Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur

Europas ny-ordning under tysk førerskap: Barbarossa-planen:

Etter kapitulasjon og våpenhvile, som ble signert mellom Tyskland og Frankrike, 22/6-1940, i Compiègne nord for Paris, ble store deler av Europa okkupert og kom under den tyske støvel: Polen, Danmark, Norge, Nederland og Luxemburg. (Jugoslavia og Hellas i april 1941). Første etappe på vei til økonomisk-politisk omkalfatring av det europeiske kontinentet er stort sett  avsluttet i perspektivet til de fascistiske aggressorene. 
 
Under tysk ledelse følger en erobringspolitikk, utformet på tegnebrettet for en storeuropeisk økonomi. Først og fremst betyr det reelle muligheter for innflytelse på statsbudsjettene i de  okkuperte land. Med i det stor-europeiske økonomiske rommet er dessuten: Sverige, Finland, protektoratet Böhmen og Mähren, Polens generalguvernement, Slovakia, Ungarn, Jugoslavia, Romania og Bulgaria.

I det nazi-tyske finansdepartementet blir en sammenheng drøftet, 30/7-1940. Det ble vurdert hvordan `mangel på råstoffer og bearbeidende industri i tysk økonomisk område og i hvor stor grad produksjon kan utvides ved å presse fremmed kapital ut av tysk-kontrollert område ved å  fusjonere eksisterende industri i tyske karteller`. (Bergschicker, H: Tysk kronikk 1933-1945. Berlin: Verlag der Nation, 1981. Rapport fra drøftinger, 30/7-1940).

For å få gjennomslag til å utbytte de delene som Hitler-Tyskland kontrollerte i Europa i 1939 ble det etablert spesielle institusjoner som `Haupttreuhand-stelle Ost` eller `Umsiedlungs-Treuhand-Gesellschaft.` Målet var å plyndre okkuperte områder ved å beslaglegge eiendom via tyskere som slo seg ned i områder, som nå tilhørte det stortyske riket; Tyskland, Østerrike, Böhmen, Mähren og de polske nord -og vestområdene.

IG Farben krevde eksempelvis tilgang til anilin-verk for å supplere sine egne lager like etter overfallet på Polen: `Vi ber departementet bli oppmerksom på sammenhengene: I løpet av de neste dagene går etter all sannsynlighet 4 polske fargestoff-fabrikker over på tyske hender. På fabrikkene er store og verdifulle forråd av råvarer, delvis -og ferdig-bearbeidete. Vi mener det er absolutt nødvendig at spesialister realiserer forrådene til fordel for tysk økonomi. Bare IG Farben kan klare å få tak i disse fagfolkene`. (Fra styremedlem i IG Farben, v. Schnitzler til IG-direktør Krüger, 7/9-1939.)

På denne bakgrunn drøftet RGI (riksgruppen industri) bl.a. `hvordan de kan bruke massen  av ikke-folketyske (Volksdeutsch betegner tyskspråklige utenfor Tysklands grenser etter 1919) for å utføre enkelt, underordnet og primitivt arbeid. I større grad bør den type arbeid utføres av arbeidskraften til såkaltee hjelpefolk, først og fremst slavere`.

Mer avansert og fagkvalifisert arbeid må forbeholdes `folketyske` arbeidere. (Strengt fortrolig vurdering av RGI, 1/8-1940). Vi finner samme tanker i Martin Bormanns dokumentsamling. Han ledet NSDAP-kontoret. Vi siterer en uttalelse etter et møte med Hitler i oktober 1940: `Generalguvernementet er vårt reservoir for arbeidskraft på enkelt arbeid`. (Sitat av A. Poltorak, Nürnberger Epilog, Berlin: Militærforlaget i DDR, 1975.)

I klartekst vil det si tvangsarbeid for dem det gjaldt. I oktober 1939 kom de første konturene med arbeidsplikt for alle polakker i Generalguvernementet; de områdene av Polen som ble okkupert av Tyskland under 2. verdenskrig, men ikke direkte innlemmet i det tyske riket. Da startet også tvangsflytting av polsk arbeidskraft til `kjerneområdet`. Et institusjonelt system av tvangsarbeid utvides suksessivt til krigs -og KZ-fanger og sikret betydelige gevinster. (Se en mer utførlig om dette hos Th Kuczynski, Brosamen vom Herrentisch, Berlin: Verbrecher Verlag 2004. I parentes: For tysk industri var det starten på en enestående utvikling: Massiv tilegnelse av fremmed eiendom, utelukkelse av konkurranse, et hemningsløst ran. Alt skjer i `legale` rammer. Ranstoktene er verst på østfronten. Plyndringen er mer moderat i vest: `Her handler det ikke bare om `ran`; dvs transport av råstoff og næringsmidler, men om tapping av arbeidskraft, som i begge tilfeller selvsagt ikke må undervurderes, men mye mer er gjenstand for systematisk bruk av et høyverdig økonomisk apparat til fordel for tysk rustningsindustri i de okkuperte land `. (4-årsplanen, høst 1936 til høst 1940, i boka til J Schmelzer: Valuta til slutt-seieren, Stuttgart: Schmetterling Verlag, 2003.) I løpet av 1938-1940 fikk tyske konsern kontroll over et betydelig økonomisk potensiale. Med en effektiv lynkrig kan vi overraske og overrumple en relativt naiv og godmodig motstander. Lynkrigen må baseres på en militær-doktrine i overensstemmelse med militær-teknologisk utviklingsnivå. I tillegg kan Tyskland også regne med innsats fra vasallene i Italia, Ungarn, Bulgaria og Romania. Og finner som drømte om et `Stor-Finland` kunne kjempe mot SU i nord.
Beruset av seierrike felttog i alle himmelretninger, som samtidig var preget av relativt små tap av mannskaper og utstyr, rettet fascistlederne euforisk blikket mot øst, mot SU.

`Barbarossa-planen`: Angrepsplanen var oppkalt etter keiser Friedrich Barbarossa (1122-1190) og er synonym med verdensherredømme. Barbarossa døde rett nok foran Palestinas porter i det 3. korstog under den føydale ekspansjonen inn i dagens Tyrkia og Midtøsten. På 1920-tallet hadde Hitler allerede utviklet en framtidig landbrukspolitikk i `Mein Kampf``, der det går fram at tyskernes livsrom er i øst. En bærende søyle i utenrikspolitikken var derfor krig og krigsforberedelser mot SU.

Fra nå av, men framfor alt utfra bevisste mål, var SUs militære nederlag en vedtatt sak: `Slik vil Tyskland få alle muligheter til kamp mot kontinenter og kan ikke slås tilbake av noen. Om operasjonen gjennomføres, må Europa stanse opp og tenke`. (Utdrag fra overkommandoen i Wehrmachts krigsdagbok: om Hitler-instruksen til kommandører, 9/1-1941Bergschicker, H, Deutsche Chronik 1933-45.). I et ord: Døra er åpnet for verdens-herredømme. For en visjon!

I juli 1940 ble det Hitlers aksiom å angripe og knuse SU våren 1941. Det framgår av notatene til F.Halder, sjef for generalstab og krigsplanlegger `Russisk forsvar vil øyeblikkelig bryte sammen som en hodeløs sand-koloss`. Han tenker på de interne aksjonene i SU i 1937-38 mot deres egne militær-politiske kadrer. Det er riktig tidspunkt for `russisk rustningsindustri, som er avhengig av hjelp utenfra har store vansker. Alt i alt dreide det seg om å bryte gjennom til Moskva med knyttet, stålsatt neve og gi bolsjevismen dødsstøtet. Uforutsette forhold i løpet av et kort og materialintensivt forløp av krigen i øst skulle så langt som mulig utelukkes.

Framtidig oppmarsjområde retning øst, på en distanse på 60 - 80 km fra SUs vestgrense, må derfor utbygges strategisk og forsynes med tilsvarende infrastruktur. Det Wehrmacht må ha i bakhånd etableres: Utstyr, drivstoff, olje, ammunisjon, forpleining, veier, jernbane, flyplasser og ikke minst militære øvingsfelt. Alt ligger i instruksen `Aufbau Ost`, august 1940. Fra og med sensommer 1940 utvides kapasitet i rustningsproduksjon og mest utslagsgivende industri og eksisterende fabrikker til produksjon av kautsjuk, bensin, diesel, olje, aluminium, krutt og sprengstoff utvidet i feberaktig tempo. Det sier seg selv at disse planene forutsatte en massiv tilførsel av krigsfanger og utenlandsk arbeidskraft i form av tvangsarbeid. (Se Kuczynski, Th.; Smuler fra de rikes bord. A.a. O. Tabeller over krigs-økonomisk styrkeforhold, s 69). Her skal bare nevnes at en tydelig mangel på fagarbeidere skal kompenseres midlertidig med fristilling av soldater i tjeneste.

I sin helhet: Rustningsmaskineriet begynte å gå på høygang og Wehrmacht vokste i omfang. Følgende tabeller fra Buckhart Mueller-Hillebrand, das Heer 1939-1945, Darmstadt 1954-56, 2. bind.; Verdenskrigen 1939-1945. Bok til ære for tysk vernemakt, Stuttgart 1954 er tatt fra Den tyske imperialisemn og 2. Verdenskrig, bd 1, Berlin: Hütten & Loening, 1960. Her blir det tydlig hvordan Tysklands potensiale vokste i løpet av de 2 første krigsårene.

Utvikling av tyske militær-enheter i tall, 1/9-39,  1/5-40og 1/6-41: Divisjoner: 39: 103, 40: 156, 41: 214. Panserdivisjoner: 39: 5, 40: 10, 41: 21. Motoriserte divisjoner: 39: 4, 40: 6, 41: 14. Panservogner: 39: 3200, 40: 3387, 41: 5640. Fly: 39: 4405, 40: 5900, 41: 10000.

Panservåpen ga forhåpninger om nazistenes evne til å gjennomføre `Barbarossa-planen` som lynkrig: `En stående masse av 5640 russiske hærenheter i Vest-Russland skal tilintetgjøres med dristige operasjoner ved å kjøre fram panserkiler. Samtidig skal retrett av kampdyktige russiske enheter til russiske rom hindres. I rask rekkefølge er det da mulig å etablere en linje. (...) Målet med operasjonen er å avskjerme det asiatiske Russland med en linje fra Volga til Arkhangelsk`.(Bergschicker, H., Deutsche Chronik 1933-1945. A.a.O.S.316. Hitlers OKW-instruks nr 21, av 18/12-1940. Barbarossa-planen (utdrag). )

Luftwaffe var påtenkt følgende oppgaver: Overraskende og dype angrep i baklandet, først og fremst ødeleggelse av SUs flyvåpen og opprettelse av luftherredømme, bombing av trafikk-knutepunkt og terrorisering av sivile. Som beskrevet i memoarene til en berømt sovjetisk flykonstruktør, kom krigen overraskende på militær-flygere i grenseområdene, som da var inne i en periode med total omstilling og omskolering: 1200 fly gikk tapt i løpet av krigens første 3 dager, deriblant sto 900 på bakken. (Jakovlev, A., Målet med livet. En konsturktørs erindringer, Progress forlag, Moskva 1982).

Med framstillingen av et enormt militært potensiale og taktisk gunstige oppmarsjområder, er alle betingelser for `Barbarossa-planen` til stede. Ut fra strategiske perspektiv må overfallet komme i høyte tempo. Det krevde det aller strengeste hemmelighold: `Det må likevel legges avgjørende vekt på at det er umulig å forstå hensikten med angrepet`. (Hitlers instruks nr 21, 18/12-1940, utdrag. Bergschicker, H, Deutsche Chronik 1933-1945..) Omfattende manøvrer for å tilsløre går inn i krigshistorien under navnet `Seelöwe`. Der ser vi likevel den egentlige  hensikten i en av mange planer.  

Bak ligger en hemmelig instruks av 16/7-1940 om invasjon av UK, som ble protokollert første gang samme høst. Om nå `Sjøløve` bare var kjent i kretsen rundt den tyske generalstaben, så ble den nå brukt til desinformasjon. En propaganda-bølge i Tyskland fortalte om og om igjen at Tyskland var innstilt på et endelig oppgjør med de engelske plutokratene i løpet av kort tid. Dessuten: Bak massive forflytninger av tropper mot øst, som var vanskelig å skjule, lå også   en gigantisk bløff. Wilhelm Keitel, dødsdømt av  krigsforbryter-domstolen i Nürnberg, sa: `Å framstille Barbarossa-mobilisering som den mest hemmelige manøver i krigshistorien skulle tilsløre forberedelser til UK-invasjon`. (Manøvrer for å forvirre fienden, 15/2-41. Utdrag fra retningslinjene for øverstkommanderende Keitel.) Bergschicker, H., Deutsche Chronik 1933-1945. A.a.O.-S. 363.

I starten på overfallet, 22/6-1941, som brøt eklatant med ordlyden i ikke-angrepspakten, var 152 divisjoner og 2 brigader med. De utgjorde 69,6 % av hærens totale maskineri. (Den tyske imperialismen og 2. verdenskrig. A.a.O.S. 130). Vasallstatene Finland, Romania og Ungarn kastet inn 37 infanteridivisjoner. Totalt 5,5 millioner mann, 47 000 kanoner og granatkastere, 4300 panservogner og stormkanoner og 5000 kampfly var med. (Solovjov, B.G., Fra Plan Hvit til Barbarossa. Hemmelige forberedelser til 2. verdenskrig, Verlag Progress/Staatsverlag der DDR, 1989.)

Front-lengden var i starten 1500 km. Derfor er det åpenbart at østfronten fra starten av ble avgjørende for resultatet av 2. verdenskrig. Med angrepet mot SU fikk 2. verdenskrig en ekstra komponent, som viste seg allerede i det okkuperte Polen: I tillegg til økonomisk utplyndring var det utvilsomt hensikten å tilintetgjøre sovjet-folket i stor grad, å desimere det og gjøre resten til slaver for å sikre varig utbytte. (`Generalplan øst- Alle nødvendige tiltak`; `Vi kan i alle fall skyte og evakuere` (...) `Krim må tømmes for alle fremmedelementer og bosettes av tyskere`. (Bormanns notater, 16/7-1941). 
  
Bearbeidet til norsk, Per Lothar Lindtner, 31/3-2016. Kilde: Mitteilungen der Kommunistischen Plattform der Linke, Dr. phil. Wolfgang Biedermann, Berlin, juni 2010.


Kommissar-ordren, et element i tilintetgjørelseskrigen på østfronten.

Fra og med 22/6-1941, overfallsdagen på SU, brukes den folkerettsstridige kommissar-ordren av tyske Wehrmacht. `Retningslinjer for behandling av politiske kommissarer, 6/6-41, sier at alle politiske funksjonærer, tatt til fange, skal skytes med en gang. Hitlers ordre er den siste i en rekke instrukser fra fascistenes overkommando, vår og sommer 41. Målet er å tilintetgjøre store deler av Sovjetunionen (SU)s befolkning.

Del av ordren er `instruks nr 21` av 13/3-1941. Den peker ut Wehrmacht som eksekutivorgan for okkuperte områder. Dessuten finnes `retningslinjer for behandling av bærere av høyere politiske tillitsverv` av 12/5-1941, som forutsetter mord på SUKP-funksjonærer og ledere i SUs statsorganer. Utover de retningslinjene har vi `forordningen om utøvelse av krigsrett i `Barbarossa-området, spesielt for troppene` av 13/5-1941, som garanterer straff-frihet for de Wehrmacht-soldatene som begår forbrytelser mot SU-befolkningen. Folkerettsstridige og kriminelle ordrer og instrukser er del av grunnlaget for drap på hundretusener SU-borgere. På tysk side er de i høy grad klar over den kriminelle siden; Kommisar-ordren leveres skriftlig kun til toppnivå i armé, flåte og luftvåpen. Til lavere nivå formidles den muntlig.

Utstrakt mangel på skriftlighet brukes etter krigen av mange Wehrmacht-topper når de etter krigen påstår at de ikke fulgte ordren, fordi den `aldri blir gitt`. Mest typisk eksempel er general-feltmarskalk von Manstein, som ved krigens utbrudd er befal i 56. armékorps, hær-gruppe nord.  I sine memoarer `Tapte seire`, 1955, skriver han: `Jeg føler meg tvunget til å melde i fra til mine overordnete at ordren ikke vil bli fulgt på mitt kommando-område`. Til militær-tribunalet i Nürnberg, 10 år tidligere, sier han at `han så seg `tvunget` til å `avgrense seg` fra kommissær-ordren: `Den angår jo i siste instans bare bekjempelse av elementer, som la oss si, fra SUs side ville la krigen vokse ut av det militære og over i det ideologiske, så la oss si, vil kunne bli til en kamp på kniven-mentalitet. Det har ingenting med utryddelse av deler av hele befolkningene å gjøre`. På samme måte betegner Manteins memoarer SU-  kommissærene som `primært ikke-soldater, ansvarlige for kampmetoder og behandling av fanger som står i krass kontrast til reglene fra Haag om krig på landjorden`.

Det sprikende og falske i Mansteins argumentasjon fører til at vi må regne med at skyting av kommissærer heller ikke på hans kommando-område ble vurdert som forbrytelse. Bevis for det framlegges av Felix Römer i boka `Kommissær-ordren. Wehrmacht og nazi-forbrytelser på østfronten 1941-42`, Paderborn 2008. Bare 9/7-1941 meldes fra LVI. Panserkorps under Manstein at 4 kommissærer er skutt. Römer dokumenterer utfra Wehrmacht-dokument om totalt 2252 tilfeller av kommissærer skutt ifølge ordren i de 3 hærgruppene. Vi må gå ut fra a svært høye mørketall fordi mange skriftlige dokumenter mangler, grunnet frykt for skriftlige bevis på slike tyske forbrytelser.   
I 1983 kom standardverket fra militærhistorisk forskningsinstitutt `Det tyske riket og 2. verdenskrig` fram til følgende konklusjon på påstanden om at ordren ikke ble fulgt opp i praksis: `Tvil etter krigen om saklig korrekthet i meldingene som kom, kan like lite viske vekk det fakum at ordren ble fulgt, som argumentasjonen om at skyting av kommissærer i fangeleirene er bevis på at troppene ikke fulgte ordren. For i det øyeblikk overkommandoen i hæren ga spesialkommando til sikkerhets-politi -og tjeneste om å plukke ut og henrette kommissærene i fangeleirene i hærens operasjonsområde, primo oktober 1941, gikk leir-kommandantene til verks i tråd med `spesial-forordningene` fra hærens overkommando; og i tråd med forordningene om domsmyndighet i forhold til kommissærene`.
Politiske kommissærer er offiserer som først er likeberettiget med kommandørene for hver millitær enhet. Senere ble det nestkommanderende. De er ansvarlige for soldatenes politiske informasjon og oppdragelse. I løpet av 2. verdenskrig var de avgjørende for at den røde armé, også i kompliserte kampstillinger, ikke ga opp.

Tysk wikipedia:








 Første side i kommissar-ordren.








side 2.
 







side 3


Kommissar-ordren: Offisielle retningslinjer for behandling av politiske kommissærer av 6/6-1941 er del av Wehrmachts mange brudd på menneskerettigheter i krigen mot SU i løpet av 2. verdenskrig. Den ga instrukser om at politiske kommissærer i den røde armé ikke skulle bli behandlet som ordinære krigsfanger, men skytes uten rettsforhandlinger. `Retningslinjene` signeres av generaloberst Alfred Jodl, stabssjef Wehrmacht overkommando, OKW. Under Nürnbergprosessen mot sentrale krigsforbrytere slo den internasjonale militærdomstolen fast i domsavsigelsen mot Wilhelm Keitel, OKW-sjefen: 12/5-1941, 5 uker før invasjonen av SU, presset OKW på hos Hitler for å få utstedt en ordre til hærens overkommando, OKW, som lot hæren ta seg av politiske kommissærer.

Per Lothar Lindtner, 31/3-2016. Kilde: Tyske wikipedia / Unsere Zeit, 24/6-2011.(AR). 

Website Builder drives av  Vistaprint