvem ved å etablere samarbeid mellom fagorganiserte arbeidere i den sosialistiske og kapitalistiske del av Europa og fagbevegelsen i de respektive land.
 
Reorganisering i 1977
Den norske Fredskomité, DnF ble reorganisert i 1977.
Roald Halvorsen, mangeårig leder av Norsk Grafisk Fagforbund ble leder. Seinere har både professor Ivan Th. Rosenqvist, fagforeningsleder Roy Pedersen og konsulent Jon Pelle Kjellstrøm stått ved roret og seniorrådgiver Knut Vidar Paulsen var leder, da organisasjonen gikk i bero den 3. mars 2011. DnFs årsmøte omdannet Nordahl Grieg Fredsfond til en medlemsorganisasjon med styre. Knut Vidar Paulsen leder i dag Nordahl Grieg Fredsfond.
Harald Øverås, som ledet Arbeidsmannsforbundet gjennom mange år, var leder av DnFs råd. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen og Arne Fjørtoft, tidligere leder av Venstre har vært medlemmer av DnFs råd.
Roald Halvorsen er ellers kjent som nestleder i NKP under krigen, da Peder Furubotn ledet Norges Kommunistiske Parti blant annet fra tilholdsstedet Skreolægeret i Valdres.
Professor Ivan Th. Rosenquist er også kjent for sin aktive innsats helt fram til kapitulasjonen i Narvik 10. juni 1940.
Den norske Fredskomité har arbeidet på grunnlag av:
·         Helsinkidokumentet av 1975.
·         Brandtkommisjonens rapport 2: I samme båt nord/sør. Samarbeid for en bedre verden.
·         Palmekommisjonen: Sikkerhet i fellesskap – Et program for nedrustning.
·         Brundtlandskommisjonen: Vår felles framtid – Verdenskommisjonen for miljø og utvikling.
·         Cuéllarkommisjonen: Verdenskommisjonen for kultur og utvikling.
·         FNs Tusenårserklæring
·         Vintersolververklæringen
·         For fred, sikkerhet og samarbeid. Handlingsplan 1997 ― 2005.
·         Verdenserklæringen: Vår nordlige dimensjon
·          
Kampen mot atomvåpnene og mellomdistanserakettene førte fram til Verdensfredsrådets konferanse i Praha i 1983. Fredskomiteen ble sett på som et reelt og viktig kontaktforum med kontakter østover.
 
Norden som traktatfestet atomvåpenfri sone
Medlemmene i DnF deltok aktivt i underskriftsaksjonen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone og var delaktig i at 540 238 nordmenn skrev under til støtte for kravet om Norden som atomvåpenfri sone på begynnelsen av 1980-årene.

Tusenårsvarden ble reist på Skreolegret i Valdres i august 1999. For en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule, nedrustning og konvertering med utvikling og velferd for alle.

Fredskomiteen i Norge støtter en global konvensjon mot atomvåpen og landminer, klasevåpen og ammunisjon med utarmet uran. Komiteen har engasjert seg sterkt for å styrke konvensjonen mot eksploderende kuler og ga i 2005 ut heftet: Make powerty history.

Vår nordlige dimensjon
Fredens forkjempere i Norge utga brosjyren Forby atombomben! Med LO-leder Roar Flåthens tale i Oslo den 1. mai 2010 ble ringen sluttet 61 år senere da en av hovedparolene på Youngstorget var: Forby atombomben!
 
På begynnelsen av åttitallet spilte bøkene: Atomvåpen og usikkerhetspolitikk og Før det blir for sent – atomkrig eller nedrustning en viktig rolle i etableringen av holdningsfronten: Nei til atomvåpen.
 
I 1997 vedtok Den norske Fredskomité dokumentene: FOR NEDRUSTNING, FELLES SIKKERHET OG SAMARBEID – Et handlingsprogram mot år 2005 - se, www.fred-dnf.no
- og VINTERSOLVERV-ERKLÆRINGEN: For en atomvåpenfri nordlig halvkule, for en miljømessig trygg skroting av atomvåpen.
 
Den 14. august 1999 reiste Den norske Fredskomité Tusenårsvarden for en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule på Skreolægerknatten i Valdres. I juli 2001 ble boka – Vår nordlige dimensjon – med visjonen om en atomvåpenfri nordlig halvkule gitt ut av Den norske Fredskomité.
 
Den 28. Januar 2013 ble: Verdenserklæringen – Vår nordlige dimensjon og Charter – Grønn solidaritet for Moder Jord lagt ut på www.norfm.org, www.leidin.info og www.fredsfond.info
 
Den nordlige dimensjon
Ideen om å forankre den nordlige dimensjon i EUs-politikk ble første gang lagt fram av Finland statsminister Lipponen på EU-toppmøtet i Luxemburg i 1997. Fra 1999 spilte EU-kommisjonen en ledende rolle og i juni 2000 vedtok EU-toppmøtet en handlingsplan for gjennomføringen. Det ble gitt en statusrapport for utvikling under toppmøtet i Göteborg i juni 2001. Den nordlige dimensjon retter seg i dag mot samarbeid på tvers av EUs yttergrenser, spesielt mot de nordvestlige delene av Russland, som etter EU utvidelsen i 2004 har rykket nærmere EU. Fra 1. januar 2007 endret den nordlige dimensjon karakter fra å være EUs nordlige dimensjon til å bli et politisk rammeverk, der EU-landene, kommisjonen og de nåværende partnerlandene Norge, Russland og Island stilles på lik linje. Veikartene for de fire samarbeidsrom i den nordlige dimensjon er: økonomisk samarbeid, indre og ytre sikkerhet, samt utdanning, forskning og kultur.
 
Det nye rammeverket for den nordlige dimensjon legger opp til embetsmøter, samt utenriksministermøter hvert annet år for å overvåke gjennomføringen
 
I Forsvarsminister Grete Faremos tale – The strategic challenges in the Arctic and the High North – i the Atlantic Council, Washington DC den 28. Oktober 2010 understreket hun betydningen av stabilitet og samarbeid, og at alle landene i den arktiske region har gjensidig interesse i å beholde tillit, dialog og samarbeid på et høyt nivå. Men at det ikke er noen garantier for positiv utvikling, og at vi trenger et sikkerhetssystem mot negativ utvikling med potensiale for kriser og konflikter. Hun understreket at NATOs territorium strekker seg til Nord Polen, at NATO er en hjørnestein i vårt lands sikkerhet og at NATO trenger å utvikle samarbeidet med Russland og vice-versa. Dette er ifølge forsvarsministeren essensielt for sikkerheten i det høye nord.
 
Norge har lagt det nasjonale felles operative hovedkvarter for forsvaret til Bødø og en samlet kystvaktledelse til Sortland i Vesterålen. Norge har et stort ansvar for å ivareta suverenitetshevdelse, overvåkning, myndighetsutøvelse med særlig vekt på ressursforvaltning og redningstjeneste i nord. I dette arbeidet vil Kystvaktens 14 svært moderne fartøyer i 2011 spille en viktig rolle. Norge har også styrket maritimt samvirke og vårt militære nærvær i nord. Dette er viktig for å løse nasjonale oppgaver, og for å fremme felles sikkerhet, understreket forsvarsministeren i foredraget.
 
Den norsk, amerikanske og russiske øvelsen Northern Eagle i 2010 er et uttrykk for det nye tillitsskapende militærfaglig samarbeid som utdyper den felles sikkerhet i Atlanterhavet og i det høye nord.
 
Møtet i organisasjonen – Den nordlige dimensjon – i Oslo den 2. november 2010 mellom Sveriges utenriksminister Carl Bildt, Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre EUs representant, den finske utenriksministeren Alexander Stubb og Islands utenriksminister Össur Skarphédinsson hadde en inkluderende form, og var et uttrykk for alleuropeisk samarbeid om felles sikkerhet mellom nøytrale stater og land med forskjellig militærpolitisk alliansetilknytning.
 
Den 22. oktober 2010 gikk fire tidligere russiske ledere ut med appellen «Start ny plan for nedrustning». De fire er tidligere statsminister og utenriksminister Yevgeny Primakov, tidligere utenriksminister Igor Ivanov, president i Det russiske vitenskapssenter Evgeny Velikhov, og tidligere sjef for generalstaben Mikhail Moiseyev går inn til selve kjernen i problemet som er ideologien om atomavskrekking. De oppfordrer til en mer sivilisert internasjonal orden enn den som baserer seg på trusselen om gjensidig total utslettelse.
 
«De peker på at atomavskrekking er en arv fra den kalde krigen og helt ubrukelig i forhold til dagens trusler som spredning av atomvåpen, global terrorisme, etniske og religiøse konflikter og grensekryssende kriminalitet. Atomtrusselen har negative følger som må motvirkes med drastiske reduksjoner i arsenalene og tiltak for å ivareta felles sikkerhet som å erklære ikke-førstebruk og å ta atomvåpnene ut av beredskap», står det å lese i en artikkel i NtA-avisa nr. 4. 2010.
 
Den norske regjering bør ta det russiske innspillet alvorlig og Jens Stoltenberg bør som ny Generalsekretær i NATO følge opp nedrustnings-, felles- og kollektiv sikkerhets intensjonene i
dokumentet: Vår nordlige dimensjon som oppfordrer regjeringen bilateralt og gjennom FN arbeider for at USA, Russland, Frankrike, England, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea ensidig eller i samvirke vedtar en avviklingsplan for:
 
•             atomvåpene fram til 2020
•             ikke-førstebruk av atomvåpen og å ta atomvåpnene ut av beredskap i 2010.
 
Hedres den som hedres bør
NRK dokumentaren «Sabotører i mørke» om Osvaldgruppas innsats under krigen ble vist tirsdag den 23. mars 2010. NRK lot medlemmer av Osvaldgruppa, dvs. gjenlevende medlemmer av den kommunistisk ledede motstandsbevegelsen og norske patrioter fortelle sine historier. I uke 42 2010 ble: «Tause vitner» om Pellegruppas innsats under krigen vist på NRK, deres minnesmerke er reist på Aker brygge i Oslo. Osvaldgruppas minnesmerke skal reises på Østbanen.
Den norske Fredskomité skrev den 14. mars 2011 et åpent brev sendt Stortingets presidentskap og Arbeids- og sosialkomiteen. Brevet bar overskriften «Krigspensjon til gjenlevende og døde norske partisaner» og ble skrevet for at gjenlevende medlemmer av den kommunistisk ledede motstandsbevegelsen og norske patrioter skulle få oppreising og krigspensjon.

Den norske Fredskomité skrev også brev til forsvarsminister Grete Faremo og anbefalte at de norske partisanene burde vurderes i forbindelse med tildeling av krigskorset. Forsvarsdepartementet bekreftet i sitt brev av 1. juli 2010 at DnFs synspunkter ville bli tatt med i den videre behandling. I brevet konkluderte DnF med at Stortingets presidentskap bør vedta å føye til følgende tekst på Partisanmonumentet i Kiberg: Norge takker dere. Den kommunistisk ledede motstandsbevegelsen under krigen og de norske partisanene var aktive i alle deler av Norge da de i den antifascistiske kampen ga: Alt for Norge.

Verdier
Fredskomiteen var sekretariat for
Nordisk freds- og miljøsenter i dag for Nordisk fred och vitensenter
Organisasjonens verdiramme var: Fred, åpenhet og samhold. *Verdigrunnlaget var naturhumanisme.

Indre og ytre sikkerheten var et bærende element hos Den norske Fredskomité.
 
Den norske Fredskomité har i samarbeid med Stiftelsen Natur og Kultur utgitt tidsskriftet:
 
·         Verdifellesskap for fred, nedrustning, konfliktløsning og avskaffelse av fattigdom, 2004.
·         Make Poverty History – Verdifellesskap for en fredelig global New Deal med velferd for alle innen 2015, 2005.
·         Når Ra stig av hav og berg opnar seg, 2006/2007
·         Vår nordlige dimensjon, 2008
·         En atomvåpenfri nordlig halvkule, 2009.
·         I malstrømmen for Moder Jord, 2010.
·         Gå inn i din tid, 2011.
·         Vår kurs, 2012.
·         Norden og Moder Jord, 2013.































Bedrustning, ballansert avmillitarisering, sikkerhet, velferd og klima sto sentralt hos DnF.
























Kilder
Den norske Fredskomitè
Brev av 14. mars 2011 fra DnF.
Samtaler med Jon Pelle Kjellstrøm (april 2011).
Ekelund, Øyvind: Ulike veier til fred: Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963, UiO 2008.
Rowe, Lars Erik: Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956, Hovedoppgave i Historie, UiO, vår 1999
Om Fredskomiteen på Internett
Den norske Fredskomité på Arkivportalen
Brev fra Rolf Dahl mars 2014

Website Builder drives av  Vistaprint