Nordahl Grieg Fredsfond - Stiftelsen Natur og Kultur
"Et krigsminne" fra Sandefjord

Av Reidar Ottesen jr.  Ragnhildbru 28.05.2015

På veggen i mitt lille private museum henger en innrammet blyant-tegning. Tegningen viser et portrett av min far, Reidar Ottesen sr. da han var 30 år gammel. Det er en dyktig tegner som har utført denne tegningen, datert 1944.

Kunstneren var en russisk krigsfange som da satt i en tysk krigsfange-leir i Sandefjord.  Far hadde stor sympati for de som hadde det vanskelig, og under krigen gjaldt dette spesielt russiske krigsfanger.  De var ansett som «undermennesker» hos tyskerne, og fikk svært lite mat og dårlig forpleining. Genève - konversjonen for krigsfanger tok tyskerne ikke særlig alvorlig når det gjaldt jøder og russiske krigsfanger. Krigsfangene i Sandefjord hadde det vondt. Vår familie, som da bodde i det vi nå kaller «Kransebinder­gata» - ved Bjerggata, syklet ofte forbi fangeleiren. Far hadde fått god kontakt med en russisk krigsfange, og hadde ofte med seg brød og andre matvarer, som han kastet over gjerdet til fangene. Dette var ikke uten risiko (for tyske vaktposter), men det ble godt mottatt av krigsfangene. Som takk for dette fikk far denne tegningen utført av en av fangene.

Lokal motstandsgruppe
Papa var «kommunist», og der ligger poenget. Han trodde på den tiden på Stalin og sosialismen, som han senere sa med stor beklagelse, hvor alle skulle ha likt utbytte og sosiale goder. 

Ettersom jeg ble tidlig interessert i historie presset jeg far litt for å fortelle. Og; han fortalte, litt motvillig, om flere aksjoner han hadde vært med på under krigen, under ledelse av en lokal motstands gruppe jeg ikke kjenner til.  Han syklet blant annet rundt med illegale aviser på sykkelen og ble ofte stoppet for kontroll. Min eldre bror som satt oppe på avisene på bagasjebrettet (ca. 4 år gml.) ble ofte alibiet og redningen under disse kontrollene.

Men, som vi vet i dag, kommunistenes motstands­kamp under krigen ble i ettertiden dysset ned. Da ble med ett «Bolsjeviktrusselen» det store samtaleemnet. Det ante meg vel at det var motsetninger mellom motstands­gruppene. Jeg har likevel lyst til å fortelle om en av aksjonene han var med på, for det var en realitet og hvorfor i all verden skal ikke dette kunne skrives om – selv om det var milorg og «gutta på skauen» som ble heltene.

Sabotasjeaksjon i Mefjorden
Far hadde sin verneplikt på Teie Ubåtstasjon i Tønsberg rett før krigen og arbeidet senere på Sandar Fabrikker under krigen. Like ved, på Vera fabrikker, ble det produsert surstoff som tyskerne var avhengige av på Framnæs Mek. Verksted - til sveisearbeider. Surstoff er det vi i dag kaller Oksygen (O) som lagres på store gassflasker. I og med at far arbeidet på Sandar Fabrikker hadde han kjennskap til produksjonen og detaljene der. Han var derfor med på planleggingen av en sabotasjeaksjon for å få stoppet denne tyskervennlige produksjonen på Vera. «Surstoffen» på Vera ble sprengt og tyskerne mistet dette viktige produktet. Da var det at en eier av en fiskeskøyte i Mefjorden tok på seg oppdrag for tyskerne om å frakte surstoff fra Fredrikstad til Framnæs Mek. Verksted.  Kommunistgruppa som pappa tilhørte fikk igjen oppdrag.

Skøyta måtte sprenges.

Plasserte sprengladning
Kort fortalt er historie slik. Far og en medsammensvoren fikk utdelt sprengstoff, tennsats (en liten syre-ampulle som forsinket tennsatsen) + en revolver - og syklet ut sent på natta til denne havnen hvor skøyta lå fortøyd. Far likte ikke denne revolveren, to mann med en revolver skulle jo ikke skyte og drive krig! De kom seg i alla fall usett om bord i skøyta, plasserte sprengladningen og tennsatsen og brøt syreampullen som hadde en viss tidsfrist før ladningen skulle gå av. De kom seg usett inn på land igjen og gikk opp i åsen nord for havna.  Ordren var ikke å forlate stedet før oppdraget var utført. Der oppe i åsen lå disse to karene utålmodig og ventet, svettet mer og mer etter som minuttene gikk. Men ingen ting skjedde. Så fikk de se at fiskeren kom ned på brygga og gikk om bord i skøyta, det var blitt grytidlig på morgenen. Da ble de virkelig urolige. Far hadde mareritt om dette senere, han var en fredsommelig person som heller slapp en flue ut av vinduet i stedet for å drepe den. Disse to karene skulle jo ikke drepe noen, bare senke skøyta. Etter en liten tid ble motoren i skøyta startet – og så kom faktisk efiskeren opp på brygga og gikk i land. Noen få minutter etter eksploderte ladningen i bunnen av skøyta. Skøyta ble sterkt skadet og motoren ødelagt. Dette var ille for tyskerne som igjen mistet den viktige «surstoffen». De fikk da tauet skøyta til Framnæs Mek. Verksted, som da var på tyske hender, og fikk installert ny motor og reparert skadene.

Hemmeligholdelse
Det som motstandsgruppa tydeligvis ikke kjente til var at fiskeren ikke var tyskvennlig. Han hadde dette oppdraget for tyskerne som et dekke/skalkeskjul for en annen illegal virksomhet. Fiskeren fraktet nemlig flyktninger over til Fredrikstad og returnerte til Sandefjord med frakt for tyskerne. Flyktningetrafikken over til Sverige er godt kjent, men denne lokaltrafikken har det tydeligvis ikke blitt snakket mye om.  Motstandsgruppa kan ikke ha hatt kjennskap til dette siden det ble gitt ordre til aksjon. Ettersom det ble fortalt fortsatte fiskeren med denne illegale trafikken etter dette.

Far var også med på noen andre små aksjoner, men fikk ingen medaljer for dette. Han likte faktisk ikke å snakke om det heller, han var ikke en mann av store ord, han sa helst lite, men jeg har lyst til å hedre hans lille motstands-innsatts med denne historien. Vi som lever i dag kan vanskelig forestille oss det mentale presset folk i det okkuperte Sandefjord hadde under krigen. Noen tok del og gjorde noe – stort eller lite? Mange kjente pappa i min barne- og ungdommstid som en habil kunstner, og det ble ofte sagt – ja; men var ikke han kommunist?

Marinegaster fra Teie ubåtstasjon før krigen.
Website Builder drives av  Vistaprint