Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
 
 
 
Ja til Afghanistan-gransking
 
Av Knut Vidar Paulsen
 
 « - Nå som vi skal avslutte vårt engasjement i Afghanistan, er det riktig og viktig å gjennomføre en uavhengig vurdering av innsatsen», sa Venstre-leder Trine Skei Grande i sitt innlegg under debatten da Stortinget 5. juni diskuterte utenriksministerens redegjørelse fra uke 22.
 
Norge og Genèvekonvensjonene
Den norske Fredskomité skrev i et åpent brev av 2. september 2002 til stortingspresidenten og statsministeren at Forsvarskomiteen og Utenrikskomiteen burde behandle den norske deltakelsen i det USA-ledede «Enduring Freedom» på nytt. De daværende tre norske F-16 jagerflyene ble omdirigert til NATO-styrken ISAF.
 
Det er meldt at krigsoperasjonene i «Enduring Freedom» kan ha forårsaket mer enn 4000 sivile dødsfall, ifølge vestlige nyhetskilder.
 
Genèvekonvensjonene stadfester at det bryter mot grunnleggende humanitære prinsipper å straffe en person eller en gruppe mennesker for gjerninger de ikke har begått. USA har ikke ratifisert artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonen som slår fast kravet om beskyttelse av sivile.
 
Professor dr. juris Ståle Eskelands foredrag i Oslo Militære Samfund den 6. oktober 2003 nevnte at understående punkter er et juridisk grunnlag for vurdering av krigsforbrytelser:
 
Etter statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) artikkel 25(3) er det straffbart å bidra til at krigsforbrytelser blir begått. Det kreves ikke at vedkommende har til hensikt å medvirke. Det er tilstrekkelig at en konsekvens av handlingen, for eksempel drap på sivilpersoner, «vil inntreffe som en normal følge av begivenhetenes gang» (artikkel 30).
 
Den rød/grønne regjeringen bør etter Venstre-leder Trine Skei Grandes innlegg gi Fredsforskningsinstituttet, Menneskerettighetsinstituttet og Forsvarets forskningsinstitutt i oppdrag å granske den norske krigsinnsatsen i Afghanistan i henhold til Forsvarsdepartementets stridshåndbok, kvalitetssikringssystem og Genèvekonvensjon artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll om beskyttelse av sivile i krig.
 
I svar til Den norske Fredskomités brev av 9. november 2005 skrev den 13.12.2005 Forsvarsdepartementet ved statssekretær Espen Barth Eide:«Artikkel 48 er en av bærebjelkene i internasjonal humanitær rett, og viser bl.a. til det såkalte «distinksjonsprinsippet» om plikten til å skille mellom stridende og sivile. Bestemmelsen er uttrykk for gjeldende sedvanerett, og er således bindende for alle stater, uansett om de har ratifisert første tilleggsprotokoll eller ikke».
 
Den nåværende forsvarsminister skrev videre at «detaljene fra de enkelte tokt som de norske F-16 flyene gjennomførte som ledd i operasjonen «Enduring Freedom» kan ikke offentliggjøres, blant annet fordi operative detaljer som avslører operasjonsmønster og effekt m.m. fortsatt ikke må komme uvedkommende i hende».
 
Tidligere UNAMA-sjef Kai Eide, FNs øverste ansvarlige i landet, fordømte i sin tid flyangrepene i Afghanistan. Kai Eide tok til orde for at det ble etablert en avtale mellom Karzai og NATOs ISAF-styrke som i sterkere grad enn før satte retningslinjer for hvordan militærmakta skal brukes.
 
Lørdag den 25. juli 2009 skjøt norske soldater i Meymaneh i Afghanistan og drepte håndverkeren Chora som forsørget sin familie på å slipe og reparere landbruksredskaper. Han ble skutt fordi han ikke stoppet da de norske soldatene skal ha gitt signal. Forsvaret bekreftet fredag 31. juli at Chora (45) var en uskyldig sivil. Det var første gang Forsvaret vedgikk at norske soldater dreper sivile i Afghanistan. Chora etterlot seg kona Nowros (25) og fire barn. Avisen Klassekampen skrev den 26. september 2009 at familien til den afghanske håndverkeren Chora fikk 45 000 kroner i norsk erstatning.
 
Radioaktiv forurensning
I april 2008 ba Afghanistans helseminister om hjelp for kartlegging av radioaktiv forurensning.) Våren 2009 bevilget det norske Utenriksdepartementet støtte til tre forskningsprosjekter på uranvåpen: Ett i Irak, ett på Balkan og ett om produksjon, handel og spredning av uranvåpen.
FN har vedtatt å rette fokus på våpen som inneholder utarmet uran. Alle medlemsland er oppfordret til å levere en innstilling om temaet.
 
Utenriksdepartementet skal også bevilge midler til et forskningsprosjekt om: Bruk av DU-ammunisjon og uranvåpen i Afghanistan.
 
Venstre-leder Trine Skei Grandes forslag om en uavhengig vurdering i Afghanistan er nødvendig også sett på bakgrunn av NATOs bombing i Libya.
 
 
 
 
Veien videre i Afghanistan
Av Knut Vidar Paulsen
 
Den norske Fredskomité foreslo i 2002 i et åpent brev til regjeringen at Norge innledet sonderinger om en FN-avtale med Talibans ledelse og tilbød de gjenværende militære styrkene til Taliban FN-amnesti mot å delta i avvæpningen av Osama bin Ladens terrorstyrker og opprulling av hans terrornettverk, samt bin Ladens politiske og økonomiske støttespillere.
 
Karzai-administrasjonen har vært i hemmelige forhandlinger med representanter for Talibanleder Mulla Omar. President Barack Obama støttet den afghanske forhandlingslinjen ifølge en talsmann for Det hvite hus den 6. Oktober 2010, meldte nyhetsbyrået Ap. FNs tidligere spesialutsending til Afghanistan, Kai Eide, uttalte til Aftenposten 7. oktober 2010: «Det blir ikke fred i Afghanistan uten at Taliban er involvert i en avtale».
 
Norge vil i 2011 bruke 380 millioner kroner mer på militær enn på sivil innsats i Afghanistan.
 
Den norske Fredskomité henstilte på denne bakgrunn i et åpent brev til Statsminister Jens Stoltenberg den 5. november 2010 at han på NATO-toppmøtet 19. og 20. november i Lisboa presenterte en strategi om at ISAF-styrken innen utgangen av 2011 erstattes av en FN-ledet AFOR-styrke som opptrer i henhold til Genèvekonvensjonene.
 
DnFs henstillinger har så langt ikke blitt tatt hensyn til av norske myndigheter. Men etter at et panel bestående av 15 Afghanistan-kjennere fra ni land la fram sin tilrådning i mars kan tiden være inne.
 
Budskapet til panelet er klart: Den militære offensiven USA nå kjører i Afghanistan vil ikke klare å utrydde Taliban. Den eneste løsningen er å forhandle fram en politisk avtale som inkluderer både president Karzai og hans allierte, og landene i regionen. Panelet har snakket med flere ledere av Taliban og andre opprørsgrupper, og skriver i sin rapport at motstanden mot Karzai og NATO ikke er så monolittisk og uforsonlig som det kan se ut til. Det går an å forhandle. Alle parter har det til felles at de ikke kan vinne militært. Pentagon og general Petreaus’ militære doktriner må avvises.
 
Stortinget bør ta kontakt med parlamentarikere i de andre NATO-landene og anbefale øyeblikkelig våpenhvile fra ISAF-styrkene som en støtte til panelets anbefalinger om at FN utnevner en nøytral internasjonal tilrettelegger som kan få partene til forhandlingsbordet.
 
 
Ti lange år i Afghanistan
Av Jan Egeland, tidligere direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI
 
Sivile og soldater i Afghanistan trenger en strategi som kan lykkes – ikke diskusjoner om regien på norske medaljeseremonier.
 
Lærdommene fra krigene i Korea, Vietnam og Irak er mange. Det var blant annet et dårlig tegn når politikere og massemedier sluttet å diskutere hvordan stridens mål skulle nås og snarere målte «hvem som er mest for soldatene».
 
I 2011 kan vi se tilbake på et tiår med Norges kanskje mest kostbare og risikofylte internasjonale militære aksjon noensinne. Nå må en ny og bedre strategi utmeisles for de neste ti årene i Afghanistan. Sprikende målsetninger og beskjedne resultater er den foreløpige konklusjonen ti år etter utenriksminister Jan Petersen fortalte Stortinget at «de militære operasjonene i Afghanistan er rettet mot Osama bin Laden, hans terrornettverk og støttespillere».
 
STARTET DÅRLIG. Fra første stund ble operasjonen dårlig ledet og samordnet av USA og dets allierte. At Italia ble tilbudt og aksepterte ansvaret for å bygge et afghansk rettsvesen og at Norge, i fullt alvor, ble bedt om, men heldigvis avslo, å bygge Afghanistans grensepolitistyrker, sier det meste.
 
Samtlige sendemenn, fra Lakhdar Brahimi til Kai Eide og Richard Holbrooke, har med sine ulike utgangspunkt endt opp med grunnleggende kritikk av operasjonen. De har pekt på for liten vilje til samordning, for stor vekt på militære virkemidler, for lite vekt på politiske forhandlinger med opposisjonsgrupper og for lite fokus på naboland og ikke-vestlige makter. Det var en strategisk feil å ikke satse mer på FN, som i motsetning til NATO har lang erfaring i statsbygging, forsoningsarbeid og fredsbygging i utviklingsland.
 
LANGT FRA MÅLET. Osama bin Laden er drept i Pakistan, men vi er trolig lengre fra et stabilt Afghanistan i dag enn for tre, fem eller åtte år siden. Likevel er det er galt av utenverdenen å gi opp nå. Afghanske kvinner som vi har gitt forventninger og ny sårbarhet ser allerede fremveksten av reaksjonære «talibaner med slips» mens NATO har bekjempet «taliban med våpen». Et maktvakuum etter en rask amerikansk uttrekking kan bli en katastrofe for kvinne- og menneskerettigheter.
 
Afghanistan er en mosaikk av aktive og latente konflikter. Den lokale maktbalansen i de distriktene sentralmakten blir etablert i forrykkes. Mange av «opprørerne» NATOs soldater har slåss mot har ikke vært Mulla Omars taliban, men lokale krefter som er i opposisjon til grupper som har fått tildelt kontroll over «staten». Strategier som bare bygger en sterk sentralmakt eller bare forhandler med Taliban vil neppe resultere i nasjonal stabilitet.
 
KOMMISJON. Til tross for investeringen av mange hundre soldater og 10–20 milliarder kroner har Norge, i motsetning til flere av våre allierte, ikke hatt noen Afghanistan-kommisjon som kunne trekke opp en ny strategi basert på afghanske institusjoner og uten de dyre «stabiliseringslagene» som Donald Rumsfeldt i sin tid oppfant. Utfordringen blir å unngå en ny frihavn for Al-qaida og samtidig sikre et minimum av stabilitet og menneskerettigheter i det islamistiske middelaldersamfunnet som eksisterer utenfor Kabul. Den vanskelige ti-års markeringen må fokusere på hvordan vi skal bidra til dette.
 
 
Verre kan det ikke bli
Av Gunnar Garbo, tidligere leder i Venstre og Reiulf Steen, tidligere leder i Arbeiderpartiet
 
FN-pakten forbyr medlemsstater å bruke væpnet makt mot andre land. I sitt framlegg om norsk tilslutning til Atlanterhavspakten i 1949 forsikret regjeringen Gerhardsen også at Norge «aldri vil kunne delta i en politikk som har aggressive formål».
 
Hvis det oppstår så problematiske spørsmål som å krenke dette FN-budet og bryte dette løftet, skulle en tro at det trengtes tid til å tenke seg om. Det har Jens Stoltenberg hatt lite sans for. Allerede dagen etter 11. september 2001 lot han Norge slutte seg til et vedtak i NATO-rådet om at kapreraksjonene var et væpnet angrep mot dem alle, som ville kreve «kollektivt selvforsvar» dersom aksjonene var satt i verk fra utlandet. Den 7.oktober gikk Norge så med i krigen mot Afghanistan for «å yte USA bistand i landets forsvar mot terrorangrepene». Det samme hastverket preget bombingen i Libya. Ikke i noen av tilfellene var det tid til å spørre Stortinget, som Grunnloven krever dersom norske styrker skal bli satt under fremmed kommando.
 
Vi legger til grunn at USA har rett i at Al-Qaida stod bak aksjonene 11/09, til tross for at president Bush og kretsen hans tok udåden som et kjærkommet påskudd til å gå til krig. Men dette var ikke «forsvar». Det fantes ingen fiender som USA trengte hjelp til å drive ut. Flykaprerne mistet livet sammen med ofrene sine. Taliban-regjeringen hadde nok gitt Al-Qaida basis i Afghanistan. Likevel var det langt fra klart at regjeringen delte ansvaret for aksjonene. Norge sluttet seg 7. oktober til en angrepskrig som dels hadde til hensikt å forebygge gjentak, dels var utslag av hevnlysten til Bush. Begge deler var i strid med folkeretten.
 
USA ble møtt av en bølge sympati da folk verden over så på TV-skjermen hvordan passasjerflyene braste inn i Twin Towers. Men da Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1368 dagen etter, krevde de operative paragrafene utelukkende rettslige mottiltak. Dette fulgte resolusjon 1373 opp 28. september med en rekke pålegg av samme art. I innledningen til den første resolusjonen hadde USA likevel fått med en setning som nevnte retten til selvforsvar. Setningen ble grovt misbrukt av Kjell Magne Bondevik og andre vestlige ledere, som hevdet at den legitimerte angrepskrigen. Men setningen sa ikke at kapreraksjonene ga USA hjemmel til krig ut fra denne retten.
 
Likevel startet altså bombekrigen i Afghanistan med aktiv norsk støtte.
I desember ga FN så sin tilslutning til ISAF, en fredsbevarende styrke som skulle bistå med å trygge sikkerheten i Kabul med omgivelser. Den rødgrønne regjeringen trakk tilbake de norske spesialstyrkene som bistod USA i fjellområdene. Men ISAF gikk regjeringen med på. I tidens løp har det likevel lykkes krigslederne å få FN til å godta stadige utvidelser av ISAFs oppgaver, inntil styrken er blitt en fast del av kampen mot de afghanske motstanderne.
 
Krigen pågår nå for tiende år. Intet tyder på at den gir seg på lange tider. FN-rapporten fra 9. mars om situasjonen i Afghanistan kaster lys over dette. I 2010 ble det registrert 7120 sivile ofre for kampene, 19 % flere enn året før. Fengselsbefolkningen er økt fra seks hundre i 2001 til nitten tusen i januar 2011. FN mottar stadig klager over vilkårlige fengslinger uten anklager og uten advokathjelp, drap, lemlesting og seksuelle overgrep mot barn. Den korrupte regjeringen, som FN erkjenner sitter etter et valg med omfattende valgfusk, oppgir at den søker å hindre overgrepene.
 
Afghanistan har nå verdens høyeste barseldødelighet, som rammer hver ellevte gravide kvinne. Ett av fem barn dør før det blir fem år. Ni millioner mennesker trenger hjelp til mat og matdyrking. Fem og en halv million flyktninger har vendt tilbake. Tre fjerdedeler trenger fortsatt helsetjenester eller hjelp til bosetting. Men bistandsorganisasjonene når bare fram til halvparten av landet.
 
I sine merknader om situasjonen nevner rapporten at «det internasjonale samfunn» lett overser afghanske ressurser og underminerer muligheten for å finne afghanske løsninger på afghanske problemer. Samtidig er FN bekymret over at Kabul Bank er bankerott og at regjeringen somler med å ordne opp i den krisen landets største bank er havnet i. Dette hindrer en avtale med IMF, hvilket igjen minsker den statlige støtten fra bistandsmaktene.
 
Vi har her sett bort fra de «positive» endringene som krigslederne repeterer igjen og igjen. Bildet de tegner er for lyst. Det trengs også en erkjennelse av den elendigheten krigen skaper.
 
I FNs merknader heter det til slutt:
 
Konfliktens voksende menneskelige kostnader, som vi opplever med økende alarm, er knyttet til veksten i de militære operasjonene, sammen med økt bruk av hjemmelagete sprengstoffer og fortsatte selvmordsangrep. Byrden for afghanske sivile, som bærer tyngden av konflikten, må være det grunnleggende utgangspunktet ikke bare for økte anstrengelser med sikte på å beskytte sivile, men også for å søke en politisk løsning som gjør det mulig for alle afghanere, menn og kvinner, gutter og jenter, å ta del i sitt lands overgang til en stabilitet fri for vold og til å nytte sine grunnleggende menneskerettigheter.
 
I januar/februar nummeret av Foreign Affairs tar utenriksekperten Robert D. Blackwell opp bekymringen i USA over at enorme mengder milliarder dollars pluss flere hundre falne allierte er blitt den årlige prisen for en krig som det ikke er mulig å se slutt på. Han nevner de to virkningene i denne rekkefølgen og bryr seg ikke med de afghanske ofrene. Blackwell foreslår en plan B: Å dele landet. NATO-styrkene bør ganske enkelt forlate de sørlige og østlige traktene i Afghanistan, selv om Taliban da ville komme til makten der. Til gjengjeld mener han at alliansen bør fortsette kampen i Kabul og nordområdene, for å hindre at Taliban tar styringen der også.
Denne planen har til formål å ta vare på de siste rester av prestisjen til USA. Vi syns ikke at det er noe viktig formål. Derimot er vi enige med FN i at afghanerne må få handlingsrom til å finne «afghanske løsninger på afghanske problemer». Og vi er fullstendig enige med FN i at tiden er kommet til å søke en politisk løsning som gjør det mulig for alle albanere å leve «fri for vold og å nytte sine grunnleggende menneskerettigheter».
 
Den rødgrønne regjeringen bør vurdere på nytt hva virkningen blir av å fortsette med å slåss i det herjete landet. Dette bør føre til at den viser mot til å trekke Norge ut av det ødeleggelsesverket som nå pågår. Verre kan det ikke bli.
 
Website Builder drives av  Vistaprint