Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Robert Chavin: Det var ikke nok å vinne den kalde krigen; Taperne må demoniseres:

Som seierherrene etter Pariskommunen, er ikke vinnerne av den «kalde krigen» bare tilfreds med undertrykkelse (som i Frankrike 1871) eller oppstykking (Sovjetunionen på 1990-tallet); de trenger demonisering av de beseirede. For Bismarck og «republikanere»; de konservative i Frankrike, var kommunardene bare vanlige kriminelle og måtte behandles som sådanne ved å drepe deres ettermæle. Likedan var revolusjonen i Russland bare en manifestasjon av landets kulturelle tilbakeliggenhet, som kan forbindes med en tradisjonell anti-russisk holdning.

 Kommunardene henretter erkebiskopen av Paris som gissel 1871, en hendelse ofte nevnt de neste 50 år i Frankrike. (out of copyright)
I begge tilfeller handlet det om å eliminere et plutselig utbrudd av «barbari». «Bevis» på den teorien er analogien om undertrykkelses-metoder; brudd på menneskerettigheter: hærverk og drap av gisler, som erkebiskop av Paris drept av kommunarder og bolsjevik-forbrytelser, som henrettelse av Nicolas II og stalinismens brutalitet i Russland.

Demonisering av post-sovjetiske Russland går via anklager om brudd på liberal-demokratiske prinsipp og forklares med «det russiske samfunnets uforbederlige natur». Og mye står på spill. For Putin-regjeringens forsøk på å vinne tilbake Russlands uavhengige status i en verden av likeverdige stater, reduserer manøvreringsrom for vestlige eliter. Anti-russiske/ anti-kinesiske kampanjer viser raseri over at større deler av verden er utenfor innflytelsessfæren til USA og Vest-Europa. Det begrenser markeds-tilgang og gir Vesten enorme «potensielle inntektstap».

Det er selvsagt at historisk kunnskap utvikler seg som «evigvarende revisjon av innhold, ved å utdype enkeltsaker og slette andre». Vis-a-vis Russland ser vi repetisjon av en permanent og systematisk tilnærming: Stadig gjentas at «ikke noe er mer fremmed for russisk kultur enn liberal-demokratiske verdier, ideer om en sosial kontrakt og folkesuverenitet, selve grunnlaget for den vestlige verden.»

Dagens og gårsdagens makthavere i Russland lider av «kollektiv paranoia»; et «beleirings- kompleks», tro på en «omfattende og truende konspirasjon». Vesten gjør alt for å intervenere i landets indre anliggender, først og fremst med penger og mobilisering av media, men også ved å bryte ned den russiske kultur-verden. Det faktum av NATOs militær-baser vokser som paddehatter for å omringe et «post-sovjetiske» Russland, eller de mange straffetiltakene som stadig repeteres. I Vestens doktriner spiller russiske reaksjoner ingen rolle. Russland har en historisk sykdom som er uten botemiddel. Ubønnhørlig må den fordømmes. Vestlige jurister er i teten i den ideologiske aggressiviteten. De gir et teoretisk verktøy for mediekampanjer. I strid med prinsippet om alle staters suverene likeberettigelse, som fortsatt står i FN-charteret, har de klekket ut ideen om «ikke-demokratiske stater,» som i den internasjonale orden ikke må ha de samme rettigheter som andre. Den vestlige definisjonen av demokrati, oppsummert av «frie» og representative valg, skal integreres i internasjonal lov, akkurat som «siviliserte nasjoners» rettigheter, på 1800-tallet.

Legg merke til at alle disse «frie valg» i ettertid kan tolkes som «utilstrekkelig frie», som i Elfenbenskysten, eller når de ikke fører til den ønskete politiske retningen, som i Ukraina. Folkeretten mistet dermed sin universalitet på slutten av det 20. århundret. Ikke alle stater er dekket av denne «nye» folkeretten. Dermed er demokrati ikke lenger et internt anliggende, og «pro-demokratiske» intervensjoner, dvs. «pro-vestlige», er dermed legitime. «Demokrati» er, som begrepet «sivilisasjon» i kolonitiden, et middel vestlige land bruker for å «tolke» regler for fredelig sameksistens mellom alle stater, slik det er fastsatt i FN-pakten.

Intervensjoner, trass i at de i prinsippet er forbudt, sågar bruk av militær-makt, trass i at ingen stater faktisk ikke har rett til å avgjøre uenigheter med krig, har en tendens til å bli en praksis vestlige landene tillater seg selv. Noen ganger under resolusjoner i FNs sikkerhetsråd, som gir svært brede tolkninger som kolliderer med ånden i de egentlige vedtakene i rådet. Det var for eksempel tilfellet i Libya. Et enkelt flyforbud for det libyske flyvåpenet, begrunnet med «plikt til å beskytte sivile,» tillot NATOs militær-intervensjon på bakken, i sjøen og i luften. Den tok livet av titusenvis av drepte. I en 8 måneders væpnet konflikt ble Libya-regjeringen utslettet og landets leder henrettet på en bestialsk måte.

Det samme i Elfenbenskysten, der vedtak i FNs sikkerhetsråd på initiativ av Frankrike for «demokrati» og «beskyttelse av sivile», ble brukt som fikenblad for militær intervensjon som fjernet president Gbagbo og sendte ham til Den internasjonale straffedomstolen.
1) Wall Street-finansen hater Putin, for han stoppet plyndring av Russland som Boris Jeltsin tillot dem etter Sovjetunionens oppløsning. Russland har enorme verdier; olje, gass, kull, gull, sølv, aluminium, kobber, titan, jern og nikkel, og enorme ressurser av skog, fisk og mye mer. Det vil US-selskaper hente ut med maksimal profitt. Wall Street ville gjerne at Russland kom i gjeld til dem, slik at de kunne kontrollere Russland som de kontrollerer USA i dag.

2) Russland og Kina er øverst på Wall Street-bankenes »to do list«. De kringsetter Russland og Kina militært og med sanksjoner for å få landene til å gi etter for presset, og åpne sine økonomier for dem. CIA organiserte kuppet mot det lovlig valgte regimet i Ukraina. Det ble erstattet med et Russlandfiendtlig regime for å stoppe russisk handel og kommunikasjon mot sørvest. 

3) Beleiringen lykkes ikke, Russland, Kina og flere land har kommet sammen i Shanghai Corporation Organization og BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør Afrika). Vestlig presse har forbud mot å omtale slike sammenslutninger som økonomisk blir sterkere enn USA og Europa om ikke lenge, med egne valutaer og betalings-systemer for innbyrdes handel.

Dollaren forlates som i oljehandel i SCO og BRICS, men USA kan ikke gå til angrep på Russland og Kina for å straffe dem slik de gjorde med Libya og Irak, for Russland og Kina har atomvåpen. USA er teknisk sett konkurs med over 20 Billioner dollar i gjeld, og når petrodollaren svekkes, blir USA som et livsfarlig dyr presset opp i et hjørne. Den store faren er at USA påfører verden en storkrig som mot Iran eller Nord Korea for å forsvare dollaren.

4) USAs militær-industrielle kompleks med Wall Streets nye verdensorden. Bankkartellene har aldri vært farligere enn nå. Varsellampene skulle lyse mer nå enn under Cuba-krisen på begynnelsen av 60-tallet. Men kapitalistisk styrte medier lar folk flest være uvitende om at verdens største terrorstat bruker sin enorme krigsmakt til å true hele verden til å drive handel på deres betingelser, som vil årelate alle lands økonomier til fordel for en liten elite av psyko-patiske kleptokrater av et USA-basert oligarkisk bankkartell.

Robert Chavin. Med velvillig tillatelse fra Investig`action. Fra «Bør vi hate Russland?« (Kapittel: Vestens oppfatning av Russland), hentet fra »Midt i Fleisen« og tilrettelagt for Friheten, Per Lothar Lindtner, 5/11-2017. 
 

Website Builder drives av  Vistaprint